Anime-drømmer på Oslo S

Anime-drømmer på Oslo S

Å lage ungdomsfilm og film om ungdom er forskjellige ting, fastslår Eirik Svensson om premiereklare «Harajuku». – Dette er unge mennesker som blir satt i krevende, voksne utfordringer de mangler et filter å ta det inn gjennom. Stedet Harajuku handler om å lengte et annet sted.

Eirik Svensson vender stadig blikket tilbake til ungdomstiden. Han gikk ut av filmskolen på Lillehammer i 2010, med eksamensfilmen Fredag, som følger en gjeng tenåringsgutter i Oslo over en fredagskveld. Svenssons spillefilm Natt til 17. (2014) føles på mange måter som en utvidelse av denne historien: Igjen er en guttegjeng i fokus, gjennom et døgn med festing, pøbelstreker, kameratskap og forelskelse. I Harajuku, som har kinopremiere 23. november, er det femtenåringen Vilde som er i sentrum.

På spørsmålet om hva som tiltrekker ham ved disse unge rollefigurene, sier Svensson at selv om de ikke nødvendigvis opplever virkeligheten på en annen måte enn voksne, har de særegen måte å håndtere den på.

– Dette er unge mennesker som blir satt i krevende, voksne dilemmaer og utfordringer og de mangler et filter å ta det inn gjennom og referanserammer å bearbeide det med. Det finnes en uttrykksfullhet i det, og samtidig en upolert, utilgjort atferd, som jo er veldig spennende – og veldig gjenkjennelig, men når vi blir voksne klarer vi å holde det mer på innsiden.

Tittelen Harajuku henviser til et distrikt i Tokyo – et mekka for japansk ungdomskultur, som Vilde og vennegjengen drømmer seg bort til mens de tilbringer dagene på Oslo S. Lengselen til Harajuku forsterkes når Vildes mor plutselig dør på lille julaften, og hun blir tatt hånd om av barnevernet. De får henne til å kontakte faren sin, Einar, som hun aldri har truffet.

Svensson er nøye med å presisere at selv om det er en tenåring i hovedrollen, er det ikke dermed sagt at de er i hovedmålgruppen.

– Det er jo en forskjell på det å lage ungdomsfilm og å lage film om ungdom. Denne filmen er definitivt mer en film med ungdom enn en ren ungdomsfilm. Den har mer kompleks tematikk, alle relasjonene er mer sammensatte enn i den forrige filmen min Natt til 17. Vilde-karakteren får veldig voksne utfordringer som hun må håndtere, selv om hun egentlig bare har et barns referanserammer. Den brytningen er jo kjempespennende.

Ines Høysæter Asserson i hovedrollen som Vilde

Spor 19

Idéen til Harajuku sprang ut fra arbeidet med Fredag. Under forberedelsene til eksamensfilmen ble Svensson med rundt i Oslo sentrum sammen med Uteseksjonen, og de satte ham i kontakt med ungdommer som oppholdt seg på Oslo S.

 – Det var noen jeg møtte på Oslo S som fortalte meg nære, personlige ting. Det var blant annet en jente der som skulle møte faren sin, som hun ikke kjente. Forventningene til hvordan det kom til å bli, og timene fram til det, var veldig rørende. Ikke nødvendigvis bare på en varm måte, men også uforutsigbart og litt nervøst.

Ungdomsmiljøet på Oslo S har på folkemunne blitt knyttet til Spor 19, det ytterste sporet som ofte benyttes til avvikshåndtering (altså «buss for tog», i de fleste tilfeller).

– Det var liksom et begrep før, «Spor 19». Nå er det vel ikke så mange som kaller det det lenger, så vidt jeg vet, sier Svensson.

Han påpeker at det ikke egentlig er én fellesnevner for alle som samler seg på Oslo S. Imidlertid har ungdomsmiljøet der vært forbundet med ekspressiv klesstil og særegne interesser, og samlet seg gjerne rundt spill- og tegneseriebutikken Outland, som tidligere holdt til i Østbanehallen. Men estetikken har endret seg siden Svenssons første møte med miljøet i 2010.

– Da var de litt mørkere sminket og sånn, litt emo-aktig vibb. Mer hull i buksa og sikkerhetsnåler. Men så har det liksom utviklet seg til å bli mer fargerikt og Japan-inspirert. Og så ser det kanskje helt annerledes ut om to-tre år, hvem vet?

Hva var det som tiltalte deg ved dette miljøet?

– Det er ganske brutalt i Oslo sentrum, spesielt når mørket kommer. Og alle disse menneskene henger på en måte sammen, men alene der. De er jo veldig synlige, men det er ikke sikkert at noen ser dem likevel. Jeg tror at det var noe ved det som først tiltrakk meg ved den sentrumsungdommen. Men deretter handlet det også mye om at det ga en egen palett og atmosfære til filmen. Denne enkeltkarakteren, denne jenta som skal møte faren sin for første gang, kunne jeg løftet ut og lagt til et annet sted, men da ville jeg fått noe annet enn det Oslo S gir til filmen som miljø.

«Så skrur vi liksom bryteren et knepp mot Japan hele tiden – mot neon, mot det fantasifulle – altså, et slags filmatisk utsnitt».

Drypp av Japan

Den japanske estetikken har vært veiledende for filmens uttrykk. Filmplakaten viser Oslo S, smeltet sammen med et Tokyo preget av fargerike reklameskilt og neonlys. Dette bildet gjenspeiles i filmen, med sporadiske anime-sekvenser, plutselige glimt av Tokyo, samt andre referanser til Japan – selv om denne estetikken ikke dominerer filmen.

Nei, det er små drypp, da. At vi glimtvis er i Japan via Vilde som ser for seg ting. At stedet hvor Einar og kona hans bestemmer seg for å spise tilfeldigvis er Yo! Sushi på Østbanehallen. At soverommet til Vilde har et Japan-inspirert, anime-inspirert preg. Det en del av virkeligheten, men vi befinner oss jo i Oslo. Så det handler egentlig om å lengte et annet sted – en virkelighetsflukt.

Deler av filmen er spilt inn i Tokyo, men Svensson sier at det aldri var et mål å gi et dokumentarisk bilde av det virkelige Harajuku.

– Vårt mål var å legge på en slags visuell reise gjennom Vilde, som er femten år og i Oslo S-miljøet, og prøve å finne de stedene og de utsnittene som føles intime nok, eller spesifikke nok til å legge de enkelte scenene våre. Samtidig som vi er en del av det store, kaotiske, uformelige vesenet Oslo S. Så skrur vi liksom bryteren et knepp mot Japan hele tiden – mot neon, mot det fantasifulle – altså, et slags filmatisk utsnitt.

– For min del handlet det om en femtenåring som har plassert Harajuku i sitt verdensbilde, som et slags ønskereisemål som hun tillegger en egen visualitet, en egen stemning, en egen befolkning. Men den delen som handlet om å kle seg ekspressivt og fargerikt – det ekkoet til Japan – det har vært i prosjektet hele veien, helt siden vi begynte å definere det som en pitch. Jeg tror jeg bare kalte prosjektet Harajuku fra veldig tidlig av.

«Den relasjonen som oppsto mellom Nicolai og Ines, det de hentet ut av hverandre, det var veldig tett på noe jeg følte på kroppen helt fra prøvefilmingen, som jeg hadde lyst til at skulle være kjernen i filmen».

Opptak på et aktivt Oslo S

Store deler av Harajuku utspiller seg på Oslo S, som til tider viste seg å være en krevende location, blant annet fordi ikke var mulig å stenge Norges mest trafikkerte jernbanestasjon for innspillingen.

– Jeg husker en gang hvor det var signalfeil på Skøyen stasjon, og da var det tre timer hvor det hvert minutt ble annonsert at alle togene var forsinket. Og det er jo i praksis en halv innspillingsdag som bare forsvinner.

– Ideelt sett for å ha total kontroll hadde man kanskje brukt Oslo S som et større studio, og bare leid inn alle de tusenvis av statistene, hatt full kontroll på lyset, og så videre Det hadde vi overhodet ikke kapasitet eller mulighet til. Så det var bare å akseptere at Oslo S dominerte innspillingen, og så måtte vi liksom jobbe oss fram et armslag – «denne lille strekningen kan vi kontrollere og lyssette», «her har pæra gått på perrongen, så vi slipper lys rett ovenfra» – og så jobbe med det. Det er jo veldig få statister i denne filmen, men samtidig jævlig mange, ikke sant! Og herregud så godt de spiller — for det er vanlige folk som er på vei til toget. Så man får en del gratis, da.

De fikk imidlertid stengt av Burger King-filialen på stasjonen i forbindelse med en avgjørende scene, som er en av filmens lengste og ble spilt inn over fire kvelder. Svensson forteller at det var et svært bevisst grep å dvele mer ved enkeltsekvenser enn han har gjort på tidligere filmprosjekter.

– Scenene får lov til å brette seg mer ut, flette seg mer i hverandre. Heller enn å bare komme seg videre med historien, var det mer: Hva om du blir tvunget til å sitte i denne situasjonen enda litt lenger? Hvis det ikke finnes en lett utvei, verken fra filmfortellingens side eller for karakterene i fortellingen, hva skjer da? Og ved at ting får spille seg ut i større grad vil man kanskje forstå mer av kompleksiteten, flere nyanser – skjønne mer av hvor sammensatt det er å være i relasjon til hverandre.

Skeptisk til Cleve Broch

Rollen som Vilde bekles av debutanten Ines Høysæter Asserson, som gjorde stort inntrykk på Svensson under prøvefilmingen.

Allerede da så vi at hun hadde en intuitiv tilnærming til stoffet, en enorm innlevelsesevne, og en stor empati for situasjonen som Vilde-karakteren er i. Men så vet man jo aldri – det er aldri noen garanti for at det skal gjenoppstå når man står på tagning. Det man må bare ha troen og satse på.

– Vi har en ganske lang sekvens med flere scener på et sykehus, om noe jeg tror er noe av det mest dramatiske man kan oppleve. Det utsatte vi å filme med vilje til et stykke ut i opptaksperioden, for vi skjønte at det ville være krevende å spille, og da ville vi ha henne litt varm i trøya. Da vi skrev sekvensen var jeg litt sånn: Hvor skal jeg finne en femtenåring som kan gjøre det her? Men da vi kom til dagen hvor vi skulle spille inn var jeg ikke nervøs lenger, fordi hun hadde levert så mange dager på rad og forsto situasjonene så godt, og det var som å jobbe med enhver annen erfaren, fantastisk skuespiller.

Svensson var imidlertid mer skeptisk til ensemblets største stjerne, Nicolai Cleve Broch, som til slutt fikk rollen som Vildes far.

– Det handler jo ikke om at jeg var skeptisk til hvor begavet han er. Men jeg husker da casting-ansvarlig Yngvill Haga foreslo ham, da la hun det fram sånn: «Det her kommer du kanskje ikke til å skjønne noen ting av, men jeg foreslår at vi prøver Nicolai til den rollen». Det var omtrent samtidig med at Frikjent ble sett av omtrent 1 million på TV og TV2 Sumo til sammen.

– Jeg hadde først tenkt at vi skulle ha en litt pjusk, distansert, fremmed far som aldri har vært der – Vilde kjenner ham ikke, så ingen skulle sett ham før. Jeg tror det var det utgangspunktet jeg hadde da jeg først var skeptisk, om han var riktig for denne rollen. Men egentlig litt som da vi castet Natt til 17., var innstillingen vår også nå å være åpne i castingen og bare forsøke å finne den som var aller best til rollen.

Han legger til at aldri var et pålegg fra produsenten at de måtte caste noen kjente fjes. Etter hvert ble han likevel overbevist.

– Den relasjonen som oppsto mellom Nicolai og Ines, det de hentet ut av hverandre, det var veldig tett på noe jeg følte på kroppen helt fra prøvefilmingen, som jeg hadde lyst til at skulle være kjernen i filmen.

 – Jeg synes også at det er gøy å se Nicolai i denne type rolle, for jeg syns han viser noe annet enn det vi kanskje er vant til å se ham gjøre. Han spiller en fyr som har gjort noen dumme ting og sitter med ganske dårlige kort på hånda, og liksom er underdogen i mange av scenene han er med i. Det er veldig spennende å se ham spille en far som hele tiden har det så vanskelig med å finne fotfeste i situasjonene.

Anime-drømmer på Oslo S

Anime-drømmer på Oslo S

Å lage ungdomsfilm og film om ungdom er forskjellige ting, fastslår Eirik Svensson om premiereklare «Harajuku». – Dette er unge mennesker som blir satt i krevende, voksne utfordringer de mangler et filter å ta det inn gjennom. Stedet Harajuku handler om å lengte et annet sted.

Eirik Svensson vender stadig blikket tilbake til ungdomstiden. Han gikk ut av filmskolen på Lillehammer i 2010, med eksamensfilmen Fredag, som følger en gjeng tenåringsgutter i Oslo over en fredagskveld. Svenssons spillefilm Natt til 17. (2014) føles på mange måter som en utvidelse av denne historien: Igjen er en guttegjeng i fokus, gjennom et døgn med festing, pøbelstreker, kameratskap og forelskelse. I Harajuku, som har kinopremiere 23. november, er det femtenåringen Vilde som er i sentrum.

På spørsmålet om hva som tiltrekker ham ved disse unge rollefigurene, sier Svensson at selv om de ikke nødvendigvis opplever virkeligheten på en annen måte enn voksne, har de særegen måte å håndtere den på.

– Dette er unge mennesker som blir satt i krevende, voksne dilemmaer og utfordringer og de mangler et filter å ta det inn gjennom og referanserammer å bearbeide det med. Det finnes en uttrykksfullhet i det, og samtidig en upolert, utilgjort atferd, som jo er veldig spennende – og veldig gjenkjennelig, men når vi blir voksne klarer vi å holde det mer på innsiden.

Tittelen Harajuku henviser til et distrikt i Tokyo – et mekka for japansk ungdomskultur, som Vilde og vennegjengen drømmer seg bort til mens de tilbringer dagene på Oslo S. Lengselen til Harajuku forsterkes når Vildes mor plutselig dør på lille julaften, og hun blir tatt hånd om av barnevernet. De får henne til å kontakte faren sin, Einar, som hun aldri har truffet.

Svensson er nøye med å presisere at selv om det er en tenåring i hovedrollen, er det ikke dermed sagt at de er i hovedmålgruppen.

– Det er jo en forskjell på det å lage ungdomsfilm og å lage film om ungdom. Denne filmen er definitivt mer en film med ungdom enn en ren ungdomsfilm. Den har mer kompleks tematikk, alle relasjonene er mer sammensatte enn i den forrige filmen min Natt til 17. Vilde-karakteren får veldig voksne utfordringer som hun må håndtere, selv om hun egentlig bare har et barns referanserammer. Den brytningen er jo kjempespennende.

Ines Høysæter Asserson i hovedrollen som Vilde

Spor 19

Idéen til Harajuku sprang ut fra arbeidet med Fredag. Under forberedelsene til eksamensfilmen ble Svensson med rundt i Oslo sentrum sammen med Uteseksjonen, og de satte ham i kontakt med ungdommer som oppholdt seg på Oslo S.

 – Det var noen jeg møtte på Oslo S som fortalte meg nære, personlige ting. Det var blant annet en jente der som skulle møte faren sin, som hun ikke kjente. Forventningene til hvordan det kom til å bli, og timene fram til det, var veldig rørende. Ikke nødvendigvis bare på en varm måte, men også uforutsigbart og litt nervøst.

Ungdomsmiljøet på Oslo S har på folkemunne blitt knyttet til Spor 19, det ytterste sporet som ofte benyttes til avvikshåndtering (altså «buss for tog», i de fleste tilfeller).

– Det var liksom et begrep før, «Spor 19». Nå er det vel ikke så mange som kaller det det lenger, så vidt jeg vet, sier Svensson.

Han påpeker at det ikke egentlig er én fellesnevner for alle som samler seg på Oslo S. Imidlertid har ungdomsmiljøet der vært forbundet med ekspressiv klesstil og særegne interesser, og samlet seg gjerne rundt spill- og tegneseriebutikken Outland, som tidligere holdt til i Østbanehallen. Men estetikken har endret seg siden Svenssons første møte med miljøet i 2010.

– Da var de litt mørkere sminket og sånn, litt emo-aktig vibb. Mer hull i buksa og sikkerhetsnåler. Men så har det liksom utviklet seg til å bli mer fargerikt og Japan-inspirert. Og så ser det kanskje helt annerledes ut om to-tre år, hvem vet?

Hva var det som tiltalte deg ved dette miljøet?

– Det er ganske brutalt i Oslo sentrum, spesielt når mørket kommer. Og alle disse menneskene henger på en måte sammen, men alene der. De er jo veldig synlige, men det er ikke sikkert at noen ser dem likevel. Jeg tror at det var noe ved det som først tiltrakk meg ved den sentrumsungdommen. Men deretter handlet det også mye om at det ga en egen palett og atmosfære til filmen. Denne enkeltkarakteren, denne jenta som skal møte faren sin for første gang, kunne jeg løftet ut og lagt til et annet sted, men da ville jeg fått noe annet enn det Oslo S gir til filmen som miljø.

«Så skrur vi liksom bryteren et knepp mot Japan hele tiden – mot neon, mot det fantasifulle – altså, et slags filmatisk utsnitt».

Drypp av Japan

Den japanske estetikken har vært veiledende for filmens uttrykk. Filmplakaten viser Oslo S, smeltet sammen med et Tokyo preget av fargerike reklameskilt og neonlys. Dette bildet gjenspeiles i filmen, med sporadiske anime-sekvenser, plutselige glimt av Tokyo, samt andre referanser til Japan – selv om denne estetikken ikke dominerer filmen.

Nei, det er små drypp, da. At vi glimtvis er i Japan via Vilde som ser for seg ting. At stedet hvor Einar og kona hans bestemmer seg for å spise tilfeldigvis er Yo! Sushi på Østbanehallen. At soverommet til Vilde har et Japan-inspirert, anime-inspirert preg. Det en del av virkeligheten, men vi befinner oss jo i Oslo. Så det handler egentlig om å lengte et annet sted – en virkelighetsflukt.

Deler av filmen er spilt inn i Tokyo, men Svensson sier at det aldri var et mål å gi et dokumentarisk bilde av det virkelige Harajuku.

– Vårt mål var å legge på en slags visuell reise gjennom Vilde, som er femten år og i Oslo S-miljøet, og prøve å finne de stedene og de utsnittene som føles intime nok, eller spesifikke nok til å legge de enkelte scenene våre. Samtidig som vi er en del av det store, kaotiske, uformelige vesenet Oslo S. Så skrur vi liksom bryteren et knepp mot Japan hele tiden – mot neon, mot det fantasifulle – altså, et slags filmatisk utsnitt.

– For min del handlet det om en femtenåring som har plassert Harajuku i sitt verdensbilde, som et slags ønskereisemål som hun tillegger en egen visualitet, en egen stemning, en egen befolkning. Men den delen som handlet om å kle seg ekspressivt og fargerikt – det ekkoet til Japan – det har vært i prosjektet hele veien, helt siden vi begynte å definere det som en pitch. Jeg tror jeg bare kalte prosjektet Harajuku fra veldig tidlig av.

«Den relasjonen som oppsto mellom Nicolai og Ines, det de hentet ut av hverandre, det var veldig tett på noe jeg følte på kroppen helt fra prøvefilmingen, som jeg hadde lyst til at skulle være kjernen i filmen».

Opptak på et aktivt Oslo S

Store deler av Harajuku utspiller seg på Oslo S, som til tider viste seg å være en krevende location, blant annet fordi ikke var mulig å stenge Norges mest trafikkerte jernbanestasjon for innspillingen.

– Jeg husker en gang hvor det var signalfeil på Skøyen stasjon, og da var det tre timer hvor det hvert minutt ble annonsert at alle togene var forsinket. Og det er jo i praksis en halv innspillingsdag som bare forsvinner.

– Ideelt sett for å ha total kontroll hadde man kanskje brukt Oslo S som et større studio, og bare leid inn alle de tusenvis av statistene, hatt full kontroll på lyset, og så videre Det hadde vi overhodet ikke kapasitet eller mulighet til. Så det var bare å akseptere at Oslo S dominerte innspillingen, og så måtte vi liksom jobbe oss fram et armslag – «denne lille strekningen kan vi kontrollere og lyssette», «her har pæra gått på perrongen, så vi slipper lys rett ovenfra» – og så jobbe med det. Det er jo veldig få statister i denne filmen, men samtidig jævlig mange, ikke sant! Og herregud så godt de spiller — for det er vanlige folk som er på vei til toget. Så man får en del gratis, da.

De fikk imidlertid stengt av Burger King-filialen på stasjonen i forbindelse med en avgjørende scene, som er en av filmens lengste og ble spilt inn over fire kvelder. Svensson forteller at det var et svært bevisst grep å dvele mer ved enkeltsekvenser enn han har gjort på tidligere filmprosjekter.

– Scenene får lov til å brette seg mer ut, flette seg mer i hverandre. Heller enn å bare komme seg videre med historien, var det mer: Hva om du blir tvunget til å sitte i denne situasjonen enda litt lenger? Hvis det ikke finnes en lett utvei, verken fra filmfortellingens side eller for karakterene i fortellingen, hva skjer da? Og ved at ting får spille seg ut i større grad vil man kanskje forstå mer av kompleksiteten, flere nyanser – skjønne mer av hvor sammensatt det er å være i relasjon til hverandre.

Skeptisk til Cleve Broch

Rollen som Vilde bekles av debutanten Ines Høysæter Asserson, som gjorde stort inntrykk på Svensson under prøvefilmingen.

Allerede da så vi at hun hadde en intuitiv tilnærming til stoffet, en enorm innlevelsesevne, og en stor empati for situasjonen som Vilde-karakteren er i. Men så vet man jo aldri – det er aldri noen garanti for at det skal gjenoppstå når man står på tagning. Det man må bare ha troen og satse på.

– Vi har en ganske lang sekvens med flere scener på et sykehus, om noe jeg tror er noe av det mest dramatiske man kan oppleve. Det utsatte vi å filme med vilje til et stykke ut i opptaksperioden, for vi skjønte at det ville være krevende å spille, og da ville vi ha henne litt varm i trøya. Da vi skrev sekvensen var jeg litt sånn: Hvor skal jeg finne en femtenåring som kan gjøre det her? Men da vi kom til dagen hvor vi skulle spille inn var jeg ikke nervøs lenger, fordi hun hadde levert så mange dager på rad og forsto situasjonene så godt, og det var som å jobbe med enhver annen erfaren, fantastisk skuespiller.

Svensson var imidlertid mer skeptisk til ensemblets største stjerne, Nicolai Cleve Broch, som til slutt fikk rollen som Vildes far.

– Det handler jo ikke om at jeg var skeptisk til hvor begavet han er. Men jeg husker da casting-ansvarlig Yngvill Haga foreslo ham, da la hun det fram sånn: «Det her kommer du kanskje ikke til å skjønne noen ting av, men jeg foreslår at vi prøver Nicolai til den rollen». Det var omtrent samtidig med at Frikjent ble sett av omtrent 1 million på TV og TV2 Sumo til sammen.

– Jeg hadde først tenkt at vi skulle ha en litt pjusk, distansert, fremmed far som aldri har vært der – Vilde kjenner ham ikke, så ingen skulle sett ham før. Jeg tror det var det utgangspunktet jeg hadde da jeg først var skeptisk, om han var riktig for denne rollen. Men egentlig litt som da vi castet Natt til 17., var innstillingen vår også nå å være åpne i castingen og bare forsøke å finne den som var aller best til rollen.

Han legger til at aldri var et pålegg fra produsenten at de måtte caste noen kjente fjes. Etter hvert ble han likevel overbevist.

– Den relasjonen som oppsto mellom Nicolai og Ines, det de hentet ut av hverandre, det var veldig tett på noe jeg følte på kroppen helt fra prøvefilmingen, som jeg hadde lyst til at skulle være kjernen i filmen.

 – Jeg synes også at det er gøy å se Nicolai i denne type rolle, for jeg syns han viser noe annet enn det vi kanskje er vant til å se ham gjøre. Han spiller en fyr som har gjort noen dumme ting og sitter med ganske dårlige kort på hånda, og liksom er underdogen i mange av scenene han er med i. Det er veldig spennende å se ham spille en far som hele tiden har det så vanskelig med å finne fotfeste i situasjonene.

MENY