– Du finner ikke Bastøy-gutter på Oslo Katedralskole

– Du finner ikke Bastøy-gutter på Oslo Katedralskole

– Du får ikke brutt ned den sosiale identiteten, den synes på film, og velger man feil kan det ødelegge troverdigheten, forteller Celine Engebrigtsen som har erfaring med casting fra over femti spillefilmer. Nå er hun dobbeltaktuell med «Ut og stjæle hester» og «Heimebane 2».

– Jeg blir kontaktet av regissøren eller produsenten, og får et manus. Jeg leser det, og da begynner det å koke: Hmm, hvem er denne rollefiguren, hvilken sosial status har hun, hvor i landet kommer hun fra, hvor i vår kultur skal denne filmen finne sted? Så treffer jeg regissøren, og har ofte forslag på blokka allerede. Det er en åpen prosess, interaksjonen med regissøren er veldig morsom. Det har blitt veldig variasjon i hvordan filmskapere velger å jobbe med casting. Noen vil ha samarbeid med mye møter og diskusjoner, andre synes det er lettere å få masse forslag. Begge deler er gøy og kreativt.

Celine Engebrigtsen i Stella Casting har skaffet folk til norsk film og tv i over 25 år og har en cv som teller over femti spillefilmer. Der er historisk dramatikk som Kautokeino-opprøret (2007), Den siste revejakta (2008), og Kongen av Bastøy (2010), samtidsfilmer som 90 minutter (2012) og Hva vil folk si (2017) og produksjoner for (og med) barn, som Doktor Proktors prompepulver (2012) og Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama (2014).  Hun er også aktuell med vårens to største norske dramaer; Ut og stjæle hester og Heimebane 2. Til sistnevnte serie foregikk rollebesetningen i flere omganger, ute i piskende regnvær og inne i tette garderober.

– Det var mange motvillige typer. Fy fader som vi jobba. Tok kontakt med alle teatergrupper, alle kor, alle kulturting for å finne folk som ville prøvespille. Resultatet er de du ser rundt; supportere og annen lokalbefolkning. Metoden er vanlig og utrolig morsom.

Veien inn i bransjen var ikke snorrett:

– Jeg hadde lyst til å gjøre casting lenge før jeg hadde noe med filmbransjen å gjøre. Det ble ikke noe av. Så dro jeg til Paris og utdannet meg til skuespiller, bodde der i tre år. Jeg kom hjem, likte ikke å være skuespiller, syntes det var kjempevanskelig og hadde egentlig en dårlig periode i livet. Var selvkritisk. Så fikk jeg barn, jeg var fattig, og så skulle Torun Lian lage Bare skyer beveger stjernene. Vi var gamle venninner, vi var sånne unge hippier sammen. Jeg hadde startet teaterskole for barn på Grünerløkka, det var en måte å tjene litt penger på. Torun ba om hjelp til å finne folk og deretter har det rulla og gått. Vi så etter en annen type barn. Barn på film og tv på den tiden var Smørbukk-typer.

 Plukka fra NRK-barnehagen, liksom?

– Nemlig. De skulle se norske, tydelige og ubekymrede ut. Slik man likte at de gjorde. Torun søkte etter kompliserte barn, de som minnet mer om voksne mennesker. Vi kom veldig på nett, og det var et lykkelig sammentreff. Deretter har det rullet og gått i 25 år, i et vilt tempo.

– Man har av og til lyst til å bruke motcasting, som det heter. Skape friksjon. Men mange filmkarakterer må leses så fort, de krever at publikum oppfatter dem umiddelbart.

Som å lage musikk

Engebrigtsen sammenligner rollebesetning med å lage musikk, det er elementer som skal harmonere med hverandre, balanseres, gå opp i en høyere enhet.

– Når du ser meg, kjenner du: «Dette er din natur» Du kan bruke meg som utenriksminister og jeg kan være barnehagetante. Men det er alltid meg! Du plasserer alltid skuespillerens natur i en kontekst, og det kan være troverdig eller ikke-troverdig. Av og til føler man at prosjektet man jobber med blir tungt, da caster vi noen som bringer inn lys og letthet. Det er mye psykologi. At vi gir hovedpersonen som sliter med skam en overvektig bror, at han blir et ytre bilde på problemene hennes. Slike ting gjør det så sykt gøy og interessant.

Man begynner alltid med hovedkararakterene, så bygger man rundt.

– Til slutt, med de små karakterene, kan man gjøre veldig mye gøy. Sette inn uventede folk som beveger på hele hierarkiet uten å rive det ned. Alle i casten skal peke på hovedfortellingen.

Det virker nesten metafysisk. Energiene folk bringer inn, egenskaper som kanskje er vanskelig å sett ord på.

– Man merker naturen til folk med en gang man treffer dem. Noe man blir tiltrukket av, noe man bare liker, eller noe som gjør deg nervøs og utrygg. Lagt sammen blir alle disse ulike naturene til en film.

Tenker du jobb hele tiden? Ser du etter mennesker som kan fylle bestemte roller når du går på Karl Johan, for eksempel?

– Jeg ser på folk absolutt hele tiden. Det har jeg nok alltid gjort. Jeg har alltid vært ekstremt opptatt av folk. Sykelig interessert. Jeg legger veldig godt merke til ansikter.

– Man merker naturen til folk med en gang man treffer dem. Noe man blir tiltrukket av eller noe som gjør deg nervøs og utrygg. Lagt sammen blir alle disse ulike naturene til en film (foto fra «Heimebane 2»)

Katalog og felt

Arkivet er et avgjørende verktøy for å finne de riktige menneskene til de riktige rollene. Stella Casting har en katalog med over 25000 personer. Skal man ha noen med brune øyne og lyst hår på 165 cm, finner man vedkommende med et enkelt søk. Til barneroller kan det være mest effektivt med feltarbeid:

– Man må alltid ut og lete! Fortellingene krever friskhet, nye ansikter. Vi drar rundt på skoler, filmer kanskje hundre barn på én skole. Det er en morsom prosess. Man famler først litt i blinde, synes alle er like fantastiske. Og så! Så kommer det et barn som har noe, og da skjønner man hvordan det skal være, hvor nivået egentlig ligger.

Assistentene tar gjerne den første runden med barna. Der gjøres improvisasjoner i en trygg atmosfære for å se om de klarer å gå gjennom ulike sinnstilstander, om de kan beherske et vendepunkt –  snu fra glede til skuffelse og surhet.

– Så går jeg gjennom videoer av tilsammen mange hundre barn. Plukker ut de beste til nye og mer utfordrende runder, så siles de på ny, og når de beste er igjen begynner den mest grundige jobben. Med å gå inn i det psykologiske, få fram sinne, for eksempel. Jenter kan ofte være redde for sinnet sitt, redde for den kraften som oppleves som lite feminin, den er viktig å jobbe med hos alle, det er nesten en forutsetning for å være skuespiller, kunne kjenne på sinnet sitt, der ligger det en nydelig tilstedeværelse.

Det er ikke så stor forskjell mellom prosessene i barne- og voksencasting. I jakten etter det naturlige har Engebrigtsen begynt å bruke ekte vare.

– Det kan være litt rart å se skuespillere som leger eller journalister. I Okkupert begynte vi med at alle journalister feks skulle være virkelige journalister, advokater ekte advokater osv. Ikke til forkleinelse for skuespillere, men det er utrolig befriende å kunne velge utenfor katalogen. Den er begrensende, noen ganger føles det bare som man flytter på brikker, at man setter kjente ansikter i «nye» konstellasjoner.

– Man har et samfunnsansvar når man driver casting. Folk må kjenne seg igjen i det de ser (foto fra «Okkupert»).

Samfunnsansvaret

Å putte ufaglærte og ikke-organiserte mennesker inn i skuespillerfunksjoner krever et godt rammeverk:

– Det har vært en sak mellom skuespillerforbundet og produsentforeningen for å lage retningslinjer for å lønne de som ikke er profesjonelle skuespillere. For eksempel dansere, som gjerne har fire års utdanning. De er håndplukkede til scenen og rollen, men er ikke organiserte. Når noen fyller en funksjon som skuespiller, må de ha skuespillerhonorar. For oss er dette en viktig sak; hvis vi skal velge utenfor katalogen, må vi tilby folk en anstendig lønn.

Ønsker du å leke med folks forventninger, besette rollene med ansikter som overrasker?

– Man har av og til lyst til å bruke motcasting, som det heter. Skape friksjon. Men mange filmkarakterer må leses så fort, de krever at publikum oppfatter dem umiddelbart. Rollevalgene våre må ha gjenklang i den kollektive bevisstheten. Når man velger å bruke fagfolk i fagfunksjoner er det for å styrke filmens underbevissthet. Hvordan ser en lege ut? Annerledes enn en bryggesjauer. Jeg har akkurat jobbet med masse leger og andre fagfunksjoner til Maria Sødal sin kommende film Håp. Jeg fant dem, coachet dem i noen timer, lærte dem grunnleggende teknikker som å lytte til hverandre, reagere. Deretter fikk de et kort møte med regissøren og skuespillerne, så var det ut på settet.

– Men jeg prøver alltid å utvide rammene for hva folk forventer, for eksempel når det gjelder etnisitet. Jeg har alltid vært opptatt av mangfold. Det er positiv utvikling i vår bransje, i løpet av de siste fem årene har det vært mulig å sette en utlending til å være justisminister, for eksempel. Slik det er i Okkupert. Vi må avspeile den nye virkeligheten, veldig mange andregenerasjons innvandrere i Norge har høye utdanninger, det må vi bruke. Jeg opplever at det finnes en vilje til endring i bransjen. Man har et samfunnsansvar når man driver casting. Folk må kjenne seg igjen i det de ser. Det er viktig at feks somaliere ser somaliere i viktige roller i norske filmer og serier.

Det trygge mellomfettet

Engebrigtsen holder frem Andrea Arnolds Fish Tank som en film med vellykket og modig casting:

– Det er tatt så mange sjanser, mora er altfor ung, svermeren er altfor vestkanten-kjekkas. Men det beriker tematikken, gir den flere lag.

I sitt eget virke er Celine opptatt av ekthet. Hun vil ha folk med de riktige kroppene, med den riktige erfaringen. Man finner ikke Bastøy-gutter på Oslo Katedralskole, men på institusjoner med tilrettelagt opplæring, for eksempel under en bil, skruende på en mutter.

– Gutter uten dette gode, trygge mellomfettet. Kropp, erfaring, ernæring, klasse og sosial tilhørighet har alt å si. Du får ikke en fyr fra Ullevål Hageby som har gått på Nissen til å se ut som han vokst på en traktor i Brumunddal.

Interessant, for rent tematisk er jo klassemessige og geografiske variasjoner nesten helt fraværende i norske filmer…

– Jeg er veldig, veldig opptatt av det. Da vi gjorde Pionér måtte vi finne 1970-tallets oljearbeidere og det måtte være sant, vi måtte gå utenom Oslo 3-fernisset. For selv om du putter en kjeledress på dem og smører sot i ansiktene deres, får du ikke brutt ned den sosiale identiteten, den synes på film, og velger man feil kan det ødelegge troverdigheten i universet.

– Du finner ikke Bastøy-gutter på Oslo Katedralskole

– Du finner ikke Bastøy-gutter på Oslo Katedralskole

– Du får ikke brutt ned den sosiale identiteten, den synes på film, og velger man feil kan det ødelegge troverdigheten, forteller Celine Engebrigtsen som har erfaring med casting fra over femti spillefilmer. Nå er hun dobbeltaktuell med «Ut og stjæle hester» og «Heimebane 2».

– Jeg blir kontaktet av regissøren eller produsenten, og får et manus. Jeg leser det, og da begynner det å koke: Hmm, hvem er denne rollefiguren, hvilken sosial status har hun, hvor i landet kommer hun fra, hvor i vår kultur skal denne filmen finne sted? Så treffer jeg regissøren, og har ofte forslag på blokka allerede. Det er en åpen prosess, interaksjonen med regissøren er veldig morsom. Det har blitt veldig variasjon i hvordan filmskapere velger å jobbe med casting. Noen vil ha samarbeid med mye møter og diskusjoner, andre synes det er lettere å få masse forslag. Begge deler er gøy og kreativt.

Celine Engebrigtsen i Stella Casting har skaffet folk til norsk film og tv i over 25 år og har en cv som teller over femti spillefilmer. Der er historisk dramatikk som Kautokeino-opprøret (2007), Den siste revejakta (2008), og Kongen av Bastøy (2010), samtidsfilmer som 90 minutter (2012) og Hva vil folk si (2017) og produksjoner for (og med) barn, som Doktor Proktors prompepulver (2012) og Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama (2014).  Hun er også aktuell med vårens to største norske dramaer; Ut og stjæle hester og Heimebane 2. Til sistnevnte serie foregikk rollebesetningen i flere omganger, ute i piskende regnvær og inne i tette garderober.

– Det var mange motvillige typer. Fy fader som vi jobba. Tok kontakt med alle teatergrupper, alle kor, alle kulturting for å finne folk som ville prøvespille. Resultatet er de du ser rundt; supportere og annen lokalbefolkning. Metoden er vanlig og utrolig morsom.

Veien inn i bransjen var ikke snorrett:

– Jeg hadde lyst til å gjøre casting lenge før jeg hadde noe med filmbransjen å gjøre. Det ble ikke noe av. Så dro jeg til Paris og utdannet meg til skuespiller, bodde der i tre år. Jeg kom hjem, likte ikke å være skuespiller, syntes det var kjempevanskelig og hadde egentlig en dårlig periode i livet. Var selvkritisk. Så fikk jeg barn, jeg var fattig, og så skulle Torun Lian lage Bare skyer beveger stjernene. Vi var gamle venninner, vi var sånne unge hippier sammen. Jeg hadde startet teaterskole for barn på Grünerløkka, det var en måte å tjene litt penger på. Torun ba om hjelp til å finne folk og deretter har det rulla og gått. Vi så etter en annen type barn. Barn på film og tv på den tiden var Smørbukk-typer.

 Plukka fra NRK-barnehagen, liksom?

– Nemlig. De skulle se norske, tydelige og ubekymrede ut. Slik man likte at de gjorde. Torun søkte etter kompliserte barn, de som minnet mer om voksne mennesker. Vi kom veldig på nett, og det var et lykkelig sammentreff. Deretter har det rullet og gått i 25 år, i et vilt tempo.

– Man har av og til lyst til å bruke motcasting, som det heter. Skape friksjon. Men mange filmkarakterer må leses så fort, de krever at publikum oppfatter dem umiddelbart.

Som å lage musikk

Engebrigtsen sammenligner rollebesetning med å lage musikk, det er elementer som skal harmonere med hverandre, balanseres, gå opp i en høyere enhet.

– Når du ser meg, kjenner du: «Dette er din natur» Du kan bruke meg som utenriksminister og jeg kan være barnehagetante. Men det er alltid meg! Du plasserer alltid skuespillerens natur i en kontekst, og det kan være troverdig eller ikke-troverdig. Av og til føler man at prosjektet man jobber med blir tungt, da caster vi noen som bringer inn lys og letthet. Det er mye psykologi. At vi gir hovedpersonen som sliter med skam en overvektig bror, at han blir et ytre bilde på problemene hennes. Slike ting gjør det så sykt gøy og interessant.

Man begynner alltid med hovedkararakterene, så bygger man rundt.

– Til slutt, med de små karakterene, kan man gjøre veldig mye gøy. Sette inn uventede folk som beveger på hele hierarkiet uten å rive det ned. Alle i casten skal peke på hovedfortellingen.

Det virker nesten metafysisk. Energiene folk bringer inn, egenskaper som kanskje er vanskelig å sett ord på.

– Man merker naturen til folk med en gang man treffer dem. Noe man blir tiltrukket av, noe man bare liker, eller noe som gjør deg nervøs og utrygg. Lagt sammen blir alle disse ulike naturene til en film.

Tenker du jobb hele tiden? Ser du etter mennesker som kan fylle bestemte roller når du går på Karl Johan, for eksempel?

– Jeg ser på folk absolutt hele tiden. Det har jeg nok alltid gjort. Jeg har alltid vært ekstremt opptatt av folk. Sykelig interessert. Jeg legger veldig godt merke til ansikter.

– Man merker naturen til folk med en gang man treffer dem. Noe man blir tiltrukket av eller noe som gjør deg nervøs og utrygg. Lagt sammen blir alle disse ulike naturene til en film (foto fra «Heimebane 2»)

Katalog og felt

Arkivet er et avgjørende verktøy for å finne de riktige menneskene til de riktige rollene. Stella Casting har en katalog med over 25000 personer. Skal man ha noen med brune øyne og lyst hår på 165 cm, finner man vedkommende med et enkelt søk. Til barneroller kan det være mest effektivt med feltarbeid:

– Man må alltid ut og lete! Fortellingene krever friskhet, nye ansikter. Vi drar rundt på skoler, filmer kanskje hundre barn på én skole. Det er en morsom prosess. Man famler først litt i blinde, synes alle er like fantastiske. Og så! Så kommer det et barn som har noe, og da skjønner man hvordan det skal være, hvor nivået egentlig ligger.

Assistentene tar gjerne den første runden med barna. Der gjøres improvisasjoner i en trygg atmosfære for å se om de klarer å gå gjennom ulike sinnstilstander, om de kan beherske et vendepunkt –  snu fra glede til skuffelse og surhet.

– Så går jeg gjennom videoer av tilsammen mange hundre barn. Plukker ut de beste til nye og mer utfordrende runder, så siles de på ny, og når de beste er igjen begynner den mest grundige jobben. Med å gå inn i det psykologiske, få fram sinne, for eksempel. Jenter kan ofte være redde for sinnet sitt, redde for den kraften som oppleves som lite feminin, den er viktig å jobbe med hos alle, det er nesten en forutsetning for å være skuespiller, kunne kjenne på sinnet sitt, der ligger det en nydelig tilstedeværelse.

Det er ikke så stor forskjell mellom prosessene i barne- og voksencasting. I jakten etter det naturlige har Engebrigtsen begynt å bruke ekte vare.

– Det kan være litt rart å se skuespillere som leger eller journalister. I Okkupert begynte vi med at alle journalister feks skulle være virkelige journalister, advokater ekte advokater osv. Ikke til forkleinelse for skuespillere, men det er utrolig befriende å kunne velge utenfor katalogen. Den er begrensende, noen ganger føles det bare som man flytter på brikker, at man setter kjente ansikter i «nye» konstellasjoner.

– Man har et samfunnsansvar når man driver casting. Folk må kjenne seg igjen i det de ser (foto fra «Okkupert»).

Samfunnsansvaret

Å putte ufaglærte og ikke-organiserte mennesker inn i skuespillerfunksjoner krever et godt rammeverk:

– Det har vært en sak mellom skuespillerforbundet og produsentforeningen for å lage retningslinjer for å lønne de som ikke er profesjonelle skuespillere. For eksempel dansere, som gjerne har fire års utdanning. De er håndplukkede til scenen og rollen, men er ikke organiserte. Når noen fyller en funksjon som skuespiller, må de ha skuespillerhonorar. For oss er dette en viktig sak; hvis vi skal velge utenfor katalogen, må vi tilby folk en anstendig lønn.

Ønsker du å leke med folks forventninger, besette rollene med ansikter som overrasker?

– Man har av og til lyst til å bruke motcasting, som det heter. Skape friksjon. Men mange filmkarakterer må leses så fort, de krever at publikum oppfatter dem umiddelbart. Rollevalgene våre må ha gjenklang i den kollektive bevisstheten. Når man velger å bruke fagfolk i fagfunksjoner er det for å styrke filmens underbevissthet. Hvordan ser en lege ut? Annerledes enn en bryggesjauer. Jeg har akkurat jobbet med masse leger og andre fagfunksjoner til Maria Sødal sin kommende film Håp. Jeg fant dem, coachet dem i noen timer, lærte dem grunnleggende teknikker som å lytte til hverandre, reagere. Deretter fikk de et kort møte med regissøren og skuespillerne, så var det ut på settet.

– Men jeg prøver alltid å utvide rammene for hva folk forventer, for eksempel når det gjelder etnisitet. Jeg har alltid vært opptatt av mangfold. Det er positiv utvikling i vår bransje, i løpet av de siste fem årene har det vært mulig å sette en utlending til å være justisminister, for eksempel. Slik det er i Okkupert. Vi må avspeile den nye virkeligheten, veldig mange andregenerasjons innvandrere i Norge har høye utdanninger, det må vi bruke. Jeg opplever at det finnes en vilje til endring i bransjen. Man har et samfunnsansvar når man driver casting. Folk må kjenne seg igjen i det de ser. Det er viktig at feks somaliere ser somaliere i viktige roller i norske filmer og serier.

Det trygge mellomfettet

Engebrigtsen holder frem Andrea Arnolds Fish Tank som en film med vellykket og modig casting:

– Det er tatt så mange sjanser, mora er altfor ung, svermeren er altfor vestkanten-kjekkas. Men det beriker tematikken, gir den flere lag.

I sitt eget virke er Celine opptatt av ekthet. Hun vil ha folk med de riktige kroppene, med den riktige erfaringen. Man finner ikke Bastøy-gutter på Oslo Katedralskole, men på institusjoner med tilrettelagt opplæring, for eksempel under en bil, skruende på en mutter.

– Gutter uten dette gode, trygge mellomfettet. Kropp, erfaring, ernæring, klasse og sosial tilhørighet har alt å si. Du får ikke en fyr fra Ullevål Hageby som har gått på Nissen til å se ut som han vokst på en traktor i Brumunddal.

Interessant, for rent tematisk er jo klassemessige og geografiske variasjoner nesten helt fraværende i norske filmer…

– Jeg er veldig, veldig opptatt av det. Da vi gjorde Pionér måtte vi finne 1970-tallets oljearbeidere og det måtte være sant, vi måtte gå utenom Oslo 3-fernisset. For selv om du putter en kjeledress på dem og smører sot i ansiktene deres, får du ikke brutt ned den sosiale identiteten, den synes på film, og velger man feil kan det ødelegge troverdigheten i universet.

MENY