Knutsen&Ludvigsen og det totale anarki

Knutsen&Ludvigsen og det totale anarki

– Om vi har tillatt oss å være litt på kanten med «Knutsen&Ludvigsen», regner jeg oss for å være i godt selskap, sier co-manusforfatter Thomas Moldestad, som mener god barnefilm alltid har inneholdt en grad av fare – og at de beste filmene er de som fungerer like godt for voksne som for barn.

– Bergensere er sentrale i filmen, så det er litt mer spennende å vise filmen i Bergen enn i Oslo, forteller Thomas Moldestad, kav bergenser og co-manusforfatter på Knutsen&Ludvigsen og den fæle Rasputin.

– Men de tåler å bli ertet med og her gjøres det ganske ettertrykkelig – med kjærlighet. Bergensere liker ikke at andre folk kødder med dem, men det er greit å erte oss selv. Så siden jeg er med, er dette per definisjon selvironi.

Bergensere har alltid vært en del av Knutsen&Ludvigsen-universet. Skurkene skal helst være bergensere, så også her, hvor blant annet den maktsyke, fæle Rasputin har stemmen til Frank Kjosås. Knutsen (John Brungot) og Ludvigsen (Hermann Sabado) må reise til regntunge, sørgelige, fiskefulle Bergen for å hjelpe Amanda (Siri Nilsen) å redde hennes kidnappede professorfar.

Thomas Moldestad
Denne uken har «Knutsen&Ludvigsen» hatt førpremierer i Trondheim, Oslo og Bergen. Her er Moldestad til stede i sistnevnte by, hvor Knutsen&Ludvigsen var åpningsfilm på BIFF.

Orden i kaoset          

Moldestad (født 1976) ble uteksaminert som manusforfatter fra Filmskolen i Lillehammer i 2002. Han har tidligere skrevet manus til blant annet Fritt Vilt I og II, Kalde Føtter, tre Varg Veum-filmer, to Blåfjell-filmer og Flukt. I 2008 vant han, sammen med Siv Rajendram, Amandaprisen for beste filmmanus for Varm Veum – Bitre blomster.

I 2012 ble han spurt om å lese Øystein Dolmens manus til Knutsen&Ludvigsen for å komme med tilbakemeldinger. Mange av elementene var med fra starten av, som historien med Amanda og den gale professoren, grevlingen som blir konge over rottene og fordøyelsesparken.

Alle filmstills: Tordenfilm / Qvisten Animation / Norsk Filmdistribusjon

– Mye av det var ganske annerledes enn det er i filmen, men jeg har ikke lagt til veldig mye nytt. Det viktigste var å tilføre en grad av dramaturgisk logikk, forteller Moldestad.

– Det manglet en slags stamme i historien. Man kan argumentere for at det ikke ser ut til å være så mye orden der nå heller, men det finnes en viss grad av skjelett der, som jeg liker å tro at jeg tilførte. Kanskje sunne, friske mennesker ikke legger merke til det. Men man ville merket det om det ikke var der.

Hovedpersonen Amanda er egentlig protagonisten i historien, utdyper han, så filmen måtte ikke avvike for mye fra hennes problem og prosjekt.

– Skurkens plan var også litt vag i begynnelsen, så jeg la blant annet til at han var på jakt etter dette serumet som skal forhekse alle i verden til å gjøre det han vil. Rasputin står i kontrast til Knutsen og Ludvigsen, som representerer det totale anarki. De aner ikke hvordan føye seg etter andre.

– Jeg skrev noen utkast, så overtok Dolmen igjen og Knutsen-og-Ludvigsen-fiserte de stedene jeg kanskje hadde sporet av i feil retning.

Kardinalsynd

I oppløpet til premieren har Dolmen flere ganger fortalt at han har hatt ideen til filmen på blokka siden 1986, og at manuset lå i skuffen lenge før produsent Eric Vogel i Tordenfilm tok kontakt. Moldestad har ingenting imot å være en co-manusforfatter som holder seg i bakgrunnen.

– Dolmen har vært primus motor, det er hans og Gustav Lorentzens karakterer. Jobben min er å være litt usynlig. Om jeg hadde lagt veldig mye eget preg på filmen ville det sporet den litt av. Jeg synes det er helt fair at Dolmen som har jobbet med det så lenge er den synlige manusforfatteren. Så kan jeg lene meg tilbake og kjenne igjen noen scener og detaljer jeg har tilført. Jeg foreslo blant annet noen actionsekvenser som Dolmen likte godt, som dresinjakten, og når grevlingen går amok i laboratoriet.

Den første konsertopplevelsen Moldestad husker, var å se Knutsen og Ludvigsen live i Bergen.

– Da var jeg kanskje fire-fem år gammel. De har vært en del av livet mitt fra veldig tidlig alder. Jeg har venner som kanskje har vært enda større fans enn meg, men jeg har alltid vært begeistret for dem, forteller han.

– Mens jeg jobbet med manuset hørte jeg alle de gamle sangene, så innspillingene og forsøkte å sette meg inn i figurene og emulere stemmene deres. Det var litt hit and miss. Jeg klarte det noen ganger, så hadde jeg noen brølere som jeg tror ga Øystein helt sjokk. Særlig i skillet mellom Knutsen og Ludvigsen som fiksjonelle karakterer og Knutsen og Ludvigsen som artister. Jeg forsøkte å viske ut skillet mellom de to versjonene. Men det fikk jeg høre var en kardinalsynd.

Aldri plankekjøring

– Det meste du ser av Knutsen og Ludvigsens spillopper og tøys kommer fra Dolmen, men det er noen øyeblikk jeg kjenner igjen som mine også, sier Moldestad.

– Som når toget kommer midt imot dem mens de er inne i tunnelen, og Ludvigsen spør Knutsen om han har sjekket en gammel togrute. Og Knutsen svarer at ruten han har sett på er mer enn gammel nok, steingammel er den! Det var en av de gangene jeg traff blink og det ble med i filmen. Men det meste skal Dolmen ha æren for – jeg kommer aldri til å skjønne karakterne og universet fullt ut som han gjør.

Moldestad legger også til at regissørene Rasmus A. Siversen og Rune Spaans har tilført mange av filmens gags og finurligheter, i tillegg til animatørene ved Qvisten, og alle andre som har vært involvert i prosjektet.

At Moldestad har vært produktiv som manusforfatter, krediterer han ytre omstendigheter – og litt egen innsats.

– Det har nok vært litt flaks med i bildet. Jeg gikk på kull to på filmskolen, så vi var tidlig ute. Det var et kull med mange flinke folk, så da vi skulle ut i den store verden hadde vi allerede et godt nettverk. De tre første årene skjedde det ingenting, men så hadde Fritt Vilt premiere. Den gjorde det bra, og da får man litt momentum, forteller han.

– Så tror jeg at jeg er enkel og grei å ha med å gjøre. Jeg liker til og med å tro at jeg er litt flink, på en god dag.

Han understreker samtidig at hvert prosjekt har sine utfordringer, og at skrivingen aldri blir en lettvint oppgave.

– På enkelte prosjekter stanger du hodet i veggen hele veien uten å helt skjønne hvorfor. Jeg blir ikke helt klok på det. Det ser ikke ut til noen gang å komme opp på et nivå der jeg bare kan sette meg ned og gjøre jobben. Det blir aldri plankekjøring.

– Men Knutsen&Ludvigsen har vært et av de enklere prosjektene, det har vært veldig lystbetont, legger han til.

– Jeg har én gang begynt å kjefte på en regissør, med produsenter og distributør til stede, fordi jeg mente vedkommende ikke hadde laget filmen vi ble enige om. Men noen ganger må man inngå kompromiss over filmen, og en manusforfatter må noen ganger falle tilbake på sverdet. Det blir ikke alltid helt som jeg hadde tenkt. Så, en sjelden gang, blir det bedre enn du hadde sett for deg.

Grevlingen

For barn eller voksne?

Knutsen og Ludvigsen-universet har fra starten av vært en miks av humor for både barn og voksne. Spillefilmen forsøker også å appellere til begge aldersgrupper.

– Det er kanskje et par øyeblikk noen vil stusse over. En gris som blir partert, blant annet. Men slik jeg ser det, inneholder barnefilmens kanon alltid fare og død, mørke og skremmende ting, sier Moldestad.

Finding Nemo starter med at en karakter får hele familien sin massakrert av et rovdyr. Hans eneste gjenlevende sønn er fysisk handicappet – og blir kidnappet. Det er ganske mørkt. Bambi er bare et føll når mor blir skutt og drept. Og – må man anta – hun blir spist off-screen. Pinocchio har scener jeg fortsatt synes er skumle som voksen. Så om vi har tillatt oss å være litt på kanten med Knutsen&Ludvigsen, regner jeg oss for å være i godt selskap.

Barnefilmene Moldestad liker best, er de som har dobbel appell, og fungerer både for barn og voksne.

– Det tror jeg barn liker best også. Som barn foretrakk jeg Star Wars, James Bond og Tom&Jerry – mye av det jeg liker fortsatt. Jeg forsøker å skrive noe jeg selv kunne tenke meg å se. Så gjelder det å gjøre det tydelig nok til at barn kan forstå det, og å unngå de mørkeste elementene.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Knutsen&Ludvigsen og det totale anarki

Knutsen&Ludvigsen og det totale anarki

– Om vi har tillatt oss å være litt på kanten med «Knutsen&Ludvigsen», regner jeg oss for å være i godt selskap, sier co-manusforfatter Thomas Moldestad, som mener god barnefilm alltid har inneholdt en grad av fare – og at de beste filmene er de som fungerer like godt for voksne som for barn.

– Bergensere er sentrale i filmen, så det er litt mer spennende å vise filmen i Bergen enn i Oslo, forteller Thomas Moldestad, kav bergenser og co-manusforfatter på Knutsen&Ludvigsen og den fæle Rasputin.

– Men de tåler å bli ertet med og her gjøres det ganske ettertrykkelig – med kjærlighet. Bergensere liker ikke at andre folk kødder med dem, men det er greit å erte oss selv. Så siden jeg er med, er dette per definisjon selvironi.

Bergensere har alltid vært en del av Knutsen&Ludvigsen-universet. Skurkene skal helst være bergensere, så også her, hvor blant annet den maktsyke, fæle Rasputin har stemmen til Frank Kjosås. Knutsen (John Brungot) og Ludvigsen (Hermann Sabado) må reise til regntunge, sørgelige, fiskefulle Bergen for å hjelpe Amanda (Siri Nilsen) å redde hennes kidnappede professorfar.

Thomas Moldestad
Denne uken har «Knutsen&Ludvigsen» hatt førpremierer i Trondheim, Oslo og Bergen. Her er Moldestad til stede i sistnevnte by, hvor Knutsen&Ludvigsen var åpningsfilm på BIFF.

Orden i kaoset          

Moldestad (født 1976) ble uteksaminert som manusforfatter fra Filmskolen i Lillehammer i 2002. Han har tidligere skrevet manus til blant annet Fritt Vilt I og II, Kalde Føtter, tre Varg Veum-filmer, to Blåfjell-filmer og Flukt. I 2008 vant han, sammen med Siv Rajendram, Amandaprisen for beste filmmanus for Varm Veum – Bitre blomster.

I 2012 ble han spurt om å lese Øystein Dolmens manus til Knutsen&Ludvigsen for å komme med tilbakemeldinger. Mange av elementene var med fra starten av, som historien med Amanda og den gale professoren, grevlingen som blir konge over rottene og fordøyelsesparken.

Alle filmstills: Tordenfilm / Qvisten Animation / Norsk Filmdistribusjon

– Mye av det var ganske annerledes enn det er i filmen, men jeg har ikke lagt til veldig mye nytt. Det viktigste var å tilføre en grad av dramaturgisk logikk, forteller Moldestad.

– Det manglet en slags stamme i historien. Man kan argumentere for at det ikke ser ut til å være så mye orden der nå heller, men det finnes en viss grad av skjelett der, som jeg liker å tro at jeg tilførte. Kanskje sunne, friske mennesker ikke legger merke til det. Men man ville merket det om det ikke var der.

Hovedpersonen Amanda er egentlig protagonisten i historien, utdyper han, så filmen måtte ikke avvike for mye fra hennes problem og prosjekt.

– Skurkens plan var også litt vag i begynnelsen, så jeg la blant annet til at han var på jakt etter dette serumet som skal forhekse alle i verden til å gjøre det han vil. Rasputin står i kontrast til Knutsen og Ludvigsen, som representerer det totale anarki. De aner ikke hvordan føye seg etter andre.

– Jeg skrev noen utkast, så overtok Dolmen igjen og Knutsen-og-Ludvigsen-fiserte de stedene jeg kanskje hadde sporet av i feil retning.

Kardinalsynd

I oppløpet til premieren har Dolmen flere ganger fortalt at han har hatt ideen til filmen på blokka siden 1986, og at manuset lå i skuffen lenge før produsent Eric Vogel i Tordenfilm tok kontakt. Moldestad har ingenting imot å være en co-manusforfatter som holder seg i bakgrunnen.

– Dolmen har vært primus motor, det er hans og Gustav Lorentzens karakterer. Jobben min er å være litt usynlig. Om jeg hadde lagt veldig mye eget preg på filmen ville det sporet den litt av. Jeg synes det er helt fair at Dolmen som har jobbet med det så lenge er den synlige manusforfatteren. Så kan jeg lene meg tilbake og kjenne igjen noen scener og detaljer jeg har tilført. Jeg foreslo blant annet noen actionsekvenser som Dolmen likte godt, som dresinjakten, og når grevlingen går amok i laboratoriet.

Den første konsertopplevelsen Moldestad husker, var å se Knutsen og Ludvigsen live i Bergen.

– Da var jeg kanskje fire-fem år gammel. De har vært en del av livet mitt fra veldig tidlig alder. Jeg har venner som kanskje har vært enda større fans enn meg, men jeg har alltid vært begeistret for dem, forteller han.

– Mens jeg jobbet med manuset hørte jeg alle de gamle sangene, så innspillingene og forsøkte å sette meg inn i figurene og emulere stemmene deres. Det var litt hit and miss. Jeg klarte det noen ganger, så hadde jeg noen brølere som jeg tror ga Øystein helt sjokk. Særlig i skillet mellom Knutsen og Ludvigsen som fiksjonelle karakterer og Knutsen og Ludvigsen som artister. Jeg forsøkte å viske ut skillet mellom de to versjonene. Men det fikk jeg høre var en kardinalsynd.

Aldri plankekjøring

– Det meste du ser av Knutsen og Ludvigsens spillopper og tøys kommer fra Dolmen, men det er noen øyeblikk jeg kjenner igjen som mine også, sier Moldestad.

– Som når toget kommer midt imot dem mens de er inne i tunnelen, og Ludvigsen spør Knutsen om han har sjekket en gammel togrute. Og Knutsen svarer at ruten han har sett på er mer enn gammel nok, steingammel er den! Det var en av de gangene jeg traff blink og det ble med i filmen. Men det meste skal Dolmen ha æren for – jeg kommer aldri til å skjønne karakterne og universet fullt ut som han gjør.

Moldestad legger også til at regissørene Rasmus A. Siversen og Rune Spaans har tilført mange av filmens gags og finurligheter, i tillegg til animatørene ved Qvisten, og alle andre som har vært involvert i prosjektet.

At Moldestad har vært produktiv som manusforfatter, krediterer han ytre omstendigheter – og litt egen innsats.

– Det har nok vært litt flaks med i bildet. Jeg gikk på kull to på filmskolen, så vi var tidlig ute. Det var et kull med mange flinke folk, så da vi skulle ut i den store verden hadde vi allerede et godt nettverk. De tre første årene skjedde det ingenting, men så hadde Fritt Vilt premiere. Den gjorde det bra, og da får man litt momentum, forteller han.

– Så tror jeg at jeg er enkel og grei å ha med å gjøre. Jeg liker til og med å tro at jeg er litt flink, på en god dag.

Han understreker samtidig at hvert prosjekt har sine utfordringer, og at skrivingen aldri blir en lettvint oppgave.

– På enkelte prosjekter stanger du hodet i veggen hele veien uten å helt skjønne hvorfor. Jeg blir ikke helt klok på det. Det ser ikke ut til noen gang å komme opp på et nivå der jeg bare kan sette meg ned og gjøre jobben. Det blir aldri plankekjøring.

– Men Knutsen&Ludvigsen har vært et av de enklere prosjektene, det har vært veldig lystbetont, legger han til.

– Jeg har én gang begynt å kjefte på en regissør, med produsenter og distributør til stede, fordi jeg mente vedkommende ikke hadde laget filmen vi ble enige om. Men noen ganger må man inngå kompromiss over filmen, og en manusforfatter må noen ganger falle tilbake på sverdet. Det blir ikke alltid helt som jeg hadde tenkt. Så, en sjelden gang, blir det bedre enn du hadde sett for deg.

Grevlingen

For barn eller voksne?

Knutsen og Ludvigsen-universet har fra starten av vært en miks av humor for både barn og voksne. Spillefilmen forsøker også å appellere til begge aldersgrupper.

– Det er kanskje et par øyeblikk noen vil stusse over. En gris som blir partert, blant annet. Men slik jeg ser det, inneholder barnefilmens kanon alltid fare og død, mørke og skremmende ting, sier Moldestad.

Finding Nemo starter med at en karakter får hele familien sin massakrert av et rovdyr. Hans eneste gjenlevende sønn er fysisk handicappet – og blir kidnappet. Det er ganske mørkt. Bambi er bare et føll når mor blir skutt og drept. Og – må man anta – hun blir spist off-screen. Pinocchio har scener jeg fortsatt synes er skumle som voksen. Så om vi har tillatt oss å være litt på kanten med Knutsen&Ludvigsen, regner jeg oss for å være i godt selskap.

Barnefilmene Moldestad liker best, er de som har dobbel appell, og fungerer både for barn og voksne.

– Det tror jeg barn liker best også. Som barn foretrakk jeg Star Wars, James Bond og Tom&Jerry – mye av det jeg liker fortsatt. Jeg forsøker å skrive noe jeg selv kunne tenke meg å se. Så gjelder det å gjøre det tydelig nok til at barn kan forstå det, og å unngå de mørkeste elementene.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY