Gaute Storaas (foto av Lena Gill)

– Som Sartre sa det: om du føler deg ensom så er du i dårlig selskap.

Hvordan min samtale med komponist Gaute Storaas skulle ende i et sitat av Jean Paul Sartre, skyldes at jeg kom i skade for å berøre klisjéen om komponisten som en av filmproduksjonens einstøinger. Det siste året har imidlertid Storaas drukket mer champagne enn de fleste norske filmskapere, og er i vinden som aldri før. I vinter var han i Berlin der han ble tildelt Best Orchestral Score for En mann ved navn Ove under et arrangement i regi av European Composer and Songwriter Alliance. I våres fikk han Kanonprisen for sin musikk til Birkebeinerne og nå i mai er han enda en gang nominert til Harpa Nordic Film Composer’s Award som deles ut under filmfestivalen i Cannes.

Mens den svenske megasuksessen En mann ved navn Ove har gitt ham en internasjonal eksponering han aldri hadde forestilt seg, var Birkebeinerne som å vende tilbake til guttedrømmen om den mytiske vikingtiden. Han hadde aldri jobbet med den aktuelle tidsepoken i noen tidligere produksjon, men følte han hadde den i seg likevel.

– Det ligger jo i blodet på de av oss som har tatt det opp gjennom folkemusikken. Jeg har også jobbet med metallband i musikksammenheng og de har røtter til det norrøne. Kanskje mer i design og det ytre, men det er en forbindelse.

Nasjonalromantikken ligger jo også der som et bakteppe?

– Ja, jeg flørtet med nasjonalromantikken sonisk gjennom instrumentvalgene, som bruken av bukkehornet og Helene Bøksle sin vokal. Vi hentet også inn arkaiske trommer og lur. Dessuten er det mange nordiske skalaer som lurer i bakgrunnen. Jeg prøvde til dels å skrive mine egne folketemaer, men dette er jo ikke nasjonalromantikk a lá Grieg – for det hadde jo vært helt feil. Det er en slags ”tilbake til vikingtiden”. Regissør Nils Gaup var veldig klar på at han ville ha et mainstream orkesterlydbilde på filmen. Det skulle ikke være realisme.

Fra det episke til humor

Storaas fikk tilbudet om å lage musikken til En mann ved navn Ove mens han jobbet med Birkebeinerne. Derfor takket han først nei til jobben.

– Jeg jobbet også parallellt med Nina Grünfelds Ninas Barn, så jeg trodde ikke jeg ville rekke over alt. De sendte manuset likevel og da jeg begynte å lese var jeg solgt. Det manuset bare tok meg. Det var noe med humoren, som i scenen der hovedpersonen forsøker å ta livet av seg, men blir forhindret.

Er det historien som vanligvis trigger deg som komponist? Eller kan det være mer bakenforliggende ting, som for eksempel landskap og atmosfære?

– I Birkebeinerne var det den episk anlagte historien med sverd og store landskap og det mytiske med dette vesle barnet. I En mann ved navn Ove var det den klassiske historien om den gretne gubben som jeg tror alle kan kjenne seg igjen i. Jeg gjenkjente i hvert fall noe i den skikkelsen med én gang, og kunne se ham både fra innsiden og utsiden. Jeg måtte finne et balansepunkt mellom humoren, som handlet om å se ham utenfra med publikums perspektiv, og hans følelser og sårhet. Det var denne dobbelheten som gjorde jobben interessant.    

Storaas har jobbet på store publikumsfilmer før, men den formidable suksessen til En mann ved navn Ove har vært uvirkelig.

– Det er helt vilt. 1.7 millioner solgte billetter bare i Sverige! Da jeg leste manuset så jeg det kommersielle potensialet, men at det skulle bli en så stor internasjonal suksess falt meg ikke inn. Bare i Minnesota er den blitt den best besøkte filmen på kino.

Inspirerende Troell

Birkebeinerne og En mann ved navn Ove er brede kommersielle filmer. Men Storaas har også jobbet med mer tradisjonelt arthouse-drama, som Jan Troells kritikerroste Dom over død mann og Pernilla Augusts Meg eier ingen. Særlig samarbeidet med Troell gjorde inntrykk.

– Å jobbe så tett med Jan Troell på Dom over død mann var en stor opplevelse. Det var mye Sibelius i den filmen som jeg ikke hadde noe med å gjøre, men han tok meg inn i prosessen med en åpenhet som var inspirerende. Alle vi som jobbet med ham følte at vi var på samme nivå. Han kunne ringe til alle slags tider, og det kunne handle om en drøm han nettopp hadde hatt eller noe annet. Det var en omfattende prosess å få den jobben, men opplevelsen og det endelige resultatet setter jeg høyt.

Storaas står nå på terskelen til å kunne få flere internasjonale oppdrag. Men det blir ikke noe enklere av den grunn.

– I Hollywood og ute i Europa innebærer det mye arbeid å få en jobb. Akkurat det aspektet er ikke lystelig. Men så får man håpe at det man har gjort tidligere også betyr noe. Man lager gjerne en demo der man forsøker å fange essensen av det filmprosjektet man inviteres inn i. Da må du treffe det de ser etter på første forsøk. Men ofte er det sånn at man ikke treffer blink på de første forsøkene, at man må gå flere runder og sirkle seg inn mot essensen av filmen. Så den prosessen er komplisert.

Slipper mer til i animasjon

Storaas har ikke rukket å fordøye suksessen etter En mann ved navn Ove; han var nemlig midt i innspurten av Dyrene i Hakkebakkeskogen da den svenske filmen tok av ute med Den Europeiske filmprisen og Oscar. Han er veldig svak for animasjonsfilm og filmatiseringen av Egners ikoniske univers var en ny opptur.

– Det geniale de gjorde var å la Katzenjammer ta seg av sangene. De har greid å oppdatere Egners sangunivers, uten å gjøre det krampemoderne, men på en koselig måte. Jeg hadde aldri greid å få det til så morsomt. Det la en tone for resten av filmen jeg kunne bruke. Dessuten trives jeg godt med regissør Rasmus Sivertsens subtile, men samtidig presise måte å jobbe på.

Å jobbe med animasjon er rett og slett gøy.

– Du har ikke noe settlyd som i live action-film, så du kan bruke mer musikk. Istedenfor å komme og gå i scenene, er det større vekt på overgangene. Du må skape mer liv til det som er tegnet. Nylig så jeg Toni Erdmann som ikke hadde en note med musikk som var lagt på – og det kunne den ikke hatt heller, for det ville ødelagt hele filmen. Men jeg kan nesten ikke se for meg en animasjonsfilm som ikke har musikk. Du kan si at komponisten er en større stjerne på en animasjonsfilm. Rammeverket og strukturen i musikken er enda viktigere for filmen. Man bruker fortsatt det store orkesterrepertoaret på en annen måte enn innen live action, du kan leke litt mer, og det er gøy.

Du har bakgrunn fra jazzen, som er leken. Hvor mye frihet har du innenfor de begrensningene som langfilmen og tv-formatene gir?

– Det er mer rom for dissonans i eksperimentelle formater enn i de fleste av spillefilmene jeg har jobbet på. Men du må uansett lage regissørens film. Du må dele visjonen og være en medfilmskaper framfor en komponist. Det er klare begrensninger, men begrensninger kan være vel så spennende utgangspunkt for å utøve kreativitet som å stå helt fritt.

Harpa Nordic Film Composer’s Award deles ut under filmfestivalen i Cannes.