Min generasjon kvinner opplever at det å lykkes i filmbransjen først og fremst står på vårt eget talent. Det siste tiårets tallmateriale sier likevel noe annet. Elisabeth O. Sjaastad om hvorfor det må skarpere lut til for å endre kjønnsbalansen i norsk film.
I 2003 laget jeg en dokumentarfilm om hvordan det er å være filmskaper i Kina. Jeg portretterte noen av Kinas mest anerkjente regissører – alle menn – og fulgte en ung manns drøm om å få laget sin første film. En norsk kollega – en dame – spurte hvorfor jeg ikke hadde tatt med noen kvinnelige kinesiske filmskapere. Mitt kontante svar var: Det finnes ingen interessante kvinnelige regissører i Kina. Det fantes jo selvsagt noen – jeg har selv vært statist i en av disses filmer – men jeg ville ikke ”kvotere” inn en kvinnelig regissør i min film. Hvorfor skulle jeg ha noe spesielt ansvar for kjønnsbalansen i persongalleriet, bare fordi jeg selv er en kvinnelig regissør?
Min grunnholdning gjenspeiler nok ganske godt den ambivalensen som mange i min generasjon kjenner på når det gjelder likestilling i filmbransjen.
Vi antar at det skal være like muligheter uavhengig av kjønn, og vi opplever at det å lykkes først og fremst står på oss selv, vårt eget talent.
Det siste tiårets tallmateriale sier noe annet.
”Jeg er lei kjønnsdebatten i norsk film. Jeg spyr av den,” sa Agnes Kittelsen da Amanda-nominasjonene for 2015 ble offentliggjort. ”Kvinnebegrepet i norsk film er ingenting å diskutere. Få det vekk én gang for alle”. Kittelsen fikk Amandaprisen for ”Beste kvinnelige birolle” for filmen Max Manus i 2009 der hun spilte kona til helten, regissert av to menn. Hun har tydeligvis ikke reflektert over at de to andre gangene hun har vært nominert (i 2011 og 2015) har det vært for hovedroller i filmer skrevet og regissert av kvinner.
Da jeg satt i Amandajuryen i 2006 hadde vi ingen kvinnelige hovedroller å vurdere. Alle rollene i kategorien ”Beste kvinnelige skuespiller” var egentlig biroller.
Men kulturminister Thorhild Widvey har gått aktivt inn for å fjerne målsettingen om 40% kvinner i nøkkelfunksjoner. Hun har nemlig ”tillit til bransjen”. En bransje der den ”ikke-formelle normgivende filmbransjekulturen inneholder større barrierer for kvinner enn for menn”, som Arbeidsforskningsinstituttet konkluderte i sin kartleggingsrapport[1] i 2004.
I en bransje tuftet på tillit og personlige relasjoner vil det alltid være uformelle ”hurtigsluser”. En juristvenninne som var med meg på Amandaprisutdelingen et år, kommenterte i etterkant at i filmbransjen var man alltid på jobb. Selv i baren på Maritim hotell i Haugesund en sen nattetime prates det prosjekt og fag og mulige samarbeid. Og for å bli en del av det gode selskap må man posisjonere seg også på slike arenaer.
For noen år siden deltok jeg på det årlige TV-dramakonventet på Losby gods. En av våre for tiden mest produktive mannlige regissører ble spurt om hvordan han fikk NRK Drama med på å produsere en TV-serie han hadde idéen til. Han svarte halvt spøkefullt, halvt i alvor: ”Jeg tok en øl med (den gang dramasjef) Hans Rossiné”.
Jeg skulle likt å se ansiktuttrykket dersom en dame hadde foreslått det samme.
Men hvis jeg tar feil, så er jeg alltids klar for en øl.
Med så nedslående fakta på bordet mener jeg at noe må gjøres. Det skjer altfor lite når det bare blir prat, rapporter og gode intensjoner – og dette har vi holdt på med i alle de 15 årene jeg har vært i bransjen. På film veier handling tyngre enn ord, det bør det også gjøre i dette spørsmålet.
I Sverige, der likestillingsdebatten har gått lengst, ble det i Filmavtalet[3] (§ 6) for perioden 2013- 2015 innført kvotering av filmbevilgningene. Regnet i antall prosjekt som tildeles forhåndsstøtte, skal det være likt fordelt mellom kjønnene i kategoriene manusforfatter, regissør og produsent. Det er drastisk, men viser en vilje til å oppnå reelle resultater.
I samfunnet ellers diskuteres de mange topplederansettelsene av stadig nye menn friskt. Det pekes på at kvinnelige bedriftslederkandidater mangler ”linjeansvar”.
”Forklaringene på hvorfor kvinner ikke blir toppledere, er stadig pinligere for næringslivet,” skriver politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, 19. mai 2015.
De samme pinlighetene gjelder filmbransjen. Hvis man har valgt regi som yrke, er man beredt til å ta ansvar for et titalls millioner kroner og til å gjennomføre en filmproduksjon med høy økonomisk og kunstnerisk risiko. Det har mange av mine kvinnelige kolleger bevist til gagns at de klarer like godt som mennene.
Da jeg i 2006 var medlem av Einarsson-utvalget, som leverte rapporten Organisering av statlige virkemidler på filmområdet[4], kom vi med noen forslag som aldri har blitt gjennomført, men som jeg fortsatt har tro på.
Vi la vekt på offensive incentivordninger fremfor pekefinger og pålegg, vi bestrebet oss på å foreslå tiltak som kan gi resultater: Det skal være attraktivt og lønnsomt å satse på filmer der kvinner er representert både foran og/eller bak kamera.
Et av våre forslag var 100% etterhåndsstøtte til filmer der 2 av 4 nøkkelposisjoner (manus, regi, produsent, hovedrolle) er besatt av kvinner.
Dette er et tiltak som ikke bare vil stimulere produksjonsmiljøet til å satse på kvinner i nøkkelfunksjoner bak kamera, men som oppfordrer både mannlige og kvinnelige filmskapere til å lage filmer med kvinner i hovedrollen.
Det bør i tillegg gis ekstrapoeng til filmer der 2 av 4 nøkkelposisjoner er besatt av kvinner i markedsordningen.
Videre vil jeg lufte noen egne idéer som faktisk er inspirert av næringslivet.
Den Norske Bank (DNB) har begynt å presentere en beste mannlig og en beste kvinnelig kandidat til alle lederstillinger. I tillegg har DNB femti prosent kvinner i alle sine leder- og talentprogrammer.
I vår bransje kunne man kanskje innføre et krav om at filmprosjektene som søker tilskudd i konsulentordningen må leveres til vurdering med 2 regikonsepter – ett fra en kvinnelig og ett fra en mannlig regissør.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har siden 2003 drevet det ett-årige lederutviklingsprogrammet ”Female Future”. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), rangerer dette som et av de ti beste tiltakene i verden for å fremme kvinner i ledelse og styreverv.
En av arkitektene bak dette programmet, Benja Stig Fagerland, startet med å overtale toppsjefene i flere store bedrifter til å peke ut 10 kvinnelige ansatte som hver fikk et personlig brev som beskrev dem som et viktig talent de ville satse på, og av disse 10 skulle 3 bli forfremmet til ledende stillinger innen 3 år.
Vi kunne starte en tilsvarende ”Female Film Future”, som en hurtigsluseordning for utvikling av nye prosjekter for kvinnelige filmskapere som har laget minst én spillefilm. De etablerte produksjonsselskapene må utfordres til å løfte frem flere kvinner.
Under Stortingets behandling av Filmmeldingen 1. desember, ble det – mot Høyres og Fremskrittspartiets stemmer – vedtatt at like muligheter for filmskapere av begge kjønn fortsatt skal være et felles politisk mål:
«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å bedre kjønnsbalansen innen norsk film, samt opprettholde målet om at andelen kvinner eller menn i nøkkelposisjoner skal være minst 40 prosent»
Det trengs både dristige tiltak og noen strukturelle grep for å ta et steg nærmere å oppnå dette. Det er flere alternative virkemidler som står uprøvd, både de jeg her har skissert og de som Bransjerådet for Film stilte seg bak i rapporten Ta alle talentene i bruk![5] fra 2010. En god miks av disse bør nå settes ut i livet, og hvis resultatene likevel skulle utebli så får vi skjære gjennom og innføre kvotering. Ferdig snakka.
Elisabeth Sjaastad er regissør og medlem av Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring.
Noter:
[1] Når menn velger menn og kvinner velger menn… Synspunkter på bruk av kvinnelige ressurser i norsk filmbransje – rapport fra et forprosjekt
http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/AFI/Publikasjoner-AFI/Naar-menn-velger-menn-og-kvinner-velger-menn
[2] http://www.obs.coe.int/en/shop/allpub/-/asset_publisher/A8yB/content/female-directors-in-european-films
[3] http://www.sfi.se/Documents/Filmavtalet/Filmavtalet/2013%20%C3%A5rs%20filmavtal.pdf
[4] https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kkd/medier/filmutvalg_rapport_hele_teksten.pdf
[5] https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/KKD/Medier/Bransjeradet_rapport.pdf
Denne teksten inngår i boken «Ta det som en mann, frue» som lanseres denne uken. Redaktør er Vigdis Lian. Foto øverst: Kinoaktuelle Julekongen
Les Sjaastads tidligere innlegg:
Min generasjon kvinner opplever at det å lykkes i filmbransjen først og fremst står på vårt eget talent. Det siste tiårets tallmateriale sier likevel noe annet. Elisabeth O. Sjaastad om hvorfor det må skarpere lut til for å endre kjønnsbalansen i norsk film.
I 2003 laget jeg en dokumentarfilm om hvordan det er å være filmskaper i Kina. Jeg portretterte noen av Kinas mest anerkjente regissører – alle menn – og fulgte en ung manns drøm om å få laget sin første film. En norsk kollega – en dame – spurte hvorfor jeg ikke hadde tatt med noen kvinnelige kinesiske filmskapere. Mitt kontante svar var: Det finnes ingen interessante kvinnelige regissører i Kina. Det fantes jo selvsagt noen – jeg har selv vært statist i en av disses filmer – men jeg ville ikke ”kvotere” inn en kvinnelig regissør i min film. Hvorfor skulle jeg ha noe spesielt ansvar for kjønnsbalansen i persongalleriet, bare fordi jeg selv er en kvinnelig regissør?
Min grunnholdning gjenspeiler nok ganske godt den ambivalensen som mange i min generasjon kjenner på når det gjelder likestilling i filmbransjen.
Vi antar at det skal være like muligheter uavhengig av kjønn, og vi opplever at det å lykkes først og fremst står på oss selv, vårt eget talent.
Det siste tiårets tallmateriale sier noe annet.
”Jeg er lei kjønnsdebatten i norsk film. Jeg spyr av den,” sa Agnes Kittelsen da Amanda-nominasjonene for 2015 ble offentliggjort. ”Kvinnebegrepet i norsk film er ingenting å diskutere. Få det vekk én gang for alle”. Kittelsen fikk Amandaprisen for ”Beste kvinnelige birolle” for filmen Max Manus i 2009 der hun spilte kona til helten, regissert av to menn. Hun har tydeligvis ikke reflektert over at de to andre gangene hun har vært nominert (i 2011 og 2015) har det vært for hovedroller i filmer skrevet og regissert av kvinner.
Da jeg satt i Amandajuryen i 2006 hadde vi ingen kvinnelige hovedroller å vurdere. Alle rollene i kategorien ”Beste kvinnelige skuespiller” var egentlig biroller.
Men kulturminister Thorhild Widvey har gått aktivt inn for å fjerne målsettingen om 40% kvinner i nøkkelfunksjoner. Hun har nemlig ”tillit til bransjen”. En bransje der den ”ikke-formelle normgivende filmbransjekulturen inneholder større barrierer for kvinner enn for menn”, som Arbeidsforskningsinstituttet konkluderte i sin kartleggingsrapport[1] i 2004.
I en bransje tuftet på tillit og personlige relasjoner vil det alltid være uformelle ”hurtigsluser”. En juristvenninne som var med meg på Amandaprisutdelingen et år, kommenterte i etterkant at i filmbransjen var man alltid på jobb. Selv i baren på Maritim hotell i Haugesund en sen nattetime prates det prosjekt og fag og mulige samarbeid. Og for å bli en del av det gode selskap må man posisjonere seg også på slike arenaer.
For noen år siden deltok jeg på det årlige TV-dramakonventet på Losby gods. En av våre for tiden mest produktive mannlige regissører ble spurt om hvordan han fikk NRK Drama med på å produsere en TV-serie han hadde idéen til. Han svarte halvt spøkefullt, halvt i alvor: ”Jeg tok en øl med (den gang dramasjef) Hans Rossiné”.
Jeg skulle likt å se ansiktuttrykket dersom en dame hadde foreslått det samme.
Men hvis jeg tar feil, så er jeg alltids klar for en øl.
Med så nedslående fakta på bordet mener jeg at noe må gjøres. Det skjer altfor lite når det bare blir prat, rapporter og gode intensjoner – og dette har vi holdt på med i alle de 15 årene jeg har vært i bransjen. På film veier handling tyngre enn ord, det bør det også gjøre i dette spørsmålet.
I Sverige, der likestillingsdebatten har gått lengst, ble det i Filmavtalet[3] (§ 6) for perioden 2013- 2015 innført kvotering av filmbevilgningene. Regnet i antall prosjekt som tildeles forhåndsstøtte, skal det være likt fordelt mellom kjønnene i kategoriene manusforfatter, regissør og produsent. Det er drastisk, men viser en vilje til å oppnå reelle resultater.
I samfunnet ellers diskuteres de mange topplederansettelsene av stadig nye menn friskt. Det pekes på at kvinnelige bedriftslederkandidater mangler ”linjeansvar”.
”Forklaringene på hvorfor kvinner ikke blir toppledere, er stadig pinligere for næringslivet,” skriver politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, 19. mai 2015.
De samme pinlighetene gjelder filmbransjen. Hvis man har valgt regi som yrke, er man beredt til å ta ansvar for et titalls millioner kroner og til å gjennomføre en filmproduksjon med høy økonomisk og kunstnerisk risiko. Det har mange av mine kvinnelige kolleger bevist til gagns at de klarer like godt som mennene.
Da jeg i 2006 var medlem av Einarsson-utvalget, som leverte rapporten Organisering av statlige virkemidler på filmområdet[4], kom vi med noen forslag som aldri har blitt gjennomført, men som jeg fortsatt har tro på.
Vi la vekt på offensive incentivordninger fremfor pekefinger og pålegg, vi bestrebet oss på å foreslå tiltak som kan gi resultater: Det skal være attraktivt og lønnsomt å satse på filmer der kvinner er representert både foran og/eller bak kamera.
Et av våre forslag var 100% etterhåndsstøtte til filmer der 2 av 4 nøkkelposisjoner (manus, regi, produsent, hovedrolle) er besatt av kvinner.
Dette er et tiltak som ikke bare vil stimulere produksjonsmiljøet til å satse på kvinner i nøkkelfunksjoner bak kamera, men som oppfordrer både mannlige og kvinnelige filmskapere til å lage filmer med kvinner i hovedrollen.
Det bør i tillegg gis ekstrapoeng til filmer der 2 av 4 nøkkelposisjoner er besatt av kvinner i markedsordningen.
Videre vil jeg lufte noen egne idéer som faktisk er inspirert av næringslivet.
Den Norske Bank (DNB) har begynt å presentere en beste mannlig og en beste kvinnelig kandidat til alle lederstillinger. I tillegg har DNB femti prosent kvinner i alle sine leder- og talentprogrammer.
I vår bransje kunne man kanskje innføre et krav om at filmprosjektene som søker tilskudd i konsulentordningen må leveres til vurdering med 2 regikonsepter – ett fra en kvinnelig og ett fra en mannlig regissør.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har siden 2003 drevet det ett-årige lederutviklingsprogrammet ”Female Future”. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), rangerer dette som et av de ti beste tiltakene i verden for å fremme kvinner i ledelse og styreverv.
En av arkitektene bak dette programmet, Benja Stig Fagerland, startet med å overtale toppsjefene i flere store bedrifter til å peke ut 10 kvinnelige ansatte som hver fikk et personlig brev som beskrev dem som et viktig talent de ville satse på, og av disse 10 skulle 3 bli forfremmet til ledende stillinger innen 3 år.
Vi kunne starte en tilsvarende ”Female Film Future”, som en hurtigsluseordning for utvikling av nye prosjekter for kvinnelige filmskapere som har laget minst én spillefilm. De etablerte produksjonsselskapene må utfordres til å løfte frem flere kvinner.
Under Stortingets behandling av Filmmeldingen 1. desember, ble det – mot Høyres og Fremskrittspartiets stemmer – vedtatt at like muligheter for filmskapere av begge kjønn fortsatt skal være et felles politisk mål:
«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å bedre kjønnsbalansen innen norsk film, samt opprettholde målet om at andelen kvinner eller menn i nøkkelposisjoner skal være minst 40 prosent»
Det trengs både dristige tiltak og noen strukturelle grep for å ta et steg nærmere å oppnå dette. Det er flere alternative virkemidler som står uprøvd, både de jeg her har skissert og de som Bransjerådet for Film stilte seg bak i rapporten Ta alle talentene i bruk![5] fra 2010. En god miks av disse bør nå settes ut i livet, og hvis resultatene likevel skulle utebli så får vi skjære gjennom og innføre kvotering. Ferdig snakka.
Elisabeth Sjaastad er regissør og medlem av Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring.
Noter:
[1] Når menn velger menn og kvinner velger menn… Synspunkter på bruk av kvinnelige ressurser i norsk filmbransje – rapport fra et forprosjekt
http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/AFI/Publikasjoner-AFI/Naar-menn-velger-menn-og-kvinner-velger-menn
[2] http://www.obs.coe.int/en/shop/allpub/-/asset_publisher/A8yB/content/female-directors-in-european-films
[3] http://www.sfi.se/Documents/Filmavtalet/Filmavtalet/2013%20%C3%A5rs%20filmavtal.pdf
[4] https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kkd/medier/filmutvalg_rapport_hele_teksten.pdf
[5] https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/KKD/Medier/Bransjeradet_rapport.pdf
Denne teksten inngår i boken «Ta det som en mann, frue» som lanseres denne uken. Redaktør er Vigdis Lian. Foto øverst: Kinoaktuelle Julekongen
Les Sjaastads tidligere innlegg:
”Jeg er lei kjønnsdebatten i norsk film. Jeg spyr av den»
Det var vel greit at du startet med et sitat som kanskje nokså nøyaktig oppsummerer også publikums holdning til denne debatten. Som om kvotering løser noe som helst. Og som en kinogåer gir fem flate øre i om filmen er reigssert, produsert, eller skrevet av en mann eller kvinne. De er opptatt av kvalitet. Dette syns jeg også skal være viktigst i filmbransjen av alle bransjer. Hvis et middels dårlig manus skrevet av en kvinne skal bare sluses inn for å fylle opp et sort hull i statistikken deres, så ser man også nok at publikum svikter hele filmen.
Holdninger som dette er kanskje noe av grunnen til at norsk film aldri kommer seg helt ut av startgropen. Vi får bare fortsette å lage ‘brede’ underholdningsfilmer en gang i året aka Bølgen. Men for all de andre, la debatten rulle dere imellom i deres eget kvoteringsboble, og glem publikum.
Hvem har sagt at det er middels dårlige manus av kvinner som Skal sluses inn? Til fortrenging av veldig gode manus av menn da, formoder jeg? Nei, det er kanskje ikke så relevant for en kinogjenger hvem som sitter i registolen, men det er relevant hvilke historier vi får på lerretet. Menn lager stort sett filmer som speiler menns verden, ikke så rart, deres kjønn tatt i betraktning. Men vi utgjør halvparten av det potensielle publikummet som ikke får historier som angår oss. Det burde angå den pågående debatten om filmplitikk og filmproduksjon.
Where can is sell used golf equipment in Minneapolis?Play It Again Sports only takes them in trade for new ones. I have no intention of golfing and was given these clubs. What can I do with them? I’d prefer to make some money from them as they are in good shape. Help.I meant to say “Where can I sell used golf eqshsment.”peaciepoutic – The problem is I know nothing about golf and don’t know what the clubs and bag are worth. That’s the main problem.
This comment is hidden to you.Hi FrankLook interesting..When will you be releasing itEdwin • • This comment is hidden to all users except to its author!
Ikke enig. Å først å fremst kvalifisere historier utfra kjønn i en slik variert og mangefasettert kunstform er litt som å skyte spurv med kanon. Det kreves talent og finesse langt utenfor det å være styrt av inndeling i kjønn. De beste manusene bør flyte på toppen uten kvotering. En fortsatt overordnet detaljstyring av filmbransjen er kreativitetens død; vi mangler gode ideer og de labre tallene på hjemmepublikumet til norsk film reflekterer dette.
”Jeg er lei kjønnsdebatten i norsk film. Jeg spyr av den»
Det var vel greit at du startet med et sitat som kanskje nokså nøyaktig oppsummerer også publikums holdning til denne debatten. Som om kvotering løser noe som helst. Og som en kinogåer gir fem flate øre i om filmen er reigssert, produsert, eller skrevet av en mann eller kvinne. De er opptatt av kvalitet. Dette syns jeg også skal være viktigst i filmbransjen av alle bransjer. Hvis et middels dårlig manus skrevet av en kvinne skal bare sluses inn for å fylle opp et sort hull i statistikken deres, så ser man også nok at publikum svikter hele filmen.
Holdninger som dette er kanskje noe av grunnen til at norsk film aldri kommer seg helt ut av startgropen. Vi får bare fortsette å lage ‘brede’ underholdningsfilmer en gang i året aka Bølgen. Men for all de andre, la debatten rulle dere imellom i deres eget kvoteringsboble, og glem publikum.
Hvem har sagt at det er middels dårlige manus av kvinner som Skal sluses inn? Til fortrenging av veldig gode manus av menn da, formoder jeg? Nei, det er kanskje ikke så relevant for en kinogjenger hvem som sitter i registolen, men det er relevant hvilke historier vi får på lerretet. Menn lager stort sett filmer som speiler menns verden, ikke så rart, deres kjønn tatt i betraktning. Men vi utgjør halvparten av det potensielle publikummet som ikke får historier som angår oss. Det burde angå den pågående debatten om filmplitikk og filmproduksjon.
Where can is sell used golf equipment in Minneapolis?Play It Again Sports only takes them in trade for new ones. I have no intention of golfing and was given these clubs. What can I do with them? I’d prefer to make some money from them as they are in good shape. Help.I meant to say “Where can I sell used golf eqshsment.”peaciepoutic – The problem is I know nothing about golf and don’t know what the clubs and bag are worth. That’s the main problem.
This comment is hidden to you.Hi FrankLook interesting..When will you be releasing itEdwin • • This comment is hidden to all users except to its author!
Ikke enig. Å først å fremst kvalifisere historier utfra kjønn i en slik variert og mangefasettert kunstform er litt som å skyte spurv med kanon. Det kreves talent og finesse langt utenfor det å være styrt av inndeling i kjønn. De beste manusene bør flyte på toppen uten kvotering. En fortsatt overordnet detaljstyring av filmbransjen er kreativitetens død; vi mangler gode ideer og de labre tallene på hjemmepublikumet til norsk film reflekterer dette.