Christine Cynn hadde co-regi på The Act of Killing, dokumentaren som ble en sensasjon og vant utallige priser verden rundt. Siden har Cynn fortsatt å utforske dokumentarens muligheter, og er for tiden bosatt her i Norge hvor hun sammen med produsent Kristian Mosvold har utviklet Shooting Ourselves – også det en nyskapning som tar i bruk en spesiell form for iscenesetting (les også vårt intervju med Mosvold om outreach-kampanjen bak filmen). Med utgangspunkt i hvordan våpenindustrien griper inn i vanlige menneskers liv, blir vi introdusert for historiene til flyktninger, soldater, forretningsmenn og politikere – alle med det til felles at de må se seg selv på avstand, de må iscenesette sin historie.

Det er likevel vanskelig å ikke starte med den spektakulære debuten The Act of Killing når vi skal snakke med Cynn. Den regnes av mange som tiårets kanskje fremste dokumentarverk. Føler hun på noen måte at hun må «leve opp» til den?

– Ikke egentlig. The Act of Killing fikk jo en fantastisk publikumsrespons. Vi jobbet i 12 år med den filmen, men ante aldri hvordan mottagelsen ville bli. Det var mange som var svært skeptiske til om vi i det hele tatt ville nå et publikum med den. Jeg prøver ikke å tenke på hvordan en film vil bli mottatt. Da kan man ende opp med å tilpasse filmen noe som er høyst usikkert. Du begynner å gjøre kompromisser. Kanskje det fungerer for noen, men hvis du går inn med nysgjerrighet og et åpent sinn i et prosjekt, synes jeg det er unødvendig å bekymre seg over noe du uansett ikke kan gjøre noe med.

 Som en dysfunksjonell familie

Det var på Berlinalen det hele startet. Der møtte hun Stefan Kaegy, regissør i teatergruppen Rimini Protokols. Han og gruppen holdt på å bygge et teatersett i Berlin til stykket Situation Rooms. De hadde invitert mennesker fra hele verden som enten jobbet i våpenindustrien, eller som hadde deltatt i eller opplevd krig på nært hold. Alle skulle komme til Berlin for en uke etter Berlinalen.

– Jeg besøkte studioet der de bygget settet. Det var veldig high tech. Hver person som var invitert i stykket hadde sitt eget rom hvor de skulle iscenesette sin historie. De var alle berørt av våpenindustrien, enten som selgere, soldater eller sivile ofre. Det som forførte meg, var at de skulle samle alle disse menneskene fra hele verden, som aldri hadde møtt hverandre, fra Syria, Kongo… mennesker fra alle sider av det politiske spekteret skulle møtes i en intens uke på et begrenset areal for å fortelle sine historier.

De skulle altså spille hovedrollen i hver sin lille historie. Men Cynn var mest interessert i det øyeblikket da de var sammen.

– Da de måtte spise sammen og fleipe sammen. Disse øyeblikkene ble ikke brukt i teaterstykket, men nettopp disse øyeblikkene var spennende fordi jeg aldri visste hva som kunne skje. Jeg synes det er utfordrende med situasjoner hvor de vanlige sosiale reglene ikke gjelder.

Hun hadde brukt mye tid på å iscenesette situasjoner sammen med Joshua Oppenheimer og den anonyme regissøren i The Act of Killing. Da jobbet de i en liten gruppe, med venner. Nå var det helt annerledes, her kom hovedpersonene fra hele verden og ble nødt til å tilpasse seg en ny setting.

– De ble en familie, en dysfunksjonell familie, men deres møte ga meg likevel håp. Alles fortellinger fikk like mye oppmerksomhet. Teateroppsetningen var i stand til skape ting som aldri ville skjedd på slagmarken. Det ble for eksempel et vennskap mellom barnesoldaten og våpenselgeren.

Debattskapende og innovativt

I teateroppsetningen ble alle bedt om å filme seg selv når de fortalte sin historie. Rimini Protokolls er en gruppe som bruker nye medier innovativt til å formidle. Alle hovedkarakterene iscenesatte sine historier i hvert sitt rom mens de filmet seg selv med ipader.

– Ny teknologi gir oss mulighet til å kommunisere, som i denne innovative teateroppsetningen. Men teknologien gjør også at vi kan konsentrere makt, at en person kan drepe langt flere mennesker enn før. En liten gruppe soldater med den rette teknologien i dag kan ødelegge mye mer enn bare for noen få år siden. Jeg ville lage denne filmen for å sette søkelyset mot dette. Vi er nødt til å ha en debatt, en diskusjon om et felles grunnlag, vi må trekke noen grenser for de nye måtene vi utfører krig på. For øyeblikket er de internasjonale organisasjonene som ble skapt etter andre verdenskrig svekket. Hvis Europa nå begynner å dele seg og EU går i oppløsning, og også FN og menneskerettighetsdomstolen mister sin innflytelse og stilling, så får vi veldig store problemer. Om vi klarer å lage et rammeverk der folk som har svært forskjellige meninger kan behandle hverandre respektfullt, et sted der de i fellesskap kan tenke høyt, vel, da tror jeg vi kan finne løsninger.

Sammenhengene, ikke enkeltindividene

I filmen understrekes iscenesettelsen gjennom det store fokuset på rommet eller scenen den er satt i.

– Jeg ville at filmen skulle oppleves som klaustrofobisk. Vi er i hele filmen stengt inne i rommene som handlingen foregår i. Vi går aldri ut av den teatralske verden og kulissene som teaterets oppsetning foregår i. Vi ser svært lite av omverdenen. Jeg ønsket ikke å fokusere på hver enkelt person og hver enkelt krig som karakterene hadde vært involvert i. Det som var viktig for meg var å fokusere på sammenhengene. Det ville være for mye for hele filmen om vi skulle gå inn i hver historie. Du kan aldri fortelle alt. Det er jo veldig utrendy å lage slike «ensemblefilmer» i dag. Men for det jeg ønsket å formidle, nemlig sammenhengene, eller det store bildet, var dette den rette måten å gjøre det på. Det som bandt karakterene sammen var jo nettopp rommet de var i. Dermed ble rommet på mange måter en egen karakter i filmen.

Cynn tror ikke at filmskapere velger sine temaer, men at temaene kommer til dem.

– Jeg har ikke en agenda i denne filmen. I både The Act of Killing og Shooting Ourselves gikk jeg inn i prosjektet uten å vite hva som ville skje. I begge prosjektene ville jeg utforske hva som skjer når du lar noen leke med sitt eget bilde. Ikke bare for å se hva som skjer, men også for å føle noe av det andre har følt. Når man iscenesetter seg selv ser man seg selv på en armlengdes avstand. Det skaper muligheter til å skape sitt eget bilde

Det som motiverer Cynn er en følelse av hjelpeløshet, ikke en politisk agenda.

– Som når over en million mennesker protesterte mot at England skulle delta i Irak-krigen, som senere skulle lede til krigen i Syria. Det får meg til å føle meg hjelpeløs. Mange av oss i Vesten har hatt den luksusen at vi har kunnet gjemme hodet vårt under puten og late som om kriger ikke skjer. På kort sikt har det fungert, men effekten av våre regjeringers valg har nå innhentet oss.

– Beslutningene om å gå inn i de krigene vi har deltatt i, eller det at vi produserer våpen som brukes i krig, er jo ting alle vet. Som filmskaper prøver jeg bare å vise sammenhengene. Jeg tror ikke det er idealisme. Det er virkelig. Jeg forsøker å vise seerne fakta. Mange forsøker å skape et skille mellom idealister og realister. Det mener jeg er feil, for uten et rammeverk av idealer er vi fortapt. Vi må ha drømmene og idealene våre med som rettesnorer når vi skal ta valg i den kompliserte hverdagen vi lever i.