Foto: Tuva på sengen hjemme i leiligheten til ZombieLars

Du har bakgrunn som skuespiller, blant annet fra den legendariske NRK-serien U. Hvordan var veien derfra til å bli produksjonsdesigner?

– Jeg ville alltid bli skuespiller, og jobbet som det i ti år. Mens jeg jobbet med friteater var det bare helt naturlig at jeg gjorde scenografien i tillegg til å spille. Jeg syntes det var gøy og interessant, men tenkte ikke over at det var en egen retning. Men da jeg var rundt 30 begynte jeg å kjenne på at det var ganske tøft å være skuespiller. Jeg måtte spørre meg selv om det egentlig var dette jeg ville.

– Så slo jeg meg sammen med to venninner, Astrid Sætren og Camilla Lindbråten, og startet en egen scenografi-gjeng. Jeg og Camilla begynte som Astrids assistenter på Sønner (Erik Richter Strand, 2006). Og det var et veldig behov for scenografer på den tiden, for det var før Filmskolen startet opp sin produksjonsdesign-linje. Scenografer var stort sett folk som oss, med andre bakgrunner innen miljøet.

Å skape en egen verden

Hvilke erfaringer fra skuespilleyrket har du tatt med deg inn i scenografiverdenen?

 – Masse! Jeg jobber med karakterbygging når jeg jobber med scenografi. Jeg jobber ut fra personer og stemninger, heller enn å starte med visse farger eller noe sånt. Det er det å skape et troverdig rom rundt skuespillere og karakterer jeg syns er det mest spennende.

Hvordan jobbet du med dette i Rosemari (regi Sara Johnsen, 2016)?

 – I den filmen er man veldig mye hjemme hos folk, i private hjem. Jeg jobbet mye med den journalisten som spilles av Tuva Novotny. Hva slags person er hun? Hvordan er hun på jobben, hvordan er hun hjemme, skiller hun veldig mellom de to? Vi er både mye hjemme hos henne og på jobben hennes. Er hun en person som har med seg hele livet sitt i bilen og på jobben og overalt, eller jobber hun på en arbeidsplass som er mer steril og har mer distanse mellom de to?

Dikter du opp masse bakgrunnshistorier for karakterene også?

 – Å ja, absolutt. Jeg jobber veldig mye med de små tingene. Jeg kan for eksempel tenke på: har denne karakteren egentlig røyket før og så sluttet, men kanskje ikke sluttet helt, sånn at hun har gjemt bort en røykpakke et sted? Eller, hva har hun på nattbordet sitt? Jeg elsker små, rare detaljer. Sånt forteller så mye om folk. Også er det selvfølgelig bare en liten brøkdel som kommer med på film. Så det blir vel så mye for skuespillerne, at de kan bruke omgivelsene til å utvikle rollene.

Realismens utfordringer

Hva er den mest krevende jobben du har hatt som produksjonsdesigner, og hvordan ble resultatet?

 – På Mannen som elsket Yngve (Stian Kristiansen, 2008) husker jeg at det var veldig utfordrende at historien var satt til ganske nylig fortid. Det var liksom bare 15 år tilbake, så vi måtte passe på at folk kjenner seg igjen uten at det blir for outrert og påtatt. Også var det jo egentlig en ganske stygg tid… Og man vil jo ikke lage en stygg film, men samtidig vil man at folk skal kjenne seg igjen, så man må finne de litt styggfine tingene. Det var ganske utfordrende fordi folk hadde kastet så mye av det de hadde på den tiden. Men det ble en innmari fin film, så at vi sammen klarte å gjenskape den stemningen og den tidsepoken på lerretet, det er jeg veldig fornøyd med.

– Jeg har jobba mye på realistiske filmer, og det har jo sine egne utfordringer. Det som er kjempeviktig er å ha en troverdighet, og at det er interessant å se på. At det ikke er kjedelig hvis det ikke skal være kjedelig – og selv om noe skal være kjedelig på film så skal det jo egentlig være gøy-kjedelig.

Men nå jobber du med noe som kanskje er et lite steg vekk fra ren realisme, TV-serien ZombieLars. Hvordan er det annerledes for deg å jobbe med?

 – Det er veldig, veldig gøy, et morsomt univers. Men det er en slags realisme her også, vi kaller det en slags parallell-realisme. Det handler om et samfunn som på en måte er i dag, hvis man bare tenker seg at det har vært et eller annet der som gikk litt skeis – og nå er det jo lett å tenke at det kan ha vært noe sånt som Trump. Hvis han fikk lov å holde på i 10, 15, 20 år så ville ting se litt annerledes ut enn nå. Det er et samfunn som ikke liker det fremmede og ting som er annerledes.

– Serien handler om zombien ZombieLars som kommer til Bekkehagen, et sted hvor ingen er fremmede og ZombieLars ikke passer inn i det hele tatt. Men så viser det seg fort at det er masse som skjuler seg under overflaten der også. Det er et veldig rent og pent ytre, og så er det masse rare forskjellige verdener jo lengre inn i dette lille universet du kommer, bak de lukkede dørene og inni skogen. Det er veldig deilig å kunne bare dra det helt ut og leke seg skikkelig!

Produksjonsdesignerens rolle i bransjen

Syns du at andre i produksjonsleddet har en grei forståelse av hva produksjonsdesign egentlig er for noe?

 – Det er veldig forskjellig. Med produsentene handler det om å få dem til å skjønne at vi trenger penger for at det skal se bra ut. Når det gjelder regissører, så har du noen som har kjempepeiling og har alt helt visuelt i hodet, og da må du bare må prøve å komme inn i hodet på dem og skjønne hva de tenker for så å jobbe videre ut fra det. Men du har også de som ikke har noen formening overhodet om farge eller tapetvalg eller rekvisitter – til å begynne med. Men når du kan komme med helt konkrete ting de må ta stilling til, da kommer meningene fram.

Er det én ting du skulle ønske at alle som jobber med film visste om produksjonsdesign, eller om hva deres rolle er?

– At det krever mye folk! Noen ganger er det som å være et flyttebyrå. Det er mye fysisk jobb. Alltid rigge opp i forkant før staben kommer, rigge ned i etterkant, nye locations stort sett hver dag. Det er en kjempelogistikk. Jeg har ennå til gode å jobbe på en produksjon hvor man har en egen art department-koordinator, men det er egentlig en rolle som man alltid burde hatt. For det er ekstremt mye logistikk som er fryktelig kjedelig, men veldig nødvendig og tar veldig mye tid. Det tar bort tiden til det man egentlig har lyst til å gjøre. Man merker at man ikke får tid til den der siste lille finishen fordi man må bare videre i produksjonen når man ikke har et ekstra menneske som kan ta den biten.

Ser du noen spesielle utfordringer for produksjonsdesign i tiden som kommer?

– Akkurat nå går det jo en stor debatt om arbeidsforhold i bransjen, og det gjelder absolutt også for min del og for min avdeling. Når det gjelder for eksempel rekvisitører er det en kjempeutfordring – det er et tøft og utakknemlig yrke, og folk bare faller fra. De orker ikke mer, blir utslitt og utbrent. Og det er stor forskjell på rekvisitører. Jeg kjenner det for min egen del også, det er kanskje ikke dette jeg skal holde på med til pensjonsalderen…

– Den store utfordringen i filmbransjen generelt er at det er for lite penger, og det som tidligere ble sett på som en lavbudsjettfilm er nå en normalbudsjettfilm. Men filmene blir jo ikke noe mindre og enklere av den grunn, det betyr jo bare at alt som kan skrapes, skrapes. Så hele bransjen må bli flinkere til å ta litt vare på hverandre! ZombieLars er en co-produksjon med NRK, og var en ganske annen opplevelse på det området. Der var det folk som har en fast arbeidsplass og en kontinuitet i jobben sin, en gjeng som kjenner hverandre og systemet de jobber i. Du skjønner at disse folka har en helt annen anledning til å basere livet sitt rundt jobben enn vi frilansere har.

Den Hølmebakkske tilnærming

Du jobber også som scenograf for teater. Hva er de største forskjellene?

 – Den aller største forskjellen er at i teater er det ett rom, som skal fungere i to timer i strekk. Både for skuespillerne og publikum. Mens på film er det gjerne 20-30 forskjellige rom, hvor man skal klare å skape noe som kan fanges i kanskje bare noen sekunder.

Ellers er mye av tankeprosessen veldig lik. Jeg angriper en teatertekst og en filmtekst på samme måte. Det handler om å finne essensen i historien som skal fortelles – hva er det aller viktigste her, hva er det vi vil med dette? Og hvordan skal vi klare å visualisere den grunnfølelsen? Og det er jo det samme om det er ett rom eller 30 rom.

Hva mener du er scenografiens aller viktigste rolle eller bidrag i en film- eller TV-produksjon?

 – Jeg tenker på det litt som filmmusikk for øyet, at det er noe som skal gripe essensen i den historien som skal fortelles. Og som god filmmusikk så bør også god scenografi være med på å treffe noe emosjonelt hos publikum uten at det presser for mye på eller prøver å styre eller dytte deg inn i noe. At det er der, bare.

Fins det en Hølmebakksk signatur på produksjonene du gjør, der man kan se at dette er det du som har gjort?

 – Alltid legge igjen en sneip i et askebeger eller noe, liksom? He he, det er nesten litt vanskelig for meg selv å skulle bedømme. Men jeg ser jo noen sammenhenger og likhetstrekk. Jeg har jo en grunnfargepalett for eksempel, som jeg selv kan se i alle filmene mine… Men jeg håper at jeg har klart å utfordre den litt også da, sånn at ikke alt bare ser helt likt ut. Jeg er ganske glad i rot og detaljer, små rare ting, og jeg er glad i planter og grønt. Det er vel de tingene som jeg bare privat drar med meg inn.

Du kan se første episoden av ZombieLars her.