Foto: Per Christensen i hovedrollen som Tonny (alle fotos: Nasjonalbiblioteket)

Vinteren 1962 snakket alle om Tonny og hans skjebne. Det norske fengselsvesenet var atter en gang under angrep. I januar dette året hadde Nils R. Müllers filmatisering av Jens Bjørneboes roman «Den onde hyrde» premiere, og Tonny var like mye en anklage og et debattinnlegg som romanen. Med besk og bitter kraft skapte Müller en mørk historie som fremdeles ryster. Historien om Tonny viser oss samfunnets åpne sår. Den viser hvordan et umenneskelig system bryter ned mennesker, spiser dem opp, og spytter dem foraktelig ut igjen, som om de ikke hadde noen verdi. Og Tonnys sår kan ikke leges. Han pirker på sårskorpene hele tiden. Han kan bare gå under i desperat trass.

I en sentral sekvens i Müllers film møter den unge Tonny en skraphandler, spilt med bravur av en av norsk films mest fremragende skuespillere: Rolf Søder. Tonny har fått hjelp av ettervernet, og rett etter å ha sluppet ut av fengselet etter en atten måneder lang fengselsstraff går han til skraphandleren. Han er en galant herre. Dressen er upåklagelig, manerene likeså, og sigaren er ikke langt unna. Han er en parodi på en self-made man, som skryter av at han startet med to tomme hender og har bygget opp forretningsvirksomheten sin på egenhånd. Tonny er også tomhendt. Bare noen få kroner har han i lommeboken. Men Tonny har ikke de samme mulighetene som skraphandleren. Tonny kan ikke engang regne. Fordi han er skolehjemgutt. Den vanskelige oppveksten og oppholdet på skolehjemmet har skapt et dypt sår i hans sinn som aldri kan leges.

Tonny vil starte på nytt. «Jeg vil inn i samfunnet igjen», roper han fortvilet til kameraten Rødtopp, som helst vil ha ham med ut på de skrå bredder igjen. Skraphandleren er storsint. Han gir gjerne gode råd. Han øser av sin livsvisdom. Vekkerklokka er «verdens største oppfinnelse», sier han. Det får en opp av sengen om morgenen, slik at man kan utrette noe. Hver eneste replikk er en bitende ironisk piskesnert som treffer Tonny med brutal kraft.

Skraphandleren vil gjerne hjelpe, men grensen går ved skolehjemgutter. De kan man ikke regne med, sier han, og mener mer enn bare evnene til å addere og subtrahere. Vi forstår at skolehjemgutter er skadede ungdommer, noe har gått i stykker i dem, vekkerklokka har stoppet, de lever i en verden hvor alt er skygger, og derfor er de ikke helt tilregnelige. Skraphandlerens assistent summerer det hele brutalt opp når skraphandleren forteller at han får en ny hjelper i arbeidet. «Mer skrap altså», sier han kort og kontant. Skraphandleren kaster Tonny ut. Han krøller sammen brevet fra ettervernet som gir Tonny jobben, og kaster papirballen i søpla. Tydeligere kan det ikke sies. Samfunnet og vanlige folk karakteriserer Tonny som skrap og søppel.

Nils R. Müllers film er vanskelig å misforstå. Den er skarp, enkel og renskåret. Müller lot Jens Bjørneboes roman gjennomgå en dramatisk fortetning og skifter delvis fokus i en dramatisk intensivering av handlingen. Vi ser Tonny mer utenfra i Müllers film, ikke like mye fra innsiden som i Bjørneboes roman. Dette gjør filmen mer dramatisk, miljøskildringene er enklere og skarpere, men det gjør kanskje samtidig også historien om Tonny mer effektiv.

Som tendensfilm, en film som forteller en historie som er ment å sette problemer under debatt, er Tonny et knyttneveslag. Den forteller med store bokstaver, den roper ut et enkelt budskap, men den blir ikke for enkel. Derfor makter den likevel å gripe og ryste. Nils R. Müller og hans mange medarbeidere klarer å skape en sanselig og følelsesmettet historie, som taler like mye til hjertet og følelsene som til hodet og debattinstinktet. Tonny er ikke laget av papp, han er av kjøtt og blod. Tonny er mer enn bare en idé. Han puster og lever, og det gjør at filmen ennå har kraft til å bevege oss tilskuere. Skuespilleren Per Christensen har mye av æren for at filmen ikke har mistet evnen til å gripe tak i oss og riste oss selv i dag. Hans hardtskårede kantete ansikt, kopparrene som gir ham en både barnslig og brutal framtoning, hans andpustne desperasjon, alt dette gjør Tonny til en person vi føler for og med. Det er vanskelig å glemme Tonny.

Å sette problemer under debatt

Det hele startet med en promilledom. Etter lang tids utsettelse måtte forfatteren Jens Bjørneboe i september 1959 sone sin dom. Møtet med det norske fengselsvesenet i slutten av 1950-årene skulle forandre Bjørneboe for alltid. Ute etter sitt korte fengselsopphold var han en annen mann. Og han ville fortelle om det han hadde sett, hørt og opplevd. Han ville være et vitne som endret samfunnet.

Først skrev Bjørneboe en serie artikler i Dagbladet. Hans skildring av norske fengselsforhold kom som et sjokk på folk flest. Myndighetene måtte etter hvert innrømme at mye av det Bjørneboe beskrev stemte med virkeligheten. Det uhyggelige tvangsmiddelet «lemmen», som leserne opplevde som et gufs fra en annen tid, eksisterte i norske fengsler. Fanger ble spent fast i fengselskjellerne i dagevis, i opptil 13 døgn i ett strekk. Det var vanlig å spenne fast problematiske og uregjerlige fanger på den måten. Selv fanger som var erklært ikke å være soningsdyktige ble spent fast til «lemmen» i døgn etter døgn. I et tilfelle tok en fange livet av seg umiddelbart etter at han var tilbake i cellen igjen.

Dette danner også bakgrunnen for åpningen av romanen «Den onde hyrde», som ble publisert høsten 1960, og denne historien har også funnet veien inn i Nils R. Müllers filmatisering. Selv om Müller tvinges til å forenkle, han har ikke like mye tid til rådighet som en forfatter i en roman, er Tonnys møte med Alfred i begynnelsen av Müllers film rystende. Tonny får en kort periode en cellekamerat. «Vi har hatt’n i kjeller’n noen dager», sier en av fengselsbetjentene. Alfred er ikke soningsdyktig, og har papirer på det, men det betyr lite i den brutale og nådeløse verden som fengselet representerer. Tonny hjelper ham til å roe seg litt ned, det er best for begge, for konsekvensene av bråk kan være drastiske, men mens Tonny begjærlig sluker sovepillene de får av den ene sympatiske betjenten henger Alfred seg i gitteret i cellevinduet. Når Tonny våkner henger Alfred død i enden av cella. Tydeligere kan man ikke anklage samfunnet for umenneskelig behandling av fanger, tydeligere kan man ikke oppfordre til endring. Bjørneboe og Müller har samme ønske om at kunsten skal vekke oss, den skal vekke vår samvittighet og lede til handling og forandring.

Relativt få filmer i vår filmhistorie kan sies å ha en klar og utpreget sosial samvittighet. De fleste filmer som er produsert her i landet er laget for å være blott til lyst, eller for å utforske ulike kunstneriske uttrykk eller miljøer og temaer. I noen perioder har antallet tendensfilmer eller problemfilmer vært mer utpreget, og 1970-tallet skiller seg klart ut, men før Tonny fikk premiere i januar 1962 var det relativt få filmer som åpenlyst satte konkrete samfunnsproblemer under debatt.

Leif Sindings De vergeløse (1939) skiller seg ut i de første tiårene av den norske filmhistorien. Selv om enkelte av Tancred Ibsen og Rasmus Breisteins filmer i løpet av 1930-årene representerte en kraftig virkelighetstilnærming, og skildret samtidens problemer, var De Vergeløse mer enn en myk sosialrealisme. Sindings film var basert på en roman av Gabriel Scott, som i sin tur var basert på virkelige hendelser og mennesker. Det går en rett linje fra De vergeløse og Sindings skildring av overgrep mot vergerådsbarn til Müllers skildring av skolehjemgutten Tonny. Flugum i Sindings film er like monstrøs som Padda i Tonny, og begge filmene skildrer hva som skjer når barn nektes skolegang og mister sin barndom. I begge filmene jobber barna for at enten Flugum eller Padda skal berike seg. De luker i åkeren istedenfor å lære å lese og regne. Resultatet er mer enn tragisk.

I løpet av 1950-årene dukket det opp noen få norske filmer som direkte ønsket å skildre konkrete samfunnsproblemer. Edith Carlmars Skadeskutt (1951) og Ung frue forsvunnet (1953) tok opp sinnslidelser og narkomani på en hederlig måte, mens Arne Skouen skildret pyromani med intens innlevelse i Det brenner i natt! (1955). Skouen skulle i det neste tiåret lage tre filmer om psykisk skadete barn som kanskje er høydepunktet i den klassiske norske samfunnskritiske tendensfilmen. Trilogien Om Tilla (1963), Vaktpostene (1965) og Reisen til havet (1966) hører til høydepunktene i hele den norske filmhistorien.

Det finnes noen interessante koplinger mellom Tonny og Skouens Om Tilla også. Begge filmene bruker det vi i dag vil kalle et kosedyr for å si noe vesentlig om filmenes hovedpersoner. I Skouens film er den lille skilpadden til Tilla veien inn til hennes sinn, og den gir også løsningen på den knuten som må knyttes opp for at hun skal kunne vende tilbake til samfunnet og komme over sitt lammende traume. Året før hadde Tonnys lille tiger gitt oss et klart bilde på hvem han er.

At Tonny ennå er et barn, til tross for at han er i begynnelsen av tjueårene, viser Müller tydelig i avslutningen av sekvensen med skraphandleren i begynnelsen av Tonny. Etter at han har avvist Tonny, og tydelig vist at han ikke kan få noen jobb hos ham, gir skraphandleren Tonny en liten tøy-tiger, som Tonny har sett begjærlig på og åpenbart vil ha. Skraphandleren gir Tonny den lille katten som en almisse, for å bli kvitt ham, men viser samtidig at han har sett hvem Tonny egentlig er.

Tonny er det store barnet som ikke kan vokse opp. Såret i ham hindrer utvikling og modning. Det han opplevde som liten, og overgrepene og ydmykelsene på skolehjemmet, alt dette har gjort det umulig for ham å bli et helt menneske. Om vi tror at kosedyret virkelig skal være et overgangsobjekt, som den britiske psykologen D. W. Winnicott kalte det, som bidrar til Tonnys overgang til samfunnet, blir vi skuffet. Tonny griper kosedyret og tar det med, men gir det så like raskt fra seg til en liten jente bak et metallgjerde i en av de mange pregnante og fortettede scenene i Müllers mørke film. Kanskje et annet barn som lever bak et gitter og aldri vil vokse opp. Eller kanskje et barn på den rette siden av gitteret?

Nils R. Müller skulle vende tilbake til samtidens sosiale problemer i ytterligere to filmer som hører til våre tendensfilmer. I Broder Gabrielsen (1966) foretok han et sterkt oppgjør med legpredikanter og ekstatisk religion som et påskudd for berikelse, og i De ukjentes marked (1968) skildret Müller uteliggernes skjebne i en film med samme mørke grunntone. Nils R. Müller er kanskje vår mest produktive filmregissør, som mellom 1946 og 1975 regisserte tjue spillefilmer. Mellom kriminaldramaet Så møtes vi i morgen i 1946 og dramaet Min Marion i 1975 vekslet Müller mellom filmer i de fleste genrer. Mange korte og én lang dokumentarfilm lagde han også. Mest suksess oppnådde han med ekteskaps- og kjønnsrollekomediene Vi gifter oss (1951) og Kvinnens plass (1956), men Tonny er kanskje Müllers mest viktige og mest formfullendte og intense filmdrama.

Tonny tar opp et aktuelt samfunnsproblem, og filmen bidro kanskje litt til de store fengselsreformene som skulle komme senere her i landet, men først og fremst klarer Tonny å balansere på den slake linen mellom å være en brannfakkel av en problemfilm på den ene siden og et drama som lever og puster på den andre siden. Vi forstår problemene fort når vi ser Tonny, men det som tvinger oss til å fortsette å se er måten Müller blåser liv i mennesket Tonny og måten han former historien til et intenst drama. Et sted snakker Tonny selv om «systemet», og blir et direkte talerør for Bjørneboe og Müller, men det er i andre scener at vi virkelig gripes av Tonnys skjebne, og fullt ut forstår hva skolehjemmet og fengselsoppholdet gjør med ham.

Sosialekspresjonismen

Nils R. Müllers film kan kanskje karakteriseres som en type sosialekspresjonisme. Den ligger langt fra sosialrealismens påbud om enkelthet, gjenkjennelighet og hverdagslighet. Müller skjærer inn til beinet. Han destillerer Bjørneboes roman ned til en besk og bitter drikk, som gjør godt fordi det gjør vondt. Müller overdriver, komprimerer, setter ting på spissen, bruker enkle symboler, men aldri slik at fortellingen om Tonny blir usannsynlig eller karikert.

Den kunstneriske impulsen i Tonny er preget av en type sterk ekspressivitet. Stadige metaforer gjør både fortellingen og idéene historien skal illustrere tydelige. Det hele starter med en scene som neppe kunne blitt filmet i dag. Filmens prolog er hentet direkte fra Jens Bjørneboes roman, men er ytterligere skjerpet. Romanen åpner med at byen våkner og en ny dag starter. En mørkstripet huskatt har funnet en mus og leker med den. Müller starter direkte med katten, som er blitt svart. Den dødelige leken med musen slår an tonen i filmen. Vi forstår umiddelbart at det er dette filmen skal handle om. Tonny er den lille musen som ikke kan flykte noe steds hen, og som må bukke under i flukten fra overmakten.

Nils R. Müllers film er organisert som en serie møter, nesten som et tysk ekspresjonistisk stationendrama, der de forskjellige møtene Tonny har med andre mennesker representerer «stasjoner» på veien i hans liv. Det er et pust av oppdatert Strindberg i Müllers film. Etter at han slipper ut treffer Tonny sin gamle kompis Rødtopp. Møtet med Rødtopp gir oss bakgrunn for å se Tonnys kommende opplevelser ute av fengselet og inne i samfunnet igjen. Rødtopp ser hvordan Tonny har forandret seg, og hans såre munnspilltoner setter også klangfarge på dette skjebnesvangre og fatalistiske dramaet.

Så bærer det til skraphandleren, der det går som det går. Tonny haster videre. Fremdeles har han håp og enser muligheter. Men han vil først og fremst treffe Kari. Det er jenta han har drømt om i månedene på cella, men hun har sluttet å skrive, så han må finne ut om hun har ventet på ham. Det har hun ikke. Hun er av samme ull som Tonny, og har samme bakgrunn som skolehjemjente, men som kvinne er hennes vei inn i samfunnet knyttet til menn. Nå har hun funnet seg en rørlegger. Han vil kanskje helst ha sex, men Kari klarer å få ham til å ta ut lysning. Kroppen er hennes eneste redning, det er hennes eneste våpen i kampen for tilværelsen.

Fremdeles elsker hun Tonny, det er klart når de møtes, men hun vet at sammen med Tonny har hun ingen sjanser i livet. Kari spilles av unge Liv Ullmann med tilbakeholden kraft. Hun hadde på denne tiden spilt flere roller som ung kvinne på skråplanet, mest tydelig i Edith Carlmars Ung flukt (1959), og i Müllers film aner vi konturene av hvilket talent hun har som skuespiller. Et talent som skulle videreutvikles og utløses i møtet med Ingmar Bergman noen få år senere.

En detalj som viser hvem Kari er, og samtidig sier mye om Tonny, er den lille pakken med smør som han bringer til henne som gave. Fordi hun likte smør så godt tidligere. Bare to sultne barn kunne ha denne interessen for smør. Og selv om Kari er voksen nå, og bruker kroppen sin som et middel for å prøve å komme inn i samfunnet igjen, og kapre sin rørleggerslask, ser vi henne senere spise av smøret med et lystent begjær. Heller ikke Kari er riktig voksen ennå, og vil kanskje ikke bli det noen gang heller.

Etter Kari går Tonny til sin mor. Wenche Foss spiller Tonnys mor med sedvanlig intensitet. Vi ser at hun nærmest gleder seg over å spille så usympatisk som mulig. Hun venter herrebesøk, det er hennes måte å betale husleia på, og vil bli kvitt Tonny så fort som mulig. Nye møter med Kari og moren leder ingen steds hen. Bare Rødtopp er trofast og venter på ham, i en liten hytte symbolsk plassert utenfor byen og samfunnet.

Tonny har hittil holdt seg unna flaska. Den bringer intet godt. Alkoholen bringer fram det verste i ham. Nå drikker han Rødtopps sprit begjærlig, og de to planlegger et brekk. Og hva kunne være bedre enn samtidig å hevne seg på systemet og samfunnet? De tenker på Padda, en sadist som beriket seg på skolehjemguttene, og som nå har kjøpt seg en landhandel. De stjeler en bil og drar avgårde. Padda sitter og summerer opp dagens inntekter når Rødtopp og Tonny dukker opp. Først tror han at de to bare er på besøk. Han tilbyr dem fin konfekt, som han selv mumser, og forsøker seg med de gamle sadistiske herskerstrategiene. Så forstår han at det ikke går. Og Tonny slår mannen i hjel med et kassaapparat. Symbolet på de pengene han tusket til seg ved å ødelegge barns liv.

Flukten som følger kan bare ende med fortvilelse. Kari sviker ham, for selv å holde seg flytende, og med politiet i hælene ender han i elva. Det er en desperat selvmorderisk gest for en mann som ikke kan svømme. Tonny bukker under i strømvirvlene. Han lykkes aldri med sitt ønske om å komme inn i samfunnet igjen. Det er forutbestemt at det må ende slik. Han hadde aldri en sjanse.

Slik forteller Müller historien om Tonny i en serie episoder eller rent av «stasjoner» på en Golgata-vandring. På den ene siden er filmen besk og virkelighetsnær. Realisme er kanskje ikke det rette ordet, for hver scene har en type dramatisk intensitet som løfter filmen ut av sosialrealismen, men Nils R. Müller viser oss samtidens virkelighet på en mindre sminket måte enn i andre norske filmer fra samme tid. Karis rørlegger står i bare underbuksa og krever å få ligge med henne. Hun vil at han skal ta ut lysning, og legger til: «Ikke bit!»

På den andre siden bruker Müller metaforer og symboler som blir som en serie glasskår som vi tilskuere skjærer oss på. Fra kattens lek med musen i åpningsscenen til Kari som ser Tonny drukne og legger seg i en desperat fosterstilling. Tonny framstår både som et symbol på samfunnets svik, vårt svik overfor de svakeste blant oss, og samtidig som en figur fra en hardkokt stilisert film noir. Men alltid med besk ironi. Rødtopps kommentar henger igjen. Tonny er en «gangster med mjælketenner», som Rødtopp så treffende sier det. De mange mørke bildene, ikke minst av regnblanke gater og ødslige havneområder, kan kanskje minne om den amerikanske noir-filmen, men Tonny er helnorsk. Smertelig helnorsk.

Kritikernes dom

Samtidens dom var klar. Tonny var en film som rystet, og dens anklage mot samfunnet var minst like sterk som Jens Bjørneboes roman. Selv om enkelte kritikere hadde mindre innvendinger, og VG trillet bare fire på terningen, drysset kritikerne lett superlativer i avisspaltene. Mange mente at dette var et tidsskifte i norsk film, i Nationen brukte kritiker Kjell Lokvam ordet «begivenhet» om premieren, og Morgenbladets kritiker Liv Herstad Røed gratulerte Müller med filmen.

Tonny var en kunstnerisk seier, det var kritikerne enige om, og like mye av en vekker som Bjørneboes roman. Dagbladets kritiker Arvid Andersen skrev riktignok i sin anmeldelse at: «Filmen fører ikke fram det brede angrepet på samfunnet som var mye av intensjonen med Bjørneboes kampanje». Men han skrev samtidig: «Sjelden opplever en i den grad å få skjebner innpå seg i en norsk film», og han summerte opp i sine sluttord kritikerens dom: «En oppløftende begivenhet, bortimot grensen til full klaff. Det samme teamet bør snart frampå igjen med andre krevende oppgaver». Aftenpostens Sven Krohn slo også fast: «Filmen om Tonny er på mange måter noe av det gledeligste innen norsk filmproduksjon på lang tid».

Mange godord ble skrevet om Nils R. Müllers regi, og om skuespillerinnsatsene til Per Christensen, Liv Ullmann, Finn Kvalem og Gisle Straume, men også de mange samarbeidspartnerne til Müller ble trukket fram. Dette var vanlig i norsk filmkritikk på denne tiden, som brukte betydelig mer spalteplass på film enn tilfellet er i dag, og kritikerne var mindre kjappe i bedømmingen også. I tillegg til Müller og skuespillerne var det to medarbeidere som hyppigst ble trukket fram av anmelderne som årsaken til filmens kunstneriske suksess.

Fotografen Hans Nord hadde med Tonny ansvaret for billedsiden i en spillefilm for første gang. Anmelderne var overstrømmende positive til innsatsen. I VG skrev kritikeren Espen Eriksen om Nords fotografi: «Høyst sannsynlig har han hatt god hjelp av regissøren, Nils R. Müller. Men likevel aner man så mye selvstendig innsats av sikker kunstnerisk kvalitet at man føler trang til å stanse opp. Det er ikke bare lyssettingen som er gjennomført og god. Det er også motivene, kameraføringen, den billedmessige oppfatning». Det er ikke vanskelig å dele denne oppfatningen. Mange scener har fått et ekstra løft gjennom det følsomme kameraarbeidet. Ikke minst den eksplosive og ekspressive montasjen som lar oss føle Tonnys desperasjon når han slipper ut av fengselet og opplever byens liv igjen.

Også Egil Monn-Iversens musikk var noe mange kritikere løftet fram som et element som løftet filmen ut av det halvgode og gjorde den virkelig god. Eriksen i VG skrev: «Og Egil Monn-Iversens insisterende musikk – munnspillsoloen presenteres av Knut Baarland – er i høy grad medvirkende til det samlede resultat». Og i Aftenposten lokket musikken anmelderen Sven Krohn til lyrisk oppstemthet: «Egil Monn-Iversens musikk er også av en slik art at man føler trang til å trekke fram superlativene. Monn-Iversen lar musikken fortelle om ensomhet, fortvilelse, håp, tross, spenning, avslapning og alt som rører seg i disse unge sinn. En musikk som understreker på de rette stedene, og som føyer seg melodiøst til billedberetningen, av og til tilbakeholdende, av og til fremhevende og intensiverende».

Tonny var en begivenhet. Vinterens snakkis utenfor alle norske kinolokaler. En kunstnerisk seier for norsk film, og en sviende samfunnsanklage. Det var et beste man hadde sett av norsk film på lang tid, og det var en film som var noe mer enn blott til lyst. En film som ville noe, og som fikk det til.

Samfunnets åpne sår

I fengselet har Tonny forsøkt å ta sitt eget liv. Han bærer symbolet på sin hjelpeløse svakhet og desperasjon i form av et stort arr på halsen. Han har forsøkt å skjære hodet av seg selv. Filmen kommer tilbake til dette flere ganger. Dette er en viktig del av Jens Bjørneboes roman også, men det får en ekstra kraft når ord suppleres med bilder og lyder.

Rødtopp får se arret første gang han ser Tonny etter at Tonny har sluppet ut. «Få se på arret’a», sier han nysgjerrig, og de snakker sammen om de 32 stingene som måtte til for å redde Tonny. Kameraten er imponert, men ser også hvordan fengselsoppholdet har formet Tonny. Også Kari ser på Tonnys arr. Han prøver å bagatellisere det hele, sier han har skåret seg. Men hun forstår. Var det når jeg sluttet å skrive, spør hun. Hun behøver ikke noe svar. Hun vet det allerede.

Arret og den sulten som preger Tonny og Kari er to av de enkle, men usedvanlig effektive måtene Müller skaper en historie om to barn som er underernært på det meste. Hos moren skriker også Tonny på mat. Han vil ikke ha den drammen hun tilbyr, for å få ham fort vekk før hennes mannlige bekjente dukker opp, men det er ikke bare mat Tonny ønsker. Han har ikke spist på lang tid, og han har heller ikke fått den varme fra kjæresten og moren som han trenger. Vi ser det hele så tydelig. Vi ser Tonny, og vi ser Kari.

Tonny hører til våre viktigste tendensfilmer og våre skarpeste anklager mot samfunnets svik. Nils R. Müller skisserer en nådeløs verden, og lar Tonny vandre fra møte til møte, nesten søvngjengeraktig, inntil strømvirvlene lukker seg over hans hode. Tonny er en film som fortjener å tas fram fra historiens glemsel. Det er ennå ikke en klassiker, men kanskje kan denne utgivelsen på Blu-Ray gjøre den til en film som får en fortjent klassikerstatus i årene som kommer.

Selv om norsk fengselsvesen har gått gjennom mange forbedringer siden begynnelsen av 1960-tallet, er det fremdeles viktig ikke å glemme menneskene som «systemet» støter ut. Fremdeles kan Tonny gripe oss, og bidra til å holde det gode ved like, og gjøre samfunnet litt bedre. Indignasjon, rettferdighetssans og toleranse er fremdeles byggesteinene i et demokratisk samfunn, og Nils R. Müllers film er en bønn om at vi ikke skal glemme alle Tonny’ene og Kari’ene som vi ser rundt oss hver eneste dag.

Tonny er nå sluppet på Blu-ray av Retro film. Les mer om utgivelsen her.