Det siste året har jeg lest og hørt utsagn her i hovedstaden om regional filmpolitikk som for meg gjenspeiler en del triste holdninger. Særlig etter Filmmeldingen ble lansert kom det et par ekstra rare utrop fra etablerte produsenter, fotografer og regissører i Oslo. Nå som det er filmfest i Haugesund og regionalt seminar for hele bransjen, ser jeg det som påkrevet med noen nyanserende perspektiver. Ikke minst fordi disse utsagnene kommer fra en sentral del av norsk filmindustri og denne kritikken av regional filmstøtte kan plutselig få politiske konsekvenser.

Her er noen påstander og meninger fra Oslo jeg har stusset over:

”Filmmeldingen gir for mye til regionene”

De konkrete forslagene i Filmmeldingen som berører regionene dreier seg om Filmkommisjonen, kontor for insentivordningen og sammenslåing av filmfondene.

Hvis det at filmkommisjonen skal legges til Bergen, sammen med et kontor for incentivordningen, er skadelig for filmbransjen, er Osloværingene litt i overkant pessimistiske. Jeg, som fersk Osloværing, skjelver ikke buksene av meg fordi de kontorene som skal skaffe og administrere internasjonal (og nasjonal) filmproduksjon til norsk natur ligger nærmest den naturen internasjonal filmproduksjon beviselig er mest interessert i.

Kommisjonen og insentivkontoret kan jo da nærmest peke ut av vinduet når de anbefaler location. Det må jo være bra. Hvordan det organiseres blir jo en annen sak, men det finnes allerede en ypperlig Vestnorsk Filmkommisjon i Bergen som klør etter å servere internasjonal produksjon til hele landet når insentivordningen kommer på plass.

Å organisere filmfondene ned til bare tre fond er vel heller ikke noe som vi Osloprodusenter trenger å bekymre oss videre for. De er jo allerede tilgjengelige for oss, og blir attpåtil mer oversiktelige. Fondenes penger matches til og med, altså fordobles, av lokale midler. Det blir mer penger til norsk filmproduksjon (mer om matching senere).

Det er forøvrig viktig å få med seg at ikke en eneste offentlig krone til norsk filmproduksjon innen hvilken som helst sjanger går fra Oslo til regionene i Filmmeldingen. Det er jo for oss eksterne de viktigste kronene. Så slipper vi å bekymre oss for det óg.

”Cinemateket skal ut av Filmens Hus”

Dette har ikke med regional filmpolitikk å gjøre. Cinemateket i Oslo skal ikke sendes til Kyrksæterøra eller enda verre, Bergen. Det skal bare ut av Filmens Hus til et annet hus i Oslo. Det er mulig det er trist. Men hvorfor nevnes det her? Fordi det av en eller annen grunn brukes i kritikken mot regional filmpolitikk. Jeg vet ikke hvorfor, og vil bare slå fast at dette er en helt uavhengig og urelatert sak.

”Pengene bør brukes på elitemiljøet i Oslo”

John Christian Rosenlund skrev i Rushprint: ”Tenk deg at vi var på vei til å etablere et av de beste fotballagene i Europa. Og så, den dagen vi skjønner at dette virkelig kan skje – vi er i ferd med å få til et superlag – så splitter vi laget opp og lar én og én spiller dra ut i regionene for å etablere nye fotballag.”

Rolig nå, Zlatan. Det er mange som mener at også intern, hyggelig konkurranse skaper kvalitet. Intern i betydning Norge, ikke Oslo. Og statens penger skaper heller ikke kvalitet og gode historier i seg selv, særlig ikke om de er begrenset til et lite miljø i en liten hovedstad. Se ut over hovedstadsmijøet, og du vil oppdage en Messi i Stavanger og en Ronaldo i Bergen. Norge er for lite til å satse alle pengene på en så liten elite som den vi har i Oslo, om du snakker om internasjonal suksess.

Det er også andre sjangre enn de du mener skal vokse, som viser internasjonal kvalitet og spredning. For eksempel dokumentar. De små tiltakene med utflytting av noen kontorer til Bergen kan heller kalles en vakker lissepasning i det større norske landslagets avansering, som har langt flere kvaliteter å spille på enn hva Oslo-eliten kan by på alene. Det er ofte dårlig fotball å kjøre solo. Tyskland – Brasil under VM i fjor tydeliggjorde det. Lagspill mot primadonnaer.

Hjerneflukten fra de ulike miljøene er forøvrig ikke til regionene. Den er til Oslo. Jeg er selv medskyldig der, om jeg er freidig nok til å kalle roteloftet mitt en hjerne.

Det burde være unødvendig å si at det er drivende dyktige og profesjonelle filmfolk i resten av landet. De forteller andre historier i andre formater, og har vokst betraktelig de siste årene ved hjelp av TV, internasjonal finansiering, regionale fond og sentre og andre filmsjangere enn TV-Drama og spillefilm. Det er bra for hele filmbransjen.

Så hvordan fungerer pengene i regionen nå? Regionale fond er svært villige til å investere i hovedstadens kommersielle produksjoner om de har en anelse regionalt krydder i seg og en lovende inntektsmulighet, så der har vi alle tilgang. Det kan bli tøffe forhandlinger, men om man føler seg som en del av en elite, så ordner det seg sikkert.

Så er det Filmsentrene, som er lokale mini-institutter som støtter lokal filmproduksjon med ”frie” midler. De bygger talent og produksjon innen kortfilm og dokumentar. 40% av all dokumentar produseres utenfor Oslo (for et par år siden). Mange av dokumentarene vinner internasjonale priser og får svært mange seere på TV. Noen også høye besøkstall å kino. Produksjonene holder internasjonalt nivå.

Dokumentardelen av filmbransjen er ifølge Ryssevikrapporten ganske formidabel i størrelse. Den utgjør 75% av spillefilmens omsetning, like mange arbeidsplasser, større verdiskapning og, dette sjokkerte meg, tryggere økonomi. Og de regionale filmsentrenes rolle i å bygge en såpass stor del av bransjen er også formidabel.

At produsenter og regissører innen spillefilm og TV-drama krever mindre penger til regionene er med andre ord som å be om at store deler av dokumentarmidlene skal overføres til fiksjonssjangeren. Dette er både destruktivt og arrogant. Og kannibaliserende på filmbransjen som helhet.  

Bare så ingen tar løpefart og skyter seg i elite-foten: De statlige midlene matches altså i regionene. Fordobles. Minst. Av kommuner, fylker, sparebanker og det som er. Så hvis de statlige midlene flyttes fra regionene til Oslo, vil mange titalls millioner kroner, flittig brukt til produksjon og utvikling av film i hele landet, fordufte.

”Filmsentrene og fondene fører til for mye administrasjon”

Dette er bare feil. Noen sentre og fond kan sikkert effektiviseres om de får kniven på strupen, men Sørnorsk har for eksempel 1 stilling, Vestnorsk ca 4, FUZZ 2 etc. I forhold til hvor mye aktivitet, omsetning og produksjon de skaper, er det svært lite, og svært verdifulle stillinger.

”Sentrene og fondene er uprofesjonelle”

Generelt er min opplevelse av dem at de absolutt ikke er uprofesjonelle. Det er selvsagt enkeltsaker, situasjoner og noe praksis på ulike steder som kan være kritikkverdig, men det er jo vanlig i enhver bransje og organisasjon. Kritikkverdige forhold behandles forløpende av alt fra Kulturdepartementet til bransjeorganisasjonene og fører forhåpentligvis til stadig forbedring der det trengs. Det er slik verden tikker avgårde, til og med i hovedstaden.

”Det handler om å fortelle de gode historiene, og derfor bør midlene gå til Oslo”

Er ikke noe av poenget at regional film skal gi oss andre historier som gjerne utfordrer de etablerte historiene? Jeg tror den som sa dette mente at det er Oslo-produsentene og regissørene som virkelig kan fortelle historier godt, og derfor burde få midlene, selv om historien kommer fra eller handler om Bergen, Tromsø, Flekkefjord eller Nesodden. Jeg er selvsagt helt uenig. Innen spillefilm og dokumentar er det ingen fortellermessig kvalitetsforskjell mellom hva som lages i regionene og i Oslo. Det er bare dyrere, mer gjennomfinansierte produksjoner i Oslo, som regel. Innen spillefilm. Innen TV-drama er det en annen historie. Det hører foreløpig Oslo til, men det hadde vært fint å se en regional satsning innen den sjangeren, også.

Sist, men ikke minst, kunne Oslo trenge sitt eget regionale filmsenter og filmfond. Det har de fortjent, for det er ingen tvil om at man virkelig er flinke i Oslo også. Så kan vi fortsette å være en sterk nasjonal bransje, takknemlige for at det finnes flere finansieringsmuligheter, flere steder med flere talenter og sunn konkurranse både i og utenfor Ring 3 i Oslo, med et vell av gode historier fortalt fra og av hele landet.

Så la oss sammen nyte filmfesten i Haugesund!

Lars Løge er produsent Flimmer Film AS  og aktuell med Sunshine Superman og Drone.   

Foto: Sunshine Superman, spilt inn på Vestlandet og coprodusert av Flimmerfilm.