Evige Olsenbanden

Evige Olsenbanden

Det er mye man ikke trenger å vite eller tenke noe særlig over for fortsatt å kunne nyte Olsenbandenfilmene, som denne uken vises i sin helhet under Oslo Pix. Her er noe av det.

Å ha en mening om Olsenbandenfilmene var viktig for mange, ikke minst på 1970-tallet, selv om utvalget av gyldige meninger var begrenset. Filmene var enten utskjelt eller elsket. Mange som først skjelte dem ut lærte etterhvert å elske dem. I begynnelsen måtte det riktignok skje i det skjulte. For en humørløs venstreside skulle alt være politikk, som helst skulle omstyrte en urettferdig samfunnsorden. Men folk flest var ganske fornøyde med stabile liv og jevnt økende velstand, og fylte gjerne etpar timer en kveld med litt harmløs moro. Og her var Olsenbanden en pålitelig leverandør, til venstresidens fortvilelse – en fortvilelse de paradoksalt nok delte med representantene for den borgerlige, gode smak. Folkelig underholdning skulle helst være politisk patent, og det var Olsenbanden aldri. Den burde heller ikke utfordre filmanmeldernes sensibilitet, og det gjorde Olsenbanden alltid. I dag forstår vel ingen helt hvorfor frontene var så steile. Kritikerne har enten ombestemt seg eller bare resignert, og Olsenbanden har fått evig liv, ikke minst takket være fjernsynet og strømming, der vi jevnlig kan se hele serien, og det gjør mange.

”Kulturutveksling”

Olsenbanden er en dansk oppfinnelse. Radarparet Erik Balling og Henning Bahs hadde samarbeidet før da de skapte den første danske folkekomedien om Olsenbanden i 1968. Filmen kom til Norge og avfødte ideen om en norsk versjon. I de følgende filmene fortsatte denne «kulturutvekslingen», der manusene til de danske filmene ble omarbeidet til norske forhold der det var nødvendig for at referansene skulle være velkjente her. Et typisk eksempel er bruken av det forhatte godstoget som tidligere gikk over Rådhusplassen fra Oslo Ø til Vestbanen og skapte trafikkork. I den danske versjonen var det en av Københavns karakteristiske rullende pølsevogner som korket til alt. Etterhvert ble også deler av de norske filmene innspilt i Danmark, når historien f.eks. krevde bruk av et slott, som vi ikke har overflod av i Norge. En og annen dansk skuespiller var også med i de norske versjonene, mest minneverdig som fryktinngytende torpedo.

Filmenes mange locations fra Oslo utgjør en liten byhistorie i seg selv.

Olsenbandens historie er Oslos historie

Som alle byer er også Oslo i evig endring, på godt og vondt. Ikke alt var bedre før, men ikke all endring er forbedring heller. Men uansett om du gråter eller gleder deg over byens utvikling, kan du følge den gjennom Olsenbandenfilmene. Mye er innspilt på location rundt om i byen, og selv om ikke alle steder er bygget om, fornyet eller revet, utgjør alle disse bildene en liten byhistorie i seg selv. Mange fans har vært opptatt å finne igjen innspillingsstedene og se endringene i dag, og en anbefalt liten reise kan sees på YouTube. En tilsvarende historisk interesse fins for bilene Olsenbanden kjører. Som regel er det eldre amerikanske halvvrak som forlengst burde vært hogd opp. Men viktigst er altså den byhistorien i levende bilder som Olsenbandenfilmene gir oss. Hvor er boka om Oslovandringer i Olsenbandens fotspor?

Et målebånd, en geitost og et damplokomotiv

Det såkalte «ransmiljøet» i Oslos kriminelle underverden hadde lenge sine «mesterhjerner» utnevnt av våre taboidaviser. Når de først ble tatt, ble de desto mer latterliggjort i offentligheten. I Olsenbandenfilmene er det selvsagt Egon som er mesterhjernen. Som vi vet er hans planer alltid kompliserte, timet og tilrettelagt. Dessverre er de avhengige av hans to ikke alltid like oppvakte hjelpere Kjell og Benny, og ikke sjelden er det Valborgs praktiske sans som torpederer opplegget. Hun lever jo på en annen planet enn Egon. Egons kriminelle legning er kronisk, selv om han også opplever at en velmenende sosialarbeider forstår ham bare så altfor godt og vil hjelpe ham «tilbake til samfunnet» – her får tidens venstrevridde sosionomsamfunn sin skarpe kommentar fra filmskaperne. Selv om alle Egons planer rutinemessig går i vasken, må han berømmes for sin utholdenhet, evne til å snuse opp mulige kupp og sin smått absurde planlegging, som er et av filmseriens mest populære kjennetegn. Man trenger gjerne bare et målebånd, en geitost og et damplokomotiv. Operasjonen starter klokka 11.58 presis.

Den anakronistiske Hermansen

Om det virkelige Oslopolitiet noen gang har følt seg truffet av Olsenbandens wannabe nemesis, kriminalbetjent Hermansen, er vel tvilsomt. Hermansen viderefører arven både fra stumfilmenes Keystone Cops og Sherlock Holmes, hvis man kan tenke seg en slik kombinasjon. Og det må man jo, for slik er Hermansen. Han er en anakronistisk figur, kledd i erkeengelsk tweed, og han tiltaler sine overordnete med «sir». Han jakter Olsenbanden med vekslende hell, som også beskriver hans karrierevei i politiet. Fra sitt kontor i Møllergata 19 og i sine frenetiske utrykninger rundt om i Oslo prøver han alltid å ligge et skritt foran Olsenbanden. Som regel ligger han imidlertid et skritt bak, eller skrittene fører ham helt på villspor.

«Det er nesten pinlig å trekke fram et så enkelt psykologisk poeng, men når vi ler av Olsenbandens feilslåtte drøm om å gjøre det store kuppet, er det like mye oss selv vi ler av».

Den første filmens ”umoral”

Den første Olsenbandenfilmen skiller seg tydelig fra alle de senere. Her har Olsenbanden sin stamkafé på Kampen, med bordell i annen etasje. Bare den – etter evne – pliktoppfyllende familiefaren Kjell holder seg til kona Valborg, mens de muntre, lettlivete og bare nødtørftig påkledde jentene i annen etasje tydeligvis kjenner Egon og Benny svært godt. Men det er en godmodig umoral, i tråd med bandens manglende omfavnelse av samfunnets normer forøvrig. Fra og med film nr. to gjør moralen sitt inntog, og bandens kjønnsliv verken antydes eller omtales lenger. Vi får tro det er produsentens inntjeningsbehov som tilsier at filmene bør ha laveste aldersgrense. At Olsenbanden er uforbedrelige forbrytere gjennom hele filmserien, og dermed ikke akkurat moralske forbilder, er en annen sak. Det finnes jo moral og moral.

Den store illusjonen

«Millioner!» Ikke uvanlig å drømme om det, og for Olsenbanden er det en kronisk fantasi. At fantasien aldri blir helt virkelighet, er en del av filmenes faste oppskrift. Egons berømte planer involverer naturligvis alltid store summer, enten i kontanter eller sjeldne og verdifulle gjenstander som kan innbringe nettopp millioner. Og alltid har banden millionene i hende en stund, for så å miste dem til slutt. Det er nesten pinlig å trekke fram et så enkelt psykologisk poeng, men når vi ler av Olsenbandens feilslåtte drøm om å gjøre det store kuppet, er det like mye oss selv vi ler av. Lottogevinsten, arven fra en ukjent slektning i Amerika og alle de andre drømmene som aldri materialiserer seg, dette har vi jo i oss. Og dette gjør Olsenbanden så gjenkjennelig og dermed elsket. For vi vet jo at gevinsten, arven og kuppet uteblir både på kinolerretet og i livet. Men drømmer gjør vi likevel. Om millioner, minst.

Filmrettigheter for alle vinder

Olsenbandenfilmene var stort sett selvfinansierende, laget utenfor de offentlige støtteordningene. Produksjonen var nøysom, og medeierne i selskapet Teamfilm pantsatte ofte hus og hjem, men fikk alltid beholde dem, siden filmene var populære. Det gikk bra helt til 1985, året etter den siste av filmene om Olsenbanden. Da var eventyret over, og det var som om Egon Olsen selv trådte inn i virkeligheten med en plan. Teamfilm var til salgs, alle filmene inkludert. Kjøperen var medieselskapet VIP Scandinavia, en av jappetidens børskometer. De tilbød oppgjør i VIP-aksjer til dagens kurs, på betingelse av at aksjene ikke kunne selges videre før etter to år. Kursen var raskt stigende, og Teamfilm takket ja. Så kom det store børskrakket i 1987, og VIP-aksjene som hadde stått i kr. 170 stupte til 50 øre pr. stykk. Teamfilm var borte og rettighetene til filmene var spredt for alle vinder.

Egon som ”Robin Hood”

Profesjonelle svindlere som Kongen og Knekten, korrupte byråkrater og tjenstemenn eller onde finansfyrster. Det er målene for Egon Olsens planer. Ofrene har enten fortjent å bli svindlet selv eller de har råd til det. Vanlige folk har jo ikke millioner som banden kan stjele, bandemedlemmene selv er blant de som har minst, og i filmenes univers ligger det en uuttalt solidaritet med mannen i gata. I god folkelig tradisjon har skurkene enten dobbelt etternavn med bindestrek hvis de er korrupte, eller talende oppnavn hvis de er yrkessvindlere.

Pengeskapet som ble virkelighet

En viktig karakter i mange av Olsenbandenfilmene er Franz Jäger. Vi møter ham aldri i egen person, men desto oftere står hans verk sentralt i handlingen. Han er produsenten av pengeskapene som Egon Olsen er ekspert på å åpne. Franz Jäger-skapene er laget i Berlin – og bare i filmene. De danske opphavsmennene Erik Balling og Henning Bahs diktet opp Franz Jäger-skapene til den første danske Olsenbandenfilmen, og derfra ble de importert til de norske versjonene. Navnet Franz Jäger fant danskene hos en tysk stillsfotograf de brukte i en tidligere film. Så populære ble filmene – og pengeskapene – både her og i Danmark at det nå faktisk produseres pengeskap under navnet Franz Jäger.

Kritikken

Blant de harskeste kritikerne av Olsenbandenfenomenet var den norske filmbransjen selv. Ganske dobbeltmoralistisk, når man ser både på ambisjonsnivået og kvaliteten på mye av den samtidige filmproduksjonen vår – ingen nevnt, mange glemt, og ikke alltid ufortjent heller. Dessuten engasjerte Teamfilm mange unge filmarbeidere som ville lære seg yrket, og var dermed en praktisk filmskole som bidro til å utvikle bransjen lenge før filmskolen på Lillehammer engang var påtenkt. Kritikken mot Olsenbanden svarte Olsenbanden selv på med små stikk i flere filmer, f.eks. en henslengt beskrivelse av norsk film: der er det bare fyll og marxisme.

Uovertruffen casting

Komediefaget er svært undervurdert. Tragedie kan man skape bare ved å erkjenne livets elendighet, mens komedie krever et lag ovenpå tragedien, har kloke kjettere påpekt. Nå er Olsenbandefilmene ikke akkurat skjebnedramaer, men alle karakterene har sine såre øyeblikk, sin ensomhet og sin tilkortkommethet, som de smertelig klar over. For å ivareta en helstøpt figur midt i alle løyene som filmene byr på, kreves skuespillere av toppklasse. Og Olsenbandenfilmene er tett befolket av dem. Castingen er uovertruffen i norsk filmhistorie. Personlige favoritter har vi vel alle, men det føles meningsløst å framheve noen på bekostning av andre. Da filmene var som mest utskjelt, var det åpenbart vanskelig for mange å få øye på den endeløse rekken av geniale små øyeblikk som dette skuespillerensemblet ga oss. Nå, på trygg avstand og uten frykt for å ha gale meninger i feil selskap, kan man bare lene seg tilbake og nyte Arve Opsahl, Carsten Byhring, Sverre Holm, Aud Schønemann, Harald Heide-Steen jr., Sverre Wilberg og mange andre gjøre sine aller beste ting.

Morten Barth er forfatter og skribent. Les hans tidligere innlegg.

Les mer om visningene under Oslo Pix

Filmene kan også ses hos Viaplay

Evige Olsenbanden

Evige Olsenbanden

Det er mye man ikke trenger å vite eller tenke noe særlig over for fortsatt å kunne nyte Olsenbandenfilmene, som denne uken vises i sin helhet under Oslo Pix. Her er noe av det.

Å ha en mening om Olsenbandenfilmene var viktig for mange, ikke minst på 1970-tallet, selv om utvalget av gyldige meninger var begrenset. Filmene var enten utskjelt eller elsket. Mange som først skjelte dem ut lærte etterhvert å elske dem. I begynnelsen måtte det riktignok skje i det skjulte. For en humørløs venstreside skulle alt være politikk, som helst skulle omstyrte en urettferdig samfunnsorden. Men folk flest var ganske fornøyde med stabile liv og jevnt økende velstand, og fylte gjerne etpar timer en kveld med litt harmløs moro. Og her var Olsenbanden en pålitelig leverandør, til venstresidens fortvilelse – en fortvilelse de paradoksalt nok delte med representantene for den borgerlige, gode smak. Folkelig underholdning skulle helst være politisk patent, og det var Olsenbanden aldri. Den burde heller ikke utfordre filmanmeldernes sensibilitet, og det gjorde Olsenbanden alltid. I dag forstår vel ingen helt hvorfor frontene var så steile. Kritikerne har enten ombestemt seg eller bare resignert, og Olsenbanden har fått evig liv, ikke minst takket være fjernsynet og strømming, der vi jevnlig kan se hele serien, og det gjør mange.

”Kulturutveksling”

Olsenbanden er en dansk oppfinnelse. Radarparet Erik Balling og Henning Bahs hadde samarbeidet før da de skapte den første danske folkekomedien om Olsenbanden i 1968. Filmen kom til Norge og avfødte ideen om en norsk versjon. I de følgende filmene fortsatte denne «kulturutvekslingen», der manusene til de danske filmene ble omarbeidet til norske forhold der det var nødvendig for at referansene skulle være velkjente her. Et typisk eksempel er bruken av det forhatte godstoget som tidligere gikk over Rådhusplassen fra Oslo Ø til Vestbanen og skapte trafikkork. I den danske versjonen var det en av Københavns karakteristiske rullende pølsevogner som korket til alt. Etterhvert ble også deler av de norske filmene innspilt i Danmark, når historien f.eks. krevde bruk av et slott, som vi ikke har overflod av i Norge. En og annen dansk skuespiller var også med i de norske versjonene, mest minneverdig som fryktinngytende torpedo.

Filmenes mange locations fra Oslo utgjør en liten byhistorie i seg selv.

Olsenbandens historie er Oslos historie

Som alle byer er også Oslo i evig endring, på godt og vondt. Ikke alt var bedre før, men ikke all endring er forbedring heller. Men uansett om du gråter eller gleder deg over byens utvikling, kan du følge den gjennom Olsenbandenfilmene. Mye er innspilt på location rundt om i byen, og selv om ikke alle steder er bygget om, fornyet eller revet, utgjør alle disse bildene en liten byhistorie i seg selv. Mange fans har vært opptatt å finne igjen innspillingsstedene og se endringene i dag, og en anbefalt liten reise kan sees på YouTube. En tilsvarende historisk interesse fins for bilene Olsenbanden kjører. Som regel er det eldre amerikanske halvvrak som forlengst burde vært hogd opp. Men viktigst er altså den byhistorien i levende bilder som Olsenbandenfilmene gir oss. Hvor er boka om Oslovandringer i Olsenbandens fotspor?

Et målebånd, en geitost og et damplokomotiv

Det såkalte «ransmiljøet» i Oslos kriminelle underverden hadde lenge sine «mesterhjerner» utnevnt av våre taboidaviser. Når de først ble tatt, ble de desto mer latterliggjort i offentligheten. I Olsenbandenfilmene er det selvsagt Egon som er mesterhjernen. Som vi vet er hans planer alltid kompliserte, timet og tilrettelagt. Dessverre er de avhengige av hans to ikke alltid like oppvakte hjelpere Kjell og Benny, og ikke sjelden er det Valborgs praktiske sans som torpederer opplegget. Hun lever jo på en annen planet enn Egon. Egons kriminelle legning er kronisk, selv om han også opplever at en velmenende sosialarbeider forstår ham bare så altfor godt og vil hjelpe ham «tilbake til samfunnet» – her får tidens venstrevridde sosionomsamfunn sin skarpe kommentar fra filmskaperne. Selv om alle Egons planer rutinemessig går i vasken, må han berømmes for sin utholdenhet, evne til å snuse opp mulige kupp og sin smått absurde planlegging, som er et av filmseriens mest populære kjennetegn. Man trenger gjerne bare et målebånd, en geitost og et damplokomotiv. Operasjonen starter klokka 11.58 presis.

Den anakronistiske Hermansen

Om det virkelige Oslopolitiet noen gang har følt seg truffet av Olsenbandens wannabe nemesis, kriminalbetjent Hermansen, er vel tvilsomt. Hermansen viderefører arven både fra stumfilmenes Keystone Cops og Sherlock Holmes, hvis man kan tenke seg en slik kombinasjon. Og det må man jo, for slik er Hermansen. Han er en anakronistisk figur, kledd i erkeengelsk tweed, og han tiltaler sine overordnete med «sir». Han jakter Olsenbanden med vekslende hell, som også beskriver hans karrierevei i politiet. Fra sitt kontor i Møllergata 19 og i sine frenetiske utrykninger rundt om i Oslo prøver han alltid å ligge et skritt foran Olsenbanden. Som regel ligger han imidlertid et skritt bak, eller skrittene fører ham helt på villspor.

«Det er nesten pinlig å trekke fram et så enkelt psykologisk poeng, men når vi ler av Olsenbandens feilslåtte drøm om å gjøre det store kuppet, er det like mye oss selv vi ler av».

Den første filmens ”umoral”

Den første Olsenbandenfilmen skiller seg tydelig fra alle de senere. Her har Olsenbanden sin stamkafé på Kampen, med bordell i annen etasje. Bare den – etter evne – pliktoppfyllende familiefaren Kjell holder seg til kona Valborg, mens de muntre, lettlivete og bare nødtørftig påkledde jentene i annen etasje tydeligvis kjenner Egon og Benny svært godt. Men det er en godmodig umoral, i tråd med bandens manglende omfavnelse av samfunnets normer forøvrig. Fra og med film nr. to gjør moralen sitt inntog, og bandens kjønnsliv verken antydes eller omtales lenger. Vi får tro det er produsentens inntjeningsbehov som tilsier at filmene bør ha laveste aldersgrense. At Olsenbanden er uforbedrelige forbrytere gjennom hele filmserien, og dermed ikke akkurat moralske forbilder, er en annen sak. Det finnes jo moral og moral.

Den store illusjonen

«Millioner!» Ikke uvanlig å drømme om det, og for Olsenbanden er det en kronisk fantasi. At fantasien aldri blir helt virkelighet, er en del av filmenes faste oppskrift. Egons berømte planer involverer naturligvis alltid store summer, enten i kontanter eller sjeldne og verdifulle gjenstander som kan innbringe nettopp millioner. Og alltid har banden millionene i hende en stund, for så å miste dem til slutt. Det er nesten pinlig å trekke fram et så enkelt psykologisk poeng, men når vi ler av Olsenbandens feilslåtte drøm om å gjøre det store kuppet, er det like mye oss selv vi ler av. Lottogevinsten, arven fra en ukjent slektning i Amerika og alle de andre drømmene som aldri materialiserer seg, dette har vi jo i oss. Og dette gjør Olsenbanden så gjenkjennelig og dermed elsket. For vi vet jo at gevinsten, arven og kuppet uteblir både på kinolerretet og i livet. Men drømmer gjør vi likevel. Om millioner, minst.

Filmrettigheter for alle vinder

Olsenbandenfilmene var stort sett selvfinansierende, laget utenfor de offentlige støtteordningene. Produksjonen var nøysom, og medeierne i selskapet Teamfilm pantsatte ofte hus og hjem, men fikk alltid beholde dem, siden filmene var populære. Det gikk bra helt til 1985, året etter den siste av filmene om Olsenbanden. Da var eventyret over, og det var som om Egon Olsen selv trådte inn i virkeligheten med en plan. Teamfilm var til salgs, alle filmene inkludert. Kjøperen var medieselskapet VIP Scandinavia, en av jappetidens børskometer. De tilbød oppgjør i VIP-aksjer til dagens kurs, på betingelse av at aksjene ikke kunne selges videre før etter to år. Kursen var raskt stigende, og Teamfilm takket ja. Så kom det store børskrakket i 1987, og VIP-aksjene som hadde stått i kr. 170 stupte til 50 øre pr. stykk. Teamfilm var borte og rettighetene til filmene var spredt for alle vinder.

Egon som ”Robin Hood”

Profesjonelle svindlere som Kongen og Knekten, korrupte byråkrater og tjenstemenn eller onde finansfyrster. Det er målene for Egon Olsens planer. Ofrene har enten fortjent å bli svindlet selv eller de har råd til det. Vanlige folk har jo ikke millioner som banden kan stjele, bandemedlemmene selv er blant de som har minst, og i filmenes univers ligger det en uuttalt solidaritet med mannen i gata. I god folkelig tradisjon har skurkene enten dobbelt etternavn med bindestrek hvis de er korrupte, eller talende oppnavn hvis de er yrkessvindlere.

Pengeskapet som ble virkelighet

En viktig karakter i mange av Olsenbandenfilmene er Franz Jäger. Vi møter ham aldri i egen person, men desto oftere står hans verk sentralt i handlingen. Han er produsenten av pengeskapene som Egon Olsen er ekspert på å åpne. Franz Jäger-skapene er laget i Berlin – og bare i filmene. De danske opphavsmennene Erik Balling og Henning Bahs diktet opp Franz Jäger-skapene til den første danske Olsenbandenfilmen, og derfra ble de importert til de norske versjonene. Navnet Franz Jäger fant danskene hos en tysk stillsfotograf de brukte i en tidligere film. Så populære ble filmene – og pengeskapene – både her og i Danmark at det nå faktisk produseres pengeskap under navnet Franz Jäger.

Kritikken

Blant de harskeste kritikerne av Olsenbandenfenomenet var den norske filmbransjen selv. Ganske dobbeltmoralistisk, når man ser både på ambisjonsnivået og kvaliteten på mye av den samtidige filmproduksjonen vår – ingen nevnt, mange glemt, og ikke alltid ufortjent heller. Dessuten engasjerte Teamfilm mange unge filmarbeidere som ville lære seg yrket, og var dermed en praktisk filmskole som bidro til å utvikle bransjen lenge før filmskolen på Lillehammer engang var påtenkt. Kritikken mot Olsenbanden svarte Olsenbanden selv på med små stikk i flere filmer, f.eks. en henslengt beskrivelse av norsk film: der er det bare fyll og marxisme.

Uovertruffen casting

Komediefaget er svært undervurdert. Tragedie kan man skape bare ved å erkjenne livets elendighet, mens komedie krever et lag ovenpå tragedien, har kloke kjettere påpekt. Nå er Olsenbandefilmene ikke akkurat skjebnedramaer, men alle karakterene har sine såre øyeblikk, sin ensomhet og sin tilkortkommethet, som de smertelig klar over. For å ivareta en helstøpt figur midt i alle løyene som filmene byr på, kreves skuespillere av toppklasse. Og Olsenbandenfilmene er tett befolket av dem. Castingen er uovertruffen i norsk filmhistorie. Personlige favoritter har vi vel alle, men det føles meningsløst å framheve noen på bekostning av andre. Da filmene var som mest utskjelt, var det åpenbart vanskelig for mange å få øye på den endeløse rekken av geniale små øyeblikk som dette skuespillerensemblet ga oss. Nå, på trygg avstand og uten frykt for å ha gale meninger i feil selskap, kan man bare lene seg tilbake og nyte Arve Opsahl, Carsten Byhring, Sverre Holm, Aud Schønemann, Harald Heide-Steen jr., Sverre Wilberg og mange andre gjøre sine aller beste ting.

Morten Barth er forfatter og skribent. Les hans tidligere innlegg.

Les mer om visningene under Oslo Pix

Filmene kan også ses hos Viaplay

MENY