23. juni 1970 trykket Dagbladet en merkelig krigserklæring i fete typer i sin avis. Erklæringen var skrevet av forfatteren Agnar Mykle og lød: «Norge erklærer Danmark krig!»

I innlegget mente forfatteren at fremtidens historiebøker ville omtale denne krigen som pasjonskrigen og tilkjennega også tidspunktet for begynnelsen på krigen, 1. september 1970. Det ville gi Danmark to måneder på å «mobilisere sin hær, sin marine, og sitt flyvåpen».

Forklaringen på erklæringen var, fortsatt ifølge forfatteren, at Danmark hadde krenket en av Norges to nasjonalhelligdommer, Nidarosdomen og Nordens største roman, «Sangen om den røde rubin». Bakgrunnen var at Mykle noen dager tidligere endelig hadde fått sett den danske filmen Den røde rubin, Annelise Meineches filmatisering av Mykles to romaner «Lasso rundt fru Luna» fra 1954 og «Sangen om den røde rubin» fra 1956.

Mykle mente man i filmens historie aldri hadde sett maken til kunstnerisk vandalisme. Hadde han ikke hatt latteren som utvei, skriver han, ville han dødd av heteslag i det øyeblikket han så filmen, og dermed ville ikke krigen blitt noe av.

Men han overlevde, og går altså til sin egen eiendommelige private krig mot den danske nasjonen. Grensene mellom humor og galskap er ofte vanskelige å trekke, og når man leser Mykles krigserklæring i dag, er det fortsatt vanskelig å unngå en svært høy grad av svimmelhet.

I sin biografi om Mykle har Anders Heger skrevet om hendelsene som ledet opp til Mykles krigserklæring i Dagbladets lette og freidige sommerutgave. Og jeg skal vende tilbake til dem, men først ta en rask omvei rundt de bøkene som var grunnlaget for filmen.

Forfatteren Agnar Mykle

Etter å ha publisert enkelte noveller i Magasinet for alle, samt dramaet «Fyrstikkleken» i Arbeidernes Opplysningsforbund i 1947, debuterte Mykle i 1948 med novellesamlingen «Taustigen» på Dreyer forlag. Boka fikk gode kritikker, og novellen «Skjenselens korinter» blir av mange regnet som et av hans fineste arbeider. Tre år senere utga han romanen «Tyven, tyven skal du hete» på Gyldendal, om radiomannen Ask Grande som står tiltalt for å ha rundjult en nattportier ved et hotell i Midt-Norge, like etter et lidenskapelig samleie med en 17 år gammel jente på hotellrommet hennes. I 1952 kom novellesamlingen «Jeg er likeglad, sa gutten».

Mykles gjennombrudd som forfatter kom allikevel først i 1954 med romanen «Lasso rundt fru Luna». Det var en gripende beretning om den unge, lovende komponisten Ask Burles hjemreise med nattoget til byen han kommer fra, hvor han skal delta i bisettelsen av sin lillebror Balder. Resten av romanen er et tilbakeblikk på Asks oppvekst, utdannelse og hans første jobb som lærer i en nordnorsk småby, hvor han på kort tid får barn med to forskjellige kvinner han ikke elsker. På nattoget innser Ask at han hele livet har forsømt relasjonen til sine nærmeste og aldri har gjengjeldt sin lillebrors betingelsesløse kjærlighet. Mange holder denne storslåtte, såre og eksistensielle romanen som Mykles største verk, og i forbindelse med Mykles 70-årsdag i 1985 skrev Dag Solstad om den: «Jeg trur jeg må tilstå at jeg elsker den».

«Sangen om den røde rubin» kom i slutten av oktober 1956 og er en fortsettelse av «Lasso rundt fru Luna». Ask Burlefot er blitt student i en ikke navngitt regnfull by på Vestlandet. Han studerer ved den økonomiske høgskolen i byen, og søker med ustoppelig hunger kontakt med andre mennesker; i Sosialistlagets fellesskap eller i flyktig sanselig forening med de vakre unge kvinnene som driver forbi ham. Etter hvert møter han kunstneren Embla, som ofte inviterer studentkretsen til fest og intellektuelle debatter. Ask våger til slutt å invitere henne på høyskolens avslutningsball, hvor han holder damenes tale til medstudentenes elleville begeistring. Han følger Embla gjennom parken og hjem. I romanens avsluttende coda forstår vi at Ask har funnet kjærligheten, og romanen avslutter med de hyppig siterte linjene Mykle tematisk hadde rappet fra den amerikanske forfatteren Carson McCullers’ «The Ballad of the Sad Café»: «Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting».

Trykkefrihetens grenser

Den første kritiske mottakelsen av «Rubinen» var blandet. Kritikerne diskuterte blant annet romanens kunstneriske vellykkethet, dens dristige erotiske innhold og reportasjelignende bruk av levende modeller. 17. november 1956 skrev imidlertid avismannen Steen Benneche en bokkommentar i avisa Fædrelandsvennen. Den hadde tittelen «’Den røde rubin’ og de konstitutionelle Magter. Noen betraktninger omkring Agnar Mykle, sedeligheten og trykkefriheten», og stilte spørsmål ved romanens sedelighet. Steen Benneches anliggende var både å gjøre rede for de innskrenkningene som faktisk fantes i grunnloven når det gjaldt ytringsfriheten, og å diskutere hvorvidt det var rimelig å anvende disse innskrenkningene overfor«Rubinen». Benneche mente Mykle hadde gått over grensene, og skrev den setningen som i historiebøkene er blitt regnet som selve startskuddet for Mykle-saken: «Jeg vet ikke om en avisartikkel kan passere som en politianmeldelse, men i så tilfelle foreligger den herved».

Vinteren 1957 besluttet riksadvokat Andreas Aulie å sikte Agnar Mykle og Gyldendal for «å utbre utuktige skrifter». Fortellingen om Ask Burlefots higen etter varme, forståelse og kjærlighet i en kald verden hadde nådd grensene for hva det var lov å skrive i Norge på 1950-tallet. Dermed var norgeshistoriens største litterære rettsprosess i gang.

Byrettssaken høsten 1957 ble et sensasjonsartet offentlig litteraturseminar. Først brukte Mykle tre dager til å lese romanen høyt. Deretter utla den ene framstående kulturaktøren etter den andre sine litterære analyser fra vitneboksen.

Forhandlingene i byretten endte i en paradoksal dom. Mykle og Gyldendal ble frikjent, mens «Rubinen» ble funnet «utuktig» og forbudt. Retten fant med andre ord et lovbrudd, men ingen lovbrytere. Gyldendals styreformann, litteraturprofessor Francis Bull, anket på stedet.

Ankesaken i Høyesterett våren 1958 endte med at«Sangen om den røde rubin» ble frikjent under dissens. Dommen gjorde det klart at det fantes en grense for hva man kan skrive, og at Mykle beveget seg farlig nær: Ytringsfriheten har visse begrensninger, men kunsten og litteraturen må innrømmes store friheter. Dette prinsippet falt bare noen uker senere da byretten forbød Henry Millers «Sexus». Dommen ble siden stadfestet i Høyesterett. Et sted mellom de to romanene gikk grensen for hva man kunne skrive i Norge. Da det et tiår senere var Jens Bjørneboes tur til å bli dømt for den pornografiske boka «Uten en tråd», virket dommen utdatert nesten idet den ble avsagt. Siden har ingen litterære verker blitt trukket for retten på grunn av sine framstillinger av sex.

Filmatiseringen av «Rubinen»

I sin biografi om Agnar Mykle, «Et diktet liv», forteller Anders Heger at utenlandske filmselskaper allerede i 1957 hadde vist interesse for rettighetene til filmatiseringen av «Rubinen». Mykles krav i forhandlingene om rettighetene gjorde det imidlertid vanskelig å få til en avtale. Han krevde at selskapene forpliktet seg til å filme både «Lasso rundt fru Luna» og «Sangen om den røde rubin». I tillegg ville Mykle ha full kontroll over det kunstneriske produktet. Forhandlingene strandet, og i 1966, i en situasjon da han trengte penger, tilbød han rettighetene i et åpent standardbrev for «Cash US dollars 44.444,44 + Cash US dollars 5.555,55. Begrunnelsen for summene forteller litt om Mykles selvforståelse i denne perioden: «The song of the red ruby is definitely a better book than Lolita». Året etter aksepterte han et bud fra det tradisjonsrike danske filmselskapet Palladium på 40.000 kroner.

17. september 1969 begynte Palladium opptakene, med sjarmøren Ole Søltoft i rollen som Ask (kjent fra Sengekanten-filmene) og Ghita Nørby i rollen som Embla (kjent som fortelleren i filmen Babettes gjestebud og fra tv-serier som Matador og Riget). Regissør for filmen var Annelise Meineche. Hun regisserte flere filmer i perioden 1965–1970, og var særlig kjent for sin filmatisering av Carl Erik Soyas roman «Sytten I–III» fra 1953 i filmen Sytten (1965), og Jens Bjørneboes «Uten en tråd»  i filmen Uden en trævl (1968). I en kort kommentar i Dagbladet 30. august 1969 forsikret filmens produsent, John Hilbard, at den filmatiske versjonen kom til å bli «meget lojal» overfor romanen, selv om handlingen ville bli lagt til Danmark og til deres egen tid. «[P]roblemene for en ung mann er de samme i dag som i 1938», sa Hilbard, «og er gyldige i hele den vestlige verden». Han avviste på det mest bestemte at filmen ville spekulere i de erotiske scenene.

Filmen Den røde rubin hadde premiere 2. mars 1970. Dagbladets utsendte medarbeider, Arne Hestenes, overvar premieren i København. Under overskriften «En sex-spekulasjonenes folkekomedie» slaktet Hestenes filmatiseringen. «Alle Mykles litterære kvaliteter dunstet vekk, ironien og viddet, følsomheten og den ømme patos.» Det var en vurdering som ble delt av kritikerkollegene i Danmark. De danske anmelderne klagde over at det var umulig å finne ut av hvor filmen utspilte seg og når den gjorde det. Foregikk den før eller etter p-pillen? I Danmark eller i Norge? Politiken karakteriserte den som «pinlig fnisende hva det erotiske angår, med en dialog så elegant som en boksehanske og skuespillere som lates i stikken i umulige situasjoner. Men fargene er pene» (sitert fra Dagbladet 3. mars 1970).

I tidsskriftet Film 70 oppsummerte Jørgen I. Jensen filmen på følgende måte:

«For den statistisk interesserede: Filmen rummer ca. 25 coitus. For den pornografisk interesserede: Man ser ikke rigtig noget. For den film-interesserede: Filmen rummer stort set ikke andet. For den lystspil-interesserede: Ole Søltoft er elskeren.»

Mens Pål Bang-Hansens rapport fra filmfestivalen i Cannes i Arbeiderbladet 4. mai 1970 oppsummerte de norske bidragene på festivalen slik:

«Norges stilling er jo heller ikke særlig sterk her under filmfestivalen. Det eneste bidrag av betydning fra vår side, blir antakelig romangrunnlaget for danskenes «Sangen om
den røde rubin», som blir vist på en av bakgatenes kinoer i dagene framover. – Høyst sannsynlig vil det ikke være noen grunn til å vise nasjonal stolthet i den anledning.»

Frigjøring og sexploitation i kapitalismens tid

Selv om filmen Den røde rubin ble sablet ned av pressen, ble den en stor publikumssuksess. Den gikk for fulle hus både i Danmark og i den norske hovedstaden. Godt inne i den femte spilleuken hadde den fortsatt rekordbesøk i Oslo. Filmselskapet Palladium hadde funnet den kapitalistiske nøkkelen til veien ut av den økonomiske krisa i dansk film. I 1969 var det bare tre av 21 danske filmer som ikke gikk med underskudd. Annelise Meineches Uden en trævl fra 1968, derimot, lå i over ti uker inne blant de 50 spillefilmene som spilte inn mest penger i USA! I april 1970 kunne avisene rapportere at Uten en tråd hadde spilt inn 6 millioner kroner på det amerikanske markedet! Filmen Den røde rubin var Palladium-direktør Jørgen Nielsens forsøk på å følge opp den kommersielle suksessen med Uten en tråd.

Da Mykle under hetebølgen sommeren 1970 endelig fikk sett Den røde rubin, reagerte han altså med å erklære krig mot den danske staten for vandalisme mot den ene av Norges to nasjonalhelligdommer. Fra Danmark fikk Mykle støtte fra forfatterkollegaen Klaus Rifbjerg. Han kvitterte med følgende brev-telegram til Rifbjerg 9. juli i Dagbladet, en tekst som bobler over av djup, absurd og helt særegen myklesk humor (og som nesten kan leses som et dikt):

Brev-Telegram
til en dansk dikter

Klaus Rifbjerg,
København.

Takk for din betingede støtte til Norges krig mot

Danmark. Stop. Som jo intet annet er enn krigen mellom det ekte og det uekte. Stop. Mellom lidenskapen og lunkenheten. Stop. Mellom det umulige og det likegyldige. Stop. Mellom kunsten og reklamen. Stop. Du har ikke sett filmen om den røde rubin. Stop. Gå og se den. Stop. Du vil få ditt livs nordiske rystelse. Stop. Du vil se et hull så dypt som Nidarosdomen. Stop. Du vil rygge tilbake. Stop. Du vil bli dansk avhopper. Stop. Du vil spise ditt danske pass. Stop. Du vil melde deg som frivillig til den norske hær. Stop. Velkommen. Stop. Også om du foretrekker marinen. Stop. Norges marine trenger offiserer som vet forskjell på en whisky-dunk og en torpedo. Stop. Du vil gjøre en rask og lysende karrière. Stop. Orlogskaptein med en gang. Stop. Efter to måneder opprykk til admiral. Stop. En dansk mann som admiral for den norske krigsflåte. Stop. Det er verdenshistorie. Stop. Ubetinget.

Agnar Mykle.  

Agnar Mykle truet med å gå til søksmål mot filmselskapet Palladium på grunn av det han oppfattet som kunstnerisk vandalisme. Han planla å kreve 32 millioner kroner i erstatning. Meg bekjent kom aldri saken opp for retten.

Annelise Meineches film Den røde rubin er ikke uten ambisjoner; bare det å forsøke å samle «Lasso rundt fru Luna» og «Sangen om den røde rubin» i én film, markerer det. Den har også sine bevegende scener, fra den litt pompøse, men varme åpningen hvor Ask inntar podiet i en fullsatt konsertsal for å dirigere sin egen komposisjon «Lasso rundt fru Luna», via Arthur Jensens uforlignelig komiske iscenesettelse av herr Zebedæussen, til Ghita Nørbys sikre og lette framstilling av Emblas filosofiske betraktninger i parken etter eksamensfesten på høgskolen. I dag har den allikevel kanskje først og fremst kulturhistorisk interesse.

Den røde rubin ble laget i en liberal brytningstid i den vestlige verden. På den ene siden var kulturradikalisme, likestilling og seksuell frigjøring i ferd med å ta et avgjørende oppgjør med den borgerlige dobbeltmoralen. Den åpne framstillingen av Asks jakt etter en kjærlighet som inkluderer hele menneskets sjeleliv og driftsliv minner oss om den kulturradikale erotiske realismens gjennombrudd i filmen.

I samme tidsrom fantes det en annen bevegelse også, som løp parallelt, eller kanskje heller omvendt parallelt med kulturradikalismen; den Sigurd Evensmo omtalte som sexploitation i sin bok «Den nakne sannheten. Sex i filmene». Med begrepet sexploitation forsøkte Evensmo å fange inn samtidens tendens til å utnytte kulturradikalismens realistiske åpenhet på erotikkens og seksualitetens område i spekulativt øyemed. Den seksuelle framstillingens paradoksale dobbeltbevegelse løper gjennom hele Den røde rubin, selv om det realistiske frigjøringsprosjektet etter hvert blir liggende i skyggen av de lette og ikke alltid like nødvendige nakenscenene.

I 1971, bare et år etter at Den røde rubin hadde gått sin seiersgang på danske og norske kinoer, konkluderte Sigurd Evensmo allikevel med en forsiktig politisk optimisme når det gjaldt den seksuelle revolusjonen på film:

«Perioden 1965–1971 ble en seier for parasittene og et nederlag for filmkunstnerne på dette området […] Pornografien vil neppe forsvinne, men filmens kunstnere vil heller ikke miste hva de vant ved seksualrealismens gjennombrudd, og dermed kan vi se fram mot en sannere, mer menneskelig filmkunst – fjernt fra Drømmefabrikkens illusjoner gjennom halvhundre år.»

Og hva er status i dag? Tja. Den seksuelle revolusjonen på film førte knapt nok til det oppgjør med den borgerlige moralen som et drøyt tiår tidligere hadde tvunget Agnar Mykles roman «Sangen om den røde rubin» inn i rettssalen. Snarere virker det som om historien gjenetablerte enda sterkere skiller mellom frihet og frihet; mellom kulturradikal kunst på den ene siden og pornografi på den andre. Det er et skille som lever i beste velgående i dagens kapitalistiske Vesten. Pasjonskrigen virker tapt – til tross for enkelte heroiske forsøk på å rive dobbeltmoralen ned igjen, slik man blant annet aner det i Lars von Triers filmkunst.

Trond Haugen er seksjonsleder ved Nasjonalbiblioteket.

Denne teksten sto på trykk i desember/januar-utgaven av Rushprint.