Den siste tiden har vært merkelig. For et par uker siden, etter lengre tids irritasjon, tok jeg pennen fatt og skrev en bredside mot Norsk Filminstitutt som ble publisert her på rushprint.no. Og holdt pusten.

Artikkelen ble lest av titusener og likt av hundrevis på Facebook, delt og diskutert i det vide og det brede. Etter å ha puttet hodet på blokka ventet jeg spent på hugget, men det kom ikke. Tvert imot. Jeg har blitt kontaktet av flere enn jeg klarer å huske, på alle mulige måter og det har kun vært støtte å få.

Meldingene kan stort sett deles i to typer: de som kjenner seg igjen i min beskrivelse og de som er glade for at debatten nå settes i gang. Særlig forslaget om å opprette et ”geriljafond” falt i god jord.

Jeg har ikke sett NFI bli tatt i forsvar et eneste sted, så langt.

Torbjørn Urfjell, relativt fersk leder i Produsentforeningen, skrev et noe usammenhengende innlegg i Rushprint hvor han ønsket meg velkommen til bransjen (artig!) Ellers foreslo han at jeg burde begynne å tenke på å samarbeide med andre filmarbeidere, noe som må være forvirrende for de etter hvert hundrevis av mennesker jeg har jobbet sammen med på våre filmer.

Fredag samme uken kom NFI endelig på banen med et kreativt ”tilsvar” gjennom nettmagasinet Filter. Her har alle mann løpt til pumpene, gitt. De valgte en tilnærming der de søkte tilflukt bak tall. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over at de rett og slett jugde til tider, jeg hadde forventet litt mer saklighet, men muligens åpnet jeg for det ved å bruke en hagleladning i mitt eget innlegg. Jeg har ingen behov for å ha 100% rett, men det har de, tydeligvis. Men noe forteller meg at kritikken har truffet.

De brukte også anledning til å hevde at den mangfoldige festivaldeltakelsen på min film Høst, samt et respektabelt antall tilhørende priser, har sin årsak i at det finnes så mange festivaler i verden. Å bli plukket ut uhildet til festivaler blant flere tusen andre søkere er noe som gir meg og andre den motivasjonen som trengs for å fortsette i det som ellers kan være et karrig landskap. Jeg hadde ærlig talt ikke forventet at NFI på denne måten skulle rakke ned på norske filmer.

På mandagen bar turen til Kulturnytt i P2 hvor debatten fortsatte mellom meg og sjefen for NFI, Sindre Guldvog. Jeg synes ingen av oss kom noe særlig godt ut av det, formatet ble litt tabloid av hensyn til et større publikum som ikke er godt kjent med saken. Sindre sa at NFI kjente seg ikke igjen i kritikken og at alt går strålende med norsk film om dagen. Jeg klarte ikke å si noe veldig fornuftig annet enn at det satses for lite på kvalitetsfilm, og selv om jeg mener det fortsatt, så var poenget jeg ønsket å få fram at markedsfilmer og mer kunstneriske orienterte filmer er avhengig av hverandre.

På tirsdag bar det til Den norske filmfestivalen i Haugesund der jeg hadde forventet å måtte gå litt kanossagang. Men neida. Bortsett fra et par olme blikk fra NFI-leiren (men også en del hyggelige meldinger, faktisk), var stemningen på topp. Veldig mange kjente og ukjente som kom bort og hilste og ønsket lykke til. Det var tredje gangen jeg var der, men det var uten tvil den varmeste opplevelsen hittil. Jeg fikk bekreftet hvorfor høylytt kritikk ikke er vanlig kost innad i norsk filmverdenens andedam: uansett hvor man snur seg er det kjentfolk. Og om man på død og liv skal slenge med leppa overfor noen, er det garantert at du møte vedkommende ansikt til ansikt en morgen et sted. Gjerne i heisen.

Så kom den fantastiske nyheten om at Izer Alius Hunting Flies er tatt ut til Toronto. En film som NFI først ikke ville støtte. Ser vi et mønster her? De utenlandske agentene og distributørene jeg snakker med er ganske klare i sin tale: de etterlyser skarpe, gjerne utfordrende filmer for deltakelse på A-festivaler og er fullstendig uinteresserte i norske folkehelter. Selv om disse ”folkeheltfilmene” har sine kvaliteter, har de liten relevans for resten av verden og gir inntrykk av at vi er sjåvinistiske og navlebeskuende.

Hvorfor NFI velger å satse i all hovedsak på slike filmer skyldes naturlig nok et ønske om å please sin oppdragsgiver, Kulturdepartementet, for å kunne levere brukbare besøkstall her hjemme. Men en slik taktikk driver ikke filmverden videre, i alle fall ikke om film skal være kunst. Hva skal kulturmidler brukes til, om ikke til å heve nivået på filmfaget?

NFI ser ut til å være hjemsøkt av en beleiringsmentalitet og det hemmer dem i å lykkes. Jeg ser få tegn til kreativitet, energi og det aller viktigste: entusiasme. For uten entusiasme for film og især norsk film er det bare en jobb, uten takk å få og alltid utsatt for kritikk fra besserwissere som meg.

Vi står foran en potensiell rivende utvikling i norsk film om dagen. Bare i den lille Oslogryta skjer det mye: et bystyre med et sterkt ønske om en mer aktiv lokal filmpolitikk, Viken Filmsenter og OSLO16 starter opp snart, Vega Scene med lerretene åpne for kunstfilm, Oslo Film Festival i 2017, mange indiefilmer uten støtte spilles inn nå, flere utenlandske produksjoner på trappene, osv. Og der ute i det ganske land er det like mye som foregår.

Med dette trykket som presser seg på bør NFI finne ut om de skal være en propp i systemet eller en forløser. Jeg mener det må en systemendring til. Det finnes mange flinke folk i NFI, men uten noen klare ambisjoner og målsetninger, går deres innsats til spille. De behøver ikke prøve å gjøre alle til lags, like lite som de burde behøve å forsvare seg mot zombie-angrep fra misfornøyde filmskapere. Bedre å bestemme seg for en retning og følge den kursen, for så å kunne være stolt av det man får til.

Det verste som kan skje er at vi lar debatten stilne. Det er bra temperatur på filmdebatten her på rushprint.no om dagen, med blant annet Filmskolen på Lillehammer og Amanda-prisene på agendaen. Å legge hodet på blokka gjorde slettes ikke så vondt som jeg trodde på forhånd. Det anbefales!

Jan Vardøen, filmskaper (blant annet)