Yenni Lee (foto: Terje Skaar) 

Yenni Lee er ikke et kjent navn for det gjengse filmpublikum – men dét kan komme til å endre seg snart. 31-åringen er aktuell i juni med kortfilmen bjørnedyr i hovedkonkurransen på Kortfilmfestivalen i Grimstad, men har også intet mindre en tre langfilmprosjekter i utvikling.

– Ja, det er mange prosjekter jeg holder på med samtidig nå. Jeg har en master fra Akademin Valand, som er en veldig fri skole hvor man får utvikle nye og egne arbeidsmetoder – de fokuserer på deg som en helhetlig filmskaper, og at du får utviklet din egen stemme. I løpet av masteren utforsket jeg veldig mye som har med makt å gjøre, og makt og vold var på en måte mine hovedbegreper. Dette ledet meg videre til en utforskning av den såkalte tilskuereffekten, som går ut på at når noen trenger hjelp, er sjansene for å få hjelp dårligere jo flere tilskuere det er.

Lee fremhever at makt i seg selv ikke er et positivt eller negativt ladet ord, men at hun er mer interessert i hvordan mennesker bruker makt.

– Det har vært mye snakk i det siste om hvordan makt kan brukes på en negativ og destruktiv måte, for eksempel gjennom seksuell trakassering. Men det kan også være noe positivt ved makt, som gjør at man har stor innflytelse på andre. Det er aldri én som har makten alene, den flyter og skifter til enhver tid utfra hvilken posisjon en har eller får.

Filmskaperen beskriver kortfilmen bjørnedyr som en utforskende film rundt begrepene makt og vold, og de strukturene som oppstår i en maktsituasjon. Dette er allerede langt mer detaljert enn den noe kryptiske filmomtalen i festivalprogrammet: «bystandereffekten er som en cerebral og affektiv penetrering». Er det et bevisst grep for at folk ikke skal vite noe om filmen hennes før de ser den?

– Ja. Jeg er en sånn som alltid prøver å unngå å se trailere til filmer, for eksempel, fordi jeg liker det som er uventet. Hvis man vet hva en film handler om, er det veldig lett å bygge opp forventinger om hva filmen skal være. Sånn er det med titler også, og det er derfor jeg liker å ha titler helt på slutten av filmen. Ja, titler på starten kan bidra til å sette en stemning eller retning for filmen, men jeg liker å holde det litt kryptisk – selv om jeg prøver å passe på at det ikke blir for kryptisk. En liten «tease» på hva det kan handle om, liksom. bjørnedyr er en film som kan ha veldig mange forskjellige tolkninger, og kanskje kan være litt uforståelig iblant.

Vi må snakke om filmene!

Lee har tidligere hatt filmen Eksplosjoner i hjertet på Kortfilmfestivalen. Nå, to år senere, er hun tilbake igjen etter å ha vært på flere festivaler i utlandet: Hennes arbeider har blitt vist i Göteborg, på South By Southwest og Outfest, i Locarno og på Nordic Film Days.

– Den første gangen jeg var i Grimstad var da jeg akkurat hadde gått ut fra NISS, da jeg var ferdig på regilinja der. Jeg var kjempeung! Jeg var 20 år da jeg var ferdig. Vi dro en hel gjeng fra skolen til Grimstad på festivalen, delte en svær hytte og alt det der. Det var virkelig idyllisk, med en utrolig fin stemning. Samtalene eller Q&A-ene med filmskaperne fant sted på Apotekergaarden den gangen, og det var veldig bra oppmøte. Folk var veldig interesserte i å høre om filmene, og det er én av mine favoritting på filmfestivaler – jeg er veldig interessert i å høre hvordan filmskaperne har jobbet med filmene sine. Det kan være litt kjedelig iblant å snakke om bare bra eller dårlig, jeg er interessert i å gå litt mer i dybden.

Som ung filmskaper i etableringsfasen, hvilke forventninger har du til en festival som Grimstad, eller hvordan deltagelsen der kan påvirke veien videre?

 – Jeg er veldig forsiktig med å forvente så mye, generelt. Men selvfølgelig har jeg mine tanker, ønsker og forhåpninger om at det jeg lager kan ta tak i folk, riste litt i dem, og sette ytterligere fokus på den problematikken jeg vil belyse. De siste årene har jeg vært veldig opptatt av kvinners rettigheter, likestilling og det å representere ulike etnisiteter, kjønn og skeive karakterer på film, og tematikk har blitt viktigere for meg. Vi trenger å snakke om disse tingene. Det jeg ønsker er at når vi har sett filmene på Kortfilmfestivalen, så kan vi samles og diskutere filmene – i stedet for å bare si «gratulerer» og «bra film» og that’s it. Jeg er dritlei av det! Når jeg har vært i Sverige har jeg opplevd en helt annen måte å forholde seg til film: Der snakker man om og diskuterer film på en helt annen måte, også om hvordan man jobber. Mens her hjemme er det ofte mer «det var bra» eller «det var dårlig», og så ferdig med det. Jeg savner at man spør seg litt mer, hva er det som er viktig her? Det er jo tematikken, og ved å bruke utradisjonelle arbeidsmetoder vil vi også føde nye formater og fortellinger i film.

– Vi har nesten for mange penger

 Og hvordan har det vært å delta på festivaler i andre land, sammenlignet med her hjemme?

 – For min del er det aller mest interessante å treffe filmskapere fra forskjellige land. I Locarno traff jeg for eksempel regissører fra Etiopia, Madagaskar og Hellas. Dette er steder som ikke har samme støtteordninger som vi har. Vi i Norge har nesten for mye penger, men klager hele tiden over hvor lite penger vi får tildelt. Men der har de ikke et nasjonalt filmsenter en gang. De må bare finne andre løsninger på hvordan de skal lage film. Ofte blir det å betale fra egen lomme. For min utvikling som regissør er det viktig å møte andre mennesker, og høre om deres opplevelser og hvordan situasjonen for dem er i deres egne land.

– Det er veldig trygt her. Vi lager alt for trygge filmer. Dette er noe av det jeg vil utfordre. Jeg vil bryte med hetero- og kjønnsnormative strukturer, og tradisjonelle måter å jobbe med film på.

I Norge jobber Lee med Barbosa Film, som har mye vind i seilene for tiden. De har vunnet Amanda for kortfilmen Min søster (2017), og har markert seg som et tydelig feministisk produksjonsselskap.

– Nina Barbosa møtte jeg på et veldig riktig tidspunkt i livet, da jeg kom tilbake til Norge, og det klaffet med én gang. Vi er veldig synkroniserte. Jeg er sånn som har mange prosjekter på gang samtidig, og jobber veldig fort – så jeg trengte noen som kunne matche mitt tempo. Nina og jeg har dessuten veldig samme syn på hva vi ønsker å jobbe med, også politisk innenfor filmbransjen. Barbosa Film er et feministisk filmselskap, og Nina også er veldig opptatt av å ansette kvinnelige fagsjefer bak kamera og å representere forskjellige etnisiteter i selskapet. Vi snakker veldig mye om sex fra kvinnelige perspektiv, tematikk og problematikk hele tiden, og det syns jeg er nødvendig og fantastisk!

Tre nye langfilmer

Sammen med Barbosa Film holder Yenni Lee nå på å utvikle én ny kortfilm, og to nye langfilmer – i tillegg til et tredje langfilmprosjekt i Sverige, der Zentropa er samarbeidspartneren. Selv om alle disse prosjektene fortsatt er i utviklingsfasen, går hun med på å fortelle oss litt om hva de handler om.

– Den første spillefilmen med Barbosa heter Alpha Hotel, og handler om vold og maktmisbruk. Ideen til denne filmen oppsto da jeg var på prøvespilling til en veldig kjent svensk film, med en veldig kjent svensk regissør, og er basert rundt den opplevelsen som jeg satt igjen med etterpå. Det var ikke en veldig god følelse. Alpha Hotel er en veldig kompleks film med mange forskjellige lag, og den finner sted mellom vår virkelige og absurde men seriøse parallelle drømmeverden. Det handler om en skuespiller som drar på prøvespilling til det mannlige narsissistiske regissør-geniet Jan Berg, som misbruker sin maktposisjon for å kontrollere henne gjennom bl.a seksuell trakassering og menneskelig redusering.

– Den andre vi holder på med er litt mer om min egen oppvekst og bakgrunn. Den består av to kapitler, hvor det første handler om et ungt ektepar som flykter fra Vietnam med båt og blir plukket opp av et norsk tankskip og plassert i Kongsvinger, der jeg selv er født. Vi følger ferden deres – og de andre båtflyktningene – etter fallet i Saigon i 1975 da kommunistene tok makta, når de blir tatt av Viet Cong, blir sendt til omskoleringsleir og prøver å flykte igjen. I kapittel to følger vi deres nå 17 år gamle datter Lea som bare venter på å bli 18. Hun hater den vietnamesiske kulturen, og opplever veldig sterk kulturell dissonans; foreldrene har fortsatt med seg sine verdier og konservative syn til Norge, og lever fortsatt på 70-tallet. Filmen handler om flukt, oppvekst og rasisme, der Lea forsøker å flykte fra foreldrene sine mens foreldrene måtte flykte fra Vietnam om et håp om et bedre liv.

I tillegg til disse to prosjektene sjonglerer Lee altså et langfilmprosjekt med Zentropa i Sverige, og et nytt kortfilmprosjekt – blant annet. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.