De norske filmene som har gått mot strømmen siden 1980 viser at den som våger, vinner – på lang sikt. Velkommen til en moderne motkanon – fra «Fabel» til «Mot Moskva».
Denne artikkelen ble skrevet i 2010 – før Rushprints kåring av ”tidenes norske film”.
I boka Den norske filmbølgen. Fra Orions belte til Max Manus (Gunnar Iversen og Ove Solum, Universitetsforlaget, 2010) beskriver filmprofessor Gunnar Iversen følgende nedslående faktum:
”Noen tradisjon for filmatiske eksperimenter finnes så å si ikke i Norge (…) Spillefilm (…) har blitt ansett som et for kostbart medium for eksperimenter, og verken staten eller private produsenter har oppmuntret til filmatiske eksperimenter eller avvik.”
Dette sørgelige faktum er tydeligere enn noen gang i dagens (post-)Giskewood, der gjeldende devise er ”Den som intet våger, vinner”. Både publikummere og kritikere strømmer til middelmådigheten som går under navnet nyere norsk film. Mens det fins enkelte skinnende steiner i den strie hovedstrømmen.
Jeg vil lande på ti av dem.
Det fins åpenbare eksempler som fortjener omtale, eksempelvis Bent Hamers Eggs (1995), Pål Sletaunes Budbringeren (1997) og Joachim Triers Reprise (2006). Men disse filmene utgjør kanon. Denne artikkelens siktemål er derimot å anerkjenne de langfilmene som ikke har vært skoledannende gjennom umiddelbare etterfølgere, men i stedet djerve forsøk på reelle alternativ både hva gjelder fortelling, stil og tematikk – rett og slett enestående eksperimenter.
Fabel-aktig
Den første steinen er det gjenfortellingskubistiske möbiusbåndet Fabel (Jan Erik Düring, 1980) – etter Erik Løchens manus. Filmen ble alt annet enn toneangivende for åttitallet, som på mange måter staket ut nye retninger for norsk film, med kulminasjon i Norsk filmfonds institusjonalisering av kommersiell sjangerfilm på totusentallet. Thor Ellingsen i Dagbladet omtalte Fabel slik:
”I vårt nærværende kino-klima og vår media-situasjon ellers, er det å lage en film som Fabel antakelig en heroisk handling. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til slik heroisme. Jeg synes den er flott. Jeg synes også den er litt dum. Min påstand. Filmskaperens privilegium.”
Kinoklimaet og mediesituasjonen i dag har forverret seg med hensyn til filmer som Fabel, der en tilsynelatende enkel historie om en ung kvinnes (Inger Lise Rypdal) påkjørsel av en hund med bilen åpner for problematiserende perspektivering gjennom en hel langfilm.
Ingen norsk film siden 1980 har vært like eksperimentell i fortellestruktur, og få har lekt mer med forholdet lyd/bilde (hvem snakker? hvorfra?). Likevel forbigås heroiske handlinger som Fabel som regel urettmessig i omtaler av Løchens ellers kanoniserte Jakten (1959) og Motforestilling (1972), som nylig fortjent ble relansert på DVD av NFI. Men hvor er viddesynet i Knut Formos siste jakt (Düring, 1973) (også etter Løchen-manus) og Fabel?
Forvist til sjeldne cinematekvisninger for de spesielt interesserte.
Hvorfor? Andre nasjoners kunstfilmer er jo ofte (dessverre, men dersom man skal være ærlig) båret kommersielt frem av kvinnekropper – Bunuel, Bergman og von Trier holder som eksempler. Er vi i Norge så blyge at bevegelsesbilder av en ung, smellvakker og avkledd Vibeke Løkkeberg stanser en utgivelse av den modernistiske perlen Liv (Pål Løkkeberg, 1967) eller en nakenbadende Rypdal i skjærgården stanser en utgivelse av Fabel? Jeg tror for så vidt ikke det. Det er gjerne rettigheter og kommersielt potensial som stanser slike utgivelser. Men jeg tror at både Liv og Fabel ville solgt nok eksemplarer på DVD eller Blu-Ray og kapret nok klikk på nettet – av flere enn de drevet av drift.
Vannsenger og frosne fosser
Den neste steinen i bekken er den endelig DVD-aktuelle X (Oddvar Einarsson, 1986), som i en urban jungel skildrer 13-årige Floras forhold til fotokunstneren Jon Gabriel. Per Haddal skrev i Aftenposten at ”det er første gang minimalismen er forsøkt i en norsk spillefilm”. Bjørn Granum i Arbeiderbladet mente at ”Einarsson har snakket om ´å hvile i bildet´, men det kan bli for mye hviling også”. Filmen mottok juryens spesialpris ved filmfestivalen i Venezia.
Fortellingen har en fotoutstilling som løst mål, men fremstår episodisk og uavklart. Fotograf Svein Krøvels innstillinger holdes ofte lenge, slik at de store utsnittene viser arkitekturens romlighet, enten en hverdagslig leilighet, en nattlig gatekonsert med bål og Backstreet Girls, eller et nedlagt fabrikklokale fylt av brennende bøtter og Andrej Nebbs støyrock.
X er en kulturspesifikk film om kunst og alternativ kultur, en skildring av avvikere i Oslos undergrunn – de som ville sette naglene i vannsengene. Stilen er tydelig inspirert av Jim Jarmusch, men også fotokunstnere som Larry Clark, Nan Goldin og Sally Mann. Filmen skildrer nennsomt et stort tabu – tiltrekningen mellom en mann og en ung jente. Selv om filmen ikke egentlig er noen kjærlighetshistorie, hvisker Flora ”jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg” heftig og erotisk. X tør bli del av fenomenet under kritikk.
Det sanselige kammerspillet Is-slottet (Per Blom, 1987) tematiserer også tabuet ved barns begjærende blikk. ”No kler me av oss,” sier 11-årige Unn til venninnen Siss, før Unn faller ned i, vandrer rundt i, for så å stivne i en frosset foss. Et dristig tema skildres i en stil preget av mange nære og halvnære utsnitt, som tør dvele både i ansikter og is. Lyssettingen er ekspresjonistisk og lydbildet dronet av Bøhren/Åserud-synther som forsøker å dryppe som istapper.
Per Haddal beskrev filmen som ”et riktig respektabelt forsøk på å føle seg frem i livsalvoret”, mens Ellingsen mener at ”uttrykksregisteret blir smalt og replikkene ligger ikke riktig i munnen på dem”. Ok, spillet er noe stivt og krøkkete i teatralt nynorsk alvor, men nettopp det kantete og klønete ved leveringen understreker den paradigmatiske overgangen til voksenverdenen gjennom puberteten – der unge gutter og jenter føler gjennom kropper i ustødig forandring og snakker med et språk som (ennå) ikke er deres.
Filmen beholder et undrende barneperspektiv på (det voksendefinerte) tabuet ved barns spede forsøk på utforsking av egen seksualitet (som da Siss drømmer om Unn og måler hennes nakne kropp langsomt med minneblikket).
Norsk films brodd på dette området er borte. Hvor er de utfordrende barnerollene i dag – som i DVD-aktuelle svenske Flickan? For alle oss som tilhører vanligst.no trengs også slike kroppslige filmeksempler.
Den gode smak
Norsk films mest voldsomme utfordring av den gode smak er Hotel St. Pauli (Svend Wam og Petter Vennerød, 1988), der bygdekaren Morgan drar til København for å ”ligge med ei hore”. Harald Kolstad i Arbeiderbladet beskrev ”dette ubeskrivelig latterlige oppkoket av bygde-genialitet og lavpannet sensasjonsmakeri”, mens Ellingsen berømmet regissørene for å fly ”i fleisen på den gode smak og den dannede omgangstone” og kalte filmen ”deres beste ytelse til dato”. Hotel St. Pauli strekker Wam & Vennerøds anarkistisk-karnevaleske filmstil til sitt ytterste gjennom seksualisert vold og kroppsvæsker. Filmen bør ut på DVD eller Blu-Ray.
Det bør også den postapokalytiske klimaallegorien Sweetwater (Lasse Glomm, 1988) – som ”tar kunstneriske sjanser” (Haddal) og bruker ”bredformatet spennende og suggestivt” (Granum) – en audiovisuell attraksjonsorgie i dundrende lyddesign og fargesprakende bredbilder. Filmen er en postmoderne søppelkvern av åttitallsuttrykk, fra cyberpunk, Blade Runner, Dune og Mad Max til musikkvideo og reklamefilm. Og lik Amanda Ooms i Hotel St. Pauli, sprader Petronella Barker baris: ”Her kan vi sole oss hele dagen. Det er jo ingen som kan se oss her,” sier hun og setter muligens norgesrekord i umotivert nakenhet på film.
Du skal ikke høre mye
Nittitallets DVD-aktuelle Stella Polaris (Knut Erik Jensen, 1993) er definitivt innenfor den gode smak, i det minste den høymodernistiske, noe Granum beskrev som ”en litt småmuggen modernisme, med frie assosiasjoner og tilsynelatende umotivert scenerekkefølge” og Ellingsen kalte ”dagsrevyprosaiske bilder og lyder”.
Men kompromissløse Knut Erik Jensen maner frem et fragmentarisk filmdikt om vær, fiske (særlig sløying i slow motion), okkupasjon, gjenoppbygging og avfolking – gjennom dvelende kamerakjøringer over mennesker og tomme rom, vekslet mellom farger og svarthvitt, mot en tilnærmet replikkløs lydside, der Arne Nordheims musikk regjerer. Stella Polaris våger stole på det audiovisuelt før- og utenomspråklige – med Anne Krigsvoll som skinnende stumt sentrum.
Det audiovisuelle uttrykket i lavbudsjettsfilmen Hodiak (Hans Petter Blad, 1994) kunne neppe vært mer annerledes, med svarthvite, kontrastfylte og kornete bilder, håndholdt av fotograf Thure Erik Lund. En slentrende stil og fortelling følger ikke-psykologiserte figurer dubbet med følelsesløse replikker, i et underliggjort og fremmedgjort Oslo, ikke sett siden X eller senere.
Ellingsen kalte filmen ”omfattende bedrøvelig” og mener den ”burde forblitt det forsøket den er”. Men filmens styrke er nettopp hva Espen Mineur Sætre i Arbeiderbladet omtaler som ”et nesten surrealistisk virvar av undertekst”. Hodiak er noe så sjeldent som en pastisj av både stumfilm, film noir, eksperimentell avantgardefilm, nybølge, amerikansk independentfilm og Aki Kaurismäki – filmvalutaer sjelden forsøkt vekslet til norske omgivelser og ord. Filmen bør ut på DVD eller Blu-Ray.
Leken naivitet
På totusentallet blir det lengre mellom eksperimentene. Men den komisk kaudervelske Mot Moskva (Runar Hodne og Jo Strømgren, 2003) – en roadmovie om en kunstnertrupp med sukkersmugling som bigeskjeft – viser potensialet ved å involvere skapende krefter fra utenfor det sedvanlige: film, litteratur og drama.
Jo Strømgrens dansekoreografi viser at film er kropper i bevegelse. Filmen har en relativt konvensjonell stil, men skuespillernes sprudlende spill skaper en tørr humor som treffer. Inger Bentzrud i Dagbladet mente filmen ”sjarmerer på grunn av sin djervhet” og Haddal mener at et slikt prosjekt “har stor fallhøyde, og det er ikke alltid at filmmakerne lander støtt etter sine luftige sprang. Særlig mot slutten snubles det.” Men i en tid da norsk film retter seg mot Hollywood, er motbevegelser i seg selv verdifulle. Et fall eller to er det verdt.
Den siste steinen jeg lander på er den lille filmen Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta (Dag Johan Haugerud, 2005), som gjennom pseudodokumentarisme i svarthvitt og farger og animerte papirsekvenser skaper en tiltrekkende postmoderne selvrefleksiv naivisme.
Til sist vil jeg gi hederlig omtale til forsøkene på eksempelvis crazykomedie (Prima Veras saga om Olav den hellige, Showbiz, Noe helt annet, Svidd neger, Brød og sirkus, Kill Buljo), roadmovie (Halvveis til Haugesund), skrekk (22), science fiction (Lies Inc.), kammerspill (Play), bibeleksegese (Asfaltevangeliet), flettverk (Sinus) og grindhouse (Hora). Filmene er alle svært lite vellykket, men de skal alle ha for forsøkene. For det er bedre å prøve og feile enn å ikke prøve og lykkes.
Denne artikkelen ble skrevet i 2010 – før Rushprints kåring av ”tidenes norske film”.
Denne artikkelen ble skrevet i 2010 – før Rushprints kåring av ”tidenes norske film”.
I boka Den norske filmbølgen. Fra Orions belte til Max Manus (Gunnar Iversen og Ove Solum, Universitetsforlaget, 2010) beskriver filmprofessor Gunnar Iversen følgende nedslående faktum:
”Noen tradisjon for filmatiske eksperimenter finnes så å si ikke i Norge (…) Spillefilm (…) har blitt ansett som et for kostbart medium for eksperimenter, og verken staten eller private produsenter har oppmuntret til filmatiske eksperimenter eller avvik.”
Dette sørgelige faktum er tydeligere enn noen gang i dagens (post-)Giskewood, der gjeldende devise er ”Den som intet våger, vinner”. Både publikummere og kritikere strømmer til middelmådigheten som går under navnet nyere norsk film. Mens det fins enkelte skinnende steiner i den strie hovedstrømmen.
Jeg vil lande på ti av dem.
Det fins åpenbare eksempler som fortjener omtale, eksempelvis Bent Hamers Eggs (1995), Pål Sletaunes Budbringeren (1997) og Joachim Triers Reprise (2006). Men disse filmene utgjør kanon. Denne artikkelens siktemål er derimot å anerkjenne de langfilmene som ikke har vært skoledannende gjennom umiddelbare etterfølgere, men i stedet djerve forsøk på reelle alternativ både hva gjelder fortelling, stil og tematikk – rett og slett enestående eksperimenter.
Fabel-aktig
Den første steinen er det gjenfortellingskubistiske möbiusbåndet Fabel (Jan Erik Düring, 1980) – etter Erik Løchens manus. Filmen ble alt annet enn toneangivende for åttitallet, som på mange måter staket ut nye retninger for norsk film, med kulminasjon i Norsk filmfonds institusjonalisering av kommersiell sjangerfilm på totusentallet. Thor Ellingsen i Dagbladet omtalte Fabel slik:
”I vårt nærværende kino-klima og vår media-situasjon ellers, er det å lage en film som Fabel antakelig en heroisk handling. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til slik heroisme. Jeg synes den er flott. Jeg synes også den er litt dum. Min påstand. Filmskaperens privilegium.”
Kinoklimaet og mediesituasjonen i dag har forverret seg med hensyn til filmer som Fabel, der en tilsynelatende enkel historie om en ung kvinnes (Inger Lise Rypdal) påkjørsel av en hund med bilen åpner for problematiserende perspektivering gjennom en hel langfilm.
Ingen norsk film siden 1980 har vært like eksperimentell i fortellestruktur, og få har lekt mer med forholdet lyd/bilde (hvem snakker? hvorfra?). Likevel forbigås heroiske handlinger som Fabel som regel urettmessig i omtaler av Løchens ellers kanoniserte Jakten (1959) og Motforestilling (1972), som nylig fortjent ble relansert på DVD av NFI. Men hvor er viddesynet i Knut Formos siste jakt (Düring, 1973) (også etter Løchen-manus) og Fabel?
Forvist til sjeldne cinematekvisninger for de spesielt interesserte.
Hvorfor? Andre nasjoners kunstfilmer er jo ofte (dessverre, men dersom man skal være ærlig) båret kommersielt frem av kvinnekropper – Bunuel, Bergman og von Trier holder som eksempler. Er vi i Norge så blyge at bevegelsesbilder av en ung, smellvakker og avkledd Vibeke Løkkeberg stanser en utgivelse av den modernistiske perlen Liv (Pål Løkkeberg, 1967) eller en nakenbadende Rypdal i skjærgården stanser en utgivelse av Fabel? Jeg tror for så vidt ikke det. Det er gjerne rettigheter og kommersielt potensial som stanser slike utgivelser. Men jeg tror at både Liv og Fabel ville solgt nok eksemplarer på DVD eller Blu-Ray og kapret nok klikk på nettet – av flere enn de drevet av drift.
Vannsenger og frosne fosser
Den neste steinen i bekken er den endelig DVD-aktuelle X (Oddvar Einarsson, 1986), som i en urban jungel skildrer 13-årige Floras forhold til fotokunstneren Jon Gabriel. Per Haddal skrev i Aftenposten at ”det er første gang minimalismen er forsøkt i en norsk spillefilm”. Bjørn Granum i Arbeiderbladet mente at ”Einarsson har snakket om ´å hvile i bildet´, men det kan bli for mye hviling også”. Filmen mottok juryens spesialpris ved filmfestivalen i Venezia.
Fortellingen har en fotoutstilling som løst mål, men fremstår episodisk og uavklart. Fotograf Svein Krøvels innstillinger holdes ofte lenge, slik at de store utsnittene viser arkitekturens romlighet, enten en hverdagslig leilighet, en nattlig gatekonsert med bål og Backstreet Girls, eller et nedlagt fabrikklokale fylt av brennende bøtter og Andrej Nebbs støyrock.
X er en kulturspesifikk film om kunst og alternativ kultur, en skildring av avvikere i Oslos undergrunn – de som ville sette naglene i vannsengene. Stilen er tydelig inspirert av Jim Jarmusch, men også fotokunstnere som Larry Clark, Nan Goldin og Sally Mann. Filmen skildrer nennsomt et stort tabu – tiltrekningen mellom en mann og en ung jente. Selv om filmen ikke egentlig er noen kjærlighetshistorie, hvisker Flora ”jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg” heftig og erotisk. X tør bli del av fenomenet under kritikk.
Det sanselige kammerspillet Is-slottet (Per Blom, 1987) tematiserer også tabuet ved barns begjærende blikk. ”No kler me av oss,” sier 11-årige Unn til venninnen Siss, før Unn faller ned i, vandrer rundt i, for så å stivne i en frosset foss. Et dristig tema skildres i en stil preget av mange nære og halvnære utsnitt, som tør dvele både i ansikter og is. Lyssettingen er ekspresjonistisk og lydbildet dronet av Bøhren/Åserud-synther som forsøker å dryppe som istapper.
Per Haddal beskrev filmen som ”et riktig respektabelt forsøk på å føle seg frem i livsalvoret”, mens Ellingsen mener at ”uttrykksregisteret blir smalt og replikkene ligger ikke riktig i munnen på dem”. Ok, spillet er noe stivt og krøkkete i teatralt nynorsk alvor, men nettopp det kantete og klønete ved leveringen understreker den paradigmatiske overgangen til voksenverdenen gjennom puberteten – der unge gutter og jenter føler gjennom kropper i ustødig forandring og snakker med et språk som (ennå) ikke er deres.
Filmen beholder et undrende barneperspektiv på (det voksendefinerte) tabuet ved barns spede forsøk på utforsking av egen seksualitet (som da Siss drømmer om Unn og måler hennes nakne kropp langsomt med minneblikket).
Norsk films brodd på dette området er borte. Hvor er de utfordrende barnerollene i dag – som i DVD-aktuelle svenske Flickan? For alle oss som tilhører vanligst.no trengs også slike kroppslige filmeksempler.
Den gode smak
Norsk films mest voldsomme utfordring av den gode smak er Hotel St. Pauli (Svend Wam og Petter Vennerød, 1988), der bygdekaren Morgan drar til København for å ”ligge med ei hore”. Harald Kolstad i Arbeiderbladet beskrev ”dette ubeskrivelig latterlige oppkoket av bygde-genialitet og lavpannet sensasjonsmakeri”, mens Ellingsen berømmet regissørene for å fly ”i fleisen på den gode smak og den dannede omgangstone” og kalte filmen ”deres beste ytelse til dato”. Hotel St. Pauli strekker Wam & Vennerøds anarkistisk-karnevaleske filmstil til sitt ytterste gjennom seksualisert vold og kroppsvæsker. Filmen bør ut på DVD eller Blu-Ray.
Det bør også den postapokalytiske klimaallegorien Sweetwater (Lasse Glomm, 1988) – som ”tar kunstneriske sjanser” (Haddal) og bruker ”bredformatet spennende og suggestivt” (Granum) – en audiovisuell attraksjonsorgie i dundrende lyddesign og fargesprakende bredbilder. Filmen er en postmoderne søppelkvern av åttitallsuttrykk, fra cyberpunk, Blade Runner, Dune og Mad Max til musikkvideo og reklamefilm. Og lik Amanda Ooms i Hotel St. Pauli, sprader Petronella Barker baris: ”Her kan vi sole oss hele dagen. Det er jo ingen som kan se oss her,” sier hun og setter muligens norgesrekord i umotivert nakenhet på film.
Du skal ikke høre mye
Nittitallets DVD-aktuelle Stella Polaris (Knut Erik Jensen, 1993) er definitivt innenfor den gode smak, i det minste den høymodernistiske, noe Granum beskrev som ”en litt småmuggen modernisme, med frie assosiasjoner og tilsynelatende umotivert scenerekkefølge” og Ellingsen kalte ”dagsrevyprosaiske bilder og lyder”.
Men kompromissløse Knut Erik Jensen maner frem et fragmentarisk filmdikt om vær, fiske (særlig sløying i slow motion), okkupasjon, gjenoppbygging og avfolking – gjennom dvelende kamerakjøringer over mennesker og tomme rom, vekslet mellom farger og svarthvitt, mot en tilnærmet replikkløs lydside, der Arne Nordheims musikk regjerer. Stella Polaris våger stole på det audiovisuelt før- og utenomspråklige – med Anne Krigsvoll som skinnende stumt sentrum.
Det audiovisuelle uttrykket i lavbudsjettsfilmen Hodiak (Hans Petter Blad, 1994) kunne neppe vært mer annerledes, med svarthvite, kontrastfylte og kornete bilder, håndholdt av fotograf Thure Erik Lund. En slentrende stil og fortelling følger ikke-psykologiserte figurer dubbet med følelsesløse replikker, i et underliggjort og fremmedgjort Oslo, ikke sett siden X eller senere.
Ellingsen kalte filmen ”omfattende bedrøvelig” og mener den ”burde forblitt det forsøket den er”. Men filmens styrke er nettopp hva Espen Mineur Sætre i Arbeiderbladet omtaler som ”et nesten surrealistisk virvar av undertekst”. Hodiak er noe så sjeldent som en pastisj av både stumfilm, film noir, eksperimentell avantgardefilm, nybølge, amerikansk independentfilm og Aki Kaurismäki – filmvalutaer sjelden forsøkt vekslet til norske omgivelser og ord. Filmen bør ut på DVD eller Blu-Ray.
Leken naivitet
På totusentallet blir det lengre mellom eksperimentene. Men den komisk kaudervelske Mot Moskva (Runar Hodne og Jo Strømgren, 2003) – en roadmovie om en kunstnertrupp med sukkersmugling som bigeskjeft – viser potensialet ved å involvere skapende krefter fra utenfor det sedvanlige: film, litteratur og drama.
Jo Strømgrens dansekoreografi viser at film er kropper i bevegelse. Filmen har en relativt konvensjonell stil, men skuespillernes sprudlende spill skaper en tørr humor som treffer. Inger Bentzrud i Dagbladet mente filmen ”sjarmerer på grunn av sin djervhet” og Haddal mener at et slikt prosjekt “har stor fallhøyde, og det er ikke alltid at filmmakerne lander støtt etter sine luftige sprang. Særlig mot slutten snubles det.” Men i en tid da norsk film retter seg mot Hollywood, er motbevegelser i seg selv verdifulle. Et fall eller to er det verdt.
Den siste steinen jeg lander på er den lille filmen Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta (Dag Johan Haugerud, 2005), som gjennom pseudodokumentarisme i svarthvitt og farger og animerte papirsekvenser skaper en tiltrekkende postmoderne selvrefleksiv naivisme.
Til sist vil jeg gi hederlig omtale til forsøkene på eksempelvis crazykomedie (Prima Veras saga om Olav den hellige, Showbiz, Noe helt annet, Svidd neger, Brød og sirkus, Kill Buljo), roadmovie (Halvveis til Haugesund), skrekk (22), science fiction (Lies Inc.), kammerspill (Play), bibeleksegese (Asfaltevangeliet), flettverk (Sinus) og grindhouse (Hora). Filmene er alle svært lite vellykket, men de skal alle ha for forsøkene. For det er bedre å prøve og feile enn å ikke prøve og lykkes.
Denne artikkelen ble skrevet i 2010 – før Rushprints kåring av ”tidenes norske film”.
Legg igjen en kommentar