– Det er nødvendig å omskrive norsk krigshistorie

– Det er nødvendig å omskrive norsk krigshistorie

Rundt 17 000 russiske og jugoslaviske krigsfanger ble myrdet i Norge. – Det forbauser meg veldig at man ikke har fortalt denne historien, sier dokumentarist Erling Borgen. Han håper filmen kan gi nye generasjoner en annen virkelighetsforståelse av krigen.

– Det er viktig å fortelle denne historien. Jeg tror det store arbeidet disse forskerne har gjort og er i ferd med å gjøre, vil omskrive norsk krigshistorie. Og det er helt nødvendig, forteller filmskaper Erling Borgen som denne uken har vist filmen under festivalen Movies on War.

– Jeg fikk ideen til dokumentaren da jeg leste i avisen at det var åpnet et arkiv på 450 hyllemeter, etterlatt av organisasjonen som organiserte slavearbeid i Norge – og i og for seg i alle nazistenes okkuperte land – organisasjonen Todt. De hadde i oppdrag å bygge Hitlers forsvarsverk, å bygge jernbanestrekninger, flyplasser og veier. Dette arkivet er helt unikt. I andre land er tilsvarende arkiv brent eller bombet i stykker.

I Hakekorsets profitører forteller Borgen om bruken av krigsfanger og slavearbeidere i Norge under andre verdenskrig. Over 130 000 slavearbeidere kom til Norge og ble satt i arbeid av NSB, Vegvesenet, Hydro, norsk aluminiumsindustri og en rekke andre bedrifter, gjennom den tyske organisasjonen Todt. Det estimeres at rundt 17 000 av dem døde i Norge, uten at noen av de norske bedriftene eller institusjonene ble stilt til ansvar for slavearbeidet under rettsoppgjøret. Med gjennomgang av arkivmateriale og intervjuer med tidsvitner kommer det frem at de norske bedriftene nok ikke var så uskyldige som vi har likt å tro.

Borgen gir mye av æren for funnene i filmen til forskerne av arkivmaterialet blant annet fra NTNU og Norsk Teknisk Museum.

– 25 av Norges fremste forskere har gitt intervjuer og hjulpet oss å finne frem til de viktigste punktene. Vi retter fokus mot ulike bedrifter i filmen vår, blant annet Det Bergenske Dampskibsselskab, Hydro, Vegvesenet og NSB.

Erling Borgen har laget dokumentaren "Hakekorsets profitører".
Erling Borgen har laget dokumentaren «Hakekorsets profitører».

Leting etter vitnene

– Vi har jobbet med denne filmen i tre år, og utfordringene har vært to: Den første var å finne bildemessig dekning – det har vært et stort arbeid. Her har jeg hatt en utrolig dyktig researchmedarbeider, Tarjei Leer-Salvesen, som også har jobbet på andre av mine filmer, og i Brennpunkt. Han har jobbet over et år med dette. Vi har sittet i arkiver i Italia, Berlin, over hele Norge. Den andre utfordringen var å finne levende tidsvitner som hadde vært med på massakrene og kommet levende fra det, forteller Borgen.

– Der fant vi seks oppegående menn i alderen 92 til 97, i Ukraina, Montenegro, Hviterussland – en i Norge til og med. De fortalte om dramaet de hadde opplevd, og er en bærebjelke i dokumentaren.

– Det er ingen selvfølge at folk på 96 er klare i hodet, og husker, eller orker, å fortelle historiene sine, legger han til.

– Det som gjorde mest inntrykk på meg skjedde på den ukrainske landsbygda. Der møtte vi en mann som hadde vært med å bygge aluminiumsfabrikken i Årdal. Han hadde blitt fanget utenfor huset sitt, fraktet til Ukraina, og deretter med båt til Norge. Så jobbet han der. Jeg kan ikke disse øst-europeiske språkene, og hadde med en tolk da vi skulle prate med ham. Vi hadde forberedt oss godt, og jeg hadde stilt alle spørsmål jeg mente vi kunne få bruk for.

Borgen forteller at mannen hadde vært våken hele natten og gledet seg til de skulle komme.

– Og så sier han plutselig, halvannen time ut i intervjuet, Jeg kan synge en norsk sang. Hva? Så gjentar han det – på klingende norsk. Jeg – med min hviterussiske fotograf – ut foran det fattigslige huset hans, i tjue minusgrader, setter på ham en myggmikrofon, og så synger han Ja vi elsker med en helt perfekt, strålende tenor. Med min trening i å redigere ting i hodet, fungerer hjernen av og til som et taksameter i en taxi, og her sa det klikk. Her er starten og slutten på dokumentaren.

Letingen etter vitnene var tidkrevende arbeid.

– Forskerne hadde noen kontakter, men de hadde ikke mer penger til å reise og gjøre intervjuer. Så jeg fikk kontakt med noen lokale forskere i Ukraina som reiste ut i landsbyer og lette. Det er så dyrt å lage dokumentar – fotograf, reiser, leiebil – at du må være rimelig sikker på at det du bruker penger på, gir resultater.

– Vi måtte finne ut om menneskene husket, og om de ønsket å fortelle. Enkelte deler av historien har ikke folk ønsket å dele. Når de kom tilbake fra marerittet i Norge, ble flere sendt til nye straffeleire i Sibir. Tanken var å ja, du kommer levende fra det i Norge. Da må du ha samarbeidet med nazistene, så da skal du straffes en gang til. Det er mye smerte og traumer der folk overhodet ikke har vært villige til å snakke om.

Statens vegvesen brukte slavearbeidere i sitt arbeid for Nazi-Tyskland.
Statens vegvesen brukte slavearbeidere i sitt arbeid for Nazi-Tyskland.

Omskriving av historien

– Det forbauser meg veldig at man egentlig ikke har fortalt denne historien. De oppvoksende norske slekter har stort sett hørt om Kjakan, Max Manus og disse heltene. Men husk at det var rundt 17 000 russiske og jugoslaviske krigsfanger som ble myrdet og mishandlet i Norge. Langt flere enn antall nordmenn som døde under krigen. Når Statistisk sentralbyrå har laget oversikt over hvem som døde i Norge under andre verdenskrig, var ikke disse tatt med.

– Vi har jo hørt noen få historier. Det har vært lokaljournalistikk om russere som har kommet tilbake der de bodde i Norge under krigen, og fortalt litt. Men ved å sette sammen fortellingen om de stolte norske bedriftene som Hydro, statsinstitusjonen NSB og Vegvesenet, da finner du ut at de tok tyskerjentene og smånazistene. Men næringslivet som fra første dag samarbeidet med nazistene, og finansierte dem, de slapp unna.

– Se for eksempel på det Bergenske Dampskibsselskab. Jeg synes det er ganske sterkt å vite at så mange av deres sjøfølk døde. Selskapet mistet mange av sine skip. Og midt i denne situasjonen så frakter rederiet sement og russiske fanger, og hjelper tyskerne med å bygge ubåtbunkere. Etter krigen ble direktøren for rederiet, Thomas Scheen Falck tildelt St. Olavs orden av Kong Håkon.

Operasjon Asfalt

– Vi har laget en epilog til filmen som forteller at disse russiske krigsfangene ikke bare ble mishandlet mens de levde, men også etter sin død. Det ble ikke plass til epilogen i versjonen NRK viste, dessverre, men den er med i versjonen som ligger på min hjemmeside.

Epilogen forteller om hvordan Gerhardsen-regjeringen og forsvarsminister Jens Christian Hauge, som hadde vært sjef for Gutta på skauen, midt under den kalde krigen, i 1950–51, bestemte at russerne i disse gravene i Nord-Norge måtte flyttes. De var redd gravene skulle kunne brukes av sovjetere som ville besøke dem, men egentlig kom hit som dekke for å drive spionasje mot NATO.

– Så de bestemmer at de skal grave opp alle døde russere og legge dem i poser foret med asfalt – derav navnet Operasjon Asfalt. Så frakter de 8000 asfaltlik til Tjøtta utenfor Sandnes, og graver dem ned der. I denne epilogen har vi snakket med en person som var med på likoppgravingen og frakten, som forteller at han har fått så mye traumer og dårlig samvittighet av det. Til tross for at de har vært med på å bygge industri, jernbane og vei for Norge, ble de både som levende og døde behandlet på en skammelig måte, forteller Borgen.

– Tidligere i høst holdt jeg foredrag for hundre russiske journalister som var fraktet til et seminar i Georgia for mental input, og for å møte hverandre. De lever under et forferdelig press i Russland. Jeg viste en trailer for denne filmen, som inneholdt noen av de skrekkeligste scenene, og da var det flere som begynte å gråte. De spurte om jeg var klar over at Putin har laget en lov i Russland hvor det ikke er lov å bedrive journalistikk på skjebnene til russiske fanger fra okkuperte land, for da de kom tilbake ble mange sendt til Sibir. Det er en del av russisk krigshistorie som Putin og det nåværende regimet ikke ønsker at det skal snakkes om.

– Det går ikke an å fordele ansvar for dette, for alle ansvarlige er døde. Men jeg håper at filmen, og ikke minst forskningsarbeidet som jeg jo skylder veldig mye av dette, kan være med å gi nye generasjoner en annen virkelighetsforståelse av krigen og den rollen Norge spilte i samarbeidet med nazistene. Jeg mener det er viktig fordi man bør lære av historien. Og for å lære av historien må man vite hva den virkelige historien er.

Å være dokumentarist i dag

– Jeg bruker veldig mye tid og penger på research før jeg søker finansiering, forteller Borgen.

– Halvparten av tiden går kanskje med til å søke penger. Man kan ikke drive med dette som en hobby på egen hånd, jeg leier inn fotografer, researchere, jeg kjøper bilder fra arkiver i Berlin. Det er en 16 sekunder lang sekvens fra åpningen av Mosjøen stasjon, hvor norske jernbanefolk står sammen med nazistene, og lokomotivene bærer naziflagg. Bare de sekundene koster 12 000 kroner.

Fra åpningen av Elsfjord stasjon i 1941.
Fra åpningen av Elsfjord stasjon i 1941.

Borgen forteller filmen ikke kunne blitt til uten den økonomiske støtten fra NRK og NFI.

– Det er fantastisk at vi i Norge har et statlig filmstøttesystem som gir mulighet til å lage en sånn film. Det er jeg veldig glad for. Noen må betale dette, for tv-stasjonene betaler aldri det det faktisk koster å lage en sånn film.

– Jeg tror at de fleste dokumentarister i Norge som ønsker å lage seriøs og skikkelig dokumentar opplever det samme som meg, at man må investere mye arbeid i form av research, planlegging, å skrive manus og prospekter. Jeg har lang trening i det. For noen år siden var jeg heldig og fikk et statsstipend. Det hjalp meg veldig å utvikle denne ideen. Det jeg da kunne sende til Even Benestad i NFI og til NRK, var grundig gjennomført og laget slik at de fikk inntrykk av hva det endelige resultatet ville bli. NRK ga meg i tillegg 150 000 kroner så jeg skulle kunne lage en pilot av prosjektet og drive ordentlig research. Da de sa ja til prosjektet til slutt, visste de hva de fikk.

– Det er veldig strenge regler for hvordan samfunnskritiske filmer kan finansieres. Det er ikke mulig – og dette er jeg enig i også – å gå til private sponsorer. Jeg kunne for eksempel ikke gått til NSB og spurt vil dere finansiere en film hvor jeg beskriver deres mørke fortid. Det hadde NRK aldri akseptert. Realiteten er at det er fire norske støttespillere man kan henvende seg til. Fritt ord, som har støttet 7–8 av mine filmer tidligere, tv-kanalene, NFI eller Norsk Kulturråd.

Borgen er opptatt av at dokumentaristens arbeid ikke bare kan trues av finansieringsutfordringer. Han er svært kritisk til PST sin fremførsel i saken rundt Ulrik Imtiaz Rolfsen, og følger rettssaken med interesse.

– Jeg er utrolig opprørt over det han ble utsatt for. Jeg synes det er veldig skummelt at de hemmelige tjenestene kan rykke ut og trenge seg inn i dokumentaristens jobbmiljø. Jeg er glad saken bringes inn for rettssystemet, og synes han har vist en modig og moden rolle i å takle dette.

– Det minner om tilstander jeg har sett i andre land som jeg ikke liker at Norge blir sammenlignet med, legger Borgen til.

– Jeg var korrespondent i Latin-Amerika på 80-tallet og Asia på 90-tallet, og har reist i mange totalitære regimer. Jeg liker ikke at de hemmelige tjenestene rykker ut og skal gå inn i noe som er helt hellig, nemlig kildevernet.

Åpent tilgjengelig på nett

Det neste prosjektet fra Borgen er en dokumentarserie laget i samarbeid med den danske dokumentaristen Tom Heinemann, Et hjerte som aldri dør.

Serien består av seks dokumentarer om menneskerettighetsforkjempere i Serbia, Guatemala, Egypt, Bangladesh, Hviterussland og Swaziland. 2 av filmene er nominert for beste kortfilm av Al Jazeera Documentary Film Festival. Serien har alt gått på tv i Danmark, NRK skal vise den i januar, og så skal den gå på svensk tv til våren.

Hakekorsets profitører ligger for tiden ute på NRKs sider. Borgen mener de har vært utrolig generøse ved å vise filmen i beste sendetid på hovedkanalen.

– Med en første visning på NRK1 ble filmen med en gang sett av 357 000 mennesker. Med senere visninger på nett er vi oppe i 500 000 nordmenn som har sett filmen.

Filmen – inkludert epilogen om Operasjon Asfalt, ligger også på Borgens egen side.

– Jeg lar den ligge på hjemmesiden min til evig tid. Der har jeg også lagt ut 20 av mine andre filmer, helt gratis. Jeg får ofte forespørsler fra skoler ute og hjemme, og da tenker jeg at disse filmene er finansiert og de er ferdige. Jeg ønsker at de skal nå lengst mulig ut, så jeg kommer til å legge ut flere også. Siden jeg sluttet i NRK har jeg laget 47 dokumentarer. Noen av dem er som å lese en gammel skolestil. Det er ikke alt jeg er like fornøyd med, så jeg kommer kanskje ikke til å legge ut alle. Men flere kommer.

3 kommentarer til – Det er nødvendig å omskrive norsk krigshistorie

  1. I Norge har vi vært opptatt av «guttan på skauen», og ikke den virkelige krigen. Historia bør absolutt skrives på nytt.

  2. JEG NEVNER OGSÅ DISSE I MIN FILM OM ASBJØRN SUNDE «OFFER ELLER SPION?» HVOR JEG HAR KLIPP FRA DEN NORSK JUGOSLAVISKE «BLODVEIEN». SISTNEVNTE ER FRA 1957 OG ER EN AV DE BESTE KRIGSFILMER SOM FINNES I NORGE. ET UTDRAG KAN DERE SE PÅ YOUTUBE. PÅ NETTSIDEN MIN FIKSJONOGFAKTA.NO KAN DERE KJØPE «OFFER ELLER SPION?»

    Jeg søkte NFI om å lage noe bonusmateriale til Offer eller Spion? og bl a intervjue Aleksiv Perminov. Men de var ikke interessert i å støtte. Heller ikke til min film «Sabotøren og Kureren» om Asbjørn Sundes høyre hånd Harry Sønsterød fant de rom for. Så takhøyden er smal når det gjelder 2. verdenskrig. Og det har jo også Knut Erik Jensen fått erfare.

    Jeg savner en film om de norske sjøfolka under krigen.
    tore severin

  3. Det er mange sider av krigen som ikke har vært skikkeloig belyst, spesielt det som skjedde i nord, og ofte er dette historier som er mye viktigere og mer dramatiske enn de som får sjansen til å komme frem i lyset. Om et prosjekt får midler avhenger ikke alltid av prosjektets kvaliteter, men heller av den «riktige» kombinasjonen av søker og filmkonsulent.

Svar til tore severin netland Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Det er nødvendig å omskrive norsk krigshistorie

– Det er nødvendig å omskrive norsk krigshistorie

Rundt 17 000 russiske og jugoslaviske krigsfanger ble myrdet i Norge. – Det forbauser meg veldig at man ikke har fortalt denne historien, sier dokumentarist Erling Borgen. Han håper filmen kan gi nye generasjoner en annen virkelighetsforståelse av krigen.

– Det er viktig å fortelle denne historien. Jeg tror det store arbeidet disse forskerne har gjort og er i ferd med å gjøre, vil omskrive norsk krigshistorie. Og det er helt nødvendig, forteller filmskaper Erling Borgen som denne uken har vist filmen under festivalen Movies on War.

– Jeg fikk ideen til dokumentaren da jeg leste i avisen at det var åpnet et arkiv på 450 hyllemeter, etterlatt av organisasjonen som organiserte slavearbeid i Norge – og i og for seg i alle nazistenes okkuperte land – organisasjonen Todt. De hadde i oppdrag å bygge Hitlers forsvarsverk, å bygge jernbanestrekninger, flyplasser og veier. Dette arkivet er helt unikt. I andre land er tilsvarende arkiv brent eller bombet i stykker.

I Hakekorsets profitører forteller Borgen om bruken av krigsfanger og slavearbeidere i Norge under andre verdenskrig. Over 130 000 slavearbeidere kom til Norge og ble satt i arbeid av NSB, Vegvesenet, Hydro, norsk aluminiumsindustri og en rekke andre bedrifter, gjennom den tyske organisasjonen Todt. Det estimeres at rundt 17 000 av dem døde i Norge, uten at noen av de norske bedriftene eller institusjonene ble stilt til ansvar for slavearbeidet under rettsoppgjøret. Med gjennomgang av arkivmateriale og intervjuer med tidsvitner kommer det frem at de norske bedriftene nok ikke var så uskyldige som vi har likt å tro.

Borgen gir mye av æren for funnene i filmen til forskerne av arkivmaterialet blant annet fra NTNU og Norsk Teknisk Museum.

– 25 av Norges fremste forskere har gitt intervjuer og hjulpet oss å finne frem til de viktigste punktene. Vi retter fokus mot ulike bedrifter i filmen vår, blant annet Det Bergenske Dampskibsselskab, Hydro, Vegvesenet og NSB.

Erling Borgen har laget dokumentaren "Hakekorsets profitører".
Erling Borgen har laget dokumentaren «Hakekorsets profitører».

Leting etter vitnene

– Vi har jobbet med denne filmen i tre år, og utfordringene har vært to: Den første var å finne bildemessig dekning – det har vært et stort arbeid. Her har jeg hatt en utrolig dyktig researchmedarbeider, Tarjei Leer-Salvesen, som også har jobbet på andre av mine filmer, og i Brennpunkt. Han har jobbet over et år med dette. Vi har sittet i arkiver i Italia, Berlin, over hele Norge. Den andre utfordringen var å finne levende tidsvitner som hadde vært med på massakrene og kommet levende fra det, forteller Borgen.

– Der fant vi seks oppegående menn i alderen 92 til 97, i Ukraina, Montenegro, Hviterussland – en i Norge til og med. De fortalte om dramaet de hadde opplevd, og er en bærebjelke i dokumentaren.

– Det er ingen selvfølge at folk på 96 er klare i hodet, og husker, eller orker, å fortelle historiene sine, legger han til.

– Det som gjorde mest inntrykk på meg skjedde på den ukrainske landsbygda. Der møtte vi en mann som hadde vært med å bygge aluminiumsfabrikken i Årdal. Han hadde blitt fanget utenfor huset sitt, fraktet til Ukraina, og deretter med båt til Norge. Så jobbet han der. Jeg kan ikke disse øst-europeiske språkene, og hadde med en tolk da vi skulle prate med ham. Vi hadde forberedt oss godt, og jeg hadde stilt alle spørsmål jeg mente vi kunne få bruk for.

Borgen forteller at mannen hadde vært våken hele natten og gledet seg til de skulle komme.

– Og så sier han plutselig, halvannen time ut i intervjuet, Jeg kan synge en norsk sang. Hva? Så gjentar han det – på klingende norsk. Jeg – med min hviterussiske fotograf – ut foran det fattigslige huset hans, i tjue minusgrader, setter på ham en myggmikrofon, og så synger han Ja vi elsker med en helt perfekt, strålende tenor. Med min trening i å redigere ting i hodet, fungerer hjernen av og til som et taksameter i en taxi, og her sa det klikk. Her er starten og slutten på dokumentaren.

Letingen etter vitnene var tidkrevende arbeid.

– Forskerne hadde noen kontakter, men de hadde ikke mer penger til å reise og gjøre intervjuer. Så jeg fikk kontakt med noen lokale forskere i Ukraina som reiste ut i landsbyer og lette. Det er så dyrt å lage dokumentar – fotograf, reiser, leiebil – at du må være rimelig sikker på at det du bruker penger på, gir resultater.

– Vi måtte finne ut om menneskene husket, og om de ønsket å fortelle. Enkelte deler av historien har ikke folk ønsket å dele. Når de kom tilbake fra marerittet i Norge, ble flere sendt til nye straffeleire i Sibir. Tanken var å ja, du kommer levende fra det i Norge. Da må du ha samarbeidet med nazistene, så da skal du straffes en gang til. Det er mye smerte og traumer der folk overhodet ikke har vært villige til å snakke om.

Statens vegvesen brukte slavearbeidere i sitt arbeid for Nazi-Tyskland.
Statens vegvesen brukte slavearbeidere i sitt arbeid for Nazi-Tyskland.

Omskriving av historien

– Det forbauser meg veldig at man egentlig ikke har fortalt denne historien. De oppvoksende norske slekter har stort sett hørt om Kjakan, Max Manus og disse heltene. Men husk at det var rundt 17 000 russiske og jugoslaviske krigsfanger som ble myrdet og mishandlet i Norge. Langt flere enn antall nordmenn som døde under krigen. Når Statistisk sentralbyrå har laget oversikt over hvem som døde i Norge under andre verdenskrig, var ikke disse tatt med.

– Vi har jo hørt noen få historier. Det har vært lokaljournalistikk om russere som har kommet tilbake der de bodde i Norge under krigen, og fortalt litt. Men ved å sette sammen fortellingen om de stolte norske bedriftene som Hydro, statsinstitusjonen NSB og Vegvesenet, da finner du ut at de tok tyskerjentene og smånazistene. Men næringslivet som fra første dag samarbeidet med nazistene, og finansierte dem, de slapp unna.

– Se for eksempel på det Bergenske Dampskibsselskab. Jeg synes det er ganske sterkt å vite at så mange av deres sjøfølk døde. Selskapet mistet mange av sine skip. Og midt i denne situasjonen så frakter rederiet sement og russiske fanger, og hjelper tyskerne med å bygge ubåtbunkere. Etter krigen ble direktøren for rederiet, Thomas Scheen Falck tildelt St. Olavs orden av Kong Håkon.

Operasjon Asfalt

– Vi har laget en epilog til filmen som forteller at disse russiske krigsfangene ikke bare ble mishandlet mens de levde, men også etter sin død. Det ble ikke plass til epilogen i versjonen NRK viste, dessverre, men den er med i versjonen som ligger på min hjemmeside.

Epilogen forteller om hvordan Gerhardsen-regjeringen og forsvarsminister Jens Christian Hauge, som hadde vært sjef for Gutta på skauen, midt under den kalde krigen, i 1950–51, bestemte at russerne i disse gravene i Nord-Norge måtte flyttes. De var redd gravene skulle kunne brukes av sovjetere som ville besøke dem, men egentlig kom hit som dekke for å drive spionasje mot NATO.

– Så de bestemmer at de skal grave opp alle døde russere og legge dem i poser foret med asfalt – derav navnet Operasjon Asfalt. Så frakter de 8000 asfaltlik til Tjøtta utenfor Sandnes, og graver dem ned der. I denne epilogen har vi snakket med en person som var med på likoppgravingen og frakten, som forteller at han har fått så mye traumer og dårlig samvittighet av det. Til tross for at de har vært med på å bygge industri, jernbane og vei for Norge, ble de både som levende og døde behandlet på en skammelig måte, forteller Borgen.

– Tidligere i høst holdt jeg foredrag for hundre russiske journalister som var fraktet til et seminar i Georgia for mental input, og for å møte hverandre. De lever under et forferdelig press i Russland. Jeg viste en trailer for denne filmen, som inneholdt noen av de skrekkeligste scenene, og da var det flere som begynte å gråte. De spurte om jeg var klar over at Putin har laget en lov i Russland hvor det ikke er lov å bedrive journalistikk på skjebnene til russiske fanger fra okkuperte land, for da de kom tilbake ble mange sendt til Sibir. Det er en del av russisk krigshistorie som Putin og det nåværende regimet ikke ønsker at det skal snakkes om.

– Det går ikke an å fordele ansvar for dette, for alle ansvarlige er døde. Men jeg håper at filmen, og ikke minst forskningsarbeidet som jeg jo skylder veldig mye av dette, kan være med å gi nye generasjoner en annen virkelighetsforståelse av krigen og den rollen Norge spilte i samarbeidet med nazistene. Jeg mener det er viktig fordi man bør lære av historien. Og for å lære av historien må man vite hva den virkelige historien er.

Å være dokumentarist i dag

– Jeg bruker veldig mye tid og penger på research før jeg søker finansiering, forteller Borgen.

– Halvparten av tiden går kanskje med til å søke penger. Man kan ikke drive med dette som en hobby på egen hånd, jeg leier inn fotografer, researchere, jeg kjøper bilder fra arkiver i Berlin. Det er en 16 sekunder lang sekvens fra åpningen av Mosjøen stasjon, hvor norske jernbanefolk står sammen med nazistene, og lokomotivene bærer naziflagg. Bare de sekundene koster 12 000 kroner.

Fra åpningen av Elsfjord stasjon i 1941.
Fra åpningen av Elsfjord stasjon i 1941.

Borgen forteller filmen ikke kunne blitt til uten den økonomiske støtten fra NRK og NFI.

– Det er fantastisk at vi i Norge har et statlig filmstøttesystem som gir mulighet til å lage en sånn film. Det er jeg veldig glad for. Noen må betale dette, for tv-stasjonene betaler aldri det det faktisk koster å lage en sånn film.

– Jeg tror at de fleste dokumentarister i Norge som ønsker å lage seriøs og skikkelig dokumentar opplever det samme som meg, at man må investere mye arbeid i form av research, planlegging, å skrive manus og prospekter. Jeg har lang trening i det. For noen år siden var jeg heldig og fikk et statsstipend. Det hjalp meg veldig å utvikle denne ideen. Det jeg da kunne sende til Even Benestad i NFI og til NRK, var grundig gjennomført og laget slik at de fikk inntrykk av hva det endelige resultatet ville bli. NRK ga meg i tillegg 150 000 kroner så jeg skulle kunne lage en pilot av prosjektet og drive ordentlig research. Da de sa ja til prosjektet til slutt, visste de hva de fikk.

– Det er veldig strenge regler for hvordan samfunnskritiske filmer kan finansieres. Det er ikke mulig – og dette er jeg enig i også – å gå til private sponsorer. Jeg kunne for eksempel ikke gått til NSB og spurt vil dere finansiere en film hvor jeg beskriver deres mørke fortid. Det hadde NRK aldri akseptert. Realiteten er at det er fire norske støttespillere man kan henvende seg til. Fritt ord, som har støttet 7–8 av mine filmer tidligere, tv-kanalene, NFI eller Norsk Kulturråd.

Borgen er opptatt av at dokumentaristens arbeid ikke bare kan trues av finansieringsutfordringer. Han er svært kritisk til PST sin fremførsel i saken rundt Ulrik Imtiaz Rolfsen, og følger rettssaken med interesse.

– Jeg er utrolig opprørt over det han ble utsatt for. Jeg synes det er veldig skummelt at de hemmelige tjenestene kan rykke ut og trenge seg inn i dokumentaristens jobbmiljø. Jeg er glad saken bringes inn for rettssystemet, og synes han har vist en modig og moden rolle i å takle dette.

– Det minner om tilstander jeg har sett i andre land som jeg ikke liker at Norge blir sammenlignet med, legger Borgen til.

– Jeg var korrespondent i Latin-Amerika på 80-tallet og Asia på 90-tallet, og har reist i mange totalitære regimer. Jeg liker ikke at de hemmelige tjenestene rykker ut og skal gå inn i noe som er helt hellig, nemlig kildevernet.

Åpent tilgjengelig på nett

Det neste prosjektet fra Borgen er en dokumentarserie laget i samarbeid med den danske dokumentaristen Tom Heinemann, Et hjerte som aldri dør.

Serien består av seks dokumentarer om menneskerettighetsforkjempere i Serbia, Guatemala, Egypt, Bangladesh, Hviterussland og Swaziland. 2 av filmene er nominert for beste kortfilm av Al Jazeera Documentary Film Festival. Serien har alt gått på tv i Danmark, NRK skal vise den i januar, og så skal den gå på svensk tv til våren.

Hakekorsets profitører ligger for tiden ute på NRKs sider. Borgen mener de har vært utrolig generøse ved å vise filmen i beste sendetid på hovedkanalen.

– Med en første visning på NRK1 ble filmen med en gang sett av 357 000 mennesker. Med senere visninger på nett er vi oppe i 500 000 nordmenn som har sett filmen.

Filmen – inkludert epilogen om Operasjon Asfalt, ligger også på Borgens egen side.

– Jeg lar den ligge på hjemmesiden min til evig tid. Der har jeg også lagt ut 20 av mine andre filmer, helt gratis. Jeg får ofte forespørsler fra skoler ute og hjemme, og da tenker jeg at disse filmene er finansiert og de er ferdige. Jeg ønsker at de skal nå lengst mulig ut, så jeg kommer til å legge ut flere også. Siden jeg sluttet i NRK har jeg laget 47 dokumentarer. Noen av dem er som å lese en gammel skolestil. Det er ikke alt jeg er like fornøyd med, så jeg kommer kanskje ikke til å legge ut alle. Men flere kommer.

3 Responses to – Det er nødvendig å omskrive norsk krigshistorie

  1. I Norge har vi vært opptatt av «guttan på skauen», og ikke den virkelige krigen. Historia bør absolutt skrives på nytt.

  2. JEG NEVNER OGSÅ DISSE I MIN FILM OM ASBJØRN SUNDE «OFFER ELLER SPION?» HVOR JEG HAR KLIPP FRA DEN NORSK JUGOSLAVISKE «BLODVEIEN». SISTNEVNTE ER FRA 1957 OG ER EN AV DE BESTE KRIGSFILMER SOM FINNES I NORGE. ET UTDRAG KAN DERE SE PÅ YOUTUBE. PÅ NETTSIDEN MIN FIKSJONOGFAKTA.NO KAN DERE KJØPE «OFFER ELLER SPION?»

    Jeg søkte NFI om å lage noe bonusmateriale til Offer eller Spion? og bl a intervjue Aleksiv Perminov. Men de var ikke interessert i å støtte. Heller ikke til min film «Sabotøren og Kureren» om Asbjørn Sundes høyre hånd Harry Sønsterød fant de rom for. Så takhøyden er smal når det gjelder 2. verdenskrig. Og det har jo også Knut Erik Jensen fått erfare.

    Jeg savner en film om de norske sjøfolka under krigen.
    tore severin

  3. Det er mange sider av krigen som ikke har vært skikkeloig belyst, spesielt det som skjedde i nord, og ofte er dette historier som er mye viktigere og mer dramatiske enn de som får sjansen til å komme frem i lyset. Om et prosjekt får midler avhenger ikke alltid av prosjektets kvaliteter, men heller av den «riktige» kombinasjonen av søker og filmkonsulent.

Leave a Reply to tore severin netland Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY