Seks skuespillerstudenter fra Det Multinorske ved Det Norske Teatret har skrevet hver sin monolog som de sammen med et knippe regissører skal visualisere. Prosjektet, som er initiert av Det norske teateret, i samarbeid med Oslo16 og Viken filmsenter, strekker seg over tre måneder for at studentene skal få brynt seg på filmmediet.

De seks skuespillerne bak Oslo-monologene er ganske ubeskrevne i norsk film- og tv-sammenheng: Peiman Azizpour, Mimmi Tamba, Amina Sewali,  Emil Rodrigo Jørgensen, Catharina Vu og Kidane Gjølme Dalva.

Men om få måneder er de ferdig utdannet skuespillere, og da venter den såkalte bransjevirkeligheten der ute.  Hva slags forhåpninger har de? Hvordan opplever de å være såkalt flerkulturelle skuespillere? Det var utgangspunktet for vårt møte med dem.

PEIMAN AZIZPOUR

Peiman (Pey) er 22 år og opprinnelig fra Kurdistan i Iran. I Bergen har han blant annet spilt på Den Nasjonale Scene. Han har også holdt på med teater i Iran fra han var 11 år.

Snart er du ferdig utdannet skuespiller. Hvor går veien videre, hva slags forhåpninger har du til bransjevirkeligheten der ute?

– Jeg håper jeg kan bli sett og kalt inn til auditions og castet til roller – uten at det nødvendigvis er fokus på min bakgrunn.

Norsk film- og tv-bransje har jo fått mye kritikk i det siste for ikke å ha nok mangfold. Hvordan opplever du rolletilbudet for flerkulturelle skuespillere? Og hva kan gjøres for å bedre det?

– Jeg opplever at de fleste rolletilbudene for flerkulturelle skuespillere er gitt på grunn av deres bakgrunn og hvordan de ser ut. For meg personlig er ikke det viktigste å få roller med utgangspunkt i min bakgrunn. Jeg har lyst til å kunne spille alle slags roller som er aktuelle for et publikum i Norge. Roller som f.eks Torvald og Nora i Et dukkehjem bør også spilles av skuespillere med flerkulturell bakgrunn. Men vi er på vei, som for eksempel med Sara Khorami i Hermarmelade og Kadir Talabani i Et dukkehjem.

Hvilke skuespillere inspirerer deg?

– Det er mange! Men jeg kan nevne noen her på Det norske teatret: Svein Tindberg, Preben Hodneland, Ingeborg Raustøl og Frank Kjosås.

Hva står deg nærmest – teater eller film?

– Film har alltid stått meg nærmest. Men jeg elsker teater også, og blir mer og mer glad i å stå på scenen. Jeg håper jeg får gjort begge deler etter jeg er ferdig med utdanningen.

MIMMI TAMBA

Mimmi er 26 år, halvt senegalesisk og halvt norsk og kommer fra en teaterfamilie i Tromsø. Musikk er en viktig del av hennes liv, og hun vært profesjonell musiker i to år. Hun har blant annet jobbet for Brageteatret i Drammen før hun kom inn på Det Multinorske.

Snart er du ferdig utdannet skuespiller. Hvor går veien videre, hva slags forhåpninger har du til bransjevirkeligheten der ute?

– Jeg er spent på hva som vil skje fremover, det er jo en veldig usikker bransje. Man vet ikke hva som kommer til å skje. Håper selvsagt på spennende utfordringer.

Norsk film- og tv-bransje har jo fått mye kritikk i det siste for ikke å ha nok mangfold. Hvordan opplever du rolletilbudet for flerkulturelle skuespillere? Og hva kan gjøres for å bedre det? 

– Jeg opplever egentlig at mange teatersjefer er interessert i å utvikle et større mangfold nå. Bransjen er i endring, men det gjenstår fortsatt en del jobbing. Det blir kjempespennende å se Sarah Khorami i Antigone. Det er en sånn utvikling jeg vil se. Folk med forskjellige bakgrunner i rollen som Nora i Et Dukkehjem eller Jeanne d’arc. Det blir spennende å se om de klarer å unngå å alltid gjøre et nummer ut av at man har en annen bakgrunn. Bare se på dramaserien Black Mirror. De gjør det bare helt eksepsjonelt bra. Måten de bruker skuespillerne på er sånn det burde være overalt. Om du ser serien vil du skjønne hva jeg mener.

Hvilke skuespillere inspirerer deg? 

– Jeg elsker skuespillere som har en råskap. James McAvoy, Daniel Kaluuya, Angelina Jolie. Selvsagt mange norske, også: Ingrid Bolsø Berdal og Isabel Beth Toming er bare noen av de få som inspirerer meg. Sist, men ikke minst, må jeg nevne mamma, Guri Johnson. Hun er jo en stor inspirasjon.

Hva står deg nærmest – teater eller film?

– Jeg har gjort mest teater, men film er noe jeg har lyst til å lære mer om og gjøre mer. Jeg ser mye film da!

AMINA SEWALI

Amina er 28 år, kom til Norge frå Uganda i 1994 og vokste opp i Oslo. Hun har vært profesjonell musiker siden hun var 15, og har blant annet hatt roller på Nationaltheatret før hun kom inn på Det Multinorske.

Snart er du ferdig utdannet skuespiller. Hvor går veien videre, hva slags forhåpninger har du til bransjevirkeligheten der ute?

– Jeg er spent på verden der ute etter skolen, og håper på å få være med i både filmer og teaterproduksjoner. I tillegg til å lage ting selv.

Norsk film- og tv-bransje har jo fått mye kritikk i det siste for ikke å ha nok mangfold. Hvordan opplever du rolletilbudet for flerkulturelle skuespillere? Og hva kan gjøres for å bedre det? 

– Jeg tror Norge fortsatt ligger litt etter med rolletilbudene for flerkulturelle skuespillere. Jeg la merke til dette senest i går, da jeg så den franske versjonen av Skam. Det er gøy å se at de tør å satse på flere flerkulturelle skuespillere i de større rollene. Men når det er sagt, så står det jo ikke stille i Norge. Det er en positiv utvikling på gang. Spesielt på teaterscenene, hvor det oftere dukker opp store roller for flerkulturelle skuespillere. Ofte gode og komplekse roller som ikke har noe med skuespillerens hudfarge eller bakgrunn å gjøre. Så jeg tror kanskje det handler om mot. De som tar valgene må tørre å satse på noen nye ansikter, og kanskje ikke undervurdere de som skal se på. Tenker at det norske publikummet bare har godt av å se litt mangfold på skjermen og på scenen. For det er jo det samme mangfoldet som finnes i samfunnet ellers.

 Hvilke skuespillere inspirerer deg? 

– Viola Davis, Angela Basset, Meryl Streep, Daniel Kaaluya og Danai Gurira.

Hva står deg nærmest – teater eller film?

– Jeg har jo sett på film siden jeg var liten, og er veldig glad i det. Det er jo så mange muligheter og måter å fortelle en historie på film. Men de siste årene har jeg sakte men sikkert forelsket meg i teater også, og blitt mer oppmerksom på hvor levende det er.

EMIL RODRIGO JØRGENSEN

Emil er 29 år og vokste opp i Tromsø. Han hadde hatt roller på ulike teaterscener i Oslo før han kom inn på Det Multinorske.

Snart er du ferdig utdannet skuespiller. Hvor går veien videre, hva slags forhåpninger har du til bransjevirkeligheten der ute?

 – Til høsten kan du seg meg på Det Norske teatret. Jeg skal medvirke i noen oppsetninger der. Ellers håper jeg å få utfordringen det er å kunne jobbe med teater og film – å kunne jobbe med nyskapende regissører som tør å satse på nyutdannede skuespillere. Jeg håper filmbransjen fort tar opp trenden fra Sverge og Danmark om å bruke det dyktige mangfoldet vi har av skuespillere her i Norge mer.

Norsk film- og tv-bransje har jo fått mye kritikk i det siste for ikke å ha nok mangfold. Hvordan opplever du rolletilbudet for flerkulturelle skuespillere? Og hva kan gjøres for å bedre det? 

– På ene siden kan jeg forstå at det ikke alltid er lett å finne skuespillere som skal speile hele samfunnet vårt. Men desto viktigere er det at filmbransjen går virkelig inn for å  lete og våger å satse på noe nytt. Det som bekymrer meg mest er at når de endelig finner noen, er det som oftest – men ikke hele tiden –  til en stereotypiske cast som skal representere en bestemt folkegruppe. Man skal lage serier om ”deres” verden, noe som selvsagt er viktig og interessant å formidle. Men like viktig er det å fortelle historien om en flerkulturell karakter som sliter med hvordan han skal løse de hverdagslige problemene sine, uten å ta utgangspunkt i det flerkulturelle. Slik som Natt til 17. Der har du et bra eksempel på filmskapere som bryter ned fordommer mot flerkulturell cast. Det handler om at filmbransjen må bryte med denne ”uvanen” med å bare skulle gi det publikum forventer.

Hvilke skuespillere inspirerer deg? 

– Listen med inspirasjonskilder er lang. Men for å nevne noen: Morgan Freeman. Fordi han er mørkhudet og banet vei for mange andre skuespillere i USA på 1970 og 80 tallet, men også fordi han er en dyktig skuespiller. Det er mange andre: Leonardo di Caprio, Meryl Streep, Cate Blanchett, med flere.

Hva står deg nærmest – teater eller film?

– Teater har alltid vært mitt førstevalg. Men etter å ha snust på filmkurs på skolen og jobbet med film i feltet, frister det å bli bedre kjent med filmverdenen og bransjen der.

CATHARINA VU

Catharina er 23 år, har vietnamesisk bakgrunn og vokste opp i Sandnes. Hun gikk på musikk, dans og drama på Solbakken Folkehøgskole året før hun kom inn på Det Multinorske.

Snart er du ferdig utdannet skuespiller. Hvor går veien videre, hva slags forhåpninger har du til bransjevirkeligheten der ute?

– Jeg skal først jobbe et halvt år på Det Norske Teatret. Dersom jeg har tid til andre ting ved siden av, så vil jeg jobbe med mine egne prosjekter og eventuelt gå på audition i filmbransjen. Jeg har forhåpninger om at bransjevirkeligheten vil være mer åpen for flerkulturelle skuespillere – eller mer konkret: at en skuespiller med asiatisk bakgrunn kan spille hovedrolle i en film uten at det handler om han eller hennes bakgrunn.

Norsk film- og tv-bransje har jo fått mye kritikk i det siste for ikke å ha nok mangfold. Hvordan opplever du rolletilbudet for flerkulturelle skuespillere? Og hva kan gjøres for å bedre det? 

– Rolletilbudet for flerkulturelle skuespillere er altfor dårlig, men jeg har inntrykk av at film- og tv-bransjen nå jobber med saken. Så kanskje vil bransjen også se verdien i å bruke flerkulturelle skuespillere, kanskje vil de se at disse skuespillerne kan bidra med noe helt eget som etnisk norske skuespillere ikke kan.

Hvilke skuespillere inspirerer deg? 

– Aziz Ansari er en favoritt som inspirerer meg akkurat nå. Han har laget sin egen tv-serie der han spiller hovedrollen og problematiserer fraværet av mangfold i den amerikanske film- og tv-bransjen. Han problematiserer også at mange flerkulturelle skuespillere blir plassert i stereotypiske båser. Gjennom tv-serien hans kan vi se at det ikke behøver å være et problem at en inder i hovedrollen er bestevenn med en asiatisk-amerikansk, afroamerikansk og en «hvit» amerikansk person. Når man ser serien så tenker man ikke på at det er flerkulturelle skuespillere fordi de spiller så troverdig og fordi det er jo slik verden er i virkeligheten. For meg er det herlig å oppleve mangfoldigheten i serien.

Hva står deg nærmest – teater eller film?

 – Jeg må si at teater er det som står meg nærmest nå. Jeg har ikke gjort noe innenfor film, men jeg er veldig interessert i å spille for film.

KIDANE GJØLME DALVA

Kidane er 28 år og fra Stokke i Vestfold. Før han kom inn på Det Multinorske var det lite teater, men mest fotball på høyt nivå. Skader gjorde at fotballkarrieren måtte legges vekk til fordel for skuespilleryrket.

Snart er du ferdig utdannet skuespiller. Hvor går veien videre, hva slags forhåpninger har du til bransjevirkeligheten der ute?

– Veien videre er jeg usikker på, det er vanskelig å si hva slags forhåpninger jeg har til bransjevirkeligheten, i og med at teater og film er noe nytt for meg.

Norsk film- og tv-bransje har jo fått mye kritikk i det siste for ikke å ha nok mangfold. Hvordan opplever du rolletilbudet for flerkulturelle skuespillere? Og hva kan gjøres for å bedre det? 

– Det er ikke noe tvil om at det bør være bedre.

Hvilke skuespillere inspirerer deg? 

– Jeg har ingen noen spesielle favoritter.

Hva står deg nærmest – teater eller film?

– Det synes jeg er vanskelig å svare på.

Regissørene som knyttet til hver sin monolog er Simon Tillaas, Rebecca Figenschau, Aurora Gosse, Roza Taslimi, Alexander Turpin og Christopher Wollebekk. Les mer om hele prosjektet.