Mens Tunnelen, som nå har premiere på Tribeca, var i postproduksjon, gjorde André Øvredal ferdig thrilleren The Autopsy of Jane Doe og startet castingen på Emergence, samtidig som han utvikler to norske langfilmer. – I praksis har jeg holdt på med Tunnelen i fem år, forteller han om den dystopiske, vfx-tunge kortfilmen.
– Denne filmen hadde ikke vært mulig uten en stor porsjon dugnadsånd, understreker regissør André Øvredal.
I 2010 mottok han Storyline-prisen for manuset til kortfilmprosjektet Tunnelen. Som prisvinner fikk han blant annet gratis etterarbeid, studio, kamera og lys til en verdi av én million kroner. Med planer om en effekttung kortfilm tok det halvannet år å få resten av finansieringa på plass. Og deretter fem år å ferdigstille hele prosjektet.
– Vi har brukt mye tid på å klippe om og tilpasse filmens lengde til å komme innenfor rammene av det som var mulig å gjennomføre med tanke på vfx, forteller Øvredal som tidligere har laget blant annet spillefilmenTrolljegeren.
– Arbeidet er utført av både Storyline og Gimpville, og er i praksis gratisarbeid, så det har vært en prosess som tar tid. Forståelig nok kunne de ikke alltid sette seg ned å gjøre effektene til denne filmen om det gikk på bekostning av prosjekter de kunne tjene penger på, sier Øvredal.
Tunnelen er løselig basert på novellen The Tunnel Ahead avAlice Glaser som Øvredal leste på ungdomsskolen, og raskt tenkte kunne være spennende å filmatisere. Handlingen er satt til et dystopisk, overbefolket univers, hvor en familie sitter i trafikkork etter en dag på stranden, mens de venter på å få kjøre tilbake til byen.
– Novellen ligger i bunnen, men jeg har også tatt inn en del voksenelementer. Ting jeg vet mer om som voksen enn da jeg leste den som ungdom. Forholdet mellom foreldrene og barna i bilen, kommunikasjonen der. De omliggende omstendighetene er nok også mer preget av forståelsen av hvordan verden har utviklet seg, mener Øvredal.
– Jeg har vært opptatt av å opprettholde blandingen av det menneskelige og det klaustrofobiske i den vanvittige situasjonen de befinner seg i. Men samtidig å holde settingen litt hemmelig for publikum ved å gradvis fortelle dem mer og mer om omgivelsene.
Det å få publikum engasjert i karakterene selv om de bare sitter i en bil, beskriver han som regimessig fascinerende.
– Det å ha dem i den bilen, men samtidig få publikum til å kjenne på en livsfare, den kontrasten har alltid fascinert meg. Å bygge spenning uten at karakterene gjør noen verdens ting.
Mens Tunnelen ble ferdig
Mens Tunnelen har vært i postproduksjon, har Øvredal rukket å være innom en rekke ulike prosjekter, som sci-fi thrilleren Emergence om en gjeng gruvearbeidere på en fjern måne, en film han har jobbet med i mange år.
– Der har vi bearbeidet manus i lang tid og fått på plass finansiering. Det har vært en langtekkelig prosess. Nå sitter vi og venter på castingmuligheter. Vi sender ut manus til folk vi ønsker å få med, og venter på om de takker ja. Det er veldig mye stillstand. Ofte kan det ta noen måneder før vi takker nei, og vi må lete videre.
Han jobber med Scandinavian Star-prosjektet og Sydpolen her hjemme, har akkurat vært i USA og pitchet en spillefilm til studioene der borte, og så er han nesten ferdig med thrilleren The Autopsy of Jane Doe, med Emile Hirsch og Brian Cox i hovedrollene.
– Jane Doe har et tettere slekstskap med Tunnelen enn med for eksempel Trolljegeren, forklarer han.
– Tunnelen og Jane Doe har begge en mye mer kontrollert stil og et roligere filmspråk. I arbeidet med Tunnelen fikk jeg større selvsikkerhet på det formspråket. Jeg så at jeg kunne bygge dramatikk gjennom kontrollert bruk av vinkler, tempo og måten historien blir fortalt på.
I likhet med Tunnelen dreier Jane Doe seg om det medmenneskelige spillet mellom nære karakterer mens de er i spenningsfulle og anspente situasjoner.
– I Tunnelen er det foreldre og barn, mens i Jane Doe står det mellom far og sønn. Karakterene stilles opp mot en uforståelig stor problemstilling i begge filmene. Så å lage et samspill som kan fungere opp mot det, synes jeg er spennende å jobbe med.
Livet til en kortfilm
Det tar ufattelig mye energi å lage kortfilm, sier Øvredal, og i Tunnelens tilfelle har det tatt mer tid enn å lage Trolljegeren. Men han mener kortfilmformatet er fantastisk for å fortelle konsentrerte historier med uhyre presisjon. Han skulle bare ønske kortfilmen hadde et større marked.
– De får ikke noe liv. Som gjør at man må vurdere om man skal legge så mye ressurser i dem. Men for mange historier er kortfilm den perfekte formen. Og kortere formater har jo blitt mer populært – med tv-serier, Youtube-klipp, slike ting. Kanskje det kan kondisjonere publikum til å foretrekke enda flere kortformater.
Og kanskje kan festivalvisningen slå positivt ut for det videre livet til Tunnelen.
– Det er fantastisk å få ha premiere på Tribeca, selv om det er begrenset hvor mange som får sett filmen i kinosalen under visningene der. Men herregud, som jeg gleder meg til å reise dit og vise den frem. Så får folk endelig se arbeidet alle har lagt ned i den.Dette er en film som betyr enormt mye for meg, så jeg håper den kan få litt oppmerksomhet. Men det er et høydepunkt å vise den frem. Uansett lengde.
Filmplakaten til Tunnelen, som forteller mye om omfanget av effektene:
Mens Tunnelen, som nå har premiere på Tribeca, var i postproduksjon, gjorde André Øvredal ferdig thrilleren The Autopsy of Jane Doe og startet castingen på Emergence, samtidig som han utvikler to norske langfilmer. – I praksis har jeg holdt på med Tunnelen i fem år, forteller han om den dystopiske, vfx-tunge kortfilmen.
– Denne filmen hadde ikke vært mulig uten en stor porsjon dugnadsånd, understreker regissør André Øvredal.
I 2010 mottok han Storyline-prisen for manuset til kortfilmprosjektet Tunnelen. Som prisvinner fikk han blant annet gratis etterarbeid, studio, kamera og lys til en verdi av én million kroner. Med planer om en effekttung kortfilm tok det halvannet år å få resten av finansieringa på plass. Og deretter fem år å ferdigstille hele prosjektet.
– Vi har brukt mye tid på å klippe om og tilpasse filmens lengde til å komme innenfor rammene av det som var mulig å gjennomføre med tanke på vfx, forteller Øvredal som tidligere har laget blant annet spillefilmenTrolljegeren.
– Arbeidet er utført av både Storyline og Gimpville, og er i praksis gratisarbeid, så det har vært en prosess som tar tid. Forståelig nok kunne de ikke alltid sette seg ned å gjøre effektene til denne filmen om det gikk på bekostning av prosjekter de kunne tjene penger på, sier Øvredal.
Tunnelen er løselig basert på novellen The Tunnel Ahead avAlice Glaser som Øvredal leste på ungdomsskolen, og raskt tenkte kunne være spennende å filmatisere. Handlingen er satt til et dystopisk, overbefolket univers, hvor en familie sitter i trafikkork etter en dag på stranden, mens de venter på å få kjøre tilbake til byen.
– Novellen ligger i bunnen, men jeg har også tatt inn en del voksenelementer. Ting jeg vet mer om som voksen enn da jeg leste den som ungdom. Forholdet mellom foreldrene og barna i bilen, kommunikasjonen der. De omliggende omstendighetene er nok også mer preget av forståelsen av hvordan verden har utviklet seg, mener Øvredal.
– Jeg har vært opptatt av å opprettholde blandingen av det menneskelige og det klaustrofobiske i den vanvittige situasjonen de befinner seg i. Men samtidig å holde settingen litt hemmelig for publikum ved å gradvis fortelle dem mer og mer om omgivelsene.
Det å få publikum engasjert i karakterene selv om de bare sitter i en bil, beskriver han som regimessig fascinerende.
– Det å ha dem i den bilen, men samtidig få publikum til å kjenne på en livsfare, den kontrasten har alltid fascinert meg. Å bygge spenning uten at karakterene gjør noen verdens ting.
Mens Tunnelen ble ferdig
Mens Tunnelen har vært i postproduksjon, har Øvredal rukket å være innom en rekke ulike prosjekter, som sci-fi thrilleren Emergence om en gjeng gruvearbeidere på en fjern måne, en film han har jobbet med i mange år.
– Der har vi bearbeidet manus i lang tid og fått på plass finansiering. Det har vært en langtekkelig prosess. Nå sitter vi og venter på castingmuligheter. Vi sender ut manus til folk vi ønsker å få med, og venter på om de takker ja. Det er veldig mye stillstand. Ofte kan det ta noen måneder før vi takker nei, og vi må lete videre.
Han jobber med Scandinavian Star-prosjektet og Sydpolen her hjemme, har akkurat vært i USA og pitchet en spillefilm til studioene der borte, og så er han nesten ferdig med thrilleren The Autopsy of Jane Doe, med Emile Hirsch og Brian Cox i hovedrollene.
– Jane Doe har et tettere slekstskap med Tunnelen enn med for eksempel Trolljegeren, forklarer han.
– Tunnelen og Jane Doe har begge en mye mer kontrollert stil og et roligere filmspråk. I arbeidet med Tunnelen fikk jeg større selvsikkerhet på det formspråket. Jeg så at jeg kunne bygge dramatikk gjennom kontrollert bruk av vinkler, tempo og måten historien blir fortalt på.
I likhet med Tunnelen dreier Jane Doe seg om det medmenneskelige spillet mellom nære karakterer mens de er i spenningsfulle og anspente situasjoner.
– I Tunnelen er det foreldre og barn, mens i Jane Doe står det mellom far og sønn. Karakterene stilles opp mot en uforståelig stor problemstilling i begge filmene. Så å lage et samspill som kan fungere opp mot det, synes jeg er spennende å jobbe med.
Livet til en kortfilm
Det tar ufattelig mye energi å lage kortfilm, sier Øvredal, og i Tunnelens tilfelle har det tatt mer tid enn å lage Trolljegeren. Men han mener kortfilmformatet er fantastisk for å fortelle konsentrerte historier med uhyre presisjon. Han skulle bare ønske kortfilmen hadde et større marked.
– De får ikke noe liv. Som gjør at man må vurdere om man skal legge så mye ressurser i dem. Men for mange historier er kortfilm den perfekte formen. Og kortere formater har jo blitt mer populært – med tv-serier, Youtube-klipp, slike ting. Kanskje det kan kondisjonere publikum til å foretrekke enda flere kortformater.
Og kanskje kan festivalvisningen slå positivt ut for det videre livet til Tunnelen.
– Det er fantastisk å få ha premiere på Tribeca, selv om det er begrenset hvor mange som får sett filmen i kinosalen under visningene der. Men herregud, som jeg gleder meg til å reise dit og vise den frem. Så får folk endelig se arbeidet alle har lagt ned i den.Dette er en film som betyr enormt mye for meg, så jeg håper den kan få litt oppmerksomhet. Men det er et høydepunkt å vise den frem. Uansett lengde.
Filmplakaten til Tunnelen, som forteller mye om omfanget av effektene:
Legg igjen en kommentar