– Jeg kjenner at energien er tilbake

– Jeg kjenner at energien er tilbake

– Det var et bevisst valg å benytte PD150-kameraet som hadde gitt meg så stor frihet på «Når nettene blir lange». Denne historien ble til på dette formatet fordi den ville det, forteller Mona J. Hoel om sin nye film ”Skal dere gå allerede?” som det har tatt henne 14 år og lang tids sykdom å gjennomføre.

Mona J. Hoel har med Skal dere gå allerede? fullført en film hun startet opptak på for over 14 år siden. Dette til tross for alvorlig sykdom. Filmen høstet stor applaus på forsommeren under kinopremieren på filmfestivalen Oslo Pix sin seksjon av norske indiespillefilmer, der den ble omtalt som en dramakomedie. I filmen møter vi en ung kvinne, Elin (Nicole Madeleine), som forsøker å legge omsorgssvikt og fengselsopphold bak seg. En dag svarer hun på en annonse fra to håndverkere, spilt av Mattias Cantzler og Raymond Lorentzen: ”Hun vil bli kvitt den gusjegrønne fargen i leiligheten hun låner av sin autoritære og fraværende far – kanskje det kan hjelpe på psyken? Malerne er heller ikke helt på plass i livet, og krangler seg imellom, men velger å gjøre jobben billig for å støtte jenta. Snart oppdager de at det er mer enn bare maling det trengs hjelp til i huset, og begynner å ta seg til rette”.

Du har laget den eneste norske dogmefilmen; Når nettene blir lange (2000), som ble en kritikersuksess og fikk stor betydning for deg som filmkunstner. Er din nye film, Skal dere gå allerede?, en videreføring av disse impulsene?

– Definitivt. På ett vis diskuterte filmfotograf Hoyte van Hoytema og jeg Dogme også under planleggingen av Salto, salmiakk og kaffe (2004), og det var her Hoyte for første gang i sin karriere tok hele den 45 kilo tunge Arriflexriggen på skuldra og kjørte gjennom en 11 minutter lang tagning uten å blunke. Dette har han blitt kjent for etter storfilmen Dunkirk der riggen veide 60 kilo, men Hoyte klarer sånt, fordi han alltid jobber med hjertet og glemmer alt annet enn det han blir grepet av i scenen.

Denne gangen har du valgt å filme selv. Hvorfor?

– Hoyte og jeg hadde et strålende samarbeid. Vi diskuterte masse hvordan jeg som filmformidler og tidligere fotograf ”gir bort” instrumentet mitt når jeg bruker en fotograf. En cellist ville aldri få en annen cellist til å spille for seg. Disse samtalene modnet og jeg filmet  Skal dere gå allerede? selv for å utforske det nærmere. Jeg opplever på en måte,  til tross for at mitt foto langt fra er perfekt, at følelsen av min fortellerstemme er mer tilstede i denne filmen. Den skinner igjennom på en annen måte fordi jeg er så nær og tilgjengelig for mine elskede skuespillere, og regisserer underveis. Dessuten er det veldig spennende å se hvor mitt «øye» trekker meg i scenen, hva fortellerstemmen min vil fokusere på. Der hadde jeg mange aha-opplevelser under arbeidet. Jeg har lyst til å filme mer selv. Jeg husker at min regilærer ved Dramatiske Institutet i Stockholm, Janos Hersko, påpekte dette for meg tidlig, at jeg trivdes med å være ekstra tett på. Men min neste film, NATT, er filmteknisk utfordrende på en helt annen måte og filmet av Anders Hoft, selv om jeg gjør mye av second unit-opptakene selv.

Nicole Madeleine i rollen som Elin

LANG MODNINGSPROSESS

Du har finansiert Skal dere gå allerede?egen hånd, på svært lavt budsjett. Hva har det betydd for filmens utrykk, innhold og prosess?

– Jeg har alltid elsket ambisiøs lavbudsjettfilm. Noe Beroligende, min spillefilmdebut fra 1995, var også lavbudsjett med lettbent team, men skyhøye ambisjoner. Når nettene blir lange ga meg en dyp forståelse av hvordan en vellykket manusskisse og lett teknikk påvirker opptakene. Fra å ha latt alle filmens tekniske virkemidler få stor plass under filmstudiet, tvang Dogme meg til å stole på historien og regien. Den tekniske revolusjonen som har inntruffet siden jeg gikk på filmskolen spiller selvfølgelig en stor rolle. At jeg nå har eget utstyr, intuitivt og lett operert, som holder 4K kvalitet, bidrar med ekstra inspirasjon.

Denne filmen har hatt en uvanlig lang modningsperiode. Hvor har det betydd for den ferdige filmen?

– Dens tidskoloritt, klærne, dens mangel på teknologiske hjelpemidler som mobiler og ipad´er, byens utseende. Utover det er filmens innhold tidløst. Jeg etterstreber alltid det tidløse i mine filmer.

Det er 14 år siden du startet opptakene. Hva har gitt deg kraft og motivasjon til å fullføre?

– Lang tids sykdom kom imellom meg og filmen. Men formidlertrangen tok aldri pause. Selv under det lange oppholdet under opptrening ved Sunnaas sykehus lagde jeg dokumentasjon av opptreningsprosjekter som inngikk der, før jeg egentlig kunne stå på beina. For jeg ble paralysert i hele høyresiden av «Lyme disease» Borreliose, og satt lenge i rullestol. Men jeg har hele tiden småjobbet med spillefilmen i ulike faser og den har gitt inspirasjon til alt annet jeg har gjort, hovedsakelig kortfiksjon eller dokumentar som manusforfatter, produsent og regissør eller som produsent på samiske regissør Sara Margrethe Oskal sine kortfilmer. Etter at jeg ikke kunne stå på beina var det at ting tok sånn tid ikke noen utfordring. Å ikke klare å ta meg av Lovisa, datteren min, var en større utfordring. Men her ordnet Sunnaas sykehus opp. Hun fikk egen seng på rommet og pendlet til og fra skolen.

– Før jeg ble syk, hadde jeg i 2010 første testvisning av Skal dere gå allerede? på markedet i Cannes med god respons fra mange i publikum. Det ga meg troen. Men sykdommen hindret at jeg nådde helt frem og fikk den klar. Dokumentarprosjektene som ble laget delvis som bestillinger hadde langt mindre motstand, og det var rett og slett ikke futt nok i meg til å få spillefilmen opp på duken før nå.

Mattias Cantzler og Raymond Lorentzen fordyper seg i det grønne.

FRA DET DYPT GRØNNE 

Filmen er skutt på et lavoppløselig videoformat, men du evner like fullt å gripe med karakterene og den emosjonelle historien. Var du på noe tidspunkt i tvil om at styrken i det du forteller ville overvinne filmformatets lavere kvalitet?

Jeg tror og håper publikum ikke tenker på det som noe annet enn historiens motstand. Filmen starter i det dypt grønne, kornete og beveger seg parallellt med sinnsstemningen til Elin og malerne mot lyset. Det blir som med språk. Fortellingen har og krever sin stil. Elins indre landskap og forutsetninger; omsorgsbrist og ensomhet er røft å leve med helt til malerne dukker opp og bringer nye elementer inn i livet hennes.

Filmen din er et tidsvitne på mange plan:  Det kornete videoformatet skaper et visuelt gjensyn med tiden da opptakene ble gjort. Hva har dette grepet gjort for filmprosjektet?

– Denne historien ble til på dette formatet fordi den ville det. Filmen ville ikke vært den samme i 4K. Historien står ut og berører mye på grunn av sitt røffe utrykk, men også i måten den er bygget opp dramatisk. Formatene endrer seg, men skal velges bevisst, akkurat som en oboist eller en hvilken som helst annen musiker kan velge instrumenter etter hvilket uttrykk de søker i verkene. Men i kjernen søker jeg som alltid det tidløse, mellommenneskelige.

«AMATØRENES» STYRKE

Den nye filmen har også mange fellestrekk med Salto, salmiakk og kaffe, både med hensyn til rollegalleriet og tematikken?

Jeg elsker mennesker, like mye som de skremmer vettet av meg. Egentlig tenkte jeg alltid på Salto, salmiakk og kaffe som en ”tiologi“, der Salto i musikalsk terminologi representerer ouverturen, og så kommer filmen om hver av de ti arketypiske karakterene på løpende bånd, der jeg undersøker deres karaktertrekk overflatisk etablert i Salto, salmiakk og kaffe, nærmere.

Historien om Elin er den første i ”tiologien”, og nå klipper jeg NATT som er fortsettelsen om Iris, spilt av Kjersti Holmen, som dessverre ikke kunne fullføre. Hun spilles nå av flotte Guri Glans, i film nr. 2, som er i klipp. Som inspirasjon bruker jeg hvert av de ti bud, inspirert av Kieslowski- men jeg snur alle på hodet: Jeg utfordret malerne i Skal dere gå allerede? til ikke å elske sin neste. I NATT inspireres Emma til «å bryte ekteskapet», så får vi se hvordan det går. Jeg søkte utviklingsstøtte til disse ti prosjektene i 2005, men fikk avslag. Kanskje var det en ekstra drivkraft til å bare sette igang med Skal dere gå allerede?. Nå kan jeg endelig kjenne at all energien min er tilbake. På tide å nyte lyset og galoppere inn i den tredje filmen.

I filmen har du valgt å jobbe med amatørskuespillere. Hvordan påvirket dette manus og instruksjon?

– Om skuespillerne er amatører eller profesjonelle, må de uansett gjøres troverdige. Gjør jeg jobben min, gir dem tillit og har klare krav og forventninger, så ligger alt til rette. Malerne, Mattias og Raymond, kjente jeg godt fra da de var mine studenter ved Nordland Kunst og Filmfagskole i Kabelvåg, og de bringer definitivt masse av sin relasjon og erfaringer med inn i min historie. Nicole bygger videre på sin karakter fra Salto, salmiakk og kaffe og danselærerinnen er profesjonell danser. Det vidunderlige med å styre kamera selv er å ikke behøve å bryte tagninger, men kunne justere underveis.

Hvor henter du inspirasjon fra til rollegalleriet i filmene dine?

– I oppveksten jobbet jeg ved siden av pappa i hans kolonialbutikk. Jeg ble med når han kjørte varene ut til gårdene og ble dermed kjent med ulike mennesketyper. Det var også nok av mellommenneskelig dramatikk i oppveksten. Jeg hadde masse grandtanter og onkler og elsket å henge med dem. Sitte med når de drakk kaffe og skravla om alt mulig. Pappa lærte meg alle gutteting til tross for at jeg var jente, grave grøfter kan jeg også, og jeg måtte ofte trå til ved bensinstasjonen han leide og skifte olje på alle type biler og håndtere kunder alene som 11-åring. Senere jobbet jeg på samlebåndet ved Glavafabrikken og pakket isolasjonsmatter og tjente penger til min første interrail. Jeg ble forsøkt vervet inn i AKP-ml under lunsjen ved nattskiftet av en ml-er med dekknavn, faktisk. Under ett tre år langt fotostudium i New York arbeidet jeg på kafé ved siden av. Jeg vant masse innsikt om mine medmennesker gjennom serviceyrket og er genuint opptatt av hva som styrer våre handlinger og hvordan vi preges av våre omgivelser og forutsetninger.

NÆRHETEN TIL KAMERA

Kan du si noe mer om det å vende tilbake til der det startet for deg: i filmfoto.

– Ja, jeg begynte tidlig med kameraarbeid og studerte foto ved «International Center of photography» i New York 1982-1985. Der hadde jeg ypperlige gjestelærere, blant andre Robert Frank, Cindy Sherman og kunsthistoriker og kritiker Abigail Salmon Godau som presiserte at «history is written, so go write her story». Og jeg ble oppfordret av min visuelle skrivelærer, fantastiske Eileen Berger, til å gå over til film siden stillbildet begrenset meg.

Etter gjennomgang av min første kortfilm Lucians morning som jeg også hadde kamera på, insisterte hun på at jeg skulle ha et publikum. Hun fikk seks børsmeglere fra Wall Street til å komme å se min kortfilm om vennskap. Nervene var i helspenn, men etter filmen fikk jeg applaus og de delte sine tanker om hvordan filmen hadde minet dem om verdien av vennskap. Min første store publikumsopplevelse som ga skikkelig mersmak.

Hvilke fordeler og hvilke ulemper har det å fotografere selv?

– Jeg har jobbet med råfilm der jeg var helt nødt til å ha med både b- og c-foto ut på opptak. Fokuset på eksponering og lys var helt avgjørende for et godt resultat. Den tekniske revolusjonen og digitalteknikken, og stadig bedre kameraer i liten forpakning, har gjort filmmediet langt mer tilgjengelig, og jeg kan derfor lettere filme selv og oppnå et vellykket resultat. Før tok teknikken altfor stor plass og det var vanskeligere å konsentrere seg om alle tingene regissøren skal ha oversikt over. Nå har jeg funnet en helhetlig form på det. Men jeg er på ingen måte ferdig med filmfotografer. Jeg digger dem og i visse historier ønsker jeg selvfølgelig fortsatt samarbeid med de beste. Når kravene til det visuelle språket, fortellingen i lyset, det utvidede visuelle rommet er langt større. Og som sagt: i NATT samarbeider jeg med filmfotograf Anders Hoft som også har filmet begge Sara Margrethe Oskal sine kortfilmer, Nordlyset ser deg og  Solas datter som jeg har produsert.

Hva er det du har satt mest pris på under samarbeidet med fotografene Mokrosinski, Nordström og Hoyte?

– Deres filmfotografiske talenter og ambisjon til å omsette det tekniske til følelser. Deres ukuelige vilje og fryktløshet overfor alt det tekniske. Deres kraft. Her vil jeg igjen nevne hvor heldig jeg var som fikk Robert Nordström som hovedfotograf på Når nettene blitt lange, som også virkelig fortjener ros for måten han kastet seg inn i dette alkoholmarinerte julehelvetes-dramaet.

Hva er for deg det viktigste en filmfotograf kan tilføre?

– Det er et stort spørsmål: Åpenhet, lydhørhet, fleksibilitet, følelse i kamera, følelse i lys, følelse i mis-en-scène, følelse gjennom framing. Evnen til å løfte frem alle de millioner detaljer skuespilleren tolker inn i rollene. Tilstedeværelse og diskresjon i et og samme utpust. Alt knyttet til kameraet som gjennomsyres av en klar følelse som går hånd i hånd med historiens ambisjon og ønske om å bringe denne opp på duken.

Du har tidligere hatt ulike erfaringer med kinodistribusjon.  Dette har fått deg til å vurdere alternativ distribusjon.

– Ja. Jeg deltok på Euro VOD sitt fire dagers kurs i Berlin. I Europa gjøres mange spennende fremstøt for den kunsteriske filmen, og jeg er spesielt inspirert av Nederlandske PICL/Concordia som distribuerer ut premierefilm både på nett og kino samme dag. På denne måten ser ammende mødre og fedre kanskje filmen hjemme fordi det ikke passer med kino premieredagen. Dette øker etterspørsel og inntekter. Det er ikke gitt at dette fungerer. Men både PICL/Concordia, KinoVodClub Østerrike, Kino on Demand i Tyskland og La Toile i Frankrike kunne under kurset presentere gode tall. Det er også fantastisk å høre at folk kan komme fire ganger om dagen til Vega Scene å se film fordi de opplever huset som åpent og med et miljø de liker. Men det er det spennende med tiden vi lever i, også i produksjonsleddet, at det endelig finnes mangfoldige måter både å lage og distribuere på. Det er fantastisk at Oslo har fått nye uavhengige kinoer, kommunalt støttet, som fantastiske Kunstnernes Hus, Vega Scene og nå snart Frogner Kino, i tillegg til Cinemateket.

Jeg digger fortsatt den klassiske lineære filmdistribusjonen og kinoene gjør en super jobb med å formidle gode historier ut til publikum. Men for å sammenligne med teater og musikk, så inspireres jeg av mangfold, og det ene utelukker ikke det andre. Kanskje vil Skal dere gå allerede?  få sin sjanse i det linjære kinolandskapet. Jeg elsker filmformidling og med «Påbuds-dekalogen» – de ni oppfølgerne til Skal dere gå allerede? – blir det nok av muligheter til å eksperimentere. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få «malerne i våre hjerter» ut til mange mennesker.

– Jeg kjenner at energien er tilbake

– Jeg kjenner at energien er tilbake

– Det var et bevisst valg å benytte PD150-kameraet som hadde gitt meg så stor frihet på «Når nettene blir lange». Denne historien ble til på dette formatet fordi den ville det, forteller Mona J. Hoel om sin nye film ”Skal dere gå allerede?” som det har tatt henne 14 år og lang tids sykdom å gjennomføre.

Mona J. Hoel har med Skal dere gå allerede? fullført en film hun startet opptak på for over 14 år siden. Dette til tross for alvorlig sykdom. Filmen høstet stor applaus på forsommeren under kinopremieren på filmfestivalen Oslo Pix sin seksjon av norske indiespillefilmer, der den ble omtalt som en dramakomedie. I filmen møter vi en ung kvinne, Elin (Nicole Madeleine), som forsøker å legge omsorgssvikt og fengselsopphold bak seg. En dag svarer hun på en annonse fra to håndverkere, spilt av Mattias Cantzler og Raymond Lorentzen: ”Hun vil bli kvitt den gusjegrønne fargen i leiligheten hun låner av sin autoritære og fraværende far – kanskje det kan hjelpe på psyken? Malerne er heller ikke helt på plass i livet, og krangler seg imellom, men velger å gjøre jobben billig for å støtte jenta. Snart oppdager de at det er mer enn bare maling det trengs hjelp til i huset, og begynner å ta seg til rette”.

Du har laget den eneste norske dogmefilmen; Når nettene blir lange (2000), som ble en kritikersuksess og fikk stor betydning for deg som filmkunstner. Er din nye film, Skal dere gå allerede?, en videreføring av disse impulsene?

– Definitivt. På ett vis diskuterte filmfotograf Hoyte van Hoytema og jeg Dogme også under planleggingen av Salto, salmiakk og kaffe (2004), og det var her Hoyte for første gang i sin karriere tok hele den 45 kilo tunge Arriflexriggen på skuldra og kjørte gjennom en 11 minutter lang tagning uten å blunke. Dette har han blitt kjent for etter storfilmen Dunkirk der riggen veide 60 kilo, men Hoyte klarer sånt, fordi han alltid jobber med hjertet og glemmer alt annet enn det han blir grepet av i scenen.

Denne gangen har du valgt å filme selv. Hvorfor?

– Hoyte og jeg hadde et strålende samarbeid. Vi diskuterte masse hvordan jeg som filmformidler og tidligere fotograf ”gir bort” instrumentet mitt når jeg bruker en fotograf. En cellist ville aldri få en annen cellist til å spille for seg. Disse samtalene modnet og jeg filmet  Skal dere gå allerede? selv for å utforske det nærmere. Jeg opplever på en måte,  til tross for at mitt foto langt fra er perfekt, at følelsen av min fortellerstemme er mer tilstede i denne filmen. Den skinner igjennom på en annen måte fordi jeg er så nær og tilgjengelig for mine elskede skuespillere, og regisserer underveis. Dessuten er det veldig spennende å se hvor mitt «øye» trekker meg i scenen, hva fortellerstemmen min vil fokusere på. Der hadde jeg mange aha-opplevelser under arbeidet. Jeg har lyst til å filme mer selv. Jeg husker at min regilærer ved Dramatiske Institutet i Stockholm, Janos Hersko, påpekte dette for meg tidlig, at jeg trivdes med å være ekstra tett på. Men min neste film, NATT, er filmteknisk utfordrende på en helt annen måte og filmet av Anders Hoft, selv om jeg gjør mye av second unit-opptakene selv.

Nicole Madeleine i rollen som Elin

LANG MODNINGSPROSESS

Du har finansiert Skal dere gå allerede?egen hånd, på svært lavt budsjett. Hva har det betydd for filmens utrykk, innhold og prosess?

– Jeg har alltid elsket ambisiøs lavbudsjettfilm. Noe Beroligende, min spillefilmdebut fra 1995, var også lavbudsjett med lettbent team, men skyhøye ambisjoner. Når nettene blir lange ga meg en dyp forståelse av hvordan en vellykket manusskisse og lett teknikk påvirker opptakene. Fra å ha latt alle filmens tekniske virkemidler få stor plass under filmstudiet, tvang Dogme meg til å stole på historien og regien. Den tekniske revolusjonen som har inntruffet siden jeg gikk på filmskolen spiller selvfølgelig en stor rolle. At jeg nå har eget utstyr, intuitivt og lett operert, som holder 4K kvalitet, bidrar med ekstra inspirasjon.

Denne filmen har hatt en uvanlig lang modningsperiode. Hvor har det betydd for den ferdige filmen?

– Dens tidskoloritt, klærne, dens mangel på teknologiske hjelpemidler som mobiler og ipad´er, byens utseende. Utover det er filmens innhold tidløst. Jeg etterstreber alltid det tidløse i mine filmer.

Det er 14 år siden du startet opptakene. Hva har gitt deg kraft og motivasjon til å fullføre?

– Lang tids sykdom kom imellom meg og filmen. Men formidlertrangen tok aldri pause. Selv under det lange oppholdet under opptrening ved Sunnaas sykehus lagde jeg dokumentasjon av opptreningsprosjekter som inngikk der, før jeg egentlig kunne stå på beina. For jeg ble paralysert i hele høyresiden av «Lyme disease» Borreliose, og satt lenge i rullestol. Men jeg har hele tiden småjobbet med spillefilmen i ulike faser og den har gitt inspirasjon til alt annet jeg har gjort, hovedsakelig kortfiksjon eller dokumentar som manusforfatter, produsent og regissør eller som produsent på samiske regissør Sara Margrethe Oskal sine kortfilmer. Etter at jeg ikke kunne stå på beina var det at ting tok sånn tid ikke noen utfordring. Å ikke klare å ta meg av Lovisa, datteren min, var en større utfordring. Men her ordnet Sunnaas sykehus opp. Hun fikk egen seng på rommet og pendlet til og fra skolen.

– Før jeg ble syk, hadde jeg i 2010 første testvisning av Skal dere gå allerede? på markedet i Cannes med god respons fra mange i publikum. Det ga meg troen. Men sykdommen hindret at jeg nådde helt frem og fikk den klar. Dokumentarprosjektene som ble laget delvis som bestillinger hadde langt mindre motstand, og det var rett og slett ikke futt nok i meg til å få spillefilmen opp på duken før nå.

Mattias Cantzler og Raymond Lorentzen fordyper seg i det grønne.

FRA DET DYPT GRØNNE 

Filmen er skutt på et lavoppløselig videoformat, men du evner like fullt å gripe med karakterene og den emosjonelle historien. Var du på noe tidspunkt i tvil om at styrken i det du forteller ville overvinne filmformatets lavere kvalitet?

Jeg tror og håper publikum ikke tenker på det som noe annet enn historiens motstand. Filmen starter i det dypt grønne, kornete og beveger seg parallellt med sinnsstemningen til Elin og malerne mot lyset. Det blir som med språk. Fortellingen har og krever sin stil. Elins indre landskap og forutsetninger; omsorgsbrist og ensomhet er røft å leve med helt til malerne dukker opp og bringer nye elementer inn i livet hennes.

Filmen din er et tidsvitne på mange plan:  Det kornete videoformatet skaper et visuelt gjensyn med tiden da opptakene ble gjort. Hva har dette grepet gjort for filmprosjektet?

– Denne historien ble til på dette formatet fordi den ville det. Filmen ville ikke vært den samme i 4K. Historien står ut og berører mye på grunn av sitt røffe utrykk, men også i måten den er bygget opp dramatisk. Formatene endrer seg, men skal velges bevisst, akkurat som en oboist eller en hvilken som helst annen musiker kan velge instrumenter etter hvilket uttrykk de søker i verkene. Men i kjernen søker jeg som alltid det tidløse, mellommenneskelige.

«AMATØRENES» STYRKE

Den nye filmen har også mange fellestrekk med Salto, salmiakk og kaffe, både med hensyn til rollegalleriet og tematikken?

Jeg elsker mennesker, like mye som de skremmer vettet av meg. Egentlig tenkte jeg alltid på Salto, salmiakk og kaffe som en ”tiologi“, der Salto i musikalsk terminologi representerer ouverturen, og så kommer filmen om hver av de ti arketypiske karakterene på løpende bånd, der jeg undersøker deres karaktertrekk overflatisk etablert i Salto, salmiakk og kaffe, nærmere.

Historien om Elin er den første i ”tiologien”, og nå klipper jeg NATT som er fortsettelsen om Iris, spilt av Kjersti Holmen, som dessverre ikke kunne fullføre. Hun spilles nå av flotte Guri Glans, i film nr. 2, som er i klipp. Som inspirasjon bruker jeg hvert av de ti bud, inspirert av Kieslowski- men jeg snur alle på hodet: Jeg utfordret malerne i Skal dere gå allerede? til ikke å elske sin neste. I NATT inspireres Emma til «å bryte ekteskapet», så får vi se hvordan det går. Jeg søkte utviklingsstøtte til disse ti prosjektene i 2005, men fikk avslag. Kanskje var det en ekstra drivkraft til å bare sette igang med Skal dere gå allerede?. Nå kan jeg endelig kjenne at all energien min er tilbake. På tide å nyte lyset og galoppere inn i den tredje filmen.

I filmen har du valgt å jobbe med amatørskuespillere. Hvordan påvirket dette manus og instruksjon?

– Om skuespillerne er amatører eller profesjonelle, må de uansett gjøres troverdige. Gjør jeg jobben min, gir dem tillit og har klare krav og forventninger, så ligger alt til rette. Malerne, Mattias og Raymond, kjente jeg godt fra da de var mine studenter ved Nordland Kunst og Filmfagskole i Kabelvåg, og de bringer definitivt masse av sin relasjon og erfaringer med inn i min historie. Nicole bygger videre på sin karakter fra Salto, salmiakk og kaffe og danselærerinnen er profesjonell danser. Det vidunderlige med å styre kamera selv er å ikke behøve å bryte tagninger, men kunne justere underveis.

Hvor henter du inspirasjon fra til rollegalleriet i filmene dine?

– I oppveksten jobbet jeg ved siden av pappa i hans kolonialbutikk. Jeg ble med når han kjørte varene ut til gårdene og ble dermed kjent med ulike mennesketyper. Det var også nok av mellommenneskelig dramatikk i oppveksten. Jeg hadde masse grandtanter og onkler og elsket å henge med dem. Sitte med når de drakk kaffe og skravla om alt mulig. Pappa lærte meg alle gutteting til tross for at jeg var jente, grave grøfter kan jeg også, og jeg måtte ofte trå til ved bensinstasjonen han leide og skifte olje på alle type biler og håndtere kunder alene som 11-åring. Senere jobbet jeg på samlebåndet ved Glavafabrikken og pakket isolasjonsmatter og tjente penger til min første interrail. Jeg ble forsøkt vervet inn i AKP-ml under lunsjen ved nattskiftet av en ml-er med dekknavn, faktisk. Under ett tre år langt fotostudium i New York arbeidet jeg på kafé ved siden av. Jeg vant masse innsikt om mine medmennesker gjennom serviceyrket og er genuint opptatt av hva som styrer våre handlinger og hvordan vi preges av våre omgivelser og forutsetninger.

NÆRHETEN TIL KAMERA

Kan du si noe mer om det å vende tilbake til der det startet for deg: i filmfoto.

– Ja, jeg begynte tidlig med kameraarbeid og studerte foto ved «International Center of photography» i New York 1982-1985. Der hadde jeg ypperlige gjestelærere, blant andre Robert Frank, Cindy Sherman og kunsthistoriker og kritiker Abigail Salmon Godau som presiserte at «history is written, so go write her story». Og jeg ble oppfordret av min visuelle skrivelærer, fantastiske Eileen Berger, til å gå over til film siden stillbildet begrenset meg.

Etter gjennomgang av min første kortfilm Lucians morning som jeg også hadde kamera på, insisterte hun på at jeg skulle ha et publikum. Hun fikk seks børsmeglere fra Wall Street til å komme å se min kortfilm om vennskap. Nervene var i helspenn, men etter filmen fikk jeg applaus og de delte sine tanker om hvordan filmen hadde minet dem om verdien av vennskap. Min første store publikumsopplevelse som ga skikkelig mersmak.

Hvilke fordeler og hvilke ulemper har det å fotografere selv?

– Jeg har jobbet med råfilm der jeg var helt nødt til å ha med både b- og c-foto ut på opptak. Fokuset på eksponering og lys var helt avgjørende for et godt resultat. Den tekniske revolusjonen og digitalteknikken, og stadig bedre kameraer i liten forpakning, har gjort filmmediet langt mer tilgjengelig, og jeg kan derfor lettere filme selv og oppnå et vellykket resultat. Før tok teknikken altfor stor plass og det var vanskeligere å konsentrere seg om alle tingene regissøren skal ha oversikt over. Nå har jeg funnet en helhetlig form på det. Men jeg er på ingen måte ferdig med filmfotografer. Jeg digger dem og i visse historier ønsker jeg selvfølgelig fortsatt samarbeid med de beste. Når kravene til det visuelle språket, fortellingen i lyset, det utvidede visuelle rommet er langt større. Og som sagt: i NATT samarbeider jeg med filmfotograf Anders Hoft som også har filmet begge Sara Margrethe Oskal sine kortfilmer, Nordlyset ser deg og  Solas datter som jeg har produsert.

Hva er det du har satt mest pris på under samarbeidet med fotografene Mokrosinski, Nordström og Hoyte?

– Deres filmfotografiske talenter og ambisjon til å omsette det tekniske til følelser. Deres ukuelige vilje og fryktløshet overfor alt det tekniske. Deres kraft. Her vil jeg igjen nevne hvor heldig jeg var som fikk Robert Nordström som hovedfotograf på Når nettene blitt lange, som også virkelig fortjener ros for måten han kastet seg inn i dette alkoholmarinerte julehelvetes-dramaet.

Hva er for deg det viktigste en filmfotograf kan tilføre?

– Det er et stort spørsmål: Åpenhet, lydhørhet, fleksibilitet, følelse i kamera, følelse i lys, følelse i mis-en-scène, følelse gjennom framing. Evnen til å løfte frem alle de millioner detaljer skuespilleren tolker inn i rollene. Tilstedeværelse og diskresjon i et og samme utpust. Alt knyttet til kameraet som gjennomsyres av en klar følelse som går hånd i hånd med historiens ambisjon og ønske om å bringe denne opp på duken.

Du har tidligere hatt ulike erfaringer med kinodistribusjon.  Dette har fått deg til å vurdere alternativ distribusjon.

– Ja. Jeg deltok på Euro VOD sitt fire dagers kurs i Berlin. I Europa gjøres mange spennende fremstøt for den kunsteriske filmen, og jeg er spesielt inspirert av Nederlandske PICL/Concordia som distribuerer ut premierefilm både på nett og kino samme dag. På denne måten ser ammende mødre og fedre kanskje filmen hjemme fordi det ikke passer med kino premieredagen. Dette øker etterspørsel og inntekter. Det er ikke gitt at dette fungerer. Men både PICL/Concordia, KinoVodClub Østerrike, Kino on Demand i Tyskland og La Toile i Frankrike kunne under kurset presentere gode tall. Det er også fantastisk å høre at folk kan komme fire ganger om dagen til Vega Scene å se film fordi de opplever huset som åpent og med et miljø de liker. Men det er det spennende med tiden vi lever i, også i produksjonsleddet, at det endelig finnes mangfoldige måter både å lage og distribuere på. Det er fantastisk at Oslo har fått nye uavhengige kinoer, kommunalt støttet, som fantastiske Kunstnernes Hus, Vega Scene og nå snart Frogner Kino, i tillegg til Cinemateket.

Jeg digger fortsatt den klassiske lineære filmdistribusjonen og kinoene gjør en super jobb med å formidle gode historier ut til publikum. Men for å sammenligne med teater og musikk, så inspireres jeg av mangfold, og det ene utelukker ikke det andre. Kanskje vil Skal dere gå allerede?  få sin sjanse i det linjære kinolandskapet. Jeg elsker filmformidling og med «Påbuds-dekalogen» – de ni oppfølgerne til Skal dere gå allerede? – blir det nok av muligheter til å eksperimentere. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få «malerne i våre hjerter» ut til mange mennesker.

MENY