Det er vanskelig å tenke seg et mer slående og paradoksalt bilde enn kvinner i bunad som bæres bort av svartkledte uniformerte politimenn. Men dette er også Norge i dag. Bildene av kvinnelige demonstranter i bunad som arresteres av politiet i Hardanger er et av de viktigste i Kampen om fjordane. Dette er en film som har fått mindre oppmerksomhet enn den fortjener. Filmen fører videre en samfunnskritisk dokumentartradisjon som går tilbake til det tidlige 1970-tallet her i landet, men en tradisjon som synes å ha vanskeligheter med å nå kinolerretene i dag.

Vigdis Nielsens dokumentar har vakt berettiget oppsikt. Den er vist på mange festivaler, og har også blitt satt opp på kino i en rekke byer. Man har kunnet se den i de store byene som Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø, men også på mange mindre kinoer. Også utvalgte kinoer som besøkes av bygdekinoen har vist filmen. Dessuten har regissøren Vigdis Nielsen turnert med filmen som en del av Den Kulturelle Skolesekken på videregående skoler i Hordaland. Forhåpentligvis får man også se den på fjernsynet etter hvert. I skrivende stund blir den vurdert av NRK, og det ville være skandaløst om ikke NRK viser den allerede nå i vår.

Til tross for denne oppmerksomheten har Kampen om fjordane forsvunnet litt både i medie- og kinobruset. Ikke så mange som skulle ha sett den har sett den på kino, og lite er skrevet om filmen. Noe skyldes kanskje dens form og uttrykk. Kampen om fjordane er en sympatisk, nøktern og dannet film. Litt anonym og pregløs i uttrykket, og langt fra det sensasjonelle og sjokkerende som lokker til avisoverskrifter, men det er en viktig dokumentar med et befriende engasjement. Retorikken i filmens budskap er tonet ned, og den har et forsiktig uttrykk og retorisk trykk sammenlignet med tidligere filmer av samme type i norsk dokumentarfilmhistorie. Kanskje er den litt for traust og dannet? Kanskje er den litt for forsiktig og balansert?

Kampen om fjordane er både typisk og utypisk for norsk helaftens dokumentarfilm i dag. Med unntak av Tonje Hessen Scheis Drone fra 2014, har norske kinodokumentarer de siste årene stort sett skildret ufarlige og politisk sett uproblematiske temaer. På kino har vi mest av alt sett portretter og dokumentarer som skildrer hvordan gamle norske tradisjoner synes å være i ferd med å forsvinne. Vigdis Nielsens film er utypisk fordi den diskuterer viktige politiske spørsmål i Norge i kinodokumentarens form, men samtidig typisk gjennom å ta i bruk nasjonale symboler for å overtale sine tilskuere og oppfordre til politisk handling og endring.

Den ligger dermed ikke så langt fra kinofilmer som Kvar song ei soge (Aslaug Vaa, 2016) eller Med hjertet i dansen (Mo, Heilborn og Kossakovskij, 2016) som man kanskje skulle tro. I likhet med så mange norske kinodokumentarer fra de siste årene danner natur og tradisjon en ramme om filmens tema, og den politiske retorikken settes inn i en kontekst av fruktblomstring, fjelldyrking, tradisjonsbevaring og modernitetsskepsis. Dette er både slående og effektivt, men det er samtidig et tveegget retorisk sverd. Det er ikke helt uproblematisk å aktivere så ladede nasjonale symboler som bunader i en politisk sammenheng.

Samtidig som en del av norsk dokumentarfilm blir stadig mer hardtslående og internasjonal, og søker seg til de aller mest dramatiske områdene og historiene i verden, som for eksempel Dugma (Pål Salahadin Refsdal, 2016) eller Mogadishu Soldier (Torstein Grude, 2016), vender få norske dokumentarister kamerablikket og mikrofonøret mot det som skjer her hjemme. Det finnes mange god-vonde historier å fortelle om Norge i dag, men de fleste lange dokumentarer om norske forhold de siste årene har vært lite opptatt av politiske og samfunnsmessige endringer eller slagsidene i vårt velferdssamfunn. Vigdis Nielsen gjør dette i Kampen om fjordane, og selv om filmen kanskje er i det mest forsiktige laget, er det en viktig film som fortjener en enda større publikum, både på kino og på fjernsynet.

Kampen om fjordene

Vigdis Nielsens film åpner med klipp fra en engelskspråklig reklamefilm for turisme i Hardanger. Filmen er trolig fra 1960-tallet. Alle klisjéene er på plass: fruktblomstring, Grieg på lydsporet, unge vakre kvinner i bunad som går over fjellet, står blant de blomstrende frukttrærne, eller ror over den blanke fjorden. Den gamle informasjonsfilmen veves inn i den moderne tiden, og bilder av en ung kvinne som ikler seg en bunad av samme type som vi så på den gamle reklamefilmen veksler med bilder av maktens menn som uttaler seg om kraftkrise, luftspenn og monstermaster. Så blandes nye bilder inn, som en skarp kontrast til det gamle Hardanger: demonstranter som bæres bort av uniformerte politimenn, noen til og med i bunad, og den unge bunadskledte kvinnen som går inn i en rettssal.

Saken er dermed presentert, gjennom skarpe kontraster, talende bilder og en effektiv innledende montasje som summerer opp hva denne filmen skal handle om. Innledningsvis skisseres et bilde der tradisjon står mot modernitet, kvinner mot menn (og noen menn mot andre menn også), folket mot etablissementet, periferi mot sentrum, avmakt og motmakt mot Makten med stor M, og engasjement mot simpel maktutøvelse. Dette er filmens effektive kontrastbilde, og de elementene som regissør Nielsen aktiverer i sin retorikk. Det er en effektiv og slående start, som setter i gang både følelser og tanker, og som kaster oss rett inn i filmens kjerne og hjerte.

Som så mange moderne dokumentarfilmer har Kampen om fjordane en hovedperson. Den unge studenten Synnøve Kvamme blir vår inngang til sak og tema, og hun blir vårt fremste identifiseringspunkt. Det er hun som ikler seg bunaden i åpningssekvensen. Saken filmen vil ta opp illustreres gjennom Synnøve, på mer enn en måte. Hun personifiserer saken og temaet, og gir stemme og kropp til skildringen av hensynsløs politisk overkjørsel, politiets misbruk av sin makt, og storsamfunnets manglende hensyn til enkeltmennesker eller mindre lokalsamfunn. At hun både er ung og vakker, representerer det lokale og regionale samt er brennende engasjert i natur- og kulturvern er helt avgjørende for hvordan filmen argumenterer for sin sak.

Synnøve er midtpunktet i en liten gruppe mennesker som står mot storsamfunnet. Vi møter også andre engasjerte som er i mot byggingen av store master for transport av kraft gjennom luftspenn over noen av våre vakreste naturområder. Det er trauste grunneiere som overbevisende illustrerer brudd på regler og manglende hensyn, og næringslivsleder Johan Fredrik Odfjell argumenterer like overbevisende for at saksgangen har vært ugrei og at vedtak i strid med lovverket har resultert i at et nesten uberørt landskap har blitt påført store skader.

Kampen om fjordane er grovt sett delt inn i fire deler. Den innledende delen er selve anslaget, der saken blir presentert, først og fremst fra et naturvernsynspunkt. Det er imidlertid også snakk om tradisjonsvern. Stølslivet i Hardanger kan også bli skadet og rammet av monstermaster og luftspenn. Varige verdier knyttet til natur og tradisjon må vike for korttenkte tekniske løsninger, valg som kanskje ikke er så rasjonelle og velbegrunnede som politikerne og Statnett vil gi inntrykket av. Dessuten handler det om vårt demokrati. Både lokaldemokratiet og forholdet mellom et lite lokalsamfunn og storsamfunnet

Etter innledningen følger vi de ulike prosessene før selve utbyggingen av mastene og kraftlinjene. Her står trauste og målløse grunneiere og bønder mot en statlig organisasjon som ikke synes å kunne beveges eller rokkes av noen argumenter. Det går prestisje i saken, og man handler før beslutninger virkelig er tatt. To hovedspørsmål diskuteres. For det første spørsmålet om sjøkabel eller luftspenn. At kraft eksporteres gjennom sjøkabler til kontinentet uten større problemer setter spørsmålstegn ved valget av monstermaster og luftspenn i Hardanger. Har Statnett virkelig rett i at dette ikke bare er den beste, men den eneste løsningen? For det andre spørsmålet om beveggrunnene og behovene for denne typen utbygging. Er det snakk om forsyningssikkerhet for innbyggerne i Bergen? Er master og luftspenn eneste måten å løse dette problemet på? Eller dreier det seg egentlig om en type galopperende kraftkapitalisme og uvettig krafteksport?

Den største delen av filmen egnes selve aksjonen mot monstermastene. I denne tredje delen følger vi ikke bare Synnøve Kvamme, men også andre som på ulike måter protesterer mot utbyggingen. Noen av temaene som er introdusert tidligere blir utdypet, som for eksempel spørsmålet om samfunnsøkonomi og hva et landskap egentlig er verd, men mer og mer handler nå om motmakt og avmakt, knyttet til politiske beslutningsprosesser, Statnetts ulike lovbrudd og overgrep, og politiets metoder og manglende fullmakter. Her er det mange skremmende og slående bilder. Sivilpolitiets nærvær og trusler på fjellet, Statnetts løgner og svertekampanjer, og bilder av protestanter som bæres bort av uniformerte politimenn eller som truer demonstranter.

Kampen om fjordane lar også en representant for Statnett slippe til, for å sikre en nøktern tone og journalistisk balanse, men mer slående er de mange scenene der kontrastklipp viser hvordan ord står mot ord, og hvordan representanter for Statnett avsløres med direkte løgner. Filosofen Gunnar Skirbekk blir det viktigste ”sannhetsvitnet” i denne delen. Han blir intervjuet flere ganger i filmen og han introduserer en overgripende diskusjon som kler filmen på en god måte. Han setter ikke bare spørsmålstegn ved saksgangen i Hardanger-saken, men peker på hvordan legitimiteten i vårt moderne styringsregime er svekket eller hult ut.

Skirbekk setter ord på det vi ser i bildene og hører grunneiere og ungdommelige demonstranter si i mer observasjonelle sekvenser. Prosessene i forkant av utbyggingen er udemokratisk, det er ikke rom for ungdommens stemme som representanter for de kommende generasjoner som vil måtte leve med de politiske og administrative vedtakene, og folket overkjøres gang på gang. De korte intervjuene med filosofen Skirbekk belyser filmens ellers effektive anskuelsesundervisning. Vi ser jo at noe er råttent i kongeriket Norge, nå hører vi hvorfor det er galt også.

Filmen avsluttes både med bilder av hvordan fjellet ser ut etter at mastene er montert, med kraftlinjer som store og stygge arr i det unike fjellandskapet, men også hvordan Hardanger-saken kan ha betydning for framtiden. ”Vi tapte kampen i Hardanger, men dette er jo bare begynnelsen”, sier Synnøve Kvamme, og vi opplyses gjennom filmens ettertekster at nye omstridte kraftlinjer er i ferd med å planlegges på flere steder i Norge. Kampen om våre fjorder og fjell er dermed ikke over. Hardanger-saken var bare begynnelsen.

Den samfunnskritiske kraftdokumentaren

Den samfunnskritiske dokumentarfilmen i Norge starter for alvor i 1972 med Oddvar Einarsons Kampen om Mardøla. Riktignok fantes det noen få filmer tidligere som tok opp sosiale problemer, og Per Høst hadde endt sin lange filmkarriere med Same Ællin i 1971, en film som tok opp spørsmål som naturvern og storsamfunnets dårlige behandling av samene og deres kultur og landskap, men Einarsons film representerte likevel noe helt nytt i en norsk filmsammenheng.

Med naturvern og aksjonisme som hovedtemaer representerte Mardøla-filmen noe helt nytt i norsk dokumentarfilm, både når det gjaldt form, innhold og retorisk slagkraft. Kampen om Mardøla var et illsint filmatisk debattinnlegg, åpenbart partisk og agiterende for sin side av saken, og den hadde også en råere og mer røff form enn tidligere norske dokumentarfilmer. Rytmen var energisk og sterkt oppdrevet, kameraarbeidet nervøst bevegelig, lydsiden var røff og variert, og en bevegelig rastløshet skapte et levende, umiddelbart, slagkraftig og skisseaktig stiluttrykk. Bildemontasjer av stillbilder som var grafisk kontrastrike i svart og hvitt, på mer enn én måte, vekslet med observerende øyenvitneopptak av motstanden mot utbyggingen av Mardøla-vassdraget.

Kritikerne var delt i to og reagerte sterkt på Kampen om Mardøla. Noen mente filmen var inderlig og ekte, andre opplevde den som betent og ensidig. En kritiker kalte filmen til og med for ”gøbbelsk” i tonen. Spesielt den innledende delen av Einarsons film, der norsk industriutvikling og vassdragspolitikk ble knyttet både til nazistenes herjinger under 2. verdenskrig og Vietnamkrigen var tung kost for mange. Fraværet av journalistisk objektivitet i framstillingen av Mardøla-saken førte til en intens debatt etter premieren i 1972.

Oddvar Einarson lagde også en annen helaftensfilm som både var et aksjonismedokument og et innlegg om naturvern. Prognose Innerdalen i 1981 nærmest avsluttet et hektisk, politisk og samfunnskritisk tiår i norsk dokumentarfilms historie. Dette var også en film om folkelig politisk protest mot vassdragsutbyggingen i Norge, men formen og rytmen var mer forsiktig og avdempet enn i den eksplosive Mardøla-filmen.

Sammenlignet med Kampen om Mardøla blir Kampen om fjordane et stykke jordnært og balansert stykke filmjournalistikk, som presenterer sine argumenter, idéer og versjoner av virkeligheten på en langt mer forsiktig, nøktern og distansert måte. Av og til nesten indirekte, gjennom møtene med Synnøve Kvamme og andre sentrale aksjonister. Vi er selvsagt aldri i tvil om hva filmen diskuterer, og hvilken side den står på, men dens partiskhet er gitt en ettertenksom og rolig balansert form. Også de som befinner seg på maktens side får komme til orde i filmen, selv om de aldri virkelig konfronteres med motargumenter eller saksdokumenter.

Vigdis Nielsens film fører altså videre en viktig tradisjon av samfunnskritisk dokumentarfilm her i landet, som med naturvern som fokus også stiller spørsmål ved vårt demokrati og politiske prosesser, og som skildrer ulike former for sivil ulydighet og motstand.

Kampen om fjordane er delvis en prosessdokumentar, som skildrer Hardanger-sakens utvikling fra de første vedtak til etter at monstermastene er kommet på plass og Statnett har avsluttet sine feiringer. Selv om filmen er vellykket og klar og tydelig også i sin skildring av selve prosessen, er tidsperspektivet litt uklart og innforstått. At filmen starter etter at kampen er over er tydelig, men hvor og når vi er i prosessen i filmens andre og tredje del er ofte uklart. Det kommer som en liten lettelse når vi hører Synnøve eller andre i filmen si at året er 2012 eller 2013. Da vet vi plutselig nøyaktig hvor vi er i sakens utvikling.

At vi fra begynnelsen vet at saken er tapt gir av og til noen av scenene en ekstra vemodig tone og sterk kraft. ”Eg trur ikkje det blir linja eg”, sier grunneieren Hans Uglenes et sted i midten av filmen, fordi Statnetts kontakter med ham har vært så flyktige, fordi han tror Riksantikvaren vil sette foten ned, og fordi han har tro på at rasjonelle argumenter om natur- og kulturverdier vil vinne. Vi vet imidlertid allerede utfallet av saken, og dette ettertankens bleke lys, gir hele prosessen og aksjonene en helt spesiell tone.

Av og til skulle man kanskje ønske seg litt mer av det feberaktige retoriske sinnet som preget en film som Kampen om Mardøla, og dette ville kanskje ha skapt mer blest og virak om filmen, men tilbakeholdenhet og nøkternhet er også dyder som kler dokumentarister godt. Vigdis Nielsens film stiller viktige samfunnsspørsmål, bruker Hardanger-saken som et brennglass for å sette lys på en rekke problemer ved vårt hypermoderne globaliserte velferdssamfunn, og fører videre en viktig tradisjon i norsk dokumentar.

Sak og person

Selv om Kampen om fjordane har en lang rekke sentrale personer som gir kropp og ansikter til ellers vage og diffuse samfunnsspørsmål, er Synnøve Kvammes nærvær det aller viktigste. Hun blir nærmest hovedpersonen i filmen, og det er gjennom henne at mange av de store og små spørsmålene filmen stiller blir eksemplifisert og anskueliggjort. Det er vanskelig å glemme hennes litt overraskende tonefall og spørrende ansiktsuttrykk når hun forteller om hvordan det er å havne på glattcelle i bunad, eller hvordan det er å havne i DNA-registeret til tross for at sakene mot henne en etter en droppes av rettsvesenet.

Det er selvsagt effektiv retorikk rett ut av journalistutdanningens pensum å sette en ung og vakker kvinne i bunad opp mot unnvikende politikere og uniformerte politimenn. De mange scenene fra fjellet før mastene bygges, der Synnøve bader i et fjelltjern, ser utover fjellmassiv og fjord, eller går gjennom skog og hei, er også effektive og følelsesladete. Hele arsenalet av nasjonale motiv og Hardanger som selve ”symbolet på Norge” som en av grunneierne sier, brukes her for å fortelle om hvordan denne saken er et brudd med århundrelange tradisjoner og et svik mot natur og ungdom.

Kampen om fjordane er en typisk moderne dokumentarfilm i sin bruk av noen få ”vitner” som personifiseringer av Saken. Vel så viktige er noen av grunneierne, og det finnes et vell av små slående scener der vi får følge grunneiernes erfaringer og opplevelser, både før, under og etter at mastene er reist. Disse små stillferdige scenene gir filmen en ekstra bitter kraft, en bunden energi og tilbakeholden følsomhet som er godt sett og hørt. En traust sauebonde som bare knapt kan holde tårene tilbake blir vel så viktig i den følelsesmessige argumentasjonen som visdomsord fra filosofen Gunnar Skirbekk.

Selv om dette ikke er en kritikk som rammer Vigdis Nielsens film, er det slående at personer snarere enn saker er så avgjørende i mange moderne dokumentarer. Dette er ikke bare et norsk fenomen, og det er selvsagt helt avgjørende for tilskuerengasjement, identifisering og følelsesmessig kraft, men det er også viktig å diskutere disse estetiske og retoriske valgene. Vi må se på hva man vinner og hva man mister når sakene så tydelig filtreres gjennom noen tydelige gjennomgangsfigurer.

Det er personer som skiller seg ut i de tidlige samfunnskritiske dokumentarene her i landet også, som Kampen om Mardøla og Prognose Innerdalen, men det er Saken som står i fokus. Saken kaster snarere lys over personene, istedenfor at personene kaster lys over Saken. I Nielsens film om Hardanger-saken får bare filosofen Skirbekk, Synnøve og noen av hennes unge venner og grunneierne virkelig komme til tale om demokratiets skjørhet og problematiske politiske prosesser. Helt innledningsvis kommer noen korte soundbites fra en tidligere ordfører og en politiker, men viktigere enn disse innledende kommentarene blir vitnesbyrd fra grunneiere og andre i utbyggingsområdet som forteller om politisk avmakt og skuffelse over både lokalpolitikk som nasjonal politikk. De melder seg ut av både Venstre og Arbeiderpartiet.

Hadde filmen vunnet noe på å kutte ned på de majestetiske time lapse scenene av norsk uberørt natur eller pittoresk og koselig bygdekultur til fordel for noen intervjuer eller kommentarer fra de politikerne som var ansvarlige for noen av disse valgene? Og kunne noe hadde lagt til argumentasjonen dersom den tungerappe og oljeglatte representanten fra Statnett ble konfrontert med noe av det grunneiere og aksjonister for øvrig avslører som løgner? Ville dette ha ført til enda større trausthet, eller større politisk slagkraft? Ville det ha ført til mer eller mindre følelsesbetonet retorikk? Ville det ha svekket tilskuernes muligheter til å knytte seg til både sak og person og identifisere seg med saken og personene?

Det er vanskelig å svare på slike spørsmål, men helt avgjørende å stille dem. I et dokumentarklima der det er stadig vanskeligere å nå fram med saksorienterte filmer der personer er mindre sentrale og viktige, og der dokumentarfilmer til syvende og sist blir mer og mer like i uttrykket uansett hva filmene handler om, er det helt essensielt å spørre hva de enkle og tilsynelatende selvfølgelige retoriske valgene gjør med sakene og med oss som ser.

Det tradisjonelle, nasjonale og til og med nasjonalistiske elementene som bunader og andre symboler legger til filmens retorikk, er forbundet med en noe problematisk og paradoksal tone. Her ligger Kampen om fjordane tett opp til andre ferske kinodokumentarer som Kvar song ei soge og Med hjertet i dansen. Kampen som føres i Hardanger er på den ene siden en kamp om lokal og regional makt mot storsamfunnets ubønnhørlige bulldozerkraft, og på den andre siden en kamp mot moderniteten. Filmen har dermed det ene benet i journalistikken og det andre i en slags Der ingen skulle tru at nokon kunne bu-tradisjon. Det er en interessant og merkelig blanding, en legering som glitrer som sølv, men som også raskt kan misfarges.

”Det må jo gå an å stoppe dette på en måte”, sier Synnøve Kvamme tidlig i filmen. Røsten er skjelvende og tung av følelser. Ansiktet viser både mistro, sinne og avmakt. Det vi ser etter dette er at intet kan stoppe politikerne og Statnett. Uansett hva som skjer vil de vinne saken, og mastene reises til tross for alle gode argumenter og protestaksjoner. Det er kontraster som dette, og personifiseringer som dette, som skaper følelser. Mange av argumentene forsvinner imidlertid litt på veien, og personfokuseringen styrker et reportasjepreg. Vi sitter igjen til sist med bilder av kvinner i bunad som bæres bort av uniformert politi, og tror nesten ikke det vi ser.

Den engasjerte dokumentarfilmen

Kinodokumentaren synes å bli mer og mer upolitisk i Norge i dag. De siste årene har vi sett en perlesnor av portretter og filmer om tradisjoner og livsstiler på hell, men få hardtslående og sinte dokumentarer som bruker hele den store paletten av virkemidler som en dokumentarist har til rådighet for å overbevise, motbevise, underminere og belyse. Kampen om fjordane er et viktig unntak. Selv om man kan stille spørsmål til elementer ved filmens argumentasjon og retorikk, er det en effektiv og viktig film, som fortjener et større publikum og enda større oppmerksomhet.

Vigdis Nielsens film er et forsiktig og nøkternt aktivismedokument, som ikke bare bruker Hardanger-saken som et eksempel for å belyse sentrale problemer i Norge i dag, både når det gjelder politiske prosesser og maktens legitimitet, og når det gjelder kraftutbygging og teknologiske løsninger, men som også viser hvor viktig den engasjerte dokumentarfilmen er i vår offentlighet. Kampen om fjordane er et interessant og viktig tilskudd til en helt særegen tradisjon i norsk dokumentarfilm, der historiens kraftlinjer skildres gjennom naturvern og naturaktivisme. En tradisjon som starter med Einarsons Kampen om Mardøla i 1972, og som helt sikkert vil få nye tilskudd etter Vigdis Nielsens film.

Synnøve Kvamme blir også avgjørende i Nielsens film som symbol på både aksjonisme generelt og ungdommelig engasjement spesielt. Hun blir ikke bare vår inngang til de mange spørsmålene filmen stiller, eller til Bevar Hardanger-aksjonen, men også selve temperaturmåleren på det politiske sviket mot lokalsamfunnene, natur- og kulturvern og politiske prosesser. En av de mest omstridte sakene i nyere norsk politisk historie blir grundig gjennomlyst, men også brukt som eksempel for framtidens skyld. Nye saker venter på vårt engasjement, nye saker kan ennå vinnes.

Kampen om fjordane stiller noen store og avgjørende spørsmål. Kan vi virkelig stole på politikerne og statsapparatet i dag? Hva er et landskap verd? Hvilke metoder og fullmakter har politiet i saker om sivil ulydighet? Skal vi ha levende bygder, uberørt natur og vern om våre tradisjoner? Ingen av spørsmålene besvares fullt ut, men dokumentarfilmens fremste rolle er snarere å stille spørsmål og avkreve svar av oss som ser og hører.