– Vi er bekymret for en svekking av norsk film til fordel for utenlandsk film, sier Torbjørn Urfjell i Virke Produsentforeningen om det nylig framlagte statsbudsjettet for 2017. Også Marianne Kleven i Norske Filmregissører opplever at regjeringen øker potten til insentivordningen på bekostning av norske filmer.
Flere penger til utenlandske filmer som spilles inn i Norge, mindre til norske filmer (foto: Michael Fassbender i Snømannen)
– Vi er bekymret for en svekking av norsk film til fordel for utenlandsk film, ved at filmfondet i NFI tappes, sier direktør Torbjørn Urfjell i Virke Produsentforeningen.
– Vi var lovet av Kulturministeren at insentivordningen ikke skulle gå på bekostning av norsk film. Insentivordningen har mange positive sider, men det er en næringsmotivert ordning, ikke en ordning for å styrke norsk film. Derfor har både Stortinget og regjeringen vært tydelige på at den ikke skal gå på bekostning av norsk film. Nå ser det ut som den gjør det likevel. Det er veldig synd, for da kommer ordningen i miskreditt både i og utenfor filmbransjen, sier han.
Da regjeringen tidligere denne måneden la fram Statsbudsjettet for 2017, ble midlene til den nyopprettede insentivordningen økt med fra 45 millioner til 55,81 millioner kroner.
NFIs post 50, som er tilskuddsrammen til utvikling, produksjon, lansering og formidling av audiovisuelle produksjoner, har fått en økning på 9,43 millioner kroner, samt et tilskudd på en million øremerket arbeid under nettverkssamarbeidet Norwegian Arts Abroad.
Men med bortfallet av TV2s pott på 11,09 millioner (post 51), innebærer statsbudsjettet en reell nedgang på 1,6 millioner i midlene til filmproduksjon – i tillegg til at en større andel av midlene nå ligger innunder insentivordningen. Dette har også nylig blitt påpekt av Norsk filminstitutt, som i en melding på sine nettsider også opplyser at rundt 1,4 millioner av fondsmidlene er bundet opp i nye budsjettposter.
I praksis innebærer dette 3 millioner kroner mindre å lage og formidle audiovisuelle produksjoner for fra neste år, i følge Filminstituttet.
– I tillegg vil lønns- og prisvekst gjøre bortfallet av midler større. Om man ikke velger å svekke bransjen jevnt over hele linja, vil man miste en markedsstyrt film eller en tv-serie. Dette er det publikum og bransjen som taper på, sier Urfjell til Rushprint.
Bekymringen deles av Norske filmregissører og Norske Dramatikeres Forbund.
– Det oppleves som at regjeringen øker potten til insentivordningen på bekostning av midler som kunne ha gått til produksjon og lanseringen av norske filmer, og det er svært uheldig, sier Marianne Kleven, forbundsleder i Norske Filmregissører.
– Vi slutter oss til en bekymring om at utenlandske produksjoner synes å bli prioritert på bekostning av norske. Dette er uheldig fordi norsk film skal kunne fortelle noe om vår virkelighet her og fremme norsk språk og forståelse for vårt samfunn i dag. Dette synes også å være et uttrykk for en mer næringspolitisk enn kulturpolitisk tilnærming til film, noe som er tilsvarende svært uheldig. Vi lager ikke film i Norge primært for å skaffe arbeidsplasser, og ha et produkt å selge, men fordi filmskaperne har noe å si som er relevant for vår tid og vårt samfunn, sier rådgiver Pål Giørtz i Dramatikerforbundet.
– Vi har prøvd å formidle at man bør innordne insentivordningen annerledes, og legge den til et annet departement enn Kulturdepartementet. Vår bekymring har vært at en styrking av insentivordningen ellers vil kunne skje på bekostning av andre filmstøtteordninger, og nå virker det som det er nettopp det som skjer, fortsetter forbundsleder Kleven i Norske Filmregissører.
Urfjell i Produsentforeningen mener på sin side at insentivordningen drives på det han beskriver som ”halv fart og feil drivstoff”.
– Vi har tatt til orde for at ordningen skal gi rett til refusjon av skatteutgifter i Norge om man legger filmproduksjoner hit. Det ville vært en kostnadsløs ordning for Norge, hvor man kun sier fra seg inntekter man ellers ikke ville ha fått. Slik det er nå, vet ikke søkerne om andre prosjekter i køen vil bli prioritert, eller hvor mye de eventuelt vil få refundert. Dermed kan man i mindre grad langtidsplanlegge, som gjør det mindre sannsynlig at mange av de større prosjektene kommer til Norge. Når insentivordningen i stedet er en rammestyrt tilskuddsordning, må pengene finnes et sted i budsjettet. Og så lenge pengene er i kulturbudsjettet, konkurrerer ordningen direkte med andre støtteordninger for film. Derfor vår kritikk om at utenlandsk film prioriteres framfor norsk film, sier Urfjell i Produsentforeningen.
– Norske støttemidler skal jo gå til norskeide produksjoner som primært er laget for et norsk publikum. Insentivordningen er ikke kulturpolitisk begrunnet, og har andre kriterier og målsettinger. Vi er positive til en slik ordning, som er bra for næringsliv, for norgesreklame og for en del filmarbeidere – men vi kan ikke ha en slik ordning som spiser av kulturmidlene, og dermed konkurrerer med norsk film, poengterer han.
Direktøren i Produsentforeningen understreker imidlertid at bekymringen ikke utelukkende handler om insentivordningen og dens utforming og plassering i budsjettet.
– Man kan også diskutere bevilgningene til filmfondet isolert fra det som har med insentivordningen å gjøre, og da ser ut som en vi har en regjering som ikke støtter opp om norsk film. I 2014 opplevde vi et stort kutt i midlene til film. I 2015 var de fryst, og i 2016 fikk vi en liten påplussing for å kompensere for pris- og lønnsveksten. Og nå har vi igjen fått et reelt kutt i budsjettet for 2017. Det vil føre til at man bygger ned norsk filmbransje istedenfor å bygge den opp, sier Urfjell.
– Nå har også midlene fra TV2 falt bort, noe vi har visst en tid at kom til å skje. Da hastet det jo enda mer med å kompensere for dette – særlig når man i tillegg ikke har besluttet å øke de totale bevilgningene til filmfondet, sier regiforbundets Marianne Kleven.
– I mer enn to og et halv år har Norske Filmregissører etterlyst en medfinaniseringsordning i Norge, og senest 8. september hadde vi møte med Kulturdepartementets statssekretær Bård Folke Fredriksen om behovet for økte produksjonsmidler. Det er nå nærmere ett år siden Kulturdepartementet ble pålagt av Stortinget å utrede hvordan man kan implementere et medfinansieringsanvar i Norge, uten at noe har skjedd, sier hun.
Kleven sikter her til en ordning slik man for eksempel har i Belgia, hvor strømmetjenester og teleleverandører er med på å finansiere nasjonalt, audiovisuelt innhold – enten ved å betale en avgift til et fond eller investere direkte i produksjoner.
– Norske Filmregissører synes det er ekstremt bekymringsfullt og nesten absurd at man fortsatt ikke har gjort noe med dette. Det er et enstemmig ønske fra filmbransjen om å innføre en medfinansieringsordning. Man har også fått positive signaler fra noen av tilbyderne, senest da Øyvind Husby fra GET snakket på Nordiske seriedager om viktigheten av produksjon og markedsføring av nasjonalt innhold. Slik jeg forstod det, ønsket han en egen norsk ordning velkommen, sier Kleven.
– I løpet av denne regjeringsperioden har man fortsatt mulighet til å være visjonære og innføre en ordning som er i tråd med fokuset på næring, og som kan kompensere for en nedgang i offentlige midler. Kulturdepartementet ønsker seg jo innovasjon og norske historier som kan eksporteres, og da må man øke nasjonal produksjon, ikke stagnere den, påpeker hun.
Urfjell i Virke Produsentforeningen sier på sin side at han anser en slik medfinansieringsavtale som en større sak enn statsbudsjettet som nettopp er lagt fram.
– Dette er et lerret som er i ferd med å blekes, om hvordan tilbydere av audiovisuelt innhold skal være med å finansiere produksjon av norsk innhold. Det er under arbeid og trenger tid, og det er etter mitt syn lite lurt å koble det direkte til budsjettet for 2017. Problemet med budsjettet er at midlene fra TV2 har falt bort, fordi Kulturministeren ikke har sikret en avtale videre med kanalen – og at hun ikke har kompensert for dette bortfallet i budsjettet, sier han.
– Film er den bransjen innenfor kultursektoren som i størst grad har gjennomført endringen regjeringen ønsker seg når det gjelder private investeringer. De norske filmene som har premiere i høst, hadde for eksempel 35 prosent finansiering fra filmfondet før de settes opp på kino. Hvis man ønsker en kultursektor med et stort innslag av private midler, så er filmbransjen rigget for det. Da er det ikke lurt å hente ut penger fra filmsektoren for å bruke dem på andre områder, avslutter Urfjell.
– Vi er bekymret for en svekking av norsk film til fordel for utenlandsk film, sier Torbjørn Urfjell i Virke Produsentforeningen om det nylig framlagte statsbudsjettet for 2017. Også Marianne Kleven i Norske Filmregissører opplever at regjeringen øker potten til insentivordningen på bekostning av norske filmer.
Flere penger til utenlandske filmer som spilles inn i Norge, mindre til norske filmer (foto: Michael Fassbender i Snømannen)
– Vi er bekymret for en svekking av norsk film til fordel for utenlandsk film, ved at filmfondet i NFI tappes, sier direktør Torbjørn Urfjell i Virke Produsentforeningen.
– Vi var lovet av Kulturministeren at insentivordningen ikke skulle gå på bekostning av norsk film. Insentivordningen har mange positive sider, men det er en næringsmotivert ordning, ikke en ordning for å styrke norsk film. Derfor har både Stortinget og regjeringen vært tydelige på at den ikke skal gå på bekostning av norsk film. Nå ser det ut som den gjør det likevel. Det er veldig synd, for da kommer ordningen i miskreditt både i og utenfor filmbransjen, sier han.
Da regjeringen tidligere denne måneden la fram Statsbudsjettet for 2017, ble midlene til den nyopprettede insentivordningen økt med fra 45 millioner til 55,81 millioner kroner.
NFIs post 50, som er tilskuddsrammen til utvikling, produksjon, lansering og formidling av audiovisuelle produksjoner, har fått en økning på 9,43 millioner kroner, samt et tilskudd på en million øremerket arbeid under nettverkssamarbeidet Norwegian Arts Abroad.
Men med bortfallet av TV2s pott på 11,09 millioner (post 51), innebærer statsbudsjettet en reell nedgang på 1,6 millioner i midlene til filmproduksjon – i tillegg til at en større andel av midlene nå ligger innunder insentivordningen. Dette har også nylig blitt påpekt av Norsk filminstitutt, som i en melding på sine nettsider også opplyser at rundt 1,4 millioner av fondsmidlene er bundet opp i nye budsjettposter.
I praksis innebærer dette 3 millioner kroner mindre å lage og formidle audiovisuelle produksjoner for fra neste år, i følge Filminstituttet.
– I tillegg vil lønns- og prisvekst gjøre bortfallet av midler større. Om man ikke velger å svekke bransjen jevnt over hele linja, vil man miste en markedsstyrt film eller en tv-serie. Dette er det publikum og bransjen som taper på, sier Urfjell til Rushprint.
Bekymringen deles av Norske filmregissører og Norske Dramatikeres Forbund.
– Det oppleves som at regjeringen øker potten til insentivordningen på bekostning av midler som kunne ha gått til produksjon og lanseringen av norske filmer, og det er svært uheldig, sier Marianne Kleven, forbundsleder i Norske Filmregissører.
– Vi slutter oss til en bekymring om at utenlandske produksjoner synes å bli prioritert på bekostning av norske. Dette er uheldig fordi norsk film skal kunne fortelle noe om vår virkelighet her og fremme norsk språk og forståelse for vårt samfunn i dag. Dette synes også å være et uttrykk for en mer næringspolitisk enn kulturpolitisk tilnærming til film, noe som er tilsvarende svært uheldig. Vi lager ikke film i Norge primært for å skaffe arbeidsplasser, og ha et produkt å selge, men fordi filmskaperne har noe å si som er relevant for vår tid og vårt samfunn, sier rådgiver Pål Giørtz i Dramatikerforbundet.
– Vi har prøvd å formidle at man bør innordne insentivordningen annerledes, og legge den til et annet departement enn Kulturdepartementet. Vår bekymring har vært at en styrking av insentivordningen ellers vil kunne skje på bekostning av andre filmstøtteordninger, og nå virker det som det er nettopp det som skjer, fortsetter forbundsleder Kleven i Norske Filmregissører.
Urfjell i Produsentforeningen mener på sin side at insentivordningen drives på det han beskriver som ”halv fart og feil drivstoff”.
– Vi har tatt til orde for at ordningen skal gi rett til refusjon av skatteutgifter i Norge om man legger filmproduksjoner hit. Det ville vært en kostnadsløs ordning for Norge, hvor man kun sier fra seg inntekter man ellers ikke ville ha fått. Slik det er nå, vet ikke søkerne om andre prosjekter i køen vil bli prioritert, eller hvor mye de eventuelt vil få refundert. Dermed kan man i mindre grad langtidsplanlegge, som gjør det mindre sannsynlig at mange av de større prosjektene kommer til Norge. Når insentivordningen i stedet er en rammestyrt tilskuddsordning, må pengene finnes et sted i budsjettet. Og så lenge pengene er i kulturbudsjettet, konkurrerer ordningen direkte med andre støtteordninger for film. Derfor vår kritikk om at utenlandsk film prioriteres framfor norsk film, sier Urfjell i Produsentforeningen.
– Norske støttemidler skal jo gå til norskeide produksjoner som primært er laget for et norsk publikum. Insentivordningen er ikke kulturpolitisk begrunnet, og har andre kriterier og målsettinger. Vi er positive til en slik ordning, som er bra for næringsliv, for norgesreklame og for en del filmarbeidere – men vi kan ikke ha en slik ordning som spiser av kulturmidlene, og dermed konkurrerer med norsk film, poengterer han.
Direktøren i Produsentforeningen understreker imidlertid at bekymringen ikke utelukkende handler om insentivordningen og dens utforming og plassering i budsjettet.
– Man kan også diskutere bevilgningene til filmfondet isolert fra det som har med insentivordningen å gjøre, og da ser ut som en vi har en regjering som ikke støtter opp om norsk film. I 2014 opplevde vi et stort kutt i midlene til film. I 2015 var de fryst, og i 2016 fikk vi en liten påplussing for å kompensere for pris- og lønnsveksten. Og nå har vi igjen fått et reelt kutt i budsjettet for 2017. Det vil føre til at man bygger ned norsk filmbransje istedenfor å bygge den opp, sier Urfjell.
– Nå har også midlene fra TV2 falt bort, noe vi har visst en tid at kom til å skje. Da hastet det jo enda mer med å kompensere for dette – særlig når man i tillegg ikke har besluttet å øke de totale bevilgningene til filmfondet, sier regiforbundets Marianne Kleven.
– I mer enn to og et halv år har Norske Filmregissører etterlyst en medfinaniseringsordning i Norge, og senest 8. september hadde vi møte med Kulturdepartementets statssekretær Bård Folke Fredriksen om behovet for økte produksjonsmidler. Det er nå nærmere ett år siden Kulturdepartementet ble pålagt av Stortinget å utrede hvordan man kan implementere et medfinansieringsanvar i Norge, uten at noe har skjedd, sier hun.
Kleven sikter her til en ordning slik man for eksempel har i Belgia, hvor strømmetjenester og teleleverandører er med på å finansiere nasjonalt, audiovisuelt innhold – enten ved å betale en avgift til et fond eller investere direkte i produksjoner.
– Norske Filmregissører synes det er ekstremt bekymringsfullt og nesten absurd at man fortsatt ikke har gjort noe med dette. Det er et enstemmig ønske fra filmbransjen om å innføre en medfinansieringsordning. Man har også fått positive signaler fra noen av tilbyderne, senest da Øyvind Husby fra GET snakket på Nordiske seriedager om viktigheten av produksjon og markedsføring av nasjonalt innhold. Slik jeg forstod det, ønsket han en egen norsk ordning velkommen, sier Kleven.
– I løpet av denne regjeringsperioden har man fortsatt mulighet til å være visjonære og innføre en ordning som er i tråd med fokuset på næring, og som kan kompensere for en nedgang i offentlige midler. Kulturdepartementet ønsker seg jo innovasjon og norske historier som kan eksporteres, og da må man øke nasjonal produksjon, ikke stagnere den, påpeker hun.
Urfjell i Virke Produsentforeningen sier på sin side at han anser en slik medfinansieringsavtale som en større sak enn statsbudsjettet som nettopp er lagt fram.
– Dette er et lerret som er i ferd med å blekes, om hvordan tilbydere av audiovisuelt innhold skal være med å finansiere produksjon av norsk innhold. Det er under arbeid og trenger tid, og det er etter mitt syn lite lurt å koble det direkte til budsjettet for 2017. Problemet med budsjettet er at midlene fra TV2 har falt bort, fordi Kulturministeren ikke har sikret en avtale videre med kanalen – og at hun ikke har kompensert for dette bortfallet i budsjettet, sier han.
– Film er den bransjen innenfor kultursektoren som i størst grad har gjennomført endringen regjeringen ønsker seg når det gjelder private investeringer. De norske filmene som har premiere i høst, hadde for eksempel 35 prosent finansiering fra filmfondet før de settes opp på kino. Hvis man ønsker en kultursektor med et stort innslag av private midler, så er filmbransjen rigget for det. Da er det ikke lurt å hente ut penger fra filmsektoren for å bruke dem på andre områder, avslutter Urfjell.
Legg igjen en kommentar