Det lukter allerede svidd av Sindre Guldvogs såkalte «omstillingsprosjekt” for Norsk filminstitutt, mener Ånund Austenå, leder av Viken filmsenter. Tilbud på et nasjonalt og høyt faglig nivå skal kuttes eller fjernes, men ingen andre kan ivareta dette ansvaret, og det er heller ikke framlagt noen plan for det.
Foto: Sindre Guldvog foran Norsk filminstitutt
Det nærmer seg slutten på åremålet for nåværende direktør i Norsk filminstitutt, Sindre Guldvog. Under hans ledelse skal det nå «iverksettes et omstillingsprosjekt», som sett utenfra gir assosiasjoner til brent jords taktikk. Bakgrunnen for «omstillingsprosjektet» er reformen for avbyråkratisering og effektivisering (ABE) som omfatter alle statlige virksomheter. Det er forståelig at det er krevende å imøtekomme kravene som ligger i reformen. Det er mer giv i ekspansjon enn tilbaketrekning, men det er all grunn til å reagere på måten NFIs tilbaketrekning foregår på.
Rushprint publiserte den 12. juni forslaget til kutt og nedskjæringer; samme dag som det ble behandlet av NFIs styre. Så langt jeg kjenner til har styret godkjent ledelsens forslag. Et forslag som kommer i et underlig lys gitt NFIs egne målsetninger.
NFI sier selv i årsrapporten for 2018 at kunnskap og kompetanse innen filmområdet er sentralt for oppnåelsen allerede av alle de filmpolitiske målene – og nevner kvalitet, formidling, publikum og profesjonalitet. Og nå velger NFIs ledelse å kutte, fjerne eller krympe helt sentrale funksjoner for filmfaglig kunnskap og kompetanse. De vet godt at filmbransjen består av mange små selskaper med en sårbar økonomi. Det er vanskelig for de fleste å akkumulere et økonomisk overskudd som kan brukes til generell utvikling av egen kompetanse. Det er derfor bransjen trenger NFI og spissede tiltak nettopp på dette området.
Det er særlig tre spørsmål rundt dette forslaget fra NFIs ledelse som vekker grunn til bekymring og kritikk:
Finnes det en konsekvensutredning? Hvis formålet med ABE-reformen skal være effektivisering er det betimelig å kreve at konsekvensene av omfattende tiltak er seriøst vurdert. Så langt jeg vet foreligger ikke filmfaglige vurderinger av konsekvensene for de som skal skape innhold og etterlyst kunst- og kulturuttrykk av ypperste kvalitet (ref. Kulturmeldingen)
Finnes det en åpen prosess som involverer de ansatte? NFI har kompetente og kvalifiserte medarbeidere som kjenner bransjens behov og utfordringer; mange med årelang erfaring på sine felt. De kan fortelle om en lukket intern kultur og et gjennomgående instrumentelt og hierarkisk fokus fra NFIs direktør. Det er bare få dager siden de ansatte i et allmøte fikk forelagt de konkrete forslagene.
Hvem skal ivareta nasjonalt ansvar? Når noe forsvinner blir det enten borte for godt, eller det overtas av andre. I dette tilfellet er det ordninger og tilbud på et nasjonalt og høyt faglig nivå som skal kuttes eller fjernes. Men det står ingen andre klare til å ivareta dette, og så langt jeg kjenner til er det ikke framlagt noen plan for det. Det er mulig at NFIs ledelse tenker at regionene kan overta deler av dette. Men NFI har så langt ivaretatt nettopp det nasjonale ansvaret og perspektivet. Det finnes ikke noen koordinerende nasjonal instans utenfor NFI. FilmReg har avviklet seg selv som en mulig nasjonalt koordinerende organisasjon, gjennom å ekskludere den største filmregionen, Viken.
Så langt jeg kjenner til skal dette iverksettes i løpet av høsten. Men det finnes fortsatt en mulighet til å sette en fot i bakken og ta for seg de nevnte spørsmålene: Hva blir de filmfaglige konsekvensene? Har dette vært en tilstrekkelig åpen prosess? Hvordan kan nasjonalt ansvar for viktige filmfaglige oppgaver ivaretas? Kulturdepartementet har denne muligheten – og de bør bruke den. Det lukter allerede svidd av det såkalte «omstillingsprosjektet».
Av Ånund Austenå, daglig leder, Viken filmsenter
Det lukter allerede svidd av Sindre Guldvogs såkalte «omstillingsprosjekt” for Norsk filminstitutt, mener Ånund Austenå, leder av Viken filmsenter. Tilbud på et nasjonalt og høyt faglig nivå skal kuttes eller fjernes, men ingen andre kan ivareta dette ansvaret, og det er heller ikke framlagt noen plan for det.
Foto: Sindre Guldvog foran Norsk filminstitutt
Det nærmer seg slutten på åremålet for nåværende direktør i Norsk filminstitutt, Sindre Guldvog. Under hans ledelse skal det nå «iverksettes et omstillingsprosjekt», som sett utenfra gir assosiasjoner til brent jords taktikk. Bakgrunnen for «omstillingsprosjektet» er reformen for avbyråkratisering og effektivisering (ABE) som omfatter alle statlige virksomheter. Det er forståelig at det er krevende å imøtekomme kravene som ligger i reformen. Det er mer giv i ekspansjon enn tilbaketrekning, men det er all grunn til å reagere på måten NFIs tilbaketrekning foregår på.
Rushprint publiserte den 12. juni forslaget til kutt og nedskjæringer; samme dag som det ble behandlet av NFIs styre. Så langt jeg kjenner til har styret godkjent ledelsens forslag. Et forslag som kommer i et underlig lys gitt NFIs egne målsetninger.
NFI sier selv i årsrapporten for 2018 at kunnskap og kompetanse innen filmområdet er sentralt for oppnåelsen allerede av alle de filmpolitiske målene – og nevner kvalitet, formidling, publikum og profesjonalitet. Og nå velger NFIs ledelse å kutte, fjerne eller krympe helt sentrale funksjoner for filmfaglig kunnskap og kompetanse. De vet godt at filmbransjen består av mange små selskaper med en sårbar økonomi. Det er vanskelig for de fleste å akkumulere et økonomisk overskudd som kan brukes til generell utvikling av egen kompetanse. Det er derfor bransjen trenger NFI og spissede tiltak nettopp på dette området.
Det er særlig tre spørsmål rundt dette forslaget fra NFIs ledelse som vekker grunn til bekymring og kritikk:
Finnes det en konsekvensutredning? Hvis formålet med ABE-reformen skal være effektivisering er det betimelig å kreve at konsekvensene av omfattende tiltak er seriøst vurdert. Så langt jeg vet foreligger ikke filmfaglige vurderinger av konsekvensene for de som skal skape innhold og etterlyst kunst- og kulturuttrykk av ypperste kvalitet (ref. Kulturmeldingen)
Finnes det en åpen prosess som involverer de ansatte? NFI har kompetente og kvalifiserte medarbeidere som kjenner bransjens behov og utfordringer; mange med årelang erfaring på sine felt. De kan fortelle om en lukket intern kultur og et gjennomgående instrumentelt og hierarkisk fokus fra NFIs direktør. Det er bare få dager siden de ansatte i et allmøte fikk forelagt de konkrete forslagene.
Hvem skal ivareta nasjonalt ansvar? Når noe forsvinner blir det enten borte for godt, eller det overtas av andre. I dette tilfellet er det ordninger og tilbud på et nasjonalt og høyt faglig nivå som skal kuttes eller fjernes. Men det står ingen andre klare til å ivareta dette, og så langt jeg kjenner til er det ikke framlagt noen plan for det. Det er mulig at NFIs ledelse tenker at regionene kan overta deler av dette. Men NFI har så langt ivaretatt nettopp det nasjonale ansvaret og perspektivet. Det finnes ikke noen koordinerende nasjonal instans utenfor NFI. FilmReg har avviklet seg selv som en mulig nasjonalt koordinerende organisasjon, gjennom å ekskludere den største filmregionen, Viken.
Så langt jeg kjenner til skal dette iverksettes i løpet av høsten. Men det finnes fortsatt en mulighet til å sette en fot i bakken og ta for seg de nevnte spørsmålene: Hva blir de filmfaglige konsekvensene? Har dette vært en tilstrekkelig åpen prosess? Hvordan kan nasjonalt ansvar for viktige filmfaglige oppgaver ivaretas? Kulturdepartementet har denne muligheten – og de bør bruke den. Det lukter allerede svidd av det såkalte «omstillingsprosjektet».
Av Ånund Austenå, daglig leder, Viken filmsenter
