Det sorte fåret

Det sorte fåret

Hvis suksess er den beste form for hevn, har serieskaper Øystein Karlsen god grunn til å glise. Fra å få sparken av selveste kringkastingssjefen i NRK, gikk han hen og skapte Norges mest prisvinnende TV-serie for TV2. Det er tid for den store samtalen om «Dag», i Trygve Allister Diesens intervjuserie med nordiske serieskapere.

Alt før den fjerde sesongen, som i høst gikk på TV 2, har serien Dag har vunnet elleve Gullruter og fått hele 26 nominasjoner (du kan se alle episodene her). Etter anmeldelsene å dømme, kan det fort bli flere når nye Gullruter deles ut til våren. Som forfatter – og også regissør – av de alle fleste episodene, er Karlsen kanskje den aller mest sentrale kraften bak serien. – Det vi konkurrerer om er folks tid, sier han, og mener at det stiller krav til kvalitet og originalitet hos både serieskapere og kanaler. Selv lærte han tv i radio, og tror mer på samarbeid enn «One Vision».

La oss starte med begynnelsen. Såvidt jeg vet har du ikke gått på filmskole. Hva var veien din inn i bransjen?

– Den eneste utdannelsen jeg har er to år på snekker’n i Halden. Begge foreldrene mine er arbeiderklasse, som alle generasjonene før dem. Jeg tror de syntes det var lurt at jeg fikk en ordentlig jobb.

Men konseptet «ordentlig jobb» funket ikke særlig lenge for Karlsen. Det avgjørende øyeblikket kom da han var alene på en byggeplass klokken sju om morgenen. Det var vinter og mørkt, og så kaldt at han måtte kakke is av 2/4-ene før han i det hele tatt kunne begynne å sage i dem. Øystein la ned hammeren og gikk. Like etter begynte han i nærradio i Halden, en jobb som snart ledet ham over i P3 og programmene XL og Herreavdelingen.

– Det som er fint med radio er at du daglig får ansvar for å lage noe fra idé til ferdig produkt. Man går igjennom en mikroprosess som minner om det å lage film, hver eneste dag. Fra å tenke ut hvilken historie man skal fortelle til hvordan man forteller den og hvem som skal være med. I tillegg lager man lydlandskap. Og så må man levere på deadline. Det er en utrolig bra skole for å lære hvordan man effektivt forteller en historie.

Som 26-åring ble eks-snekkeren markedssjef i NRK Radio, til han tre år senere på ganske dramatisk vis fikk fyken. Samarbeidet med Kristopher Schau var godt i gang, og det var det som ledet han inn i fortapelsen i statskanalen.

– Vi lagde et program som het Norge i krig, da vi fikk sparken av Johnny Bernander (tidligere kringkastingssjef, journ. anm). Johnny er personlig kristen, og det programmet var vel ikke akkurat forenlig med hans personlige tro. Så han overstyrte radiodirektøren, som sa opp i protest, og sørget for at vi ble båret ut med beina først.

Men bannlysningen på radio stilnet ikke Schau og Karlsen. Den ledet tvert imot til gjenoppstandelse på tv, til enda kraftigere klang av pauker og basuner.

– Vi gikk rett til TV2, og som en ren hevnaksjon mot Johnnys personlig kristne verdier laget vi programmet De sju dødssyndene. Vi fikk Dag opp å stå halvannet år senere. Siden har vi vært i TV2.

”Dette kan jeg”       

De sju dødssyndene endte opp med å bli kåret til Årets nyskapning, og dermed vant radarparet sin første Gullrute. Dag har altså fulgt opp trenden, og er blitt et sikkert kort når TV 2 skal feire årets suksesser. Allerede før sesong 4, er den Norges mestvinnende dramaserie. Nettopp det, mener Karlsen, er en av grunnene til at den har fått gå i så mange sesonger. Serien elskes av sine fans, faktisk så mye at NRK Filmbonanzas publikum har kåret den til 2000-tallets norske serie. Samtidig er det er faktum at seertallene totalt sett ikke er blant de høyeste. Første sesong begynte på 480-500.000, mens de neste to lå på 300.000-tallet.

– Vi er ikke Farmen, for å si det sånn. Det er ikke vi som er motoren. Men jeg er veldig glad for at TV2 har satset på Dag over tid.

– Du var snekkeren som hadde gjort radio, og det du sjøl kaller «et par helt forferdelige, sjølfinansierte kortfilmer». Hvordan klarte du å få regiansvar på alle sju Dødssyndene?

– Jeg tror rett og slett at jeg løy og sa at «dette kan jeg». Karlsen ler høyt, og skynder seg å skryte av samarbeidspartnerne som gjorde det mulig, og da særlig klipper Simen Gengenbach og fotograf/produsent Paal Bugge Haagenrud.

– Gengenbach hadde regi i klippen, og jeg hadde ansvaret for at vi tok det vi skulle ha, fra de vinklene vi trengte. Så satt vi på klipperommet og laget det sammen. Haagenrud hadde også masse erfaring, og kunne trolig mer om alt alene enn det vi andre kunne til sammen. Så det var i hvert fall to som visste hva de drev med. Det gikk kjempefint, og ble i alle fall bra nok til at vi fikk lov til å lage andre ting. Dødssynd-teamet gikk sammen videre til Dag, og fikk etterhvert produsent Anders Tangen med.

Karlsen bruker for øvrig nesten konsekvent etternavn på alle sine samarbeidspartnere. De Karlsen faktisk er på fornavn med, er karakterene i serien – Dag, Ernst og Benedikt – og altså kringkaster Johnny fra NRK.

Du skriver sammen med Kristopher Schau. Hvordan foregår det, rent praktisk?

– Vi har veldig forskjellige arbeidsmetoder. Jeg går gjerne hvileløst rundt, før jeg hamrer ganske frenetisk tre timer per dag. Mens han kan sitte og kverne ved PC-en og skrive i åtte timer i strekk. Vi skjønte fort at vi ikke skulle sitte sammen og skrive. Vi skriver synopsisene sammen – litt over en side per episode. Og for første episode hver sesong skriver vi annenhver scene, slik at vi finner tilbake tonen. Deretter skriver vi annenhver episode, men gjør rewrites på hverandres episoder. Så forhåpentligvis kommer det ut som én stemme til slutt.

Har dere forskjellige stemmer i utgangspunktet?

– De blir mer og mer like etterhvert som vi har blitt kjent med karakterene. Min akilleshæl er at jeg kan være litt for litterær. Og han kan være litt for «street-aktig» i språket. Men det jevner seg ut. Han tar bort når jeg begynner å høres ut som en døll bok, og så kan jeg stryke når det står «fitte» for tredje gang på én side. Men vi har ganske lik forståelse av hvor vi skal. Vi var begge nerder og har vokst opp med å lese bøker, begge to. Så vi har en grei, felles referansebakgrunn litterært sett. Noe som for øvrig er bra med å være to, er at man forsøker å imponere hverandre litt. Det hender jeg får ting fra Schau og tenker: Faen det skulle jeg ha skrevet. Det er gøy.

Hvor mange ganger går manus gjennom kverna?

– Tre ganger. Én hos hver av oss. Så får vi tilbakemeldinger fra andre, før jeg gjør et shooting script. Men det er ganske lite som gjøres i siste runde, mest strykninger.

– Hvor lang tid tar det?

– Vi skriver hele serien, med alle rewrites, på to og en halv måned.. Vi skriver seks sider per dag hver. Da gjør vi en episodedraft per person i uka. Og så har vi førsteversjon av alle episodene i løpet av fem uker.

OYSTEIN KARLSEN - versjon 3

Å speile et samliv

La oss snakke konkret om produksjonen. Hvor mange minutter filmer dere per dag?

– Vi skyter i snitt 5,2 sider per dag, og én side tilsvarer ett minutt og ti sekunder. Episodene skal være 23 minutter ferdig klippet, så derfor skriver manus på 25 sider. Det ender opp i en førsteklipp på omtrent 28 minutter, som vi da hamrer ned til 23. Vi har en opptaksuke per episode, skyter med minst to kameraer hele tiden og tar sjelden mer enn tre tagninger per innstilling. Vi disponerer en hel kondemnert bygård, som er bygd om til studio. Der har vi alle faste locations – som Dags leilighet, Dags kontor, Dags forværelse, og Ernsts kontor, som altså er der er Lassgårds karakter holder til. Dessuten stedet til Dags søster, altså Mariannes leilighet, pluss en del ambulerende locations. Vi har også både sminke og kostyme der, og gjør nok 65 prosent av serien i det ene bygget.

– Så det blir typisk tre dager i studio, og to ute?

– Ja. Men vi samler utedagene, og det sparer vi leiebiler og alt mulig slikt på. Vi har bilparken bare i den perioden hvor vi er nødt til å flytte oss rundt.

Som regissør samarbeider Karlsen tett med produsentene for å komme inn på budsjett, og det merkes på tankesett og tilnærming. Og med god grunn, ifølge regissøren:

– Vi har et budsjett på totalt 15,5 millioner på 10 episoder, og med nærmest et ”all star cast”. Så vi er helt avhengig av å skjære der vi kan. Men det er vi til gjengjeld blitt ganske bra på. Dag er en liten serie som prøver å være stor.

– Serien er ganske ens i stil og form og hviler mye på dialog, selv om det tidvis er flotte bilder. Kan man si at de begrensede ressursene nesten har vært en fordel og hjulpet dere til å skape en egen look og identitet??

– Ja, men til å begynne med tror jeg ikke vi helt visste det selv. De to første sesongene av serien ble skutt på 1D, før vi gikk over til D300 i sesong 3, og D500 nå i sesong 4 (alle Canon, journ. anm). Vi skjøt med stillskameraer de to første sesongene, og hadde ikke mye penger til å bygge dekken. Første sesongen var den såpass naken at vi ikke kunne hvile kamera så lenge. Det var med på å øke klipperytmen. Dessuten skrev vi lengre manus i sesong én – vi skrev 27 sider – så for å få alt dytta inn på 23 minutter ble det kjapt klippet, og veldig ordrikt. Og det ble litt av formen. Dekken har blitt utvidet og forbedret etter hvert, så nå tåler den at kamera hviler litt lenger.

Dere har roet dere?

– Vi tillater oss i alle fall mer pauser nå. Serien forsøker å speile et samliv, og i samliv er det jo ofte først når det blir stille at det er fare på ferde. Så lenge man snakker sammen, funker det jo bra. Når folk ikke svarer, er det gjerne noe galt – og den følelsen tror vi publikum også har. Så når vi har pause, er det gjerne av en grunn.

Rene farger og tunge blåtoner

– Hvordan kom dere frem til den visuelle stilen til Dag?

– Før sesong 1 hadde vi ganske klare ideer. Vi ga skissene til produksjonsdesigner Kalli Juliusson og sa «vi tror det skal se sånn ut». Kalli svarte bare «nei, det skal det ikke». Så kom han tilbake halvannen uke senere og sa «sånn skal det se ut». Og slik ble det.

Da snakker vi om dekken?

– Dekken, og fargepaletten. Det Kalli kom frem med har vist seg å være meget riktig for karakteren Dag. Alt er monokromt, og går mye i rene farger og tunge blåtoner.

– Hva hadde du opprinnelig tenkt?

– At det skulle være mye mer sterilt. At det var en rød sofa og hvite vegger på kontoret til Dag, sånn at man ikke følte man kunne slappe av der. Men vi fikk til det samme med Kallis idé, bare på en måte som gjør at dekken tåler lyssettinga mye bedre enn et rom med hvite vegger.

– Hva med linsebruken? Dere bruker nesten aldri zoom, for eksempel?

– Det er også av rent praktiske årsaker. Første sesongen hadde vi bare fastlinser, hvor 50-millimeteren viste seg å gi de peneste nærbildene – og så har det blitt sånn. Kameraene er små, og uten kompendier, så vi kommer veldig tett inn i aksen. Veldig mye tettere enn man for eksempel ville med en Alexa. Det har også blitt en del av den visuelle stilen. Vi kan krype så tett inn i aksen at man får følelsen av at de ser hverandre rett inn i øya.

– Men dere bruker også en del vidvinkel?

– Ja, på Bendik-scener. Fordi det er litt mer forvrengt univers. Men terapiscenene skyter vi vanligvis med en eller to store mastere, en bakfra og en fra siden. Og så gjerne to utsnitt hver vei på hver av skuespillerne i sofaen, og på Dag. Slik har det blitt generelt – master og to utsnitt.

Karlsen foretrekker å skyte i kryss, fremfor å rette begge kameraene samme vei.

– Man får mest igjen for nyansene i spillet om man tar begge veiene på en gang. Så kan jeg skyte i kryss, særlig på nærbilder og i emosjonelle scener, så gjør jeg det. Noe lyden selvsagt hater oss for når vi skyter på avstand, for de kommer ikke inn med bommen.

– Hvor mye forarbeid har dere? 

– Nå sist ble det litt spesielt, for jeg hadde jobbet på Lilyhammer rett før. Etter at vi var ferdige med manus, var det tre uker til opptaksstart. De andre sesongene har vi hatt fem.

– Tre uker forarbeid på alle ti episodene??

– Ja. Det er helt sjukt. Men dekkene sto der, og de har mange innebygde praktikaler. Og når vi er inne flytter vi oss rundt med lite lys. Tror en 800-watter er den største lampa vi bruker interiørt.

Selv om budsjettene er stramme, holder serien seg med relativt romslig klippetid: tre og en halv uke per episode på 23 minutter. Det eneste fornuftige, mener både Karlsen og produsentene.

– Det er ikke i klippen man skal spare penger om du vil ha det optimale ut av råmaterialet. Det du har skutt koster deg tross alt 300.000 om dagen. Da vil du ha mest mulig igjen for det.

Dag 2 - versjon 2

En kollektiv ”one vision”

– Du jobber mye med de samme folka. Er det viktig for deg?

– Jeg synes det er trygt, så lenge man ikke er omgitt av ja-mennesker. Vi har vært ekstremt heldige med staben, alle sesongene. Jeg er ikke så veldig glad i å bli kjent med nye mennesker, som person er jeg ikke så flink til det. Og på settet er det sånn at jo mindre man må forklare fra bunnen av, jo deiligere er det.

– Har du noe forhold til begrepet «One Vision»? Er Dag din visjon, som både forfatter og regissør? 

Dag er resultatet av den kollektive visjonen til alle som har vært med, og innom manuset. Som regissør prøver jeg å skape et miljø der alle tør si det de mener, og tør å foreslå. Og så er jobben min å sile, så det går i den retningen man selv synes er best.

Er du da sjef på settet?   

– Ja, det er jeg nok, jeg kan godt drive settet. Men når man for eksempel har en scenograf med 30 års erfaring, er det bare dumt å ikke bruke det for alt det er verdt. Jeg tror at man får en bedre sum om man bruker alles hoder, enn om man tror at ens egen visjon er den beste. Jeg vil heller være trakta som leder ideene samme vei.

Hva med castingen? Hvem står for den?

Ellen Michelsen har gjort en kjempejobb der. Men for de større rollene pleier vi å vite hvem vi skriver for mens vi skriver manus.

Spør dere da først, eller skriver dere og bare gambler på at de vil si ja?

– Vi gambler. Dermed setter vi press på oss sjøl til å skrive noe som er såpass bra at de ikke kommer til å si nei. Og det har gått bra, vi har ennå ikke fått nei fra noen av dem vi har skrevet for.

– Så det er slik man får skuespillere som Iben Hjejle og Rolf Lassgård til det som i utgangspunktet er en liten, norsk serie?

– Vi erfarer i alle fall at det er lettere å nå frem slik. For skuespillere er det noe forlokkende å bli tilbudt en rolle som er skrevet akkurat for dem. Det betyr nok at de leser det med ekstra interesse.

Men for produksjonen kan det by på utfordringer. Da teamet ville ha MyAnna Buring, kjent fra Ripper Street, til årets sesong, måtte alle scenene hennes skytes ut på en uke, skviset mellom to Ripper Street-bolker. Da er det ekstra viktig å ha god kontroll på produksjonen og locations. Og skuespillerne tas også med på råd.

– Når manuset er nesten på plass, sender vi det ut til alle hovedskuespillerne. Noen har mange innspill, andre har færre. På settet forandrer vi ikke så mye. Men om noe sier noe morsomt, eller stryker noe som kan vises med spill, så kjøper jeg det med hud og hår.

Serien oppfattes ikke som særlig improvisert?

– Nei, bortsett fra Agnes Kittelsen, som spiller Dags sekretær. Jeg vet aldri hva som kommer ut av munnen på hennes karakter. Og det tror jeg ikke hun vet heller, før det skjer. Den karakteren er helt løpsk, og det er veldig gøy – også for de andre skuespillerne. Men i de lange dialogene, som dem mellom Lassgård og Antonsen, der er det ikke så mye som er improvisert. Der er dialogene mye mer bundet av struktur, og de har i tillegg helt vilt mye tekst å huske.

Sesong 4 er den siste for Dag. Hva gjør du fremover?

– Etter sesong 2 var vi litt redde for at vi bare hadde én serie i oss. Så da satte vi oss ned og lagde bibelen til fire andre serier. De er på 40– 50 sider hver. Det tok seks måneder.

Så nå har dere fire andre serier liggende klare?

– Nei, nå det blitt til fem som er der ute. Men ingen har fått grønt lys ennå.

I tillegg har Karlsen det han kaller «et par regitilbud», og det er stadig snakk om at Dag skal til Hollywood. Om så skjer, vil han gjerne være med. Men først og fremst er han opptatt av det som skjer her hjemme:

– Vi som lager tv må huske at det vi først og fremst konkurrerer om, er folks tid. Selv har jeg HBO, Netflix og AppleTV – og alt det veier jeg opp mot det som går på TV 2, TV 3 eller TV Norge. Det stiller også krav til kanalene – hvis de vil ha et publikum som er kresent, og ikke synes nakendating på TV Norge er den beste måten å bruke tida si på. Konkurrentene våre står som bautaer – mens vi har en brøkdel av budsjettene, og må nå opp likevel. Den utfordringa står alle tv-skapere i Norge overfor, og verre kommer det til å bli.

Dette intervjuet ble først publisert i desember/januar-utgaven

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Det sorte fåret

Det sorte fåret

Hvis suksess er den beste form for hevn, har serieskaper Øystein Karlsen god grunn til å glise. Fra å få sparken av selveste kringkastingssjefen i NRK, gikk han hen og skapte Norges mest prisvinnende TV-serie for TV2. Det er tid for den store samtalen om «Dag», i Trygve Allister Diesens intervjuserie med nordiske serieskapere.

Alt før den fjerde sesongen, som i høst gikk på TV 2, har serien Dag har vunnet elleve Gullruter og fått hele 26 nominasjoner (du kan se alle episodene her). Etter anmeldelsene å dømme, kan det fort bli flere når nye Gullruter deles ut til våren. Som forfatter – og også regissør – av de alle fleste episodene, er Karlsen kanskje den aller mest sentrale kraften bak serien. – Det vi konkurrerer om er folks tid, sier han, og mener at det stiller krav til kvalitet og originalitet hos både serieskapere og kanaler. Selv lærte han tv i radio, og tror mer på samarbeid enn «One Vision».

La oss starte med begynnelsen. Såvidt jeg vet har du ikke gått på filmskole. Hva var veien din inn i bransjen?

– Den eneste utdannelsen jeg har er to år på snekker’n i Halden. Begge foreldrene mine er arbeiderklasse, som alle generasjonene før dem. Jeg tror de syntes det var lurt at jeg fikk en ordentlig jobb.

Men konseptet «ordentlig jobb» funket ikke særlig lenge for Karlsen. Det avgjørende øyeblikket kom da han var alene på en byggeplass klokken sju om morgenen. Det var vinter og mørkt, og så kaldt at han måtte kakke is av 2/4-ene før han i det hele tatt kunne begynne å sage i dem. Øystein la ned hammeren og gikk. Like etter begynte han i nærradio i Halden, en jobb som snart ledet ham over i P3 og programmene XL og Herreavdelingen.

– Det som er fint med radio er at du daglig får ansvar for å lage noe fra idé til ferdig produkt. Man går igjennom en mikroprosess som minner om det å lage film, hver eneste dag. Fra å tenke ut hvilken historie man skal fortelle til hvordan man forteller den og hvem som skal være med. I tillegg lager man lydlandskap. Og så må man levere på deadline. Det er en utrolig bra skole for å lære hvordan man effektivt forteller en historie.

Som 26-åring ble eks-snekkeren markedssjef i NRK Radio, til han tre år senere på ganske dramatisk vis fikk fyken. Samarbeidet med Kristopher Schau var godt i gang, og det var det som ledet han inn i fortapelsen i statskanalen.

– Vi lagde et program som het Norge i krig, da vi fikk sparken av Johnny Bernander (tidligere kringkastingssjef, journ. anm). Johnny er personlig kristen, og det programmet var vel ikke akkurat forenlig med hans personlige tro. Så han overstyrte radiodirektøren, som sa opp i protest, og sørget for at vi ble båret ut med beina først.

Men bannlysningen på radio stilnet ikke Schau og Karlsen. Den ledet tvert imot til gjenoppstandelse på tv, til enda kraftigere klang av pauker og basuner.

– Vi gikk rett til TV2, og som en ren hevnaksjon mot Johnnys personlig kristne verdier laget vi programmet De sju dødssyndene. Vi fikk Dag opp å stå halvannet år senere. Siden har vi vært i TV2.

”Dette kan jeg”       

De sju dødssyndene endte opp med å bli kåret til Årets nyskapning, og dermed vant radarparet sin første Gullrute. Dag har altså fulgt opp trenden, og er blitt et sikkert kort når TV 2 skal feire årets suksesser. Allerede før sesong 4, er den Norges mestvinnende dramaserie. Nettopp det, mener Karlsen, er en av grunnene til at den har fått gå i så mange sesonger. Serien elskes av sine fans, faktisk så mye at NRK Filmbonanzas publikum har kåret den til 2000-tallets norske serie. Samtidig er det er faktum at seertallene totalt sett ikke er blant de høyeste. Første sesong begynte på 480-500.000, mens de neste to lå på 300.000-tallet.

– Vi er ikke Farmen, for å si det sånn. Det er ikke vi som er motoren. Men jeg er veldig glad for at TV2 har satset på Dag over tid.

– Du var snekkeren som hadde gjort radio, og det du sjøl kaller «et par helt forferdelige, sjølfinansierte kortfilmer». Hvordan klarte du å få regiansvar på alle sju Dødssyndene?

– Jeg tror rett og slett at jeg løy og sa at «dette kan jeg». Karlsen ler høyt, og skynder seg å skryte av samarbeidspartnerne som gjorde det mulig, og da særlig klipper Simen Gengenbach og fotograf/produsent Paal Bugge Haagenrud.

– Gengenbach hadde regi i klippen, og jeg hadde ansvaret for at vi tok det vi skulle ha, fra de vinklene vi trengte. Så satt vi på klipperommet og laget det sammen. Haagenrud hadde også masse erfaring, og kunne trolig mer om alt alene enn det vi andre kunne til sammen. Så det var i hvert fall to som visste hva de drev med. Det gikk kjempefint, og ble i alle fall bra nok til at vi fikk lov til å lage andre ting. Dødssynd-teamet gikk sammen videre til Dag, og fikk etterhvert produsent Anders Tangen med.

Karlsen bruker for øvrig nesten konsekvent etternavn på alle sine samarbeidspartnere. De Karlsen faktisk er på fornavn med, er karakterene i serien – Dag, Ernst og Benedikt – og altså kringkaster Johnny fra NRK.

Du skriver sammen med Kristopher Schau. Hvordan foregår det, rent praktisk?

– Vi har veldig forskjellige arbeidsmetoder. Jeg går gjerne hvileløst rundt, før jeg hamrer ganske frenetisk tre timer per dag. Mens han kan sitte og kverne ved PC-en og skrive i åtte timer i strekk. Vi skjønte fort at vi ikke skulle sitte sammen og skrive. Vi skriver synopsisene sammen – litt over en side per episode. Og for første episode hver sesong skriver vi annenhver scene, slik at vi finner tilbake tonen. Deretter skriver vi annenhver episode, men gjør rewrites på hverandres episoder. Så forhåpentligvis kommer det ut som én stemme til slutt.

Har dere forskjellige stemmer i utgangspunktet?

– De blir mer og mer like etterhvert som vi har blitt kjent med karakterene. Min akilleshæl er at jeg kan være litt for litterær. Og han kan være litt for «street-aktig» i språket. Men det jevner seg ut. Han tar bort når jeg begynner å høres ut som en døll bok, og så kan jeg stryke når det står «fitte» for tredje gang på én side. Men vi har ganske lik forståelse av hvor vi skal. Vi var begge nerder og har vokst opp med å lese bøker, begge to. Så vi har en grei, felles referansebakgrunn litterært sett. Noe som for øvrig er bra med å være to, er at man forsøker å imponere hverandre litt. Det hender jeg får ting fra Schau og tenker: Faen det skulle jeg ha skrevet. Det er gøy.

Hvor mange ganger går manus gjennom kverna?

– Tre ganger. Én hos hver av oss. Så får vi tilbakemeldinger fra andre, før jeg gjør et shooting script. Men det er ganske lite som gjøres i siste runde, mest strykninger.

– Hvor lang tid tar det?

– Vi skriver hele serien, med alle rewrites, på to og en halv måned.. Vi skriver seks sider per dag hver. Da gjør vi en episodedraft per person i uka. Og så har vi førsteversjon av alle episodene i løpet av fem uker.

OYSTEIN KARLSEN - versjon 3

Å speile et samliv

La oss snakke konkret om produksjonen. Hvor mange minutter filmer dere per dag?

– Vi skyter i snitt 5,2 sider per dag, og én side tilsvarer ett minutt og ti sekunder. Episodene skal være 23 minutter ferdig klippet, så derfor skriver manus på 25 sider. Det ender opp i en førsteklipp på omtrent 28 minutter, som vi da hamrer ned til 23. Vi har en opptaksuke per episode, skyter med minst to kameraer hele tiden og tar sjelden mer enn tre tagninger per innstilling. Vi disponerer en hel kondemnert bygård, som er bygd om til studio. Der har vi alle faste locations – som Dags leilighet, Dags kontor, Dags forværelse, og Ernsts kontor, som altså er der er Lassgårds karakter holder til. Dessuten stedet til Dags søster, altså Mariannes leilighet, pluss en del ambulerende locations. Vi har også både sminke og kostyme der, og gjør nok 65 prosent av serien i det ene bygget.

– Så det blir typisk tre dager i studio, og to ute?

– Ja. Men vi samler utedagene, og det sparer vi leiebiler og alt mulig slikt på. Vi har bilparken bare i den perioden hvor vi er nødt til å flytte oss rundt.

Som regissør samarbeider Karlsen tett med produsentene for å komme inn på budsjett, og det merkes på tankesett og tilnærming. Og med god grunn, ifølge regissøren:

– Vi har et budsjett på totalt 15,5 millioner på 10 episoder, og med nærmest et ”all star cast”. Så vi er helt avhengig av å skjære der vi kan. Men det er vi til gjengjeld blitt ganske bra på. Dag er en liten serie som prøver å være stor.

– Serien er ganske ens i stil og form og hviler mye på dialog, selv om det tidvis er flotte bilder. Kan man si at de begrensede ressursene nesten har vært en fordel og hjulpet dere til å skape en egen look og identitet??

– Ja, men til å begynne med tror jeg ikke vi helt visste det selv. De to første sesongene av serien ble skutt på 1D, før vi gikk over til D300 i sesong 3, og D500 nå i sesong 4 (alle Canon, journ. anm). Vi skjøt med stillskameraer de to første sesongene, og hadde ikke mye penger til å bygge dekken. Første sesongen var den såpass naken at vi ikke kunne hvile kamera så lenge. Det var med på å øke klipperytmen. Dessuten skrev vi lengre manus i sesong én – vi skrev 27 sider – så for å få alt dytta inn på 23 minutter ble det kjapt klippet, og veldig ordrikt. Og det ble litt av formen. Dekken har blitt utvidet og forbedret etter hvert, så nå tåler den at kamera hviler litt lenger.

Dere har roet dere?

– Vi tillater oss i alle fall mer pauser nå. Serien forsøker å speile et samliv, og i samliv er det jo ofte først når det blir stille at det er fare på ferde. Så lenge man snakker sammen, funker det jo bra. Når folk ikke svarer, er det gjerne noe galt – og den følelsen tror vi publikum også har. Så når vi har pause, er det gjerne av en grunn.

Rene farger og tunge blåtoner

– Hvordan kom dere frem til den visuelle stilen til Dag?

– Før sesong 1 hadde vi ganske klare ideer. Vi ga skissene til produksjonsdesigner Kalli Juliusson og sa «vi tror det skal se sånn ut». Kalli svarte bare «nei, det skal det ikke». Så kom han tilbake halvannen uke senere og sa «sånn skal det se ut». Og slik ble det.

Da snakker vi om dekken?

– Dekken, og fargepaletten. Det Kalli kom frem med har vist seg å være meget riktig for karakteren Dag. Alt er monokromt, og går mye i rene farger og tunge blåtoner.

– Hva hadde du opprinnelig tenkt?

– At det skulle være mye mer sterilt. At det var en rød sofa og hvite vegger på kontoret til Dag, sånn at man ikke følte man kunne slappe av der. Men vi fikk til det samme med Kallis idé, bare på en måte som gjør at dekken tåler lyssettinga mye bedre enn et rom med hvite vegger.

– Hva med linsebruken? Dere bruker nesten aldri zoom, for eksempel?

– Det er også av rent praktiske årsaker. Første sesongen hadde vi bare fastlinser, hvor 50-millimeteren viste seg å gi de peneste nærbildene – og så har det blitt sånn. Kameraene er små, og uten kompendier, så vi kommer veldig tett inn i aksen. Veldig mye tettere enn man for eksempel ville med en Alexa. Det har også blitt en del av den visuelle stilen. Vi kan krype så tett inn i aksen at man får følelsen av at de ser hverandre rett inn i øya.

– Men dere bruker også en del vidvinkel?

– Ja, på Bendik-scener. Fordi det er litt mer forvrengt univers. Men terapiscenene skyter vi vanligvis med en eller to store mastere, en bakfra og en fra siden. Og så gjerne to utsnitt hver vei på hver av skuespillerne i sofaen, og på Dag. Slik har det blitt generelt – master og to utsnitt.

Karlsen foretrekker å skyte i kryss, fremfor å rette begge kameraene samme vei.

– Man får mest igjen for nyansene i spillet om man tar begge veiene på en gang. Så kan jeg skyte i kryss, særlig på nærbilder og i emosjonelle scener, så gjør jeg det. Noe lyden selvsagt hater oss for når vi skyter på avstand, for de kommer ikke inn med bommen.

– Hvor mye forarbeid har dere? 

– Nå sist ble det litt spesielt, for jeg hadde jobbet på Lilyhammer rett før. Etter at vi var ferdige med manus, var det tre uker til opptaksstart. De andre sesongene har vi hatt fem.

– Tre uker forarbeid på alle ti episodene??

– Ja. Det er helt sjukt. Men dekkene sto der, og de har mange innebygde praktikaler. Og når vi er inne flytter vi oss rundt med lite lys. Tror en 800-watter er den største lampa vi bruker interiørt.

Selv om budsjettene er stramme, holder serien seg med relativt romslig klippetid: tre og en halv uke per episode på 23 minutter. Det eneste fornuftige, mener både Karlsen og produsentene.

– Det er ikke i klippen man skal spare penger om du vil ha det optimale ut av råmaterialet. Det du har skutt koster deg tross alt 300.000 om dagen. Da vil du ha mest mulig igjen for det.

Dag 2 - versjon 2

En kollektiv ”one vision”

– Du jobber mye med de samme folka. Er det viktig for deg?

– Jeg synes det er trygt, så lenge man ikke er omgitt av ja-mennesker. Vi har vært ekstremt heldige med staben, alle sesongene. Jeg er ikke så veldig glad i å bli kjent med nye mennesker, som person er jeg ikke så flink til det. Og på settet er det sånn at jo mindre man må forklare fra bunnen av, jo deiligere er det.

– Har du noe forhold til begrepet «One Vision»? Er Dag din visjon, som både forfatter og regissør? 

Dag er resultatet av den kollektive visjonen til alle som har vært med, og innom manuset. Som regissør prøver jeg å skape et miljø der alle tør si det de mener, og tør å foreslå. Og så er jobben min å sile, så det går i den retningen man selv synes er best.

Er du da sjef på settet?   

– Ja, det er jeg nok, jeg kan godt drive settet. Men når man for eksempel har en scenograf med 30 års erfaring, er det bare dumt å ikke bruke det for alt det er verdt. Jeg tror at man får en bedre sum om man bruker alles hoder, enn om man tror at ens egen visjon er den beste. Jeg vil heller være trakta som leder ideene samme vei.

Hva med castingen? Hvem står for den?

Ellen Michelsen har gjort en kjempejobb der. Men for de større rollene pleier vi å vite hvem vi skriver for mens vi skriver manus.

Spør dere da først, eller skriver dere og bare gambler på at de vil si ja?

– Vi gambler. Dermed setter vi press på oss sjøl til å skrive noe som er såpass bra at de ikke kommer til å si nei. Og det har gått bra, vi har ennå ikke fått nei fra noen av dem vi har skrevet for.

– Så det er slik man får skuespillere som Iben Hjejle og Rolf Lassgård til det som i utgangspunktet er en liten, norsk serie?

– Vi erfarer i alle fall at det er lettere å nå frem slik. For skuespillere er det noe forlokkende å bli tilbudt en rolle som er skrevet akkurat for dem. Det betyr nok at de leser det med ekstra interesse.

Men for produksjonen kan det by på utfordringer. Da teamet ville ha MyAnna Buring, kjent fra Ripper Street, til årets sesong, måtte alle scenene hennes skytes ut på en uke, skviset mellom to Ripper Street-bolker. Da er det ekstra viktig å ha god kontroll på produksjonen og locations. Og skuespillerne tas også med på råd.

– Når manuset er nesten på plass, sender vi det ut til alle hovedskuespillerne. Noen har mange innspill, andre har færre. På settet forandrer vi ikke så mye. Men om noe sier noe morsomt, eller stryker noe som kan vises med spill, så kjøper jeg det med hud og hår.

Serien oppfattes ikke som særlig improvisert?

– Nei, bortsett fra Agnes Kittelsen, som spiller Dags sekretær. Jeg vet aldri hva som kommer ut av munnen på hennes karakter. Og det tror jeg ikke hun vet heller, før det skjer. Den karakteren er helt løpsk, og det er veldig gøy – også for de andre skuespillerne. Men i de lange dialogene, som dem mellom Lassgård og Antonsen, der er det ikke så mye som er improvisert. Der er dialogene mye mer bundet av struktur, og de har i tillegg helt vilt mye tekst å huske.

Sesong 4 er den siste for Dag. Hva gjør du fremover?

– Etter sesong 2 var vi litt redde for at vi bare hadde én serie i oss. Så da satte vi oss ned og lagde bibelen til fire andre serier. De er på 40– 50 sider hver. Det tok seks måneder.

Så nå har dere fire andre serier liggende klare?

– Nei, nå det blitt til fem som er der ute. Men ingen har fått grønt lys ennå.

I tillegg har Karlsen det han kaller «et par regitilbud», og det er stadig snakk om at Dag skal til Hollywood. Om så skjer, vil han gjerne være med. Men først og fremst er han opptatt av det som skjer her hjemme:

– Vi som lager tv må huske at det vi først og fremst konkurrerer om, er folks tid. Selv har jeg HBO, Netflix og AppleTV – og alt det veier jeg opp mot det som går på TV 2, TV 3 eller TV Norge. Det stiller også krav til kanalene – hvis de vil ha et publikum som er kresent, og ikke synes nakendating på TV Norge er den beste måten å bruke tida si på. Konkurrentene våre står som bautaer – mens vi har en brøkdel av budsjettene, og må nå opp likevel. Den utfordringa står alle tv-skapere i Norge overfor, og verre kommer det til å bli.

Dette intervjuet ble først publisert i desember/januar-utgaven

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY