Norske filmskapere er frustrerte over det de mener er en uthuling av konsulentordningen for spillefilm. Gi konsulenten tilbake penger og myndighet, er beskjeden fra toneangivende regissører som Erik Poppe, Eskil Vogt, Pål Sletaune og Marianne Kleven i Norske Filmregissører.
I nyeste utgaven av Rushprint roper flere erfarne bransjeaktører et varsku på vegne av spillefilmkonsulenten. Med forsvinnende lite midler til rådighet er konsulenten blitt vingeklippet, mener de. Med stadig nye øremerkede formål er hele ordningen blitt fragmentert og utydelig, og konsulentene selv er blitt usynlige. Denne uken publiserte vi et innlegg fra en av konsulentordningens grunnleggere, Jan Erik Holst, som tar til orde for å bringe mer makt og heder tilbake til konsulenten.
Erik Poppe mener situasjonen er kritisk for konsulentordningen.
– Jeg mener det er en ordning vi må beskytte og styrke, snarere enn å bygge ned på den måten som har skjedd. Akkurat nå ser det ut som en styrt avvikling. Derfor er denne debatten så viktig å få opp nå: hva vil vi med ordningen? Vi er nødt til å gi konsulentene et friere mandat.
Eskil Vogt kjenner godt igjen det bildet som tegnes av ordningen.
– Det er en enorm frustrasjon blant regissører og forfattere over hvor lite penger konsulentene har å rutte med. Svært mange opplever at man må vente fra runde til runde, uten å få et ja eller nei, mens månedene og årene går. Man opplever at konsulentene bare har penger til et par filmer i året. Særlig blant de som søker midler til å lage film på kunstnerisk grunnlag er frustrasjonen stor, men jeg har inntrykk av at svært mange er opptatt av dette. Det er åpenbart at konsulentordningen er i ferd med å forvitre, så jeg har ventet på at noe skal skje. Noe må skje.
Pål Sletaune husker innføringen av tre konsulenter og lovnaden den gangen fra forvaltningen om at slik skulle det fortsette å være.
– En gang hadde vi tre konsulenter som kunne vise handlekraft og som representerte tre ulike dører. I det øyeblikket det ble to konsulenter endret bildet seg gradvis, og det tar i dag svært lang tid å nå frem til konsulentene. Det er flere grunner: Det er blitt for mange øremerkede midler til ulike ordninger, og sist, men ikke minst er markedsordningen blitt altfor dominerende. En viktig jobb for bransjen og NFI nå er å redegjøre klart og tydelig hvordan midlene fordeles og hvor mye av statsstøtten som faktisk kommer opp på lerretet.
Marianne Kleven er leder av Norske Filmregissører og deler oppfatningen av at situasjonen skaper mye frustrasjon hos medlemmene.
– I store trekk er nok de fleste regissører enige i kritikken. Våre medlemmer har stusset stadig oftere over at det har dukket opp nye øremerkede formål, gjerne drevet frem av politiske årsaker. Man har fått et inntrykk av at man må argumentere politisk for å få nye støtteordninger, enten det handler om kjønn eller barnefilm. Det var positivt, for alle er tilfreds med å bli hørt, og kjønnsbalanse er viktig. Men etter hvert opplever mange at alle disse ordningene blir et hinder for mange andre prosjekter. Det er ikke mer penger igjen når etterhåndsstøtten har tatt sin del, midler er ”lovet bort” til andre faste potter. Regissører får i møte med konsulenten høre at de er ”neste på listen”, men akkurat nå er det ikke mer penger, de er bundet opp til andre ting. Sånn må det iblant være, men mange opplever at de har vært den neste på den listen veldig lenge. Det er ganske demoraliserende.
– Sårbar ordning
I saken i papirutgaven sier tidligere spillefilmkonsulent Harry Guttormsen at han er bekymret for den kunstneriske dialogen mellom filmskaper og konsulent. Kleven er ikke bare bekymret for denne mangelen på dialog, men også mangelen på debatt om konsulentens status og rolle.
– Det store produsentfokuset de siste ti årene har profesjonalisert bransjen. Det har vært en bevisst oppgradering fra NFIs side. Men vi bør nå anerkjenne at det har skjedd på bekostning av den direkte og nære dialogen mellom filmskaper og konsulent, kanskje først og fremst innen kinofilmen. Derfor er denne debatten så viktig: Det handler om å stimulere den kreative utforskningen i filmskapingen, og der er selvsagt dialogen mellom filmskaper og konsulent essensiell. Det er så voldsomt fokus på volum og produksjon at det kan virke som man glemmer den kunstneriske dialogen. Mange regissører etterspør viljen til å våge å bygge filmer fra bunnen av. Det er fint med adaptasjoner, men man må ikke glemme gleden ved å skape noe nytt og betydningen av nye originale verk fra vår samtid. Vår tids klassikere.
Sletaune er også opptatt av konsulentens autonomi, og at de står for alle kunstneriske valg.
– Dette er sentalt fordi det er bred enighet i Norge om at alle kunstneriske valg skal foretas av personer som sitter i åremålsstillinger. Det er viktig å innse at de fast ansatte rådgiverne ikke skal blande seg inn i valg av prosjekter.
Vogt mener også det er avgjørende at konsulenten fremstår med tydelighet. Han synes vi i utgangspunktet har en ordning som er god.
– Av alle ordninger innenfor denne typen støtteregimer jeg vet om, synes jeg den fremstår som det beste og mest effektive alternativet. Men faren ved det som skjer nå, ved at konsulentene har så lite penger, er at det kan bre seg en overbevisning om at det er ordningen som ikke fungerer. Ordningen er sårbar, den trenger også sterke og kvalifiserte konsulenter for å kunne virke. Når konsulentene har så lite midler å dele ut, risikerer man at de beste takker nei til jobben.
Resulterer i hjerneflukt?
Kleven og Norske Filmregissører ønsker en styrking av konsulentrollen og en tilføring av flere midler til den.
– Kulturministeren har jo tatt til orde for en forenkling av ordningene, og det kan ha noe for seg. Men Nye Veier-ordningen mener vi er veldig viktig da den stimulerer til samarbeid mellom produsent og regissør i en kunstnerisk prosess med fokus på utvikling. Her er dessuten konsulentene mye mer involvert.
Sletaune har hatt et godt samarbeid med konsulentene på sine konsulentfilmer. Det viktige med ordningen er at man ansvarliggjør både regissøren og konsulenten, de står sammen om noe, utdyper han.
– En annen utfordring bransjen står overfor, er kravet om at filmene som søker NFI skal ha distributør før de kan søke. Med kommersialiseringen av bade SF og Nordisk vil det til syvende og sist være de store distributørene som bestemmer hva slags film konsulentene får på bordet.
For Sletaune har utviklingen ført til at han søker seg mer mot tv-formatet. Vogt advarer mot den potensielle hjerneflukten som kan oppstå om ikke det er utfordringer nok innen langfilmformatet.
– Jeg har ikke noen personlig panikk akkurat nå. Men jeg merker en kjempefrustrasjon der ute over så mange prosjekter som utvikles og bare dør. Dette er manusforfattere og regissører med lang erfaring fra bransjen. Forfattere som sier de isteden må satse på romaner framover, fordi det er lite å hente i filmen. Så denne hjerneflukten er helt reell. Det har å gjøre med at man ikke har nok penger til konsulentfilmene. Jeg ville ikke likt å være konsulent og måtte dele ut så lite. Da blir jo risikoen på hver film enorm, noe som presser frem trygghetssøkende og uinspirerte tildelinger. Variasjon i repertoaret er viktig, og vi skal lage brede, kommersielle filmer. Men vi må også ha ambisiøse filmer som tar større kunstneriske sjanser, og det kan man ikke bare lage på nullbudsjett, eller på fire eller åtte millioner.
Langfilmkonsulentene har i 2015 i utgangspunktet 61 millioner kroner til fordeling. Etterhåndsstøtten, som ofte har spist så mye av øvrige midler, utgjør 101 millioner kroner, mens Nye Veier forvalter 14,1 millioner og tv-drama 55,3 millioner.
Du kan lese mer om fordelingen av NFIs midler her: NFI 2015
Norske filmskapere er frustrerte over det de mener er en uthuling av konsulentordningen for spillefilm. Gi konsulenten tilbake penger og myndighet, er beskjeden fra toneangivende regissører som Erik Poppe, Eskil Vogt, Pål Sletaune og Marianne Kleven i Norske Filmregissører.
I nyeste utgaven av Rushprint roper flere erfarne bransjeaktører et varsku på vegne av spillefilmkonsulenten. Med forsvinnende lite midler til rådighet er konsulenten blitt vingeklippet, mener de. Med stadig nye øremerkede formål er hele ordningen blitt fragmentert og utydelig, og konsulentene selv er blitt usynlige. Denne uken publiserte vi et innlegg fra en av konsulentordningens grunnleggere, Jan Erik Holst, som tar til orde for å bringe mer makt og heder tilbake til konsulenten.
Erik Poppe mener situasjonen er kritisk for konsulentordningen.
– Jeg mener det er en ordning vi må beskytte og styrke, snarere enn å bygge ned på den måten som har skjedd. Akkurat nå ser det ut som en styrt avvikling. Derfor er denne debatten så viktig å få opp nå: hva vil vi med ordningen? Vi er nødt til å gi konsulentene et friere mandat.
Eskil Vogt kjenner godt igjen det bildet som tegnes av ordningen.
– Det er en enorm frustrasjon blant regissører og forfattere over hvor lite penger konsulentene har å rutte med. Svært mange opplever at man må vente fra runde til runde, uten å få et ja eller nei, mens månedene og årene går. Man opplever at konsulentene bare har penger til et par filmer i året. Særlig blant de som søker midler til å lage film på kunstnerisk grunnlag er frustrasjonen stor, men jeg har inntrykk av at svært mange er opptatt av dette. Det er åpenbart at konsulentordningen er i ferd med å forvitre, så jeg har ventet på at noe skal skje. Noe må skje.
Pål Sletaune husker innføringen av tre konsulenter og lovnaden den gangen fra forvaltningen om at slik skulle det fortsette å være.
– En gang hadde vi tre konsulenter som kunne vise handlekraft og som representerte tre ulike dører. I det øyeblikket det ble to konsulenter endret bildet seg gradvis, og det tar i dag svært lang tid å nå frem til konsulentene. Det er flere grunner: Det er blitt for mange øremerkede midler til ulike ordninger, og sist, men ikke minst er markedsordningen blitt altfor dominerende. En viktig jobb for bransjen og NFI nå er å redegjøre klart og tydelig hvordan midlene fordeles og hvor mye av statsstøtten som faktisk kommer opp på lerretet.
Marianne Kleven er leder av Norske Filmregissører og deler oppfatningen av at situasjonen skaper mye frustrasjon hos medlemmene.
– I store trekk er nok de fleste regissører enige i kritikken. Våre medlemmer har stusset stadig oftere over at det har dukket opp nye øremerkede formål, gjerne drevet frem av politiske årsaker. Man har fått et inntrykk av at man må argumentere politisk for å få nye støtteordninger, enten det handler om kjønn eller barnefilm. Det var positivt, for alle er tilfreds med å bli hørt, og kjønnsbalanse er viktig. Men etter hvert opplever mange at alle disse ordningene blir et hinder for mange andre prosjekter. Det er ikke mer penger igjen når etterhåndsstøtten har tatt sin del, midler er ”lovet bort” til andre faste potter. Regissører får i møte med konsulenten høre at de er ”neste på listen”, men akkurat nå er det ikke mer penger, de er bundet opp til andre ting. Sånn må det iblant være, men mange opplever at de har vært den neste på den listen veldig lenge. Det er ganske demoraliserende.
– Sårbar ordning
I saken i papirutgaven sier tidligere spillefilmkonsulent Harry Guttormsen at han er bekymret for den kunstneriske dialogen mellom filmskaper og konsulent. Kleven er ikke bare bekymret for denne mangelen på dialog, men også mangelen på debatt om konsulentens status og rolle.
– Det store produsentfokuset de siste ti årene har profesjonalisert bransjen. Det har vært en bevisst oppgradering fra NFIs side. Men vi bør nå anerkjenne at det har skjedd på bekostning av den direkte og nære dialogen mellom filmskaper og konsulent, kanskje først og fremst innen kinofilmen. Derfor er denne debatten så viktig: Det handler om å stimulere den kreative utforskningen i filmskapingen, og der er selvsagt dialogen mellom filmskaper og konsulent essensiell. Det er så voldsomt fokus på volum og produksjon at det kan virke som man glemmer den kunstneriske dialogen. Mange regissører etterspør viljen til å våge å bygge filmer fra bunnen av. Det er fint med adaptasjoner, men man må ikke glemme gleden ved å skape noe nytt og betydningen av nye originale verk fra vår samtid. Vår tids klassikere.
Sletaune er også opptatt av konsulentens autonomi, og at de står for alle kunstneriske valg.
– Dette er sentalt fordi det er bred enighet i Norge om at alle kunstneriske valg skal foretas av personer som sitter i åremålsstillinger. Det er viktig å innse at de fast ansatte rådgiverne ikke skal blande seg inn i valg av prosjekter.
Vogt mener også det er avgjørende at konsulenten fremstår med tydelighet. Han synes vi i utgangspunktet har en ordning som er god.
– Av alle ordninger innenfor denne typen støtteregimer jeg vet om, synes jeg den fremstår som det beste og mest effektive alternativet. Men faren ved det som skjer nå, ved at konsulentene har så lite penger, er at det kan bre seg en overbevisning om at det er ordningen som ikke fungerer. Ordningen er sårbar, den trenger også sterke og kvalifiserte konsulenter for å kunne virke. Når konsulentene har så lite midler å dele ut, risikerer man at de beste takker nei til jobben.
Resulterer i hjerneflukt?
Kleven og Norske Filmregissører ønsker en styrking av konsulentrollen og en tilføring av flere midler til den.
– Kulturministeren har jo tatt til orde for en forenkling av ordningene, og det kan ha noe for seg. Men Nye Veier-ordningen mener vi er veldig viktig da den stimulerer til samarbeid mellom produsent og regissør i en kunstnerisk prosess med fokus på utvikling. Her er dessuten konsulentene mye mer involvert.
Sletaune har hatt et godt samarbeid med konsulentene på sine konsulentfilmer. Det viktige med ordningen er at man ansvarliggjør både regissøren og konsulenten, de står sammen om noe, utdyper han.
– En annen utfordring bransjen står overfor, er kravet om at filmene som søker NFI skal ha distributør før de kan søke. Med kommersialiseringen av bade SF og Nordisk vil det til syvende og sist være de store distributørene som bestemmer hva slags film konsulentene får på bordet.
For Sletaune har utviklingen ført til at han søker seg mer mot tv-formatet. Vogt advarer mot den potensielle hjerneflukten som kan oppstå om ikke det er utfordringer nok innen langfilmformatet.
– Jeg har ikke noen personlig panikk akkurat nå. Men jeg merker en kjempefrustrasjon der ute over så mange prosjekter som utvikles og bare dør. Dette er manusforfattere og regissører med lang erfaring fra bransjen. Forfattere som sier de isteden må satse på romaner framover, fordi det er lite å hente i filmen. Så denne hjerneflukten er helt reell. Det har å gjøre med at man ikke har nok penger til konsulentfilmene. Jeg ville ikke likt å være konsulent og måtte dele ut så lite. Da blir jo risikoen på hver film enorm, noe som presser frem trygghetssøkende og uinspirerte tildelinger. Variasjon i repertoaret er viktig, og vi skal lage brede, kommersielle filmer. Men vi må også ha ambisiøse filmer som tar større kunstneriske sjanser, og det kan man ikke bare lage på nullbudsjett, eller på fire eller åtte millioner.
Langfilmkonsulentene har i 2015 i utgangspunktet 61 millioner kroner til fordeling. Etterhåndsstøtten, som ofte har spist så mye av øvrige midler, utgjør 101 millioner kroner, mens Nye Veier forvalter 14,1 millioner og tv-drama 55,3 millioner.
Du kan lese mer om fordelingen av NFIs midler her: NFI 2015
Det er ekstremt befriende å se at frustrasjonen luftes ut etter flere år med stilltiende aksept for en styrt utvikling. Jeg vet at denne frustrasjonen deles av mange inne i systemet og det er derfor nødvendig med en analyse som forteller hvem som har pekt ut retningen. Dersom svaret er at ingen vet, er det muligens nødvendig å rope ULV?
«Alle» er enige om at tilskuddsordningene til spillefilm i dag er altfor fragmentert, og at konsulentene disponerer for lite penger. Jeg tror heller ikke produsentene har noe imot at regissørene tar del i den kreative dialogen med konsulentene, tvert imot. Men jeg vil advare mot at konsulentene kommuniserer med regissører og manusforfattere om enkeltprosjekter uten at en produsent har tatt ansvar for å føre prosjektet fram til produksjon. I dagens komplekse finansieringsvirkelighet er det helt nødvendig at prosjektene først finner en produsent.
Hvor viktig er egentlig en spillefilskonsulent om en regissør er villig til å utsette et filmprosjekt i flere år om du ikke kommer til med samtale? Finnes det ingen andre veier, andre dyktige fagkyndige å snakke med enn personen med en slik tittel i NFI?
Nå befinner jeg meg i dokumentarfilmfløyen av ordningen… Vi har ikke møtt helt den samme kritikken i denne saken. Trolig fordi dokumentaren fremdeles har gode forutsetninger for både utvikling og produksjon. Når det er sagt går budsjettene på dokumentaren stadig opp og trolig vi ordningen ende opp med mange av de samme problemene spillefilmen møter i dag. Allerede nå har det begynt å bli vanskelig å utvikle prosjekter med stor fallhøyde i dokumentar. Det er et problem for ofte er det nettopp i det usikre det helt geniale ligger.
Hva skal vi med en konsulentordning nå det ikke er mulig for en konsulent å gjøre annet enn å lytte til rådgiverne for så og sende ut avslag, skrive grunnlaget til pressemeldingen NFI sender ut i forbindelse ved tilskudd? Etter det må man ta jobben å snakke med alle de som ønsker begrunnelse for avslag. I ytterste konsekvens er det utfallet av hele ordningen.
Konsulenten som kreativ sekretær har ingen mening.
De siste årene har midlene blitt delt opp i en rekke ordninger slik at alle skal være fornøyde. Man har skilt den kommersielle filmen fra den kunstneriske og talentene blir ivaretatt på en skikkelig måte innenfor Nye Veier. I utgangspunktet seg jeg ikke det helt store problemet med dette. Samtidig er det ikke midler til å drifte alle ordningene med sunn fornuft.
Slik jeg ser det bør hele ordningen endres på en eller annen måte. At man skal fjerne konsulentene helt tror jeg er feil. Da blir NFI i verste fall et rent byråkrati. Det vil etter all sannsynlighet ende med en rekke tannløse filmer som muligens har sitt publikum, men som aldri kommer til å ha et liv utenfor den korte perioden de vises på kino. Jeg synes allerede vi har nok av dem.
En annen viktig ting vi bør diskutere er «hva er en konsulents oppgave?». Dessverre diskuterer man alt for ofte tall, kjønnsfordeling, kvotering og mangfold. Hver mandag kaster folk seg over kinoens salgsstatistikk for å se hvilken norsk film som er aller best!
Vi trenger å diskutere film som kunst, og vi trenger å diskutere den kunstneriske vurderingen av film. Kunst har nærmest blitt et skjellsord og lave publikumstall gjør konsulentens vurdering inkompetent.
Jeg setter det litt på spissen nå, men i tillegg til det opplagte pengeproblemet mener jeg mye av kjernen ligger i dette også.
Konsulenten må få lov til å være eksentrisk og overordnede mål må bli mer sekundære. Samtidig med dette må selvsagt konsulenten få et større økonomisk spillerom enn i dag.
Personlig mener jeg at man også kunne se nærmere på fordelingen av konsulenter.
Hva om man åpner mer opp og fjerner nisjene? Hva om man ikke har dokumentarfilmkonsulenter, manuskonsulenter, kortfilmkonsulent og spillefilmskonsulenter, men at man heller har en konsulentordning der konsulenter med forskjellig bakgrunn vurderer filmprosjekter enten det er snakk om dokumentar eller spillefilm?
Det er ekstremt befriende å se at frustrasjonen luftes ut etter flere år med stilltiende aksept for en styrt utvikling. Jeg vet at denne frustrasjonen deles av mange inne i systemet og det er derfor nødvendig med en analyse som forteller hvem som har pekt ut retningen. Dersom svaret er at ingen vet, er det muligens nødvendig å rope ULV?
«Alle» er enige om at tilskuddsordningene til spillefilm i dag er altfor fragmentert, og at konsulentene disponerer for lite penger. Jeg tror heller ikke produsentene har noe imot at regissørene tar del i den kreative dialogen med konsulentene, tvert imot. Men jeg vil advare mot at konsulentene kommuniserer med regissører og manusforfattere om enkeltprosjekter uten at en produsent har tatt ansvar for å føre prosjektet fram til produksjon. I dagens komplekse finansieringsvirkelighet er det helt nødvendig at prosjektene først finner en produsent.
Hvor viktig er egentlig en spillefilskonsulent om en regissør er villig til å utsette et filmprosjekt i flere år om du ikke kommer til med samtale? Finnes det ingen andre veier, andre dyktige fagkyndige å snakke med enn personen med en slik tittel i NFI?
Nå befinner jeg meg i dokumentarfilmfløyen av ordningen… Vi har ikke møtt helt den samme kritikken i denne saken. Trolig fordi dokumentaren fremdeles har gode forutsetninger for både utvikling og produksjon. Når det er sagt går budsjettene på dokumentaren stadig opp og trolig vi ordningen ende opp med mange av de samme problemene spillefilmen møter i dag. Allerede nå har det begynt å bli vanskelig å utvikle prosjekter med stor fallhøyde i dokumentar. Det er et problem for ofte er det nettopp i det usikre det helt geniale ligger.
Hva skal vi med en konsulentordning nå det ikke er mulig for en konsulent å gjøre annet enn å lytte til rådgiverne for så og sende ut avslag, skrive grunnlaget til pressemeldingen NFI sender ut i forbindelse ved tilskudd? Etter det må man ta jobben å snakke med alle de som ønsker begrunnelse for avslag. I ytterste konsekvens er det utfallet av hele ordningen.
Konsulenten som kreativ sekretær har ingen mening.
De siste årene har midlene blitt delt opp i en rekke ordninger slik at alle skal være fornøyde. Man har skilt den kommersielle filmen fra den kunstneriske og talentene blir ivaretatt på en skikkelig måte innenfor Nye Veier. I utgangspunktet seg jeg ikke det helt store problemet med dette. Samtidig er det ikke midler til å drifte alle ordningene med sunn fornuft.
Slik jeg ser det bør hele ordningen endres på en eller annen måte. At man skal fjerne konsulentene helt tror jeg er feil. Da blir NFI i verste fall et rent byråkrati. Det vil etter all sannsynlighet ende med en rekke tannløse filmer som muligens har sitt publikum, men som aldri kommer til å ha et liv utenfor den korte perioden de vises på kino. Jeg synes allerede vi har nok av dem.
En annen viktig ting vi bør diskutere er «hva er en konsulents oppgave?». Dessverre diskuterer man alt for ofte tall, kjønnsfordeling, kvotering og mangfold. Hver mandag kaster folk seg over kinoens salgsstatistikk for å se hvilken norsk film som er aller best!
Vi trenger å diskutere film som kunst, og vi trenger å diskutere den kunstneriske vurderingen av film. Kunst har nærmest blitt et skjellsord og lave publikumstall gjør konsulentens vurdering inkompetent.
Jeg setter det litt på spissen nå, men i tillegg til det opplagte pengeproblemet mener jeg mye av kjernen ligger i dette også.
Konsulenten må få lov til å være eksentrisk og overordnede mål må bli mer sekundære. Samtidig med dette må selvsagt konsulenten få et større økonomisk spillerom enn i dag.
Personlig mener jeg at man også kunne se nærmere på fordelingen av konsulenter.
Hva om man åpner mer opp og fjerner nisjene? Hva om man ikke har dokumentarfilmkonsulenter, manuskonsulenter, kortfilmkonsulent og spillefilmskonsulenter, men at man heller har en konsulentordning der konsulenter med forskjellig bakgrunn vurderer filmprosjekter enten det er snakk om dokumentar eller spillefilm?