Vi ba deltakerne i BIFFs konkurranseprogram for ny norsk dokumentar fortelle hva som har vært den største utfordringen med de premiereklare filmene deres. Her forteller de med egne ord: Kristin Heien, Jan Vardøen, Janne Lindgren, Heidi Morstang og Line Konstanse Lyngstadaas.
Hovedfoto (fra venstre): Jan Vardøen, Heidi Morstang, Janne Lindgren, Kristin Heien og Line Konstanse Lyngstadaas
Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) finner sted fra 25.september til 3.oktober. Det er den største norske mønstringen for dokumentarfilm.
Benjamin er 28 år, og har vært inn og ut av fengsel siden han var 16. Livet bak murene er hjemme for ham. Trond Einar er kjent som en av Norges farligste menn, en hensynsløs yrkeskriminell og en gjenganger i norske fengsler. Mens Benjamin soner i høysikkerhetsfengselet Ullersmo, soner Trond Einar på Bastøy. På denne vakre øya midt i Oslofjorden finnes ingen høye gjerder eller piggtråd, bare en gjeng med sorte får under åpen himmel. Hvert år får 120 dømte kriminelle sone den siste delen av dommen sin her. Blant vakre gamle hus, åkre og skog lever og jobber de innsatte for at det lille samfunnet på øya skal gå rundt. Benjamin drømmer om å bli overført til åpen soning på Bastøy.
«Ingenting ved dette prosjektet har vært enkelt. Da vi bestemte oss for å lage en dokumentar om straffedømte under soning, var vi klar over at vi ville møte på mange vanskelige etiske og filmatiske utfordringer, men vi hadde nok ikke sett for oss omfanget. Frie Fanger handler om menn i fengsel, menn på utsiden av samfunnet. De er dømt for drap, vold og utpressing og har levd et liv på kant med loven. Hensynet til etterlatte og pårørende gjør at enkelte vil mene at dokumentarer som dette overhodet ikke bør lages. Hvorfor gir vi taletid til mennesker som er dømt for alvorlige forbrytelser? Står vi som filmskapere dai fare for å bli et mikrofonstativ?
Skal jeg trekke fram én konkret utfordring, handler den om tillit. Vi har vært helt avhengige av å oppnå tillit for å kunne lage denne filmen – både hos fengselsledelsen og de innsatte. Men tilliten har måttet gå begge veier. Alle innsatte som medvirker i filmen har signert på en samtykkeerklæring, der de godkjenner at de blir offentlig framstilt.
En av de mest sentrale aktørene ville ikke skrive under på noe før han hadde sett den ferdige filmen. Han lot oss følge ham med kamera og gav oss innsyn i saken og dommen sin. Men han ville forbeholde seg retten til å se resultatet, før han gav sitt samtykke. Han hadde tidligere erfart at alt han sier, kan bli brukt mot ham.
Så da ble spørsmålet: Hadde vi tillit til ham? Ville jeg ta sjansen på å investere tid og ressurser på å følge hans prosess, med den risiko at han kunne trekke seg fra hele prosjektet? Kunne vi lage den ærlige filmen vi hadde tenkt å lage, uten å fremstille noen som bedre eller verre enn vi oppfattet dem, og kunne vi stole på at han ville stå i det? Vi valgte å ta sjansen. Det er ikke til å legge skjul på at den, for meg, mest spennende visningen var da han og de andre innsatte fikk filmen til gjennomsyn. Hvordan det gikk? Han valgte å signere uten forbehold.»
I 1841 skrev Edgar Allan Poe novellen «A Descent into the Maelstrom» som forteller historien om to brødre som seiler en fiskeskute inn i den kraftige Moskenesstraumen på sørspissen av Lofoten. De blir fanget av malstrømmen, og kun én av dem overlever forliset. I 1986 skrev Philip Glass et musikkstykke inspirert av Poes fortelling, som fikk sin urfremføring i Australia, men som var utilgjengelig for et bredere publikum helt til Philip Glass Ensemble spilte det inn på nytt i 2018. I Jan Vardøens film forenes både myten, novellen og musikken for første gang i dokumentarisk form.
«Jeg hørte et foredrag av en fransk filosof om Brexit, der han hevdet at britene som stemte for å bryte ut av EU kom til å oppleve det motsatt av det de ønsket seg: nemlig et kaos uten like. Han nevnte novellen “Descent into the Maelstrom” av Edgar Allan Poe som en referanse. Jeg satte meg ned for å lese boken på nytt og ble minnet på at hele handlingen utspiller seg i mitt elskede Lofoten! Jeg gjorde mer research og snublet over stykket med samme tittel som Philip Glass hadde komponert i 1986. Et stykke som ble fremført live kun en gang i Australia for så å bli nærmest gjemt i en skuff. Det eneste eksisterende opptaket er fremført av Philip Glass Ensemble og bærer sterkt preg av estetikk og innspillingsteknikker fra 1980-tallet. Jeg bestemte meg for at stykket fortjener et nytt liv i ny drakt og ny innspilling som står i stil med den dramatiske og melankolske stemningen i musikken. Min gode venn Martin Revheim foreslo Arktisk Filharmoni – et orkester han mente var i stand til å tolke verket på best mulig måte. De ville gjerne være med og vi fikk den begavede arrangøren Aleksander Waaktar til å forvandle et stykke for åtte musikere til en symfoni for 45 musikere.
Jeg ville også filme prosessen som dokumentar. Her lå den største utfordringen: med så mange flotte og ja, svulstige komponenter, som Lofoten, Poe, et symfoniorkester og musikken til Philip Glass, hvordan kunne disse elementer kombineres uten at det ender i en pompøs suppe?
Jeg grublet i månedsvis, men da jeg leste boken “When The Shooting Stops, The Cutting Begins” av den sagnomsuste klipperen Ralph Rosenblum, kom løsningen til meg. Han nevner nemlig en av mine favorittdokumentarer, Night Mail fra 1936, og kaller den for et mesterstykke innen propagandafilm. Jeg har aldri oppfattet filmen som politisk, kun som en nusselig og tidsriktig beskrivelse av postsortering på nattoget mellom London og Glasgow.
Jeg vet ikke om Night Mail var tenkt som et stykke propaganda, men i så fall er det både genialt og subtilt. “Show, don’t tell” i sin reneste form. Og om jeg må velge mellom briter som frakter brev gjennom et vakkert naturlandskap mens W.H Auden leser poesi og Benjamin Brittens musikk kan høres på lydsporet, på ene siden, og Leni Riefenstahls pompøse skildring av Nuremberg-massemønstringene i Viljens Triumf på den andre, er valget ganske enkelt.
Dermed kom løsningen på plass: Vis Lofoten og dets innbyggere i det røffeste været, med de største utfordringene, og vis at de klarer seg helt utmerket! Små mennesker i et stort og utfordrende landskap som klorer seg fast, kjemper med bølgene og snøstormene, og ler dem opp i trynet: “Viljens Triumf” i spiselig form!»
Norges siste gjenlevende mannsorkester, det 90 år gamle Kampen Janitsjar, har en gjennomsnittsalder på 60 år, og trenger desperat å rekruttere nye medlemmer for å ikke dø ut. Men med manko på tilstrekkelig mange unge mannlige musikere – og det at kvinner ønsker medlemskap til det populære orkesteret – gjør at de er nødt til å ta en grundig gjennomgang av fordelene og ulempene ved å opprettholde gamle tradisjoner.
«Dette har vært et stort prosjekt med mange aktører foran kamera, og mange mulige historielinjer. Det har vært en fulltidsjobb å følge opp. Jeg har dratt prosjektet selv i lange perioder, og filmet det meste selv, også uten lydansvarlig. Jeg vil si at å være én dame med et kamera, og samtidig skulle tenke scener og dramaturgi, håndtere utstyr og styre fokus, for ikke å glemme å holde oversikt i et rom med 70 menn, har vært den største utfordringen.
Jeg er selv filmfotograf og liker den intimiteten det å filme alene gir. Men å filme orkesteret uten lydperson var noe jeg ikke ønsket for denne filmen, det er jo også en film der musikk spiller en rolle.
Men jeg hadde jobbet med det så lenge uten støtte; jeg syntes det var så bra, det hadde vokst seg så stort og til slutt ble det ble umulig å slippe det, selv om avslagene kom på løpende bånd! Men når historien utspiller seg foran øynene på deg, da må du ta valget – kompromisse på kvaliteten eller filme det som det tross alt skjer nå? Jeg valgte det siste. Jeg har ikke angret, nå har det jo blitt til film, men det har til tider kostet blod, svette og tårer. Heldigvis gir det også mye, og har vært noe av det morsomste jeg har gjort noen gang.»
Året er 2017: En gruppe internasjonale geologer drar til Lofoten for å utforske det arktiske landskapet, med håp om å finne årsaker til hvorfor stedet er spesielt utsatt for jordskjelv. Det eksepsjonelt godt bevarte feltstedet gir forskerne et sjeldent innblikk i bergarter som en gang lå dypt under jordoverflaten, men som med tiden har blitt synlige. Millioner av år med erosjon har gjort at små arr i jordskorpen har begynt å åpenbare seg: spor etter eldgamle jordskjelv i de over to milliarder år gamle bergartene, eller såkalte Pseudotachylitter.
«Den største utfordringen med å lage Pseudotachylyte var å finne riktig rytme gjennom klippeprosessen. Det ble tidlig klart at selve landskapet i Lofoten skulle ha hovedrollen og at geologene skulle portretteres som et forskerteam. De har sine individuelle spesialfelt, men framstår som en helhet.
Utfordringen var å forstå arbeidsrytmen til geologene gjennom visuelle observasjoner. Jeg ville at det geologiske fagspråket skulle bli en naturlig del av filmen, i stedet for at geologene skulle forklare til kamera hva de leter etter. Forskerne ville gjerne forklare til kamera hva de gjorde på en mer tilgjengelig måte, men jeg ønsket å lage filmen som en observasjon av mennesker som leter etter ”arr av jordskjelv” uten at vi nødvendigvis forstår den faglige sjargongen.
Det hadde kanskje vært enklere å inkludere sekvenser av geologene som forklarer til kamera, men da ville filmen mistet sitt særegne uttrykk: det skal jo være en observasjon der menneskene tilbringer forsvinnende kort tid i et landskap som er ca. 2 milliarder år gammelt. Å portrettere selve tidsperspektivet var spennende, samt å utforske de nesten geometriske mønstrene i fjellet.
Det var mange vakre bilder og sekvenser som ble klippet bort for å unngå en tre timer lang film (som var min favorittversjon!). Bildene til filmfotograf Patrik Säfström har et unikt uttrykk, og spesielt de lange sekvensene som beveger seg med og i landskapet der geologene arbeider, gir filmen sin rytme.
Det var viktig å beholde lange sekvenser for å få frem selve utforskningen i landskapet. Avgjørelsen om å la filmen ha en sakte, utfoldende rytme og lite dialog var utfordrende; hvor mye informasjon trenger publikum for å forstå historien? Hvorfor befinner geologene seg i dette fjellet og hva leter de etter? Hvor starter et landskap og hvordan opplever vi det samme landskapet på satellittbilder og i små steinkorn i Electron Microscope? Kanskje det mest spennende da vi lagde filmen var å se både mikrokosmos og makrokosmos i stein.»
Martin Slaatto er utdannet danser og skuespiller fra London og Oslo, og arbeider med å løfte frem dansen i hverdagen og gjøre mennesker mer bevisst sine egne bevegelser. Til dette formål har han utviklet en kortstokk der hvert kort utfordrer et bevegelsesmønster stivnet av hverdagen, og i Transporteringsdans tar han publikum med på en reise gjennom liv og alderdom som minner oss om at all bevegelse er en dans. Martins filosofi om gjøre det hele til en forestilling som hyller bevegelsen og livet gjør denne dokumentaren til en poetisk og humoristisk skildring av det å bevege seg framover som menneske og kunstner.
«Transporteringsdans har tre hovedfortellinger: Det er Martin Slaatto som utøvende kunstner, det er hans bevegelsesprosjekt ”Transporteringsdansen” og det er fortellingen om hans mor som skriver dagbok om det å eldes og bo på et sykehjem.
Den største utfordringen i klippen ble å balansere disse tre fortellingene opp mot hverandre. Slaatto har ofte brukt personer og opplevelser fra eget liv i kunsten sin, og i denne filmen ble utviklingen av hans siste prosjekt også et bindeledd mellom ham og hans mor. Hans bevegelser og hennes beskrivelser smelter sammen og blir til et prosjekt som tar bevegelse og livet på alvor.
En annen utfordring var å faktisk bli ferdig. Jeg møtte Martin og begynte å filme da han jobbet med et annet prosjekt enn det som endte i filmen, og det var så morsomt at jeg fortsatte å filme da han startet med sitt neste. Jeg hadde etterhvert ganske mye materiale og absolutt ikke en klar plan for når jeg burde avslutte. Jeg har holdt på med denne filmen i mange år innimellom andre jobber og har stort sett holdt på alene (med en velvillig, etter hvert litt oppgitt produsent) og da Martins prosjekt tok nye vendinger ble jeg med på lasset.
At filmen nå er ferdig og skal vises er kanskje ikke et mirakel, men litt nærmere enn jeg liker å tenke på. Jeg er jo egentlig fotograf og liker å holde på. Så lenge lysten er der er det alltid tid og rom for et opptak til. Og gøy har det vært.»
Den siste deltakeren i konkurranseprogrammet for norsk dokumentar, Norsk sommer, kan du lese mer om her.
Les mer om de ulike programkategoriene under Bergen Internasjonale filmfestival.
Vi ba deltakerne i BIFFs konkurranseprogram for ny norsk dokumentar fortelle hva som har vært den største utfordringen med de premiereklare filmene deres. Her forteller de med egne ord: Kristin Heien, Jan Vardøen, Janne Lindgren, Heidi Morstang og Line Konstanse Lyngstadaas.
Hovedfoto (fra venstre): Jan Vardøen, Heidi Morstang, Janne Lindgren, Kristin Heien og Line Konstanse Lyngstadaas
Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) finner sted fra 25.september til 3.oktober. Det er den største norske mønstringen for dokumentarfilm.
Benjamin er 28 år, og har vært inn og ut av fengsel siden han var 16. Livet bak murene er hjemme for ham. Trond Einar er kjent som en av Norges farligste menn, en hensynsløs yrkeskriminell og en gjenganger i norske fengsler. Mens Benjamin soner i høysikkerhetsfengselet Ullersmo, soner Trond Einar på Bastøy. På denne vakre øya midt i Oslofjorden finnes ingen høye gjerder eller piggtråd, bare en gjeng med sorte får under åpen himmel. Hvert år får 120 dømte kriminelle sone den siste delen av dommen sin her. Blant vakre gamle hus, åkre og skog lever og jobber de innsatte for at det lille samfunnet på øya skal gå rundt. Benjamin drømmer om å bli overført til åpen soning på Bastøy.
«Ingenting ved dette prosjektet har vært enkelt. Da vi bestemte oss for å lage en dokumentar om straffedømte under soning, var vi klar over at vi ville møte på mange vanskelige etiske og filmatiske utfordringer, men vi hadde nok ikke sett for oss omfanget. Frie Fanger handler om menn i fengsel, menn på utsiden av samfunnet. De er dømt for drap, vold og utpressing og har levd et liv på kant med loven. Hensynet til etterlatte og pårørende gjør at enkelte vil mene at dokumentarer som dette overhodet ikke bør lages. Hvorfor gir vi taletid til mennesker som er dømt for alvorlige forbrytelser? Står vi som filmskapere dai fare for å bli et mikrofonstativ?
Skal jeg trekke fram én konkret utfordring, handler den om tillit. Vi har vært helt avhengige av å oppnå tillit for å kunne lage denne filmen – både hos fengselsledelsen og de innsatte. Men tilliten har måttet gå begge veier. Alle innsatte som medvirker i filmen har signert på en samtykkeerklæring, der de godkjenner at de blir offentlig framstilt.
En av de mest sentrale aktørene ville ikke skrive under på noe før han hadde sett den ferdige filmen. Han lot oss følge ham med kamera og gav oss innsyn i saken og dommen sin. Men han ville forbeholde seg retten til å se resultatet, før han gav sitt samtykke. Han hadde tidligere erfart at alt han sier, kan bli brukt mot ham.
Så da ble spørsmålet: Hadde vi tillit til ham? Ville jeg ta sjansen på å investere tid og ressurser på å følge hans prosess, med den risiko at han kunne trekke seg fra hele prosjektet? Kunne vi lage den ærlige filmen vi hadde tenkt å lage, uten å fremstille noen som bedre eller verre enn vi oppfattet dem, og kunne vi stole på at han ville stå i det? Vi valgte å ta sjansen. Det er ikke til å legge skjul på at den, for meg, mest spennende visningen var da han og de andre innsatte fikk filmen til gjennomsyn. Hvordan det gikk? Han valgte å signere uten forbehold.»
I 1841 skrev Edgar Allan Poe novellen «A Descent into the Maelstrom» som forteller historien om to brødre som seiler en fiskeskute inn i den kraftige Moskenesstraumen på sørspissen av Lofoten. De blir fanget av malstrømmen, og kun én av dem overlever forliset. I 1986 skrev Philip Glass et musikkstykke inspirert av Poes fortelling, som fikk sin urfremføring i Australia, men som var utilgjengelig for et bredere publikum helt til Philip Glass Ensemble spilte det inn på nytt i 2018. I Jan Vardøens film forenes både myten, novellen og musikken for første gang i dokumentarisk form.
«Jeg hørte et foredrag av en fransk filosof om Brexit, der han hevdet at britene som stemte for å bryte ut av EU kom til å oppleve det motsatt av det de ønsket seg: nemlig et kaos uten like. Han nevnte novellen “Descent into the Maelstrom” av Edgar Allan Poe som en referanse. Jeg satte meg ned for å lese boken på nytt og ble minnet på at hele handlingen utspiller seg i mitt elskede Lofoten! Jeg gjorde mer research og snublet over stykket med samme tittel som Philip Glass hadde komponert i 1986. Et stykke som ble fremført live kun en gang i Australia for så å bli nærmest gjemt i en skuff. Det eneste eksisterende opptaket er fremført av Philip Glass Ensemble og bærer sterkt preg av estetikk og innspillingsteknikker fra 1980-tallet. Jeg bestemte meg for at stykket fortjener et nytt liv i ny drakt og ny innspilling som står i stil med den dramatiske og melankolske stemningen i musikken. Min gode venn Martin Revheim foreslo Arktisk Filharmoni – et orkester han mente var i stand til å tolke verket på best mulig måte. De ville gjerne være med og vi fikk den begavede arrangøren Aleksander Waaktar til å forvandle et stykke for åtte musikere til en symfoni for 45 musikere.
Jeg ville også filme prosessen som dokumentar. Her lå den største utfordringen: med så mange flotte og ja, svulstige komponenter, som Lofoten, Poe, et symfoniorkester og musikken til Philip Glass, hvordan kunne disse elementer kombineres uten at det ender i en pompøs suppe?
Jeg grublet i månedsvis, men da jeg leste boken “When The Shooting Stops, The Cutting Begins” av den sagnomsuste klipperen Ralph Rosenblum, kom løsningen til meg. Han nevner nemlig en av mine favorittdokumentarer, Night Mail fra 1936, og kaller den for et mesterstykke innen propagandafilm. Jeg har aldri oppfattet filmen som politisk, kun som en nusselig og tidsriktig beskrivelse av postsortering på nattoget mellom London og Glasgow.
Jeg vet ikke om Night Mail var tenkt som et stykke propaganda, men i så fall er det både genialt og subtilt. “Show, don’t tell” i sin reneste form. Og om jeg må velge mellom briter som frakter brev gjennom et vakkert naturlandskap mens W.H Auden leser poesi og Benjamin Brittens musikk kan høres på lydsporet, på ene siden, og Leni Riefenstahls pompøse skildring av Nuremberg-massemønstringene i Viljens Triumf på den andre, er valget ganske enkelt.
Dermed kom løsningen på plass: Vis Lofoten og dets innbyggere i det røffeste været, med de største utfordringene, og vis at de klarer seg helt utmerket! Små mennesker i et stort og utfordrende landskap som klorer seg fast, kjemper med bølgene og snøstormene, og ler dem opp i trynet: “Viljens Triumf” i spiselig form!»
Norges siste gjenlevende mannsorkester, det 90 år gamle Kampen Janitsjar, har en gjennomsnittsalder på 60 år, og trenger desperat å rekruttere nye medlemmer for å ikke dø ut. Men med manko på tilstrekkelig mange unge mannlige musikere – og det at kvinner ønsker medlemskap til det populære orkesteret – gjør at de er nødt til å ta en grundig gjennomgang av fordelene og ulempene ved å opprettholde gamle tradisjoner.
«Dette har vært et stort prosjekt med mange aktører foran kamera, og mange mulige historielinjer. Det har vært en fulltidsjobb å følge opp. Jeg har dratt prosjektet selv i lange perioder, og filmet det meste selv, også uten lydansvarlig. Jeg vil si at å være én dame med et kamera, og samtidig skulle tenke scener og dramaturgi, håndtere utstyr og styre fokus, for ikke å glemme å holde oversikt i et rom med 70 menn, har vært den største utfordringen.
Jeg er selv filmfotograf og liker den intimiteten det å filme alene gir. Men å filme orkesteret uten lydperson var noe jeg ikke ønsket for denne filmen, det er jo også en film der musikk spiller en rolle.
Men jeg hadde jobbet med det så lenge uten støtte; jeg syntes det var så bra, det hadde vokst seg så stort og til slutt ble det ble umulig å slippe det, selv om avslagene kom på løpende bånd! Men når historien utspiller seg foran øynene på deg, da må du ta valget – kompromisse på kvaliteten eller filme det som det tross alt skjer nå? Jeg valgte det siste. Jeg har ikke angret, nå har det jo blitt til film, men det har til tider kostet blod, svette og tårer. Heldigvis gir det også mye, og har vært noe av det morsomste jeg har gjort noen gang.»
Året er 2017: En gruppe internasjonale geologer drar til Lofoten for å utforske det arktiske landskapet, med håp om å finne årsaker til hvorfor stedet er spesielt utsatt for jordskjelv. Det eksepsjonelt godt bevarte feltstedet gir forskerne et sjeldent innblikk i bergarter som en gang lå dypt under jordoverflaten, men som med tiden har blitt synlige. Millioner av år med erosjon har gjort at små arr i jordskorpen har begynt å åpenbare seg: spor etter eldgamle jordskjelv i de over to milliarder år gamle bergartene, eller såkalte Pseudotachylitter.
«Den største utfordringen med å lage Pseudotachylyte var å finne riktig rytme gjennom klippeprosessen. Det ble tidlig klart at selve landskapet i Lofoten skulle ha hovedrollen og at geologene skulle portretteres som et forskerteam. De har sine individuelle spesialfelt, men framstår som en helhet.
Utfordringen var å forstå arbeidsrytmen til geologene gjennom visuelle observasjoner. Jeg ville at det geologiske fagspråket skulle bli en naturlig del av filmen, i stedet for at geologene skulle forklare til kamera hva de leter etter. Forskerne ville gjerne forklare til kamera hva de gjorde på en mer tilgjengelig måte, men jeg ønsket å lage filmen som en observasjon av mennesker som leter etter ”arr av jordskjelv” uten at vi nødvendigvis forstår den faglige sjargongen.
Det hadde kanskje vært enklere å inkludere sekvenser av geologene som forklarer til kamera, men da ville filmen mistet sitt særegne uttrykk: det skal jo være en observasjon der menneskene tilbringer forsvinnende kort tid i et landskap som er ca. 2 milliarder år gammelt. Å portrettere selve tidsperspektivet var spennende, samt å utforske de nesten geometriske mønstrene i fjellet.
Det var mange vakre bilder og sekvenser som ble klippet bort for å unngå en tre timer lang film (som var min favorittversjon!). Bildene til filmfotograf Patrik Säfström har et unikt uttrykk, og spesielt de lange sekvensene som beveger seg med og i landskapet der geologene arbeider, gir filmen sin rytme.
Det var viktig å beholde lange sekvenser for å få frem selve utforskningen i landskapet. Avgjørelsen om å la filmen ha en sakte, utfoldende rytme og lite dialog var utfordrende; hvor mye informasjon trenger publikum for å forstå historien? Hvorfor befinner geologene seg i dette fjellet og hva leter de etter? Hvor starter et landskap og hvordan opplever vi det samme landskapet på satellittbilder og i små steinkorn i Electron Microscope? Kanskje det mest spennende da vi lagde filmen var å se både mikrokosmos og makrokosmos i stein.»
Martin Slaatto er utdannet danser og skuespiller fra London og Oslo, og arbeider med å løfte frem dansen i hverdagen og gjøre mennesker mer bevisst sine egne bevegelser. Til dette formål har han utviklet en kortstokk der hvert kort utfordrer et bevegelsesmønster stivnet av hverdagen, og i Transporteringsdans tar han publikum med på en reise gjennom liv og alderdom som minner oss om at all bevegelse er en dans. Martins filosofi om gjøre det hele til en forestilling som hyller bevegelsen og livet gjør denne dokumentaren til en poetisk og humoristisk skildring av det å bevege seg framover som menneske og kunstner.
«Transporteringsdans har tre hovedfortellinger: Det er Martin Slaatto som utøvende kunstner, det er hans bevegelsesprosjekt ”Transporteringsdansen” og det er fortellingen om hans mor som skriver dagbok om det å eldes og bo på et sykehjem.
Den største utfordringen i klippen ble å balansere disse tre fortellingene opp mot hverandre. Slaatto har ofte brukt personer og opplevelser fra eget liv i kunsten sin, og i denne filmen ble utviklingen av hans siste prosjekt også et bindeledd mellom ham og hans mor. Hans bevegelser og hennes beskrivelser smelter sammen og blir til et prosjekt som tar bevegelse og livet på alvor.
En annen utfordring var å faktisk bli ferdig. Jeg møtte Martin og begynte å filme da han jobbet med et annet prosjekt enn det som endte i filmen, og det var så morsomt at jeg fortsatte å filme da han startet med sitt neste. Jeg hadde etterhvert ganske mye materiale og absolutt ikke en klar plan for når jeg burde avslutte. Jeg har holdt på med denne filmen i mange år innimellom andre jobber og har stort sett holdt på alene (med en velvillig, etter hvert litt oppgitt produsent) og da Martins prosjekt tok nye vendinger ble jeg med på lasset.
At filmen nå er ferdig og skal vises er kanskje ikke et mirakel, men litt nærmere enn jeg liker å tenke på. Jeg er jo egentlig fotograf og liker å holde på. Så lenge lysten er der er det alltid tid og rom for et opptak til. Og gøy har det vært.»
Den siste deltakeren i konkurranseprogrammet for norsk dokumentar, Norsk sommer, kan du lese mer om her.
Les mer om de ulike programkategoriene under Bergen Internasjonale filmfestival.
