Om å gjenvinne sangen på film

Om å gjenvinne sangen på film

– Filmen er en invitasjon til at hver og en tar vare på sangen som uttrykksform, forteller regissør Aaslaug Vaa om dokumentaren ”Kvar song ei soge” som har norsk kinopremiere denne uken.

Foto: Regissør Aaslaug Vaa (til høyre) sammen med Hillborg Romtveit, en av de medvirkende i filmen.

Da årets Amanda-nominasjoner ble kunngjort på forsommeren, var det en aldri så liten overraskelse å finne blant de nominerte for beste dokumentarfilm. Sammen med Pål Refsdals Dugma – the Button (som til slutt fikk prisen) og Margreth Olins Mannen fra Snåsa var nemlig en langt mindre kjent film fra en tilsvarende mindre kjent filmskaper: Kvar song ei soge av Aaslaug Vaa.

Filmen, som sågar er Vaas første helaftens dokumentar som regissør, handler om den muntlige sangtradisjonen – eller kvedingen – som lever i beste velgående blant befolkningen i fjellbygda Møsstrond ved Hardangervidda.

– Vi gjorde også opptak med kvedere andre steder. Men da vi kom til Møsstrond, innså vi at vi kunne få en fortelling fra ett sted, og skape en slags verden i miniatyr. Det var rundt dammen på Møsvatn at industrialiseringen av Norge hadde sin vugge. Likevel er denne sangtradisjonen, som har overlevd i århundrer gjennom muntlig overlevering, fortsatt svært levende her, sier Vaa.

– Samtidig kan man kan si at denne typen folkesang i større eller mindre grad finnes i alle samfunn i hele verden. Tenk på flyktningene som kommer hit. De har ingenting, men de har sangen med seg.

Fascinasjonen for dette lille samfunnet og sangkulturen der deles av filmens belgiske fotograf Virginie Surdej.

– I tidligere tider tror jeg dans og sang var langt mer tilstede overalt, på en naturlig måte. Jeg var veldig fascinert av hvordan disse menneskene lever moderne liv, samtidig som de holder så sterkt på denne tradisjonen. I vårt samfunn er det ofte sånn at man går mot moderniteten om man holder på slike tradisjoner, men her har man begge deler, sier hun.

– Tekstene er skrevet av mange generasjoner, og du har så mange forskjellige sanger. Noen er om moral, noen om melankoli, noen gir filosofiske råd, og noen er bare morsomme historier. Jeg vil si det er et slags minne om menneskeheten, som er skapt av folket selv, ikke av makten. Og for disse folkene er dette noe som gir dem balanse i livet. For eksempel kan de plutselig bryte ut i sang mens de snakker til hverandre. Jeg synes denne tradisjonen er svært dyrebar, sier Surdej.

Kvar song 1

– Sangene skildrer alle livets utfordringer, på godt og vondt, fortetter regissør Vaa.

– Det handler om kunnskapsoverlevering, og det driver man jo med hele tiden, i alle sammenhenger. Sangen er bare et eksempel – hva er det vi ønsker å lære bort, og til hvem? Hva ønsker vi å bringe videre?

– I filmens tittel ligger det vel også et perspektiv om sangen som historiefortelling?

– Ja. Sangen i seg selv har en fortelling, men du har også en fortelling i form av hvorfor denne personen synger akkurat dette på dette tidspunktet. Det er ikke tilfeldig hvem som synger hva, svarer regissøren.

Aaslaug Vaa har mange års bakgrunn som kultursjef, blant annet i Nordland fylkeskommune, hvor hun var med å bygge opp Nordland Kunst- og Filmfagskole i Kabelvåg, og hun har også bakgrunn som kinosjef på Flisa på åttitallet.

Hun forteller at det imidlertid var en rorbu hun kjøpte for noen år siden, som fikk henne til å begynne med filmproduksjon. Den var forlatt i 1963, men stadig full av ting.

– Da jeg hadde med fiskere inn der, begynte de å fortelle med en gang, slik tingene får oss til å fortelle. Da tenkte jeg at jeg ikke kan fryse denne rorbua, og det er kun ved å lage en film jeg får fortalt hvordan den binder fortid og nåtid sammen.

Resultatet ble filmen Rorbuas metamorfose – en levende museumskatalog fra 2010, med Vaa som produsent og initiativtaker og finske Karin Pennanen som regissør. I tillegg restaureres rorbua (samt en verneverdig brygge og et trandamperi) i dag av Vaas produksjonsselskap Villa Lofoten, som blant annet også arrangerer workshops og tilbyr Artist in Residence-program.

Rorbuas metamorfose var dessuten det første samarbeidet mellom Vaa og fotograf Surdej, som i noen år hadde vært gjestelærer i filmfoto på den tidligere nevnte filmskolen i Kabelvåg – i likhet med filmens lydopptaker og lyddesigner Olivier Touche.

– Jeg ser på Kvar song ei soge som en videreføring av andre av Aaslaugs prosjekter, og tror det er et viktig prosjekt for henne. Hele livet har hun vært opptatt av hvordan man skaper identitet gjennom tilhørighet til et sted og en kultur, sier fotografen.

Foto (fra filmen): Halvor Nordjordet, en av de mevirkende kvederne.
Foto (fra filmen): Halvor Nordjordet, en av de mevirkende kvederne.

Kvar song ei soge er da også del av et prosjektet Ei vise vil eg kveda, som også består av kortfilmen Sing lingeling. Dette er en kortdokumentar for barn med kvederen Agnes Buen Garnaas, som vant Filmpolitiets Kortfilmpris (som stemmes fram av P3-lytterne) på Kortfilmfestivalen i Grimstad for to år siden.

Den Amanda-nominerte lange dokumentaren startet på sin side med at Vaa overvar en konsert med Inger Lien, som er en av de medvirkende i Kvar song ei soge.

– Hun gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, fordi hun kveder i hverdagen, og på ingen måte ter seg som en scenisk artist. Vi ble nysgjerrige på det, og det å møte folk hjemme. I tillegg har jeg selv sterke røtter i dette miljøet. Jeg har vært aktiv danser og sunget mye, og vokst opp i et hjem hvor sangen har hatt en plass, sier Vaa, som selv kommer fra en slekt med sterk tilknytning til kvedetradisjonen i Telemark.

– Denne familiebakgrunnen har vært helt avgjørende for å komme så nær de medvirkende i filmen. Jeg regnes som en som hører til der. Og selv om jeg absolutt ikke er noen ekspert, vet jeg hva denne tradisjonen handler om, sier hun.

Hun understreker imidlertid også viktigheten av at hun sammen med Surdej og Touche tilbrakte mye tid med de medvirkende i filmen. Slik opparbeidet de tilliten som er avgjørende for den observerende, dokumentariske tilnærmingen de har valgt.

– Med denne metoden lar man jo folk gjøre mest mulig av hva de har fore, uten å gripe inn. Det har vært en utfordring, i form av at man veldig ofte sitter når man synger. Og det har vært en utfordring å fortelle gjennom sang. Men jeg synes vi har fått det til, sier regissøren.

– Vi har prøvd å gestalte disse menneskenes personlighet, ved at de synger sanger som viser noe om hver enkelt av deres liv. Samtidig kan det ikke synges hele tiden. Derfor ble scenene med barna viktige, fordi vi måtte ha noen hvileskjær, sier Vaa.

– I begynnelsen lurte vi på hvordan vi skulle illustrere disse sangene med bilder, forteller Surdej.

– På et tidspunkt fant vi ut at vi kunne illustrere dem med landskapet, som er hvor disse menneskene bor og hvor sangene har vokst fram. Deretter kom aspektet med sangerne som nærmest går inn i en hypnotisk tilstand når de synger, som gjør at ansiktene og framtoningen deres forandrer seg betraktelig. Dermed blir ansiktet til sangeren også et landskap til sangen. For å koble disse elementene sammen, endte vi med tre ulike ”akser”: Ansiktene, sangernes fysiske tilstedeværelse i landskapet, og landskapet i seg selv, forklarer hun.

– For å fange de intime øyeblikkene behøver du litt distanse, slik at karakterene kan være seg selv. Men samtidig må du forsøke å fange dem så tett på som mulig, legger hun til om filmens observerende ”cinema verité“-stil.

Belgiske Surdej er en erfaren filmfotograf som både jobber med fiksjon og dokumentar. Nylig var hun fotograf på den danskproduserte Wolf and Sheep, som hovedprisen i Director’s Fortnight-programmet på årets filmfestival i Cannes.

Denne fiksjonsfilmen, som er regissert av den unge filmskaperen Shahrbanoo Sadat, gir en autentisk skildring av dagliglivet i en liten landsby i Afghanistan – som måtte rekonstrueres i sin helhet i Tadsjikistan, siden det var for farlig å gjennomføre innspillingen i landet som filmen er ment å utspille seg i.

– Selv om den er en rekonstruksjon, er filmen veldig antropologisk. Den viser en side av Afghanistan man vanligvis ikke får se, sier Surdej.

– Jeg er svært glad i den typen film som befinner seg i grenselandet mellom dokumentar og fiksjon – som har en tilknytning til virkeligheten, men tillater seg å fiksjonalisere. Og jeg setter stor pris på å veksle mellom fiksjon, dokumentar og prosjekter i mellom disse – fordi jeg opplever at de gir næring til hverandre, legger hun til.

På spørsmål om det var viktigst for henne å fange menneskene eller tradisjonen i Kvar song ei soge, svarer filmskaper Vaa det førstnevnte.

Det handler mest om menneskene, for det er menneskene som bærer tradisjonen. Det handler om styrken i noe som blir båret gjennom århundrer, hvor man plutselig skriver noe nytt og putter på en gammel melodi – eller omvendt, sier hun.

Bilde fra "Kvar song ei soge"
Bilde fra «Kvar song ei soge»

– Og så handler det om at sangen er et viktig verktøy for alle til å uttrykke seg. Filmen er et politisk innlegg, fordi jeg sier at vi må passe på det vi bærer i kroppen alle sammen, og ikke bare bli tilhørere. Derfor retter jeg fokus mot sangens plass i hverdagen, istedenfor de som er topputøvere. Tidligere sang vi for maten, og vi sang salmer. Vi hadde en praksis knyttet til det å synge som skapte et fellesskap, som nesten har forsvunnet. Det er jo ganske tragisk at man lager egne programmer for å få sangen inn i skolen – man burde jo egentlig bare lære læreren å synge.

– Når du sier at det er politisk, dreier det seg vel også om kulturvern?

Det er jo ikke kulturvern hvorvidt vi synger eller ei! Poenget er at det å synge har blitt fremmed for oss, svarer Vaa skarpt, men samtidig lattermildt.

– Du må jo gjerne synge rock eller hva du vil for min del. Jeg har valgt denne tradisjonelle sangformen fordi jeg synes det er en utrolig vakker tradisjon. Og jeg håper selvfølgelig at den skal leve videre i hverdagen, ikke bare bli overført i klasserommene, høyskolene og konservatoriene. Det er en kjempeviktig debatt, poengterer hun.

– Og da kommer vi tilbake til at hver enkelt må ta hånd om det – dette er ikke noe staten kan ordne opp i. Dypest sett er filmen en invitasjon til at hver og en tar vare på sangen som uttrykksform, avslutter Vaa.

Kvar song ei soge har blitt vist på de norske dokumentarfestivalene Eurodok og Nordic/Docs, og vises i sommer på en rekke musikk- og folkefestivaler rundt om i landet.

Denne uken har filmen kinopremiere, med Euforia Film som distributør. 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om å gjenvinne sangen på film

Om å gjenvinne sangen på film

– Filmen er en invitasjon til at hver og en tar vare på sangen som uttrykksform, forteller regissør Aaslaug Vaa om dokumentaren ”Kvar song ei soge” som har norsk kinopremiere denne uken.

Foto: Regissør Aaslaug Vaa (til høyre) sammen med Hillborg Romtveit, en av de medvirkende i filmen.

Da årets Amanda-nominasjoner ble kunngjort på forsommeren, var det en aldri så liten overraskelse å finne blant de nominerte for beste dokumentarfilm. Sammen med Pål Refsdals Dugma – the Button (som til slutt fikk prisen) og Margreth Olins Mannen fra Snåsa var nemlig en langt mindre kjent film fra en tilsvarende mindre kjent filmskaper: Kvar song ei soge av Aaslaug Vaa.

Filmen, som sågar er Vaas første helaftens dokumentar som regissør, handler om den muntlige sangtradisjonen – eller kvedingen – som lever i beste velgående blant befolkningen i fjellbygda Møsstrond ved Hardangervidda.

– Vi gjorde også opptak med kvedere andre steder. Men da vi kom til Møsstrond, innså vi at vi kunne få en fortelling fra ett sted, og skape en slags verden i miniatyr. Det var rundt dammen på Møsvatn at industrialiseringen av Norge hadde sin vugge. Likevel er denne sangtradisjonen, som har overlevd i århundrer gjennom muntlig overlevering, fortsatt svært levende her, sier Vaa.

– Samtidig kan man kan si at denne typen folkesang i større eller mindre grad finnes i alle samfunn i hele verden. Tenk på flyktningene som kommer hit. De har ingenting, men de har sangen med seg.

Fascinasjonen for dette lille samfunnet og sangkulturen der deles av filmens belgiske fotograf Virginie Surdej.

– I tidligere tider tror jeg dans og sang var langt mer tilstede overalt, på en naturlig måte. Jeg var veldig fascinert av hvordan disse menneskene lever moderne liv, samtidig som de holder så sterkt på denne tradisjonen. I vårt samfunn er det ofte sånn at man går mot moderniteten om man holder på slike tradisjoner, men her har man begge deler, sier hun.

– Tekstene er skrevet av mange generasjoner, og du har så mange forskjellige sanger. Noen er om moral, noen om melankoli, noen gir filosofiske råd, og noen er bare morsomme historier. Jeg vil si det er et slags minne om menneskeheten, som er skapt av folket selv, ikke av makten. Og for disse folkene er dette noe som gir dem balanse i livet. For eksempel kan de plutselig bryte ut i sang mens de snakker til hverandre. Jeg synes denne tradisjonen er svært dyrebar, sier Surdej.

Kvar song 1

– Sangene skildrer alle livets utfordringer, på godt og vondt, fortetter regissør Vaa.

– Det handler om kunnskapsoverlevering, og det driver man jo med hele tiden, i alle sammenhenger. Sangen er bare et eksempel – hva er det vi ønsker å lære bort, og til hvem? Hva ønsker vi å bringe videre?

– I filmens tittel ligger det vel også et perspektiv om sangen som historiefortelling?

– Ja. Sangen i seg selv har en fortelling, men du har også en fortelling i form av hvorfor denne personen synger akkurat dette på dette tidspunktet. Det er ikke tilfeldig hvem som synger hva, svarer regissøren.

Aaslaug Vaa har mange års bakgrunn som kultursjef, blant annet i Nordland fylkeskommune, hvor hun var med å bygge opp Nordland Kunst- og Filmfagskole i Kabelvåg, og hun har også bakgrunn som kinosjef på Flisa på åttitallet.

Hun forteller at det imidlertid var en rorbu hun kjøpte for noen år siden, som fikk henne til å begynne med filmproduksjon. Den var forlatt i 1963, men stadig full av ting.

– Da jeg hadde med fiskere inn der, begynte de å fortelle med en gang, slik tingene får oss til å fortelle. Da tenkte jeg at jeg ikke kan fryse denne rorbua, og det er kun ved å lage en film jeg får fortalt hvordan den binder fortid og nåtid sammen.

Resultatet ble filmen Rorbuas metamorfose – en levende museumskatalog fra 2010, med Vaa som produsent og initiativtaker og finske Karin Pennanen som regissør. I tillegg restaureres rorbua (samt en verneverdig brygge og et trandamperi) i dag av Vaas produksjonsselskap Villa Lofoten, som blant annet også arrangerer workshops og tilbyr Artist in Residence-program.

Rorbuas metamorfose var dessuten det første samarbeidet mellom Vaa og fotograf Surdej, som i noen år hadde vært gjestelærer i filmfoto på den tidligere nevnte filmskolen i Kabelvåg – i likhet med filmens lydopptaker og lyddesigner Olivier Touche.

– Jeg ser på Kvar song ei soge som en videreføring av andre av Aaslaugs prosjekter, og tror det er et viktig prosjekt for henne. Hele livet har hun vært opptatt av hvordan man skaper identitet gjennom tilhørighet til et sted og en kultur, sier fotografen.

Foto (fra filmen): Halvor Nordjordet, en av de mevirkende kvederne.
Foto (fra filmen): Halvor Nordjordet, en av de mevirkende kvederne.

Kvar song ei soge er da også del av et prosjektet Ei vise vil eg kveda, som også består av kortfilmen Sing lingeling. Dette er en kortdokumentar for barn med kvederen Agnes Buen Garnaas, som vant Filmpolitiets Kortfilmpris (som stemmes fram av P3-lytterne) på Kortfilmfestivalen i Grimstad for to år siden.

Den Amanda-nominerte lange dokumentaren startet på sin side med at Vaa overvar en konsert med Inger Lien, som er en av de medvirkende i Kvar song ei soge.

– Hun gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, fordi hun kveder i hverdagen, og på ingen måte ter seg som en scenisk artist. Vi ble nysgjerrige på det, og det å møte folk hjemme. I tillegg har jeg selv sterke røtter i dette miljøet. Jeg har vært aktiv danser og sunget mye, og vokst opp i et hjem hvor sangen har hatt en plass, sier Vaa, som selv kommer fra en slekt med sterk tilknytning til kvedetradisjonen i Telemark.

– Denne familiebakgrunnen har vært helt avgjørende for å komme så nær de medvirkende i filmen. Jeg regnes som en som hører til der. Og selv om jeg absolutt ikke er noen ekspert, vet jeg hva denne tradisjonen handler om, sier hun.

Hun understreker imidlertid også viktigheten av at hun sammen med Surdej og Touche tilbrakte mye tid med de medvirkende i filmen. Slik opparbeidet de tilliten som er avgjørende for den observerende, dokumentariske tilnærmingen de har valgt.

– Med denne metoden lar man jo folk gjøre mest mulig av hva de har fore, uten å gripe inn. Det har vært en utfordring, i form av at man veldig ofte sitter når man synger. Og det har vært en utfordring å fortelle gjennom sang. Men jeg synes vi har fått det til, sier regissøren.

– Vi har prøvd å gestalte disse menneskenes personlighet, ved at de synger sanger som viser noe om hver enkelt av deres liv. Samtidig kan det ikke synges hele tiden. Derfor ble scenene med barna viktige, fordi vi måtte ha noen hvileskjær, sier Vaa.

– I begynnelsen lurte vi på hvordan vi skulle illustrere disse sangene med bilder, forteller Surdej.

– På et tidspunkt fant vi ut at vi kunne illustrere dem med landskapet, som er hvor disse menneskene bor og hvor sangene har vokst fram. Deretter kom aspektet med sangerne som nærmest går inn i en hypnotisk tilstand når de synger, som gjør at ansiktene og framtoningen deres forandrer seg betraktelig. Dermed blir ansiktet til sangeren også et landskap til sangen. For å koble disse elementene sammen, endte vi med tre ulike ”akser”: Ansiktene, sangernes fysiske tilstedeværelse i landskapet, og landskapet i seg selv, forklarer hun.

– For å fange de intime øyeblikkene behøver du litt distanse, slik at karakterene kan være seg selv. Men samtidig må du forsøke å fange dem så tett på som mulig, legger hun til om filmens observerende ”cinema verité“-stil.

Belgiske Surdej er en erfaren filmfotograf som både jobber med fiksjon og dokumentar. Nylig var hun fotograf på den danskproduserte Wolf and Sheep, som hovedprisen i Director’s Fortnight-programmet på årets filmfestival i Cannes.

Denne fiksjonsfilmen, som er regissert av den unge filmskaperen Shahrbanoo Sadat, gir en autentisk skildring av dagliglivet i en liten landsby i Afghanistan – som måtte rekonstrueres i sin helhet i Tadsjikistan, siden det var for farlig å gjennomføre innspillingen i landet som filmen er ment å utspille seg i.

– Selv om den er en rekonstruksjon, er filmen veldig antropologisk. Den viser en side av Afghanistan man vanligvis ikke får se, sier Surdej.

– Jeg er svært glad i den typen film som befinner seg i grenselandet mellom dokumentar og fiksjon – som har en tilknytning til virkeligheten, men tillater seg å fiksjonalisere. Og jeg setter stor pris på å veksle mellom fiksjon, dokumentar og prosjekter i mellom disse – fordi jeg opplever at de gir næring til hverandre, legger hun til.

På spørsmål om det var viktigst for henne å fange menneskene eller tradisjonen i Kvar song ei soge, svarer filmskaper Vaa det førstnevnte.

Det handler mest om menneskene, for det er menneskene som bærer tradisjonen. Det handler om styrken i noe som blir båret gjennom århundrer, hvor man plutselig skriver noe nytt og putter på en gammel melodi – eller omvendt, sier hun.

Bilde fra "Kvar song ei soge"
Bilde fra «Kvar song ei soge»

– Og så handler det om at sangen er et viktig verktøy for alle til å uttrykke seg. Filmen er et politisk innlegg, fordi jeg sier at vi må passe på det vi bærer i kroppen alle sammen, og ikke bare bli tilhørere. Derfor retter jeg fokus mot sangens plass i hverdagen, istedenfor de som er topputøvere. Tidligere sang vi for maten, og vi sang salmer. Vi hadde en praksis knyttet til det å synge som skapte et fellesskap, som nesten har forsvunnet. Det er jo ganske tragisk at man lager egne programmer for å få sangen inn i skolen – man burde jo egentlig bare lære læreren å synge.

– Når du sier at det er politisk, dreier det seg vel også om kulturvern?

Det er jo ikke kulturvern hvorvidt vi synger eller ei! Poenget er at det å synge har blitt fremmed for oss, svarer Vaa skarpt, men samtidig lattermildt.

– Du må jo gjerne synge rock eller hva du vil for min del. Jeg har valgt denne tradisjonelle sangformen fordi jeg synes det er en utrolig vakker tradisjon. Og jeg håper selvfølgelig at den skal leve videre i hverdagen, ikke bare bli overført i klasserommene, høyskolene og konservatoriene. Det er en kjempeviktig debatt, poengterer hun.

– Og da kommer vi tilbake til at hver enkelt må ta hånd om det – dette er ikke noe staten kan ordne opp i. Dypest sett er filmen en invitasjon til at hver og en tar vare på sangen som uttrykksform, avslutter Vaa.

Kvar song ei soge har blitt vist på de norske dokumentarfestivalene Eurodok og Nordic/Docs, og vises i sommer på en rekke musikk- og folkefestivaler rundt om i landet.

Denne uken har filmen kinopremiere, med Euforia Film som distributør. 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY