En ekte innvandrers betroelser

En ekte innvandrers betroelser

På vei tilbake fra Den norske filmfestivalen ble Ali Parandian igjen stoppet i sikkerhetskontrollen. Men denne gangen hadde han en Amanda i kofferten. Hva er nå dette merkelige fenomenet «innvandrerregissør», undrer filmskaperen i et stemningsfullt essay der han tar oss med på en reise – fra Iran til Haugesund og Rodeløkka legesenter.

Foto av Ali Parandian (fotokred: Jørgen Vaage)
Den største feilen jeg har gjort siden jeg kom til Norge er at jeg ikke har klart å bli hvit.

«Det her er en skikkelig innvandrer-produksjon ass. Fy faen. Lø ass..» En av mine skuespillere erkjenner det åpenbare.

  • I’ve got no patience now
  • So sick of complacence now
  • I’ve got no patience now
  • So sick of complacence now
  • Sick of, sick of, sick of, sick of you
  • Time has come to pay                                                                     

«Know your enemy» (Zach de la Rocha)

Jeg har endelig fått meg en samboer, hun heter Amanda.

To og et halvt år etter at jeg startet arbeidet med NO MAN IS AN ISLAND (filmen kan sees her) vinner altså denne innvandrerproduksjonen Amanda for beste kortfilm. «Fy faen ass, lø – skikkelig innvandrer-produksjon…»

Khalid Mahamoud (skuespiller), Ali Parandian (regi, manus, produsent), Runar Sørheim (fotograf), Elias Peña Corral (skuespiller). Foto: Hnytt

Hvem er bedre til å definere mine problemstillinger og utfordringer enn meg? Hvite paneldeltakere, debattanter, akademiske meningsbærere og beslutningstagere som er etnisk hvite nordmenn? Hvem skal forstå meg bedre enn meg selv når blikket som differensierer aldri har vært under min hud? For en arroganse. Er det bi-effektene av kolonialismen? Blindhet? Og spar de hvite tårene, du trenger ikke å synes synd på meg eller starte et nytt jalla «multikulti»-opplegg for oss, for å hjelpe oss. Om det er ekte tårer og det trigger noe vesentlig i deg så må du utføre strukturelle endringer som kan speile befolkningsmassen – det er tross alt derfor vi betaler skatt.

Det vi trenger er flere svarte beslutningstagere, mennesker med definisjonsmakt og meningsbærere som kan være med å definere og skape balanse i maktstrukturene i samfunnet og legge grunnlag for at mangfoldige stemmer kommer ut. 30 prosent av Oslos befolkning er innvandrere og minoriteter. Og 916 625 mennesker i hele Norge. Just saying. Ja, vi trenger enda en ny handlingsplan. Nei, det vi trenger er hornhinnetransplantasjon. 

Og noen av dere sitter i stillinger for evig tid, mens enkelte frilansere lever i evig usikkerhet – samtidig som noen av dere er så uheldige å ha åremål som strekker seg i tre og fire år, med mulig fornyelse. Før dere hopper på et nytt skip, tilsynelatende nytt mannskap. Om jeg er riktig heldig så strekker åremålet mitt seg et par måneder frem i tid. Og allerede nå så lurer jeg på om jeg kommer til å være i rute med oktober-leia.

17. Mai tog, Løten en eller annen gang tidlig 90-tallet. Foto: Ali Parandian
 Veier hvite tårer like mye som svarte tårer?
Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim
  • Yes, I know my enemies!
  • They’re the teachers who taught me to fight me
  • Compromise, conformity, assimilation, submission
  • Ignorance, hypocrisy, brutality, the elite

 (Zach de la Rocha)

To og et halvt år senere sitter jeg og noen av skuespillerne og spiser middag hjemme hos meg. Det er kanskje ingen innvandrere som bor slik jeg bor. Hva vet jeg? Er det fordi jeg ikke har rukket å kjøpe gardiner som jeg kan trekke for? Bør jeg skamme meg – og passe på at ingen skal se den falske innvandrerkroppen bevege seg, spise, sove, gå, tenke, føle, drømme, se tomt mot arbeiderklassebebyggelsen på Rosenhoff som sakte men sikkert gentrifiseres og renses for farger? Mener du at jeg er blitt hvit? Hvitere? Er jeg ikke svart nok for deg? Eller sier du det for å bryte meg ned, Bror?

Drikk et glass vann og tenk grønne tanker.

Rosenhoff, Oslo, sommeren 2018. Foto: Ali Parandian

Himmelen faller ned og identitetsforvirringen regner over Oslos gater i det en regnbue gir øynene mine håp om en lysere fremtid. Enkelte i samfunnet vårt har internalisert opinionens destruktive blikk – og nå projiserer de blikket utover som en kald stråle som treffer enkelte brødre og søstre med en trykkspylers standhaftige hardhet.

Hvorfor skal egentlig jeg som ikke er så svart, lage en film med tre skuespillere som er mørkere enn meg selv foran kamera? Utnytter jeg meg av deres svarthet? Burde jeg ikke heller ha castet tre skuespillere som var like mørke som meg og ikke mørkere? Hvem er jeg som våger å lage en personlig film og si noe om mine tanker, følelser og ideer knyttet til min oppfattelse av hvem vi er i kontekst av den tiden vi lever i? Ved å bruke tekst, iscenesettelsen, og improvisasjoner basert på dialog, manus, minimalistisk abstrakt musikk og impresjonistisk klipp har jeg forsøkt nettopp det. Spiller jeg på deres svarte samvittighet? Er jeg egentlig for hvit til å si noe om så svart? Er jeg blitt Tuva Novotny? Rot. Rot. Rot?

Vann kan være mykt og helende, og vann kan knuse deg før du vet ordet av det.

Er det verdt å gå i dybden av det? Eller er det bunnløst? Bør jeg skamme meg over å ikke være en ekte nok innvandrer? Har jeg gått på kne for å kysse assimileringens føtter rett foran stirrende blå øyne? Jeg bare tenker helt sånn hypotetisk sett om en fake ass identitetsforvirret weed-pushende wannabe gangster av en klovn skulle falle for fristelsen og kalle meg det? En fake innvandrer. Men fremdeles en jævla utlending.

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim
  • Og nå gjør du akkurat som de vil du skal gjøre.
  • Og nå kontrollerer de deg.
  • For hvem skal speile deg når du har knust din bror?

Faren min sultestreiket før han fikk saken sin behandlet på nytt. Og først da kunne vi, jeg, min bror og mor omsider komme til Norge. Vi hadde solgt alt vi eide og hadde. Det var april, det var vår, det var Fornebu flyplass, snøen dalte sakte ned fra himmelen. Og det var kaldt. Jeg kan fremdeles fremkalle følelsen av et kaldt og ukjent metallisk lag som uforstyrret la seg over huden. Den myke uskyldige huden. Vi ankom Norge rett etter revolusjonen og den meningsløse krigen mellom Iran og Irak som også Norge tjente greit på. Det var mye penger i å være en av de få som drev med shipping og leveranse av våpen og import/eksport fra og til Irak og Iran. Til slutt var vi her. Paradiset Norge. Lykkejegerne. Klare med våre rifler, klare for å yte og sikte – på jakt etter den prisverdige lykken. Klare for å gi alt om ikke noe annet enn å bare få en liten smak. Vi ofret noen bånd og trashet noen røtter i håp om lykke og evig fred i sinnet. Jeg er klar, gi meg et velferdssugerør, la meg nyte.

Vår første vinter, min lillebror Amir til venstre, meg til høyre. Foto: Ali Parandian

Den vakre unge kvinnen fra Eritrea headbanger med den store flotte afroen sin til Nirvanas «Smells Like Teen Spirit». En av hennes brødre stopper opp og parkerer henne på fortauet – kjapt og rolig. “Oh, you are like a coconut”. Du vet, eller du vet ikke? Du vet, brun utenpå og hvit inni.

  • Hello, hello, hello, how low
  • Hello, hello, hello, how low
  • Hello, hello, hello, how low
  • Hello, hello, hello

(Kurt Cobain)

Jeg spiller “Killing In The Name” med Rage Against The Machine for en ung mann med pakistansk bakgrunn og han ser på meg med forakt og lurer på hvorfor vi ikke hører på 2Pac i stedet? Det er fordi 2Pac er død tenker jeg i det stille. Jeg ser på ham med forståelsesfulle øyne og det ser ut til å trigge et sinne i ham – kanskje fordi han nettopp vet at han for første gang på lenge er blitt veid og sett. Oslo Love.

Noen som har følt smerten ved å fornekte seg selv?

Og akkurat nå så føler jeg for å høre et høyt og ekte skrik i det jeg kan skimte konturene av meg selv i det mørket som beveger seg sakte i dine svarte dype øyne omringet av hvitt måneskinn.

  • With the lights out, it’s less dangerous
  • Here we are now, entertain us
  • I feel stupid and contagious
  • Here we are now, entertain us
  • A mulatto, an albino, a mosquito, my libido
  • A denial, a denial, a denial, a denial, a denial
  • A denial, a denial, a denial, a denial

 (Kurt Cobain)

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim

Etter å ha mistet motet og gått lei av å banke på lukkede dører, gå uttalige runder med produsenter, snakket til døve ører samt opplevd repeterende kollegiale svik, valgte jeg å starte prosessen med å produsere selv – jeg castet skuespillere og stab rett etter nyttår 2016. Jeg traff over seksti skuespillere før jeg valgte å inngå et samarbeid med fire yngre menn fra Somalia, Baluchistan, Sudan, og Chile. Med meg hadde jeg også to nordmenn – den ene av dem bak kamera, den andre bak lydopptakeren. Jeg fortalte dem om premissene for prosjektet. At jeg ikke hadde noen som helst penger, men at de kunne være med på dette prosjektet om de likte ideen og trodde på det. Om det ga mersmak for alle parter kunne vi lage en ny film sammen. Om jeg skulle være så heldig å kunne selge filmen inn til f.eks. NRK, samt få post-produksjonsstøtte, så ville de få utbetalt lønn for innspillingen og for etterarbeidet. Dette klarte jeg. Før juleferien 2017 utbetalte jeg skuespillerne, fotograf og lydmann for selve innspillingen som gikk over to dager. De fikk 6 000 kroner hver. Utover det fikk de betalt for innspilling av voice-over med støtte fra Viken Filmsenter, basert på hvor lenge de var inne og arbeidet med det. Og nå i dag med egne private midler og noen midler fra Filmbib har jeg betalt skuespillerne 5 000,- hver for forarbeidet. Utover dette fikk de også betalt for to dager med leseprøver via NFIs ordning Dramalesing.

Filmen er blitt vist på riksdekkende tv, vunnet priser, og fått hederlig omtale på festivaler og vært programmert på en rekke spesialvisninger i Norge. På de fleste arrangementer har jeg sendt ut skuespillerne slik at de skal få oppmerksomhet og eksponering – at de skal få muligheten til å vise de svarte trynene sine og folk skal vite at: Hei, vi er her!

Jeg identifiserer meg med blikket til Mohammed Fadlabi som i denne videoen stiller spørsmålstegn ved tilstedeværelse og synlighet sett i kontekst av å ikke være hvit. Som om vi ikke var her. Selvfølgelig er vi her. Men mest av alt kunne jeg ønske at jeg ikke var så utbrent at jeg ikke kunne stille opp på visningene av min egen film. Og vise at «Hei, jeg er også her.» Slik at tvilerne kunne se hvem som faktisk sto bak filmen. Heldigvis et år senere så har jeg mye mer krefter og er i stand til å delta på samtaler og diskusjoner i etterkant av visningene. Selv om jeg var utbrent var jeg fremdeles her, hjemme – i sengen. Hvilte ut. Og samlet krefter til å lage en ny film. Helt siden jeg kom til Norge for tredve år siden har jeg vært her. Og jeg er fremdeles her nå. Jeg er jo her, ser du ikke det? Må jeg også skrive det ned på en lapp og minne deg på det?

Løten ca. 1993, hele familien samlet. Foto: Ali Parandian

Jeg skal ikke spinne videre på noe som umiddelbart kan se ut til å være bunnløst. Og det er tidlig morgen, hodet mitt er fremdeles i snurr etter at jeg drakk glass og danset med øynene lukket til acid techno på Hærverken før jeg dro hjem og landet til Brian Enos ”Music for Airports” før den tunge kroppen min sank ned i madrassen og tankene fløy avsted. Eller er det for kokosnøtt for deg? Bror. Er jeg ikke ekte nok for deg når jeg danser til syre-techno og lander til minimal ambient? Eller vil du at jeg bøtter en dunk med weed og skyter 2Pac opp i årene mine før jeg lukker øynene og drømmer om en bedre fremtid? Når er jeg ekte nok for deg?

You either with me or against me, ho

(Jay Rock)

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim

Heldigvis står jeg ikke lenger i takknemlighetsgjeld til hverken skuespillere, stab, eller andre som har “hjulpet” meg med å lage denne filmen nettopp ved å arbeide frem filmen med utgangspunkt i materialet som bestod av mitt manus, tekster, tanker, ideer, følelser og sensibilitet som filmskaper. Jeg sier filmskaper og ikke regissør, fordi jeg har produsert, regissert, skrevet manuset, klippet, gjort lyddesign, laget original musikken, castet, stått for catering, og sammen med fotograf funnet location for innspillingen. Videre har jeg som produsent arbeidet målbevisst med å spre filmen ut hovedsakelig i Norge – men også i utlandet ved hjelp av NFI. Men jeg kjente på en stor takknemlighetsgjeld underveis som både tynget og lammet meg til å lage en enda bedre film – nettopp på grunn av manglende midler og støtte til å lage filmen.

Selv om jeg ikke lenger føler på noen takknemlighetsgjeld og nå er fri fra det, så er jeg samtidig dypt takknemlig overfor de menneskene som helhjertet har hatt troen på meg og filmen. Behandlet meg med respekt og som en likeverdig. Og de som tross alle utfordringer og tvil ble med meg på denne reisen, og bidro til at jeg fikk lagd filmen.

Dette var min første fiksjonsfilm. På grunn av de ovennevnte omstendighetene så har jeg måttet tåle å høre og godta at jeg bare får én tagning. Bare én tagning. Én sjanse. Jeg krysser fingrene og håper at det sitter som et skudd.

I mange år drømte jeg om å være på sett og lage personlige filmer. Nå er jeg her. Men har kun én kule igjen, ett skudd, en tagning. Mannen stiller frivillig opp, arbeider gratis og jeg kan ikke garantere for lønnen hans med mindre jeg får solgt filmen. Jeg håper den ene tagningen sitter som et skudd. Jeg håper den sitter. “Like a bullet in your head”.

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim

Jeg så meg selv i speilet og fikk en stor klump i halsen, klarte ikke å si noe, og da jeg prøvde å si noe begynte stemmen min å skjelve. Jeg skammet meg og hadde ikke hjerte til å be personen i speilet om noe mer en den ene sjansen jeg fikk. Det var så utrolig flaut. Speilet knuste. Som regissør mistet jeg min autoritet foran speilet som så tilbake på meg. Strippet. Naken. Men allikevel valgte jeg å fortsette å se inn i tomhetens speil. Arbeidet var potent nok til at jeg kunne svelge et par nordafrikanske kameler på veien, og muligens kutte ut noen scener og fremdeles ha en historie jeg fremdeles ønsket å dele.

Jeg skulle bare ønske at jeg hadde midler – slik at jeg før vi startet med forarbeidet og innspillingen kunne skrive kontrakter og lønne skuespillerne. Du skylder meg noe, du skylder meg takknemlighet.

Jeg får fremdeles vondt av å tenke tilbake på det. Jeg prøvde å forklare mannen i speilet at tid betyr noe, selv om det er en illusjon. Men det er i alle fall en illusjon som vi er blitt enige om å tro på. Speilet knuste, og da ble det tolket som manipulasjon. Jeg hadde ingen å speile meg i lenger.

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim

Jeg har såpass tillit til de skuespillerne jeg velger å arbeide med at jeg håper de klarer å leve seg inn i karakterene sine på egen hånd. Uten noen form for manipulasjon fra meg når jeg står foran speilet og ser dem se meg se på dem. Noian gir næring til forestillingen. Metode.

Hadde jeg hatt mulighet til å lønne skuespillerne mine ville jeg definitivt krevd mer disiplin, og pushet dem i langt større grad enn jeg gjorde. Men det er vanskelig når alle i utgangspunktet stiller opp «gratis» og gjør det for å «hjelpe» deg. En halvtime, en time, halvannen time, to timer, to og en halv time – bånd som blir smuldret opp i tid, én sjanse, én tagning. Ett skudd. I hodet.

Mariama Astrid i rollen som Nina Simone i teaterstykke «I am Nina». Cafeteateret, 05.09.18 (Foto: Ali Parandian)

Oppløftet og glad på vei hjem med følge av en venn etter å ha sett på teaterforestillingen «I am Nina» på Cafeteateret for noen få dager siden, blir jeg møtt av en av skuespillerne jeg har arbeidet med på NO MAN IS AN ISLAND. Før vi har rukket å passere forbi Åkebergveien som møter Grønlandsleiret og snor seg oppover forbi fengselet og opp mot Galgeberg, ser jeg ham komme målbevisst mot meg med bestemt gange, skrittene hans lander på hælen og blikket hans er fastlåst på meg.

Jeg merker at han er i dårlig humør. Jeg hilser, og forsøker å småprate litt. Det er ikke mange good vibes å spore når han spør meg om det går bra. Han lurer på om jeg er sikker på om det går bra. Jeg merker at han ikke unner meg mye, og at han bærer på et sinne og en aggresjon som er uproporsjonalt sett i kontekst av situasjonen og som ikke bare handler om hans forhold til meg.

Virtuosen ødelegger sine strenger. 

Han lurer på hvorfor jeg ikke ønsker å arbeide videre med ham. Han opplever at han er berettiget til en ny rolle og føler seg såret for at han ikke får forlenget tillit og ny rolle i min neste kortfilm. For så pass skylder jeg ham tydeligvis, at uansett hvor stort et rasshøl av en drittsekk han har vært mot meg så skal jeg gi ham en ny rolle i og med at han stilte opp på dugnad og var med å realisere min visjon. For hadde det ikke vært for ham, hvor ville jeg ha vært? Ville jeg da blitt samboer med Amanda? I det jeg begynner å fortelle ham og er i ferd med å utdype grunnene for mitt valg om å avslutte samarbeidet med ham på grunn av hans disiplin og autoritetsproblemer, og at han ikke evner å holde avtaler, at han er respektløs, mangler anstendighet og til stadighet har en frekk tone, kommer han til kort og går til fysisk angrep på meg. Han dytter meg og tar tak i meg, jeg forteller ham at jeg ikke er redd ham og ber ham roe seg ned, jeg prøver å holde ham på avstand. Flere vitner og overvåkningskameraer får med seg hele seansen. All eyes on me.

  • I bet you got it twisted, you don’t know who to trust
  • So many player-hatin’ niggas tryna sound like us
  • Say they ready for the funk, but I don’t think they knowin’
    Straight to the depths of Hell is where them cowards goin’
    Well, are you still down? Nigga, holla when you see me
  • And let these devils be sorry for the day they finally freed me

(2Pac)

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian (Foto: Runar Sørheim)

Jeg sitter på Grønland Politistasjon og skriver en anmeldelse. Det er første gangen jeg anmelder noen for noe som helst. Jeg er fremdeles svimmel, kvalm og forvirret. Men det verste sjokket etter det fysiske slaget mot hodet og det psykiske traumet har dempet seg. Jeg har spist smertestillende for å holde det siste døgnets opptrappende hodepine i sjakk. Jeg klarer ikke å stritte imot. Tårer faller over anmeldelsen. Vann og ord blander seg til en ny myk enhet. Konturene rundt ordene på arket forsvinner. Symbolene mister sin kraft og herfra og ut så vet jeg ikke helt hvor heltens reise tar.

På Rodeløkka legesenter får jeg beskjed om at symptomene mine; kvalme, svimmelhet, forvirring, opptrappende hodepine, og det ufokuserte blikket kan tyde på at jeg har en hjernerystelse. Legen spør meg om jeg har vært bevisstløs. Jeg husker ikke. Jeg ringer Jørgen og spør om jeg var bevisstløs. Han sier at jeg klarte å holde meg på beina etter slaget. Men at jeg var forvirret. Legen ønsker ikke å sende meg til CT-scan før symptomene skulle forverre seg. Om jeg får brekninger eller begynner å spy må jeg ringe ambulansen, for da kan det tyde på at det kan være indre blødninger.

Vi går opp mot Rosenhoff. Jeg sier ingenting. Jørgen prøver å komme med noen varmende ord, og at jeg bare må fokusere på neste film osv. Jeg skjønner hvor han vil, men jeg klarer ikke å ta inn noe av det han sier til meg. Det fester seg ikke. Hjemme hos meg setter jeg på «This Mess We’re In» med PJ Harvey med Thom Yorke.
Jørgen, Rosenhoff, høsten 2018 (Foto: Ali Parandian)
  • No need for words now
  • We sit in silence

  • What were you wanting?
  • What was that you wanted?
  • I just wanna say
  • Don’t ever change
  • Don’t ever change now baby
  • And thank you
  • I don’t think we will meet again
  • Before the sun rise
  • And the city landscape comes into view
  • Over the skyscrapers
  • Sweat on my skin, oh
  • The city
  • This mess we’re in

(Polly Jean Harvey)

Virtuosen fra et annet kontinent spiller sitt «eksotiske» instrument, turnerer land og strand – drikker seg full på øl og sprit, og knuller norske damer slik han aldri har fått gjøre der han kommer fra.

Norway Cup, Løten FK, 1995. (Foto: Ali Parandian)

 Guttungen og søstra kommer bort til oss der vi sitter utenfor en kafé på Grønland, og livet er sånn noen ganger at du bare tenker «what», for vi sitter å snakker om oppvekst og hvilken tyngde enkelte barn av førstegenerasjonsinnvandrere bærer med seg. De prøver å få tak i faren sin som bor i en belastet blokk på Grønland hvor mange jakter dragen. De har ikke mer penger på mobilene sine og får ikke ringt ut. De lurer på om de kan få låne mobiltelefon av en av oss for å ringe sin far – faren svarer ikke, de prøver igjen. Ingen svar. De er ikke mer enn ti år gamle, maks. Vi kunne allerede se at gutten var mer dratt mot hat enn kjærlighet. Sinne og aggresjonen boblet i ham. Små frø som ble kultivert. Men lunta er lang, og samfunnet har god tid. Vi kan godt vente litt til på neste eksplosjon og et nytt kvartal. En ny epoke. En ny før og etter. Ta den tiden vi trenger. Hvorfor er guttens blikk blitt slik: svikt, neglisjering og tap. Søstra ringer igjen på ringeklokka. Rusa menn snubler ut porten. Inngangen til leiligheten ligger vegg i vegg med kafeen. De forsøker å få kontakt i over tjue minutter før de gir opp og sparker seg bortover på sparksyklene sine mot der Åkebergveien møter Grønlandsleiret, og inn mot sentrum. Vi smiler pent til dem. Men egentlig gråter vi.

  • Min far, min far
  • Hvor var du?
  • Var du også her?

 

  • Eller jaktet du dragen inn i nye skyer som i sin øredøvende stillhet sang stumt for døve ører?
  • Og jeg bare lengtet etter å drikke mer av mors trygge melk.
Tehran, Iran. Min far og meg i parken utenfor leiligheten vår før han flyktet. (Foto: Ali Parandian)

 Jeg lager film først og fremst for meg selv. Og jeg ønsker at alle som involverer seg i et prosjekt med meg gjør det først og fremst for seg selv. Ingen skal være med på et filmprosjekt for å hjelpe noen eller bare for å gjøre noen en tjeneste, eller kun tjene penger. Jeg er av den overbevisning at en skal gå inn i et prosjekt om en ser muligheter for å kunne vokse og utforske. Dette vil også vises på lerretet.

Iblant kunne jeg ønske at jeg ikke var mutters alene underveis med denne produksjonen – det er ingen problem å ha flere roller eller interesser – men problemet for min del inntraff når rollene overlappet hverandre og ingen hadde ryggen min, eller jeg ikke hadde noen å diskutere med eller rådføre meg med når utfordringer dukket opp underveis i produksjonen.

Det har naturligvis kostet. I lange perioder de siste årene etter at jeg gikk ut av filmskolen på Lillehammer har jeg måttet tåle å slite, være fullstendig blakk, låne penger av venner og kollegaer for å kunne betale husleia og for å kunne ha mat i kjøleskapet slik at jeg blant annet kunne lage denne filmen og utvikle andre. Å lage film er uansett tidkrevende og utfordrende, uavhengig av penger og ressurser  – det vet jeg, men spesielt utfordrende er det når du aldri har opplevd å få ordentlig innpass i det norske filmmiljøet med fast arbeid eller hyppige frilansoppdrag – det har rett og slett vært utfordrende å overleve, få det til å gå rundt.

Unestablished. Not forming part of the permanent staff. Jeg kommer til å huske den lilla t-skjorta jeg fikk foran alle «kompisene mine» på et vorspiel av en eller annen Ole med mindreverdighetskomplekser og mobbementalitet der det står Unestablished i bold Helvetica med store bokstaver på brystet som da snørte seg om overkroppen som om den prøvde å beskytte de vitale organene mine – som om noen skulle gå til fysisk angrep på meg. Ole var ung, full av selvtillit, og bola selvfølelse – og han var tydeligvis Established. Alle så opp til ham. Utenom meg. Jeg fuckings hatet Ole. Frank fra Polen lånte den noen få dager senere og leverte den aldri tilbake. Han kjente aldri til historien bak t-skorta. Han bare synes den var kul. Frank hadde nok med sin egen historie. Dette er mange år siden, før filmskolen.

Og iblant har jeg kjent på det samme som Leon, da han gikk opp på scenen og sa at han hadde lyst til å be de fleste i filmbransjen i Norge fucke off. Jeg kan forstå hans sinne og vrede. Men det er så lite konstruktivt.

  • Min far, min far, hvor var du?
  • Var du også alltid her?
  • Har du også alltid vært her?

Jeg tror jeg hørte et skudd. Nei, vent, jeg tror det var lyden av en gnist.

Jeg er veldig glad nå for at jeg ikke ga opp, at jeg hadde troen på meg selv og prosjektet mitt. Jeg er glad for at jeg hadde en kjæreste som elsket meg ubetinget og for at det fantes i alle fall én konsulent i Norge som så meg, og at han ga meg støtte til å fullføre filmen med en post-produksjonsperiode som strakk seg fra april til september 2017, med premiere på BIFF september 2017.

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian (Foto: Runar Sørheim)

Jeg har en flamme i meg.

På vei til Amandaprisutdelingen i Haugesund ble jeg stoppet i sikkerhetskontrollen. En kraftig dame i uniform ser på meg i det jeg passerer sikkerhetsventilen/tunnelen som naturligvis begynner å pipe og indikere at jeg har noe metallisk på meg. Først lyser det grønt, plutselig lyser det rødt. Jeg hadde absolutt ingen metaller på meg. Det piper og blinker og jeg føler meg skyldig. Jeg føler meg uansett nesten alltid skyldig. Lenge kunne jeg ikke gå med hendene i lommene da jeg gikk i butikker, fordi når ansatte eller handlende så på meg så var jeg redd for at de skulle tro at jeg hadde stjålet noe i butikken. I lang tid følte jeg meg skyldig hver eneste gang en politibil kjørte forbi meg eller jeg hørte sirener. Hadde jeg gjort noe galt? Hva er det jeg har gjort?

Hun ser på meg. Jeg fryser til. Kjenner at jeg blir dårlig i magen. Hva har jeg gjort? Hun ber meg strekke armen rett frem, hun tar frem en lang stang fra skuffen sin. Alle menneskene står bak meg. Jeg lurer på om det er noen filmfolk som får med seg alt dette. Jeg strekker armene ut, hun tar tak i stangen, fester en papirlapp på tuppen av den og begynner å føre den langs kroppen min. Flere vakter ser mot oss. Jeg smelter. Jeg dør. Jeg våkner. Jeg lever. Jeg lurer på hva det er for noe? Hun svarer ikke. Jeg prøver igjen. «Hei, jeg er bare litt nysgjerrig. Hvorfor gjør du det her?» Hun svarer ikke. De andre vaktene ser litt anspente ut. Den kvinnelige sikkerhetsvakten fører stangen med papirlappen over hele kroppen min, men uten å trykke, det er nesten noe sensuelt over hele seansen. Jeg klarer ikke å la være å fantasere om hvordan det ville vært om vi lot et erotisk rollespill utspille seg, her, nå – foran alle. All eyes on me. Hun stryker forsiktig over alle kroppsdeler. Tegner konturene, følger formen i den hengslete kroppen min. Hun stryker meg som om noe kan bli detonert, når som helst.

Senere skal det vise seg at hun tar luktprøver fra klærne mine for å spore opp om jeg har sprengstoff på meg. Jeg lurer på om det ser ut som jeg har sprengstoff på meg? Jeg ser nedover kroppen min. Selv om jeg har lagt noe på meg de siste årene, så er jeg ikke sånn veldig overvektig. Og klærne mine sitter jo ganske tett på kroppen min. Jeg tenker at det ville vært lett å se om jeg hadde noe sprengstoff på meg. Ser det ut som jeg kunne ha vært en av dem som krasjet fly i bygninger? Ja. Det gjør det. Jeg har mange av de samme trekkene. Det er jo sant. Hun putter lappen med luktprøvene fra kroppen min inn i en maskin. Det tar 20 sekunder før hele flyplassen går i lufta eller hun kort sier: ”Den er grei”. Hun ser ikke engang på meg. Jeg ser på henne og spør: ”Hadde jeg ikke noe sprengstoff på meg?”

Det eneste jeg har er prosessen og jeg vet at alt er i forandring.

Jeg ankommer Haugesund, og lar være å sprenge flyplassen eller kræsje flyet med alle de flotte, heldige, nominerte og glade filmarbeiderne. Harald har bursdag idag, og på oppfordring fra flyvertinnen synger alle bursdagssang for ham.

Endelig kan jeg tenne meg en røyk. Jeg kjenner nikotinen eksplodere i hjernen min i det lungene mine suger til seg røyken og sender den rundt omkring i den lange kroppen. Endelig et lite friminutt. Jeg misliker å fly. Liker tog.

Fuck. Jeg må kjøpe meg en dress, smoking er helt uaktuelt. Selv om Amanda-folka helst ønsker det. Rakk ikke å kjøpe dress i Oslo. Har hatt så mye å gjøre den siste uken. Håper de har noe på tilbud. To av mine skuespillere har allerede ankommet Haugesund. Jeg sjekker inn på hotellet, vi får to akkrediteringer. En til meg og en til fotografen. Jeg dekker flybilletten til den ene av skuespillerne som er med, han går på teaterskole og har ikke noe særlig inntekt ved siden av. Jeg føler meg som produsent forpliktet til å betale reisen hans; Han er gira på Amanda, han er flink til å hilse på folk – en real networker. Ser for meg at han har en fremtid i norsk film og teater.

Jeg kjøper en dress, dempet blå, brunt slips og brune pensko. Er fornøyd med kjøpet, alt er på tilbud. Jeg har ikke hatt en ordentlig dress siden jeg var femten og skulle på skoleball. Faen, ekte innvandrer ass. Han som sa «coconut», han som var identitetsforvirret og han som klingret seg fast til 2Pac. Som om 2Pac kunne redde ham fra den vinterlige tomheten som sakte men sikkert slukte ham inn i magen til den kalde Oslo-natta. Som om 40 000 følgere og 6 000 likes kan få det som er smått, lite og dødt til å reise seg og bli potent igjen. Det eneste som er hardt og hult og klossete er tomme trusler – men de faller og snubler på sin egen urimelighet fordi de fremstår som en analfabet som prøver å skrive lange setninger som beskriver tanker og følelser forut for hva språket kan fortelle oss om oss selv. “Akkurat det forstod jeg ikke, hva mener du?” At om vi skal klare oss i det samfunnet her så må vi kunne språket, beherske det, bruke det, og fyre av våre pistoler med ord når vi skulle trenge det. Slik en ekte lykkejeger gjør. For hvordan skal jeg dekonstruere og forstå dette samfunnet som jeg er en del av om jeg ikke forstår språket? Tanke. Ord. Tanke. Ord. Følelser. Hvem skal snakke for meg og dem som ikke kan snakke nå? Hvem skal snakke? Tror Werner Herzog en gang sa at film er analfabetenes språk.

Rosenhoff, Oslo, sommeren 2018 (Foto: Ali Parandian).
  • Om skyene sang min sang, ville du stoppet opp?
  • Sett opp?
  • Og lyttet i stillhet?

Under mottakelsen i Rådhuset i Haugesund drikker vi noen glass fordi vi er tørste. Vi hilser på de Amanda-nominerte innen kortfilm. Det er hyggelig. Vi gir hverandre komplimenter. Spesielt de som har laget «Odd er et egg» er veldig rause på komplimentene, de sier at de er forholdsvis sikre på at vi kommer til å vinne. Jeg blir flau, men prøver å skjule det. Jeg er fremdeles en guttunge i møte med det, komplimenter. Men sier alltid høflig, takk. Takk, veldig hyggelig å høre. Fordi det er det. Og noen ganger så klarer jeg ikke å gjengjelde komplimenter sånn umiddelbart. Det må liksom komme av seg selv – jeg blir for selvbevisst og da høres komplementet bare instrumentelt ut i stedet for å være noe som er oppløftende og varmt.

Mottagelse i Rådhuset i Haugesund, Amanda 2018 (Foto: Ali Parandian).

Jeg ser rundt meg og tenker. Ok, her er vi nå. I Haugesund. Jeg har det fint. Jeg går litt rundt. En mann som heter Leon kommer bort til meg for å hilse på og gratulerer meg og lurer på om det er første gang vi er her. Jeg kjenner ham igjen fra Trygdekontoret. Lite skulle jeg vite at han noen timer senere skulle gå opp på scenen og avbryte prisutdelerne og be den norske filmbransjen fucke off. Plutselig føltes det som om vi alle var i fritt fall. Jeg ser på skuespillerne mine, de ser på meg, jeg ser på bordet til Iram og jeg ser på bordet til Karpe, og jeg tenker at dette ikke er bra for oss minoriteter. Nå bekrefter han bare mange av fordommene en del nordmenn har om “de jævla utlendingene”. Tilbake til Rådhuset. Ordføreren holder først en tale jeg ikke husker så mye fra. Også går han rundt med en mild fremtoning og snakker med alle de nominerte som er der. Jeg spør en av funksjonærene om det er lov å drikke flere glass. Selvfølgelig er det det. «De» ser på meg som om jeg aldri har drukket et glass. Plutselig har jeg drukket tre. Jeg ser på klokken. Vi er altfor sultne, og jeg har mine begrensninger for hvor lenge jeg klarer å småprate før det begynner å småknirke og småklikke – innvendig. Jeg kjenner det strammer seg om en og annen blodåre eller et organ eller to før vi stikker på en indisk restaurant ved brygga for å spise  sammen. Det er hyggelig. Maten er god. Men jeg klarer ikke å nyte det fullt ut. Da vi var på mottagelsen i Rådhuset var jeg usikker på når vi skulle traske over den røde løperen. Jeg går bort til en av funksjonærene fra festivalen, og med et «litt» uskyldig og gutteaktig preg spør jeg den flotte hvite høye damen med blondt hår, lange bein og store blå øyne om hun vet hva opplegget med den røde løperen er. «Du vet hva en rød løper er?».

  • It’s a beautiful world we live in
  • A sweet romantic place
  • Beautiful people everywhere
  • The way they show they care makes me want to say
  • It’s a beautiful world
  • Oh what a beautiful world
  • For you

 

  • It’s a wonderful time to be here
  • It’s nice to be alive
  • Wonderful people everywhere
  • The way they comb their hair makes me want to say
  • It’s a wonderful place
  • Oh what a wonderful place
  • For you, for you, for you, for you, for you, for you, not me

(Mark Mothersbaugh, Gerald Casale)

Jeg står foran henne fordi jeg er en av de nominerte. Så stas, åh, så gøy! Men den overfladiske gleden og lettheten jeg hadde i meg forsvant raskt opp mot de flotte maleriene i taket. Og jeg sto igjen med en tung kropp som dro meg ned mot bakken. Den flotte kvinnen i slutten av tjueårene er nå fylt av en glød som står i kontrast til min matthet, kanskje enda mer nå enn før jeg henvendte meg til henne. Hun bærer på en urokkelig trygghet og hun smiler og utstråler en tilfredshet over å vite hva og hvem hun tilhører, og det er lite som tyder på at hun har kjent noe særlig på skammens regulerende funksjon. Hun vet hva en rød løper er, det er det ikke tvil om. Hun var så flott, men i et åndedrag visnet hun og falt om inne i meg, rett foran meg, uten å vite det selv, bare klærne hennes ble igjen.

Tap. Skammen kan også ha sin destruktive funksjon. Uthule deg, til du er ingen. Og hva gjør du når noen ser deg for første gang på lenge og sier: – Hei, bror. Kom, bli med oss i stedet. Egodød. Noen mener skammen kan være inngangsporten til en ny åndelig dimensjon og et høyere nivå av bevissthet.

Vi henter tingene våre og drar for å spise på en indisk restaurant. Vi orker ikke å spise opp alt. Vi spør om vi kan få ta med resten i en doggy bag.

  •  You either with me or against me, ho (ho)
  • You either with me or (wait)
  • Win win, win, win, win (yeah)
  • Fuck everything else, win, win, win, win (win)
  • These niggas ain’t shit (mommy), win, win, win, win
  • Stop chasin’ that bitch (stop), win, win, win, win (yeah)

(Jay Rock)

Tilbake til hotellet. Vi drikker glass. Vi hører på Jay Rock, WIN. WIN WIN WIN WIN. Jeg er slem gutt og røyker Golden Virginia ut av hotellvinduet i sjette etasje. Fotografen min lurer på om jeg har talen klar. Jeg sier at jeg bare kommer til å freestyle om vi vinner. Men jeg vet at jeg har en tale som jeg holder igjen og igjen og filmen heter: En sorg i alle år. Jeg savner datteren min.

Oslo, vinteren 2012, meg og min datter Shirin. (Foto: Ali Parandian)

Og selv om jeg har muslimsk bakgrunn og kommer fra Iran så har jeg hverken tenkt å sprenge noe eller kidnappe noen. Noen ganger drømmer jeg om å bli kidnappet. Forlatt på et øde sted og tvunget til å grave min egen grav. Før jeg får en kule plantet i hodet. Jeg faller om og blir tatt imot av nakne familier med hvite kropper. Faller ned. Bare tanken. Følelsen.

Min datter Shirin, Tønsberg 2012. (Foto: Ali Parandian)

Jeg har en sorg til. Familien min. Røttene mine. Hjemlandet mitt. For inne i hjertet mitt er det blod som strømmer ut i alle mulige retninger. Om jeg tok en slegge og knuste brystkassen, røsket ut hjertet og delte den i midten, delte den i to, holdt den foran deg med blodet mitt dryppende over dine føtter – ville du da kunne se om jeg innerst inne i hjertet mitt er iransk eller norsk?

Azadi Square, Tehran, 28.06.98. (Foto: Ali Parandian)

Jeg tenker på hvem jeg er i kontekst av den tiden jeg lever i. Jeg blir svimmel. Jeg tenker på hva som ville ha skjedd om noen hadde troen på meg og mine filmatiske ideer i 2010 da jeg gikk ut av filmskolen. Hvor ville jeg vært idag? At en produsent og regissør fra min egen klasse ville stjele og dele et prosjekt jeg hadde arbeidet med i lang tid falt meg aldri inn. Så når fant jeg meg selv? Var det da en redaktør på et av Norges største riksdekkende aviser fortalte meg at det ville være vanskelig å selge inn og gjøre redaksjonelt arbeid omkring kortfilmen min fordi «for å si det på denne måten, en film med tre svarte hovedkarakterer selger ikke noe særlig godt, og er vi heldige vil vi kun få 2 000-3 000 klikk.”

Er det alt vi er verdt? 2 000 – 3000 klikk?

Klikk.

Klikk.

Klikk.

  • …I can get a straight job
  • I’ve done it before
  • I never minded working hard
  • It’s who I’m working for

(Gillian Welch, David Rawling)

                                               Og det brenner fremdeles i meg.

 

Norefjell, Norge, høsten 2011. Foto: Ali Parandian

Filmen jeg har laget ble heldigvis sett av over 98 000 mennesker på NRK 2 i romjula 2017, jeg aner foreløpig ikke hvor mange ganger den er blitt streamet. Den vant prisen for beste kortfilm på BIFF, den vant på Minimalen i Trondheim, den fikk hederlig omtale på Grimstad. Og den er blitt vist over tyve ganger på andre festivaler, spesialvisninger, og nå skal den på en to ukers turne i Russland i regi av TIFF. Filmen har også fått hederlig omtale på Dokufest i Prizren, Kosovo – men akkurat det var ikke det viktigste med Prizren, det fine var at jeg for første gang på lenge befant meg et sted hvor jeg følte meg mer hjemme enn i Norge, den fremmedgjørende angsten jeg så ofte føler i Norge slapp taket. Det jeg nå vet er at jeg må reise mer og jeg må oppsøke mine røtter. For det er alle forunt å vite hvor de faktisk kommer fra, bare senke skuldrene og være “en av oss”. Det er forøvrig tittelen på Åsne Seierstads bok om 22. juli. “En av oss”, så da er det vel automatisk et “en av dem”. Jeg lengter etter å bare være en av oss, og bli møtt med et blikk som kan romme hele meg nettopp fordi jeg ligner mer på de fleste enn de få. Jeg blir trøtt av å bære denne politiske kroppen, men det er uunngåelig. Jeg kommer meg ikke unna det og jeg har fremdeles et godt stykke foran meg. Knærne er ømme, føttene går motvillig bortover – søkende, sonderer landskapet, og tenker i det stille: Er dette mitt land? Er dette mitt språk? Er dette mitt folk?

Fjelltur, Norefjell, Norge, høsten 2011. (Foto: Ali Parandian)

Tid er en illusjon, og jeg vet at forut for alle mine betingelser og den skjøre identiteten jeg bærer med meg og som de fleste av oss tviholder på så er jeg fri.

PS: På vei tilbake fra Haugesund ble jeg stoppet igjen i sikkerhetskontrollen. Den ene vakten som sitter og følger med på røntgenbilder av all bagasjen som blir sendt gjennom for inspeksjon stopper opp ved min ryggsekk og studerer røntgenbilde – hun ser alvorlig ut, hun tilkaller en annen sikkerhetsvakt som også begynner å studere røntgenbilde av den grå Helly Hansen sekken, de bøyer seg mot skjermen, de tilkaller en tredje vakt som også ankommer for å analysere innholdet i sekken før en fjerde vakt kommer til unnsetning, hun bryter ut i latter og begynner å le høyt, snur seg bort til meg og sier: – Gratulerer med Amanda! Så utrolig gøy.

Jeg sier: – Tusen takk for det, det er veldig hyggelig å høre!

Fjelltur, Norefjell, Norge, Ali Parandian, høsten 2011. Foto: Sunniva Ygre Fines

 

  • ‘Cause everything is free now
  • That what I say
  • No one’s got to listen to
  • The words in my head
  • Someone hit the big score
  • And I figured it out
  • I’m gonna do it anyway
  • Even if it doesn’t pay
  • And sing a little love song
  • My love, to myself
  • If there’s something that you want to hear
  • You can sing it yourself

(Gillian Welch, David Rawling)

En ekte innvandrers betroelser

En ekte innvandrers betroelser

På vei tilbake fra Den norske filmfestivalen ble Ali Parandian igjen stoppet i sikkerhetskontrollen. Men denne gangen hadde han en Amanda i kofferten. Hva er nå dette merkelige fenomenet «innvandrerregissør», undrer filmskaperen i et stemningsfullt essay der han tar oss med på en reise – fra Iran til Haugesund og Rodeløkka legesenter.

Foto av Ali Parandian (fotokred: Jørgen Vaage)
Den største feilen jeg har gjort siden jeg kom til Norge er at jeg ikke har klart å bli hvit.

«Det her er en skikkelig innvandrer-produksjon ass. Fy faen. Lø ass..» En av mine skuespillere erkjenner det åpenbare.

  • I’ve got no patience now
  • So sick of complacence now
  • I’ve got no patience now
  • So sick of complacence now
  • Sick of, sick of, sick of, sick of you
  • Time has come to pay                                                                     

«Know your enemy» (Zach de la Rocha)

Jeg har endelig fått meg en samboer, hun heter Amanda.

To og et halvt år etter at jeg startet arbeidet med NO MAN IS AN ISLAND (filmen kan sees her) vinner altså denne innvandrerproduksjonen Amanda for beste kortfilm. «Fy faen ass, lø – skikkelig innvandrer-produksjon…»

Khalid Mahamoud (skuespiller), Ali Parandian (regi, manus, produsent), Runar Sørheim (fotograf), Elias Peña Corral (skuespiller). Foto: Hnytt

Hvem er bedre til å definere mine problemstillinger og utfordringer enn meg? Hvite paneldeltakere, debattanter, akademiske meningsbærere og beslutningstagere som er etnisk hvite nordmenn? Hvem skal forstå meg bedre enn meg selv når blikket som differensierer aldri har vært under min hud? For en arroganse. Er det bi-effektene av kolonialismen? Blindhet? Og spar de hvite tårene, du trenger ikke å synes synd på meg eller starte et nytt jalla «multikulti»-opplegg for oss, for å hjelpe oss. Om det er ekte tårer og det trigger noe vesentlig i deg så må du utføre strukturelle endringer som kan speile befolkningsmassen – det er tross alt derfor vi betaler skatt.

Det vi trenger er flere svarte beslutningstagere, mennesker med definisjonsmakt og meningsbærere som kan være med å definere og skape balanse i maktstrukturene i samfunnet og legge grunnlag for at mangfoldige stemmer kommer ut. 30 prosent av Oslos befolkning er innvandrere og minoriteter. Og 916 625 mennesker i hele Norge. Just saying. Ja, vi trenger enda en ny handlingsplan. Nei, det vi trenger er hornhinnetransplantasjon. 

Og noen av dere sitter i stillinger for evig tid, mens enkelte frilansere lever i evig usikkerhet – samtidig som noen av dere er så uheldige å ha åremål som strekker seg i tre og fire år, med mulig fornyelse. Før dere hopper på et nytt skip, tilsynelatende nytt mannskap. Om jeg er riktig heldig så strekker åremålet mitt seg et par måneder frem i tid. Og allerede nå så lurer jeg på om jeg kommer til å være i rute med oktober-leia.

17. Mai tog, Løten en eller annen gang tidlig 90-tallet. Foto: Ali Parandian
 Veier hvite tårer like mye som svarte tårer?
Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim
  • Yes, I know my enemies!
  • They’re the teachers who taught me to fight me
  • Compromise, conformity, assimilation, submission
  • Ignorance, hypocrisy, brutality, the elite

 (Zach de la Rocha)

To og et halvt år senere sitter jeg og noen av skuespillerne og spiser middag hjemme hos meg. Det er kanskje ingen innvandrere som bor slik jeg bor. Hva vet jeg? Er det fordi jeg ikke har rukket å kjøpe gardiner som jeg kan trekke for? Bør jeg skamme meg – og passe på at ingen skal se den falske innvandrerkroppen bevege seg, spise, sove, gå, tenke, føle, drømme, se tomt mot arbeiderklassebebyggelsen på Rosenhoff som sakte men sikkert gentrifiseres og renses for farger? Mener du at jeg er blitt hvit? Hvitere? Er jeg ikke svart nok for deg? Eller sier du det for å bryte meg ned, Bror?

Drikk et glass vann og tenk grønne tanker.

Rosenhoff, Oslo, sommeren 2018. Foto: Ali Parandian

Himmelen faller ned og identitetsforvirringen regner over Oslos gater i det en regnbue gir øynene mine håp om en lysere fremtid. Enkelte i samfunnet vårt har internalisert opinionens destruktive blikk – og nå projiserer de blikket utover som en kald stråle som treffer enkelte brødre og søstre med en trykkspylers standhaftige hardhet.

Hvorfor skal egentlig jeg som ikke er så svart, lage en film med tre skuespillere som er mørkere enn meg selv foran kamera? Utnytter jeg meg av deres svarthet? Burde jeg ikke heller ha castet tre skuespillere som var like mørke som meg og ikke mørkere? Hvem er jeg som våger å lage en personlig film og si noe om mine tanker, følelser og ideer knyttet til min oppfattelse av hvem vi er i kontekst av den tiden vi lever i? Ved å bruke tekst, iscenesettelsen, og improvisasjoner basert på dialog, manus, minimalistisk abstrakt musikk og impresjonistisk klipp har jeg forsøkt nettopp det. Spiller jeg på deres svarte samvittighet? Er jeg egentlig for hvit til å si noe om så svart? Er jeg blitt Tuva Novotny? Rot. Rot. Rot?

Vann kan være mykt og helende, og vann kan knuse deg før du vet ordet av det.

Er det verdt å gå i dybden av det? Eller er det bunnløst? Bør jeg skamme meg over å ikke være en ekte nok innvandrer? Har jeg gått på kne for å kysse assimileringens føtter rett foran stirrende blå øyne? Jeg bare tenker helt sånn hypotetisk sett om en fake ass identitetsforvirret weed-pushende wannabe gangster av en klovn skulle falle for fristelsen og kalle meg det? En fake innvandrer. Men fremdeles en jævla utlending.

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim
  • Og nå gjør du akkurat som de vil du skal gjøre.
  • Og nå kontrollerer de deg.
  • For hvem skal speile deg når du har knust din bror?

Faren min sultestreiket før han fikk saken sin behandlet på nytt. Og først da kunne vi, jeg, min bror og mor omsider komme til Norge. Vi hadde solgt alt vi eide og hadde. Det var april, det var vår, det var Fornebu flyplass, snøen dalte sakte ned fra himmelen. Og det var kaldt. Jeg kan fremdeles fremkalle følelsen av et kaldt og ukjent metallisk lag som uforstyrret la seg over huden. Den myke uskyldige huden. Vi ankom Norge rett etter revolusjonen og den meningsløse krigen mellom Iran og Irak som også Norge tjente greit på. Det var mye penger i å være en av de få som drev med shipping og leveranse av våpen og import/eksport fra og til Irak og Iran. Til slutt var vi her. Paradiset Norge. Lykkejegerne. Klare med våre rifler, klare for å yte og sikte – på jakt etter den prisverdige lykken. Klare for å gi alt om ikke noe annet enn å bare få en liten smak. Vi ofret noen bånd og trashet noen røtter i håp om lykke og evig fred i sinnet. Jeg er klar, gi meg et velferdssugerør, la meg nyte.

Vår første vinter, min lillebror Amir til venstre, meg til høyre. Foto: Ali Parandian

Den vakre unge kvinnen fra Eritrea headbanger med den store flotte afroen sin til Nirvanas «Smells Like Teen Spirit». En av hennes brødre stopper opp og parkerer henne på fortauet – kjapt og rolig. “Oh, you are like a coconut”. Du vet, eller du vet ikke? Du vet, brun utenpå og hvit inni.

  • Hello, hello, hello, how low
  • Hello, hello, hello, how low
  • Hello, hello, hello, how low
  • Hello, hello, hello

(Kurt Cobain)

Jeg spiller “Killing In The Name” med Rage Against The Machine for en ung mann med pakistansk bakgrunn og han ser på meg med forakt og lurer på hvorfor vi ikke hører på 2Pac i stedet? Det er fordi 2Pac er død tenker jeg i det stille. Jeg ser på ham med forståelsesfulle øyne og det ser ut til å trigge et sinne i ham – kanskje fordi han nettopp vet at han for første gang på lenge er blitt veid og sett. Oslo Love.

Noen som har følt smerten ved å fornekte seg selv?

Og akkurat nå så føler jeg for å høre et høyt og ekte skrik i det jeg kan skimte konturene av meg selv i det mørket som beveger seg sakte i dine svarte dype øyne omringet av hvitt måneskinn.

  • With the lights out, it’s less dangerous
  • Here we are now, entertain us
  • I feel stupid and contagious
  • Here we are now, entertain us
  • A mulatto, an albino, a mosquito, my libido
  • A denial, a denial, a denial, a denial, a denial
  • A denial, a denial, a denial, a denial

 (Kurt Cobain)

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim

Etter å ha mistet motet og gått lei av å banke på lukkede dører, gå uttalige runder med produsenter, snakket til døve ører samt opplevd repeterende kollegiale svik, valgte jeg å starte prosessen med å produsere selv – jeg castet skuespillere og stab rett etter nyttår 2016. Jeg traff over seksti skuespillere før jeg valgte å inngå et samarbeid med fire yngre menn fra Somalia, Baluchistan, Sudan, og Chile. Med meg hadde jeg også to nordmenn – den ene av dem bak kamera, den andre bak lydopptakeren. Jeg fortalte dem om premissene for prosjektet. At jeg ikke hadde noen som helst penger, men at de kunne være med på dette prosjektet om de likte ideen og trodde på det. Om det ga mersmak for alle parter kunne vi lage en ny film sammen. Om jeg skulle være så heldig å kunne selge filmen inn til f.eks. NRK, samt få post-produksjonsstøtte, så ville de få utbetalt lønn for innspillingen og for etterarbeidet. Dette klarte jeg. Før juleferien 2017 utbetalte jeg skuespillerne, fotograf og lydmann for selve innspillingen som gikk over to dager. De fikk 6 000 kroner hver. Utover det fikk de betalt for innspilling av voice-over med støtte fra Viken Filmsenter, basert på hvor lenge de var inne og arbeidet med det. Og nå i dag med egne private midler og noen midler fra Filmbib har jeg betalt skuespillerne 5 000,- hver for forarbeidet. Utover dette fikk de også betalt for to dager med leseprøver via NFIs ordning Dramalesing.

Filmen er blitt vist på riksdekkende tv, vunnet priser, og fått hederlig omtale på festivaler og vært programmert på en rekke spesialvisninger i Norge. På de fleste arrangementer har jeg sendt ut skuespillerne slik at de skal få oppmerksomhet og eksponering – at de skal få muligheten til å vise de svarte trynene sine og folk skal vite at: Hei, vi er her!

Jeg identifiserer meg med blikket til Mohammed Fadlabi som i denne videoen stiller spørsmålstegn ved tilstedeværelse og synlighet sett i kontekst av å ikke være hvit. Som om vi ikke var her. Selvfølgelig er vi her. Men mest av alt kunne jeg ønske at jeg ikke var så utbrent at jeg ikke kunne stille opp på visningene av min egen film. Og vise at «Hei, jeg er også her.» Slik at tvilerne kunne se hvem som faktisk sto bak filmen. Heldigvis et år senere så har jeg mye mer krefter og er i stand til å delta på samtaler og diskusjoner i etterkant av visningene. Selv om jeg var utbrent var jeg fremdeles her, hjemme – i sengen. Hvilte ut. Og samlet krefter til å lage en ny film. Helt siden jeg kom til Norge for tredve år siden har jeg vært her. Og jeg er fremdeles her nå. Jeg er jo her, ser du ikke det? Må jeg også skrive det ned på en lapp og minne deg på det?

Løten ca. 1993, hele familien samlet. Foto: Ali Parandian

Jeg skal ikke spinne videre på noe som umiddelbart kan se ut til å være bunnløst. Og det er tidlig morgen, hodet mitt er fremdeles i snurr etter at jeg drakk glass og danset med øynene lukket til acid techno på Hærverken før jeg dro hjem og landet til Brian Enos ”Music for Airports” før den tunge kroppen min sank ned i madrassen og tankene fløy avsted. Eller er det for kokosnøtt for deg? Bror. Er jeg ikke ekte nok for deg når jeg danser til syre-techno og lander til minimal ambient? Eller vil du at jeg bøtter en dunk med weed og skyter 2Pac opp i årene mine før jeg lukker øynene og drømmer om en bedre fremtid? Når er jeg ekte nok for deg?

You either with me or against me, ho

(Jay Rock)

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim

Heldigvis står jeg ikke lenger i takknemlighetsgjeld til hverken skuespillere, stab, eller andre som har “hjulpet” meg med å lage denne filmen nettopp ved å arbeide frem filmen med utgangspunkt i materialet som bestod av mitt manus, tekster, tanker, ideer, følelser og sensibilitet som filmskaper. Jeg sier filmskaper og ikke regissør, fordi jeg har produsert, regissert, skrevet manuset, klippet, gjort lyddesign, laget original musikken, castet, stått for catering, og sammen med fotograf funnet location for innspillingen. Videre har jeg som produsent arbeidet målbevisst med å spre filmen ut hovedsakelig i Norge – men også i utlandet ved hjelp av NFI. Men jeg kjente på en stor takknemlighetsgjeld underveis som både tynget og lammet meg til å lage en enda bedre film – nettopp på grunn av manglende midler og støtte til å lage filmen.

Selv om jeg ikke lenger føler på noen takknemlighetsgjeld og nå er fri fra det, så er jeg samtidig dypt takknemlig overfor de menneskene som helhjertet har hatt troen på meg og filmen. Behandlet meg med respekt og som en likeverdig. Og de som tross alle utfordringer og tvil ble med meg på denne reisen, og bidro til at jeg fikk lagd filmen.

Dette var min første fiksjonsfilm. På grunn av de ovennevnte omstendighetene så har jeg måttet tåle å høre og godta at jeg bare får én tagning. Bare én tagning. Én sjanse. Jeg krysser fingrene og håper at det sitter som et skudd.

I mange år drømte jeg om å være på sett og lage personlige filmer. Nå er jeg her. Men har kun én kule igjen, ett skudd, en tagning. Mannen stiller frivillig opp, arbeider gratis og jeg kan ikke garantere for lønnen hans med mindre jeg får solgt filmen. Jeg håper den ene tagningen sitter som et skudd. Jeg håper den sitter. “Like a bullet in your head”.

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim

Jeg så meg selv i speilet og fikk en stor klump i halsen, klarte ikke å si noe, og da jeg prøvde å si noe begynte stemmen min å skjelve. Jeg skammet meg og hadde ikke hjerte til å be personen i speilet om noe mer en den ene sjansen jeg fikk. Det var så utrolig flaut. Speilet knuste. Som regissør mistet jeg min autoritet foran speilet som så tilbake på meg. Strippet. Naken. Men allikevel valgte jeg å fortsette å se inn i tomhetens speil. Arbeidet var potent nok til at jeg kunne svelge et par nordafrikanske kameler på veien, og muligens kutte ut noen scener og fremdeles ha en historie jeg fremdeles ønsket å dele.

Jeg skulle bare ønske at jeg hadde midler – slik at jeg før vi startet med forarbeidet og innspillingen kunne skrive kontrakter og lønne skuespillerne. Du skylder meg noe, du skylder meg takknemlighet.

Jeg får fremdeles vondt av å tenke tilbake på det. Jeg prøvde å forklare mannen i speilet at tid betyr noe, selv om det er en illusjon. Men det er i alle fall en illusjon som vi er blitt enige om å tro på. Speilet knuste, og da ble det tolket som manipulasjon. Jeg hadde ingen å speile meg i lenger.

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian. Foto: Runar Sørheim

Jeg har såpass tillit til de skuespillerne jeg velger å arbeide med at jeg håper de klarer å leve seg inn i karakterene sine på egen hånd. Uten noen form for manipulasjon fra meg når jeg står foran speilet og ser dem se meg se på dem. Noian gir næring til forestillingen. Metode.

Hadde jeg hatt mulighet til å lønne skuespillerne mine ville jeg definitivt krevd mer disiplin, og pushet dem i langt større grad enn jeg gjorde. Men det er vanskelig når alle i utgangspunktet stiller opp «gratis» og gjør det for å «hjelpe» deg. En halvtime, en time, halvannen time, to timer, to og en halv time – bånd som blir smuldret opp i tid, én sjanse, én tagning. Ett skudd. I hodet.

Mariama Astrid i rollen som Nina Simone i teaterstykke «I am Nina». Cafeteateret, 05.09.18 (Foto: Ali Parandian)

Oppløftet og glad på vei hjem med følge av en venn etter å ha sett på teaterforestillingen «I am Nina» på Cafeteateret for noen få dager siden, blir jeg møtt av en av skuespillerne jeg har arbeidet med på NO MAN IS AN ISLAND. Før vi har rukket å passere forbi Åkebergveien som møter Grønlandsleiret og snor seg oppover forbi fengselet og opp mot Galgeberg, ser jeg ham komme målbevisst mot meg med bestemt gange, skrittene hans lander på hælen og blikket hans er fastlåst på meg.

Jeg merker at han er i dårlig humør. Jeg hilser, og forsøker å småprate litt. Det er ikke mange good vibes å spore når han spør meg om det går bra. Han lurer på om jeg er sikker på om det går bra. Jeg merker at han ikke unner meg mye, og at han bærer på et sinne og en aggresjon som er uproporsjonalt sett i kontekst av situasjonen og som ikke bare handler om hans forhold til meg.

Virtuosen ødelegger sine strenger. 

Han lurer på hvorfor jeg ikke ønsker å arbeide videre med ham. Han opplever at han er berettiget til en ny rolle og føler seg såret for at han ikke får forlenget tillit og ny rolle i min neste kortfilm. For så pass skylder jeg ham tydeligvis, at uansett hvor stort et rasshøl av en drittsekk han har vært mot meg så skal jeg gi ham en ny rolle i og med at han stilte opp på dugnad og var med å realisere min visjon. For hadde det ikke vært for ham, hvor ville jeg ha vært? Ville jeg da blitt samboer med Amanda? I det jeg begynner å fortelle ham og er i ferd med å utdype grunnene for mitt valg om å avslutte samarbeidet med ham på grunn av hans disiplin og autoritetsproblemer, og at han ikke evner å holde avtaler, at han er respektløs, mangler anstendighet og til stadighet har en frekk tone, kommer han til kort og går til fysisk angrep på meg. Han dytter meg og tar tak i meg, jeg forteller ham at jeg ikke er redd ham og ber ham roe seg ned, jeg prøver å holde ham på avstand. Flere vitner og overvåkningskameraer får med seg hele seansen. All eyes on me.

  • I bet you got it twisted, you don’t know who to trust
  • So many player-hatin’ niggas tryna sound like us
  • Say they ready for the funk, but I don’t think they knowin’
    Straight to the depths of Hell is where them cowards goin’
    Well, are you still down? Nigga, holla when you see me
  • And let these devils be sorry for the day they finally freed me

(2Pac)

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian (Foto: Runar Sørheim)

Jeg sitter på Grønland Politistasjon og skriver en anmeldelse. Det er første gangen jeg anmelder noen for noe som helst. Jeg er fremdeles svimmel, kvalm og forvirret. Men det verste sjokket etter det fysiske slaget mot hodet og det psykiske traumet har dempet seg. Jeg har spist smertestillende for å holde det siste døgnets opptrappende hodepine i sjakk. Jeg klarer ikke å stritte imot. Tårer faller over anmeldelsen. Vann og ord blander seg til en ny myk enhet. Konturene rundt ordene på arket forsvinner. Symbolene mister sin kraft og herfra og ut så vet jeg ikke helt hvor heltens reise tar.

På Rodeløkka legesenter får jeg beskjed om at symptomene mine; kvalme, svimmelhet, forvirring, opptrappende hodepine, og det ufokuserte blikket kan tyde på at jeg har en hjernerystelse. Legen spør meg om jeg har vært bevisstløs. Jeg husker ikke. Jeg ringer Jørgen og spør om jeg var bevisstløs. Han sier at jeg klarte å holde meg på beina etter slaget. Men at jeg var forvirret. Legen ønsker ikke å sende meg til CT-scan før symptomene skulle forverre seg. Om jeg får brekninger eller begynner å spy må jeg ringe ambulansen, for da kan det tyde på at det kan være indre blødninger.

Vi går opp mot Rosenhoff. Jeg sier ingenting. Jørgen prøver å komme med noen varmende ord, og at jeg bare må fokusere på neste film osv. Jeg skjønner hvor han vil, men jeg klarer ikke å ta inn noe av det han sier til meg. Det fester seg ikke. Hjemme hos meg setter jeg på «This Mess We’re In» med PJ Harvey med Thom Yorke.
Jørgen, Rosenhoff, høsten 2018 (Foto: Ali Parandian)
  • No need for words now
  • We sit in silence

  • What were you wanting?
  • What was that you wanted?
  • I just wanna say
  • Don’t ever change
  • Don’t ever change now baby
  • And thank you
  • I don’t think we will meet again
  • Before the sun rise
  • And the city landscape comes into view
  • Over the skyscrapers
  • Sweat on my skin, oh
  • The city
  • This mess we’re in

(Polly Jean Harvey)

Virtuosen fra et annet kontinent spiller sitt «eksotiske» instrument, turnerer land og strand – drikker seg full på øl og sprit, og knuller norske damer slik han aldri har fått gjøre der han kommer fra.

Norway Cup, Løten FK, 1995. (Foto: Ali Parandian)

 Guttungen og søstra kommer bort til oss der vi sitter utenfor en kafé på Grønland, og livet er sånn noen ganger at du bare tenker «what», for vi sitter å snakker om oppvekst og hvilken tyngde enkelte barn av førstegenerasjonsinnvandrere bærer med seg. De prøver å få tak i faren sin som bor i en belastet blokk på Grønland hvor mange jakter dragen. De har ikke mer penger på mobilene sine og får ikke ringt ut. De lurer på om de kan få låne mobiltelefon av en av oss for å ringe sin far – faren svarer ikke, de prøver igjen. Ingen svar. De er ikke mer enn ti år gamle, maks. Vi kunne allerede se at gutten var mer dratt mot hat enn kjærlighet. Sinne og aggresjonen boblet i ham. Små frø som ble kultivert. Men lunta er lang, og samfunnet har god tid. Vi kan godt vente litt til på neste eksplosjon og et nytt kvartal. En ny epoke. En ny før og etter. Ta den tiden vi trenger. Hvorfor er guttens blikk blitt slik: svikt, neglisjering og tap. Søstra ringer igjen på ringeklokka. Rusa menn snubler ut porten. Inngangen til leiligheten ligger vegg i vegg med kafeen. De forsøker å få kontakt i over tjue minutter før de gir opp og sparker seg bortover på sparksyklene sine mot der Åkebergveien møter Grønlandsleiret, og inn mot sentrum. Vi smiler pent til dem. Men egentlig gråter vi.

  • Min far, min far
  • Hvor var du?
  • Var du også her?

 

  • Eller jaktet du dragen inn i nye skyer som i sin øredøvende stillhet sang stumt for døve ører?
  • Og jeg bare lengtet etter å drikke mer av mors trygge melk.
Tehran, Iran. Min far og meg i parken utenfor leiligheten vår før han flyktet. (Foto: Ali Parandian)

 Jeg lager film først og fremst for meg selv. Og jeg ønsker at alle som involverer seg i et prosjekt med meg gjør det først og fremst for seg selv. Ingen skal være med på et filmprosjekt for å hjelpe noen eller bare for å gjøre noen en tjeneste, eller kun tjene penger. Jeg er av den overbevisning at en skal gå inn i et prosjekt om en ser muligheter for å kunne vokse og utforske. Dette vil også vises på lerretet.

Iblant kunne jeg ønske at jeg ikke var mutters alene underveis med denne produksjonen – det er ingen problem å ha flere roller eller interesser – men problemet for min del inntraff når rollene overlappet hverandre og ingen hadde ryggen min, eller jeg ikke hadde noen å diskutere med eller rådføre meg med når utfordringer dukket opp underveis i produksjonen.

Det har naturligvis kostet. I lange perioder de siste årene etter at jeg gikk ut av filmskolen på Lillehammer har jeg måttet tåle å slite, være fullstendig blakk, låne penger av venner og kollegaer for å kunne betale husleia og for å kunne ha mat i kjøleskapet slik at jeg blant annet kunne lage denne filmen og utvikle andre. Å lage film er uansett tidkrevende og utfordrende, uavhengig av penger og ressurser  – det vet jeg, men spesielt utfordrende er det når du aldri har opplevd å få ordentlig innpass i det norske filmmiljøet med fast arbeid eller hyppige frilansoppdrag – det har rett og slett vært utfordrende å overleve, få det til å gå rundt.

Unestablished. Not forming part of the permanent staff. Jeg kommer til å huske den lilla t-skjorta jeg fikk foran alle «kompisene mine» på et vorspiel av en eller annen Ole med mindreverdighetskomplekser og mobbementalitet der det står Unestablished i bold Helvetica med store bokstaver på brystet som da snørte seg om overkroppen som om den prøvde å beskytte de vitale organene mine – som om noen skulle gå til fysisk angrep på meg. Ole var ung, full av selvtillit, og bola selvfølelse – og han var tydeligvis Established. Alle så opp til ham. Utenom meg. Jeg fuckings hatet Ole. Frank fra Polen lånte den noen få dager senere og leverte den aldri tilbake. Han kjente aldri til historien bak t-skorta. Han bare synes den var kul. Frank hadde nok med sin egen historie. Dette er mange år siden, før filmskolen.

Og iblant har jeg kjent på det samme som Leon, da han gikk opp på scenen og sa at han hadde lyst til å be de fleste i filmbransjen i Norge fucke off. Jeg kan forstå hans sinne og vrede. Men det er så lite konstruktivt.

  • Min far, min far, hvor var du?
  • Var du også alltid her?
  • Har du også alltid vært her?

Jeg tror jeg hørte et skudd. Nei, vent, jeg tror det var lyden av en gnist.

Jeg er veldig glad nå for at jeg ikke ga opp, at jeg hadde troen på meg selv og prosjektet mitt. Jeg er glad for at jeg hadde en kjæreste som elsket meg ubetinget og for at det fantes i alle fall én konsulent i Norge som så meg, og at han ga meg støtte til å fullføre filmen med en post-produksjonsperiode som strakk seg fra april til september 2017, med premiere på BIFF september 2017.

Still fra kortfilmen NO MAN IS AN ISLAND, regi Ali Parandian (Foto: Runar Sørheim)

Jeg har en flamme i meg.

På vei til Amandaprisutdelingen i Haugesund ble jeg stoppet i sikkerhetskontrollen. En kraftig dame i uniform ser på meg i det jeg passerer sikkerhetsventilen/tunnelen som naturligvis begynner å pipe og indikere at jeg har noe metallisk på meg. Først lyser det grønt, plutselig lyser det rødt. Jeg hadde absolutt ingen metaller på meg. Det piper og blinker og jeg føler meg skyldig. Jeg føler meg uansett nesten alltid skyldig. Lenge kunne jeg ikke gå med hendene i lommene da jeg gikk i butikker, fordi når ansatte eller handlende så på meg så var jeg redd for at de skulle tro at jeg hadde stjålet noe i butikken. I lang tid følte jeg meg skyldig hver eneste gang en politibil kjørte forbi meg eller jeg hørte sirener. Hadde jeg gjort noe galt? Hva er det jeg har gjort?

Hun ser på meg. Jeg fryser til. Kjenner at jeg blir dårlig i magen. Hva har jeg gjort? Hun ber meg strekke armen rett frem, hun tar frem en lang stang fra skuffen sin. Alle menneskene står bak meg. Jeg lurer på om det er noen filmfolk som får med seg alt dette. Jeg strekker armene ut, hun tar tak i stangen, fester en papirlapp på tuppen av den og begynner å føre den langs kroppen min. Flere vakter ser mot oss. Jeg smelter. Jeg dør. Jeg våkner. Jeg lever. Jeg lurer på hva det er for noe? Hun svarer ikke. Jeg prøver igjen. «Hei, jeg er bare litt nysgjerrig. Hvorfor gjør du det her?» Hun svarer ikke. De andre vaktene ser litt anspente ut. Den kvinnelige sikkerhetsvakten fører stangen med papirlappen over hele kroppen min, men uten å trykke, det er nesten noe sensuelt over hele seansen. Jeg klarer ikke å la være å fantasere om hvordan det ville vært om vi lot et erotisk rollespill utspille seg, her, nå – foran alle. All eyes on me. Hun stryker forsiktig over alle kroppsdeler. Tegner konturene, følger formen i den hengslete kroppen min. Hun stryker meg som om noe kan bli detonert, når som helst.

Senere skal det vise seg at hun tar luktprøver fra klærne mine for å spore opp om jeg har sprengstoff på meg. Jeg lurer på om det ser ut som jeg har sprengstoff på meg? Jeg ser nedover kroppen min. Selv om jeg har lagt noe på meg de siste årene, så er jeg ikke sånn veldig overvektig. Og klærne mine sitter jo ganske tett på kroppen min. Jeg tenker at det ville vært lett å se om jeg hadde noe sprengstoff på meg. Ser det ut som jeg kunne ha vært en av dem som krasjet fly i bygninger? Ja. Det gjør det. Jeg har mange av de samme trekkene. Det er jo sant. Hun putter lappen med luktprøvene fra kroppen min inn i en maskin. Det tar 20 sekunder før hele flyplassen går i lufta eller hun kort sier: ”Den er grei”. Hun ser ikke engang på meg. Jeg ser på henne og spør: ”Hadde jeg ikke noe sprengstoff på meg?”

Det eneste jeg har er prosessen og jeg vet at alt er i forandring.

Jeg ankommer Haugesund, og lar være å sprenge flyplassen eller kræsje flyet med alle de flotte, heldige, nominerte og glade filmarbeiderne. Harald har bursdag idag, og på oppfordring fra flyvertinnen synger alle bursdagssang for ham.

Endelig kan jeg tenne meg en røyk. Jeg kjenner nikotinen eksplodere i hjernen min i det lungene mine suger til seg røyken og sender den rundt omkring i den lange kroppen. Endelig et lite friminutt. Jeg misliker å fly. Liker tog.

Fuck. Jeg må kjøpe meg en dress, smoking er helt uaktuelt. Selv om Amanda-folka helst ønsker det. Rakk ikke å kjøpe dress i Oslo. Har hatt så mye å gjøre den siste uken. Håper de har noe på tilbud. To av mine skuespillere har allerede ankommet Haugesund. Jeg sjekker inn på hotellet, vi får to akkrediteringer. En til meg og en til fotografen. Jeg dekker flybilletten til den ene av skuespillerne som er med, han går på teaterskole og har ikke noe særlig inntekt ved siden av. Jeg føler meg som produsent forpliktet til å betale reisen hans; Han er gira på Amanda, han er flink til å hilse på folk – en real networker. Ser for meg at han har en fremtid i norsk film og teater.

Jeg kjøper en dress, dempet blå, brunt slips og brune pensko. Er fornøyd med kjøpet, alt er på tilbud. Jeg har ikke hatt en ordentlig dress siden jeg var femten og skulle på skoleball. Faen, ekte innvandrer ass. Han som sa «coconut», han som var identitetsforvirret og han som klingret seg fast til 2Pac. Som om 2Pac kunne redde ham fra den vinterlige tomheten som sakte men sikkert slukte ham inn i magen til den kalde Oslo-natta. Som om 40 000 følgere og 6 000 likes kan få det som er smått, lite og dødt til å reise seg og bli potent igjen. Det eneste som er hardt og hult og klossete er tomme trusler – men de faller og snubler på sin egen urimelighet fordi de fremstår som en analfabet som prøver å skrive lange setninger som beskriver tanker og følelser forut for hva språket kan fortelle oss om oss selv. “Akkurat det forstod jeg ikke, hva mener du?” At om vi skal klare oss i det samfunnet her så må vi kunne språket, beherske det, bruke det, og fyre av våre pistoler med ord når vi skulle trenge det. Slik en ekte lykkejeger gjør. For hvordan skal jeg dekonstruere og forstå dette samfunnet som jeg er en del av om jeg ikke forstår språket? Tanke. Ord. Tanke. Ord. Følelser. Hvem skal snakke for meg og dem som ikke kan snakke nå? Hvem skal snakke? Tror Werner Herzog en gang sa at film er analfabetenes språk.

Rosenhoff, Oslo, sommeren 2018 (Foto: Ali Parandian).
  • Om skyene sang min sang, ville du stoppet opp?
  • Sett opp?
  • Og lyttet i stillhet?

Under mottakelsen i Rådhuset i Haugesund drikker vi noen glass fordi vi er tørste. Vi hilser på de Amanda-nominerte innen kortfilm. Det er hyggelig. Vi gir hverandre komplimenter. Spesielt de som har laget «Odd er et egg» er veldig rause på komplimentene, de sier at de er forholdsvis sikre på at vi kommer til å vinne. Jeg blir flau, men prøver å skjule det. Jeg er fremdeles en guttunge i møte med det, komplimenter. Men sier alltid høflig, takk. Takk, veldig hyggelig å høre. Fordi det er det. Og noen ganger så klarer jeg ikke å gjengjelde komplimenter sånn umiddelbart. Det må liksom komme av seg selv – jeg blir for selvbevisst og da høres komplementet bare instrumentelt ut i stedet for å være noe som er oppløftende og varmt.

Mottagelse i Rådhuset i Haugesund, Amanda 2018 (Foto: Ali Parandian).

Jeg ser rundt meg og tenker. Ok, her er vi nå. I Haugesund. Jeg har det fint. Jeg går litt rundt. En mann som heter Leon kommer bort til meg for å hilse på og gratulerer meg og lurer på om det er første gang vi er her. Jeg kjenner ham igjen fra Trygdekontoret. Lite skulle jeg vite at han noen timer senere skulle gå opp på scenen og avbryte prisutdelerne og be den norske filmbransjen fucke off. Plutselig føltes det som om vi alle var i fritt fall. Jeg ser på skuespillerne mine, de ser på meg, jeg ser på bordet til Iram og jeg ser på bordet til Karpe, og jeg tenker at dette ikke er bra for oss minoriteter. Nå bekrefter han bare mange av fordommene en del nordmenn har om “de jævla utlendingene”. Tilbake til Rådhuset. Ordføreren holder først en tale jeg ikke husker så mye fra. Også går han rundt med en mild fremtoning og snakker med alle de nominerte som er der. Jeg spør en av funksjonærene om det er lov å drikke flere glass. Selvfølgelig er det det. «De» ser på meg som om jeg aldri har drukket et glass. Plutselig har jeg drukket tre. Jeg ser på klokken. Vi er altfor sultne, og jeg har mine begrensninger for hvor lenge jeg klarer å småprate før det begynner å småknirke og småklikke – innvendig. Jeg kjenner det strammer seg om en og annen blodåre eller et organ eller to før vi stikker på en indisk restaurant ved brygga for å spise  sammen. Det er hyggelig. Maten er god. Men jeg klarer ikke å nyte det fullt ut. Da vi var på mottagelsen i Rådhuset var jeg usikker på når vi skulle traske over den røde løperen. Jeg går bort til en av funksjonærene fra festivalen, og med et «litt» uskyldig og gutteaktig preg spør jeg den flotte hvite høye damen med blondt hår, lange bein og store blå øyne om hun vet hva opplegget med den røde løperen er. «Du vet hva en rød løper er?».

  • It’s a beautiful world we live in
  • A sweet romantic place
  • Beautiful people everywhere
  • The way they show they care makes me want to say
  • It’s a beautiful world
  • Oh what a beautiful world
  • For you

 

  • It’s a wonderful time to be here
  • It’s nice to be alive
  • Wonderful people everywhere
  • The way they comb their hair makes me want to say
  • It’s a wonderful place
  • Oh what a wonderful place
  • For you, for you, for you, for you, for you, for you, not me

(Mark Mothersbaugh, Gerald Casale)

Jeg står foran henne fordi jeg er en av de nominerte. Så stas, åh, så gøy! Men den overfladiske gleden og lettheten jeg hadde i meg forsvant raskt opp mot de flotte maleriene i taket. Og jeg sto igjen med en tung kropp som dro meg ned mot bakken. Den flotte kvinnen i slutten av tjueårene er nå fylt av en glød som står i kontrast til min matthet, kanskje enda mer nå enn før jeg henvendte meg til henne. Hun bærer på en urokkelig trygghet og hun smiler og utstråler en tilfredshet over å vite hva og hvem hun tilhører, og det er lite som tyder på at hun har kjent noe særlig på skammens regulerende funksjon. Hun vet hva en rød løper er, det er det ikke tvil om. Hun var så flott, men i et åndedrag visnet hun og falt om inne i meg, rett foran meg, uten å vite det selv, bare klærne hennes ble igjen.

Tap. Skammen kan også ha sin destruktive funksjon. Uthule deg, til du er ingen. Og hva gjør du når noen ser deg for første gang på lenge og sier: – Hei, bror. Kom, bli med oss i stedet. Egodød. Noen mener skammen kan være inngangsporten til en ny åndelig dimensjon og et høyere nivå av bevissthet.

Vi henter tingene våre og drar for å spise på en indisk restaurant. Vi orker ikke å spise opp alt. Vi spør om vi kan få ta med resten i en doggy bag.

  •  You either with me or against me, ho (ho)
  • You either with me or (wait)
  • Win win, win, win, win (yeah)
  • Fuck everything else, win, win, win, win (win)
  • These niggas ain’t shit (mommy), win, win, win, win
  • Stop chasin’ that bitch (stop), win, win, win, win (yeah)

(Jay Rock)

Tilbake til hotellet. Vi drikker glass. Vi hører på Jay Rock, WIN. WIN WIN WIN WIN. Jeg er slem gutt og røyker Golden Virginia ut av hotellvinduet i sjette etasje. Fotografen min lurer på om jeg har talen klar. Jeg sier at jeg bare kommer til å freestyle om vi vinner. Men jeg vet at jeg har en tale som jeg holder igjen og igjen og filmen heter: En sorg i alle år. Jeg savner datteren min.

Oslo, vinteren 2012, meg og min datter Shirin. (Foto: Ali Parandian)

Og selv om jeg har muslimsk bakgrunn og kommer fra Iran så har jeg hverken tenkt å sprenge noe eller kidnappe noen. Noen ganger drømmer jeg om å bli kidnappet. Forlatt på et øde sted og tvunget til å grave min egen grav. Før jeg får en kule plantet i hodet. Jeg faller om og blir tatt imot av nakne familier med hvite kropper. Faller ned. Bare tanken. Følelsen.

Min datter Shirin, Tønsberg 2012. (Foto: Ali Parandian)

Jeg har en sorg til. Familien min. Røttene mine. Hjemlandet mitt. For inne i hjertet mitt er det blod som strømmer ut i alle mulige retninger. Om jeg tok en slegge og knuste brystkassen, røsket ut hjertet og delte den i midten, delte den i to, holdt den foran deg med blodet mitt dryppende over dine føtter – ville du da kunne se om jeg innerst inne i hjertet mitt er iransk eller norsk?

Azadi Square, Tehran, 28.06.98. (Foto: Ali Parandian)

Jeg tenker på hvem jeg er i kontekst av den tiden jeg lever i. Jeg blir svimmel. Jeg tenker på hva som ville ha skjedd om noen hadde troen på meg og mine filmatiske ideer i 2010 da jeg gikk ut av filmskolen. Hvor ville jeg vært idag? At en produsent og regissør fra min egen klasse ville stjele og dele et prosjekt jeg hadde arbeidet med i lang tid falt meg aldri inn. Så når fant jeg meg selv? Var det da en redaktør på et av Norges største riksdekkende aviser fortalte meg at det ville være vanskelig å selge inn og gjøre redaksjonelt arbeid omkring kortfilmen min fordi «for å si det på denne måten, en film med tre svarte hovedkarakterer selger ikke noe særlig godt, og er vi heldige vil vi kun få 2 000-3 000 klikk.”

Er det alt vi er verdt? 2 000 – 3000 klikk?

Klikk.

Klikk.

Klikk.

  • …I can get a straight job
  • I’ve done it before
  • I never minded working hard
  • It’s who I’m working for

(Gillian Welch, David Rawling)

                                               Og det brenner fremdeles i meg.

 

Norefjell, Norge, høsten 2011. Foto: Ali Parandian

Filmen jeg har laget ble heldigvis sett av over 98 000 mennesker på NRK 2 i romjula 2017, jeg aner foreløpig ikke hvor mange ganger den er blitt streamet. Den vant prisen for beste kortfilm på BIFF, den vant på Minimalen i Trondheim, den fikk hederlig omtale på Grimstad. Og den er blitt vist over tyve ganger på andre festivaler, spesialvisninger, og nå skal den på en to ukers turne i Russland i regi av TIFF. Filmen har også fått hederlig omtale på Dokufest i Prizren, Kosovo – men akkurat det var ikke det viktigste med Prizren, det fine var at jeg for første gang på lenge befant meg et sted hvor jeg følte meg mer hjemme enn i Norge, den fremmedgjørende angsten jeg så ofte føler i Norge slapp taket. Det jeg nå vet er at jeg må reise mer og jeg må oppsøke mine røtter. For det er alle forunt å vite hvor de faktisk kommer fra, bare senke skuldrene og være “en av oss”. Det er forøvrig tittelen på Åsne Seierstads bok om 22. juli. “En av oss”, så da er det vel automatisk et “en av dem”. Jeg lengter etter å bare være en av oss, og bli møtt med et blikk som kan romme hele meg nettopp fordi jeg ligner mer på de fleste enn de få. Jeg blir trøtt av å bære denne politiske kroppen, men det er uunngåelig. Jeg kommer meg ikke unna det og jeg har fremdeles et godt stykke foran meg. Knærne er ømme, føttene går motvillig bortover – søkende, sonderer landskapet, og tenker i det stille: Er dette mitt land? Er dette mitt språk? Er dette mitt folk?

Fjelltur, Norefjell, Norge, høsten 2011. (Foto: Ali Parandian)

Tid er en illusjon, og jeg vet at forut for alle mine betingelser og den skjøre identiteten jeg bærer med meg og som de fleste av oss tviholder på så er jeg fri.

PS: På vei tilbake fra Haugesund ble jeg stoppet igjen i sikkerhetskontrollen. Den ene vakten som sitter og følger med på røntgenbilder av all bagasjen som blir sendt gjennom for inspeksjon stopper opp ved min ryggsekk og studerer røntgenbilde – hun ser alvorlig ut, hun tilkaller en annen sikkerhetsvakt som også begynner å studere røntgenbilde av den grå Helly Hansen sekken, de bøyer seg mot skjermen, de tilkaller en tredje vakt som også ankommer for å analysere innholdet i sekken før en fjerde vakt kommer til unnsetning, hun bryter ut i latter og begynner å le høyt, snur seg bort til meg og sier: – Gratulerer med Amanda! Så utrolig gøy.

Jeg sier: – Tusen takk for det, det er veldig hyggelig å høre!

Fjelltur, Norefjell, Norge, Ali Parandian, høsten 2011. Foto: Sunniva Ygre Fines

 

  • ‘Cause everything is free now
  • That what I say
  • No one’s got to listen to
  • The words in my head
  • Someone hit the big score
  • And I figured it out
  • I’m gonna do it anyway
  • Even if it doesn’t pay
  • And sing a little love song
  • My love, to myself
  • If there’s something that you want to hear
  • You can sing it yourself

(Gillian Welch, David Rawling)

MENY