What’s eating NFI?

What’s eating NFI?

Jan Vardøen går her løs på hva han opplever som et grunnleggende problem ved Norsk Filminstitutt. – Jeg er en relativ nykommer til filmbransjen. Men min erfaring fra forlags- og musikkbransjen og forretningslivet gjør meg forundret over den amatørmessige og vilkårlige måten NFI opererer på, skriver han i dette innlegget.

Jeg har sittet i middager med filmskapere i mange år før jeg begynte å lage spillefilm selv, og har lagt merke til en pussig greie: I en hver samtale om norsk film virker det som om minst 50 prosent av tiden går til å kritisere Norsk Filminstitutt. Hvorfor er disse filmfolk så sure hele tiden?

I mitt stille sinn har jeg tenkt at det må være en veldig utakknemlig jobb å ha, å være ansatt i en statlig organisasjon hvor man er nødt til å si nei til de aller fleste. Da blir det veldig mange forsmådde folk å forholde seg til etter hvert.

Nå har jeg holdt på med film for fullt i fire år. Jeg har laget en kortfilm og tre spillefilmer i den tiden, og vært innom de fleste roller: manus, regi, produksjon, distribusjon, markedsføring, osv. Det har vært kjempemorsomt, givende og gir skikkelig mersmak. Dette skal jeg fortsette med.

Men hvordan har det gått med meg og NFI? Helt fra starten har jeg tenkt at om jeg oppfører meg ordentlig, saklig og høflig ovefor NFI så vil det helt sikkert være grei skuring. Med litt sjarm og ærlige hensikter kommer man langt i det offentlig villniset. Tenkte jeg.

Men det har ikke gått så bra. Etter fire år er det få lysglimt å rapportere, heller en skikkelig oppoverbakketur, med mye knall og fall og lite hjelp å få. Her er noen av erfaringene:

Jeg har søkt støtte i mange former for alle mine produksjoner og fått avslag på samtlige. Det i seg selv er ikke rart, støtte er ingen selvfølge, heller ingen rett, potten er liten og konkurransen stiv. Men jeg får avslagene faderlig fort tilbake og klarer ikke helt å riste av meg inntrykket av at jeg ikke blir vurdert på likt grunnlag som andre. For eksempel, begrunnelsen for avslag til siste filmen Det norske hus var: ”Du kommer til å lage den filmen uansett, og da trenger vi ikke å støtte deg”. Det synes jeg er både utidig og prinsipielt tvilsomt.

Det hører med til historien at beløpene jeg har søkt om har vært beskjedne, alt fra 500,000 til 3 millioner i produksjonsstøtte.

NFI nekter – skriftlig – å hjelpe mine filmer å komme inn på festivaler. Grunnen de gir er at de tror ikke filmene vil slå an (jeg har jobbet videre på egen hånd og per dags dato har Høst blitt tatt inn av over 30 festivaler internasjonalt og vunnet priser for Beste Film, Beste Skuespill, Beste Regi og Publikums Pris).

Jeg har ikke bedt om annen hjelp enn råd. Når jeg påpeker at jeg synes NFI burde gjør en innsats for alle norske filmer, ikke kun de som har mottatt støtte fra dem, får jeg et offisielt avslag på min søknad om offentlig festivalstøtte. Det hører med til historien at jeg ikke visste da at det fantes en slik ordning – og har derfor heller aldri søkt på den.

Jeg mottok lanseringsstøtte for min første film Søvnløs i Lofoten. Men for den andre, Høst, ble jeg vurdert som ikke erfaren nok som distributør og måtte inngå et samarbeid med en annen aktør. NFI brukte fryktelig lang tid på å behandle søknaden og god tid på å utbetale støtten. Den kom til slutt på selve premieredagen, noe som betød at det ble brukt svært liten penger på forhåndsannonsering.

Dette blir ren spekulasjon: Men hadde filmen fått bedre markedsføring ville sjansen for at den krabbet seg over 10 000-grensen for solgte billetter vært større, og med etterhåndsstøtten det utløser ville jeg hatt mindre pes med å finansiere min tredje film og kanskje til og med hatt bedre produksjonsvilkår.

NFI har glemt å invitere meg til viktige møter og bransjetreff, selv når jeg gir ettertrykkelig og skriftlig beskjed om at jeg ønsker å være med. Dette synes jeg er meget alvorlig, det svekker sjansene for at mine filmer kan bli vurdert på lik linje med andre, blant annet i festivalsammenheng.

Det som har fått begeret til å renne over denne gangen er at NFI truer med å ekskludere min siste film Det norske hus fra Filmhøstens presentasjon overfor pressen og andre interesserte. Angivelig fordi jeg ikke kan oppgi hvilken distributør jeg jobber med. Filmen er knapt ferdig og jeg sitter fortsatt i samtaler med flere distributører, og ikke vil forringe prosessen. Filmen skal ha alminnelig kinodistribusjon til høsten, med en godkjent distributør, men mine forsikringer er ikke gode nok for NFI. Jeg forstår ikke hensikten med å nekte å presentere all aktuell norsk film til offentligheten og mener at det utidige presset NFI utøver skader filmens distribusjonsvilkår.

Jeg kunne holdt på en god stund til, med dette blir fort kjedelig og veldig selvmedlidende. Men hva er grunnen til en slik behandling? Jeg tror ikke NFI bedriver en målrettet sabotasjeaksjon mot mine filmer (selv om det er slik det oppleves). Jeg tror grunnene er flere:

En sunn og forståelig skepsis til en fyr som egentlig driver med en million andre ting som plutselig dukker opp fra intet og skal lage film. Den tar jeg. Men er det en saklig grunn?

Prosjektene ikke er gode nok? Godt mulig. Men samtlige filmer har blitt tatt ut til prestisjetunge festivaler som San Diego, Montreal, Austin, så jeg klamrer meg til håpet om at jeg ikke er helt på villspor. Men jeg er den første til å innrømme at ”my next film will be better”.

 ”Ikke komme her og komme her”. Det er mange i bransjen som mener at min fremgangsmåte må virke provoserende på instituttet. Jeg ber ikke om lov til å lage film og erkjenner ikke at NFI har så mye de skulle ha sagt når det gjelder innhold eller fremgangsmåten. Man skulle tro at man i NFI ville vært glade for alle som jobber for å fremme norsk film, spesielt filmer de slipper å betale for selv, men det virker så absolutt ikke slik. Jeg føler meg som et skikkelig hår i suppa og tror NFI hadde vært veldig glade om jeg bare forsvant. De aller færreste i NFI har sett mine filmer og ingen har kommet på en premiere så langt, selv når de er invitert.

Det kan virke som om NFI er for opptatt av å hegne om sine jobber og adlyde føringer fra Kulturdepartementet til at de kan være entusiaster på vegne av norsk film. Det er påfallende at de som har størst kunstneriske ambisjoner i NFI er de som forsvinner ut raskest.

Så hvorfor rippe opp i alt dette? Jeg gjør det med en litt uggen følelse i magen. Det er svært lite flatterende å innta offerrollen; å være den forsmådde. Og jeg løper den veldig reelle risikoen av å aldri motta støtte i fremtiden.

 Det er tre grunner:

 Når jeg som ressurssterk, blodsta, gjennomføringsdyktig, tykkhudet, (tykkhodet også), halvgammel og forholdsvis erfaren mann blir behandlet på denne måten, hvordan er det for de mindre ressurssterke? De som går stille i dørene og ikke våger å heve stemmen. Hvor mange har falt av lasset eller bare gitt opp i møte med en slik offentlig uforstand og ufølsomhet og Joker-Nord aktige premissendringer? Hvor mange talenter har vi mistet?

 Det prinsipielle. Ingen har sagt at det skal være lett å lage film og det er slettes ingen rett. At det ligger så mange utfordringer på veien veien er noe av det som gjør det morsomt og gir (forhåpentligvis) en mestringsfølelse. Men det er både ergerlig og frustrerende når de som skal være der for å hjelpe gjør det motsatte. NFI skal være en serviceinstitusjon med mandat om å fremme norsk film. Jeg og de fleste jeg har snakket med i bransjen opplever det ikke slik.

 Å skape debatt. Jeg har knapt snakket med en produsent, regissør, manusforfatter, distributør, eller andre som ikke er forbanna på systemet. På festival, ved middagsbordet, i baren, over pissoaret, nærmest i alle private sammenhenger syder det av misnøye og frustrasjon. Men i det øyeblikket samtalen blir offentlig, stilner det. Det er uhyre vanskelig å finansiere film og man biter ikke den hånden som muligens kommer til å mate en. Men hvis fryktkulturen råder kommer det ingen endringer, og det er vel ikke noe vi ønsker?

Ja, jeg er pissed. Som en relativ nykommer til filmverdenen er det mye jeg ikke vet. Men jeg har lang erfaring fra og kunnskap om forlags- og musikkbransjen, i tillegg til å drive en del forretninger som går bra. I lys av det er jeg forundret over den amatørmessige og vilkårlige måten NFI opererer på. Sånn hadde ikke vært tillatt i andre bransjer.

Det må endringer til om norsk film skal blomstre for fullt. Vi har noen av verdens beste filmarbeidere, begavede regissører, manusforfattere og veldig gode skuespillere. Vi har de fleste ingredienser som skal til for å markere oss på verdensscenen, men likevel er vi per i dag en fotnote i forhold til land vi burde kunne måle oss opp mot – med Danmark og Sverige som de mest opplagte. Lille Island med sine 300,000 innbyggere lager mange spennende filmer og Irland med 4,7 mill mennesker var involvert i 6 Oscar-nominasjoner i 2016. Vi har aldri vært i nærheten.

Her er mine forslag:

Legg NFI eksempelvis under Kulturrådet. 87 faste ansatte i NFI mottok 445 millioner kroner statsstøtte i fjor, men kun 250 utbetales til produksjon av filmer. Jeg vet at resten blant annet går til viktige filmkulturelle tiltak, blant annet for barn og unge. Men det er ingen tvil om at byråkratiet, som politikerne ville til livs med omleggingen av filmpolitikken for noen år siden, har økt snarere enn blitt redusert . Og med de siste omleggingene vil dette tallet eskalere ytterligere, slik at man snart har administrasjonskostnader selv Røde Kors ville rødmet av. Bedre å starte på nytt, med klare målsetninger og iver. Hvis NFI skal fortsette som eget organ må det i alle fall store endringer til. Få inn folk som brenner for å etablere norsk film som en internasjonal kraft, og er villig til å ta opp kampen for norsk film hjemme. Legg ned konsulentordningen for spillefilm og erstatt den med noe som er mer fleksibelt, har et større budsjett, mer frihet og større fagkunnskap i bunn. Gjerne en større samling av filmfagarbeidere i alle ledd som vurderer prosjektene.

Festivalavdelingen trenger sårt en overhaling og nytt blod. Vi kunne oppnådd bedre festivaldeltakelse med bare noen få enkle grep. På verdensrangering målt i antall priser og deltagelse på større festivaler ligger Norge på ca. 35 plass, bak Tadsjikistan, Mali og Marokko. Vi hadde ingen filmer med i det offisielle programmet i Berlin eller Cannes i år, men likevel valgte NFI å sende 26 representanter.

Ikke gi støtte til produksjon i utlandet med mindre det er tungtveiende grunner til det. Ved å sende pengene ukritisk ut av landet uthuler vi egen kompetanse og fagarbeidere.

Se for helvete å få ryddet opp i insentivordningen slik at vi tiltrekker så mange utenlandske produksjoner som mulig. Dette er bra for økonomien, turisme, norske fagfunksjoner, kunnskapservervelse, osv. Win, win, win, win. Jeg foreslår 25% flatt tilbake på alle som kommer hit og bruker penger, og legg det for guds skyld inn under Næringsdepartementet.

La oss opprette et geriljafond. Lag mange filmer på lavt budsjett. Vi blir ikke bedre hvis ikke vi lager filmer hele tiden. Mengdetrening og repetisjonsøvelse er nøkkelen. Det er dokumentarfilmene som redde mye av Norges ære om dagen, og de lages stort sett på lavt budsjett av folk med stort hjerte. Sånn kan også spillefilm være.

Øk tempoet. At det går gjerne 3 år fra den første søknaden til produksjon starter gjør at gløden, entusiasmen, energien forsvinner ut av prosjektene.

Stå last og brast om norske kvalitetsfilmer, uansett hvor lite besøk de får. Store publikumstall er ikke alltid synonymt med kvalitet og alle vet at opera og teaterbilletter er subsidierte. Det er derfor vi har kulturmidler og derfor vi skal kjempe for dem.

Per i dag drar produsentene til NFI med prosjekter de håper vil falle i god jord hos konsulentene. The tail wags the dog, med andre ord. Det er produsentene som kjenner markedet og filmskaperne som kan film. Stol på dem. De beste filmskaperne jobber ikke hos NFI, de er ute i felten.

Det er plass både for kommersielle filmer og filmer med kunstneriske ambisjoner. Den ene kan ikke leve uten den andre. Lag et brøk for fordeling slik at ingen av dem får for mye eller for lite støtte.

Ok, jeg har tatt frem elefantbørsa og blåst av i alle retninger. Kanskje jeg har truffet noe, kanskje jeg er helt på viddene. Det er mye jeg vet lite om: Spill, TV, kortfilm og dokumentar er ikke mitt området, jeg har stort sett holdt meg til spillefilm her. Jeg har ingen annen agenda enn at jeg vil at norsk film skal bli så god som den har potensiale til å bli. Og jeg vil absolutt ikke at film skal miste en krone i støtte, la oss heller øke og satse på suksess både hjemme og ute. Men la oss sette en samtale i gang. Jeg har bedt Rushprint å åpne kommentarfelt for anonyme innlegg. Uten det, er jeg redd folk rett og slett ikke tør å delta i debatten. Si gjerne hvilken del av bransjen du tilhører hvis du vil. Å være saklig er en fin ting.

Og til slutt, til dere i NFI som faktisk har hjulpet meg, jeg er virkelig takknemlig, det skal dere vite!

Jan Vardøen

Filmskaper (blant annet).

Jan Vardøen

43 kommentarer til What’s eating NFI?

  1. Fantastisk innlegg med supre forslag, som NFI absolutt burde ta til seg! Deilig å se noen ta bladet fra munnen og yppe til debatt og endring!

  2. WOW. Her røsker du opp som bare en som kommer utenfra – med irske røtter – kan gjøre.
    Ble først litt skremt av alle «fy ordene» er det diplomatisk – er det konstruktivt ?
    – men så tenker jeg – faen heller – kjør på. Dette er veldig viktig.

    Det er på tide å lufte ut, skape litt unorsk bråk og forhåpentligvis provosere frem en ordentlig debatt.
    Jeg er veldig spent på responsen videre..

  3. Blant mange gode forslag er det gledelig med fokuset på kvalitet og at kvalitet koster, samt viljen til å lage mye «geriljafilm» for å dyrke fram nye talenter. Ja til flere og raskere utviklede filmer, så vil kvaliteten totalt sett bli bedre!

    • Enig! Heller flere rasktproduserte filmer med særpreg, enn svære produksjoner om norske heltebragder, som ikke står på egne filmben.

  4. Et viktig innlegg som treffer spikeren på hodet!!
    Skremmende å se hvordan Vardøen har blitt behandlet.

    Egne erfaringer med NFI resonnerer godt med det som beskrives her.
    Håper folk deler sine erfaringer i kommentarfeltet.

  5. «La oss opprette et geriljafond. Lag mange filmer på lavt budsjett. Vi blir ikke bedre hvis ikke vi lager filmer hele tiden. Mengdetrening og repetisjonsøvelse er nøkkelen. Det er dokumentarfilmene som redde mye av Norges ære om dagen, og de lages stort sett på lavt budsjett av folk med stort hjerte. Sånn kan også spillefilm være»

    Digger forslaget om geriljafond!!
    Saklig og legitim kritikk av NFI. Og endelig en filmskaper som tør å si det han tenker høyt. Har egne erfaringer med NFI og de ligner Vardøen sine erfaringer. Maken til mangel på profesjonalitet og service skal man lete lenge etter. Mange i filmmiljøet formidler at de er oppgitte over NFI og derfor er det
    på tide med debatt og en skikkelig gjennomgang av NFI.
    Se hvordan millionene fra Kulturdepartementet kan gi mange flere filmer og mindre byråkrati!

  6. Vi filmskapere har vært for lite aktive i det offentlige rom. Jeg applauderer Vardøen, som her setter i gang en debatt. Vi må være synlige for at politkerne skal forstå viktigheten av å produsere film og tv i Norge. Problemet er ikke NFI, men at NFI har for lite penger til å bygge videre på den fantastiske bransjen vi har her i landet. Filmkonsulentene har en nesten umulig oppgave med mange bra prosjekter, men for lite penger. Vi i bransjen må jobbe sammen med NFI for å øke støtten til produksjon her i Norge.

    Jeg tror mange politkerne og folk flest ikke forstår hvorfor de skal være med å støtte norsk film og tv. Vi må synliggjøre hvorfor det er viktig å lage film her! Selv tror jeg norsk film skaper tilhørighet, identitet og setter spørsmål ved måten vi lever våre liv i dag. Ønsker vi et samfunn hvor påvirkningen kun er fra store amerikanske studio? Svaret er selvfølgelig nei.

    Vårt mål må være å øke støtten til filmproduksjon i Norge!

    • Har aldri blitt delt ut mer midler til film i Norge, men det er vanskelig å tro når en ser på publikumstall og priser vunnet på store festivaler.
      Det største problemet heter etterhåndstilskudd. Når selv filmer som regnes som komplette fiaskoer kan få utbetalt fullt etterhåndstilskudd, så er det noe som er veldig galt.

      Kari

  7. Bra innlegg.

    De fleste, altså de som ikke er godt etablerte, kjenner seg nok sikkert godt igjen i å bli møtt på denne måten av NFI, og for den saks skyld de regionale filmfondene. Selv er jeg i Bergen, og alle i miljøet i Bergen vet jo at man får ikke produksjonsstøtte til spillefilm (fiksjon) dersom man ikke minimum har en co-produsent fra Oslo. Statistisk sett går i overkant av 90% av spillefilmstøtten til Oslobaserte prosjekter; altså over 90% av støtten går til en region der ca. 12% av befolkningen bor.

    Det er mye arbeid med søknader, og etter hvert slutter de fleste utenfor Oslo-området å sende søknader fordi de vet at de er diskvalifisert i utgangspunktet. Nå berører ikke Vardøen dette direkte i sitt innlegg, men jeg mener indirekte. Filmkonsulentene sitter med utrolig mye makt, og når man – etter å ha sendt inn søknad – må møte konsulentene til konsultasjoner (gjerne over mange runder), så ligger det i kortene at kvaliteten på selve søknaden kanskje ikke er det som er mest avgjørende. Men snarere «hvem du er». Statestikken tilsier også at «hvor du bor» – eller «hvor prosjektet har sin base» – også er veldig avgjørende.

    Mange jeg kjenner driver med teater, og er riktig så flinke til å søke offentlig tilskudd til sine prosjekter. De skrive gode søknader. De blir aldri kalt inn til konsultasjon. Har de en god søknad, så er det kun det som teller. Slik er det av en eller annen grunn ikke når det gjelder filmstøtte.

    Poenget mitt er at filmkonsulentene har for stor makt. Så snart søknadene er levert, så bør de behandles som ferdige søknader, uten påfølgende «jobbintervju». De beste søknadene – uavhengig av hvilke navn som står på toppen, og uavhengig av geografisk plassering, bør få støtte.

    Dette er offentlig tilskudd, og ikke en privat investor som gjerne ville hatt en annen type prosess. Videre – for å sikre likebehandling – bør søknadene anonymiseres for å sikre at det er kvaliteten på søknaden som avgjør om en får støtte, og ikke andre faktorer. Kanskje man da også kan få ned tiden, som Vardøen poengterer, fra søknadsprosessen starter til man er klar til produksjon.

    Noen, spesielt filmkonsulentene og de som ofte får støtte, vil sikkert hevde at det ER de beste søknadene som alltid får støtte. Da vil det jo uansett også for dem være riktig å anonymisere søknadene – da vil jo de fortsatt få støtte til prosjektene sine, og ingen vil lenger lure på hvorfor.

    Ellers, å opprette et «geriljafond» er jo en fantastisk ide.

    • Takk Jan Vardøen, for at du (igjen) hever stemmen!

      Jeg er relativt fersk i gamet, og opplever NFI som meget firkantede, med velsignelse fra Departementet. Min erfaring er at det virker som konsulentene i NFI leter etter årsaker til å kunne gi folk avslag.

      Å legge NFI under Kulturrådet er det beste forslaget jeg har hørt på lenge.
      Mitt inntrykk er at Kulturrådet har større tillit til at du som kunstner vet hva du driver med, enn NFI.

      Blir det mere penger til å faktisk lage film, om NFI kommer under Kulturrådet, så foreslår jeg at det gjøres ASAP.

    • Det er vel neppe en god ide å anonymisere regissør og produsent? En kunstnerisk vurdering av et prosjekt handler selvfølgelig om mer enn bare manuset. Det handler også om regissørens stemme og tidligere arbeider, samt produsentens erfaring med gjennomføring. Man må kunne kvalitetssikre konsulentordningen uten å ta i bruk slike grep. (Og ja, den må kvalitetssikres.)

      Forøvrig et veldig betimelig og modig innlegg av Vardøen. Og man trenger ikke være enig i alt han skriver for å gi ham rett i hovedtrekkene. Dette er det mange som kjenner seg igjen i. Jeg håper bransjen og NFI våger å ta debatten!

      – Regissør

      • Et manus er ikke hele prosjektet, men en vitkig del av det. Men en søknad med et prosjekt der bl.a. et godt manus står i fokus. Uten et godt manus kommer det ingen god film. Men når det er sagt så er jo manus en del av søknaden, ikke hele søknaden. Søknaden vil jo belyse hvorvidt prosjektet er gjennomarbeidet eller ikke, Man kan jo tenke seg også at en søknad bør inneholde bakgrunn og ev. f.eks. en showreel. Med en gang man snakker om at de må se på produsenters erfaring, så forsvinner jo poenget med en nøytral søknadsprosess. Er en produsent god, så leverer jo produsenten uansett den beste søknaden; det er jo en del av produsentens erfaring. Men man kan jo absolutt gjøre en kunsterisk vurdering på bakgrunn av søknaden, uavhengig av å kjenne navnet til produsenten? Eller regissøren? Eller er det bort imot poengløst å sende inn en søknad, hvis du ikke er en kjent produsent/regissør?

        • Dette er tøv fra Bergen! Det er ingen menneskerett å lage film; det er de beste prosjektene fra de beste regissørene og produsentene som primært skal støttes. De nye forskriftene legger opp til større vektlegging av regissørs og produsents track record, noe det har vært stor oppslutning om i bransjen, og som er i tråd med departementets målsettinger for filmpolitikken. Men det er selvsagt også viktig å få fram nye stemmer, som ordninger som NFI’s Nye veier og danskenes Danish Screen tar sikte på. Kall det gjerne geriljafond…
          Og tror noen virkelig at det er mulig å være anonyme i vår lille andedam???

  8. Bra skrevet! Fint at vi får debatt rundt NFI sin kanskje noe lyssky måte å fordele midler på.

    Har selv søkt manusstøtte og fått avslag to ganger. Det er selvfølgelig frustrerende, særlig ettersom konsulenten har tatt seg tid til å skrive innspill rundt hva som kunne gjort manuset bedre. Som om prosessen er i gang; Hadde du bare gjort dette ville manuset blitt veldig bra! Men det ender altså bare i «avslag» og skal man søke på nytt må det bli hos annen konsulent. Veldig enveiskommunikasjon. Hvorfor ikke heller invitere til en samtale der man går igjennom manus samme og evnt. lander på en omskriving? Det kunne vært noe. Istedenfor avslag/ godkjent, at søkere får snakke med konsulenten og forsvare valg som er tatt.

    Men ok, for å «komme til saken»: Er det ikke de samme som får støtte om og om igjen? Det er som om kaken allerede er delt opp før søkerne strømmer til. Erik Poppe, Margret Olin og noen få andre virker til å få støtte uansett. År etter år. Selv om filmene ikke alltid er like gode (unnskyld meg…) Jeg er i grunn enig i at man bør bygge opp under noen utvalgte talenter og sørge for kontinuitet for disse, og har sånn sett forståelse for måten det utspiller seg på, men allikevel er det ikke helt riktig ettersom det åpenbart går på bekosting av at andre seriøse aktører med spennende prosjekter ikke slipper til. Den samme tendensen gjelder forøvrig i musikknorge og også blant skuespillere: Thomas Dybdahl og et fåtall andre får støtte samme hva, og som skuespiller kommer du ikke langt dersom du ikke har utdannelse fra Teaterhøyskolen. Det er strengt talt en form for korrupsjon…

    Så: Når man da som en «selvgod» amerikaner (som tross alt eier hele gullrekka på Grunerløkka) søker om penger, tenker nok NFI at støtte er uaktuelt og gir avslag omtrent basert på jantelov. Skomaker bli ved din lest! Vi nordmenn er tross alt, som du poengterer ovenfor, «stuepolitikere» som ikke tør å åpne kjeften for å si det vi egentlig mener i det offentlige. Det er utrygt. Ingen vil legge hodet på hoggestabben. Derfor: Takk for at du er modig og deler din opplevelse!

    Mitt råd til deg, Jan, er derfor å søke anonymt (dersom det er mulig. Husker ikke…) Eller bedre: skriv falskt etternavn og signerer med en annen kjent regissør sitt etternavn. Haha! En som pleier å få støtte! Kristopher Schau ble i alle fall invitert til å bidra til Høstutstillingen når han jugde og utga seg for å være en kjent kunstner fra Nederland…

    Forøvrig: JAAAAAA til «Geriljafond» og BRA at du etterspurte anonyme kommentarer 😉 Ellers hadde jeg aldri kommentert…

  9. Det finnes selvsagt en mengde bra folk som jobber i NFI, men det jeg som filmskaper opplever som et stort problem, er mangelen på respekt man ofte blir møtt med i møte med endel av konsulentene der nede. Jeg har selv blitt møtt med en vanvittig arroganse ved flere anledninger, og forstår ikke hvorfor det ikke er nedfelt som noe av det viktigste ovenfor brukerne, at de blir behandlet med respekt uavhengig av om deres siste film var en suksess på kino eller ikke. Dette er i sterk kontrast til den utøvende delen av bransjen, som har en helt annen holdning til filmarbeidere. Det hersker en ukultur i NFI, som de burde strekke seg etter å rette opp i, og som er med på å gjøre sitt til at folk er misfornøyde med hvordan ting fungerer i dag. Jeg tror de fleste kan forholde seg til et avslag, men man behøver ikke slik jeg selv har opplevd, å bli sablet ned og latterliggjort i tillegg – og det med offisielle signaturer av folk som helt sikkert ikke har lest hva de setter navnet sitt på. Det bør være første skritt, å være der for filmskaperne uavhengig av om de er «flavor of the day» eller ikke. Det er supert at Jan Vardøen tar opp dette. Noe må skje, ellers bør man legge ned hele greia, og prøve noe annet. Norge har i seg å bli en mye mer spennende filmnasjon enn vi er i dag!

  10. Fantastisk artikkel! For et røsk! For en fremdrift! For en vitalitet! Gerilja- fond er panzer!!! Det kan man etablere ved å sparke 77 av de 87 som sitter og snur på disse pengene i tre år før de får bestemt seg! NFI har tydeligvis vokst seg til en mastodont av en jentegjeng som bedriver utfrysing i kjent stil og nyter treneringen de har makt til å iverksette. Og SELVFØLGELIG må insentivordingen legges til næringsdepartementet!!!!! HVOR tungnemt og seigtflytende må dette landets byråkrati være??!?!!

  11. Den uttrykte kritikken ovenfor, er nettopp selve tegnet på at Jan Vardøen nå har blitt en «ordentlig» filmregissør. Da jeg leste at selveste Robert Altman også klaget over for lite penger, og dermed for lite oppmerksomhet, skjønte jeg at misnøye er en del av den sanne filmregissørens nervesystem.

    Jeg er enig med Frank Mosvold, når han skriver at det ikke er NFI som har skylda; de må med sine begrensede midler velge, og det betyr i praksis at de fleste ikke får. Også de som har hatt både økonomisk og kunstneriske suksess før.

    Vurderingen tas av en konsulent, og det ut i fra en kunstnerisk vurdering. Hans eller hennes personlige oppfatning bestemmer dermed utfallet, og således ikke Instituttet per ce. Dermed er det ikke en institusjonell avgjørelse en gruppe byråkrater står bak.

    Jan må fortsette å lage film -og basere seg på å stå på egne ben. Det er det eneste mulige utgangspunkt om du skal lage film regelmessig.

    Den ultimate støtteordning finnes ikke, da hadde den eksistert allerede.

  12. NFI har støttet mange prosjekter som var dødfødte fra starten av. Samtidig har de støttet mange gode filmer. Men det er ingen menneskerett å lage film. De aller fleste filmene er dårlige på alle måter. Det går fint an å se 150 eller flere filmer i løpet av et år. Kanskje er 10% av disse virkelig gode filmer, resten er prosjekter som ikke er helt gjennomtenkt. Manus er svakt, kameraarbeidet er slapt, fremføringer stivt, generisk filmmusikk, men aller viktigst: den gir ingenting. Jeg har bemerket at du har hatt filmer i produksjon og at de har gått på kino Jan, men de har ikke appellert til meg. Dette er noen personlige prosjekter du har laget for egen skyld, ikke fordi at det er et stort publikum der ute som venter på akkurat disse filmene. For øvrig er jeg enig i mye av det du skriver.

  13. Et veldig konstruktivt og sunt innlegg i NFI-tematikken, med veldig mange gode forslag til hva vi kan gjøre videre sammen. Sammen med din helt supre entusiasme, er dette noe vi absolutt trenger mer av! Mindre lukket byråkrati, mer åpen debatt. Tusen takk!

    • Vil legge til: Geriljafond er et veldig interessant konsept. Er det ikke slik størsteparten av (den norske) bransjen fungerer i dag? Lavbudsjett og geriljaproduksjoner er det ikke mangel på, men å anerkjenne dette i støttesystemet vårt og utvide rammene for hva støtteordningen kan være… det tror jeg kan være med på å dempe det tunge byråkratiet, og gjøre støtteordningen mer jordnær og tilgjengelig for flinke filmskapere med maur i rompen. Mengdetrening og repetisjonsøvelse er helt nødvendig for en mer utbredt og sterkere kompetanse blant norske filmarbeider – hvorfor ikke bidra direkte til dette gjennom en så enkel og effektiv ordning?

  14. Det er helt åpenbart noe galt med både kulturen og institusjonen her når det sitter 87 (!!!!!) arrogante mennesker og fordeler en pott som kunne vært dobbelt så stor ved en effektivisering av prosesser. Her er det jo ikke snakk om at det er klaging fordi man ikke får støtte til alt man søker på men en påpekelse på at NFI har blitt et maktdyr av svært usunne proporsjoner! Her er det åpenbart et BETYDELIG forbedringspotensial som myndigheter bør se nærmere på .

  15. Hvorfor i all verden er alle i filmbransjen så redde for å argumentere og debattere med sitt egentlige navn? Tror ikke det er så skadelig.

    Flott innlegg av Vardøen. Noen punkter som var veldig kritikkverdige fra NFI. Absolutt. Ser frem til motsvar.

    En slik diskusjon skulle fått satt av tid på spillefilmkonventet hvor Vardøen og andre ble invitert for sakling debatt og diskusjon.

    Ja til Geriljafond! Lykke til videre Vardøen.

  16. Et interessant spørsmål er hvor denne ukulturen og arrogansen kommer fra?
    Vet ikke de på toppen at dette skjer?
    Eller vil de på toppen at det skal være slik?

    Hadde jeg vært sjef i NFI hadde jeg blitt rimelig forbanna om jeg visse at medarbeiderne mine opptrådte arrogant mot sine «kunder».

  17. Jeg kommer selv fra spillbransjen og er ikke redd for å stille med fullt navn, og jeg må bare skyte inn at det er samme visa her. NFI syr heller puter under armene på allerede godt etablerte spillstudio som burde, og i noen tilfeller kan, klare seg uten NFI penger, enn å være med på å styrke norsk spillbransje som kanskje heller hadde krevd litt større satsing utover de typiske som får hver gang. Også i spillbransjen får vi inntrykk av at NFI skulle heller vært kalt Østlandet Film Institutt, selv om de har blitt flinkere til å involvere ihvertfall Hamar og Bergen.

    Min egen erfaring med NFI er at jeg har vært aktiv søker siden 2007, altså 9 år, sendt inn 16 søknader er vi vel kommet opp i, og vært på kun 1 pitch. Tilbakemeldinger er alt fra at grafikken fra prototypen ikke var bra nok eller at de ikke har tro på teamet mitt er erfaren nok, og det har jo til tider vært helt sant, men flere ganger totalt ubegrunnet. Spesielt når de samtidig gir støtte til totalt nyutdannede med så og si ingen bransjeerfaring.

    Men det aller verste her er jo at det er selskap som har fått opp til 10% av støttesummen hvert år, samme spillstudioene, hvert eneste år… Og ikke nok med det, men et av selskapene som fikk en av de større summene i mai 2016 hadde en større sak i Dagens Næringsliv måneden etter at de hadde gjentatt suksessen ved å tjene 20 millioner i 2015 også. Hvorfor i helvete skal et selskap som allerede tjener millioner få enda mer støtte av NFI når spillbransjen sårt trenger nytt blod for at den norske bransjen skal vokse? Ikke vet jeg…

    Også en liten rant som ikke bare plager meg, men som også viser hvor bakvendt «styrkingen» av spillbransjen NFI bedriver er:
    Vi var med på den første norske satsingen til Game Developers Conference i San Francisco i 2015 og NFI kastet seg på det hele og laget en katalog over «Norwegian Games» hvor 11 av oss tolv som var med var representert. Den som ikke var representert var jo da selvfølgelig mitt selskap og begrunnelsen var at de kun tok med de som hadde blitt støttet av NFI og «glemte» å ta med resten, altså oss. Så ingen hjelp til oss som har måttet klare oss uten NFI i flere år altså.
    Det var litt flaut når de få som kom til standen vår (vi hadde tilogmed fått expoen sin aller verst plass, men det er nok mer uflaks i plasseringen) lurte på om vi var med de norske, siden de ikke fant oss i katalogen for å si det sånn.

    Også litt skryt: En ting som faktisk funker hos NFI, ihvertfall etter min erfaring, er reisestipendene. Vi har vært på mange konferanser kun fordi vi har hatt muligheten til å søke og fått reisestipend fra NFI. Uten disse hadde vi aldri hatt økonomi til å dra på halvparten av konferansene en gang.

    Må også legge til at jeg er helt enig med Frank Mosvold i at dette nok ikke er direkte NFI sin feil, men mye av det er på grunn av de statlige føringer de må følge. Jeg mener at man må rydde opp i roten av problemet og er enig med Jan Vardøen om at det hele burde vært startet helt på nytt og gjerne med et geriljafond i tillegg, også for spill.

  18. Jan Vardøen har mange gode poenger, selv om han maler fanden på veggen og slenger ut litt for mange unøyaktigheter om størrelsen på NFIs administrasjon. Noen baller synes jeg Vardøen heller bør sparke ut mot bransjen og produsentforeningen, enn inn mot NFI.

    Men, å ha en ytre fiende kan være nyttig for så mangt. Forhåpentligvis kan det komme noe godt ut av det. For all del: NFI har behov for en slankekur, et generasjonsskifte i flere ledd, og en holdningsendring. Men denne prosessen opplever jeg at er i gang. Det går ikke fort, men det har en positiv retning. Det er kanskje sånn det må være. Institusjoner skal ikke vende kappen med vinden.

    Men noen trekk er overmodne:

    1) Krav om opptak og/eller etterarbeid i Norge for produksjons- OG etterhåndsstøtte. Det er helt hull i hodet av NFI å pøse kulturkroner ut av landet, og helt hull i hodet av norske produsenter å argumentere for at denne særnorske subsidiedoubledippingen er en sunn praksis.

    Det kan synes som at norske produsenter og regissører lider av et kulturelt mindreverdighetskompleks der man må til New York for å føle seg relevant, og lage en amerikansk puddingindiefilm kjemisk renset for norske skuespillere og fagarbeidere, med noen titalls NFI-millioner som sovepute. Når filmen ikke føles like relevant for et norsk publikum, omtaler produsenten selv publikumstallene som relativt gode for det som tross alt er en _amerikansk_ indiefilm. Bransjen skriker etter regissører og produsenter med interesse for den norske filmens og virkelighetens terroir, det være seg en Woody Allen eller Alexander Payne.

    2) For å kompensere for at norske produsenter ikke kan flytte ubegrenset med støttekroner ut, må samproduksjonsordningen styrkes vesentlig. Tredobling. Femdobling. Det vil gjøre norske produsenter mer attraktive som finansieringspartnere.

    3) Også regionalt må det taes grep. Regionale sentre og filmfond må slås sammen, og et filmfond/senter i Oslo etableres. Det må stilles krav om at den offentlige støtten til de regionale fondene går til kunstnerisk ambisiøse prosjekter. Dette vil skape en motoffentlighet til NFI, og muligheten til å opprette geriljafond i nær kontakt med brukerne med en sømløs overgang fra kortfilm til geriljaspillefilm. Det er ikke NFI sin oppgave.

  19. Jasså, så reisestipendet funka? DET fant tydeligvis NFI ut også!!! 26 representanter til festivaler hvor vi IKKE er representert????Sponser vi FEST her?? Dette ender med en skikkelig skallebank!!!

  20. Hva skal et statlig organ for kunst- og filmutvikling bidra til? Det må bli stilt grunnleggende spørsmål om hvilke samfunnsveldedige verdier disse støttede prosjektene medbringer.

    Jeg mener at den første oppgaven til et statlig organ for kunst er å bidra bidra til demokrati og diskusjon, nettopp gjennom kunsten. Og dermed blir det feil om NFi da støtter prosjekter som kunne vært privatfinansiert, bare for å få penger tilbake i kassa (?). At NFI da definerer seg på linje med et privat filmselskap er jo helt absurd.

    God film kommer derimot ikke bare av penger. Alt teller. Filmkritikken, filmutdannelsene, festivalene etc. Vi må utvikle en kultur for å utfordre det norske filmspråket, og til å stille filosofiske, eksistensielle spørsmål om vår tilværelsen. Vi må støtte opp om det uvanlige.

    Et vesentlig problem er hvordan vi formidler filmkunsten til unge. Å uttrykke seg selv er ikke slik de fleste unge mennesker utvikler filminteresse i norge, men heller å imitere. Organer som Amandus tar seg friheten med å definere hva et filmtalent er. Istedenfor å diskutere, trekke frem et unormalt og distinkt filmspråk utviklet av en ung og nysgjerrig filmskaper, for så å snakke om filmen hans/hennes på et verdig måte, skal man fra første stund heller tilpasse seg konvensjonelle måter å tenker på film på. For unge filmskapere dreier seg diskusjonene om film ofte kun rundt banale håndverskmessige forbedringer. Det blir ikke diskutert essens. Film skal ikke være uklart og ambivalent, det skal rå entydighet i ren historieformidling (for at vi ikke skal bli forvirret, og begynne å tenke da. Det ville jo vært helt crazy). Man tråkker ned på og ignorerer uvanlig film, fordi man ikke forstår det, fordi man ikke vil forstå, eller ikke har kapasiteten til det. Resultatet blir en banal og middelmådig filmkultur, som i sin desperasjon prøver å imitere blockbusters fra den andre siden av kloden.

    Uten en vilje til å ha samtaler om film som også utfordrer, er det ingen som lærer, og det begrenser muligheten for unge mennesker å skape et uttrykk som kan tillate publikum å se verden fra deres unike synsvinkel – fordi man bare vil passe inn.

  21. Jahhh….. Et passe halvhjertet og fluffy svar fra Virke der…..Det er ihvertfall mer enn klart for meg at den byråkratiske soppen har spredt seg tungt til NFI også og har skapt en kultur «so lofty that they sound as if they shit marble.» Dette gavner ikke norsk film. Jeg hadde en lengre samtale med fotograf Ian Brodie om filmturisme på New Zeland (og andre land som greier «svinge seg rundt») og hva i helvete som var problemet i Norge for å få til det samme!!?? Det er SOPPEN!! This calls for a DETOX!!!

  22. Jeg noterer at NFI er i full forsvarsmodus og har brukt lang tid å skrive et ganske kreativt svar i «Filter». Uten å trave gjennom det punkt for punkt, kan jeg si at det inneholder noen sannheter, noen halvsannheter, en god del tåkeprat og noen direkte usannheter, som kan tilbakevises ganske enkelt. Men jeg er ikke her for å skape steile fronter eller skru opp konfliktnivået. Jeg klarer meg fint, diskusjonen handler heller om norsk film og dens muligheter. Fint å se så mange innlegg, keep ’em coming! (Og takk for all støtte, det varmer!)

  23. Takk for at du synliggjør og staker opp flaskehalsene! Når det da begynner å tyte ut puss i form av fluffy tåkeprat er det en fin begynnelse for opprensk og påfyll av ny luft! I et kvelende tett og fullstappa kammer er det lite som gror!! Og hvis de bruker Round-up på spirene som banker på så blir det ikke mye tilvekst!!!!

  24. Torbjørn Urfjell i Virke:

    «…ingen er best til å skrive, regissere, produsere og så distribuere sine verk. Jeg oppfordrer deg til å gjøre klarere valg og kople deg tettere på andre dyktige folk.»

    Herr Urfjell har tydeligvis ikke hørt om Bent Hamer. Kanskje herr Urfjell skal holde seg til det han er best på – sosialistisk politikk. Så kan vi andre konsentrere oss om å lage film.

  25. Bent Hamer er utdannet filmprodusent.
    Selv om han både skriver, regisserer og produserer sine filmer, samarbeider han også med andre produsenter og/eller har internasjonale co-produsenter.
    Han lar andre distribuerer sine filmer på kino i Norge.
    Han har anerkjente internasjonale salgsagenter til å selge filmene sine.
    Bent Hamers filmer har ett betalende publikum, i både Norge og utlandet, og filmene hans har fått støtte fra Norsk filminstitutt.

    • Og poenget ditt var? At Hamer samarbeider med andre aktører? Det gjør jo Vardøen også. Om han står for distribusjonen sin selv veit jeg ikke. Men ser ingen grunn til at en særdeles oppegående forretningsmann som Vardøen ikke skulle kunne gjøre dette også selv, om han ønsker det. Selvsagt i samarbeid med andre.
      Hamer har et betalende publikum. Det har vel også Vardøen? Eller sitter du på inside informasjon om hvordan man kan se filmene hans gratis ?

  26. Noe av det Urfjell kommenterte var jo nettopp av Jan Vardøen kanskje burde alliere seg med litt flere, og ikke selv være både manusforfatter, regissør, produsent og distributør, hvorpå du mente at Urfjell ikke hadde hørt om Bent Hamer.

  27. Hvorfor kan man ikke kommentere på de to siste artiklene som er skrevet om denne saken? Kanskje man kan begynne å snakke om den åpenbare korrupsjonen hos NFI. Indie Film gikk fra null til tilskudd i omtrent hver eneste tilskuddsordning da en viss medeier i selskapet ble tatt opp som dokumentarfilmkonsulent i NFI. Det var selvsagt den andre av de to konsulentene som stod for tildelingen, men her lukter det vel inhabilitet lang vei??

  28. Ser man det ja….Pusset er illeluktende til og med. Her trengs det tydeligvis både internrevisjon, eksternrevisjon og utblåsning alle veier. Ja, jeg stusset også over at man ikke kunne kommentere på siste artikkel….prøver man å legge debatten dø???

  29. Vi vil oppfordre alle til å delta i debatten i form av innlegg. Send dem til [email protected]. Bare da kan vi få en skikkelig debatt. Vi har åpnet dette kommentarfeltet på ubestemt tid, men forbeholder oss retten til å fjerne insinuasjoner og udokumenterte påstander. mvh Redaksjonen.

  30. Flott innlegg! En fin mulighet til å diskutere ting det ellers er vanskelig å finne en platform for.

    Som ung filmskaper selv vil jeg gjerne kommentere på innlegget til «filmstudent». Jeg er enig i at filmkunst ikke blir formidlet godt nok til unge filmskapere i Norge idag. Det er slett ikke mangel på tilbud for unge, eller talentfulle kurs-veiledere, men fokuset er enten på håndverk, imitasjon eller lett kreativ lek.

    

I allmenn skolegang tas ikke film serriøst overhode, verken som kunstutrykk eller kommunikasjonsform. Levende bilder dominerer hverdagen vår totalt og har vært med å forme mange viktige politiske skift, men i allmenn skolegang er film kun avveksling eller en premie fra læreren. Om filmen i det hele tatt diskuteres i klassen, er det kun en overfladisk diskusjon om historien, og aldri en diskusjon om det formmessige. Jeg synes filmutdanningen burde begynne allerede her, med i det minste et lite foredrag iløpet av Ungdomsskolen om hvordan ulike filmatiske valg påvirker hvordan vi opplever et videoklipp.



    Er man filminteressert søker man kanskje Medier og Kommunikasjon på VGS, og her fokuseres det på teknikk og imitasjon. Andre tilbud igjennom lokale filmsenter og Amandus gjør det samme. Og søker man en prod.ass rolle på en filmproduksjon blir man naturlig nok en del av et teknisk team, og kommer ikke nær nok de kunstneriske avgjørelsene til å få noen forståelse for dem. Det legger ikke noe godt grunnlag for filmkulturen vår når mange unge sparer penger til slider og stedicam for at filmene deres skal «se mer profesjonelle ut», heller enn å eksperimentere med det de har og finne ut hvor mange forskjellige ting film kan være. Mange norske ungdom lager teknisk solide filmer, men med en rekke intetsigende trackingshots, en historie og et narrativ som virker uinspirert og alt for velkjent, og overraskende ofte med dialog på engelsk. Jeg tror dette skyldes at unge oppfordres så sterkt til å imitere, og det de ser av film er hovedsakelig amerikanske filmer og serier på Netflix og kino.

    Mange andre tilbud som f.eks Grønnskjerm synes jeg alt for ofte også fokuserer på små, tekniske detaljer, heller enn forspråket og kunstneriske valg. Jeg er enig med «filmstudent» om at vi må kunne ha samtaler som utfordrer, også med de unge. Man skal ikke tvinge unge til å interessere seg for filmkunst og formspårk, men vi trenger å introdusere dem bedre for det, og ha et bedre tilbud for de som er interesserte. Jeg forstår at imitasjon og teknisk forståelse er viktig for å skape et fundament i filmutdannelsen, men steget videre kommer alt for sent, og for mange kommer det aldri. Unge må introduseres bedre for ulike filmer, ulike måter å tenke på, ulike filosofier, og generelt få en bedre ide om mulighetene i mediet.

    En annen ting som plager meg er denne ideen om at man må få penger i støtte fra et-eller-annet fond eller organ for å kunne lage film. Det er som det å få støtte er å få tillatelse til å gjennomføre prosjektet. En kompis, ung nyutdannet filmskaper, søkte støtte til en kortfilm fra sitt lokale filmsenter. Han fikk avslag. Da jeg spurte han hva planen hans var videre trakk han på skuldrene og sa «jobbe med søknaden, søke igjen ved neste frist». Det virker å være så mange unge filmkapere som pent stiller seg i penge-kø helt uten en plan-b. Jeg vet ikke om dette skyldes at de tenker det er slik bransjen fungerer, men vi er nødt til å motivere dem til å jobbe med å finne andre måter å få laget filmene sine på. Om de virkelig brenner for dem. For som Vardøen påpeker; det er ingen rett å lage film.



    Jeg er enig med Vardøen i at vi har massevis av talent i Norge. Det står ikke på talentet, men på filmkulturen. Eller snarere mangelen på en filmkultur. Vi har alle resurssene som skal til for å bygge opp en, så la oss begynne!

Svar til Anonym Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

What’s eating NFI?

What’s eating NFI?

Jan Vardøen går her løs på hva han opplever som et grunnleggende problem ved Norsk Filminstitutt. – Jeg er en relativ nykommer til filmbransjen. Men min erfaring fra forlags- og musikkbransjen og forretningslivet gjør meg forundret over den amatørmessige og vilkårlige måten NFI opererer på, skriver han i dette innlegget.

Jeg har sittet i middager med filmskapere i mange år før jeg begynte å lage spillefilm selv, og har lagt merke til en pussig greie: I en hver samtale om norsk film virker det som om minst 50 prosent av tiden går til å kritisere Norsk Filminstitutt. Hvorfor er disse filmfolk så sure hele tiden?

I mitt stille sinn har jeg tenkt at det må være en veldig utakknemlig jobb å ha, å være ansatt i en statlig organisasjon hvor man er nødt til å si nei til de aller fleste. Da blir det veldig mange forsmådde folk å forholde seg til etter hvert.

Nå har jeg holdt på med film for fullt i fire år. Jeg har laget en kortfilm og tre spillefilmer i den tiden, og vært innom de fleste roller: manus, regi, produksjon, distribusjon, markedsføring, osv. Det har vært kjempemorsomt, givende og gir skikkelig mersmak. Dette skal jeg fortsette med.

Men hvordan har det gått med meg og NFI? Helt fra starten har jeg tenkt at om jeg oppfører meg ordentlig, saklig og høflig ovefor NFI så vil det helt sikkert være grei skuring. Med litt sjarm og ærlige hensikter kommer man langt i det offentlig villniset. Tenkte jeg.

Men det har ikke gått så bra. Etter fire år er det få lysglimt å rapportere, heller en skikkelig oppoverbakketur, med mye knall og fall og lite hjelp å få. Her er noen av erfaringene:

Jeg har søkt støtte i mange former for alle mine produksjoner og fått avslag på samtlige. Det i seg selv er ikke rart, støtte er ingen selvfølge, heller ingen rett, potten er liten og konkurransen stiv. Men jeg får avslagene faderlig fort tilbake og klarer ikke helt å riste av meg inntrykket av at jeg ikke blir vurdert på likt grunnlag som andre. For eksempel, begrunnelsen for avslag til siste filmen Det norske hus var: ”Du kommer til å lage den filmen uansett, og da trenger vi ikke å støtte deg”. Det synes jeg er både utidig og prinsipielt tvilsomt.

Det hører med til historien at beløpene jeg har søkt om har vært beskjedne, alt fra 500,000 til 3 millioner i produksjonsstøtte.

NFI nekter – skriftlig – å hjelpe mine filmer å komme inn på festivaler. Grunnen de gir er at de tror ikke filmene vil slå an (jeg har jobbet videre på egen hånd og per dags dato har Høst blitt tatt inn av over 30 festivaler internasjonalt og vunnet priser for Beste Film, Beste Skuespill, Beste Regi og Publikums Pris).

Jeg har ikke bedt om annen hjelp enn råd. Når jeg påpeker at jeg synes NFI burde gjør en innsats for alle norske filmer, ikke kun de som har mottatt støtte fra dem, får jeg et offisielt avslag på min søknad om offentlig festivalstøtte. Det hører med til historien at jeg ikke visste da at det fantes en slik ordning – og har derfor heller aldri søkt på den.

Jeg mottok lanseringsstøtte for min første film Søvnløs i Lofoten. Men for den andre, Høst, ble jeg vurdert som ikke erfaren nok som distributør og måtte inngå et samarbeid med en annen aktør. NFI brukte fryktelig lang tid på å behandle søknaden og god tid på å utbetale støtten. Den kom til slutt på selve premieredagen, noe som betød at det ble brukt svært liten penger på forhåndsannonsering.

Dette blir ren spekulasjon: Men hadde filmen fått bedre markedsføring ville sjansen for at den krabbet seg over 10 000-grensen for solgte billetter vært større, og med etterhåndsstøtten det utløser ville jeg hatt mindre pes med å finansiere min tredje film og kanskje til og med hatt bedre produksjonsvilkår.

NFI har glemt å invitere meg til viktige møter og bransjetreff, selv når jeg gir ettertrykkelig og skriftlig beskjed om at jeg ønsker å være med. Dette synes jeg er meget alvorlig, det svekker sjansene for at mine filmer kan bli vurdert på lik linje med andre, blant annet i festivalsammenheng.

Det som har fått begeret til å renne over denne gangen er at NFI truer med å ekskludere min siste film Det norske hus fra Filmhøstens presentasjon overfor pressen og andre interesserte. Angivelig fordi jeg ikke kan oppgi hvilken distributør jeg jobber med. Filmen er knapt ferdig og jeg sitter fortsatt i samtaler med flere distributører, og ikke vil forringe prosessen. Filmen skal ha alminnelig kinodistribusjon til høsten, med en godkjent distributør, men mine forsikringer er ikke gode nok for NFI. Jeg forstår ikke hensikten med å nekte å presentere all aktuell norsk film til offentligheten og mener at det utidige presset NFI utøver skader filmens distribusjonsvilkår.

Jeg kunne holdt på en god stund til, med dette blir fort kjedelig og veldig selvmedlidende. Men hva er grunnen til en slik behandling? Jeg tror ikke NFI bedriver en målrettet sabotasjeaksjon mot mine filmer (selv om det er slik det oppleves). Jeg tror grunnene er flere:

En sunn og forståelig skepsis til en fyr som egentlig driver med en million andre ting som plutselig dukker opp fra intet og skal lage film. Den tar jeg. Men er det en saklig grunn?

Prosjektene ikke er gode nok? Godt mulig. Men samtlige filmer har blitt tatt ut til prestisjetunge festivaler som San Diego, Montreal, Austin, så jeg klamrer meg til håpet om at jeg ikke er helt på villspor. Men jeg er den første til å innrømme at ”my next film will be better”.

 ”Ikke komme her og komme her”. Det er mange i bransjen som mener at min fremgangsmåte må virke provoserende på instituttet. Jeg ber ikke om lov til å lage film og erkjenner ikke at NFI har så mye de skulle ha sagt når det gjelder innhold eller fremgangsmåten. Man skulle tro at man i NFI ville vært glade for alle som jobber for å fremme norsk film, spesielt filmer de slipper å betale for selv, men det virker så absolutt ikke slik. Jeg føler meg som et skikkelig hår i suppa og tror NFI hadde vært veldig glade om jeg bare forsvant. De aller færreste i NFI har sett mine filmer og ingen har kommet på en premiere så langt, selv når de er invitert.

Det kan virke som om NFI er for opptatt av å hegne om sine jobber og adlyde føringer fra Kulturdepartementet til at de kan være entusiaster på vegne av norsk film. Det er påfallende at de som har størst kunstneriske ambisjoner i NFI er de som forsvinner ut raskest.

Så hvorfor rippe opp i alt dette? Jeg gjør det med en litt uggen følelse i magen. Det er svært lite flatterende å innta offerrollen; å være den forsmådde. Og jeg løper den veldig reelle risikoen av å aldri motta støtte i fremtiden.

 Det er tre grunner:

 Når jeg som ressurssterk, blodsta, gjennomføringsdyktig, tykkhudet, (tykkhodet også), halvgammel og forholdsvis erfaren mann blir behandlet på denne måten, hvordan er det for de mindre ressurssterke? De som går stille i dørene og ikke våger å heve stemmen. Hvor mange har falt av lasset eller bare gitt opp i møte med en slik offentlig uforstand og ufølsomhet og Joker-Nord aktige premissendringer? Hvor mange talenter har vi mistet?

 Det prinsipielle. Ingen har sagt at det skal være lett å lage film og det er slettes ingen rett. At det ligger så mange utfordringer på veien veien er noe av det som gjør det morsomt og gir (forhåpentligvis) en mestringsfølelse. Men det er både ergerlig og frustrerende når de som skal være der for å hjelpe gjør det motsatte. NFI skal være en serviceinstitusjon med mandat om å fremme norsk film. Jeg og de fleste jeg har snakket med i bransjen opplever det ikke slik.

 Å skape debatt. Jeg har knapt snakket med en produsent, regissør, manusforfatter, distributør, eller andre som ikke er forbanna på systemet. På festival, ved middagsbordet, i baren, over pissoaret, nærmest i alle private sammenhenger syder det av misnøye og frustrasjon. Men i det øyeblikket samtalen blir offentlig, stilner det. Det er uhyre vanskelig å finansiere film og man biter ikke den hånden som muligens kommer til å mate en. Men hvis fryktkulturen råder kommer det ingen endringer, og det er vel ikke noe vi ønsker?

Ja, jeg er pissed. Som en relativ nykommer til filmverdenen er det mye jeg ikke vet. Men jeg har lang erfaring fra og kunnskap om forlags- og musikkbransjen, i tillegg til å drive en del forretninger som går bra. I lys av det er jeg forundret over den amatørmessige og vilkårlige måten NFI opererer på. Sånn hadde ikke vært tillatt i andre bransjer.

Det må endringer til om norsk film skal blomstre for fullt. Vi har noen av verdens beste filmarbeidere, begavede regissører, manusforfattere og veldig gode skuespillere. Vi har de fleste ingredienser som skal til for å markere oss på verdensscenen, men likevel er vi per i dag en fotnote i forhold til land vi burde kunne måle oss opp mot – med Danmark og Sverige som de mest opplagte. Lille Island med sine 300,000 innbyggere lager mange spennende filmer og Irland med 4,7 mill mennesker var involvert i 6 Oscar-nominasjoner i 2016. Vi har aldri vært i nærheten.

Her er mine forslag:

Legg NFI eksempelvis under Kulturrådet. 87 faste ansatte i NFI mottok 445 millioner kroner statsstøtte i fjor, men kun 250 utbetales til produksjon av filmer. Jeg vet at resten blant annet går til viktige filmkulturelle tiltak, blant annet for barn og unge. Men det er ingen tvil om at byråkratiet, som politikerne ville til livs med omleggingen av filmpolitikken for noen år siden, har økt snarere enn blitt redusert . Og med de siste omleggingene vil dette tallet eskalere ytterligere, slik at man snart har administrasjonskostnader selv Røde Kors ville rødmet av. Bedre å starte på nytt, med klare målsetninger og iver. Hvis NFI skal fortsette som eget organ må det i alle fall store endringer til. Få inn folk som brenner for å etablere norsk film som en internasjonal kraft, og er villig til å ta opp kampen for norsk film hjemme. Legg ned konsulentordningen for spillefilm og erstatt den med noe som er mer fleksibelt, har et større budsjett, mer frihet og større fagkunnskap i bunn. Gjerne en større samling av filmfagarbeidere i alle ledd som vurderer prosjektene.

Festivalavdelingen trenger sårt en overhaling og nytt blod. Vi kunne oppnådd bedre festivaldeltakelse med bare noen få enkle grep. På verdensrangering målt i antall priser og deltagelse på større festivaler ligger Norge på ca. 35 plass, bak Tadsjikistan, Mali og Marokko. Vi hadde ingen filmer med i det offisielle programmet i Berlin eller Cannes i år, men likevel valgte NFI å sende 26 representanter.

Ikke gi støtte til produksjon i utlandet med mindre det er tungtveiende grunner til det. Ved å sende pengene ukritisk ut av landet uthuler vi egen kompetanse og fagarbeidere.

Se for helvete å få ryddet opp i insentivordningen slik at vi tiltrekker så mange utenlandske produksjoner som mulig. Dette er bra for økonomien, turisme, norske fagfunksjoner, kunnskapservervelse, osv. Win, win, win, win. Jeg foreslår 25% flatt tilbake på alle som kommer hit og bruker penger, og legg det for guds skyld inn under Næringsdepartementet.

La oss opprette et geriljafond. Lag mange filmer på lavt budsjett. Vi blir ikke bedre hvis ikke vi lager filmer hele tiden. Mengdetrening og repetisjonsøvelse er nøkkelen. Det er dokumentarfilmene som redde mye av Norges ære om dagen, og de lages stort sett på lavt budsjett av folk med stort hjerte. Sånn kan også spillefilm være.

Øk tempoet. At det går gjerne 3 år fra den første søknaden til produksjon starter gjør at gløden, entusiasmen, energien forsvinner ut av prosjektene.

Stå last og brast om norske kvalitetsfilmer, uansett hvor lite besøk de får. Store publikumstall er ikke alltid synonymt med kvalitet og alle vet at opera og teaterbilletter er subsidierte. Det er derfor vi har kulturmidler og derfor vi skal kjempe for dem.

Per i dag drar produsentene til NFI med prosjekter de håper vil falle i god jord hos konsulentene. The tail wags the dog, med andre ord. Det er produsentene som kjenner markedet og filmskaperne som kan film. Stol på dem. De beste filmskaperne jobber ikke hos NFI, de er ute i felten.

Det er plass både for kommersielle filmer og filmer med kunstneriske ambisjoner. Den ene kan ikke leve uten den andre. Lag et brøk for fordeling slik at ingen av dem får for mye eller for lite støtte.

Ok, jeg har tatt frem elefantbørsa og blåst av i alle retninger. Kanskje jeg har truffet noe, kanskje jeg er helt på viddene. Det er mye jeg vet lite om: Spill, TV, kortfilm og dokumentar er ikke mitt området, jeg har stort sett holdt meg til spillefilm her. Jeg har ingen annen agenda enn at jeg vil at norsk film skal bli så god som den har potensiale til å bli. Og jeg vil absolutt ikke at film skal miste en krone i støtte, la oss heller øke og satse på suksess både hjemme og ute. Men la oss sette en samtale i gang. Jeg har bedt Rushprint å åpne kommentarfelt for anonyme innlegg. Uten det, er jeg redd folk rett og slett ikke tør å delta i debatten. Si gjerne hvilken del av bransjen du tilhører hvis du vil. Å være saklig er en fin ting.

Og til slutt, til dere i NFI som faktisk har hjulpet meg, jeg er virkelig takknemlig, det skal dere vite!

Jan Vardøen

Filmskaper (blant annet).

Jan Vardøen

43 Responses to What’s eating NFI?

  1. Fantastisk innlegg med supre forslag, som NFI absolutt burde ta til seg! Deilig å se noen ta bladet fra munnen og yppe til debatt og endring!

  2. WOW. Her røsker du opp som bare en som kommer utenfra – med irske røtter – kan gjøre.
    Ble først litt skremt av alle «fy ordene» er det diplomatisk – er det konstruktivt ?
    – men så tenker jeg – faen heller – kjør på. Dette er veldig viktig.

    Det er på tide å lufte ut, skape litt unorsk bråk og forhåpentligvis provosere frem en ordentlig debatt.
    Jeg er veldig spent på responsen videre..

  3. Blant mange gode forslag er det gledelig med fokuset på kvalitet og at kvalitet koster, samt viljen til å lage mye «geriljafilm» for å dyrke fram nye talenter. Ja til flere og raskere utviklede filmer, så vil kvaliteten totalt sett bli bedre!

    • Enig! Heller flere rasktproduserte filmer med særpreg, enn svære produksjoner om norske heltebragder, som ikke står på egne filmben.

  4. Et viktig innlegg som treffer spikeren på hodet!!
    Skremmende å se hvordan Vardøen har blitt behandlet.

    Egne erfaringer med NFI resonnerer godt med det som beskrives her.
    Håper folk deler sine erfaringer i kommentarfeltet.

  5. «La oss opprette et geriljafond. Lag mange filmer på lavt budsjett. Vi blir ikke bedre hvis ikke vi lager filmer hele tiden. Mengdetrening og repetisjonsøvelse er nøkkelen. Det er dokumentarfilmene som redde mye av Norges ære om dagen, og de lages stort sett på lavt budsjett av folk med stort hjerte. Sånn kan også spillefilm være»

    Digger forslaget om geriljafond!!
    Saklig og legitim kritikk av NFI. Og endelig en filmskaper som tør å si det han tenker høyt. Har egne erfaringer med NFI og de ligner Vardøen sine erfaringer. Maken til mangel på profesjonalitet og service skal man lete lenge etter. Mange i filmmiljøet formidler at de er oppgitte over NFI og derfor er det
    på tide med debatt og en skikkelig gjennomgang av NFI.
    Se hvordan millionene fra Kulturdepartementet kan gi mange flere filmer og mindre byråkrati!

  6. Vi filmskapere har vært for lite aktive i det offentlige rom. Jeg applauderer Vardøen, som her setter i gang en debatt. Vi må være synlige for at politkerne skal forstå viktigheten av å produsere film og tv i Norge. Problemet er ikke NFI, men at NFI har for lite penger til å bygge videre på den fantastiske bransjen vi har her i landet. Filmkonsulentene har en nesten umulig oppgave med mange bra prosjekter, men for lite penger. Vi i bransjen må jobbe sammen med NFI for å øke støtten til produksjon her i Norge.

    Jeg tror mange politkerne og folk flest ikke forstår hvorfor de skal være med å støtte norsk film og tv. Vi må synliggjøre hvorfor det er viktig å lage film her! Selv tror jeg norsk film skaper tilhørighet, identitet og setter spørsmål ved måten vi lever våre liv i dag. Ønsker vi et samfunn hvor påvirkningen kun er fra store amerikanske studio? Svaret er selvfølgelig nei.

    Vårt mål må være å øke støtten til filmproduksjon i Norge!

    • Har aldri blitt delt ut mer midler til film i Norge, men det er vanskelig å tro når en ser på publikumstall og priser vunnet på store festivaler.
      Det største problemet heter etterhåndstilskudd. Når selv filmer som regnes som komplette fiaskoer kan få utbetalt fullt etterhåndstilskudd, så er det noe som er veldig galt.

      Kari

  7. Bra innlegg.

    De fleste, altså de som ikke er godt etablerte, kjenner seg nok sikkert godt igjen i å bli møtt på denne måten av NFI, og for den saks skyld de regionale filmfondene. Selv er jeg i Bergen, og alle i miljøet i Bergen vet jo at man får ikke produksjonsstøtte til spillefilm (fiksjon) dersom man ikke minimum har en co-produsent fra Oslo. Statistisk sett går i overkant av 90% av spillefilmstøtten til Oslobaserte prosjekter; altså over 90% av støtten går til en region der ca. 12% av befolkningen bor.

    Det er mye arbeid med søknader, og etter hvert slutter de fleste utenfor Oslo-området å sende søknader fordi de vet at de er diskvalifisert i utgangspunktet. Nå berører ikke Vardøen dette direkte i sitt innlegg, men jeg mener indirekte. Filmkonsulentene sitter med utrolig mye makt, og når man – etter å ha sendt inn søknad – må møte konsulentene til konsultasjoner (gjerne over mange runder), så ligger det i kortene at kvaliteten på selve søknaden kanskje ikke er det som er mest avgjørende. Men snarere «hvem du er». Statestikken tilsier også at «hvor du bor» – eller «hvor prosjektet har sin base» – også er veldig avgjørende.

    Mange jeg kjenner driver med teater, og er riktig så flinke til å søke offentlig tilskudd til sine prosjekter. De skrive gode søknader. De blir aldri kalt inn til konsultasjon. Har de en god søknad, så er det kun det som teller. Slik er det av en eller annen grunn ikke når det gjelder filmstøtte.

    Poenget mitt er at filmkonsulentene har for stor makt. Så snart søknadene er levert, så bør de behandles som ferdige søknader, uten påfølgende «jobbintervju». De beste søknadene – uavhengig av hvilke navn som står på toppen, og uavhengig av geografisk plassering, bør få støtte.

    Dette er offentlig tilskudd, og ikke en privat investor som gjerne ville hatt en annen type prosess. Videre – for å sikre likebehandling – bør søknadene anonymiseres for å sikre at det er kvaliteten på søknaden som avgjør om en får støtte, og ikke andre faktorer. Kanskje man da også kan få ned tiden, som Vardøen poengterer, fra søknadsprosessen starter til man er klar til produksjon.

    Noen, spesielt filmkonsulentene og de som ofte får støtte, vil sikkert hevde at det ER de beste søknadene som alltid får støtte. Da vil det jo uansett også for dem være riktig å anonymisere søknadene – da vil jo de fortsatt få støtte til prosjektene sine, og ingen vil lenger lure på hvorfor.

    Ellers, å opprette et «geriljafond» er jo en fantastisk ide.

    • Takk Jan Vardøen, for at du (igjen) hever stemmen!

      Jeg er relativt fersk i gamet, og opplever NFI som meget firkantede, med velsignelse fra Departementet. Min erfaring er at det virker som konsulentene i NFI leter etter årsaker til å kunne gi folk avslag.

      Å legge NFI under Kulturrådet er det beste forslaget jeg har hørt på lenge.
      Mitt inntrykk er at Kulturrådet har større tillit til at du som kunstner vet hva du driver med, enn NFI.

      Blir det mere penger til å faktisk lage film, om NFI kommer under Kulturrådet, så foreslår jeg at det gjøres ASAP.

    • Det er vel neppe en god ide å anonymisere regissør og produsent? En kunstnerisk vurdering av et prosjekt handler selvfølgelig om mer enn bare manuset. Det handler også om regissørens stemme og tidligere arbeider, samt produsentens erfaring med gjennomføring. Man må kunne kvalitetssikre konsulentordningen uten å ta i bruk slike grep. (Og ja, den må kvalitetssikres.)

      Forøvrig et veldig betimelig og modig innlegg av Vardøen. Og man trenger ikke være enig i alt han skriver for å gi ham rett i hovedtrekkene. Dette er det mange som kjenner seg igjen i. Jeg håper bransjen og NFI våger å ta debatten!

      – Regissør

      • Et manus er ikke hele prosjektet, men en vitkig del av det. Men en søknad med et prosjekt der bl.a. et godt manus står i fokus. Uten et godt manus kommer det ingen god film. Men når det er sagt så er jo manus en del av søknaden, ikke hele søknaden. Søknaden vil jo belyse hvorvidt prosjektet er gjennomarbeidet eller ikke, Man kan jo tenke seg også at en søknad bør inneholde bakgrunn og ev. f.eks. en showreel. Med en gang man snakker om at de må se på produsenters erfaring, så forsvinner jo poenget med en nøytral søknadsprosess. Er en produsent god, så leverer jo produsenten uansett den beste søknaden; det er jo en del av produsentens erfaring. Men man kan jo absolutt gjøre en kunsterisk vurdering på bakgrunn av søknaden, uavhengig av å kjenne navnet til produsenten? Eller regissøren? Eller er det bort imot poengløst å sende inn en søknad, hvis du ikke er en kjent produsent/regissør?

        • Dette er tøv fra Bergen! Det er ingen menneskerett å lage film; det er de beste prosjektene fra de beste regissørene og produsentene som primært skal støttes. De nye forskriftene legger opp til større vektlegging av regissørs og produsents track record, noe det har vært stor oppslutning om i bransjen, og som er i tråd med departementets målsettinger for filmpolitikken. Men det er selvsagt også viktig å få fram nye stemmer, som ordninger som NFI’s Nye veier og danskenes Danish Screen tar sikte på. Kall det gjerne geriljafond…
          Og tror noen virkelig at det er mulig å være anonyme i vår lille andedam???

  8. Bra skrevet! Fint at vi får debatt rundt NFI sin kanskje noe lyssky måte å fordele midler på.

    Har selv søkt manusstøtte og fått avslag to ganger. Det er selvfølgelig frustrerende, særlig ettersom konsulenten har tatt seg tid til å skrive innspill rundt hva som kunne gjort manuset bedre. Som om prosessen er i gang; Hadde du bare gjort dette ville manuset blitt veldig bra! Men det ender altså bare i «avslag» og skal man søke på nytt må det bli hos annen konsulent. Veldig enveiskommunikasjon. Hvorfor ikke heller invitere til en samtale der man går igjennom manus samme og evnt. lander på en omskriving? Det kunne vært noe. Istedenfor avslag/ godkjent, at søkere får snakke med konsulenten og forsvare valg som er tatt.

    Men ok, for å «komme til saken»: Er det ikke de samme som får støtte om og om igjen? Det er som om kaken allerede er delt opp før søkerne strømmer til. Erik Poppe, Margret Olin og noen få andre virker til å få støtte uansett. År etter år. Selv om filmene ikke alltid er like gode (unnskyld meg…) Jeg er i grunn enig i at man bør bygge opp under noen utvalgte talenter og sørge for kontinuitet for disse, og har sånn sett forståelse for måten det utspiller seg på, men allikevel er det ikke helt riktig ettersom det åpenbart går på bekosting av at andre seriøse aktører med spennende prosjekter ikke slipper til. Den samme tendensen gjelder forøvrig i musikknorge og også blant skuespillere: Thomas Dybdahl og et fåtall andre får støtte samme hva, og som skuespiller kommer du ikke langt dersom du ikke har utdannelse fra Teaterhøyskolen. Det er strengt talt en form for korrupsjon…

    Så: Når man da som en «selvgod» amerikaner (som tross alt eier hele gullrekka på Grunerløkka) søker om penger, tenker nok NFI at støtte er uaktuelt og gir avslag omtrent basert på jantelov. Skomaker bli ved din lest! Vi nordmenn er tross alt, som du poengterer ovenfor, «stuepolitikere» som ikke tør å åpne kjeften for å si det vi egentlig mener i det offentlige. Det er utrygt. Ingen vil legge hodet på hoggestabben. Derfor: Takk for at du er modig og deler din opplevelse!

    Mitt råd til deg, Jan, er derfor å søke anonymt (dersom det er mulig. Husker ikke…) Eller bedre: skriv falskt etternavn og signerer med en annen kjent regissør sitt etternavn. Haha! En som pleier å få støtte! Kristopher Schau ble i alle fall invitert til å bidra til Høstutstillingen når han jugde og utga seg for å være en kjent kunstner fra Nederland…

    Forøvrig: JAAAAAA til «Geriljafond» og BRA at du etterspurte anonyme kommentarer 😉 Ellers hadde jeg aldri kommentert…

  9. Det finnes selvsagt en mengde bra folk som jobber i NFI, men det jeg som filmskaper opplever som et stort problem, er mangelen på respekt man ofte blir møtt med i møte med endel av konsulentene der nede. Jeg har selv blitt møtt med en vanvittig arroganse ved flere anledninger, og forstår ikke hvorfor det ikke er nedfelt som noe av det viktigste ovenfor brukerne, at de blir behandlet med respekt uavhengig av om deres siste film var en suksess på kino eller ikke. Dette er i sterk kontrast til den utøvende delen av bransjen, som har en helt annen holdning til filmarbeidere. Det hersker en ukultur i NFI, som de burde strekke seg etter å rette opp i, og som er med på å gjøre sitt til at folk er misfornøyde med hvordan ting fungerer i dag. Jeg tror de fleste kan forholde seg til et avslag, men man behøver ikke slik jeg selv har opplevd, å bli sablet ned og latterliggjort i tillegg – og det med offisielle signaturer av folk som helt sikkert ikke har lest hva de setter navnet sitt på. Det bør være første skritt, å være der for filmskaperne uavhengig av om de er «flavor of the day» eller ikke. Det er supert at Jan Vardøen tar opp dette. Noe må skje, ellers bør man legge ned hele greia, og prøve noe annet. Norge har i seg å bli en mye mer spennende filmnasjon enn vi er i dag!

  10. Fantastisk artikkel! For et røsk! For en fremdrift! For en vitalitet! Gerilja- fond er panzer!!! Det kan man etablere ved å sparke 77 av de 87 som sitter og snur på disse pengene i tre år før de får bestemt seg! NFI har tydeligvis vokst seg til en mastodont av en jentegjeng som bedriver utfrysing i kjent stil og nyter treneringen de har makt til å iverksette. Og SELVFØLGELIG må insentivordingen legges til næringsdepartementet!!!!! HVOR tungnemt og seigtflytende må dette landets byråkrati være??!?!!

  11. Den uttrykte kritikken ovenfor, er nettopp selve tegnet på at Jan Vardøen nå har blitt en «ordentlig» filmregissør. Da jeg leste at selveste Robert Altman også klaget over for lite penger, og dermed for lite oppmerksomhet, skjønte jeg at misnøye er en del av den sanne filmregissørens nervesystem.

    Jeg er enig med Frank Mosvold, når han skriver at det ikke er NFI som har skylda; de må med sine begrensede midler velge, og det betyr i praksis at de fleste ikke får. Også de som har hatt både økonomisk og kunstneriske suksess før.

    Vurderingen tas av en konsulent, og det ut i fra en kunstnerisk vurdering. Hans eller hennes personlige oppfatning bestemmer dermed utfallet, og således ikke Instituttet per ce. Dermed er det ikke en institusjonell avgjørelse en gruppe byråkrater står bak.

    Jan må fortsette å lage film -og basere seg på å stå på egne ben. Det er det eneste mulige utgangspunkt om du skal lage film regelmessig.

    Den ultimate støtteordning finnes ikke, da hadde den eksistert allerede.

  12. NFI har støttet mange prosjekter som var dødfødte fra starten av. Samtidig har de støttet mange gode filmer. Men det er ingen menneskerett å lage film. De aller fleste filmene er dårlige på alle måter. Det går fint an å se 150 eller flere filmer i løpet av et år. Kanskje er 10% av disse virkelig gode filmer, resten er prosjekter som ikke er helt gjennomtenkt. Manus er svakt, kameraarbeidet er slapt, fremføringer stivt, generisk filmmusikk, men aller viktigst: den gir ingenting. Jeg har bemerket at du har hatt filmer i produksjon og at de har gått på kino Jan, men de har ikke appellert til meg. Dette er noen personlige prosjekter du har laget for egen skyld, ikke fordi at det er et stort publikum der ute som venter på akkurat disse filmene. For øvrig er jeg enig i mye av det du skriver.

  13. Et veldig konstruktivt og sunt innlegg i NFI-tematikken, med veldig mange gode forslag til hva vi kan gjøre videre sammen. Sammen med din helt supre entusiasme, er dette noe vi absolutt trenger mer av! Mindre lukket byråkrati, mer åpen debatt. Tusen takk!

    • Vil legge til: Geriljafond er et veldig interessant konsept. Er det ikke slik størsteparten av (den norske) bransjen fungerer i dag? Lavbudsjett og geriljaproduksjoner er det ikke mangel på, men å anerkjenne dette i støttesystemet vårt og utvide rammene for hva støtteordningen kan være… det tror jeg kan være med på å dempe det tunge byråkratiet, og gjøre støtteordningen mer jordnær og tilgjengelig for flinke filmskapere med maur i rompen. Mengdetrening og repetisjonsøvelse er helt nødvendig for en mer utbredt og sterkere kompetanse blant norske filmarbeider – hvorfor ikke bidra direkte til dette gjennom en så enkel og effektiv ordning?

  14. Det er helt åpenbart noe galt med både kulturen og institusjonen her når det sitter 87 (!!!!!) arrogante mennesker og fordeler en pott som kunne vært dobbelt så stor ved en effektivisering av prosesser. Her er det jo ikke snakk om at det er klaging fordi man ikke får støtte til alt man søker på men en påpekelse på at NFI har blitt et maktdyr av svært usunne proporsjoner! Her er det åpenbart et BETYDELIG forbedringspotensial som myndigheter bør se nærmere på .

  15. Hvorfor i all verden er alle i filmbransjen så redde for å argumentere og debattere med sitt egentlige navn? Tror ikke det er så skadelig.

    Flott innlegg av Vardøen. Noen punkter som var veldig kritikkverdige fra NFI. Absolutt. Ser frem til motsvar.

    En slik diskusjon skulle fått satt av tid på spillefilmkonventet hvor Vardøen og andre ble invitert for sakling debatt og diskusjon.

    Ja til Geriljafond! Lykke til videre Vardøen.

  16. Et interessant spørsmål er hvor denne ukulturen og arrogansen kommer fra?
    Vet ikke de på toppen at dette skjer?
    Eller vil de på toppen at det skal være slik?

    Hadde jeg vært sjef i NFI hadde jeg blitt rimelig forbanna om jeg visse at medarbeiderne mine opptrådte arrogant mot sine «kunder».

  17. Jeg kommer selv fra spillbransjen og er ikke redd for å stille med fullt navn, og jeg må bare skyte inn at det er samme visa her. NFI syr heller puter under armene på allerede godt etablerte spillstudio som burde, og i noen tilfeller kan, klare seg uten NFI penger, enn å være med på å styrke norsk spillbransje som kanskje heller hadde krevd litt større satsing utover de typiske som får hver gang. Også i spillbransjen får vi inntrykk av at NFI skulle heller vært kalt Østlandet Film Institutt, selv om de har blitt flinkere til å involvere ihvertfall Hamar og Bergen.

    Min egen erfaring med NFI er at jeg har vært aktiv søker siden 2007, altså 9 år, sendt inn 16 søknader er vi vel kommet opp i, og vært på kun 1 pitch. Tilbakemeldinger er alt fra at grafikken fra prototypen ikke var bra nok eller at de ikke har tro på teamet mitt er erfaren nok, og det har jo til tider vært helt sant, men flere ganger totalt ubegrunnet. Spesielt når de samtidig gir støtte til totalt nyutdannede med så og si ingen bransjeerfaring.

    Men det aller verste her er jo at det er selskap som har fått opp til 10% av støttesummen hvert år, samme spillstudioene, hvert eneste år… Og ikke nok med det, men et av selskapene som fikk en av de større summene i mai 2016 hadde en større sak i Dagens Næringsliv måneden etter at de hadde gjentatt suksessen ved å tjene 20 millioner i 2015 også. Hvorfor i helvete skal et selskap som allerede tjener millioner få enda mer støtte av NFI når spillbransjen sårt trenger nytt blod for at den norske bransjen skal vokse? Ikke vet jeg…

    Også en liten rant som ikke bare plager meg, men som også viser hvor bakvendt «styrkingen» av spillbransjen NFI bedriver er:
    Vi var med på den første norske satsingen til Game Developers Conference i San Francisco i 2015 og NFI kastet seg på det hele og laget en katalog over «Norwegian Games» hvor 11 av oss tolv som var med var representert. Den som ikke var representert var jo da selvfølgelig mitt selskap og begrunnelsen var at de kun tok med de som hadde blitt støttet av NFI og «glemte» å ta med resten, altså oss. Så ingen hjelp til oss som har måttet klare oss uten NFI i flere år altså.
    Det var litt flaut når de få som kom til standen vår (vi hadde tilogmed fått expoen sin aller verst plass, men det er nok mer uflaks i plasseringen) lurte på om vi var med de norske, siden de ikke fant oss i katalogen for å si det sånn.

    Også litt skryt: En ting som faktisk funker hos NFI, ihvertfall etter min erfaring, er reisestipendene. Vi har vært på mange konferanser kun fordi vi har hatt muligheten til å søke og fått reisestipend fra NFI. Uten disse hadde vi aldri hatt økonomi til å dra på halvparten av konferansene en gang.

    Må også legge til at jeg er helt enig med Frank Mosvold i at dette nok ikke er direkte NFI sin feil, men mye av det er på grunn av de statlige føringer de må følge. Jeg mener at man må rydde opp i roten av problemet og er enig med Jan Vardøen om at det hele burde vært startet helt på nytt og gjerne med et geriljafond i tillegg, også for spill.

  18. Jan Vardøen har mange gode poenger, selv om han maler fanden på veggen og slenger ut litt for mange unøyaktigheter om størrelsen på NFIs administrasjon. Noen baller synes jeg Vardøen heller bør sparke ut mot bransjen og produsentforeningen, enn inn mot NFI.

    Men, å ha en ytre fiende kan være nyttig for så mangt. Forhåpentligvis kan det komme noe godt ut av det. For all del: NFI har behov for en slankekur, et generasjonsskifte i flere ledd, og en holdningsendring. Men denne prosessen opplever jeg at er i gang. Det går ikke fort, men det har en positiv retning. Det er kanskje sånn det må være. Institusjoner skal ikke vende kappen med vinden.

    Men noen trekk er overmodne:

    1) Krav om opptak og/eller etterarbeid i Norge for produksjons- OG etterhåndsstøtte. Det er helt hull i hodet av NFI å pøse kulturkroner ut av landet, og helt hull i hodet av norske produsenter å argumentere for at denne særnorske subsidiedoubledippingen er en sunn praksis.

    Det kan synes som at norske produsenter og regissører lider av et kulturelt mindreverdighetskompleks der man må til New York for å føle seg relevant, og lage en amerikansk puddingindiefilm kjemisk renset for norske skuespillere og fagarbeidere, med noen titalls NFI-millioner som sovepute. Når filmen ikke føles like relevant for et norsk publikum, omtaler produsenten selv publikumstallene som relativt gode for det som tross alt er en _amerikansk_ indiefilm. Bransjen skriker etter regissører og produsenter med interesse for den norske filmens og virkelighetens terroir, det være seg en Woody Allen eller Alexander Payne.

    2) For å kompensere for at norske produsenter ikke kan flytte ubegrenset med støttekroner ut, må samproduksjonsordningen styrkes vesentlig. Tredobling. Femdobling. Det vil gjøre norske produsenter mer attraktive som finansieringspartnere.

    3) Også regionalt må det taes grep. Regionale sentre og filmfond må slås sammen, og et filmfond/senter i Oslo etableres. Det må stilles krav om at den offentlige støtten til de regionale fondene går til kunstnerisk ambisiøse prosjekter. Dette vil skape en motoffentlighet til NFI, og muligheten til å opprette geriljafond i nær kontakt med brukerne med en sømløs overgang fra kortfilm til geriljaspillefilm. Det er ikke NFI sin oppgave.

  19. Jasså, så reisestipendet funka? DET fant tydeligvis NFI ut også!!! 26 representanter til festivaler hvor vi IKKE er representert????Sponser vi FEST her?? Dette ender med en skikkelig skallebank!!!

  20. Hva skal et statlig organ for kunst- og filmutvikling bidra til? Det må bli stilt grunnleggende spørsmål om hvilke samfunnsveldedige verdier disse støttede prosjektene medbringer.

    Jeg mener at den første oppgaven til et statlig organ for kunst er å bidra bidra til demokrati og diskusjon, nettopp gjennom kunsten. Og dermed blir det feil om NFi da støtter prosjekter som kunne vært privatfinansiert, bare for å få penger tilbake i kassa (?). At NFI da definerer seg på linje med et privat filmselskap er jo helt absurd.

    God film kommer derimot ikke bare av penger. Alt teller. Filmkritikken, filmutdannelsene, festivalene etc. Vi må utvikle en kultur for å utfordre det norske filmspråket, og til å stille filosofiske, eksistensielle spørsmål om vår tilværelsen. Vi må støtte opp om det uvanlige.

    Et vesentlig problem er hvordan vi formidler filmkunsten til unge. Å uttrykke seg selv er ikke slik de fleste unge mennesker utvikler filminteresse i norge, men heller å imitere. Organer som Amandus tar seg friheten med å definere hva et filmtalent er. Istedenfor å diskutere, trekke frem et unormalt og distinkt filmspråk utviklet av en ung og nysgjerrig filmskaper, for så å snakke om filmen hans/hennes på et verdig måte, skal man fra første stund heller tilpasse seg konvensjonelle måter å tenker på film på. For unge filmskapere dreier seg diskusjonene om film ofte kun rundt banale håndverskmessige forbedringer. Det blir ikke diskutert essens. Film skal ikke være uklart og ambivalent, det skal rå entydighet i ren historieformidling (for at vi ikke skal bli forvirret, og begynne å tenke da. Det ville jo vært helt crazy). Man tråkker ned på og ignorerer uvanlig film, fordi man ikke forstår det, fordi man ikke vil forstå, eller ikke har kapasiteten til det. Resultatet blir en banal og middelmådig filmkultur, som i sin desperasjon prøver å imitere blockbusters fra den andre siden av kloden.

    Uten en vilje til å ha samtaler om film som også utfordrer, er det ingen som lærer, og det begrenser muligheten for unge mennesker å skape et uttrykk som kan tillate publikum å se verden fra deres unike synsvinkel – fordi man bare vil passe inn.

  21. Jahhh….. Et passe halvhjertet og fluffy svar fra Virke der…..Det er ihvertfall mer enn klart for meg at den byråkratiske soppen har spredt seg tungt til NFI også og har skapt en kultur «so lofty that they sound as if they shit marble.» Dette gavner ikke norsk film. Jeg hadde en lengre samtale med fotograf Ian Brodie om filmturisme på New Zeland (og andre land som greier «svinge seg rundt») og hva i helvete som var problemet i Norge for å få til det samme!!?? Det er SOPPEN!! This calls for a DETOX!!!

  22. Jeg noterer at NFI er i full forsvarsmodus og har brukt lang tid å skrive et ganske kreativt svar i «Filter». Uten å trave gjennom det punkt for punkt, kan jeg si at det inneholder noen sannheter, noen halvsannheter, en god del tåkeprat og noen direkte usannheter, som kan tilbakevises ganske enkelt. Men jeg er ikke her for å skape steile fronter eller skru opp konfliktnivået. Jeg klarer meg fint, diskusjonen handler heller om norsk film og dens muligheter. Fint å se så mange innlegg, keep ’em coming! (Og takk for all støtte, det varmer!)

  23. Takk for at du synliggjør og staker opp flaskehalsene! Når det da begynner å tyte ut puss i form av fluffy tåkeprat er det en fin begynnelse for opprensk og påfyll av ny luft! I et kvelende tett og fullstappa kammer er det lite som gror!! Og hvis de bruker Round-up på spirene som banker på så blir det ikke mye tilvekst!!!!

  24. Torbjørn Urfjell i Virke:

    «…ingen er best til å skrive, regissere, produsere og så distribuere sine verk. Jeg oppfordrer deg til å gjøre klarere valg og kople deg tettere på andre dyktige folk.»

    Herr Urfjell har tydeligvis ikke hørt om Bent Hamer. Kanskje herr Urfjell skal holde seg til det han er best på – sosialistisk politikk. Så kan vi andre konsentrere oss om å lage film.

  25. Bent Hamer er utdannet filmprodusent.
    Selv om han både skriver, regisserer og produserer sine filmer, samarbeider han også med andre produsenter og/eller har internasjonale co-produsenter.
    Han lar andre distribuerer sine filmer på kino i Norge.
    Han har anerkjente internasjonale salgsagenter til å selge filmene sine.
    Bent Hamers filmer har ett betalende publikum, i både Norge og utlandet, og filmene hans har fått støtte fra Norsk filminstitutt.

    • Og poenget ditt var? At Hamer samarbeider med andre aktører? Det gjør jo Vardøen også. Om han står for distribusjonen sin selv veit jeg ikke. Men ser ingen grunn til at en særdeles oppegående forretningsmann som Vardøen ikke skulle kunne gjøre dette også selv, om han ønsker det. Selvsagt i samarbeid med andre.
      Hamer har et betalende publikum. Det har vel også Vardøen? Eller sitter du på inside informasjon om hvordan man kan se filmene hans gratis ?

  26. Noe av det Urfjell kommenterte var jo nettopp av Jan Vardøen kanskje burde alliere seg med litt flere, og ikke selv være både manusforfatter, regissør, produsent og distributør, hvorpå du mente at Urfjell ikke hadde hørt om Bent Hamer.

  27. Hvorfor kan man ikke kommentere på de to siste artiklene som er skrevet om denne saken? Kanskje man kan begynne å snakke om den åpenbare korrupsjonen hos NFI. Indie Film gikk fra null til tilskudd i omtrent hver eneste tilskuddsordning da en viss medeier i selskapet ble tatt opp som dokumentarfilmkonsulent i NFI. Det var selvsagt den andre av de to konsulentene som stod for tildelingen, men her lukter det vel inhabilitet lang vei??

  28. Ser man det ja….Pusset er illeluktende til og med. Her trengs det tydeligvis både internrevisjon, eksternrevisjon og utblåsning alle veier. Ja, jeg stusset også over at man ikke kunne kommentere på siste artikkel….prøver man å legge debatten dø???

  29. Vi vil oppfordre alle til å delta i debatten i form av innlegg. Send dem til [email protected]. Bare da kan vi få en skikkelig debatt. Vi har åpnet dette kommentarfeltet på ubestemt tid, men forbeholder oss retten til å fjerne insinuasjoner og udokumenterte påstander. mvh Redaksjonen.

  30. Flott innlegg! En fin mulighet til å diskutere ting det ellers er vanskelig å finne en platform for.

    Som ung filmskaper selv vil jeg gjerne kommentere på innlegget til «filmstudent». Jeg er enig i at filmkunst ikke blir formidlet godt nok til unge filmskapere i Norge idag. Det er slett ikke mangel på tilbud for unge, eller talentfulle kurs-veiledere, men fokuset er enten på håndverk, imitasjon eller lett kreativ lek.

    

I allmenn skolegang tas ikke film serriøst overhode, verken som kunstutrykk eller kommunikasjonsform. Levende bilder dominerer hverdagen vår totalt og har vært med å forme mange viktige politiske skift, men i allmenn skolegang er film kun avveksling eller en premie fra læreren. Om filmen i det hele tatt diskuteres i klassen, er det kun en overfladisk diskusjon om historien, og aldri en diskusjon om det formmessige. Jeg synes filmutdanningen burde begynne allerede her, med i det minste et lite foredrag iløpet av Ungdomsskolen om hvordan ulike filmatiske valg påvirker hvordan vi opplever et videoklipp.



    Er man filminteressert søker man kanskje Medier og Kommunikasjon på VGS, og her fokuseres det på teknikk og imitasjon. Andre tilbud igjennom lokale filmsenter og Amandus gjør det samme. Og søker man en prod.ass rolle på en filmproduksjon blir man naturlig nok en del av et teknisk team, og kommer ikke nær nok de kunstneriske avgjørelsene til å få noen forståelse for dem. Det legger ikke noe godt grunnlag for filmkulturen vår når mange unge sparer penger til slider og stedicam for at filmene deres skal «se mer profesjonelle ut», heller enn å eksperimentere med det de har og finne ut hvor mange forskjellige ting film kan være. Mange norske ungdom lager teknisk solide filmer, men med en rekke intetsigende trackingshots, en historie og et narrativ som virker uinspirert og alt for velkjent, og overraskende ofte med dialog på engelsk. Jeg tror dette skyldes at unge oppfordres så sterkt til å imitere, og det de ser av film er hovedsakelig amerikanske filmer og serier på Netflix og kino.

    Mange andre tilbud som f.eks Grønnskjerm synes jeg alt for ofte også fokuserer på små, tekniske detaljer, heller enn forspråket og kunstneriske valg. Jeg er enig med «filmstudent» om at vi må kunne ha samtaler som utfordrer, også med de unge. Man skal ikke tvinge unge til å interessere seg for filmkunst og formspårk, men vi trenger å introdusere dem bedre for det, og ha et bedre tilbud for de som er interesserte. Jeg forstår at imitasjon og teknisk forståelse er viktig for å skape et fundament i filmutdannelsen, men steget videre kommer alt for sent, og for mange kommer det aldri. Unge må introduseres bedre for ulike filmer, ulike måter å tenke på, ulike filosofier, og generelt få en bedre ide om mulighetene i mediet.

    En annen ting som plager meg er denne ideen om at man må få penger i støtte fra et-eller-annet fond eller organ for å kunne lage film. Det er som det å få støtte er å få tillatelse til å gjennomføre prosjektet. En kompis, ung nyutdannet filmskaper, søkte støtte til en kortfilm fra sitt lokale filmsenter. Han fikk avslag. Da jeg spurte han hva planen hans var videre trakk han på skuldrene og sa «jobbe med søknaden, søke igjen ved neste frist». Det virker å være så mange unge filmkapere som pent stiller seg i penge-kø helt uten en plan-b. Jeg vet ikke om dette skyldes at de tenker det er slik bransjen fungerer, men vi er nødt til å motivere dem til å jobbe med å finne andre måter å få laget filmene sine på. Om de virkelig brenner for dem. For som Vardøen påpeker; det er ingen rett å lage film.



    Jeg er enig med Vardøen i at vi har massevis av talent i Norge. Det står ikke på talentet, men på filmkulturen. Eller snarere mangelen på en filmkultur. Vi har alle resurssene som skal til for å bygge opp en, så la oss begynne!

Leave a Reply to Anonym Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY