I dokumentaren «Barneraneren» spiller de unge karakterene ut sine egne liv i nært samarbeid med regissør Jon Haukeland. Her forklarer han hvordan det definerte filmen som er nominert til en Amanda for beste klipp.
Fram til Amandaprisene deles ut i Haugesund presenterer vi alle de nominerte filmene her på rushprint.no. Denne gangen er turen kommet til Barneraneren som er nominert til Amanda for beste klipp.
”Jeg hadde i flere år lett etter en karakter som Noah, en som kunne være hovedkarakter i et drama som først og fremst skildrer hvordan barn og ungdom reflekterer og tenker når deres egen verden blir satt under press eller trues”.
Det skrev Jon Haukeland om sin Amanda-aktuelle dokumentar Barneraneren i Rushprint like før filmen hadde norsk kinopremiere i fjor høst.
Da han høsten 2013 traff Noah på et «gatemeglerkurs», et arrangement i regi av Røde Kors der ungdom lærer konflikthåndtering, ble han «nesten svimmel» av hvor spennende karaktererer de var.
«Men jeg var samtidig usikker på om jeg burde starte et filmprosjekt med han og vennene hans, og det var to hovedgrunner til det: Det ene forholdet var at det var en hard og farlig indre justis i det miljøet de tilhørte som kunne sett dem i fare. Det andre var at det stigmaet som presse, eksperter og politikere hadde bygget opp om ungdommene som var tiltalt i den såkalte «barneranersaken» var så negativt, at jeg var usikker på om det var riktig at Noah og vennene hans skulle bære denne saken i offentligheten».
Det er disse to forholdene som ifølge Haukeland har definert filmens metode og stil. I sin detaljrike gjenfortelling av filmens tilblivelse og produksjonsprosess gir han oss innsikt i hvordan barn og ungdom opptrer under kraftig press, og hvordan deres medvirkning og iscenesettelse i filmen gir dem tilbake noe av definisjonsmakten over eget liv.
Noah var en av de tiltalte i den såkalte «barneraner-saken». Men i tre av sakene hadde han ikke vært tilstede da ranene var gjort, og i den siste saken hadde han følt seg presset til å medvirke. Likevel hadde han tenkt å si seg skyldig i denne saken. På den måten ville han unngå å provosere en av de eldre blant de tiltalte, noe som kunne bli sett på som illojalt og et forsøk på å tyste. Og ble du tatt for å være tyster ville du bli plaget, slått eller presset for penger.
«Noah sin situasjon var mildt sagt vanskelig. Men vi var begge enige om at det på mange måter var et perfekt utgangspunkt for en fantastisk fortelling om skyld, straff, klasse, kultur og vennskap. En film om å være 15 år og måtte gjøre umulige valg. En film som Noah mente han ville se selv og som han syntes måtte lages. Etter vår første møte oppsummerte han at «ingen vet hva som foregår og hvordan det egentlig er der vi bor».
Haukeland var lenge i tvil om hvordan en sånn film kunne lages.
«Verken Noah eller jeg syntes det var noen god idé å filme på Haugenstua sånn som situasjonen var. Hang han sammen med meg ville det gjøre ham utsatt for mistanke om tysting. Vi bestemte oss i stedet for å møtes en gang i måneden hjemme hos meg og gjøre intervjuer der han fortalte om hvordan det gikk og hvordan han hadde det. Vi ville ta tiden til hjelp og så se etter hvert hvordan ting utviklet seg».
Sommeren 2014 begynte filmskaperne og guttene å føle at det var trygt å filme på Haugenstua, og sammen med fotografene Tore Vollan og Odd Reinhardt Nicholaisen startet vi arbeidet med å spille inn scenene til filmen.
«Livet til guttene fikk nye kapitler som jeg også ville ha med i filmen. Vi filmet derfor både scener som hadde skjedd, og samtidig hendelser som utspant seg på samme tid. Det var krevende, men Noah, Hachim og Tim hadde hele tiden en utrolig entusiasme for å lage filmen»
Men det var ikke alle scener de kunne medvirke i:
”Flere av de viktigste scenene i filmen innebar å skildre den indre justisen i ungdomsmiljøene på Haugenstua og Stovner, men i disse scenene kunne jeg ikke invitere de det gjaldt til å være med. I stedet valgte vi å bruke andre ungdommer fra andre bydeler med tilsvarende erfaringer til å være med å spille i disse scenene”.
Robert Stengård er nominert til en Amanda for beste klipp på Barneraneren
I dette intervjuet fra Blått Lerret forteller Haukeland mer om den spesielle prosessen og hva han har ønsket å oppnå med å lage filmen.
Fram til Amandaprisene deles ut i Haugesund presenterer vi alle de nominerte filmene her på rushprint.no. Denne gangen er turen kommet til Barneraneren som er nominert til Amanda for beste klipp.
”Jeg hadde i flere år lett etter en karakter som Noah, en som kunne være hovedkarakter i et drama som først og fremst skildrer hvordan barn og ungdom reflekterer og tenker når deres egen verden blir satt under press eller trues”.
Det skrev Jon Haukeland om sin Amanda-aktuelle dokumentar Barneraneren i Rushprint like før filmen hadde norsk kinopremiere i fjor høst.
Da han høsten 2013 traff Noah på et «gatemeglerkurs», et arrangement i regi av Røde Kors der ungdom lærer konflikthåndtering, ble han «nesten svimmel» av hvor spennende karaktererer de var.
«Men jeg var samtidig usikker på om jeg burde starte et filmprosjekt med han og vennene hans, og det var to hovedgrunner til det: Det ene forholdet var at det var en hard og farlig indre justis i det miljøet de tilhørte som kunne sett dem i fare. Det andre var at det stigmaet som presse, eksperter og politikere hadde bygget opp om ungdommene som var tiltalt i den såkalte «barneranersaken» var så negativt, at jeg var usikker på om det var riktig at Noah og vennene hans skulle bære denne saken i offentligheten».
Det er disse to forholdene som ifølge Haukeland har definert filmens metode og stil. I sin detaljrike gjenfortelling av filmens tilblivelse og produksjonsprosess gir han oss innsikt i hvordan barn og ungdom opptrer under kraftig press, og hvordan deres medvirkning og iscenesettelse i filmen gir dem tilbake noe av definisjonsmakten over eget liv.
Noah var en av de tiltalte i den såkalte «barneraner-saken». Men i tre av sakene hadde han ikke vært tilstede da ranene var gjort, og i den siste saken hadde han følt seg presset til å medvirke. Likevel hadde han tenkt å si seg skyldig i denne saken. På den måten ville han unngå å provosere en av de eldre blant de tiltalte, noe som kunne bli sett på som illojalt og et forsøk på å tyste. Og ble du tatt for å være tyster ville du bli plaget, slått eller presset for penger.
«Noah sin situasjon var mildt sagt vanskelig. Men vi var begge enige om at det på mange måter var et perfekt utgangspunkt for en fantastisk fortelling om skyld, straff, klasse, kultur og vennskap. En film om å være 15 år og måtte gjøre umulige valg. En film som Noah mente han ville se selv og som han syntes måtte lages. Etter vår første møte oppsummerte han at «ingen vet hva som foregår og hvordan det egentlig er der vi bor».
Haukeland var lenge i tvil om hvordan en sånn film kunne lages.
«Verken Noah eller jeg syntes det var noen god idé å filme på Haugenstua sånn som situasjonen var. Hang han sammen med meg ville det gjøre ham utsatt for mistanke om tysting. Vi bestemte oss i stedet for å møtes en gang i måneden hjemme hos meg og gjøre intervjuer der han fortalte om hvordan det gikk og hvordan han hadde det. Vi ville ta tiden til hjelp og så se etter hvert hvordan ting utviklet seg».
Sommeren 2014 begynte filmskaperne og guttene å føle at det var trygt å filme på Haugenstua, og sammen med fotografene Tore Vollan og Odd Reinhardt Nicholaisen startet vi arbeidet med å spille inn scenene til filmen.
«Livet til guttene fikk nye kapitler som jeg også ville ha med i filmen. Vi filmet derfor både scener som hadde skjedd, og samtidig hendelser som utspant seg på samme tid. Det var krevende, men Noah, Hachim og Tim hadde hele tiden en utrolig entusiasme for å lage filmen»
Men det var ikke alle scener de kunne medvirke i:
”Flere av de viktigste scenene i filmen innebar å skildre den indre justisen i ungdomsmiljøene på Haugenstua og Stovner, men i disse scenene kunne jeg ikke invitere de det gjaldt til å være med. I stedet valgte vi å bruke andre ungdommer fra andre bydeler med tilsvarende erfaringer til å være med å spille i disse scenene”.
Robert Stengård er nominert til en Amanda for beste klipp på Barneraneren
I dette intervjuet fra Blått Lerret forteller Haukeland mer om den spesielle prosessen og hva han har ønsket å oppnå med å lage filmen.
Legg igjen en kommentar