Foto: Brev til Kongen av Hisham Zaman

Det var gledelig og etterlengtet at Norsk Filminstitutt (NFI) tok initiativ til seminaret «Stories we (choose to) tell». Det er ingen tvil om at dette er et initiativ vi sårt trenger! Direktør Sindre Guldvog åpnet seminaret med å sitere Dylan; «The times they are a-changing». Det er da betimelig å spørre seg: Vil filmbransjen henge med?

Norge er et land i endring, det er stadig flere av oss som har en flerkulturell bakgrunn. Norsk film har, etter min mening et stort samfunnsansvar i den forbindelse. Filmbransjen bør reflektere og skildre den virkeligheten vi lever i. Som Krzysztof Kieślowski sa det: «Det er veldig vanskelig å leve i en virkelighet som ikke er beskrevet». Hvorfor det? Jo, fordi blindsonene våre blir så altfor store. Det er farlig.

Vi kan ikke lenger bare forholde oss til det Norge som eksisterte for 15-30 år siden, da Norge var et mye mer monokulturelt land, og ikke det flerkulturelle landet vi har i dag. Tallenes tale er entydig. Innvandrerbefolkningen blir større og større. De må dermed også bli bedre representert på lerretet og skjermen, i de historiene vi velger å fortelle, både foran og bak kamera.

Ved å stille opp ulike speil, på hvem vi er, som samfunn, fra ulike vinkler, kan vi påta oss det samfunnsansvaret som en nasjonal filmkultur har. Filmbransjen må være med på å hjelpe oss å forstå den flerkulturelle virkeligheten vi lever i. Her har vi allerede fått viktige bidrag: Filmer som Hva vil folk si, Brev til Kongen, El Clasico, Fluefangeren, Svenskejævel og kortfilmen No man is an Island er alle gode filmer med et annet blikk. Og arbeidet med bare disse filmene er blitt kronet med til sammen ti Amandastatuetter og én Guldbagge (og en hel haug med andre priser). Det er også blitt laget flere filmer som har minneverdige scener som viser et annet perspektiv i en større norsk kontekst, som for eksempel i filmene Upperdog eller Vinterkyss.[1, se fotnoter til slutt i saken]

Men gjøres det nok? Og på riktig måte, for å vise et balansert bilde av Norge anno 2018?

Vi er ikke «de andre»

Vi trenger åpenbart flere nyanserte filmer som gir oss innsikt i det multikulturelle landet vi har blitt – og det er det bare det offentlige som kan sikre. Men er ikke dette bare enda en tvangstrøye som byråkratiet vil tre over hodet på norsk filmbransje?

Jeg mener at de som stiller dette spørsmålet avslører sin egen blindsone. Faktum er nemlig at 14,1 % av Norges befolkning er født i utlandet med utenlandskfødte foreldre, og 3,2 % av befolkningen er født i Norge med foreldre født utenfor landet – det blir tilsammen 17,3 %. Dette er innvandrerbefolkningen i Norge, slik SSB definerer den. Tar vi med to, og ikke bare én generasjon bakover, er det 27%[2] av nordmenn som er flerkulturelle. Takk til Minja Tea Dzamarija fra SSB som under seminaret kom og satte tallene på plass for oss.

Så holder det ikke da å ha kvotering av skuespillere slik at vi får et representativt bilde i den verden vi speiler oss i? Iselin Shumba satte ord på en viktig ting under innledningen til seminaret: Det er noe fornedrende i å bli typecastet for pigmentene i huden sin. Jeg forstår henne. Norske minoritets-skuespillere skal og må ikke bare bli fikenblader for en byråkrati-styrt politikk, bare for å oppnå et mål om representativitet.

Endringene i filmbransjen må stikke dypere. Om vi ikke får nyanserte karakterer med innvandrerbakgrunn, kan vi fort havne i en situasjon hvor filmbransjen faktisk bygger opp under sin egen etnosentrisme. Flerkulturelle karakterer må nemlig stikke dypere enn stereotypiske tanker rundt hudfarge og kulturell bakgrunn. Vi kan ikke fortsette å fortelle om de flerkulturelle som «de andre».

Hvordan unngår vi det? Jo, man må erkjenne at man faktisk kan være blind for sin egen forutinntatthet, sitt verdensbilde eller sine fordommer.

«Dere fikk jo penger til en film i fjor…»

Margo van der Valk, fra Nederland Film Fond fortalte på seminaret at de ansatte på det nederlandske filmfondet har vært på kurs for å lære om sine ”ubevisste fordommer”. Vi må begynne å innse at alle er påvirket av noe den Nobelprisvinnende psykologen Daniel Kahnemann beskriver som «bias» (predisposisjon til fordel for én reaksjonsmåte) – et utrykk som ofte ble brukt på seminaret.

Prosentvis mangfold kan altså ikke bare oppfylles gjennom hvem som dukker opp på lerretet, det må også handle om at ulike ”stemmer ” eller regissører med ulike bakgrunner får anledning til å berøre flerkulturelle tematikker på film. Altså gjennom de historiene vi velger å fortelle. Det betyr ikke at norske regissører ikke kan fortelle om slik tematikk det skal det fortsettes med. Men for å unngå fordommer, predisposisjoner eller forvrengte verdensbilder, kreves en dypere forståelse for «de andre» til de som forteller historiene (filmarbeidere og regissører), hos de som forvalter dem (produsentene) og også blant de som deler ut pengene (forvaltningen og beslutningstagerne i for eksempel NFI). For ellers er det fare for at man mer eller mindre vil fortsette som før; på overflaten, i stereotypien.

Da vil de samme glasstakene fortsette å eksistere bak og foran kamera. Kanskje bare med ett og annet fikenblad, eller et krafttak spredt her og der. Innvandrere og minoriteter må bli regnet med som en selvfølge når vi velger hvilke historier vi vil fortelle. Som Liisa Holmberg så godt påpekte: Man kan fort møte en holdning som at «kommer dere her i år igjen? Dere fikk jo penger til en film i fjor…». Det må derfor settes av penger som gjenspeiler minoritetsbefolkningen og innvanderbefolkningen, hvert år. Og ikke bare når konsulentene føler for det.

Så spørsmålet blir: Er 17,3 %, som er den andelen innvandrerne utgjør av befolkningen, representert foran og ikke minst bak kamera? Jeg velger å kikke litt nærmere på regissørene, historiefortellerne. En kjapp titt på filmene som gikk på kino i et tilfeldig valgt år, nemlig 2016, viser at det er 2 av 25 regissører som har innvandrerbakgrunn (Sara Johnsen og Halkawt Mustafa). Jeg ser da på norske filmer på kino, med støtte fra NFI dette året.[3] Disse to representerer 8% av regissørene som hadde kinopremiere i 2016.[4] Velger vi å snevre inn gruppen til bare de som er «født i utlandet» uten norske foreldre, er det vel bare Mustafa som kvalifiserer i 2016. Dette er altså bare 4% av de regissørene som hadde film på kino i 2016 (mot 14% av Norges befolkningen som er født i utlandet). Ser vi på hva filmen faktisk fikk i støtte blir det plutselig veldig dystert: El Clasico fikk 0,23% av de tildelte midlene til spillefilm det året (bare lanseringsstøtte i dette tilfellet).[5] For å se om dette er et uår for norsk film om og med innvandrere, kikket jeg så på tildelingene for 2017[6]. I spillefilm-tildelingene i konsulentordningen og i Nye veier til spillefilm for 2017, finner jeg én med ikke-nordiske foreldre (Novotny) blant regissørene. Ingen av regissørene som fikk penger (i disse ordningene), er født utenfor Norden, uten norskfødte foreldre.[7]

Makten over historiene som fortelles

17,3 % av befolkningen er en stor gruppe. De er skattebetalere som bidrar med sin del til fellesskapet og potten til NFI. Ser de ikke seg selv i de fortellingene konsulentene til NFI velger å prioritere, kan denne store minoriteten fort oppleve at de ikke er en del av det norske samfunnet. Som Deeyah Khan sa det så sterkt på Filmens hus; “If you don’t have [minority] role-models, you feel that the society does not accept you”.[8]

Etnosentriske verdensbilder konkretiserer og manifesterer seg i strukturelle valg over tid. Disse mekanismer må departementet, filmbransjen og NFI ta tak i. Jeg tror kvoteringstiltak vil ha stor effekt om de omfatter pengetildelinger og etterhåndsstøtte. Som Fredrick Howard retorisk formulerte det i siste panelet på seminaret «Vi produsenter vil gjøre alt for å få penger fra NFI». Litt mer motvillig var han da man skulle se på om det var behov for en kvotering for minoriteter[9].

Men alle som har hatt ett og annet å gjøre med kvinnekamp i Norge de siste 40 år vet at det trengs kvotering for å oppnå resultater med hensyn til å oppnå like rettigheter. Likestilling må styres med pengestrøm og reguleringer, om man skal oppnå reelle resultater. Fordi dette handler om makt – og i dette tilfellet, om makt over hvilke historier vi skal fortelle. Og de færreste vil gi fra seg makt frivillig. Fine ord er ikke nok. Vi som jobber med fiksjon vet jo at det vi sier, tenker og gjør henger ikke alltid i hop (som Stanislawskis elev Tovstanogow så påfallende poengterte). Det holder ikke med holdningsendringer og bevisstgjøring av ubevisste verdensbilder (sic). Det kan ikke fortsette å være slik at 99,77% av pengene til spillefilm ikke går til førstegenerasjons innvandrere som historiefortellere.

«Gutta på tur i Kongo»

I den siste delen av seminaret diskutere et panel bærekraften i norsk film; Frederick Howard (Storm Film AS), Yngve Sæther (Motlys), Maria Ekerhovd (Mer film) og Liisa Holmberg (Sami internasjonale film institutt) deltok sammen med NFIs Lars Løge[10]. Howard etterlyste konkrete tall på at det er noen sammenheng mellom etnisitet hos skuespillere, crew og solgte billetter. Han påsto videre at Bølgen og Skjelvet ville solgt færre billetter om en ikke-etnisk nordmann hadde hovedrollen. Kanskje, kanskje ikke. Det blir ren spekulasjon, mener jeg. Jeg merker meg videre at bærekraft i denne delen av seminaret plutselig ble synonymt med antall solgte billetter. Men er egentlig bærekraft i et samfunn alltid synonymt med den frittrådende kapitalkraften? Er ikke demokrati, meningsbrytning og mangfold en verdi i det bærekraftige samfunn og kultur?[11]

Historien har lært oss at flertallet kan ta feil. De siste ukers debatt rund Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet», bringer opp igjen det brun-grumset, som noen kanskje har glemt og andre vil glemme, fra mellomkrigstidens og krigens Norge. Hva viste Max Manus om jødedeportasjonene?[12] Fortier og skjønnmaler vi en del av historien i våre norske moderne populærkulturelle filmer? Så lenge det er «ekte norsk», er vi villige til å akseptere så mangt, eller?

Det er selvfølgelig lenge siden krigen. Men som pedagog i kontakt med nye generasjoner filmskapere har jeg erfart at gode ting må gjentas, debatteres og utforskes gjennom praksis igjen og igjen. Med den erfaring at både enkeltpersoner og «den tause majoritet» kan ta feil (eller ikke være seg bevisst sine fordommer), er det ikke minst viktig å innse at vi, den norske filmbransjen, som en del av det norske kulturlivet og det større mediebildet i Norge (og jeg vil påstå at vi indirekte er en del av den 4. statsmakt), har et ansvar om å belyse andre historier enn bare de «norske». Satt litt på spissen: Vi trenger fortsatt flere nyanser enn bare filmer om «gutta på tur i Kongo».

– Mangfold er også en kvalitet

I filmpolitikken har man valgt å styrke enkelte produksjonsmiljøer og «gi mer til færre» [13]. Eller som filmmeldingen fra 2015 sa det: «Vi etablerer en hurtigsluseordning for etablerte produksjonsselskaper. Dette skal redusere unødvendig byråkrati og bidra til nødvendig konsolidering i bransjen.” [14] Og videre gjennom heving av etterhåndsstøttens innslagspunkt til 35 000 publikummere, fra 10 000[15], har departementet og NFI bidratt til å skape strukturer som gjør det vanskeligere for minoritetene i norsk filmbransje å fortelle sine historier.

 Ved å gi mer penger til færre prosjekter og til etablerte produsenter, hvem er det som får brorparten av pengene da? (Tips: Tenk på tallet fra 2016)

Begrepet kvalitet (eller bærekraft) kommer ofte opp i forsvarstalene for status quo. Det var også tilløp til dette på seminaret i forrige uke. Slik vi kjenner det fra kvinnekampen, handler det om at man bruker vikarierende forklaringer, noe Daniel Kahnemann har vist er en helt naturlig psykologisk mekanisme.[16] Innføring av kvotering er et komplekst spørsmål som jeg ikke kan belyse hele omfanget av i dette innlegget. Det er komplisert. [17]

Fordi dette er et omfattende saksfelt kan det virke enklere å forsøke å besvare spørsmålet: Hva vil gi best kvalitet? Noen vil da hevde at det beste er å prioritere de etablerte produsentene og filmarbeiderne, de som fra før har vist kvalitet. Men hva er egentlig kvalitet? Er det antall solgte billetter (= «bærekraft»)? Antall priser på festivaler? Innovasjon i formspråket? God folkeopplysning? Eller har representasjon av en mangfoldig befolkning også en kvalitet i seg? Og må det egentlig være en motsetning mellom disse momentene? Hvordan måler vi kvalitet og ikke minst salgstall på en film som kostet 40 millioner, opp mot en film som kostet 5 millioner å lage?

Men alle disse spørsmålene om kvalitet er altså et sidespor. Dette handler om hvordan en kvoteringsordning skal organiseres, og det er dette NFI nå må sette på sakskartet. Professor Eva Bakøy definerer en innvandringsfilm som: en film laget av regissører og/eller manusforfattere medmigrantbakgrunn hvor livssituasjonen til migrantene er sentral tematikk. Det ble bare laget 8 slike filmer i Norge før 2014.[18] – 8 filmer på over 100 år med norsk filmproduksjon. Om man ikke får en tydeligere definisjon og fordelingsnøkkel (kvotering) på plass blir det etter min mening alt for tilfeldig (og opp til konsulenten og søkerens gjennomslagskraft i det enkelte prosjekt) hvilke og hvor mange innvandrer-filmer som blir laget.

NFI må begynne å handle

Selv om panelet gjorde gode forsøk, er det vanskelig å forstå og definere hva som best vil lede til bærekraft. Og for meg blir det en underlig øvelse når jeg til tider ikke nødvendigvis er enig med panelet i premissene for hva bærekraft er. Men debattantene i panelet hadde mange gode poeng, ikke minst la jeg merke til at krav til kvotering av innvandrere på skjermen i Heimebane, fra NRK sin side, hadde vært en positiv opplevelse for Motlys. Og det vil alltid være meningsbrytning rundt hva god film er, og hva bærekraft eller kvalitet i norsk filmbransje skal defineres som. Slik skal det være.

Jeg er selv vokst opp i det som er Norges største minoritet, polakkene.[19] Det er ikke tvil om at også jeg er etnosentrisk eller «biased» i mitt syn i denne saken. For som vi sier det i Polen: Synspunkt avhenger av ståsted (det rimer på polsk).

De moderate prognosene til SSB viser at så mange som 47 prosent av Oslos befolkning vil enten selv være født, eller ha foreldre som er født utenfor Norges grenser i 2040. Dette må vi ta inn over oss. Ser vi på en annen minoritet, befolkning med nedsatt funksjons- og/ eller psykososial evne som antas å være 15 prosent av befolkningen i 2018,[20] vil jeg tro at tallene også her er nedslående når det gjelder fordeling av NFI-midler. Regissør Mari Storstein oppfordret NFI i spørsmålsrunden til å ikke glemme denne minoriteten i sitt videre arbeid.

Jeg vil også oppfordre NFI til ikke å glemme den store arbeidsinnvandringen, som utgjør den største del av innvandringen til Norge de siste 15 år, den nye «arbeiderklassen» i Norge. Den østeuropeiske innvandringen kan dessverre lett falle mellom to (eller tre) stoler.[21] Av de 8 norske innvandrerfilmene som ble laget før 2014, kom 3 fra det pakistanske miljøet (Izzat, Øye for Øye, Import – Eksport), to fra det kurdiske (Vinterland og Før snøen faller), én fra det tysk-jødiske (Mendel)[22] og én fra det italienske (Macaroni blues).[23]

For å beskrive et nyansert Norge i stadig endring, trakk Fredrik Howard frem et sitat fra professor i statsvitenskap, Scott E. Page; «jo mer komplekse oppgaver en gruppe står foran, jo større er mangfolds-behovet for å lykkes.» Jeg kunne ikke vært mer enig.

Jeg vil foreslå at departementet nå gir retningslinjer for hvordan støttepengene fordeles til minoriteter. NFI må begynne å støtte et større antall og mer diversifiserte produsenter, skuespillere, filmarbeidere og regissører til spillefilmproduksjon og også i de andre ordningene. NFI bør se på hva slags effekt et høyere innslagspunkt for etterhåndsstøtten har hatt for minoritetsfilmer, og NFI må ha en mer integrerende ansettelsespolitikk[24]. NFI bør også se på effektene kulturtesten (sic) har for minoriteter, spesielt for de fra utenfor EØS-området. NFI bør etter min mening i tillegg til disse tiltak innføre et mikrobudsjett-program med høyere finansieringsandel for alle minoritetsgrupper, som et springbrett til den vanlige konsulentordningen, delvis inspirert microbudget-ordningen til BFI [25-1]. Småbudsjett filmer har også blitt prøvd ut i Danmark[25]-2. NFI må skaffe til veie tallmateriale som viser og underbygger det arbeidet de gjør for minoritetene. Det vil også være en etisk utfordring å jobbe med innsamling av data og behandling av en slik kvotering. Det må NFI og departementet ta alvorlig.

Jeg håper kulturministeren husker et flott slagord Venstre hadde på 90-tallet: «Vi er alle utlendinger, nesten over alt». Jeg håper departementet og ministeren vil legge til rette for at NFI fortsatt kan gjøre en enda bedre jobb for de norske minoritetene. Vi må tørre å trå inn i nytt terreng.Vi må tørre la flere stemmer slippe til, fra utenfor de etablerte miljøene. Jeg tror dette vil kunne gi oss nye innsikter, nye muligheter og også noen nye suksesser. Hvis vi ikke gjør noe vil vi ikke henge med når «the times are a-changing».

Igor Devold er filmregissør og universitetslektor, NTNU

FOTNOTER:

[1] Se også «Den store innvandrerfilmen» av Eva Bakøy. 

[2] Kilde: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/359877?_ts=1658ff70be8 og mail fra SSB 22.11.18. Utenlandsfødte med norskfødte foreldre og besteforeldre (typisk «ambasadebarn» og «misjonærbarn» osv.) teller ikke med i statistikken for innvandrere (kilde: mail fra SSB 22.11.18).

[3] Kilde: Tabell 1, norske filmer på kino i 2016.

Jeg teller ikke med Nils Gaup. De aller fleste med samisk bakgrunn er ikke innvandrere i SSB sin statistikk da de er født i Norge, og har norskfødte foreldre. SSB lager egen samisk statistikk som i hovedsak er en geografisk tilnærming, med vekt på samiske bosettingsområder nord for Saltfjellet. SSB har ingen individbasert statistikk om personer med samisk tilhørighet, fordi det ikke registreres informasjon om etnisitet i Norge. Fødeland (i tre generasjoner) er basis for SSB sin befolknings- og innvandringsstatistikk. Kilde: mail fra SSB 22.11.18 og: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/339026?_ts=16151cb7dd0

Ifølge Wikipedia er det omtrent 40 000 samer i Norge. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Samer

[4] Jeg gjør en liten forenkling her ved bare å se på regissørene, men de er de kunstnerisk hovedansvarlige for de «stories we choose to tell». Jeg tar forbehold om feil i tallmaterialet og prosentregningen. Jeg har ikke tilgang til data om etnisk bakgrunn i tallmaterialet, og jeg beklager om jeg har glemt å telle med noen. Her har departementet og NFI en jobb å gjøre med få på plass et godt tallmateriale. Med tanke på datainnsamling er det etiske utfordringer. Statistikk vil være utfordring på dette feltet, men vi trenger redskaper til å drøfte dette på en god måte.

[5] Kilde: Table 1, norske filmer på kino i 2016: https://indd.adobe.com/view/e7a0e8ac-11a7-46d8-bc6a-19fdd91cee6e . El Clasico fikk 669 000 i lanseringsstøtte, men ingen konsulentstøtte eller etterhåndsstøtte. Filmer laget av minoritetsregissører i utlandet uten konsulent eller forhåndsstøtte får ikke etterhåndsstøtte fordi de ikke oppfyller kulturtesten.

[6] Metoden for utvalg av år var det svært lite vitenskapelige google søkemotoren på min mac.

[7] På tallene for 2017 virker det som om det er 3 med nordisk bakgrunn, altså ikke norsk bakgrunn (Novotny, Pyykkö, Eckerbom). Jeg vil ta et sterkt forbehold om at jeg ikke har tilgang på kilder som angir regissørenes etniske bakgrunn. Jeg beklager om jeg har oversett noen. Kilde: https://www.nfi.no/tildelinger?a=&ga=&y=2017&t=

Jeg vet at Iram Haq sin film «Hva vil folk si?» fikk produksjonsstøtte i konsulentordningen i 2016, men jeg har bare sett på tildelinger i konsulentordning og Nye veier for 2017, og for støtte til norske filmer på kino i 2016. Her har sikkert NFI eller departementet større resurser til å se på tallmaterialet enn meg.

[8] min parantes.

[9] Slik jeg forsto ham.

[10] http://minside.nfi.no/omnfi/omnfi/upa/konsulenter

[11] I en annen paneldebatt et helt annet sted, ble en av mine favorittregissører Kieślowski spurt om han ikke hadde komplekser ovenfor Machulski som solgte mange flere biletter til filmene sine på kino i Polen. Da svarte Kieślowski: «Du mener på samme måte som Bergman har komplekser ovenfor Spielberg?». Med andre ord: film har mange flere kvaliteter enn publikumstall å måles etter. Kilde (Youtube med engelske tekster): https://www.youtube.com/watch?reload=9&v=MK949wpIiP8

[12] https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/J1eb3X/soenstebys-skjulte-opplysning

[13] https://www.dagsavisen.no/kultur/ferre-prosjekter-mer-penger-1.296385

https://rushprint.no/2011/12/nfi-undergraver-norsk-filmkunst/

[14] Kilde: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/en-framtidsrettet-filmpolitikk/id2414102/    (min uthevning)

[15] https://www.dagsavisen.no/kultur/na-blir-det-vanskeligere-a-fa-filmstotte-1.310116

[16] https://en.wikipedia.org/wiki/Attribute_substitution

[17] Hvordan skal vi måle og/ eller vekte de som er foran kamera, de som er bak, produsentene, regissørene, scenografene? Hvilke historier (vi velger) å fortelle? Tematikk og/ eller innspillingssted? Osv osv.

[18] Kilde: Eva Bakøy på mail 22.11.18 og https://forskning.no/meninger/kronikk/2014/02/den-store-norske-innvandrerfilmen

[19] Det bor 110 000 polakker i Norge.

[20] Klide: http://www.nhf.no/tall-og-fakta

[21] Den store tilstrømningen av polakker til England var et viktig argument for brexit-siden i England. En manglende forståelse av komplekse årsaker til, og konsekvenser av moderne folkevandringer, kan ha svært uheldige konsekvenser for Europa og Verden.

[22] Forøvrig en av mine favoritter blant norske oppvekstfilmer sammen med Ti kniver i hjertet.

[23] Kilde: https://forskning.no/meninger/kronikk/2014/02/den-store-norske-innvandrerfilmen

[24] Etter en veldig rask kikk på sidene til ansatte i NFI kan kanskje 8 av 101 ansatte være født eller ha utenlandskfødte foreldre eller besteforeldre (?). Beklager om jeg har regnet feil eller utelatt noen. https://www.nfi.no/dette-gjor-nfi/ansatte-i-nfi Ser man på UPA er tallene enda verre. http://minside.nfi.no/omnfi/omnfi/upa/konsulenter

[25] Kilde 1: https://www.screendaily.com/features/bfis-ben-roberts-hails-a-creative-boom-in-low-budget-british-films/5120163.article

Kilde 2: https://www.bfi.org.uk/sites/bfi.org.uk/files/downloads/uk-film-council-low-and-micro-budget-film-production-in-the-uk.pdf