Lukas Moodysson vil gi opp spillefilmen til fordel for seriedrama og andre filmskapere følger etter i kjølvannet av dramaboomen. Innebærer det en ytterligere svekkelse av spillefilmen, som allerede er inne i en bølgedal? Tja, lyder svarene fra regissør Jens Lien og produsent Synnøve Hørsdal.
Foto fra premiereklare «Fremvandrerne» (HBO Nordic) som Jens Lien har regi på.
Den svenske filmskaperen Lukas Moodysson, som er nylig hadde premie på sin første TV-serie Gösta på HBO, uttalte nylig til det danske filmmagasinet Ekko at han føler for å forlate spillefilmen fullstendig til fordel for serier. Også her hjemme synes mange regissører å ha beveget seg fra film over til tv-serier, med den enorme dramaboomen man er inne i. Vil det medføre en svekkelse av spillefilmen på kino, som allerede er inne i en bølgedal? Eller, satt mer på spissen: Står filmen i fare for å miste både sine skapere og sitt publikum?
Norske Jens Lien er en av regissørene som etter hvert gjør vel så mye tv som film. Etter sin tredje spillefilm Sønner av Norge fra 2011, regisserte han den svenske miniserien Viva Hate som kom i 2014. Deretter har han regissert tre episoder av Okkupert, og i august er han premiereklar med HBO-serien Fremvandrerne (Beforeigners), hvor han har regissert samtlige av sesongens seks episoder.
På spørsmål om han er enig i at det er en migrasjon av regissører over til tv, svarer Lien med et «tja».
– Det er jo helt klart mange regissører, inkludert meg selv, som gjør TV-serier for tiden. Det er lettere å få realisert prosjektene, publikum liker formatet og mange får jobbet mye. Serier er i utgangspunktet veldig kommersielle, så finansieringen er enklere og hele produksjonsforløpet går raskere. Men jeg er ikke sikker på om det er en migrasjon – snarere at det blir produsert så utrolig mye mer levende bilder. Mange som tidligere lagde en spillefilm hvert femte år, kan nå gjøre serier innimellom, sier han.
Ser du for deg å selv jobbe med både tv-serier og spillefilm framover, eller tror du det blir mest serier?
– Jeg kommer til å fortsette å gjøre begge deler. Jeg har hatt stor glede av å gjøre TV-serier, og Beforeigners, som jeg akkurat er ferdig med, er noe av det mest utfordrende og spennende jeg har gjort, svarer han.
– Kanskje mitt neste prosjekt blir en spillefilm. Jeg har jo utgangspunktet mitt i film, det er i kinosalen jeg fikk mine første store opplevelser. Men det er nesten ikke mulig å leve av og å ha en produktiv karriere av å lage spillefilm alene. Og levende bildefortellinger er i en voldsom utvikling. De man kommuniserer med har fått andre vaner, og det er naturlig å følge med og møte publikummet der de er. Det betyr ikke at man ikke skal utfordre publikummet, men jeg er mer interessert i hvor vi går hen enn hvor vi var.
Muligens kan man si at spillefilmen på kino er inne i en bølgedal for tiden. Er det i så fall et problem at en del regissører jobber med serier isteden? Tror du det på sikt kan ytterligere svekke spillefilmens posisjon?
– Ja, det er et problem for kinofilmen at fokuset har beveget seg over til TV. Mediehverdagen vår har forandret seg så til de grader de siste ti årene, og det hadde vært underlig om kinoen skulle klare å lokke den samme mengden mennesker når mange bruker fire-fem timer hver dag på levende bilder foran skjermen. Spillefilmens posisjon er svekket, men jeg er usikker på om den kommer til å svekkes ytterligere, sier Lien.
– Jeg tror på spillefilmen som format, og at den fortsatt vil være aktuell. Det er noe håndterlig med spillefilmformatet, det er har et oversiktlig tidsaspekt. Folk elsker jo TV-serier, men jeg merker også at noen synes det blir mange timer å forholde seg til. Sånn sett er seksepisoders-formatet som vi har valgt til Beforeigners veldig bra. Både produksjonsmessig om man skal regissere alle episodene, og for publikum som kan se en sesong innen en rimelig mengde tid, utdyper han.
Lien understreker at det er positivt for mange regissører å få arbeide mer, noe tv-seriene gir mulighet til.
– Det problematiske er at regirollen står i fare for å bli utvannet. Store TV-serier innebærer naturlig nok mange kokker.
Ja, regissører har vel noe mer frihet innen spillefilmformatet, i hvert fall innen arthouse-segmentet. Hva vil det bety for regifaget om mange regissører velger å jobbe med serier isteden, som kanskje har et noe mer strømlinjeformet uttrykk? Kan det tenkes at dette vil innebære en svekkelse av regifaget, eller av friere, mer eksperimentelle uttrykk?
– Det kan være et problem, ja. Samtidig er det noe pussig med problemstillingen, for på mange måter er TV-serier mye friere enn spillefilmen. Man setter i gang store prosjekter uten å ha hele manuset klart, man kan dvele ved scener, bruke lange strekk på kun skildringer og ta avstikkere langt vekk fra plottet. Mye av dette er hva man savner i spillefilmen, det vi drømte om. Spillefilmen er mye mer drevet av framdrift – hvert sekund er mye mer dyrebart, man må være konkret og nøye, sier Lien.
– Så det er i utgangspunktet en frihet i TV-serier som egentlig er ganske tiltrekkende som regissør. Problemet er at man jobber så fort, og da mener jeg virkelig fort. At det kan bli en utfordring å lage finesser, finne fram til potensialet i materialet og gå dypere inn i det som kan skape originalitet. Og TV-seriens naturlige verktøy er dialog, mens man kan fortelle sterkere med bilder i kinofilmen.
Samtidig er det vel en styrke at man får mer arbeidstrening, med en del elementer man kan ta med fra arbeidet med serier – som så kan være positivt for arbeidet med spillefilm?
– Å være i kontinuerlig arbeid og produksjon er essensielt. Og det er vanskelig. Det er lett å havne i et prosjektutviklingsløp som tar fem år. Så ja, man kan kanskje si at en del jobbing med TV-serier vil styrke også arbeidet med spillefilmen. Man må bare ikke glemme at det er to forskjellige formater. De kan ligne mye på hverandre, men de er absolutt ikke like. En ting er den dramatiske strukturen, men man kan gå lenger i det visuelle uttrykket når man jobber med kinofilm, svarer Lien.
– Jeg tror utfordringen for regissørene ligger i å følge nøyere med på mulighetene den nye medievirkeligheten gir. Sette sitt preg og ta eierskap og styring i denne utviklingen.
Produsent Synnøve Hørsdal fra Maipo, som både produserer spillefilm og serier, opplever ikke at det er noen regissørflukt på gang fra spillefilmen over til serieformatet.
– Det har jo vært en dramatisk økning i TV-serieformatet, som gjør at det har oppstått en ny mulighet. Men jeg er ikke nødvendigvis enig i at det ene går på bekostning av det andre. For 10-15 år siden var ikke regissørene spesielt interessert i å arbeide med tv-drama, i motsetning til nå. Serier er et supplement som er bra for bransjen – en utvidelse av det vi holder på med, altså å fortelle historier. Stort sett på godt, ikke på vondt, sier Hørsdal.
– I en slik vekstperiode kan det være vanskelig å finne dyktige folk til å ta regijobbene, og det kan være et problem. Men det er et luksusproblem. Jeg opplever ikke at det har blitt noe mindre attraktivt for regissører å gjøre spillefilm, eller at det ene foretrekkes framfor det andre, utdyper hun.
– Alle har fått mer å gjøre, og det er jo bra. Før gikk jo regissører gjerne et par år mellom filmproduksjonene uten å ha noe å gjøre, og det blir man ikke like god av. Vi vil nok også se en økning i etterspørselen etter andre sentrale fagfunksjoner, som kan nok være en utfordring. Det vil være veldig mye å gjøre for de erfarne, men flere nye vil også få sjansen.
Men man blir vel også mer strømlinjeformet i uttrykket som serieregissør enn innen spesielt arthousefilmen?
– Det er klart. TV er mer industri, mens det innenfor arthousesegmentet er mindre restriksjoner for hva resultatet skal bli. Men den frie spillefilmen er heller ikke så interessant om den ikke har et publikum, sier Hørsdal.
Selv om hun ikke mener det skyldes noen regissørflukt over til serieformatet, erkjenner Hørsdal at en del spillefilmer sliter på kinomarkedet.
– Alle er litt redde for tiden, og det gjør at man ender med ekstremt brede filmer, og ekstremt smale filmer som kanskje treffer en liten nisje internasjonalt. Det kan man kanskje si at er en trussel mot bredden innen spillefilm. Men det konsumeres mye spillefilm gjennom strømmetjenestene, og for eksempel Netflix og Amazon produserer også filmer selv. Folk vil jo fortsatt ha det, sier hun.
– Både formatene og visningsarenaene glir litt over i hverandre, det er ikke egentlig så store motsetninger mellom spillefilm og serier. Men jeg mener det har en verdi å bevare den kunstneriske spillefilmen og kinofilmen. Det er jo heller ikke noen stor nedgang i det totale kinopublikummet. Man må bare fokusere mer på hvordan man skal nå sitt publikum.
Lukas Moodysson vil gi opp spillefilmen til fordel for seriedrama og andre filmskapere følger etter i kjølvannet av dramaboomen. Innebærer det en ytterligere svekkelse av spillefilmen, som allerede er inne i en bølgedal? Tja, lyder svarene fra regissør Jens Lien og produsent Synnøve Hørsdal.
Foto fra premiereklare «Fremvandrerne» (HBO Nordic) som Jens Lien har regi på.
Den svenske filmskaperen Lukas Moodysson, som er nylig hadde premie på sin første TV-serie Gösta på HBO, uttalte nylig til det danske filmmagasinet Ekko at han føler for å forlate spillefilmen fullstendig til fordel for serier. Også her hjemme synes mange regissører å ha beveget seg fra film over til tv-serier, med den enorme dramaboomen man er inne i. Vil det medføre en svekkelse av spillefilmen på kino, som allerede er inne i en bølgedal? Eller, satt mer på spissen: Står filmen i fare for å miste både sine skapere og sitt publikum?
Norske Jens Lien er en av regissørene som etter hvert gjør vel så mye tv som film. Etter sin tredje spillefilm Sønner av Norge fra 2011, regisserte han den svenske miniserien Viva Hate som kom i 2014. Deretter har han regissert tre episoder av Okkupert, og i august er han premiereklar med HBO-serien Fremvandrerne (Beforeigners), hvor han har regissert samtlige av sesongens seks episoder.
På spørsmål om han er enig i at det er en migrasjon av regissører over til tv, svarer Lien med et «tja».
– Det er jo helt klart mange regissører, inkludert meg selv, som gjør TV-serier for tiden. Det er lettere å få realisert prosjektene, publikum liker formatet og mange får jobbet mye. Serier er i utgangspunktet veldig kommersielle, så finansieringen er enklere og hele produksjonsforløpet går raskere. Men jeg er ikke sikker på om det er en migrasjon – snarere at det blir produsert så utrolig mye mer levende bilder. Mange som tidligere lagde en spillefilm hvert femte år, kan nå gjøre serier innimellom, sier han.
Ser du for deg å selv jobbe med både tv-serier og spillefilm framover, eller tror du det blir mest serier?
– Jeg kommer til å fortsette å gjøre begge deler. Jeg har hatt stor glede av å gjøre TV-serier, og Beforeigners, som jeg akkurat er ferdig med, er noe av det mest utfordrende og spennende jeg har gjort, svarer han.
– Kanskje mitt neste prosjekt blir en spillefilm. Jeg har jo utgangspunktet mitt i film, det er i kinosalen jeg fikk mine første store opplevelser. Men det er nesten ikke mulig å leve av og å ha en produktiv karriere av å lage spillefilm alene. Og levende bildefortellinger er i en voldsom utvikling. De man kommuniserer med har fått andre vaner, og det er naturlig å følge med og møte publikummet der de er. Det betyr ikke at man ikke skal utfordre publikummet, men jeg er mer interessert i hvor vi går hen enn hvor vi var.
Muligens kan man si at spillefilmen på kino er inne i en bølgedal for tiden. Er det i så fall et problem at en del regissører jobber med serier isteden? Tror du det på sikt kan ytterligere svekke spillefilmens posisjon?
– Ja, det er et problem for kinofilmen at fokuset har beveget seg over til TV. Mediehverdagen vår har forandret seg så til de grader de siste ti årene, og det hadde vært underlig om kinoen skulle klare å lokke den samme mengden mennesker når mange bruker fire-fem timer hver dag på levende bilder foran skjermen. Spillefilmens posisjon er svekket, men jeg er usikker på om den kommer til å svekkes ytterligere, sier Lien.
– Jeg tror på spillefilmen som format, og at den fortsatt vil være aktuell. Det er noe håndterlig med spillefilmformatet, det er har et oversiktlig tidsaspekt. Folk elsker jo TV-serier, men jeg merker også at noen synes det blir mange timer å forholde seg til. Sånn sett er seksepisoders-formatet som vi har valgt til Beforeigners veldig bra. Både produksjonsmessig om man skal regissere alle episodene, og for publikum som kan se en sesong innen en rimelig mengde tid, utdyper han.
Lien understreker at det er positivt for mange regissører å få arbeide mer, noe tv-seriene gir mulighet til.
– Det problematiske er at regirollen står i fare for å bli utvannet. Store TV-serier innebærer naturlig nok mange kokker.
Ja, regissører har vel noe mer frihet innen spillefilmformatet, i hvert fall innen arthouse-segmentet. Hva vil det bety for regifaget om mange regissører velger å jobbe med serier isteden, som kanskje har et noe mer strømlinjeformet uttrykk? Kan det tenkes at dette vil innebære en svekkelse av regifaget, eller av friere, mer eksperimentelle uttrykk?
– Det kan være et problem, ja. Samtidig er det noe pussig med problemstillingen, for på mange måter er TV-serier mye friere enn spillefilmen. Man setter i gang store prosjekter uten å ha hele manuset klart, man kan dvele ved scener, bruke lange strekk på kun skildringer og ta avstikkere langt vekk fra plottet. Mye av dette er hva man savner i spillefilmen, det vi drømte om. Spillefilmen er mye mer drevet av framdrift – hvert sekund er mye mer dyrebart, man må være konkret og nøye, sier Lien.
– Så det er i utgangspunktet en frihet i TV-serier som egentlig er ganske tiltrekkende som regissør. Problemet er at man jobber så fort, og da mener jeg virkelig fort. At det kan bli en utfordring å lage finesser, finne fram til potensialet i materialet og gå dypere inn i det som kan skape originalitet. Og TV-seriens naturlige verktøy er dialog, mens man kan fortelle sterkere med bilder i kinofilmen.
Samtidig er det vel en styrke at man får mer arbeidstrening, med en del elementer man kan ta med fra arbeidet med serier – som så kan være positivt for arbeidet med spillefilm?
– Å være i kontinuerlig arbeid og produksjon er essensielt. Og det er vanskelig. Det er lett å havne i et prosjektutviklingsløp som tar fem år. Så ja, man kan kanskje si at en del jobbing med TV-serier vil styrke også arbeidet med spillefilmen. Man må bare ikke glemme at det er to forskjellige formater. De kan ligne mye på hverandre, men de er absolutt ikke like. En ting er den dramatiske strukturen, men man kan gå lenger i det visuelle uttrykket når man jobber med kinofilm, svarer Lien.
– Jeg tror utfordringen for regissørene ligger i å følge nøyere med på mulighetene den nye medievirkeligheten gir. Sette sitt preg og ta eierskap og styring i denne utviklingen.
Produsent Synnøve Hørsdal fra Maipo, som både produserer spillefilm og serier, opplever ikke at det er noen regissørflukt på gang fra spillefilmen over til serieformatet.
– Det har jo vært en dramatisk økning i TV-serieformatet, som gjør at det har oppstått en ny mulighet. Men jeg er ikke nødvendigvis enig i at det ene går på bekostning av det andre. For 10-15 år siden var ikke regissørene spesielt interessert i å arbeide med tv-drama, i motsetning til nå. Serier er et supplement som er bra for bransjen – en utvidelse av det vi holder på med, altså å fortelle historier. Stort sett på godt, ikke på vondt, sier Hørsdal.
– I en slik vekstperiode kan det være vanskelig å finne dyktige folk til å ta regijobbene, og det kan være et problem. Men det er et luksusproblem. Jeg opplever ikke at det har blitt noe mindre attraktivt for regissører å gjøre spillefilm, eller at det ene foretrekkes framfor det andre, utdyper hun.
– Alle har fått mer å gjøre, og det er jo bra. Før gikk jo regissører gjerne et par år mellom filmproduksjonene uten å ha noe å gjøre, og det blir man ikke like god av. Vi vil nok også se en økning i etterspørselen etter andre sentrale fagfunksjoner, som kan nok være en utfordring. Det vil være veldig mye å gjøre for de erfarne, men flere nye vil også få sjansen.
Men man blir vel også mer strømlinjeformet i uttrykket som serieregissør enn innen spesielt arthousefilmen?
– Det er klart. TV er mer industri, mens det innenfor arthousesegmentet er mindre restriksjoner for hva resultatet skal bli. Men den frie spillefilmen er heller ikke så interessant om den ikke har et publikum, sier Hørsdal.
Selv om hun ikke mener det skyldes noen regissørflukt over til serieformatet, erkjenner Hørsdal at en del spillefilmer sliter på kinomarkedet.
– Alle er litt redde for tiden, og det gjør at man ender med ekstremt brede filmer, og ekstremt smale filmer som kanskje treffer en liten nisje internasjonalt. Det kan man kanskje si at er en trussel mot bredden innen spillefilm. Men det konsumeres mye spillefilm gjennom strømmetjenestene, og for eksempel Netflix og Amazon produserer også filmer selv. Folk vil jo fortsatt ha det, sier hun.
– Både formatene og visningsarenaene glir litt over i hverandre, det er ikke egentlig så store motsetninger mellom spillefilm og serier. Men jeg mener det har en verdi å bevare den kunstneriske spillefilmen og kinofilmen. Det er jo heller ikke noen stor nedgang i det totale kinopublikummet. Man må bare fokusere mer på hvordan man skal nå sitt publikum.
