Prisen for det uperfekte

Prisen for det uperfekte

Det ”nye perfekte” er å vise frem sine arr og sin skittentøyvask. Hva gjør at fasadene nå sprekker og hvilke krav stiller det til fremstilling og etikk fra kringkasters side? Hedvig Montgomery om hvordan reality møter journalistikk i stadig nye flater.

Foto: Tendensen fra siste årenes dokumentarer (her: Idas dagbok) har inntatt tv.

«Det nye perfekte» er å vise frem sine arr og sin skittentøyvask. Bloggere har gått fra å vise frem en perfekt kløft til å vise frem arrene etter operasjonen som skapte den sammen kløften. Vanskelige familieforhold blir et tema på NRKs direktesendte Debatten. Det samme blir psykiske lidelser unge mennesker sliter med i den nye serien «Jeg mot meg» (les vårt intervju med serieskaperne). Hva gjør at fasadene nå sprekker og hvilke krav stiller det til fremstilling og etikk fra kringkasters side? Reality-tv ligger faktisk foran, og kan kanskje ha noen relevante innspill.

Enten publikum ser på nyheter eller underholdning, er følelsene den sentrale driveren. Publikum vil bli engasjert, berørt og opprørt. I reality-serienes barndom, tidlig på 2000-tallet, var det nok å vise frem «se hva de gjør»-historier. Big Brother-huset er det ypperste eksemplet. Hva gjør folk når døren er lukket og ingen vanligvis ser? Litt uskyldig sex under en dyne skapte enorme seertall. Etter 15 års utvikling, er dette ikke nok. Seerne vil føle med, forstå og se bak handlingen, også på reality-tv. Dårlig økonomi er ikke nok i Luksusfellen, vi vil forstå den personen som sitter med disse problemene – og dermed er oppvekst og uflaks i kjærlighet blitt viktige deler av historien.

Nå er blogg-sfæren på vei inn i en «bekjennelses-tid». Etter å ha møysommelig bygget opp perfekte fasader, er det på tide med «behind the scenes»-bekjennelser. Fordi det perfekte har mistet sin sjokk-effekt, kommer neste ytterlighet. Det uperfekte og det personlige må vises frem for at leserne ikke skal gå lei.

For å få frem historier som berører raskt, er reality-grepet, det vil si en iscenesettelse som er styrt av programskaper, stadig mer brukt. Ved å plassere den som skal fortelle i en uventet setting eller med andre personer, så kommer mer følelser raskere. Journalistikk møter reality på stadig fler flater.

Kravene til aktørene øker når overflaten ikke er nok, berøringskraften er avgjørende og er langt mer krevende for aktørene som skal målbære den. Det øker også kravet til produksjonsselskaper og kringkaster, der hvor det ikke er selvstyrte plattformer – som bloggere er. For behovet for omtanke både for deltagerne og for berørte tredje-parter, er stort. Det stiller også store journalistiske krav til å forstå forskjellen på en subjektiv historie og en sannhet. For all fremstilling er ikke sann, heller ikke når historien er sterk og når den berørte selv forteller den.

Alle deltagere skal leve videre med seg selv. Enten de stiller på en debatt, i en dokumentar eller i et reality-program, skal de leve videre med de historier som blir fortalt om dem. En lærdom fra reality-tv, er at deltagerne tar skade når spennet mellom hvordan de fremstilles og hvordan de faktisk er, blir for stort. Det er også en lærdom at mennesker i opprivende livsfaser eller som er unge, ikke kjenner seg selv godt nok til å forstå konsekvensene av hva de gjør og sier. Rett etter en livskrise eller i tenårene og tidlig i 20-årene, er risikoen større for at man stiller opp på ting som rett og slett ikke er bra for en.

Det påhviler altså produksjon og kringkaster et ekstra ansvar når historier målbæres av unge mennesker og av mennesker som nettopp har kommet ut av vanskelige perioder i livet sitt. Deres historier og selvbilde må ivaretas på en måte som gir rom for endring. En 17-åring kan ha et sterkt ønske om å fortelle om sin selvskading, uten at det er nyttig for henne å gjøre det. Det kan være sant, uten at det er nyttig. Kringkaster må ha et blikk for at denne unge jenta kommer til å ønske å stå for noe annet, ha andre historier som betyr mer, om bare noen år. Den mer modne utgaven av deltageren, må også få en plass – selv om hun ikke finnes enda. Det er et produksjonsansvar å ligge foran sine deltagere i å forstå konsekvenser.

De rent familiære oppgjørene er blitt et nytt innslag i seriøse medier. Her møtes virkelig det private og det offentlige på en nærmest sjokk-artet måte. Møter som kanskje burde ha skjedd på kammerset, skjer i fullt rampelys. Gjerne i kjølvannet av en bok som en av partene ønsker å få oppmerksomhet rundt. For et par år siden skrev datteren til Anna Wahlgren en bok om sin vanskelige oppvekst. En ytterst privat fortelling som fikk offentlighetens oppmerksomhet fordi hennes mor har skrevet en rekke bøker om nettopp barneoppdragelse. Det uperfekte sipret frem til offentligheten, og maskefallet er formidabelt. Her hjemme har vi nå vært vitne til at Anders Torp, sønn av pastor Jan-Åge Torp, har tatt et oppgjør med sin far. Også han har skrevet en bok om sin oppvekst, og det viser seg at fasaden slår sprekker. Også pastorer er feilbarlige foreldre. NRK og TV2 bistår med å arrangere møter mellom far og sønn som tar oppgjøret både til et nytt nivå og ut til offentligheten.

På hvilken måte kan slike private oppgjør håndteres uten at de gjør ytterligere skade på familier og enkeltpersoner? Og hvilket ansvar har journalister og programskapere for å undersøke sannheten og nyansene i historiene? Er noe sant når det har stått i en bok, eller, for den del, på en blogg? Og når tipper det for seeren, når er det private for privat og dermed både for smertefullt og for lite allmengyldig til at det er verdt seerens følelser og tid?

For produksjonsselskap og kringkaster stiller dette ytterligere krav til kunnskap, kilde-kritikk og også psykologisk forståelse av sine deltagere. Jo dypere media går inn i den private sfære for å berøre sine seere, jo større ansvar for de personer som stiller opp. Kontrollspørsmålene er ikke spesielt vanskelige i seg selv; Er det virkelig sant? Finnes det flere måter å forstå denne historien på? Hvem er berørt, og hvem burde vite om dette før det blir fortalt til alle? Og hvordan vil de involverte personene leve videre dersom vi bruker historien i vårt format? Klarer vi å følge opp de involverte, eller slutter vår kontakt når innspillingen av programmet er over?

Det private har en voldsom kraft i det offentlige rom – og det finnes mange historier som bør fortelles. Men prisen å betale for de involverte kan være høy, og bør ikke være et privat ansvar. Bransjens kunnskap om journalistikk og screening kan sammen brukes til å kvalitetssikre den nye, emosjonelt fokuserte fremstillingen av deltagere og debattanter. Kunnskap om oppfølging av deltagere fra reality-verdenen kan også med stor fordel flytte over til andre deler av bransjen, når det er private historier som kommer i spill.

Å leve i sannhet er vanskelig nok i det private liv. Når det private møter det offentlige blir det ytterligere vanskeliggjort. Ønsket om å være helt i sin egen historie ligger dypt i oss alle. Noen ganger er det ikke så enkelt at det bare er ofre og helter. Derfor trengs det så mye omtanke og etikk i bruk av de private historier.

Hedvig Montgomery er psykolog. Ved siden av å ha jobbet direkte i svært mange reality-produksjoner har hun holdt kurs for både tv-kanaler, produksjonsselskaper og studentene på Høgskolen i Lillehammer om tv, etikk og vanlig folk på skjerm.

Tidligere innlegg av Montgomery:

Å se en realitydeltaker vokse

Når det private blir felleseie

Å holde en annens selvbilde

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Prisen for det uperfekte

Prisen for det uperfekte

Det ”nye perfekte” er å vise frem sine arr og sin skittentøyvask. Hva gjør at fasadene nå sprekker og hvilke krav stiller det til fremstilling og etikk fra kringkasters side? Hedvig Montgomery om hvordan reality møter journalistikk i stadig nye flater.

Foto: Tendensen fra siste årenes dokumentarer (her: Idas dagbok) har inntatt tv.

«Det nye perfekte» er å vise frem sine arr og sin skittentøyvask. Bloggere har gått fra å vise frem en perfekt kløft til å vise frem arrene etter operasjonen som skapte den sammen kløften. Vanskelige familieforhold blir et tema på NRKs direktesendte Debatten. Det samme blir psykiske lidelser unge mennesker sliter med i den nye serien «Jeg mot meg» (les vårt intervju med serieskaperne). Hva gjør at fasadene nå sprekker og hvilke krav stiller det til fremstilling og etikk fra kringkasters side? Reality-tv ligger faktisk foran, og kan kanskje ha noen relevante innspill.

Enten publikum ser på nyheter eller underholdning, er følelsene den sentrale driveren. Publikum vil bli engasjert, berørt og opprørt. I reality-serienes barndom, tidlig på 2000-tallet, var det nok å vise frem «se hva de gjør»-historier. Big Brother-huset er det ypperste eksemplet. Hva gjør folk når døren er lukket og ingen vanligvis ser? Litt uskyldig sex under en dyne skapte enorme seertall. Etter 15 års utvikling, er dette ikke nok. Seerne vil føle med, forstå og se bak handlingen, også på reality-tv. Dårlig økonomi er ikke nok i Luksusfellen, vi vil forstå den personen som sitter med disse problemene – og dermed er oppvekst og uflaks i kjærlighet blitt viktige deler av historien.

Nå er blogg-sfæren på vei inn i en «bekjennelses-tid». Etter å ha møysommelig bygget opp perfekte fasader, er det på tide med «behind the scenes»-bekjennelser. Fordi det perfekte har mistet sin sjokk-effekt, kommer neste ytterlighet. Det uperfekte og det personlige må vises frem for at leserne ikke skal gå lei.

For å få frem historier som berører raskt, er reality-grepet, det vil si en iscenesettelse som er styrt av programskaper, stadig mer brukt. Ved å plassere den som skal fortelle i en uventet setting eller med andre personer, så kommer mer følelser raskere. Journalistikk møter reality på stadig fler flater.

Kravene til aktørene øker når overflaten ikke er nok, berøringskraften er avgjørende og er langt mer krevende for aktørene som skal målbære den. Det øker også kravet til produksjonsselskaper og kringkaster, der hvor det ikke er selvstyrte plattformer – som bloggere er. For behovet for omtanke både for deltagerne og for berørte tredje-parter, er stort. Det stiller også store journalistiske krav til å forstå forskjellen på en subjektiv historie og en sannhet. For all fremstilling er ikke sann, heller ikke når historien er sterk og når den berørte selv forteller den.

Alle deltagere skal leve videre med seg selv. Enten de stiller på en debatt, i en dokumentar eller i et reality-program, skal de leve videre med de historier som blir fortalt om dem. En lærdom fra reality-tv, er at deltagerne tar skade når spennet mellom hvordan de fremstilles og hvordan de faktisk er, blir for stort. Det er også en lærdom at mennesker i opprivende livsfaser eller som er unge, ikke kjenner seg selv godt nok til å forstå konsekvensene av hva de gjør og sier. Rett etter en livskrise eller i tenårene og tidlig i 20-årene, er risikoen større for at man stiller opp på ting som rett og slett ikke er bra for en.

Det påhviler altså produksjon og kringkaster et ekstra ansvar når historier målbæres av unge mennesker og av mennesker som nettopp har kommet ut av vanskelige perioder i livet sitt. Deres historier og selvbilde må ivaretas på en måte som gir rom for endring. En 17-åring kan ha et sterkt ønske om å fortelle om sin selvskading, uten at det er nyttig for henne å gjøre det. Det kan være sant, uten at det er nyttig. Kringkaster må ha et blikk for at denne unge jenta kommer til å ønske å stå for noe annet, ha andre historier som betyr mer, om bare noen år. Den mer modne utgaven av deltageren, må også få en plass – selv om hun ikke finnes enda. Det er et produksjonsansvar å ligge foran sine deltagere i å forstå konsekvenser.

De rent familiære oppgjørene er blitt et nytt innslag i seriøse medier. Her møtes virkelig det private og det offentlige på en nærmest sjokk-artet måte. Møter som kanskje burde ha skjedd på kammerset, skjer i fullt rampelys. Gjerne i kjølvannet av en bok som en av partene ønsker å få oppmerksomhet rundt. For et par år siden skrev datteren til Anna Wahlgren en bok om sin vanskelige oppvekst. En ytterst privat fortelling som fikk offentlighetens oppmerksomhet fordi hennes mor har skrevet en rekke bøker om nettopp barneoppdragelse. Det uperfekte sipret frem til offentligheten, og maskefallet er formidabelt. Her hjemme har vi nå vært vitne til at Anders Torp, sønn av pastor Jan-Åge Torp, har tatt et oppgjør med sin far. Også han har skrevet en bok om sin oppvekst, og det viser seg at fasaden slår sprekker. Også pastorer er feilbarlige foreldre. NRK og TV2 bistår med å arrangere møter mellom far og sønn som tar oppgjøret både til et nytt nivå og ut til offentligheten.

På hvilken måte kan slike private oppgjør håndteres uten at de gjør ytterligere skade på familier og enkeltpersoner? Og hvilket ansvar har journalister og programskapere for å undersøke sannheten og nyansene i historiene? Er noe sant når det har stått i en bok, eller, for den del, på en blogg? Og når tipper det for seeren, når er det private for privat og dermed både for smertefullt og for lite allmengyldig til at det er verdt seerens følelser og tid?

For produksjonsselskap og kringkaster stiller dette ytterligere krav til kunnskap, kilde-kritikk og også psykologisk forståelse av sine deltagere. Jo dypere media går inn i den private sfære for å berøre sine seere, jo større ansvar for de personer som stiller opp. Kontrollspørsmålene er ikke spesielt vanskelige i seg selv; Er det virkelig sant? Finnes det flere måter å forstå denne historien på? Hvem er berørt, og hvem burde vite om dette før det blir fortalt til alle? Og hvordan vil de involverte personene leve videre dersom vi bruker historien i vårt format? Klarer vi å følge opp de involverte, eller slutter vår kontakt når innspillingen av programmet er over?

Det private har en voldsom kraft i det offentlige rom – og det finnes mange historier som bør fortelles. Men prisen å betale for de involverte kan være høy, og bør ikke være et privat ansvar. Bransjens kunnskap om journalistikk og screening kan sammen brukes til å kvalitetssikre den nye, emosjonelt fokuserte fremstillingen av deltagere og debattanter. Kunnskap om oppfølging av deltagere fra reality-verdenen kan også med stor fordel flytte over til andre deler av bransjen, når det er private historier som kommer i spill.

Å leve i sannhet er vanskelig nok i det private liv. Når det private møter det offentlige blir det ytterligere vanskeliggjort. Ønsket om å være helt i sin egen historie ligger dypt i oss alle. Noen ganger er det ikke så enkelt at det bare er ofre og helter. Derfor trengs det så mye omtanke og etikk i bruk av de private historier.

Hedvig Montgomery er psykolog. Ved siden av å ha jobbet direkte i svært mange reality-produksjoner har hun holdt kurs for både tv-kanaler, produksjonsselskaper og studentene på Høgskolen i Lillehammer om tv, etikk og vanlig folk på skjerm.

Tidligere innlegg av Montgomery:

Å se en realitydeltaker vokse

Når det private blir felleseie

Å holde en annens selvbilde

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY