For første gang siden krigen foreligger nå en komplett versjon av «Den forsvundne pølsemaker». Med sin nesten brutale slapstick og hysteriske radbrekking av språk og kommunikasjon, er Leif Juster helt avgjørende for humoren i den norske komedieklassikeren, skriver Gunnar Iversen.
Den forsvundne pølsemaker hører til våre mest folkekjære filmer, men ikke siden krigen har filmen vært tilgjengelig i sin opprinnelige form. De mange reprisevisningene etter krigen, og tidligere versjoner på VHS eller DVD, har alle vært redigerte kortversjoner. Nå foreligger endelig en komplett versjon på DVD akkurat i tide før jul. Dette er en presang til hele film-Norge.
Julen 1941 var stusselig for mange nordmenn. Det var andre jul som okkupert nasjon, og Tyskland seiret ennå på alle fronter. Ingen så slutten på krigen eller okkupasjonen. Høsten 1941 hadde dessuten medført store endringer for folk flest, og stadig flere forordninger endret folks hverdagsliv. Informasjonstilgangen ble annerledes etter at alle radioapparater var blitt samlet inn, og bare NS-medlemmer hadde lov til å høre på radio. I september og oktober 1941 kom en rekke nye forordninger, som direkte påvirket vanlige folks liv. Alle ryggsekker ble inndrevet, og det samme gjaldt ulltepper, anorakker og vindbukser. Offentlig dans ble forbudt. Dessuten var rasjoneringen blitt stadig mer merkbar, og mange goder som hadde vært tilgjengelige for den som hadde penger var nå blitt umulige å oppdrive, eller svært kostbart på svartebørsen.
26.desember 1941 fikk en ny norsk film premiere. Det var en film som direkte refererte til folks stadig mer stusselige hverdagsliv under okkupasjonen. Noe av det mest slående ved Toralf Sandøs Den forsvundne pølsemaker er hvordan alle ablegøyene og alle de humoristiske krumspringene kretser om det folk flest manglet og savnet. Sandøs film kan neppe kalles subversiv eller kritisk, men nesten alt i filmen dreier seg om det som høsten 1941 var fraværende i det norske samfunnet.
Først og fremst mat og nytelsesmidler. Filmens innledende sang om sjokolade setter det hele i gang, og selve kriminalintrigen dreier seg om kjøtt og pølser. Her er det ikke tilfeldig at den forsvunne pølsemakeren heter H. Brann. Sandø harselerer ikke bare over fraværet av kjøtt og pølser, og folks rastløse jakt på fødevarer, men slenger inn et lite sleivspark til de beryktede og hatede håbrann-pølsene. Selv om man nå kan lese om hvordan kjøttet av denne store haifisken er velsmakende, nesten som kalvekjøtt sier noen, var mange av de fiskepølsene som ble servert i de tusen hjem under krigen sekunda vare som bare var et fjernt ekko av førkrigskjøttet. Å finne en pølsemaker som hadde godt kjøtt og gode pølser var noe enhver kunne identifisere seg med.
Den forsvundne pølsemaker kommer gang på gang, nesten med den blanding av nytelse og smerte man pirker på en sårskorpe, tilbake til dette fraværet av nytelsesmidler. I få norske filmer lager man så store poeng av kjøtt, sjokolade, tobakk og whisky. Det drikkes utallige pjoltre, tobakksrasjoneringen er utgangspunktet for vårt første møte med privatdetektivene Stein Rask og Sven Gløgg, og den lille sigarettstumpen som en av detektivene kan tilby den fatale eksotiske danserinnen Flora er ensom i det ellers tomme sigarettetuiet. Hun griper stumpen begjærlig. Og når man ikke drikker pjolter er det «skum» som gjelder. Alt som man kan drømme om av mat og drikke blir kjærlig vitset om og lengtet etter i Sandøs film. Da Rask og Gløgg ser gjennom skatollet til den forsvunne pølsemakeren går hans rasjoneringskort umiddelbart ned i frakkelommen først til Gløgg og så til Rask.
Et annet fravær i krigshverdagen som er avgjørende i Den forsvundne pølsemaker er alt det amerikanske. Ikke minst amerikansk film. Etter 9. april 1940 synker antallet amerikanske filmer som vises på norske kinoer hurtig, fortsetter å synke stadig i løpet av 1940, og siste amerikanske film før frigjøringen får premiere i mars 1941. Etter dette er amerikansk og engelsk film helt forbudt av okkupasjonsmakten. Selv om folk fortsetter å gå på kino, nesten som før krigen, var amerikansk film, som hadde dominert markedet i flere tiår, nå helt fraværende på repertoaret.
Referansene til amerikansk og engelsk kultur er også overveldende i Toralf Sandøs film. Stein Rask er en parodi på Sherlock Holmes, langt på vei det motsatte av den suverene og nesten allvitende detektiven. Rasks stadige fistelutrop «Jeg vet det! Jeg visste det!» minner om hvordan han er den engelske detektivens totale motsetning. Han vet jo ingenting. Han forstår ikke det døyt. Hans evner er svært begrensede. Som privatdetektiv er han en vits. Gangsteren Ingeniør Barratt og hans infernalske assistent Bukki Matti er også hjemmeavlede gangstere, og så langt fra de amerikanske skurkene som mulig.
Bare La Belle Flora kommer nærmere det mytiske Amerika, og som femme fatale er hun vakker og forførende, men kanskje litt mindre fatal enn sine amerikanske søstre. På samme måte som med fødevarer og nytelsesmidler kretser fortellingen ofte om det Anglo-amerikanske. Floras ben er velskapte, og kamera kjærtegner forsiktig hennes former, men like mye for å vise fram nylonstrømpene som bena. Nylonstrømper var noe annet man savnet i krigens ull-hverdag. Det er heller ikke tilfeldig at filmen har mye sang og dans, og at Stein Rasks nervøst desperate Pølsemaker-sang på revy-teateret Maxim umiddelbart avløses på scenen av en ung pike som synger en slags swing-versjon. Jazz var også for lengst forbudt av tyskerne.
Den forsvundne pølsemaker er en parodi. En komisk farse som blander slapstick med Justers fenomenale ordvitser og overopphetede munndiaré. Her er screwball blitt til energisk tullball, men på usedvanlig høyt nivå. Som parodi kan filmen ha kaken og samtidig spise den opp. Tilsynelatende er Sandøs film en parodi både på det klassiske engelske kriminaldramaet og den amerikanske gangsterfilmen, noe som sikkert falt i god jord hos de tysk-norske sensorene i Statens Filmdirektorat som våket over film- og kulturlivet på denne tiden, men samtidig er den en film som nesten manisk peker tilbake på alt det som krigen og okkupasjonen hadde fjernet fra hverdagslivet til folk flest. Man kunne le av ablegøyene og krumspringene, men samtidig ble man ustanselig minnet om hva man ikke lenger hadde tilgang til under tyskernes okkupasjon. Den tilsynelatende ufarlige parodien er dermed ikke helt uten en slags kritisk brodd.
Den forsvundne pølsemaker ble en stor suksess under krigen. Ikke bare på grunn av ablegøyene og de mange komiske krumspringene, men sikkert også på grunn av dens måte å tale til og om folks stusselige forhold under krigen. Kriminalintrigen lå riktignok fjernt fra folks hverdagsliv, men mange savnet pølser og sjokolade, whisky og tobakk, og engelske og amerikanske filmer.
Filmen fikk premiere i Oslo på Saga kino, og ble i første runde sett av over 227 000 tilskuere. Ytterligere drøyt 75 000 så filmen da den ble satt opp på hovedstadens reprisekinoer på nyåret. I en tid hvor penger til underholdning var mangelvare, er tallenes tale klar. Få filmer blir i dag sett av mer enn 300 000 tilskuere bare i Oslo og på noen få måneder, og dette er i vår overflodstid, så det kan gi oss et perspektiv på filmens suksess. Filmen fikk dessuten som nevnt innledningsvis premiere i en helt spesielt vanskelig tid under okkupasjonen. Likevel lokket filmen et stort publikum til kinoene over hele landet.
Toralf Sandøs film ligger på 18. plass på listen over de aller mest populære filmene vist i Norge i løpet av krigsårene, uansett produksjonsland og genre. Dermed ble den klart slått av andre norske filmer som Vigdis (Helge Lunde, 1943), En herre med bart (Alfred Maurstad, 1942) eller Den farlige leken (Tancred Ibsen, 1942). Filmen ble til og med slått av oppfølgeren Det æ’kke te å tru (Toralf Sandø, 1942), som fikk premiere nøyaktig et år etter den første filmen. Av krigskomediene skulle imidlertid Den forsvundne pølsemaker få et helt spesielt liv etter at krigen var over.
I nedklippede og forkortede versjoner ble Den forsvundne pølsemaker satt opp på kino med jevne mellomrom i etterkrigsårene, og trakk stadig et stort publikum. Jeg så filmen selv første gang tidlig på 1970-tallet, på en smekkfull matiné-forestilling i Oslo, men da uten den «Sjokoladesangen» som nå er satt tilbake i den restaurerte filmversjonen. På 1970-tallet var det meste av filmens første kvarter klippet bort. Ikke fordi materialet var upassende eller umoderne, men rett og slett for å forkorte filmen, kanskje slik at den passet bedre til en formiddagsvisning. Dermed ble også historien litt mer kaotisk og usammenhengende enn den hadde vært i originalversjonen. Årets nyutsendelse på DVD gjenskaper den filmen publikum så i 1941 og 1942, og gir oss tilbake Den forsvundne pølsemaker slik han skal se ut.
Filmproduksjonen i Norge under krigen sto langt på vei i latterens tjeneste. De fleste filmene som ble produsert var harmløse komedier. Filmlivet hadde imidlertid tidlig blitt strengt regulert og satt under kontroll av Nasjonal Samling og de tyske okkupantene. Umiddelbart etter at okkupasjonen var et faktum overtok NS og tyskerne makten i det norske filmlivet. Det velorganiserte og kommunalt styrte kinosystemet her i landet gjorde kontroll og ensretting betydelig lettere i Norge enn i mange andre okkuperte land under krigen.
I juni 1940 ble de første private import- og utleiebyråene stengt, og i løpet av høsten 1940 ble mange kommunale kinosjefer skiftet ut. Lojale medlemmer av Nasjonal Samling overtok verv i det kommunale kinosystemet. I 1940 ble dessuten organisasjonen Statens Filmdirektorat opprettet av tyskerne. Denne nye organisasjonen kontrollerte hele filmbransjen, og sørget for at alle deler av filmbransjen fungerte etter de nye retningslinjene som de tyske okkupantene og NS lagde. I løpet av 1941 ble en såkalt nyordning gjennomført. Statens Filmdirektorat overtok kontrollen over all kinodrift, distribusjon og filmproduksjon her i landet. Dessuten hadde Statens Filmdirektorat ansvaret for sensur og kontroll av filmer som skulle vises offentlig.
Lederen for Statens Filmdirektorat var i 1941 regissøren og manusforfatteren Leif Sinding. Han hadde en lang karriere som journalist og filmskaper, og hadde meldt seg til tyskernes tjeneste i 1940. I den første tiden ledet han Statens Filmdirektorat, som effektivt styrte alle sider ved norsk filmliv. Filmdirektoratet ga autorisasjon til produksjonsselskap og distribusjonsselskap, og Sinding ga umiddelbart autorisasjon til seg selv, både som produsent og distributør. Før krigen hadde Sinding både opprettet et produksjonsselskap Merkur Produksjon A/S, som produserte Sindings vellykkede sosiale indignasjonsdrama De vergeløse i 1939, og et distribusjonsselskap Merkur-Film som distribuerte spillefilmer her i landet.
Den forsvundne pølsemaker var regissert av Toralf Sandø, som var en erfaren skuespiller og filmregissør, og filmen ble både produsert og distribuert av Sindings tidligere selskap Merkur. Leif Sinding hadde selv måttet selge seg ut av distribusjonsselskapet før han ble direktør i Statens Filmdirektorat, men selskapet var likevel i manges øyne fremdeles knyttet til hans navn. Om man ser filmens besettelse ved alt som ikke lenger var mulig å få tak i her i landet på grunn av okkupasjonen som en mild kritikk eller kanskje til og med forsiktig subversiv kommentar til krigen, er det en historisk ironi at filmen ble produsert og distribuert av selskapet til den mannen som fungerte som tyskernes forlengede hånd i norsk filmproduksjon under krigen, og mannen som styrte filmlivet gjennom Statens Filmdirektorat. Toralf Sandø befant seg imidlertid på den andre siden, og han skulle også rett etter krigen regissere Englandsfarere (1946). En av de fremste av de tidlige okkupasjonsdramaene, basert på Sigurd Evensmos selvbiografiske krigsroman.
Det ble laget 22 spillefilmer her i landet i løpet av de fem okkupasjonsårene. Selv om de filmskaperne som fikk slippe til av Filmdirektoratet produserte svært forskjellige filmer, var komedien den aller viktigste filmgenren. De aller fleste filmene som ble laget var folkekomedier eller farser. Komediene hørte også til de aller mest populære filmene. Ved flere anledninger forsøkte hjemmefronten å organisere kinostreiker, og man oppfordret nordmenn til ikke å gå på kino, og i hvert fall ikke se tyske filmer, men en kinostreik lyktes man aldri helt å få til. Folk flest hadde et behov for å gå på kino, og ikke minst la latteren runge, en latter som ikke kunne kontrolleres eller stoppes. Og i Den forsvundne pølsemaker kunne man le både av andre og av seg selv.
Som komedie er Den forsvundne pølsemaker ved første øyekast en noe rufsete og uvøren film. Ikke minst retter den komiske sleivspark og satiriske sideblikk til sider ved krigshverdagen, men også til sider ved det norske samfunnet som ikke hadde så mye med krigen å gjøre. Filmen fører videre komiske temaer som hadde en lang historie i norsk film.
Ikke minst ved å tematisere kjønnsroller og manglende kroppskontroll på en festlig og anarkistisk måte.
Den forsvundne pølsemaker er kanskje først og fremst Leif Justers film. Det var med denne filmen at Juster for alvor begynte å erobre det norske film- og teaterpublikummet. Det var som Stein Rask han begynte reisen mot å bli vårt komiske nasjonalikon. Juster hadde hatt en par mindre filmroller, og filmdebuten kom i kriminaldramaet Morderen uten ansikt (Leif Sinding, 1936), men det var i Den forsvundne pølsemaker han finner sin form og sin rolle som klovn.
Leif Justers komiske geni ligger i blandingen av to forskjellige typer humor og komikk. På den ene siden en rent fysisk humor, en slapstick som ikke bare har røtter i stumfilmen, men som går helt tilbake til renessansens teater. Dette er en komikk som spiller på en kropp som er ute av kontroll og som ofte er gjenstand for forskjellige former for kontroll, straff eller vold. Begrepet slapstick refererer til commedia dell’arte, og blomstret i stumfilmtiden. Denne typen fysisk humor domineres av slag og spark, uvøren mangel på balanse, og kropper som faller og slår seg. Justers lange stankelbein og krølltopphode gjør ham til en typisk klovn, som ikke klarer å kontrollere den lange og tynne kroppen. Ustanselig skapes komiske øyeblikk fordi Justers hengslete og ukoordinerte kroppsspråk er ute av kontroll og skaper kaos omkring ham. Sigurd Evensmo kritiserte i sin tid norsk films underbuksehumor, men når Juster løper rundt i underbuksa er det for å vise fram hans lange, hengslete og ukoordinerte bevegelser, ikke for å henvise til underlivet.
Samtidig er Leif Justers komikk knyttet til en humoristisk radbrekking av språket. Han har en type munndiaré som gir seg uttrykk i en latterlig strøm av dustete replikker eller fjollete utsagn. Ofte er hans omgang med språket en pussig lek, bestående av ordvitser og rare gjentagelser av ord eller uttrykk, som av og til motsier hverandre på en åpenbar måte. Og stemmen hans er hysterisk. Den er i lys fistel, som om han nesten ustanselig er på randen av nervøst sammenbrudd. Denne typen humor ligger nærmere den komiske form som gjerne kalles screwball. Spesielt i amerikansk 1930-tallsfilm er dette en viktig genre, og navnet screwball refererer til komiske finter der replikker sier én ting, men egentlig mener noe annet, som en ball som skrur seg til siden og er umulig å fange inn.
Kombinasjonen av en uvøren kroppskomikk, en nesten brutal slapstick, med en verbal språklig lek, en hysterisk radbrekking av språk og kommunikasjon, gjør Leif Juster til en helt unik klovn, og han er helt avgjørende for humoren i Den forsvundne pølsemaker. Slapstick og screwball blandes og skaper en høyere enhet. Ernst Diesen som Simon Gløgg, assistent til Justers Stein Rask, er selvsagt også avgjørende for latteren. Begge er de dumme og dustete, totalt inkompetente som detektiver, og ute av stand til å se de sammenhenger som en vanlig publikummer umiddelbart får øye på og gjenkjenner. Og det er igjen avgjørende for komikken. Vi ler av Juster og Diesen, eller av de like inkompetente forbryterne, fordi de er så klønete og upraktiske, fordi de er så monomant ensidige eller helt mangler evnen til å se det som er åpenbart for alle.
Leif Justers privatdetektiv Stein Rask er hovedfiguren i Toralf Sandøs film. Han er en typisk Juster-karakter, og det går en tydelig linje fra Rask til Justers senere så folkekjære komiske figurer på revyscenen eller i fjernsynet. Akkurat som den illsinte mannen som har irritert seg grønn over meteorologer i Justers mest velkjente revy- og TV-sketsj, er alt ved Stein Rask «mot normalt». Dette gjør ham også til en komisk parodi på maskulinitet.
Mye av handlingen i Den forsvundne pølsemaker kretser omkring mannsroller og maskulinitet. Juster selv er langt på vei det motsatte av en filmhelt eller maskulin detektiv med alt under kontroll. Han er alltid nervøs og hysterisk oppdrevet, et offer for andres handlinger, ute av kontroll, og på grensen til både fysisk og psykisk oppløsning. Med en kryolittpatron i magen begir han seg ut på en desperat løpetur gjennom Oslo sentrum i bare underbuksa, men bare for å bli fanget inn igjen og stengt inne i en koffert.
Ustanselig fleiper Sandø med flørten mellom menn og kvinner. Selv Rask og Gløgg befinner seg i en rekke komiske situasjoner med unge vakre kvinner, men de roter seg alltid bort. I La Belle Floras garderobe er Stein Rask så betatt, og så ute av kontroll, at hun klarer å male ham i ansiktet uten at han merker det. Mye av komikken i filmen dreier seg ikke bare om kropps- og lytehumor, underbukser eller de to detektivenes forskjellige kropper, eller verbale vitser og språklige finter, men også om hvordan Juster og Diesens maskulinitet settes på spill. Ikke minst fordi detektivhistorien bare er én tråd i denne veven av morsomme opptrinn og rare påfunn.
Selv om Den forsvundne pølsemaker er en kaotisk film, der det tilsynelatende ikke er så farlig om alle trådene i fortellingen henger sammen, så lenge det er framdrift i historien og mange komiske avbrekk som kaller på latteren, er likevel Sandøs film langt på vei en klassisk filmfortelling. Som tallrike amerikanske filmer i mellomkrigstiden og krigsårene, er Den forsvundne pølsemaker preget av det som oftest kalles en dobbelt intrige.
På den ene siden kretser filmen om jakten på den forsvunne pølsemakeren. Det er selve hovedintrigen i denne komiske filmfortellingen. Denne delen av fortellingen er igjen delt i to, og disse to delene av denne kriminalintrigen veves i hverandre for å skape spenning, komiske forviklinger og moro. Rask og Gløgg starter jakten på den forsvunne pølsemaker H. Brann, og tilfeldigvis kommer de til å støte på juveltyvene Barratt og Mukki Matti, som Stein Rask tror har kidnappet pølsemakeren. En avisannonse tolkes som et tegn på noe annet enn det er, og dette skaper selvsagt mange komiske forviklinger og forvekslinger.
På den andre siden har filmen en eller kanskje flere kompliserte romantiske intriger. Skuespilleren Ivar Johansen er forlovet med Malla Hansen, som misforstår og tror at forloveden er forelsket i fatale La Belle Flora. Og slaktersvennen Rolf Jensen er forelsket i H. Branns datter. Først vil han bare finne ut hvor H. Brann får kjøttet sitt fra, for å sikre sin egen stilling i en konkurrents slakterfirma, og henvender seg til H. Branns datter, men så forelsker han seg i Solveig Brann. Disse to parene forhindres fra å få hverandre i lang tid, inntil det hele løses på beste mulige måte og romantikken blomstrer.
På mesterlig måte møtes nesten alle karakterene i Sandøs film i en emblematisk scene på La Belle Floras hybel. En etter en kommer de til det samme rommet, alle av forskjellige grunner, og alle fordi de misforstår hva som egentlig foregår, men de gjemmer seg under senger eller i kott, inntil de under pistoltrussel fanges av bandittene Barratt og Bukki Matti. Her holder Sandø tunga rett i munnen, og viser også hvordan jakten på pølsemakeren langt på vei er et eksempel på det Alfred Hitchcock en gang kalte en macguffin. Med dette uttrykket mente Hitchcock et dramatisk påskudd, noe som ikke egentlig er så viktig, og kanskje slett ikke det viktigste ved handlingen, men som setter handlingen i gang og holder den gående.
Selv om herrene Rask og Gløgg ustanselig følger nye og stadig mer usannsynlige spor i jakten på pølsemakeren, er pølsemakerens forsvinning bare et påskudd for å bringe de to udugelige detektivene i kontakt med juveltyvene, og for å gjøre det mulig å veve inn to romantiske intriger også. De to parene forenes lykkelig på slutten i Villa Solgløtt, og juveltyvene bringes til politiet, mens pølsemakeren selv et øyeblikk er glemt av alle. Bare hustruen savner ham. At han så dukker opp igjen, bedugget av tre dagers intens pjoltring, er en siste komisk vri på en sammensatt og morsom historie.
Det komiske og nesten improvisatoriske preget Den forsvundne pølsemaker av og til gir inntrykk av å ha, er bare tilsynelatende. På elegant og litt slentrende måte veves ulike intriger sammen, alt kretser om pølsemakeren, men selv er han kanskje den minst interessante av alle karakterene i dette komiske dramaet. Det aller meste er til stede i den komiske romanen som filmen var basert på, Den forsvunne pølsemaker (1919), som Lorentz Normann Kvam skrev under pseudonymet Rocambole Pedersen, men Toralf Sandø gir det hele en ekstra komisk dreining, og med Juster i hovedrollen har fortellingen fått helt ny kraft og komisk tyngde. Resten er historie, som det heter.
«Pølsemaker, kom frem!» roper detektiv Stein Rask i et gråtkvalt og desperat øyeblikk. Med den nye DVD-utgaven som nå er gitt ut har pølsemakeren endelig kommet fram igjen, akkurat som han skal være. En av de mest populære og folkekjære norske spillefilmene har blitt tilgjengelig igjen for alle nordmenn.
Skjebnen til Den forsvundne pølsemaker var lenge den samme som preget så mange andre norske filmer. Filmen har bare vært tilgjengelig for allmennheten i korte øyeblikk, for så å forsvinne igjen. Og når filmen første gang ble tilgjengelig i VHS- eller DVD-versjoner var det i den forkortede etterkrigsutgaven. Det var fristende å rope ut, akkurat som Stein Rask: «Pølsemaker, pølsemaker / Hvor har du gjort av deg?»
Filmen lå i mange år i Nasjonalbibliotekets arkiv dypt inne i et fjell i Mo i Rana, men ble for noen år siden plukket fram igjen og restaurert. Både bilder og lyd ble digitalt renset og frisket opp, slik at filmen skulle bli så lik premiereversjonen som mulig. Med denne DVD-versjonen kan vi dermed nok en gang stifte bekjentskap med de komiske detektivene Rask og Gløgg, se og høre Leif Juster i storform i begynnelsen av hans lange komikerkarriere, og endelig høre «Sjokoladesangen» igjen. Vi behøver ikke lete lenger, vi har funnet pølsemakeren igjen!
For første gang siden krigen foreligger nå en komplett versjon av «Den forsvundne pølsemaker». Med sin nesten brutale slapstick og hysteriske radbrekking av språk og kommunikasjon, er Leif Juster helt avgjørende for humoren i den norske komedieklassikeren, skriver Gunnar Iversen.
Den forsvundne pølsemaker hører til våre mest folkekjære filmer, men ikke siden krigen har filmen vært tilgjengelig i sin opprinnelige form. De mange reprisevisningene etter krigen, og tidligere versjoner på VHS eller DVD, har alle vært redigerte kortversjoner. Nå foreligger endelig en komplett versjon på DVD akkurat i tide før jul. Dette er en presang til hele film-Norge.
Julen 1941 var stusselig for mange nordmenn. Det var andre jul som okkupert nasjon, og Tyskland seiret ennå på alle fronter. Ingen så slutten på krigen eller okkupasjonen. Høsten 1941 hadde dessuten medført store endringer for folk flest, og stadig flere forordninger endret folks hverdagsliv. Informasjonstilgangen ble annerledes etter at alle radioapparater var blitt samlet inn, og bare NS-medlemmer hadde lov til å høre på radio. I september og oktober 1941 kom en rekke nye forordninger, som direkte påvirket vanlige folks liv. Alle ryggsekker ble inndrevet, og det samme gjaldt ulltepper, anorakker og vindbukser. Offentlig dans ble forbudt. Dessuten var rasjoneringen blitt stadig mer merkbar, og mange goder som hadde vært tilgjengelige for den som hadde penger var nå blitt umulige å oppdrive, eller svært kostbart på svartebørsen.
26.desember 1941 fikk en ny norsk film premiere. Det var en film som direkte refererte til folks stadig mer stusselige hverdagsliv under okkupasjonen. Noe av det mest slående ved Toralf Sandøs Den forsvundne pølsemaker er hvordan alle ablegøyene og alle de humoristiske krumspringene kretser om det folk flest manglet og savnet. Sandøs film kan neppe kalles subversiv eller kritisk, men nesten alt i filmen dreier seg om det som høsten 1941 var fraværende i det norske samfunnet.
Først og fremst mat og nytelsesmidler. Filmens innledende sang om sjokolade setter det hele i gang, og selve kriminalintrigen dreier seg om kjøtt og pølser. Her er det ikke tilfeldig at den forsvunne pølsemakeren heter H. Brann. Sandø harselerer ikke bare over fraværet av kjøtt og pølser, og folks rastløse jakt på fødevarer, men slenger inn et lite sleivspark til de beryktede og hatede håbrann-pølsene. Selv om man nå kan lese om hvordan kjøttet av denne store haifisken er velsmakende, nesten som kalvekjøtt sier noen, var mange av de fiskepølsene som ble servert i de tusen hjem under krigen sekunda vare som bare var et fjernt ekko av førkrigskjøttet. Å finne en pølsemaker som hadde godt kjøtt og gode pølser var noe enhver kunne identifisere seg med.
Den forsvundne pølsemaker kommer gang på gang, nesten med den blanding av nytelse og smerte man pirker på en sårskorpe, tilbake til dette fraværet av nytelsesmidler. I få norske filmer lager man så store poeng av kjøtt, sjokolade, tobakk og whisky. Det drikkes utallige pjoltre, tobakksrasjoneringen er utgangspunktet for vårt første møte med privatdetektivene Stein Rask og Sven Gløgg, og den lille sigarettstumpen som en av detektivene kan tilby den fatale eksotiske danserinnen Flora er ensom i det ellers tomme sigarettetuiet. Hun griper stumpen begjærlig. Og når man ikke drikker pjolter er det «skum» som gjelder. Alt som man kan drømme om av mat og drikke blir kjærlig vitset om og lengtet etter i Sandøs film. Da Rask og Gløgg ser gjennom skatollet til den forsvunne pølsemakeren går hans rasjoneringskort umiddelbart ned i frakkelommen først til Gløgg og så til Rask.
Et annet fravær i krigshverdagen som er avgjørende i Den forsvundne pølsemaker er alt det amerikanske. Ikke minst amerikansk film. Etter 9. april 1940 synker antallet amerikanske filmer som vises på norske kinoer hurtig, fortsetter å synke stadig i løpet av 1940, og siste amerikanske film før frigjøringen får premiere i mars 1941. Etter dette er amerikansk og engelsk film helt forbudt av okkupasjonsmakten. Selv om folk fortsetter å gå på kino, nesten som før krigen, var amerikansk film, som hadde dominert markedet i flere tiår, nå helt fraværende på repertoaret.
Referansene til amerikansk og engelsk kultur er også overveldende i Toralf Sandøs film. Stein Rask er en parodi på Sherlock Holmes, langt på vei det motsatte av den suverene og nesten allvitende detektiven. Rasks stadige fistelutrop «Jeg vet det! Jeg visste det!» minner om hvordan han er den engelske detektivens totale motsetning. Han vet jo ingenting. Han forstår ikke det døyt. Hans evner er svært begrensede. Som privatdetektiv er han en vits. Gangsteren Ingeniør Barratt og hans infernalske assistent Bukki Matti er også hjemmeavlede gangstere, og så langt fra de amerikanske skurkene som mulig.
Bare La Belle Flora kommer nærmere det mytiske Amerika, og som femme fatale er hun vakker og forførende, men kanskje litt mindre fatal enn sine amerikanske søstre. På samme måte som med fødevarer og nytelsesmidler kretser fortellingen ofte om det Anglo-amerikanske. Floras ben er velskapte, og kamera kjærtegner forsiktig hennes former, men like mye for å vise fram nylonstrømpene som bena. Nylonstrømper var noe annet man savnet i krigens ull-hverdag. Det er heller ikke tilfeldig at filmen har mye sang og dans, og at Stein Rasks nervøst desperate Pølsemaker-sang på revy-teateret Maxim umiddelbart avløses på scenen av en ung pike som synger en slags swing-versjon. Jazz var også for lengst forbudt av tyskerne.
Den forsvundne pølsemaker er en parodi. En komisk farse som blander slapstick med Justers fenomenale ordvitser og overopphetede munndiaré. Her er screwball blitt til energisk tullball, men på usedvanlig høyt nivå. Som parodi kan filmen ha kaken og samtidig spise den opp. Tilsynelatende er Sandøs film en parodi både på det klassiske engelske kriminaldramaet og den amerikanske gangsterfilmen, noe som sikkert falt i god jord hos de tysk-norske sensorene i Statens Filmdirektorat som våket over film- og kulturlivet på denne tiden, men samtidig er den en film som nesten manisk peker tilbake på alt det som krigen og okkupasjonen hadde fjernet fra hverdagslivet til folk flest. Man kunne le av ablegøyene og krumspringene, men samtidig ble man ustanselig minnet om hva man ikke lenger hadde tilgang til under tyskernes okkupasjon. Den tilsynelatende ufarlige parodien er dermed ikke helt uten en slags kritisk brodd.
Den forsvundne pølsemaker ble en stor suksess under krigen. Ikke bare på grunn av ablegøyene og de mange komiske krumspringene, men sikkert også på grunn av dens måte å tale til og om folks stusselige forhold under krigen. Kriminalintrigen lå riktignok fjernt fra folks hverdagsliv, men mange savnet pølser og sjokolade, whisky og tobakk, og engelske og amerikanske filmer.
Filmen fikk premiere i Oslo på Saga kino, og ble i første runde sett av over 227 000 tilskuere. Ytterligere drøyt 75 000 så filmen da den ble satt opp på hovedstadens reprisekinoer på nyåret. I en tid hvor penger til underholdning var mangelvare, er tallenes tale klar. Få filmer blir i dag sett av mer enn 300 000 tilskuere bare i Oslo og på noen få måneder, og dette er i vår overflodstid, så det kan gi oss et perspektiv på filmens suksess. Filmen fikk dessuten som nevnt innledningsvis premiere i en helt spesielt vanskelig tid under okkupasjonen. Likevel lokket filmen et stort publikum til kinoene over hele landet.
Toralf Sandøs film ligger på 18. plass på listen over de aller mest populære filmene vist i Norge i løpet av krigsårene, uansett produksjonsland og genre. Dermed ble den klart slått av andre norske filmer som Vigdis (Helge Lunde, 1943), En herre med bart (Alfred Maurstad, 1942) eller Den farlige leken (Tancred Ibsen, 1942). Filmen ble til og med slått av oppfølgeren Det æ’kke te å tru (Toralf Sandø, 1942), som fikk premiere nøyaktig et år etter den første filmen. Av krigskomediene skulle imidlertid Den forsvundne pølsemaker få et helt spesielt liv etter at krigen var over.
I nedklippede og forkortede versjoner ble Den forsvundne pølsemaker satt opp på kino med jevne mellomrom i etterkrigsårene, og trakk stadig et stort publikum. Jeg så filmen selv første gang tidlig på 1970-tallet, på en smekkfull matiné-forestilling i Oslo, men da uten den «Sjokoladesangen» som nå er satt tilbake i den restaurerte filmversjonen. På 1970-tallet var det meste av filmens første kvarter klippet bort. Ikke fordi materialet var upassende eller umoderne, men rett og slett for å forkorte filmen, kanskje slik at den passet bedre til en formiddagsvisning. Dermed ble også historien litt mer kaotisk og usammenhengende enn den hadde vært i originalversjonen. Årets nyutsendelse på DVD gjenskaper den filmen publikum så i 1941 og 1942, og gir oss tilbake Den forsvundne pølsemaker slik han skal se ut.
Filmproduksjonen i Norge under krigen sto langt på vei i latterens tjeneste. De fleste filmene som ble produsert var harmløse komedier. Filmlivet hadde imidlertid tidlig blitt strengt regulert og satt under kontroll av Nasjonal Samling og de tyske okkupantene. Umiddelbart etter at okkupasjonen var et faktum overtok NS og tyskerne makten i det norske filmlivet. Det velorganiserte og kommunalt styrte kinosystemet her i landet gjorde kontroll og ensretting betydelig lettere i Norge enn i mange andre okkuperte land under krigen.
I juni 1940 ble de første private import- og utleiebyråene stengt, og i løpet av høsten 1940 ble mange kommunale kinosjefer skiftet ut. Lojale medlemmer av Nasjonal Samling overtok verv i det kommunale kinosystemet. I 1940 ble dessuten organisasjonen Statens Filmdirektorat opprettet av tyskerne. Denne nye organisasjonen kontrollerte hele filmbransjen, og sørget for at alle deler av filmbransjen fungerte etter de nye retningslinjene som de tyske okkupantene og NS lagde. I løpet av 1941 ble en såkalt nyordning gjennomført. Statens Filmdirektorat overtok kontrollen over all kinodrift, distribusjon og filmproduksjon her i landet. Dessuten hadde Statens Filmdirektorat ansvaret for sensur og kontroll av filmer som skulle vises offentlig.
Lederen for Statens Filmdirektorat var i 1941 regissøren og manusforfatteren Leif Sinding. Han hadde en lang karriere som journalist og filmskaper, og hadde meldt seg til tyskernes tjeneste i 1940. I den første tiden ledet han Statens Filmdirektorat, som effektivt styrte alle sider ved norsk filmliv. Filmdirektoratet ga autorisasjon til produksjonsselskap og distribusjonsselskap, og Sinding ga umiddelbart autorisasjon til seg selv, både som produsent og distributør. Før krigen hadde Sinding både opprettet et produksjonsselskap Merkur Produksjon A/S, som produserte Sindings vellykkede sosiale indignasjonsdrama De vergeløse i 1939, og et distribusjonsselskap Merkur-Film som distribuerte spillefilmer her i landet.
Den forsvundne pølsemaker var regissert av Toralf Sandø, som var en erfaren skuespiller og filmregissør, og filmen ble både produsert og distribuert av Sindings tidligere selskap Merkur. Leif Sinding hadde selv måttet selge seg ut av distribusjonsselskapet før han ble direktør i Statens Filmdirektorat, men selskapet var likevel i manges øyne fremdeles knyttet til hans navn. Om man ser filmens besettelse ved alt som ikke lenger var mulig å få tak i her i landet på grunn av okkupasjonen som en mild kritikk eller kanskje til og med forsiktig subversiv kommentar til krigen, er det en historisk ironi at filmen ble produsert og distribuert av selskapet til den mannen som fungerte som tyskernes forlengede hånd i norsk filmproduksjon under krigen, og mannen som styrte filmlivet gjennom Statens Filmdirektorat. Toralf Sandø befant seg imidlertid på den andre siden, og han skulle også rett etter krigen regissere Englandsfarere (1946). En av de fremste av de tidlige okkupasjonsdramaene, basert på Sigurd Evensmos selvbiografiske krigsroman.
Det ble laget 22 spillefilmer her i landet i løpet av de fem okkupasjonsårene. Selv om de filmskaperne som fikk slippe til av Filmdirektoratet produserte svært forskjellige filmer, var komedien den aller viktigste filmgenren. De aller fleste filmene som ble laget var folkekomedier eller farser. Komediene hørte også til de aller mest populære filmene. Ved flere anledninger forsøkte hjemmefronten å organisere kinostreiker, og man oppfordret nordmenn til ikke å gå på kino, og i hvert fall ikke se tyske filmer, men en kinostreik lyktes man aldri helt å få til. Folk flest hadde et behov for å gå på kino, og ikke minst la latteren runge, en latter som ikke kunne kontrolleres eller stoppes. Og i Den forsvundne pølsemaker kunne man le både av andre og av seg selv.
Som komedie er Den forsvundne pølsemaker ved første øyekast en noe rufsete og uvøren film. Ikke minst retter den komiske sleivspark og satiriske sideblikk til sider ved krigshverdagen, men også til sider ved det norske samfunnet som ikke hadde så mye med krigen å gjøre. Filmen fører videre komiske temaer som hadde en lang historie i norsk film.
Ikke minst ved å tematisere kjønnsroller og manglende kroppskontroll på en festlig og anarkistisk måte.
Den forsvundne pølsemaker er kanskje først og fremst Leif Justers film. Det var med denne filmen at Juster for alvor begynte å erobre det norske film- og teaterpublikummet. Det var som Stein Rask han begynte reisen mot å bli vårt komiske nasjonalikon. Juster hadde hatt en par mindre filmroller, og filmdebuten kom i kriminaldramaet Morderen uten ansikt (Leif Sinding, 1936), men det var i Den forsvundne pølsemaker han finner sin form og sin rolle som klovn.
Leif Justers komiske geni ligger i blandingen av to forskjellige typer humor og komikk. På den ene siden en rent fysisk humor, en slapstick som ikke bare har røtter i stumfilmen, men som går helt tilbake til renessansens teater. Dette er en komikk som spiller på en kropp som er ute av kontroll og som ofte er gjenstand for forskjellige former for kontroll, straff eller vold. Begrepet slapstick refererer til commedia dell’arte, og blomstret i stumfilmtiden. Denne typen fysisk humor domineres av slag og spark, uvøren mangel på balanse, og kropper som faller og slår seg. Justers lange stankelbein og krølltopphode gjør ham til en typisk klovn, som ikke klarer å kontrollere den lange og tynne kroppen. Ustanselig skapes komiske øyeblikk fordi Justers hengslete og ukoordinerte kroppsspråk er ute av kontroll og skaper kaos omkring ham. Sigurd Evensmo kritiserte i sin tid norsk films underbuksehumor, men når Juster løper rundt i underbuksa er det for å vise fram hans lange, hengslete og ukoordinerte bevegelser, ikke for å henvise til underlivet.
Samtidig er Leif Justers komikk knyttet til en humoristisk radbrekking av språket. Han har en type munndiaré som gir seg uttrykk i en latterlig strøm av dustete replikker eller fjollete utsagn. Ofte er hans omgang med språket en pussig lek, bestående av ordvitser og rare gjentagelser av ord eller uttrykk, som av og til motsier hverandre på en åpenbar måte. Og stemmen hans er hysterisk. Den er i lys fistel, som om han nesten ustanselig er på randen av nervøst sammenbrudd. Denne typen humor ligger nærmere den komiske form som gjerne kalles screwball. Spesielt i amerikansk 1930-tallsfilm er dette en viktig genre, og navnet screwball refererer til komiske finter der replikker sier én ting, men egentlig mener noe annet, som en ball som skrur seg til siden og er umulig å fange inn.
Kombinasjonen av en uvøren kroppskomikk, en nesten brutal slapstick, med en verbal språklig lek, en hysterisk radbrekking av språk og kommunikasjon, gjør Leif Juster til en helt unik klovn, og han er helt avgjørende for humoren i Den forsvundne pølsemaker. Slapstick og screwball blandes og skaper en høyere enhet. Ernst Diesen som Simon Gløgg, assistent til Justers Stein Rask, er selvsagt også avgjørende for latteren. Begge er de dumme og dustete, totalt inkompetente som detektiver, og ute av stand til å se de sammenhenger som en vanlig publikummer umiddelbart får øye på og gjenkjenner. Og det er igjen avgjørende for komikken. Vi ler av Juster og Diesen, eller av de like inkompetente forbryterne, fordi de er så klønete og upraktiske, fordi de er så monomant ensidige eller helt mangler evnen til å se det som er åpenbart for alle.
Leif Justers privatdetektiv Stein Rask er hovedfiguren i Toralf Sandøs film. Han er en typisk Juster-karakter, og det går en tydelig linje fra Rask til Justers senere så folkekjære komiske figurer på revyscenen eller i fjernsynet. Akkurat som den illsinte mannen som har irritert seg grønn over meteorologer i Justers mest velkjente revy- og TV-sketsj, er alt ved Stein Rask «mot normalt». Dette gjør ham også til en komisk parodi på maskulinitet.
Mye av handlingen i Den forsvundne pølsemaker kretser omkring mannsroller og maskulinitet. Juster selv er langt på vei det motsatte av en filmhelt eller maskulin detektiv med alt under kontroll. Han er alltid nervøs og hysterisk oppdrevet, et offer for andres handlinger, ute av kontroll, og på grensen til både fysisk og psykisk oppløsning. Med en kryolittpatron i magen begir han seg ut på en desperat løpetur gjennom Oslo sentrum i bare underbuksa, men bare for å bli fanget inn igjen og stengt inne i en koffert.
Ustanselig fleiper Sandø med flørten mellom menn og kvinner. Selv Rask og Gløgg befinner seg i en rekke komiske situasjoner med unge vakre kvinner, men de roter seg alltid bort. I La Belle Floras garderobe er Stein Rask så betatt, og så ute av kontroll, at hun klarer å male ham i ansiktet uten at han merker det. Mye av komikken i filmen dreier seg ikke bare om kropps- og lytehumor, underbukser eller de to detektivenes forskjellige kropper, eller verbale vitser og språklige finter, men også om hvordan Juster og Diesens maskulinitet settes på spill. Ikke minst fordi detektivhistorien bare er én tråd i denne veven av morsomme opptrinn og rare påfunn.
Selv om Den forsvundne pølsemaker er en kaotisk film, der det tilsynelatende ikke er så farlig om alle trådene i fortellingen henger sammen, så lenge det er framdrift i historien og mange komiske avbrekk som kaller på latteren, er likevel Sandøs film langt på vei en klassisk filmfortelling. Som tallrike amerikanske filmer i mellomkrigstiden og krigsårene, er Den forsvundne pølsemaker preget av det som oftest kalles en dobbelt intrige.
På den ene siden kretser filmen om jakten på den forsvunne pølsemakeren. Det er selve hovedintrigen i denne komiske filmfortellingen. Denne delen av fortellingen er igjen delt i to, og disse to delene av denne kriminalintrigen veves i hverandre for å skape spenning, komiske forviklinger og moro. Rask og Gløgg starter jakten på den forsvunne pølsemaker H. Brann, og tilfeldigvis kommer de til å støte på juveltyvene Barratt og Mukki Matti, som Stein Rask tror har kidnappet pølsemakeren. En avisannonse tolkes som et tegn på noe annet enn det er, og dette skaper selvsagt mange komiske forviklinger og forvekslinger.
På den andre siden har filmen en eller kanskje flere kompliserte romantiske intriger. Skuespilleren Ivar Johansen er forlovet med Malla Hansen, som misforstår og tror at forloveden er forelsket i fatale La Belle Flora. Og slaktersvennen Rolf Jensen er forelsket i H. Branns datter. Først vil han bare finne ut hvor H. Brann får kjøttet sitt fra, for å sikre sin egen stilling i en konkurrents slakterfirma, og henvender seg til H. Branns datter, men så forelsker han seg i Solveig Brann. Disse to parene forhindres fra å få hverandre i lang tid, inntil det hele løses på beste mulige måte og romantikken blomstrer.
På mesterlig måte møtes nesten alle karakterene i Sandøs film i en emblematisk scene på La Belle Floras hybel. En etter en kommer de til det samme rommet, alle av forskjellige grunner, og alle fordi de misforstår hva som egentlig foregår, men de gjemmer seg under senger eller i kott, inntil de under pistoltrussel fanges av bandittene Barratt og Bukki Matti. Her holder Sandø tunga rett i munnen, og viser også hvordan jakten på pølsemakeren langt på vei er et eksempel på det Alfred Hitchcock en gang kalte en macguffin. Med dette uttrykket mente Hitchcock et dramatisk påskudd, noe som ikke egentlig er så viktig, og kanskje slett ikke det viktigste ved handlingen, men som setter handlingen i gang og holder den gående.
Selv om herrene Rask og Gløgg ustanselig følger nye og stadig mer usannsynlige spor i jakten på pølsemakeren, er pølsemakerens forsvinning bare et påskudd for å bringe de to udugelige detektivene i kontakt med juveltyvene, og for å gjøre det mulig å veve inn to romantiske intriger også. De to parene forenes lykkelig på slutten i Villa Solgløtt, og juveltyvene bringes til politiet, mens pølsemakeren selv et øyeblikk er glemt av alle. Bare hustruen savner ham. At han så dukker opp igjen, bedugget av tre dagers intens pjoltring, er en siste komisk vri på en sammensatt og morsom historie.
Det komiske og nesten improvisatoriske preget Den forsvundne pølsemaker av og til gir inntrykk av å ha, er bare tilsynelatende. På elegant og litt slentrende måte veves ulike intriger sammen, alt kretser om pølsemakeren, men selv er han kanskje den minst interessante av alle karakterene i dette komiske dramaet. Det aller meste er til stede i den komiske romanen som filmen var basert på, Den forsvunne pølsemaker (1919), som Lorentz Normann Kvam skrev under pseudonymet Rocambole Pedersen, men Toralf Sandø gir det hele en ekstra komisk dreining, og med Juster i hovedrollen har fortellingen fått helt ny kraft og komisk tyngde. Resten er historie, som det heter.
«Pølsemaker, kom frem!» roper detektiv Stein Rask i et gråtkvalt og desperat øyeblikk. Med den nye DVD-utgaven som nå er gitt ut har pølsemakeren endelig kommet fram igjen, akkurat som han skal være. En av de mest populære og folkekjære norske spillefilmene har blitt tilgjengelig igjen for alle nordmenn.
Skjebnen til Den forsvundne pølsemaker var lenge den samme som preget så mange andre norske filmer. Filmen har bare vært tilgjengelig for allmennheten i korte øyeblikk, for så å forsvinne igjen. Og når filmen første gang ble tilgjengelig i VHS- eller DVD-versjoner var det i den forkortede etterkrigsutgaven. Det var fristende å rope ut, akkurat som Stein Rask: «Pølsemaker, pølsemaker / Hvor har du gjort av deg?»
Filmen lå i mange år i Nasjonalbibliotekets arkiv dypt inne i et fjell i Mo i Rana, men ble for noen år siden plukket fram igjen og restaurert. Både bilder og lyd ble digitalt renset og frisket opp, slik at filmen skulle bli så lik premiereversjonen som mulig. Med denne DVD-versjonen kan vi dermed nok en gang stifte bekjentskap med de komiske detektivene Rask og Gløgg, se og høre Leif Juster i storform i begynnelsen av hans lange komikerkarriere, og endelig høre «Sjokoladesangen» igjen. Vi behøver ikke lete lenger, vi har funnet pølsemakeren igjen!
Legg igjen en kommentar