En uvanlig musikalsk debut

En uvanlig musikalsk debut

– Jeg bestemte meg for å skyte filmen på nytt: Skuespillerne skulle fremføre nøyaktig de samme scenene, men denne gangen stumt, forteller Ali Parandian om sin NRK-aktuelle novellefilm «No Man Is an Island», som vant pris på BIFF, men som av et norsk mediehus ble vurdert som for lite «klikkvennlig» med sine tre mørkhudete hovedpersoner.

Novellefilmen No Man Is an Island av debuterende regissør Ali Parandian vant i høst prisen for Beste Norske Kortfilm på Bergen Internasjonale Filmfestival 2017. Juryen var rimelig begeistret:

«The winner is a brave and ambitious film that doesn’t shy away from big existential and political questions. Made in different modes, sometimes in a manner that can even be pretentious, it manages to land its many ideas elegantly, winning the audience with an authentic, humorous and spontaneous approach. A surprisingly fresh film about friendship, belonging and prejudice, and an impressively confident start for its filmmaker.”

Denne intervjuer deler langt på vei juryens begeistring og oppsøkte regissøren Ali Parandian for et lengre intervju. Det er ikke ofte Rushprint ofrer en novellefilm så mye oppmerksomhet. Men noen ganger må man kjenne sin besøkelsestid når talentet er så udiskutabelt.

Fortell meg litt om bakgrunnen din Ali, og hvordan kom du inn i filmproduksjon?

– Jeg var 7 år gammel da jeg kom til Norge, og det lille tettstedet Løten. Jeg gikk ferdig barneskolen der, men etter hvert flyttet vi til Bekkestua. Jeg kommer ikke fra en typisk kunstnerfamilie, men fattet likevel tidlig interesse for musikk, film og poesi. Kjøpte min første gitar da jeg var 13-14 år gammel og ble etterhvert medlem av et band.

Jeg hadde utfordringer med å være konsentrert på skolen og trivdes ikke så godt med det jeg opplevde som et lite inspirerende og kaldt miljø. Dette førte til endel skulking. Men i stedet for å henge på gata, dro jeg på biblioteket. Det ble på mange måter min fritidsklubb når ting ble i overkant tøft. Der hørte jeg på musikk, leste bøker og så filmer. På den tiden drev min far en videobutikk, og etter skoletid måtte jeg dra dit for å jobbe. På grunn av forutsetningene i livet mitt ble det naturlig for meg å se mye film. Først så jeg alle de streite filmene vi hadde i butikken, og etter det gikk jeg løs på de ustreite filmene. I tillegg var musikken alltid med meg.

Mens jeg gikk på videregående hadde jeg to jobber, en på bensinstasjon og en i platebutikk. Jeg brukte alle pengene mine på musikkinstrumenter og lydutstyr. De første lydopptakene jeg gjorde var av regn, prosesserte gitarer, og min egen stemme hvor jeg leste opp selvskrevne og persiske dikt. Alt dette var elementer som jeg brukte i musikken min. På grunn av filminteressen kom jeg i tanker om at det hadde vært interessant å bruke foto som et musikalsk element, og kjøpte jeg meg derfor et videokamera for å eksperimentere med. Jeg ble mer og mer opptatt av film, og så mer og mer film. En kompis av meg anbefalte at jeg burde søke meg inn på Filmskolen på Lillehammer. Etter litt om og men skrev jeg to søknader: en på regi og en på lyd. På den tiden slet jeg mye med usikkerhet, så det endte med at jeg bare sendte søknaden på lyd. Det føltes tryggere, jeg hadde jo holdt på med lyd og musikk i over 10 år. Og filmskolen ville ha meg som student.

Og klokt gjorde de i det. Hva skjedde etter Filmskolen?

– Det ble faktisk teater på meg. Mens jeg ennå gikk på filmskolen ble jeg spurt om jeg hadde lyst til å arbeide på Nationaltheatret etter endte studier. Noe jeg takket ja til. Det falt seg naturlig da jeg før filmskolen hadde jobbet som lydtekniker på Nationaltheatret, hvor jeg på grunn av et sykdomsforfall ble kastet inn i en større produksjon av «Markens Grøde» på hovedscenen. Etterhvert designet jeg lyd til noen teaterstykker og danseforestillinger på bl.a. Rogaland Teater og Festspillene i Bergen, og beveget meg også over i installasjonskunst. Jeg slapp likevel ikke taket i filmverdenen, men fortsatte med å lage lyddesign og lydeffekter til fiksjon, dokumentar og animasjonsfilmer.

Og nå har du endelig kommet ut av skapet som regissør. La oss snakke om din debutfilm No Man Is an Island, som er første film i en trilogi hvor grunntemaet er identitet og tilhørighet. Når begynte du å planlegge prosjektet, og hvordan var produksjonsforløpet?

– Det startet faktisk helt tilbake i 2010, mens jeg fortsatt gikk på filmskole. Trilogien består av No Man Is an Island, Håp og Amir.

Tre av hovedrollene fremføres av Arman Surizehi, Bhkie Male og Khalid Mahamoud, som alle har gått på teaterskolen til Nordic Black Theatre. Utdannelsen fokuserer på praktisk analyse med vekt på improvisasjon, og akkurat denne kunnskapen var essensiell for hvordan filmene skulle gjennomføres.

Forberedelsene til innspillingen varte i nesten fire måneder, og handlet primært om å bygge opp karakterene. Jeg ønsket at skuespillerne skulle gå inn i en tilstand hvor de reagerte på uventede hendelser som sin karakter, ikke som seg selv, eller som et svar på mine forventinger som regissør. Dette innebar mange og lange samtaler og diskusjoner, både individuelt og i gruppe. Hvem er vi i kontekst av hvor vi kommer fra, og tiden vi lever i? Hvordan ser fremtiden ut for oss?

Den fysiske rammen er enkel: Tre venner møter hverandre ved en badeplass i Oslo. Senere på kvelden skal de en tur på byen. Rammen var satt, men initiativet var opp til karakterene.

Filmen hadde ingen form for finansiell støtte og fikk sin form på grunn av begrensingene vi møtte. Vi hadde oss selv, vår egen tid, og tilgang på kamera og lydutstyr. Fire måneders forarbeid endte opp i kun en dags innspilling. Det ble en intens opplevelse.

Etter innspillingen satte jeg meg ned for å se nærmere på opptakene vi hadde gjort. Materialet var godt, men jeg følte at vi manglet en dimensjon i filmen; et ekstra lag av psykologisk kontekst og undertekst. Jeg tenkte: Hva skjer hvis man ikke bruker verbale og intellektuelle virkemidler til å formidle ideene, tankene og følelsene? Jeg bestemte meg for å skyte filmen på nytt, men denne gang med en sterk begrensing for skuespillerne. De skulle fremføre historien på nytt, nøyaktig de samme scenene, men denne gangen stumt.

Stumt? Du mener å filme uten lydopptak?

– Nei. Jeg mener stumt som i at skuespillerne ikke fikk lov til å bruke dialog som verktøy.
Samme historie, samme scener, men dialogen skulle erstattes med bruk av kroppsspråk og mimikk. Dette påvirket uttrykket dramatisk. Siden det var gått en måneds tid siden den første innspillingen, hadde skuespillerne rukket å bevisstgjøre seg selv i forhold til hva de hadde vært med på. Den nye innspillingen ble en slags kommentar til innspillingen vi allerede hadde gjort. Og det er jo interessant, for det er ikke en ting du kan skrive i et manus.

Dette høres ut som skuespillermat på høyt nivå. De må vel ha frydet seg over utfordringen?

– Både og. Det var en tung belastning for dem å skulle gå igjennom alt dette, og neste gang blir det annerledes. Jeg ønsker å gå i en ny retning, mer basert på individuelle behov enn på gruppedynamikk. Jeg tenker at ideen bak filmen må styre hvordan filmen lages, at man ikke går seg fast i en metodikk. Filmfortelling er et organisk materiale, det er mennesker man arbeider med, og alle historier har sin egen innfallsvinkel.

Vendepunktet i filmen kommer ved at en lyshudet og overstadig beruset nordmann kommer ravende og bryter inn i samtalen mellom de tre vennene. Han hevder å være Jesus, og skaper endel oppstandelse?

– Det stemmer. Jesus-figuren spilles av Elias Peña Corral, og karakteren er en katalysator for filmens videre utvikling. Rollefigurene i filmen kan beskrives som Optimisten, Pessimisten, Humoristen og Jokeren. Disse fire karakterene kommer sammen i et møte som medfører interaksjon og reaksjon fra alle parter. Ingen av de andre skuespillerne vet at Jesus-figuren også er en skuespiller. De reagerer på ham som det han fremstiller – en full nordmann.

Så de hadde aldri møtt ham tidligere, og hadde ingen anelse om at dette var planlagt fra din side?

– Overhodet ikke. Vi filmet denne scenen i en lang tagning, og det er den eneste tagningen.
25 minutter komplett tilstedeværelse i en spisset og ubehagelig situasjon, som etter hvert ble veldig intens og ganske aggressiv. Det var en spesiell opplevelse for alle involverte.

Jeg jobbet mye med Elias for å finne frem til den rette balansen av hvor full han tilsynelatende skulle være. Vi brukte vakter på utesteder som ufrivillig testpublikum mens Elias spilte full, og etter en del prøving og feiling fant vi den rette balansen av overstadig beruset og likevel i stand til å kommunisere. Elias er en god skuespiller og en svært troverdig full nordmann.

Bhkie Male som Carlos – foto Runar Sørheim

 

Filmen din slår meg som uvanlig musikalsk, med harmoni, dissonans og motsetninger som virkemidler. Jeg ser mørkhudede ansikter, men de snakker norsk dialekt. Fortellerstemmen i filmen starter med det urnorske diktet «Det er den draumen» av Olav Hauge, og avslutter med «No Man Is an Island» av John Donne. Musikken du har valgt er klassisk europeisk, romantisk og lyrisk:  Edvard Grieg, Claude Debussy, Antonin Dvořák. Hvilke tanker ligger bak å velge slike kraftfulle fortellergrep?

– Det handler ikke så mye om valg, som om at det er bruddstykker som kommer til meg. Vet ikke helt hvor det kommer fra eller hvorfor det kommer, det bare oppstår. Man er i prosess, jobber med et manus, så åpner man en bok og plutselig er det der. Hjernen fungerer assosiativt, og det er vanskelig å intellektualisere den kreative prosessen.

Denne filmen ser ut til å være lagd på ren vilje, for nesten ingen penger. Samtidig er det kinokvalitet over både lyd og bilde. Hvordan fikk du til det?

– Det er takket være filmteamet mitt, Viken Filmsenter og filmkonsulent Kalle Løchen. Etter å ha sett en tidlig og røff sammensetning av utvalgte scener bevilget Viken oss penger til postproduksjon av filmen, slik at vi kunne fullføre på en ordentlig måte. I fremtiden håper jeg å jobbe med et faktisk budsjett, og et litt større apparat rundt meg. Selv om det ligger frihet i å gjøre så mye selv, for ikke å snakke om den kunstneriske kontrollen det ga meg, var det veldig krevende. Jeg var fullstendig utmattet etterpå, men føler at det er verdt det. Jeg håper at folk ser verdien av det vi har lagd, ser at vi har en litt annen innfallsvinkel å by på, og at vi får lov til å lage flere filmer.

Det håper virkelig jeg også. Jeg har aldri sett noe lignende, og vil gjerne se mer.
Avslutningsvis, kan du kort beskrive hva filmen din egentlig handler om?

– Jeg tror filmen handler om et rom som er før ideen om hvem du er. Hvor du ikke er tynget av betingelsene rundt deg, men hvor du er en fri menneskelig bevissthet. Et rom på tvers av kultur, identitet, venner og familie. Et rom som er ingenting, men som inneholder absolutt alt. Alle kan slippe inn i rommet, det handler bare om å velge det.

Epilog:

No Man Is an Island er en norsk film lagd av en iraner fra Bekkestua, med strålende skuespill av en somalier fra Kristiansand, en kenyaner fra Finnsnes, en baluchistaner fra Oslo, og en chilener fra Tromsø. Det er ikke så verst.

Det som faktisk er verst er den ansatte i et av våre største mediehus som takket nei til å vise denne prisbelønte filmen på nett, med den begrunnelse at en film hvor hovedpersonene er tre mørkhudede unge menn ikke ville generere nok ”klikk”.

Og akkurat det synes jeg faktisk er ganske ille, fordi:

No man is an island entire of itself; every man

is a piece of the continent, a part of the main;

if a clod be washed away by the sea, Europe

is the less, as well as if a promontory were, as

well as any manner of thy friends or of thine

own were; any man’s death diminishes me,

because I am involved in mankind.

And therefore never send to know for whom

the bell tolls; it tolls for thee.

-John Donne  A.D. 1624

Svenn Jakobsen er førsteamanuensis ved Westerdals Oslo ACT

Se filmen på nrk.no

 

 

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

En uvanlig musikalsk debut

En uvanlig musikalsk debut

– Jeg bestemte meg for å skyte filmen på nytt: Skuespillerne skulle fremføre nøyaktig de samme scenene, men denne gangen stumt, forteller Ali Parandian om sin NRK-aktuelle novellefilm «No Man Is an Island», som vant pris på BIFF, men som av et norsk mediehus ble vurdert som for lite «klikkvennlig» med sine tre mørkhudete hovedpersoner.

Novellefilmen No Man Is an Island av debuterende regissør Ali Parandian vant i høst prisen for Beste Norske Kortfilm på Bergen Internasjonale Filmfestival 2017. Juryen var rimelig begeistret:

«The winner is a brave and ambitious film that doesn’t shy away from big existential and political questions. Made in different modes, sometimes in a manner that can even be pretentious, it manages to land its many ideas elegantly, winning the audience with an authentic, humorous and spontaneous approach. A surprisingly fresh film about friendship, belonging and prejudice, and an impressively confident start for its filmmaker.”

Denne intervjuer deler langt på vei juryens begeistring og oppsøkte regissøren Ali Parandian for et lengre intervju. Det er ikke ofte Rushprint ofrer en novellefilm så mye oppmerksomhet. Men noen ganger må man kjenne sin besøkelsestid når talentet er så udiskutabelt.

Fortell meg litt om bakgrunnen din Ali, og hvordan kom du inn i filmproduksjon?

– Jeg var 7 år gammel da jeg kom til Norge, og det lille tettstedet Løten. Jeg gikk ferdig barneskolen der, men etter hvert flyttet vi til Bekkestua. Jeg kommer ikke fra en typisk kunstnerfamilie, men fattet likevel tidlig interesse for musikk, film og poesi. Kjøpte min første gitar da jeg var 13-14 år gammel og ble etterhvert medlem av et band.

Jeg hadde utfordringer med å være konsentrert på skolen og trivdes ikke så godt med det jeg opplevde som et lite inspirerende og kaldt miljø. Dette førte til endel skulking. Men i stedet for å henge på gata, dro jeg på biblioteket. Det ble på mange måter min fritidsklubb når ting ble i overkant tøft. Der hørte jeg på musikk, leste bøker og så filmer. På den tiden drev min far en videobutikk, og etter skoletid måtte jeg dra dit for å jobbe. På grunn av forutsetningene i livet mitt ble det naturlig for meg å se mye film. Først så jeg alle de streite filmene vi hadde i butikken, og etter det gikk jeg løs på de ustreite filmene. I tillegg var musikken alltid med meg.

Mens jeg gikk på videregående hadde jeg to jobber, en på bensinstasjon og en i platebutikk. Jeg brukte alle pengene mine på musikkinstrumenter og lydutstyr. De første lydopptakene jeg gjorde var av regn, prosesserte gitarer, og min egen stemme hvor jeg leste opp selvskrevne og persiske dikt. Alt dette var elementer som jeg brukte i musikken min. På grunn av filminteressen kom jeg i tanker om at det hadde vært interessant å bruke foto som et musikalsk element, og kjøpte jeg meg derfor et videokamera for å eksperimentere med. Jeg ble mer og mer opptatt av film, og så mer og mer film. En kompis av meg anbefalte at jeg burde søke meg inn på Filmskolen på Lillehammer. Etter litt om og men skrev jeg to søknader: en på regi og en på lyd. På den tiden slet jeg mye med usikkerhet, så det endte med at jeg bare sendte søknaden på lyd. Det føltes tryggere, jeg hadde jo holdt på med lyd og musikk i over 10 år. Og filmskolen ville ha meg som student.

Og klokt gjorde de i det. Hva skjedde etter Filmskolen?

– Det ble faktisk teater på meg. Mens jeg ennå gikk på filmskolen ble jeg spurt om jeg hadde lyst til å arbeide på Nationaltheatret etter endte studier. Noe jeg takket ja til. Det falt seg naturlig da jeg før filmskolen hadde jobbet som lydtekniker på Nationaltheatret, hvor jeg på grunn av et sykdomsforfall ble kastet inn i en større produksjon av «Markens Grøde» på hovedscenen. Etterhvert designet jeg lyd til noen teaterstykker og danseforestillinger på bl.a. Rogaland Teater og Festspillene i Bergen, og beveget meg også over i installasjonskunst. Jeg slapp likevel ikke taket i filmverdenen, men fortsatte med å lage lyddesign og lydeffekter til fiksjon, dokumentar og animasjonsfilmer.

Og nå har du endelig kommet ut av skapet som regissør. La oss snakke om din debutfilm No Man Is an Island, som er første film i en trilogi hvor grunntemaet er identitet og tilhørighet. Når begynte du å planlegge prosjektet, og hvordan var produksjonsforløpet?

– Det startet faktisk helt tilbake i 2010, mens jeg fortsatt gikk på filmskole. Trilogien består av No Man Is an Island, Håp og Amir.

Tre av hovedrollene fremføres av Arman Surizehi, Bhkie Male og Khalid Mahamoud, som alle har gått på teaterskolen til Nordic Black Theatre. Utdannelsen fokuserer på praktisk analyse med vekt på improvisasjon, og akkurat denne kunnskapen var essensiell for hvordan filmene skulle gjennomføres.

Forberedelsene til innspillingen varte i nesten fire måneder, og handlet primært om å bygge opp karakterene. Jeg ønsket at skuespillerne skulle gå inn i en tilstand hvor de reagerte på uventede hendelser som sin karakter, ikke som seg selv, eller som et svar på mine forventinger som regissør. Dette innebar mange og lange samtaler og diskusjoner, både individuelt og i gruppe. Hvem er vi i kontekst av hvor vi kommer fra, og tiden vi lever i? Hvordan ser fremtiden ut for oss?

Den fysiske rammen er enkel: Tre venner møter hverandre ved en badeplass i Oslo. Senere på kvelden skal de en tur på byen. Rammen var satt, men initiativet var opp til karakterene.

Filmen hadde ingen form for finansiell støtte og fikk sin form på grunn av begrensingene vi møtte. Vi hadde oss selv, vår egen tid, og tilgang på kamera og lydutstyr. Fire måneders forarbeid endte opp i kun en dags innspilling. Det ble en intens opplevelse.

Etter innspillingen satte jeg meg ned for å se nærmere på opptakene vi hadde gjort. Materialet var godt, men jeg følte at vi manglet en dimensjon i filmen; et ekstra lag av psykologisk kontekst og undertekst. Jeg tenkte: Hva skjer hvis man ikke bruker verbale og intellektuelle virkemidler til å formidle ideene, tankene og følelsene? Jeg bestemte meg for å skyte filmen på nytt, men denne gang med en sterk begrensing for skuespillerne. De skulle fremføre historien på nytt, nøyaktig de samme scenene, men denne gangen stumt.

Stumt? Du mener å filme uten lydopptak?

– Nei. Jeg mener stumt som i at skuespillerne ikke fikk lov til å bruke dialog som verktøy.
Samme historie, samme scener, men dialogen skulle erstattes med bruk av kroppsspråk og mimikk. Dette påvirket uttrykket dramatisk. Siden det var gått en måneds tid siden den første innspillingen, hadde skuespillerne rukket å bevisstgjøre seg selv i forhold til hva de hadde vært med på. Den nye innspillingen ble en slags kommentar til innspillingen vi allerede hadde gjort. Og det er jo interessant, for det er ikke en ting du kan skrive i et manus.

Dette høres ut som skuespillermat på høyt nivå. De må vel ha frydet seg over utfordringen?

– Både og. Det var en tung belastning for dem å skulle gå igjennom alt dette, og neste gang blir det annerledes. Jeg ønsker å gå i en ny retning, mer basert på individuelle behov enn på gruppedynamikk. Jeg tenker at ideen bak filmen må styre hvordan filmen lages, at man ikke går seg fast i en metodikk. Filmfortelling er et organisk materiale, det er mennesker man arbeider med, og alle historier har sin egen innfallsvinkel.

Vendepunktet i filmen kommer ved at en lyshudet og overstadig beruset nordmann kommer ravende og bryter inn i samtalen mellom de tre vennene. Han hevder å være Jesus, og skaper endel oppstandelse?

– Det stemmer. Jesus-figuren spilles av Elias Peña Corral, og karakteren er en katalysator for filmens videre utvikling. Rollefigurene i filmen kan beskrives som Optimisten, Pessimisten, Humoristen og Jokeren. Disse fire karakterene kommer sammen i et møte som medfører interaksjon og reaksjon fra alle parter. Ingen av de andre skuespillerne vet at Jesus-figuren også er en skuespiller. De reagerer på ham som det han fremstiller – en full nordmann.

Så de hadde aldri møtt ham tidligere, og hadde ingen anelse om at dette var planlagt fra din side?

– Overhodet ikke. Vi filmet denne scenen i en lang tagning, og det er den eneste tagningen.
25 minutter komplett tilstedeværelse i en spisset og ubehagelig situasjon, som etter hvert ble veldig intens og ganske aggressiv. Det var en spesiell opplevelse for alle involverte.

Jeg jobbet mye med Elias for å finne frem til den rette balansen av hvor full han tilsynelatende skulle være. Vi brukte vakter på utesteder som ufrivillig testpublikum mens Elias spilte full, og etter en del prøving og feiling fant vi den rette balansen av overstadig beruset og likevel i stand til å kommunisere. Elias er en god skuespiller og en svært troverdig full nordmann.

Bhkie Male som Carlos – foto Runar Sørheim

 

Filmen din slår meg som uvanlig musikalsk, med harmoni, dissonans og motsetninger som virkemidler. Jeg ser mørkhudede ansikter, men de snakker norsk dialekt. Fortellerstemmen i filmen starter med det urnorske diktet «Det er den draumen» av Olav Hauge, og avslutter med «No Man Is an Island» av John Donne. Musikken du har valgt er klassisk europeisk, romantisk og lyrisk:  Edvard Grieg, Claude Debussy, Antonin Dvořák. Hvilke tanker ligger bak å velge slike kraftfulle fortellergrep?

– Det handler ikke så mye om valg, som om at det er bruddstykker som kommer til meg. Vet ikke helt hvor det kommer fra eller hvorfor det kommer, det bare oppstår. Man er i prosess, jobber med et manus, så åpner man en bok og plutselig er det der. Hjernen fungerer assosiativt, og det er vanskelig å intellektualisere den kreative prosessen.

Denne filmen ser ut til å være lagd på ren vilje, for nesten ingen penger. Samtidig er det kinokvalitet over både lyd og bilde. Hvordan fikk du til det?

– Det er takket være filmteamet mitt, Viken Filmsenter og filmkonsulent Kalle Løchen. Etter å ha sett en tidlig og røff sammensetning av utvalgte scener bevilget Viken oss penger til postproduksjon av filmen, slik at vi kunne fullføre på en ordentlig måte. I fremtiden håper jeg å jobbe med et faktisk budsjett, og et litt større apparat rundt meg. Selv om det ligger frihet i å gjøre så mye selv, for ikke å snakke om den kunstneriske kontrollen det ga meg, var det veldig krevende. Jeg var fullstendig utmattet etterpå, men føler at det er verdt det. Jeg håper at folk ser verdien av det vi har lagd, ser at vi har en litt annen innfallsvinkel å by på, og at vi får lov til å lage flere filmer.

Det håper virkelig jeg også. Jeg har aldri sett noe lignende, og vil gjerne se mer.
Avslutningsvis, kan du kort beskrive hva filmen din egentlig handler om?

– Jeg tror filmen handler om et rom som er før ideen om hvem du er. Hvor du ikke er tynget av betingelsene rundt deg, men hvor du er en fri menneskelig bevissthet. Et rom på tvers av kultur, identitet, venner og familie. Et rom som er ingenting, men som inneholder absolutt alt. Alle kan slippe inn i rommet, det handler bare om å velge det.

Epilog:

No Man Is an Island er en norsk film lagd av en iraner fra Bekkestua, med strålende skuespill av en somalier fra Kristiansand, en kenyaner fra Finnsnes, en baluchistaner fra Oslo, og en chilener fra Tromsø. Det er ikke så verst.

Det som faktisk er verst er den ansatte i et av våre største mediehus som takket nei til å vise denne prisbelønte filmen på nett, med den begrunnelse at en film hvor hovedpersonene er tre mørkhudede unge menn ikke ville generere nok ”klikk”.

Og akkurat det synes jeg faktisk er ganske ille, fordi:

No man is an island entire of itself; every man

is a piece of the continent, a part of the main;

if a clod be washed away by the sea, Europe

is the less, as well as if a promontory were, as

well as any manner of thy friends or of thine

own were; any man’s death diminishes me,

because I am involved in mankind.

And therefore never send to know for whom

the bell tolls; it tolls for thee.

-John Donne  A.D. 1624

Svenn Jakobsen er førsteamanuensis ved Westerdals Oslo ACT

Se filmen på nrk.no

 

 

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY