Mens vi venter på «Hustruer 4»

Mens vi venter på «Hustruer 4»

Da Anja Breien fylte 75 gjorde vi et lengre intervju med henne. Hun håpet den gangen å få realisert sin neste Hustruer-film snarlig, men det har ennå ikke skjedd. Mens vi venter på en forløsning tar vi her turen gjennom karrieren sammen med henne – fra 60-tallets opprørske vampyrer til modernisme, Bergman og ”kvinnesaksfilm”.

Dette intervjuet ble første gang publisert i 2015

«Det skjer ingenting i norsk film. Det sitter en inkompetent gjeng og forkaster alle forslag fra dem som vil noe nytt.»  Anja Breien, 1968

Sammen med Sonja Henie, Tancred Ibsen, Arne Skouen, Edith Carlmar, Erik Løchen og Liv Ullmann, er Anja Breien blant de viktigste personene i norsk filmhistorie. Hun har vært medstudent med Theo Angelopoulos, grått av Chaplin i Cannes, spist middag med Josef von Sternberg, og imponert Ingmar Bergman med sin filmatiske tone.

Kortfilmen Vokse opp – Sagnet om Rypa i Justedalen, dokumentarfilmen Gamle, samt langfilmene Tilfellet Anders, Hustruer, Den allvarsamma leken, Arven og Forfølgelsen gir henne en udiskutabel plass på øverste hylle i norsk film. Hustruer tilhører de sjeldne morsomme mesterverkene, og Arven var den første norske filmen i hovedkonkurransen i Cannes (de tidligere norske deltok i konkurransen, da det bare var én slik).

Breien forteller Rushprint at hun har ingen år å kaste bort, og hun håper nå å spille inn Hustruer IV i 2016. Dersom man tar i betraktning kun hennes kortfilmproduksjon etter siste spillefilm i 1996, så kvalifiserer hun på det grunnlaget alene til å lage en spillefilm. Så en advarsel er herved oversendt:

Den konsulenten som avviser produksjonsstøtte til Hustruer IV, kan vente seg et personlig oppmøte fra undertegnede.

Ingen er bedre egnet enn Breien til å fortsette utforskningen av om man kan, bør eller må være tru mot et hus.

«Filmskolen burde ligget i Oslo»

– Jeg spiser alltid Smil til kaffen, forteller Breien, og fisker opp av veska en spesiallaget dispenser hun fikk til 75-årsdagen i sommer.

Filmskaperen er selv et lite stykke Norge, og hun snakker ivrig om filmestetikk og filmpolitikk med en halv smil ventende på teskjeen.

– En kjepphest for meg er at Filmskolen burde ligget i Oslo, for eksempel på filmparken på Jar. Dette er ikke for sentraliseringens skyld. Men hvis Filmskolen hadde ligget i Oslo, nær teatrene, skuespillerne – og Cinemateket! – så ville man kunne hatt mye mer glede av hverandre, som man for eksempel har i Danmark. Nå er det jo også alt dette insentivordningspreiket, for å få utlendinger hit for å filme store produksjoner. De trenger jo da et nytt atelier, siden Jar ikke lenger er moderne. Men det kunne vært bra for filmskolen, siden området har et atelier. Et annet problem er at de på filmskolen ikke lærer nok filmhistorie. Kanskje studentene burde tvanginnlegges et par uker på Cinemateket hvert år? Du vet hva Truffaut sa, da han ble spurt som regissør i 1968, etter selv å ha slaktet alle filmene i Cannes i 1958: Hvordan er det å gå fra å være kritiker til selv å lage film? Det verste var at han visste at han kunne bli bedømt av en kritiker som aldri har sett en film av Murnau.

Breien er svært opptatt av skjebnen til Cinemateket i Oslo.

– Jeg er veldig spent på hva som skjer på Hausmania, men om NFI må flytte, så kan det jo flytte til den amerikanske ambassaden. Der har de jo til og med en kino, tror jeg. Med en film som Boyhood på programmet kom det jo et publikum som ikke visste noe om Cinemateket fra før. Thorvald liker Cinemateket veldig godt. Barna hans sier at han har sett flere filmer etter at vi ble sammen enn tidligere i livet. Han hadde ikke sett Miraklet i Milano og elsket den. Vi har også sett La grande bellezza og La dolce vita rett etterpå. Men det som var vovet den gangen er ikke vovet nå. Cinemateket har veldig fine ting på programmet. Men Thorvald vil ikke se western. Borgerskapets diskré sjarm, derimot, likte han veldig godt.

Breien er også med i en filmklubb med cinefile venner.

– Jeg husker jeg stod i kø til cinemateket i latinerkvartalet i Paris nesten hver kveld da jeg var franskstudent. Og det var ikke alltid du kom inn. Der var det ofte noe aktuelt som skjedde, siden Langlois inviterte nye regissører til å komme å snakke. Har du forresten sett den siste filmen til Bertolucci? Jeg er med i filmklubb hos Rune Christiansen fire ganger i året, hvor vi ser fire-fem filmer over to dager. Sist så vi Life of Riley, Resnais’ siste fra 2014, Good morning av Ozu fra 1959, Violent Saturday av Richard Fleischer 1955, for å minnes filmer La nouvelle vague svermet for, Søstrene Makioka av Ichikawa fra 1983, pluss, i stedet for en kortfilm, Privattimen, Fjernsynsteater fra 1970.

Hun skulle gjerne sett at norske filmskapere oftere snakket sammen om filmer som har betydd noe for dem.

– Det som var ålreit på filmskolen i Paris var at vi snakket sammen om film. Vi har aldri fått til noe sånt regiforum i Norge. Hver gang man møtes, handler det om penger og rettigheter. Det hadde vært gøy om det var et mer faglig forum også. Man kunne jo ha et mindre forum på Lillebil en gang i måneden eller oftere, og velge en film som har betydd noe for deg og diskutere den?

Hustruer IV

Breien håper å begynne innspillingen av Hustruer IV i 2016, 20 år etter premieren på forrige spillefilm. Anne Marie Ottersen og Frøydis Armand er også med på utformingen av manuskriptet.

– Vi hadde noen møter i fjor, Otters, Armand og meg, og kastet litt ball liksom. Jeg har en del løse notater, noe fra gammelt av blant annet, men jeg har ikke et synopsis ennå, selv om jeg har noen tanker om det. Jeg er litt redd for å røpe for mye. Det var jo en av de kjente forfatterne, jeg tror det var Faulkner, som Bergman siterte, som sier at «stories you tell, you don’t write». Så det synes jeg er litt farlig. Derfor er jeg litt hemmelighetsfull. Men det fins en bitteliten bok jeg har med her i veska. (viser notatbok) «H4» står det der. Men det er for mye styr nå. Det blir til høsten at jeg virkelig setter i gang, og det kommer til å ta tid. Jeg kommer ikke til å søke før vi har noe skikkelig. Men det begynner å smake litt. Jeg kommer til å diskutere med Otters og Armand hva som har skjedd med de to karakterene siden sist. Jeg vil også involvere begge i skrivingen, og skrive i dialog med dem. Kanskje vi oppnevner noen konsulenter?

Hun ønsker å utforske arbeidsprosessen gjennom et mindre team og en lang innspillingstid, med perioder til å kunne klippe underveis.

– Den andre het Hustruer 10 år etter og den tredje Hustruer III. For ti år siden hadde jeg kommet for kort for en fjerde film 30 år etter. Og jeg har nølt. Men etter hvert har lysten kommet til å gjøre én til. I og med at Katja døde, så lukket det hele seg for meg. Men nå når det nettopp har gått så lang tid, så er det nå blitt alderdommen, livets høst, altså. Det er mye å ta tak i der. Og det behøver ikke bli kjedelig. Otters er blitt 70, men jeg tror ikke det kommer til å være en sånn alderdomspolitisk film. Jeg tror vi skal prøve å gripe en due i luften. Jeg er redd for å si for mye. At det blir en lystbetont film å lage blir viktig. Jeg vil være åpen for alt. Og jeg må ikke sette noen begrensninger nå. En hver god film har sin egen sjanger, men jeg vil ikke gå inn i den og tenke sjanger i utgangspunktet. Den kommer nok helt sikkert til å se annerledes ut enn de tidligere. Og den vil jo også skytes digitalt. Jeg tenker at man kan ha et lite team, og bruke lengre tid på innspillingen, slik at man i korte perioder eventuelt kan klippe underveis. Så lenge man først har en struktur i manus, så behøver man ikke ha alt totalklart.

Alderdomstematikken har hun tidligere berørt i den suverene dokumentaren Gamle (1975).

– Jeg tror ikke jeg tidligere egentlig har laget noen spillefilm som har med alderdom å gjøre. Nå er det det perspektivet kanskje? Veldig mye er jo opplagt, som «Er du frisk?» og sånt. Da jeg laget Gamle, var det jo på 16mm. Nå koster det jo ikke noe å bruke «råfilm». I Herbergister tok jeg derfor stills. Jeg tok lyd med Nagra og kunne klippe uten at filmbildet hoppet. I både Herbergister og Gamle er de så flinke til å formulere seg. Gamle er laget sammen med Espen Thorstensson. Vi gjorde mye research på folk som hadde hatt et strevsomt liv. Jeg synes de kunne kjørt filmen på NRK igjen. Tenk på henne som klistrer de flaggene for ingen penger, 50 kroner for 1000 flagg…

Det er særlig humoren bak alvoret som binder Breien, Ottersen og Armand sammen.

– Jeg var litt på Nationaltheatret sammen med blant annet hustruene på gruppeteateret Jenteloven, som var morsomt. Og vi har en lik sans for humor. Det er blant annet det som er det bærende, en felles sans for humor. Det gjorde Hustruers suksess. Det var så mye gravalvor og en del syting på den tiden. Den filmen viste opp litt selvironi, at man også kan le av ting som er alvorlig, ha det like gøy som gutta på tur.

Det komiske mesterverket Hustruer (1975) skildrer et Norge som siden har blitt mer kjønnsmodent, men for dagens globale publikum har filmen også stadig brodd og sprengkraft.

– Da jeg viste Hustruer i et kvinnefengsel i Rennes i Frankrike nylig, sa en av de innsatte, som var fra Spania, at sånn er det der nå.

Prosjekt S

75-årsjubilanten har i lang tid strevet med å få produksjonsstøtte til sine langfilmprosjekter.

– Grunnen til at vi ikke har startet skikkelig med Hustruer IV er at et annet prosjekt var tenkt først, Prosjekt S. Sammen med scenografen Per Hjorth hadde jeg en aktualitet med en handling i 2013, Prosjekt S, med S for Syria. Handlingen foregår over et kort tidsrom, i mars 2013, en drøy uke eller to. Det fortelles en til dels mørk historie om en jente i 10-12-årsalderen, som savner faren sin. Han dro til Syria i den tidlige fasen av opprøret mot Assad. Familien er syrisk, og de flyktet til Norge i 2007, av politiske grunner. Faren har ikke pass, bare Travel Document. Det vil si at han ikke får reise til sitt hjemland. Blir dette oppdaget, kan han ikke vende tilbake til Norge. Og nå befinner vi oss altså i 2013, og familien har ikke hørt fra faren på lenge. Det er en liten film i åttemillionerklassen. Men så gikk tida. Dette var før vi fikk høre om IS. Vi var i konstruktiv manusutvikling hos Leidulv Risan, men måtte vente på produksjonsbeslutning. Vi hadde en utmerket produsent, Tordenfilm, men det ble ingen penger, så bare glem det. Så går tida, og når det har gått et år eller halvannet, så går man lei. Da har ikke filmen den aktualiteten lenger.

Filmen blir nå en bok i stedet.

– Nå skal vi gi manuset ut som bok. Boka ser ut som et filmmanus, inkludert researchbilder. Kanskje den kan brukes i ungdomsskolen? Det er mange scener med to personer, og kanskje én klasse kan filme en scene, og klasse to filme en annen? Det fins jo ikke så mye slikt stoff for skolene. I løpet av et år skal den ut om jeg så skal betale det selv, men vi har kontakt med et forlag. En film som ikke blir noe av skjedde meg jo også en gang tidligere, med Kaniaw, som ble en bilderoman som til og med ble brukt i undervisning på universitetet, av professor Per Thomas Andersen. Med en bok da fins det i hvert fall noe. Jo eldre du blir, desto gjerrigere blir du på tiden. Som forfatter har du jo manuset, og dermed boka, liggende i skuffen. Eller som maler, maleriet på loftet. Et filmmanus som ikke er laget fins jo på en måte ikke. Jo eldre jeg blir, tenker jeg at jeg ikke har noen flere år å kaste bort. Så jeg håper å få den ut.

Kortfilmen Uten tittel (2005) ble også til ut fra et langfilmsmanus: Drømmersken.

– Jeg samarbeidet med Tonino Guerra, som jeg ble kjent med gjennom Angelopoulos. Men jeg fikk ikke støtte, det er jo ikke så lett å finne penger til det fantastiske som sjanger. Tonino tenkte annerledes: «l’image spirituelle». I Landskap i tåke tar jo helikoptrene denne hånden opp av vannet. Og han sa om Drømmersken: Ta åpningssekvensen og lag kortfilm. Vi lagde stills, og det ble Uten tittel, med ballonger over Oslo på vei ned mot jorden. Akkurat det ville kostet mer enn budsjettet til en kortfilm den gangen.

Breien synes dagens støttesystem er for treigt og hindrer spillefilmens aktualitet.

Hustruer fikk ja på et 15 siders synopsis, og 9 måneder etterpå var den ferdig innspilt. Dermed lå den i tiden. Når det nå blir så treigt dette bevilgningssystemet, så mister spillefilmene denne muligheten og evnen. Dette er jeg redd for å overlate bare til dokumentarfilmen. Da vi så Antonionis Blow-Up, for eksempel, så hadde vi en følelse av aktualitet. Tidene har endret seg. Det var synd at Norsk film A/S ble nedlagt. Der kunne man legge et repertoar, og si ja til manus som ikke var helt ferdige. Man ble vist tillit. Nå blir det litt som at du skal ta på deg skia hver gang. Man skriver om og holder på for mye, og kan gå lei. Du tror at du har laget den allerede, laget filmen inni huet.

Og i dagens kulturpolitiske klima handler mye om å få privat næringsliv til å sponse filmproduksjon, men det synes utopisk at noe slikt vil komme den kunstneriske filmen særlig til gode. Med en humoristisk og treffende spissformulering sier Breien det slik:

– Det var diskusjon da sport ble en del av det utvidete kulturbegrepet. Og nå må vi passe på at kultur ikke blir en del av et utvidet sportsbegrep! (smiler)

«Jaha, jag jobbar med Bergman just nu»

75-åringen er ofte å se på arrangementer, debatter og samtaler om film. Og hun er i dialog med flere av de yngre filmskaperne, blant annet Mariken Halle (Kanskje i morgen, Verden venter).

– Mariken Halle har jeg hatt kontakt med. Jeg likte godt Kanskje i morgen. Vegard Larsen skulle lage en liten serie med yngre filmskapere som snakket med eldre, så jeg dro opp på Grünerløkka og snakket med henne. Jeg er vokst opp bak Nasjonalbiblioteket, og hennes grandonkel jobbet med Max Manus, som min far laget torpedoene for. Jeg husker vi hadde ting å gjøre nede hos Egil Halle. Kona hadde systue, og far kom med beskjeder holdende meg i hånda. Jeg husker de besøkene godt. Uansett, Mariken og jeg møttes nylig, og vi har en dialog. Vi utvekslet tanker om produksjonsmåter og snakket også om ting som «Hvor går vi nå?» «Hvor går kinoene?»

Breien våget å eksperimentere allerede tidlig i sin karriere. Men hun er stadig irritert av den endrede tittelen til debutlangfilmen Tilfellet Anders (1971).

– De kalte filmen Voldtekt «bak min rygg», mens jeg bodde i Danmark. Filmen var klippet, og så laget de en fin plakat. Men så kaller de den altså Voldtekt. Manuset heter Tilfellet Anders, et spill på Tilfellet Alice av Ken Loach. En venninne trodde det var en sexy film. Tittelen ble veldig dum for den filmen, som selger den på helt feil premisser. For meg heter den Tilfellet Anders. Den er en av få filmer som begynner i begge ender og ender i midten. Det grepet hadde jeg ikke kommet på hvis jeg ikke hadde gått på fransk filmskole.

En regelrett skam for norsk filmhistorieskriving er den langvarige forbigåelsen av det vidunderlige kutymedramaet Den allvarsamma leken (1977), som gjennom Nasjonalbibliotekets aktuelle dvd-utgivelse av den, Arven (1979) og Forfølgelsen (1981) blir fortjent gjeninnsatt i kanon.

– Hun skriver jo om det i dvd-heftet, Ingunn Økland, at Den allvarsamma leken ikke er blitt bedømt som norsk. Derfor fins den ikke i historien og er ikke en del av kanon. Men den bør ses. Jeg er stolt av å ha laget den filmen. Og jeg ble kastet inn i det. At den ble spilt inn over tre årstider gjorde at jeg fikk dreiet det til at historien blir mer vinklet fra perspektivet til den kvinnelige hovedpersonen Lydia. I boka er alt sett gjennom ham. At jeg ble kastet inn i produksjonen var kanskje en fordel.

I filmen regisserer hun storheter som Allan Edwall og Erland Josephsson.

– Allan Edwall kjente jeg, fra tiden da jeg var samboer med Henning Carlsen, som laget Klabautermannen til Sandemose, hvor Allan var med. Det er forresten en veldig morsom historie om hvordan jeg første gang traff ham. Egil Kolstø, Sverre Udnæs og jeg hadde et treff. Neste kveld fant vi på: Vi drar til Sverige! Vi tok med et 8mm-kamera i bilen med soltak, og venstrekjøring. Når vi kjørte feil, steg Egil opp og filmet eventuelt politi eller folk som glante, og vi kjørte videre. Vel fremme ville vi på nattklubb, jazzklubb. Da vi gikk gatelangs i Gamla stan tenkte vi at det var teit å være norsk: Vi snakker fransk! Og så spør vi denne mannen vi treffer, som til og med svarer på fransk. Vi kommer i dialog, og han inviterer oss på øl. Vi er ikke franske altså, sier vi etter hvert. Akkurat det hadde han fått med seg, sa han. Så sitter vi der ved et bord og drikker øl og forteller at vi jobber med film. Sverre skrønte og sa at vi skulle treffe Ingmar Bergman. Jaha, jag jobbar med Bergman just nu, sa mannen. Det var Allan Edwall. Så ble vi invitert ut på filmatelierne på Solna. Bergman filmet För inte att tala om alla dessa kvinnor. Men Bergman var syk, og det var bare en regiassistent der.

«Du har jo redan hittat en ton»

Under innspillingen av Den allvarsamma leken traff Breien den svenske regissøren.

– Jeg husker at Bergman sa «Du har jo redan hittat en ton». Det var jo stort.

Breien måtte tidlig ta noen tøffe avgjørelser under produksjonen.

– For meg er film mye steder. Jeg så dekorasjonene, som redaksjonen. Jeg hadde jo vært sommervikar i Aftenposten noen somre. Først så hadde jeg en skuespiller, som nok kunne spilt Lydia som ung. Men jeg byttet ut henne etter åtte dagers vinteropptak, og sa etter opptakene at dette må vi ta om igjen. Harry Schein sa: ”Hvem vil du ha?” ”Lil Terselius”, sa jeg. ”Jag ringer Ingmar”, sa Schein. Bergman var da i utlendighet i Danmark. Jeg spiste lunsj med ham, og Lil ble valgt. Det kostet. Men det var viktig å bryte igjennom, siden dette var en veldig litterær dialog. Den opprinnelige skuespilleren og jeg hadde god kontakt etterpå. Og Lil endte opp med å få Guldbaggen for beste skuespiller i 1978.

Filmskaperen hadde i lengre tid kjent et slektskap til Hjalmar Söderbergs univers.

– Jeg hadde sett en del teater i Stockholm, for eksempel Bergmans Hvem er redd for Virginia Woolf? Det er jeg glad for. Og at jeg fikk Erland Josephsson til å spille den pittelille rollen som redaktør Doncker var jævlig gøy. Men som sagt, at jeg ble kastet inn i det var nok en støtte også. På filmskolen i Paris hadde jeg med to bøker, og begge var svenske, Strindbergs Inferno og Hjalmar Söderbergs Doktor Glas. Så jeg kjente hans Stockholms-skildringer og stemninger. Det var stemninger som slo meg. Jeg følte en samklang med Söderberg og leste hans noveller under innspillingen, og hentet for eksempel scenen hvor en lystenner tenner lykter fra en annen bok. Det er jo mange morsomme scener også. Allan Edwall var en gave: Man väljer inte…-tiraden. Det fins en del humor i filmen også: Vill du se mina ordnar? Jeg ble glad da datteren til Söderberg så filmen og sa at den var ”söderbergsk”.

Mottakelsen av filmen bar ellers preg av forventningen til en ”Hustruer 2”.

– Filmen fikk både god og dårlig kritikk i Sverige. Epokefilmer skal ikke lages nå, skrev én. Og jeg skulle helst fortsette linjen fra Hustruer. Den allvarsamma leken ble vist på Den norske filmfestivalen, som da var i Trondheim det året, og ble ganske pent mottatt, og den gikk en stund på Gimle. Det som var uventet for meg var at kritikerne ikke så det enorme stilmessige spranget fra Hustruer til Den allvarsamma leken. Den litterære dialogen er jo helt motsatt av Hustruers smalltalk: ”…nå er det akkurat som jeg går i ett med tapeten. Åssen tapet har du a? Blomstrete”. Vår generasjon var så redd for at det skulle lyde teatralt. Og den postcoitale dialogen – ”Jag tänkte: är det verkligen så alldeles omöjligt att du och jag en gång kan komma att få leva och åldras tillsammans? Och att jag en gång kan få dö med huvudet i ditt ljuva, ljuva sköte?” – tilhører jo en annen tid. At få så at dette krever noe helt annet av regissøren, var uforståelig for meg.

Arven

Med familiedramaet Arven kom den store internasjonale anerkjennelsen, med deltakelse i hovedkonkurransen i Cannes. Det skulle gå 21 år før neste gang det skjedde med en norsk filmskaper (Liv Ullmann, Trolösa, 2000), og 36 år før neste gang det skjedde med en norsk film (Joachim Trier, Louder than bombs, 2015).

– Vi var tre om manus på Arven, Oddvar Bull Tuhus, Lasse Glomm og jeg. Jeg var opptatt av at dette var et velstående hjem i borgerskapet. På den tiden var det egentlig modig å lage film om borgerskapet. Men man har et politisk perspektiv der også. Det var viktig at menneskene og tingene var betydningsfulle. Som når de bærer alle tingene, bordene på hodet og så videre. Jeg ville lage en film om en hel familie. Espen Skjønberg og Hæge Juve (nå: Jenny Juve) er jo egentlig hovedpersoner, men på leseprøver på forhånd fikk hver person hver sin forhistorie. Det hjalp skuespillerne veldig. Det var vanskelig å holde rede på så mange folk, og det fantes jo ikke mange tv-serier med familier på den tiden. Og jeg er fornøyd med det visuelle i den filmen.

Breien har gjennom karrieren deltatt og vunnet priser ved flere internasjonale filmfestivaler. Og hun har vært vitne til flere filmhistoriske begivenheter.

Tilfellet Anders var jo i Cannes, i Quinzaine, som var en veldig hot sideseksjon etter 1968-opprøret. De hotteste filmene var ofte på Quinzaine. Da jeg var i Cannes i 1971, så jeg bort på et cafébord, og der satt Bunuel. Han er her for å se nyere brasiliansk film, fortalte noen. Det var litt av en tid. Jeg var der i salen da Chaplin var der, og vi så Byens lys med han sittende alene på balkongen med sine bodyguards, og jeg stod sammen med Henning Carlsen og gråt da Chaplin kom ned trappen etterpå. Det var min første Cannes-opplevelse, og det var veldig gøy. Festivalen var ikke så enorm som den er nå. I 1968 stoppet jo regissørene festivalen i solidaritet med studentopprøret. Men i 1969 fortsatte det, og John Lennon og Yoko Ono var der med en film. Den allvarsamma leken var i Venezia og i Chicago. Papirfuglen ble slaktet i Norge, men delte prisen Silver Hugo i Chicago sammen med von Triers Forbrytelsens element. Så ha! For noen år siden hadde jeg en retrospektiv og masterclass med Jan Erik Holst i Polen, og da kunne jeg fortelle tilhørerne at jeg er så gammel at jeg har spist middag med Josef von Sternberg. (ler) Det var mens jeg bodde i København sammen med Henning.

Arven konkurrerte blant annet med (gulp!) Apokalypse Now (Coppola), Days of Heaven (Malick), Die Blechtrommel (Schlöndorff), og Woyzeck (Herzog) i 1979.

Arven var den første norske filmen i hovedkonkurransen i Cannes. Skouen og Løchen har jo egentlig ikke vært med i hovedkonkurransen, men i konkurransen. Før var det jo bare én konkurranse. Filmene Arven konkurrerte med utgjør en ganske pen liste. Det var kanskje litt PR-gimikk med at nå må det komme noen kvinnelige regissører. Men det var ålreit, og jeg la ikke spesielt merke til noe annet som gikk. Arven ble positivt mottatt. Jeg så mye mer film den første gangen jeg var der. Jeg løp fra den ene til den andre og så sikkert 50 filmer den første gangen. Men med Arven var det så mange intervjuer, så jeg fikk ikke sett så mye. Den fikk en eukumenisk pris, fra en tverrkirkelig jury. Wajda fikk hovedprisen, og jeg fikk mention. Det står på diplomet at det er «En film som viser pengenes makt».

Den siste filmen i den nye dvd-boksen er heksejakten Forfølgelsen.

Forfølgelsen var en annen måte å lage kvinnesaksfilm på. Vi har godt av å minnes på at vi har brent kvinnfolk. Og vannprøven hvor man bandt dem på hender og føtter, og fløt de, så var de hekser, og sank de, så… Jeg gjorde veldig mye research sammen med forsker Bente Alver. Og Forfølgelsen ble spilt inn mange steder, noe det ikke er så lett å få anledning til nå: Vi stiger i land i Hardanger-fjorden, er ved båtnaustet i Maurangerfjorden, Mølstertunet ligger på Voss, og sluttbildet med båten sett ovenfra er i Geirangerfjorden. Sånne ting gjorde det veldig fint. Og Aschehoug ga ut teksten som bok, med bilder fra filmen.

Selv etter årets jubileum med seminarer og dvd-utgivelser fins det flere Breien-filmer som stadig er vanskelig å få sett. Selv har jeg måttet ty til gamle VHS-kassetter innkjøpt via QXL for å se Arven, Papirfuglen (1984) og Smykketyven (1990).

Papirfuglen ble nylig vist på Chateu Neuf, og den ble veldig urettmessig tatt i mot da den kom ut. Frida Ohrvik sa til meg: «De sitter og venter på å ta deg». Forfølgelsen kom til Venezia, fikk en special mention og ingen turte ta meg. Så ble det den derre Papirfuglen. Faldbakken og jeg skrev manus sammen, og den ble lansert som psykologisk thriller, noe den egentlig ikke er. Jeg så den jo igjen på Chateau Neuf. Fotograf Erling, scenograf Siri og jeg har jobbet bra sammen, synes jeg. Og den har en sterk slutt. Den fikk god kritikk i Frankfurter Allgemeine og pris i Chicago sammen med von Trier. Smykketyven handler om en meget flerfoldig herremann. Finn Skårderud anmeldte den, likte den og framhevet at den jo beveger seg på flere virkelighetsplan. Men de andre var litt lei av meg.

Halve filmhistorien

Breien er glad for at hun tross alt har kunnet holde på så lenge som hun har gjort.

– Plutselig kom sjangerfilmen inn veldig. Og jeg ble irritert da Iversen og Solum skrev at Orions belte var den første som plasserte Norge på verdenskartet. Hustruer ble jo solgt til 22 land. Nå er det veldig mange om beinet, og man må finne andre måter å lage film på. Tross alt har jeg fått holde på. Og jeg har laget vel så mange filmer som mine jevnaldrende mannlige filmskapere. Jeg har gleden av kortfilm, og opplever den som viktig. Den er parallell med novellen i litteraturen. Det er viktig å holde på med kortfilm.

Men jeg håper at den neste filmen blir en langfilm: Hustruer IV.

Og får Breien anledning til å skape en god stund til, vil hun som eneste norske filmskaper ha laget fremtredende filmer gjennom halve filmhistorien – i to med tapeten.

Dette intervjuet ble første gang publisert i 2015

Mens vi venter på «Hustruer 4»

Mens vi venter på «Hustruer 4»

Da Anja Breien fylte 75 gjorde vi et lengre intervju med henne. Hun håpet den gangen å få realisert sin neste Hustruer-film snarlig, men det har ennå ikke skjedd. Mens vi venter på en forløsning tar vi her turen gjennom karrieren sammen med henne – fra 60-tallets opprørske vampyrer til modernisme, Bergman og ”kvinnesaksfilm”.

Dette intervjuet ble første gang publisert i 2015

«Det skjer ingenting i norsk film. Det sitter en inkompetent gjeng og forkaster alle forslag fra dem som vil noe nytt.»  Anja Breien, 1968

Sammen med Sonja Henie, Tancred Ibsen, Arne Skouen, Edith Carlmar, Erik Løchen og Liv Ullmann, er Anja Breien blant de viktigste personene i norsk filmhistorie. Hun har vært medstudent med Theo Angelopoulos, grått av Chaplin i Cannes, spist middag med Josef von Sternberg, og imponert Ingmar Bergman med sin filmatiske tone.

Kortfilmen Vokse opp – Sagnet om Rypa i Justedalen, dokumentarfilmen Gamle, samt langfilmene Tilfellet Anders, Hustruer, Den allvarsamma leken, Arven og Forfølgelsen gir henne en udiskutabel plass på øverste hylle i norsk film. Hustruer tilhører de sjeldne morsomme mesterverkene, og Arven var den første norske filmen i hovedkonkurransen i Cannes (de tidligere norske deltok i konkurransen, da det bare var én slik).

Breien forteller Rushprint at hun har ingen år å kaste bort, og hun håper nå å spille inn Hustruer IV i 2016. Dersom man tar i betraktning kun hennes kortfilmproduksjon etter siste spillefilm i 1996, så kvalifiserer hun på det grunnlaget alene til å lage en spillefilm. Så en advarsel er herved oversendt:

Den konsulenten som avviser produksjonsstøtte til Hustruer IV, kan vente seg et personlig oppmøte fra undertegnede.

Ingen er bedre egnet enn Breien til å fortsette utforskningen av om man kan, bør eller må være tru mot et hus.

«Filmskolen burde ligget i Oslo»

– Jeg spiser alltid Smil til kaffen, forteller Breien, og fisker opp av veska en spesiallaget dispenser hun fikk til 75-årsdagen i sommer.

Filmskaperen er selv et lite stykke Norge, og hun snakker ivrig om filmestetikk og filmpolitikk med en halv smil ventende på teskjeen.

– En kjepphest for meg er at Filmskolen burde ligget i Oslo, for eksempel på filmparken på Jar. Dette er ikke for sentraliseringens skyld. Men hvis Filmskolen hadde ligget i Oslo, nær teatrene, skuespillerne – og Cinemateket! – så ville man kunne hatt mye mer glede av hverandre, som man for eksempel har i Danmark. Nå er det jo også alt dette insentivordningspreiket, for å få utlendinger hit for å filme store produksjoner. De trenger jo da et nytt atelier, siden Jar ikke lenger er moderne. Men det kunne vært bra for filmskolen, siden området har et atelier. Et annet problem er at de på filmskolen ikke lærer nok filmhistorie. Kanskje studentene burde tvanginnlegges et par uker på Cinemateket hvert år? Du vet hva Truffaut sa, da han ble spurt som regissør i 1968, etter selv å ha slaktet alle filmene i Cannes i 1958: Hvordan er det å gå fra å være kritiker til selv å lage film? Det verste var at han visste at han kunne bli bedømt av en kritiker som aldri har sett en film av Murnau.

Breien er svært opptatt av skjebnen til Cinemateket i Oslo.

– Jeg er veldig spent på hva som skjer på Hausmania, men om NFI må flytte, så kan det jo flytte til den amerikanske ambassaden. Der har de jo til og med en kino, tror jeg. Med en film som Boyhood på programmet kom det jo et publikum som ikke visste noe om Cinemateket fra før. Thorvald liker Cinemateket veldig godt. Barna hans sier at han har sett flere filmer etter at vi ble sammen enn tidligere i livet. Han hadde ikke sett Miraklet i Milano og elsket den. Vi har også sett La grande bellezza og La dolce vita rett etterpå. Men det som var vovet den gangen er ikke vovet nå. Cinemateket har veldig fine ting på programmet. Men Thorvald vil ikke se western. Borgerskapets diskré sjarm, derimot, likte han veldig godt.

Breien er også med i en filmklubb med cinefile venner.

– Jeg husker jeg stod i kø til cinemateket i latinerkvartalet i Paris nesten hver kveld da jeg var franskstudent. Og det var ikke alltid du kom inn. Der var det ofte noe aktuelt som skjedde, siden Langlois inviterte nye regissører til å komme å snakke. Har du forresten sett den siste filmen til Bertolucci? Jeg er med i filmklubb hos Rune Christiansen fire ganger i året, hvor vi ser fire-fem filmer over to dager. Sist så vi Life of Riley, Resnais’ siste fra 2014, Good morning av Ozu fra 1959, Violent Saturday av Richard Fleischer 1955, for å minnes filmer La nouvelle vague svermet for, Søstrene Makioka av Ichikawa fra 1983, pluss, i stedet for en kortfilm, Privattimen, Fjernsynsteater fra 1970.

Hun skulle gjerne sett at norske filmskapere oftere snakket sammen om filmer som har betydd noe for dem.

– Det som var ålreit på filmskolen i Paris var at vi snakket sammen om film. Vi har aldri fått til noe sånt regiforum i Norge. Hver gang man møtes, handler det om penger og rettigheter. Det hadde vært gøy om det var et mer faglig forum også. Man kunne jo ha et mindre forum på Lillebil en gang i måneden eller oftere, og velge en film som har betydd noe for deg og diskutere den?

Hustruer IV

Breien håper å begynne innspillingen av Hustruer IV i 2016, 20 år etter premieren på forrige spillefilm. Anne Marie Ottersen og Frøydis Armand er også med på utformingen av manuskriptet.

– Vi hadde noen møter i fjor, Otters, Armand og meg, og kastet litt ball liksom. Jeg har en del løse notater, noe fra gammelt av blant annet, men jeg har ikke et synopsis ennå, selv om jeg har noen tanker om det. Jeg er litt redd for å røpe for mye. Det var jo en av de kjente forfatterne, jeg tror det var Faulkner, som Bergman siterte, som sier at «stories you tell, you don’t write». Så det synes jeg er litt farlig. Derfor er jeg litt hemmelighetsfull. Men det fins en bitteliten bok jeg har med her i veska. (viser notatbok) «H4» står det der. Men det er for mye styr nå. Det blir til høsten at jeg virkelig setter i gang, og det kommer til å ta tid. Jeg kommer ikke til å søke før vi har noe skikkelig. Men det begynner å smake litt. Jeg kommer til å diskutere med Otters og Armand hva som har skjedd med de to karakterene siden sist. Jeg vil også involvere begge i skrivingen, og skrive i dialog med dem. Kanskje vi oppnevner noen konsulenter?

Hun ønsker å utforske arbeidsprosessen gjennom et mindre team og en lang innspillingstid, med perioder til å kunne klippe underveis.

– Den andre het Hustruer 10 år etter og den tredje Hustruer III. For ti år siden hadde jeg kommet for kort for en fjerde film 30 år etter. Og jeg har nølt. Men etter hvert har lysten kommet til å gjøre én til. I og med at Katja døde, så lukket det hele seg for meg. Men nå når det nettopp har gått så lang tid, så er det nå blitt alderdommen, livets høst, altså. Det er mye å ta tak i der. Og det behøver ikke bli kjedelig. Otters er blitt 70, men jeg tror ikke det kommer til å være en sånn alderdomspolitisk film. Jeg tror vi skal prøve å gripe en due i luften. Jeg er redd for å si for mye. At det blir en lystbetont film å lage blir viktig. Jeg vil være åpen for alt. Og jeg må ikke sette noen begrensninger nå. En hver god film har sin egen sjanger, men jeg vil ikke gå inn i den og tenke sjanger i utgangspunktet. Den kommer nok helt sikkert til å se annerledes ut enn de tidligere. Og den vil jo også skytes digitalt. Jeg tenker at man kan ha et lite team, og bruke lengre tid på innspillingen, slik at man i korte perioder eventuelt kan klippe underveis. Så lenge man først har en struktur i manus, så behøver man ikke ha alt totalklart.

Alderdomstematikken har hun tidligere berørt i den suverene dokumentaren Gamle (1975).

– Jeg tror ikke jeg tidligere egentlig har laget noen spillefilm som har med alderdom å gjøre. Nå er det det perspektivet kanskje? Veldig mye er jo opplagt, som «Er du frisk?» og sånt. Da jeg laget Gamle, var det jo på 16mm. Nå koster det jo ikke noe å bruke «råfilm». I Herbergister tok jeg derfor stills. Jeg tok lyd med Nagra og kunne klippe uten at filmbildet hoppet. I både Herbergister og Gamle er de så flinke til å formulere seg. Gamle er laget sammen med Espen Thorstensson. Vi gjorde mye research på folk som hadde hatt et strevsomt liv. Jeg synes de kunne kjørt filmen på NRK igjen. Tenk på henne som klistrer de flaggene for ingen penger, 50 kroner for 1000 flagg…

Det er særlig humoren bak alvoret som binder Breien, Ottersen og Armand sammen.

– Jeg var litt på Nationaltheatret sammen med blant annet hustruene på gruppeteateret Jenteloven, som var morsomt. Og vi har en lik sans for humor. Det er blant annet det som er det bærende, en felles sans for humor. Det gjorde Hustruers suksess. Det var så mye gravalvor og en del syting på den tiden. Den filmen viste opp litt selvironi, at man også kan le av ting som er alvorlig, ha det like gøy som gutta på tur.

Det komiske mesterverket Hustruer (1975) skildrer et Norge som siden har blitt mer kjønnsmodent, men for dagens globale publikum har filmen også stadig brodd og sprengkraft.

– Da jeg viste Hustruer i et kvinnefengsel i Rennes i Frankrike nylig, sa en av de innsatte, som var fra Spania, at sånn er det der nå.

Prosjekt S

75-årsjubilanten har i lang tid strevet med å få produksjonsstøtte til sine langfilmprosjekter.

– Grunnen til at vi ikke har startet skikkelig med Hustruer IV er at et annet prosjekt var tenkt først, Prosjekt S. Sammen med scenografen Per Hjorth hadde jeg en aktualitet med en handling i 2013, Prosjekt S, med S for Syria. Handlingen foregår over et kort tidsrom, i mars 2013, en drøy uke eller to. Det fortelles en til dels mørk historie om en jente i 10-12-årsalderen, som savner faren sin. Han dro til Syria i den tidlige fasen av opprøret mot Assad. Familien er syrisk, og de flyktet til Norge i 2007, av politiske grunner. Faren har ikke pass, bare Travel Document. Det vil si at han ikke får reise til sitt hjemland. Blir dette oppdaget, kan han ikke vende tilbake til Norge. Og nå befinner vi oss altså i 2013, og familien har ikke hørt fra faren på lenge. Det er en liten film i åttemillionerklassen. Men så gikk tida. Dette var før vi fikk høre om IS. Vi var i konstruktiv manusutvikling hos Leidulv Risan, men måtte vente på produksjonsbeslutning. Vi hadde en utmerket produsent, Tordenfilm, men det ble ingen penger, så bare glem det. Så går tida, og når det har gått et år eller halvannet, så går man lei. Da har ikke filmen den aktualiteten lenger.

Filmen blir nå en bok i stedet.

– Nå skal vi gi manuset ut som bok. Boka ser ut som et filmmanus, inkludert researchbilder. Kanskje den kan brukes i ungdomsskolen? Det er mange scener med to personer, og kanskje én klasse kan filme en scene, og klasse to filme en annen? Det fins jo ikke så mye slikt stoff for skolene. I løpet av et år skal den ut om jeg så skal betale det selv, men vi har kontakt med et forlag. En film som ikke blir noe av skjedde meg jo også en gang tidligere, med Kaniaw, som ble en bilderoman som til og med ble brukt i undervisning på universitetet, av professor Per Thomas Andersen. Med en bok da fins det i hvert fall noe. Jo eldre du blir, desto gjerrigere blir du på tiden. Som forfatter har du jo manuset, og dermed boka, liggende i skuffen. Eller som maler, maleriet på loftet. Et filmmanus som ikke er laget fins jo på en måte ikke. Jo eldre jeg blir, tenker jeg at jeg ikke har noen flere år å kaste bort. Så jeg håper å få den ut.

Kortfilmen Uten tittel (2005) ble også til ut fra et langfilmsmanus: Drømmersken.

– Jeg samarbeidet med Tonino Guerra, som jeg ble kjent med gjennom Angelopoulos. Men jeg fikk ikke støtte, det er jo ikke så lett å finne penger til det fantastiske som sjanger. Tonino tenkte annerledes: «l’image spirituelle». I Landskap i tåke tar jo helikoptrene denne hånden opp av vannet. Og han sa om Drømmersken: Ta åpningssekvensen og lag kortfilm. Vi lagde stills, og det ble Uten tittel, med ballonger over Oslo på vei ned mot jorden. Akkurat det ville kostet mer enn budsjettet til en kortfilm den gangen.

Breien synes dagens støttesystem er for treigt og hindrer spillefilmens aktualitet.

Hustruer fikk ja på et 15 siders synopsis, og 9 måneder etterpå var den ferdig innspilt. Dermed lå den i tiden. Når det nå blir så treigt dette bevilgningssystemet, så mister spillefilmene denne muligheten og evnen. Dette er jeg redd for å overlate bare til dokumentarfilmen. Da vi så Antonionis Blow-Up, for eksempel, så hadde vi en følelse av aktualitet. Tidene har endret seg. Det var synd at Norsk film A/S ble nedlagt. Der kunne man legge et repertoar, og si ja til manus som ikke var helt ferdige. Man ble vist tillit. Nå blir det litt som at du skal ta på deg skia hver gang. Man skriver om og holder på for mye, og kan gå lei. Du tror at du har laget den allerede, laget filmen inni huet.

Og i dagens kulturpolitiske klima handler mye om å få privat næringsliv til å sponse filmproduksjon, men det synes utopisk at noe slikt vil komme den kunstneriske filmen særlig til gode. Med en humoristisk og treffende spissformulering sier Breien det slik:

– Det var diskusjon da sport ble en del av det utvidete kulturbegrepet. Og nå må vi passe på at kultur ikke blir en del av et utvidet sportsbegrep! (smiler)

«Jaha, jag jobbar med Bergman just nu»

75-åringen er ofte å se på arrangementer, debatter og samtaler om film. Og hun er i dialog med flere av de yngre filmskaperne, blant annet Mariken Halle (Kanskje i morgen, Verden venter).

– Mariken Halle har jeg hatt kontakt med. Jeg likte godt Kanskje i morgen. Vegard Larsen skulle lage en liten serie med yngre filmskapere som snakket med eldre, så jeg dro opp på Grünerløkka og snakket med henne. Jeg er vokst opp bak Nasjonalbiblioteket, og hennes grandonkel jobbet med Max Manus, som min far laget torpedoene for. Jeg husker vi hadde ting å gjøre nede hos Egil Halle. Kona hadde systue, og far kom med beskjeder holdende meg i hånda. Jeg husker de besøkene godt. Uansett, Mariken og jeg møttes nylig, og vi har en dialog. Vi utvekslet tanker om produksjonsmåter og snakket også om ting som «Hvor går vi nå?» «Hvor går kinoene?»

Breien våget å eksperimentere allerede tidlig i sin karriere. Men hun er stadig irritert av den endrede tittelen til debutlangfilmen Tilfellet Anders (1971).

– De kalte filmen Voldtekt «bak min rygg», mens jeg bodde i Danmark. Filmen var klippet, og så laget de en fin plakat. Men så kaller de den altså Voldtekt. Manuset heter Tilfellet Anders, et spill på Tilfellet Alice av Ken Loach. En venninne trodde det var en sexy film. Tittelen ble veldig dum for den filmen, som selger den på helt feil premisser. For meg heter den Tilfellet Anders. Den er en av få filmer som begynner i begge ender og ender i midten. Det grepet hadde jeg ikke kommet på hvis jeg ikke hadde gått på fransk filmskole.

En regelrett skam for norsk filmhistorieskriving er den langvarige forbigåelsen av det vidunderlige kutymedramaet Den allvarsamma leken (1977), som gjennom Nasjonalbibliotekets aktuelle dvd-utgivelse av den, Arven (1979) og Forfølgelsen (1981) blir fortjent gjeninnsatt i kanon.

– Hun skriver jo om det i dvd-heftet, Ingunn Økland, at Den allvarsamma leken ikke er blitt bedømt som norsk. Derfor fins den ikke i historien og er ikke en del av kanon. Men den bør ses. Jeg er stolt av å ha laget den filmen. Og jeg ble kastet inn i det. At den ble spilt inn over tre årstider gjorde at jeg fikk dreiet det til at historien blir mer vinklet fra perspektivet til den kvinnelige hovedpersonen Lydia. I boka er alt sett gjennom ham. At jeg ble kastet inn i produksjonen var kanskje en fordel.

I filmen regisserer hun storheter som Allan Edwall og Erland Josephsson.

– Allan Edwall kjente jeg, fra tiden da jeg var samboer med Henning Carlsen, som laget Klabautermannen til Sandemose, hvor Allan var med. Det er forresten en veldig morsom historie om hvordan jeg første gang traff ham. Egil Kolstø, Sverre Udnæs og jeg hadde et treff. Neste kveld fant vi på: Vi drar til Sverige! Vi tok med et 8mm-kamera i bilen med soltak, og venstrekjøring. Når vi kjørte feil, steg Egil opp og filmet eventuelt politi eller folk som glante, og vi kjørte videre. Vel fremme ville vi på nattklubb, jazzklubb. Da vi gikk gatelangs i Gamla stan tenkte vi at det var teit å være norsk: Vi snakker fransk! Og så spør vi denne mannen vi treffer, som til og med svarer på fransk. Vi kommer i dialog, og han inviterer oss på øl. Vi er ikke franske altså, sier vi etter hvert. Akkurat det hadde han fått med seg, sa han. Så sitter vi der ved et bord og drikker øl og forteller at vi jobber med film. Sverre skrønte og sa at vi skulle treffe Ingmar Bergman. Jaha, jag jobbar med Bergman just nu, sa mannen. Det var Allan Edwall. Så ble vi invitert ut på filmatelierne på Solna. Bergman filmet För inte att tala om alla dessa kvinnor. Men Bergman var syk, og det var bare en regiassistent der.

«Du har jo redan hittat en ton»

Under innspillingen av Den allvarsamma leken traff Breien den svenske regissøren.

– Jeg husker at Bergman sa «Du har jo redan hittat en ton». Det var jo stort.

Breien måtte tidlig ta noen tøffe avgjørelser under produksjonen.

– For meg er film mye steder. Jeg så dekorasjonene, som redaksjonen. Jeg hadde jo vært sommervikar i Aftenposten noen somre. Først så hadde jeg en skuespiller, som nok kunne spilt Lydia som ung. Men jeg byttet ut henne etter åtte dagers vinteropptak, og sa etter opptakene at dette må vi ta om igjen. Harry Schein sa: ”Hvem vil du ha?” ”Lil Terselius”, sa jeg. ”Jag ringer Ingmar”, sa Schein. Bergman var da i utlendighet i Danmark. Jeg spiste lunsj med ham, og Lil ble valgt. Det kostet. Men det var viktig å bryte igjennom, siden dette var en veldig litterær dialog. Den opprinnelige skuespilleren og jeg hadde god kontakt etterpå. Og Lil endte opp med å få Guldbaggen for beste skuespiller i 1978.

Filmskaperen hadde i lengre tid kjent et slektskap til Hjalmar Söderbergs univers.

– Jeg hadde sett en del teater i Stockholm, for eksempel Bergmans Hvem er redd for Virginia Woolf? Det er jeg glad for. Og at jeg fikk Erland Josephsson til å spille den pittelille rollen som redaktør Doncker var jævlig gøy. Men som sagt, at jeg ble kastet inn i det var nok en støtte også. På filmskolen i Paris hadde jeg med to bøker, og begge var svenske, Strindbergs Inferno og Hjalmar Söderbergs Doktor Glas. Så jeg kjente hans Stockholms-skildringer og stemninger. Det var stemninger som slo meg. Jeg følte en samklang med Söderberg og leste hans noveller under innspillingen, og hentet for eksempel scenen hvor en lystenner tenner lykter fra en annen bok. Det er jo mange morsomme scener også. Allan Edwall var en gave: Man väljer inte…-tiraden. Det fins en del humor i filmen også: Vill du se mina ordnar? Jeg ble glad da datteren til Söderberg så filmen og sa at den var ”söderbergsk”.

Mottakelsen av filmen bar ellers preg av forventningen til en ”Hustruer 2”.

– Filmen fikk både god og dårlig kritikk i Sverige. Epokefilmer skal ikke lages nå, skrev én. Og jeg skulle helst fortsette linjen fra Hustruer. Den allvarsamma leken ble vist på Den norske filmfestivalen, som da var i Trondheim det året, og ble ganske pent mottatt, og den gikk en stund på Gimle. Det som var uventet for meg var at kritikerne ikke så det enorme stilmessige spranget fra Hustruer til Den allvarsamma leken. Den litterære dialogen er jo helt motsatt av Hustruers smalltalk: ”…nå er det akkurat som jeg går i ett med tapeten. Åssen tapet har du a? Blomstrete”. Vår generasjon var så redd for at det skulle lyde teatralt. Og den postcoitale dialogen – ”Jag tänkte: är det verkligen så alldeles omöjligt att du och jag en gång kan komma att få leva och åldras tillsammans? Och att jag en gång kan få dö med huvudet i ditt ljuva, ljuva sköte?” – tilhører jo en annen tid. At få så at dette krever noe helt annet av regissøren, var uforståelig for meg.

Arven

Med familiedramaet Arven kom den store internasjonale anerkjennelsen, med deltakelse i hovedkonkurransen i Cannes. Det skulle gå 21 år før neste gang det skjedde med en norsk filmskaper (Liv Ullmann, Trolösa, 2000), og 36 år før neste gang det skjedde med en norsk film (Joachim Trier, Louder than bombs, 2015).

– Vi var tre om manus på Arven, Oddvar Bull Tuhus, Lasse Glomm og jeg. Jeg var opptatt av at dette var et velstående hjem i borgerskapet. På den tiden var det egentlig modig å lage film om borgerskapet. Men man har et politisk perspektiv der også. Det var viktig at menneskene og tingene var betydningsfulle. Som når de bærer alle tingene, bordene på hodet og så videre. Jeg ville lage en film om en hel familie. Espen Skjønberg og Hæge Juve (nå: Jenny Juve) er jo egentlig hovedpersoner, men på leseprøver på forhånd fikk hver person hver sin forhistorie. Det hjalp skuespillerne veldig. Det var vanskelig å holde rede på så mange folk, og det fantes jo ikke mange tv-serier med familier på den tiden. Og jeg er fornøyd med det visuelle i den filmen.

Breien har gjennom karrieren deltatt og vunnet priser ved flere internasjonale filmfestivaler. Og hun har vært vitne til flere filmhistoriske begivenheter.

Tilfellet Anders var jo i Cannes, i Quinzaine, som var en veldig hot sideseksjon etter 1968-opprøret. De hotteste filmene var ofte på Quinzaine. Da jeg var i Cannes i 1971, så jeg bort på et cafébord, og der satt Bunuel. Han er her for å se nyere brasiliansk film, fortalte noen. Det var litt av en tid. Jeg var der i salen da Chaplin var der, og vi så Byens lys med han sittende alene på balkongen med sine bodyguards, og jeg stod sammen med Henning Carlsen og gråt da Chaplin kom ned trappen etterpå. Det var min første Cannes-opplevelse, og det var veldig gøy. Festivalen var ikke så enorm som den er nå. I 1968 stoppet jo regissørene festivalen i solidaritet med studentopprøret. Men i 1969 fortsatte det, og John Lennon og Yoko Ono var der med en film. Den allvarsamma leken var i Venezia og i Chicago. Papirfuglen ble slaktet i Norge, men delte prisen Silver Hugo i Chicago sammen med von Triers Forbrytelsens element. Så ha! For noen år siden hadde jeg en retrospektiv og masterclass med Jan Erik Holst i Polen, og da kunne jeg fortelle tilhørerne at jeg er så gammel at jeg har spist middag med Josef von Sternberg. (ler) Det var mens jeg bodde i København sammen med Henning.

Arven konkurrerte blant annet med (gulp!) Apokalypse Now (Coppola), Days of Heaven (Malick), Die Blechtrommel (Schlöndorff), og Woyzeck (Herzog) i 1979.

Arven var den første norske filmen i hovedkonkurransen i Cannes. Skouen og Løchen har jo egentlig ikke vært med i hovedkonkurransen, men i konkurransen. Før var det jo bare én konkurranse. Filmene Arven konkurrerte med utgjør en ganske pen liste. Det var kanskje litt PR-gimikk med at nå må det komme noen kvinnelige regissører. Men det var ålreit, og jeg la ikke spesielt merke til noe annet som gikk. Arven ble positivt mottatt. Jeg så mye mer film den første gangen jeg var der. Jeg løp fra den ene til den andre og så sikkert 50 filmer den første gangen. Men med Arven var det så mange intervjuer, så jeg fikk ikke sett så mye. Den fikk en eukumenisk pris, fra en tverrkirkelig jury. Wajda fikk hovedprisen, og jeg fikk mention. Det står på diplomet at det er «En film som viser pengenes makt».

Den siste filmen i den nye dvd-boksen er heksejakten Forfølgelsen.

Forfølgelsen var en annen måte å lage kvinnesaksfilm på. Vi har godt av å minnes på at vi har brent kvinnfolk. Og vannprøven hvor man bandt dem på hender og føtter, og fløt de, så var de hekser, og sank de, så… Jeg gjorde veldig mye research sammen med forsker Bente Alver. Og Forfølgelsen ble spilt inn mange steder, noe det ikke er så lett å få anledning til nå: Vi stiger i land i Hardanger-fjorden, er ved båtnaustet i Maurangerfjorden, Mølstertunet ligger på Voss, og sluttbildet med båten sett ovenfra er i Geirangerfjorden. Sånne ting gjorde det veldig fint. Og Aschehoug ga ut teksten som bok, med bilder fra filmen.

Selv etter årets jubileum med seminarer og dvd-utgivelser fins det flere Breien-filmer som stadig er vanskelig å få sett. Selv har jeg måttet ty til gamle VHS-kassetter innkjøpt via QXL for å se Arven, Papirfuglen (1984) og Smykketyven (1990).

Papirfuglen ble nylig vist på Chateu Neuf, og den ble veldig urettmessig tatt i mot da den kom ut. Frida Ohrvik sa til meg: «De sitter og venter på å ta deg». Forfølgelsen kom til Venezia, fikk en special mention og ingen turte ta meg. Så ble det den derre Papirfuglen. Faldbakken og jeg skrev manus sammen, og den ble lansert som psykologisk thriller, noe den egentlig ikke er. Jeg så den jo igjen på Chateau Neuf. Fotograf Erling, scenograf Siri og jeg har jobbet bra sammen, synes jeg. Og den har en sterk slutt. Den fikk god kritikk i Frankfurter Allgemeine og pris i Chicago sammen med von Trier. Smykketyven handler om en meget flerfoldig herremann. Finn Skårderud anmeldte den, likte den og framhevet at den jo beveger seg på flere virkelighetsplan. Men de andre var litt lei av meg.

Halve filmhistorien

Breien er glad for at hun tross alt har kunnet holde på så lenge som hun har gjort.

– Plutselig kom sjangerfilmen inn veldig. Og jeg ble irritert da Iversen og Solum skrev at Orions belte var den første som plasserte Norge på verdenskartet. Hustruer ble jo solgt til 22 land. Nå er det veldig mange om beinet, og man må finne andre måter å lage film på. Tross alt har jeg fått holde på. Og jeg har laget vel så mange filmer som mine jevnaldrende mannlige filmskapere. Jeg har gleden av kortfilm, og opplever den som viktig. Den er parallell med novellen i litteraturen. Det er viktig å holde på med kortfilm.

Men jeg håper at den neste filmen blir en langfilm: Hustruer IV.

Og får Breien anledning til å skape en god stund til, vil hun som eneste norske filmskaper ha laget fremtredende filmer gjennom halve filmhistorien – i to med tapeten.

Dette intervjuet ble første gang publisert i 2015

MENY