– Voksende konformitet og overvåking skremmer meg

– Voksende konformitet og overvåking skremmer meg

– Normalitetskravene er paradoksalt nok større nå, enn da jeg vokste opp, selv om lovverket er mer liberalt, forteller Lene Berg om opplevelsen av å lage film om en absurd rettsprosess som rammet en av hennes nærmeste. På Berlinalen ble dokumentaren nominert til Teddyprisen og Amnestyprisen.

Filmskaper og multikunstner Lene Bergs rykende nye dokumentarfilm False Belief fikk en brakstart med premiere på Berlinalen under seksjonen Forum Expanded. I tillegg var filmen nominert til to priser, Teddy Awards og Amnestyprisen for 2019. Nomineringene er i seg selv talende kommentarer til filmens marerittskildring fra en urovekkende virkelighet. Filmen makter å være noe så sjeldent som personlig, poetisk og brennende politisk, og har en ytre handling som kan beskrives slik:

I 2008 flytter den norske kunstneren og filmskaperen Lene Berg til sin partner i Harlem, en svart forlegger som i filmen heter D. Etter å ha avgitt en vitneforklaring til politiet om at han blir trakassert av en nabo, blir D selv arrestert. Men for hva? Dette blir starten på en farlig reise der Ds tro på rettssystemet gjør ham til et gissel i hendene på institusjoner han forventet skulle forsvare ham. False Belief er en usannsynlig kjærlighetshistorie om to veldig forskjellige mennesker som prøver å unnslippe et absurd mareritt i Harlem.

Catch 22

Hva betyr det at filmen hadde sin premiere på den prestisjetunge Berlinalen?

 – Det betyr eksponering, bekreftelse og et par visninger i fine kinoer med et interessert publikum i byen jeg bor og arbeider i for det meste. Dessuten muligheten til nye samarbeid rundt formidlingen og distribusjon av filmene mine. Mange interessante samtaler. Og noen litt kjedelige også.

Dere jobbet nesten helt frem til festivalen startet med å få etterarbeidet i havn. Hvordan har det vært å jobbe med ferdigstillingen så tett på premieren?

– Intenst. Hektisk. Mange tanker i hodet samtidig. Det hadde ikke vært mulig uten flere gode samarbeider. Vi er et lite team. Når trykket blir høyt er hver og en uvurderlig og uerstattelig. At tre av fem fikk kraftige forkjølelser midt oppi alt, var en strek i regningen som nesten tippet alt over ende.

Dere fikk vite at filmen var tatt ut til Berlinalen, men manglet fortsatt en god slump finansiering for å få til postproduksjonen. Hva skjedde?

 – En stor forandring var at Ingebjørg Torgersen tok på seg en ny frakk og ble produsent etter å ha fungert som dramaturg og tett kreativ samtalepartner. Hvis hun ikke hadde gjort det, vet jeg ikke om det hadde blitt premiere på Berlinalen. Spesielt nervepirrende var ventingen på et magisk nummer fra Brønnøysund: organisasjonsnummeret for FABB001 AS. Uten det ville ikke søknaden om støtte til postproduksjon realitetsbehandles av NFI. Mens vi ventet på dette, var vi i kontakt med flere institusjoner og personer. En liten kronerulling rett og slett. Mange trådte til med små og større summer. Da organisasjonsnummeret endelig kom, ga også dokumentarkonsulent Helle Hansen i NFI oss støtte. Fram til da hadde vi vært i en slags Catch 22-situasjon: Vi hadde veldig dårlig tid og kunne ikke få støtte til arbeid som allerede var utført. Vi måtte engasjerte folk uten å vite om vi kunne betale dem.

”Ikke enda en film om urettferdighet”

 Hvordan oppsto idéen til filmen?

– Jeg hadde egentlig ikke lyst til å lage denne filmen. Jeg pleier ikke å jobbe med direkte selvbiografisk materiale. Dessuten var det som skjedde så veldig knyttet til USA og nasjonens helt spesielle historie i forhold til rase og slaveri. I dette tilfellet betydde det dessuten å eksponere D, som fremdeles befinner seg i en utsatt situasjon overfor politi og påtalemyndigheter. Det var egentlig først da D selv sa ”la oss gjøre det” at det ble mulig for meg å tenke at det vi hadde vært med på kunne bli en film.

Du var ambivalent overfor å regissere filmen selv? Kan du utdype hvorfor?

 – Jeg prøvde lenge å finne andre måter å bruke disse opplevelsene på, måter som ikke innebar å lage noe direkte selvbiografisk. Også D har hatt flere ulike idéer. En av disse har jeg fremdeles lyst til å realisere: en høring i Harlem. Men det er et mye mer omfattende prosjekt. Og kanskje er det heller ikke et prosjekt jeg selv skal regissere, men noe jeg kan være med på å legge grunnlaget for.

Hva har vært den største utfordringene underveis i filmskapingen?

 – Å ikke bli gæern – og samtidig produsere noen minneverdige bilder som peker utover personlige og opprørende hendelser. Å lage et narrativ av noe som egentlig ikke henger sammen. Å prøve å forstå, og samtidig bevare mysteriet rundt det som har skjedd og hvorfor det har skjedd. Å unngå at filmen skulle oppleves som bare “enda en film om urettferdighet”, men få en egen og unik personlighet, sitt eget unike uttrykk. Men det aller vanskeligste har kanskje vært at saken fremdeles pågår: For eksempel ble D arrestert igjen akkurat da vi begynte å klippe. Å lage filmen ble å skue tilbake samtidig som vi måtte forholde oss til nye og relativt dramatiske hendelser. Litt som å gå forover og bakover på én gang. Veldig vrient.

Filmen er nå nominert til både Amnesty sin filmpris for 2019 og Teddyprisen. Vil nomineringene kunne få betydning for anklagene som er rettet mot filmens hovedperson, mr. D?

– Det håper jeg. Teddyprisen er spesielt interessant, og overraskende, siden det er en queer-pris. Noe av det mest urovekkende og opprørende med rettssaken mot D, er hvordan to sårbare grupper, svarte og homofile, spilles ut mot hverandre i rettssystemet. Det gleder meg, og oss, at en LGBT+ krets ser filmen som vesentlig å diskutere. Jeg tror Amnestyprisen også vil bety noe for å beskytte filmen mot eventuelle juridiske angrep.

Overvåkning som skremmer

Overvåkning er et tilbakevendende tema i dine filmer. Hvorfor?

– Første gangen jeg tok opp overvåkning var i Ung Løs Gris, som ble produsert for Veneziabiennalen i 2013. Den var inspirert av Ds fortellinger om et forhør han hadde vært utsatt for på en politistasjon i Harlem – hvor han blant annet ble spurt om han noen gang hadde sagt ordet “faggot” (”soper”). Han innrømmet at han hadde det, og straks etterpå ble han arrestert. Jeg tenkte da at et samfunns sanne farger viser seg på de laveste trinnene av rettssystemet. For eksempel hos en vakt som sitter og betrakter bilder fra et overvåkingskamera: Hvordan tolker han andres oppførsel? Og hvor mye er de tolkningene påvirket av sjablonger og klisjéer, ikke minst formidlet og reprodusert gjennom filmmediet selv? Kombinasjonen av en voksende konformitet og overvåking skremmer meg. Småborgerlige fordommer farger lesningen av individer som ikke passer inn, eller dissidenter. Normalitetskravene er paradoksalt nok større nå, enn da jeg vokste opp, selv om lovverket er mer liberalt.

Du har valgt et svært særegent formspråk for filmen. Kan du si litt mer om hvor i prosessen de utklippede figurene og annet dukket opp, og hva som ligger til grunn?

– Til å begynne med tenkte jeg at den skulle være en blanding av mine to tidligere filmer Kopfkino og Stalin by Picasso. Den første er en serie muntlige fortellinger rundt et bord, mens den andre er en historie fortalt utelukkende med collager, fortellerstemme og musikk. Men False Belief har også blitt noe helt eget.

– Da vi hadde redigert ned 14 timer med samtaler til en overskuelig lengde, først ca 3,5 timer, hadde vi ryggraden. Deretter begynte vi å legge til ting: Først filmbilder fra Harlem som ikke har noe direkte med historien å gjøre. Utsikten fra vinduet vårt i Harlem er et slags refreng i filmen. D fant sin gode venn Butch Morris sitt musikkstykke, Nowhere ever after, som ble et ledemotiv i filmen. Så begynte vi med det som oppleves som collager i filmen; det er egentlig magnettavler der jeg flytter rundt på stillbilder og pappfigurer, noen veldig direkte illustrerende, andre mer assosiative.

– Å lage statsadvokaten til en papirdukke som jeg kan flytte rundt på, har en komisk effekt. Den viser både min maktesløshet og min makt.  Først da filmen var nesten ferdig oppfattet jeg at dette nivået har med bevisførselen i saken mot D å gjøre. I retten ble to serier fotografier brukt som bevis mot ham, selv om de ikke egentlig viser noen kriminell aktivitet. Mine collager er våre bevis. De er like sannferdige og like løgnaktige som bevisene som ble brukt i retten. Tanken er også at de skal stimulere fantasien. False Belief er en ganske rettlinjet historie, men collagene antyder noen ulike linjer som peker utover det som er eksplisitt tatt opp i filmen.

– Et annet viktig element er min fortellerstemme. Gjennom den forteller jeg om min paranoia, jeg leser fra rettsdokumenter og opplyser om fakta og “spiller” stemmene til vitnene i retten, dommeren, forsvarsadvokaten og aktor. Det er litt corny. Og har også en komisk effekt. Det er tilsiktet.

En moderne Josek K

Hva har vært avgjørende for valg av struktur og dramaturgi?

– En innvending mot filmen er at den begynner langsomt. Det var et bevisst valg: Jeg ville at det som skjer skulle snike seg på folk, at det helt banale og etterhvert mer og mer absurde skulle bygge seg opp for tilskuerne — litt som det gjorde for oss. En av konklusjonene en kan trekke av filmen er at aktor tillempet en “uklarhetens strategi” ganske bevisst. Det har til nå vært umulig for oss å få klarhet i anklagene og i hvordan D skal kunne anke.

Har du foretatt noen grep i filmen for å beskytte deg selv eller andre?

 – Vi bestemte oss fra begynnelsen for å bruke navn på personer og steder, og ikke anonymisere noen. Men vi har vært veldig forsiktige med å fortelle at vi holdt på med denne filmen, særlig i New York og i Harlem, ikke minst på grunn av redsel for represalier fra politi og påtalemyndigheter. At jeg kaller hovedpersonen for D i filmen er like mye et grep for å skape en avstand mellom livet og filmen, som for å beskytte ham. D selv synes at det hjelper til å skape et bilde av at han er en av mange. Ikke akkurat Josef K, men en beslektet skjebne i en annen tid og i et annet samfunn.

Har det personlige brennende engasjementet virket kunstnerisk forløsende?

– Når jeg ser tilbake synes jeg i grunnen at hele prosessen har vært veldig krevende, men med flere frigjørende og til og med euforiske øyeblikk på veien. Det var ingenting som gikk lett egentlig. En stund syntes jeg det var som å gå gjennom en tunnel som ble lenger hver gang jeg nærmet meg utgangen. Og vi venter fremdeles på den egentlige forløsningen – at D skal bli renvasket og kunne leve som en fri mann igjen, uten et rulleblad og konstante trusler om å bli trakassert, arrestert og fengslet.

Frykten lever videre

 Har det vært sider av historien som har vært vanskelig å formidle?

– Det tok en stund å finne ut hvordan de som anklager D skulle fremstilles. Det finnes forventninger til dokumentarfilm som nærmer seg journalisme, eller reportasje: at alle sider av en historie skal belyses. Sett i det lyset kan False Belief anklages for å være en ensidig historie fordi det bare er D og jeg som forteller. Våre motstandere kommer bare til orde gjennom utsagnene de har gitt til politiet og i retten. Å finne en form for dette var nok det som var mest kronglete, også etter at vi hadde funnet filmens språk. Det gjorde det ikke lettere at jeg ville at det som siteres fra rettsprotokoller og lignende skulle være veldig nøyaktig. Vitneutsagnene som er gjengitt i filmen er bare utdrag, men det er et representativt utvalg og alt er så godt som ordrett sitert.

Hvordan er det å lage en film om personlig forfølgelse og stadig overvåkning, når man befinner seg i en situasjon utsatt for kontinuerlig overvåkning?

 – Det er rett og slett surrealistisk. Som å leve i min egen film samtidig som jeg laget den. Jeg har også følt en viss frustrasjon over at filmen slutter ved dommen. Det har skjedd veldig mye etter det. Når D kom ut fra fengselet trodde vi at det var slutten, men det var egentlig bare begynnelsen på et nytt kapittel som på mange måter er like hylende absurd og skrekkinnjagende som det som ledet til rettssaken mot ham.

– Siden Ds første arrestasjon har jeg følt på en slags frykt jeg ikke har kjent før: at noen plutselig og når som helst kan komme å ta den personen som står meg nærmest i verden fra meg med vold. Jeg hadde egentlig tenkt å ha med noe mer om denne knugende frykten i filmen, men slik den utviklet seg følte jeg at det avledet fra Ds sak. Kanskje kommer det ut i en annen form nå som denne etappen er over.


FALSE BELIEF (105 min): Manus og regi: Lene Berg Produsent og story editor: Ingebjørg Torgersen  Klipper:  Zayne Armstrong  Regiassistent: Mikael Damstuen Brkic  Lyddesign: Svenn Jakobsen

Norsk premiere: Kunstnernes Hus Kino, Henie Onstad Kunstsenter og TrAP inviterer til førpremiere på False Belief Onsdag 27. februar kl. 18:00  Billett finner du her eller i skranken.

– Voksende konformitet og overvåking skremmer meg

– Voksende konformitet og overvåking skremmer meg

– Normalitetskravene er paradoksalt nok større nå, enn da jeg vokste opp, selv om lovverket er mer liberalt, forteller Lene Berg om opplevelsen av å lage film om en absurd rettsprosess som rammet en av hennes nærmeste. På Berlinalen ble dokumentaren nominert til Teddyprisen og Amnestyprisen.

Filmskaper og multikunstner Lene Bergs rykende nye dokumentarfilm False Belief fikk en brakstart med premiere på Berlinalen under seksjonen Forum Expanded. I tillegg var filmen nominert til to priser, Teddy Awards og Amnestyprisen for 2019. Nomineringene er i seg selv talende kommentarer til filmens marerittskildring fra en urovekkende virkelighet. Filmen makter å være noe så sjeldent som personlig, poetisk og brennende politisk, og har en ytre handling som kan beskrives slik:

I 2008 flytter den norske kunstneren og filmskaperen Lene Berg til sin partner i Harlem, en svart forlegger som i filmen heter D. Etter å ha avgitt en vitneforklaring til politiet om at han blir trakassert av en nabo, blir D selv arrestert. Men for hva? Dette blir starten på en farlig reise der Ds tro på rettssystemet gjør ham til et gissel i hendene på institusjoner han forventet skulle forsvare ham. False Belief er en usannsynlig kjærlighetshistorie om to veldig forskjellige mennesker som prøver å unnslippe et absurd mareritt i Harlem.

Catch 22

Hva betyr det at filmen hadde sin premiere på den prestisjetunge Berlinalen?

 – Det betyr eksponering, bekreftelse og et par visninger i fine kinoer med et interessert publikum i byen jeg bor og arbeider i for det meste. Dessuten muligheten til nye samarbeid rundt formidlingen og distribusjon av filmene mine. Mange interessante samtaler. Og noen litt kjedelige også.

Dere jobbet nesten helt frem til festivalen startet med å få etterarbeidet i havn. Hvordan har det vært å jobbe med ferdigstillingen så tett på premieren?

– Intenst. Hektisk. Mange tanker i hodet samtidig. Det hadde ikke vært mulig uten flere gode samarbeider. Vi er et lite team. Når trykket blir høyt er hver og en uvurderlig og uerstattelig. At tre av fem fikk kraftige forkjølelser midt oppi alt, var en strek i regningen som nesten tippet alt over ende.

Dere fikk vite at filmen var tatt ut til Berlinalen, men manglet fortsatt en god slump finansiering for å få til postproduksjonen. Hva skjedde?

 – En stor forandring var at Ingebjørg Torgersen tok på seg en ny frakk og ble produsent etter å ha fungert som dramaturg og tett kreativ samtalepartner. Hvis hun ikke hadde gjort det, vet jeg ikke om det hadde blitt premiere på Berlinalen. Spesielt nervepirrende var ventingen på et magisk nummer fra Brønnøysund: organisasjonsnummeret for FABB001 AS. Uten det ville ikke søknaden om støtte til postproduksjon realitetsbehandles av NFI. Mens vi ventet på dette, var vi i kontakt med flere institusjoner og personer. En liten kronerulling rett og slett. Mange trådte til med små og større summer. Da organisasjonsnummeret endelig kom, ga også dokumentarkonsulent Helle Hansen i NFI oss støtte. Fram til da hadde vi vært i en slags Catch 22-situasjon: Vi hadde veldig dårlig tid og kunne ikke få støtte til arbeid som allerede var utført. Vi måtte engasjerte folk uten å vite om vi kunne betale dem.

”Ikke enda en film om urettferdighet”

 Hvordan oppsto idéen til filmen?

– Jeg hadde egentlig ikke lyst til å lage denne filmen. Jeg pleier ikke å jobbe med direkte selvbiografisk materiale. Dessuten var det som skjedde så veldig knyttet til USA og nasjonens helt spesielle historie i forhold til rase og slaveri. I dette tilfellet betydde det dessuten å eksponere D, som fremdeles befinner seg i en utsatt situasjon overfor politi og påtalemyndigheter. Det var egentlig først da D selv sa ”la oss gjøre det” at det ble mulig for meg å tenke at det vi hadde vært med på kunne bli en film.

Du var ambivalent overfor å regissere filmen selv? Kan du utdype hvorfor?

 – Jeg prøvde lenge å finne andre måter å bruke disse opplevelsene på, måter som ikke innebar å lage noe direkte selvbiografisk. Også D har hatt flere ulike idéer. En av disse har jeg fremdeles lyst til å realisere: en høring i Harlem. Men det er et mye mer omfattende prosjekt. Og kanskje er det heller ikke et prosjekt jeg selv skal regissere, men noe jeg kan være med på å legge grunnlaget for.

Hva har vært den største utfordringene underveis i filmskapingen?

 – Å ikke bli gæern – og samtidig produsere noen minneverdige bilder som peker utover personlige og opprørende hendelser. Å lage et narrativ av noe som egentlig ikke henger sammen. Å prøve å forstå, og samtidig bevare mysteriet rundt det som har skjedd og hvorfor det har skjedd. Å unngå at filmen skulle oppleves som bare “enda en film om urettferdighet”, men få en egen og unik personlighet, sitt eget unike uttrykk. Men det aller vanskeligste har kanskje vært at saken fremdeles pågår: For eksempel ble D arrestert igjen akkurat da vi begynte å klippe. Å lage filmen ble å skue tilbake samtidig som vi måtte forholde oss til nye og relativt dramatiske hendelser. Litt som å gå forover og bakover på én gang. Veldig vrient.

Filmen er nå nominert til både Amnesty sin filmpris for 2019 og Teddyprisen. Vil nomineringene kunne få betydning for anklagene som er rettet mot filmens hovedperson, mr. D?

– Det håper jeg. Teddyprisen er spesielt interessant, og overraskende, siden det er en queer-pris. Noe av det mest urovekkende og opprørende med rettssaken mot D, er hvordan to sårbare grupper, svarte og homofile, spilles ut mot hverandre i rettssystemet. Det gleder meg, og oss, at en LGBT+ krets ser filmen som vesentlig å diskutere. Jeg tror Amnestyprisen også vil bety noe for å beskytte filmen mot eventuelle juridiske angrep.

Overvåkning som skremmer

Overvåkning er et tilbakevendende tema i dine filmer. Hvorfor?

– Første gangen jeg tok opp overvåkning var i Ung Løs Gris, som ble produsert for Veneziabiennalen i 2013. Den var inspirert av Ds fortellinger om et forhør han hadde vært utsatt for på en politistasjon i Harlem – hvor han blant annet ble spurt om han noen gang hadde sagt ordet “faggot” (”soper”). Han innrømmet at han hadde det, og straks etterpå ble han arrestert. Jeg tenkte da at et samfunns sanne farger viser seg på de laveste trinnene av rettssystemet. For eksempel hos en vakt som sitter og betrakter bilder fra et overvåkingskamera: Hvordan tolker han andres oppførsel? Og hvor mye er de tolkningene påvirket av sjablonger og klisjéer, ikke minst formidlet og reprodusert gjennom filmmediet selv? Kombinasjonen av en voksende konformitet og overvåking skremmer meg. Småborgerlige fordommer farger lesningen av individer som ikke passer inn, eller dissidenter. Normalitetskravene er paradoksalt nok større nå, enn da jeg vokste opp, selv om lovverket er mer liberalt.

Du har valgt et svært særegent formspråk for filmen. Kan du si litt mer om hvor i prosessen de utklippede figurene og annet dukket opp, og hva som ligger til grunn?

– Til å begynne med tenkte jeg at den skulle være en blanding av mine to tidligere filmer Kopfkino og Stalin by Picasso. Den første er en serie muntlige fortellinger rundt et bord, mens den andre er en historie fortalt utelukkende med collager, fortellerstemme og musikk. Men False Belief har også blitt noe helt eget.

– Da vi hadde redigert ned 14 timer med samtaler til en overskuelig lengde, først ca 3,5 timer, hadde vi ryggraden. Deretter begynte vi å legge til ting: Først filmbilder fra Harlem som ikke har noe direkte med historien å gjøre. Utsikten fra vinduet vårt i Harlem er et slags refreng i filmen. D fant sin gode venn Butch Morris sitt musikkstykke, Nowhere ever after, som ble et ledemotiv i filmen. Så begynte vi med det som oppleves som collager i filmen; det er egentlig magnettavler der jeg flytter rundt på stillbilder og pappfigurer, noen veldig direkte illustrerende, andre mer assosiative.

– Å lage statsadvokaten til en papirdukke som jeg kan flytte rundt på, har en komisk effekt. Den viser både min maktesløshet og min makt.  Først da filmen var nesten ferdig oppfattet jeg at dette nivået har med bevisførselen i saken mot D å gjøre. I retten ble to serier fotografier brukt som bevis mot ham, selv om de ikke egentlig viser noen kriminell aktivitet. Mine collager er våre bevis. De er like sannferdige og like løgnaktige som bevisene som ble brukt i retten. Tanken er også at de skal stimulere fantasien. False Belief er en ganske rettlinjet historie, men collagene antyder noen ulike linjer som peker utover det som er eksplisitt tatt opp i filmen.

– Et annet viktig element er min fortellerstemme. Gjennom den forteller jeg om min paranoia, jeg leser fra rettsdokumenter og opplyser om fakta og “spiller” stemmene til vitnene i retten, dommeren, forsvarsadvokaten og aktor. Det er litt corny. Og har også en komisk effekt. Det er tilsiktet.

En moderne Josek K

Hva har vært avgjørende for valg av struktur og dramaturgi?

– En innvending mot filmen er at den begynner langsomt. Det var et bevisst valg: Jeg ville at det som skjer skulle snike seg på folk, at det helt banale og etterhvert mer og mer absurde skulle bygge seg opp for tilskuerne — litt som det gjorde for oss. En av konklusjonene en kan trekke av filmen er at aktor tillempet en “uklarhetens strategi” ganske bevisst. Det har til nå vært umulig for oss å få klarhet i anklagene og i hvordan D skal kunne anke.

Har du foretatt noen grep i filmen for å beskytte deg selv eller andre?

 – Vi bestemte oss fra begynnelsen for å bruke navn på personer og steder, og ikke anonymisere noen. Men vi har vært veldig forsiktige med å fortelle at vi holdt på med denne filmen, særlig i New York og i Harlem, ikke minst på grunn av redsel for represalier fra politi og påtalemyndigheter. At jeg kaller hovedpersonen for D i filmen er like mye et grep for å skape en avstand mellom livet og filmen, som for å beskytte ham. D selv synes at det hjelper til å skape et bilde av at han er en av mange. Ikke akkurat Josef K, men en beslektet skjebne i en annen tid og i et annet samfunn.

Har det personlige brennende engasjementet virket kunstnerisk forløsende?

– Når jeg ser tilbake synes jeg i grunnen at hele prosessen har vært veldig krevende, men med flere frigjørende og til og med euforiske øyeblikk på veien. Det var ingenting som gikk lett egentlig. En stund syntes jeg det var som å gå gjennom en tunnel som ble lenger hver gang jeg nærmet meg utgangen. Og vi venter fremdeles på den egentlige forløsningen – at D skal bli renvasket og kunne leve som en fri mann igjen, uten et rulleblad og konstante trusler om å bli trakassert, arrestert og fengslet.

Frykten lever videre

 Har det vært sider av historien som har vært vanskelig å formidle?

– Det tok en stund å finne ut hvordan de som anklager D skulle fremstilles. Det finnes forventninger til dokumentarfilm som nærmer seg journalisme, eller reportasje: at alle sider av en historie skal belyses. Sett i det lyset kan False Belief anklages for å være en ensidig historie fordi det bare er D og jeg som forteller. Våre motstandere kommer bare til orde gjennom utsagnene de har gitt til politiet og i retten. Å finne en form for dette var nok det som var mest kronglete, også etter at vi hadde funnet filmens språk. Det gjorde det ikke lettere at jeg ville at det som siteres fra rettsprotokoller og lignende skulle være veldig nøyaktig. Vitneutsagnene som er gjengitt i filmen er bare utdrag, men det er et representativt utvalg og alt er så godt som ordrett sitert.

Hvordan er det å lage en film om personlig forfølgelse og stadig overvåkning, når man befinner seg i en situasjon utsatt for kontinuerlig overvåkning?

 – Det er rett og slett surrealistisk. Som å leve i min egen film samtidig som jeg laget den. Jeg har også følt en viss frustrasjon over at filmen slutter ved dommen. Det har skjedd veldig mye etter det. Når D kom ut fra fengselet trodde vi at det var slutten, men det var egentlig bare begynnelsen på et nytt kapittel som på mange måter er like hylende absurd og skrekkinnjagende som det som ledet til rettssaken mot ham.

– Siden Ds første arrestasjon har jeg følt på en slags frykt jeg ikke har kjent før: at noen plutselig og når som helst kan komme å ta den personen som står meg nærmest i verden fra meg med vold. Jeg hadde egentlig tenkt å ha med noe mer om denne knugende frykten i filmen, men slik den utviklet seg følte jeg at det avledet fra Ds sak. Kanskje kommer det ut i en annen form nå som denne etappen er over.


FALSE BELIEF (105 min): Manus og regi: Lene Berg Produsent og story editor: Ingebjørg Torgersen  Klipper:  Zayne Armstrong  Regiassistent: Mikael Damstuen Brkic  Lyddesign: Svenn Jakobsen

Norsk premiere: Kunstnernes Hus Kino, Henie Onstad Kunstsenter og TrAP inviterer til førpremiere på False Belief Onsdag 27. februar kl. 18:00  Billett finner du her eller i skranken.

MENY