Jeg har ofte blitt spurt, senest av Per Haddal i forbindelse med filmfestivalen i Haugesund: Finnes det et eget kvinnelig filmblikk? Det er selvsagt helt umulig å svare ja på det spørsmålet. Men likevel: Kunne en mann skapt en karakter som Agnes Kalvatn, som Anne Krigsvoll så fortjent fikk Amanda for i år? Jeg er helt klart fristet til å svare nei på det spørsmålet. En slik kvinne kan trolig bare skrives fram av kvinner. I dette tilfellet manusforfatterne Gunnhild Øyehaug og Yngvild Sve Flikke. Kvinner i for store herreskjorter er kanskje det nærmeste vi kommer en såkalt kvinnefilm i norsk film, siden Anja Breiens Hustruer III (1996).

Det er kanskje umulig, og egentlig heller ikke ønskelig, å definere noe som en kvinnelig estetikk. Det er altså vanskelig å si noe om hvordan kvinners filmer er, men jeg vil forsøke å si noe hva kvinner i film betyr. Jeg vil starte med det dessverre litt uunngåelige spørsmålet om hvem som lager film.

Sakte, sakte framover

For et års tids siden ble jeg invitert til å bidra i en bokutgivelse om kvinner i nordiske mediebransjer. Min oppgave var å skrive om kvinnerepresentasjonen i norsk filmbransje. Boken Making Change. Nordic Examples of Working Towards Gender Equality in the Media, initiert av Nordicom skulle omhandle «best practice». I stedet for en mørk virkelighetsbeskrivelse skulle vekten altså ligge på positive funn og framskritt på feltet – en slags oppmuntrende: «this is how we do it»-bok.

Jeg fant det vanskelig å innfri redaktørenes bestilling: Det er nemlig få områder – og da er næringsliv, finans og militæret inkludert – hvor kjønnsbalansen er så skeiv som i filmbransjen. Monica Boracco telte nylig opp hvordan kjønnsbalansen ser ut for høstens nye kinofilmer. Å telle for en så kort periode har sine svakheter, så jeg vil derfor synliggjøre situasjonen på feltet med mer omfattende tall fra amerikansk filmproduksjon.

Senest forrige uke presenterte University of Southern California’s Annenberg School for Communication and Journalism (Media, Diversity & Social Change Initiative) en studie av kjønnsrepresentasjon i de 100 mest populære amerikanske filmene i 2014 (det er i år sjuende gang undersøkelsen gjennomføres). Kvinneandelen bak disse filmene var i 2014 som følger: 1,9 prosent kvinnelige regissører (det vil si to – 2 – stykk), 11,2 prosent kvinnelige manusforfattere og 18,9 prosent produsenter.

Dersom man undersøker et større utvalg ser kjønnsfordelingen litt bedre ut, men ikke veldig: Siden 1998 har Martha Lauzen ved Center for the Study of Women i Television and Film ved San Diego University samlet produksjonsstatistikk for de 250 mest innbringende filmene i Hollywood. Hennes seneste rapport viser at til sammen 17 prosent av filmenes regissører, manusforfattere, produsenter, klippere og fotografer er kvinner. 7 prosent av filmene hadde kvinnelig regissør, og 5 prosent kvinnelig fotograf. Andelen produsenter drar altså opp total-andelen. På produsentsiden går det dessuten framover, mens det ikke har blitt flere kvinnelige regissører, klippere, og manusforfattere siden 1998.

Viktig for publikum?

Det neste spørsmålet selvsagt hvorvidt det har noe å si hvem som lager en film? Det har jo selvsagt avgjørende betydning for de kvinnene som vil inn i bransjen: Hvis du vil gjøre karriere som regissør i Hollywood, må du være en hvit mann. Men – og dette er grunnen til at jeg bringer tallene på bane – materialet viser også at det helt klart har betydning for oss som ser film hvem som lager film. Begge disse studiene (og andre) viser de samme tendensene:

Under en tredel av de som snakker på film (altså de viktigste rollene i film) er kvinner. Kun 12 prosent av filmene hadde en kvinnelig protagonist, altså den personen hvis fortelling vi følger (ifølge Lauzens undersøkelse). Mens hvis man telte protagonister og «co-leads» sammen, ble tallet 21 prosent (slik Annenbergs undersøkelse gjør). Ingen (!) av de mest sette Hollywoodfilmene i fjor handlet om en kvinne over 45 år (dette fordi Meryl Streep kun hadde en birolle i 2014, nemlig i Into the Woods). Kvinnene var generelt vesentlig yngre enn mennene, og kvinnerollene var hovedsakelig knyttet til privatliv (se også den internasjonale undersøkelsen til Geena Davies Institute om hvordan kvinnelige karakterer i internasjonal film ofte ikke har et yrke).

Med kvinner bak kamera hadde filmene høyere andel kvinner i filmene, flere kvinner over 40 år og mindre grad av seksualisering. Og ikke minst: Kvinnene spiller også flere typer roller. Filmer skrevet/regissert av kvinner hadde så mye som 39 prosent kvinnelige protagonister, og flere var ensemblefilmer med både kvinnelige og mannlige aktører ifølge Lauzens undersøkelse. I filmer hvor menn sto både for regi og manus, var andelen kvinnelige protagonister derimot 4 prosent (med 87 prosent menn og 9 prosent ensemble-cast).

De amerikanske tallenes tale er altså klar: Dersom kvinners fortellinger skal fortelles på film, må kvinner fortelle dem. Og uten å ha talt systematisk, tror jeg noen av tendensene har overføringsverdi til norsk film. Fordi norsk filmproduksjon er så liten vil tallene svinge langt mer: Bakgrunnsmaterialet fra Nordicom viste for eksempel at det i 2012 kun var 7 prosent kvinnelige regissører og 19 prosent kvinnelige manusforfattere, men så mye som 44 prosent kvinnelige produsenter (les mer om undersøkelsen her).

Hva med Norge?

Basert på Norsk filminstitutts oversikt over norske filmpremierer i perioden 2008-2015 har jeg funnet noen tendenser i de norske filmene som jeg kunne tenke meg å belyse litt nærmere. I perioden 2008-2015 har 43 filmer hatt kvinnelig regissør. Den gode nyheten er at andelen er stigende: Mens det i 2008 kun var to filmer regissert av kvinner, og fire eller fem i årene etter, var ni av fjorårets norske kinofilmer regissert av kvinner, og åtte av årets (Staying Alive, Drone, Kvinner i for store herreskjorter, Brødre, De nærmeste, Pøbler, Hevn, Julekongen).

 Den dårlige nyheten er at dersom tendensen holder seg, kommer de fleste av disse kvinnene ikke til å regissere flere filmer. I alle fall ikke med det første. For i løpet av perioden mellom 2008 og 2015 har kun fem kvinner regissert mer enn en langfilm. Kun en av disse regissørene har regissert tre filmer. Tre kvinner har regissert to filmer. Kari Anne Moe har to dokumentarfilmer (Til Ungdommen 2012) og Pøbler som har premiere nå. Katarina Launing har regissert to barnefilmer (Julenatt i Blåfjell i 2009, sammen med Roar Uthaug) og Kule Kidz gråter ikke i 2014. Sarah Johnsen, som ofte er fremhevet som en av våre ledende regissører, har to spillefilmer i perioden (Uskyld i 2012 og Upperdog i 2009). Margreth Olin har regissert to filmer i perioden (Engelen i 2009 og De Andre i 2012), men kommer med sin nye film God i 2016. Sist – og mest – har Anne Sewitsky regissert De nærmeste, Jørgen+Anne (2011) og Sykt lykkelig (2010).

Med unntak av norsk films førstedame Edith Carlmar, som fikk laget ti filmer på ti år, er nemlig et av de mest påfallende trekkene ved historien om kvinnene i norsk film, også de vi er med å markere her i dag; at de har fått laget for få filmer, og færre enn de hadde ønsket. Anja Breiens filmproduksjon er på ni filmer over 25 år og Vibeke Løkkebergs filmer teller seks langfilmer over en karriere på 30 år.

Den hersens «jentefilmen»

Tallene henger sammen med det faktum at kvinners film har blitt nedvurdert eller oversett. Jeg vil gi tre eksempler:

1981 er regnet for å være et særegent år i norsk film, fordi de tre beste av de ni filmene det året var laget av kvinner: Løkkebergs Løperjenten, Anja Breiens Forfølgelsen og Laila Mikkelsens Liten Ida. Dette faktum har mange steder blitt betegnet som «jenteåret» i norsk film. Men var det jenter som sto bak disse filmene? Anja Breien og Laila Mikkelsen var 41 år, og Vibeke Løkkeberg 36 år i 1981. Å betegne voksne kvinnelige regissører som jenter bidrar ikke til å øke anerkjennelse eller autoritet i min øyne. I dag skriver VG om Vibeke Løkkeberg som en auteur, men det perspektivet har ikke vært utbredt, før Johanne Servolls avhandling om auteuren i norsk film, hvor det nettopp er filmkunstnerne Breien og Løkkeberg løftes fram.

Under filmfestivalen i Haugesund vises Anja Breiens Den allvarsamma leken fra 1977 (basert på Hjalmar Söderbergs roman). Nasjonalbiblioteket utgir den endelig på dvd som del av samleboksen med Breiens filmer. Før oppmerksomheten rundt Anja Breien i anledning 75-årsjubileet er nærmest det eneste jeg har hørt og lest om denne filmen at det er Breiens eneste filmatisering av en roman. Det er høyst betimelig at den løftes fram igjen nå, og den framstår i mine øyne som et fortiet mesterverk. Selv om jeg ikke egentlig er filmhistoriker, er Den allvarsamma leken rett og slett en av de beste norske filmene jeg har sett.

Årets beste film på norsk kino så langt i år er etter min mening Anne Sewitskys De nærmeste. Den er fryktløs og modig, den er naken og troverdig. Den utforsker tabuer og følelser de fleste kan gjenkjenne. Den har en lysende kvinnelig protagonist. Den er filmatisk stringent. Og verken den eller regissøren ble nominert til Amanda.

Når det er sagt: Årets Amanda-utdeling synliggjorde at det er en rekke betydningsfulle kvinnelige filmskapere i norsk film, med priser til blant annet Aslaug Holm, Tonje Hessen Schei og Vibeke Løkkeberg.

Nå må det handle om filmene!

Vi har altså en rekke betydningsfulle bidrag fra kvinner i norsk film, også etter Hustruer. Ikke minst har norske kvinner laget sterke gode og viktige dokumentarfilmer (med Margreth Olin i en særstilling). Årets dokumentarfilmer er også fremragende eksempler: Brødre (Aslaug Holm), Drone (Tonje Schei) og Flink pike (Solveig Melkeraaen) alle tre viktige filmer av høy kvalitet. Det er verken mulig eller ønskelig å kategorisere norske filmer laget av kvinner – de er jo ikke først og fremst «filmer laget av kvinner», de er først og fremst filmer.

Likevel vil jeg driste meg til å hevde at kvinnelige norske regissører har laget noen av de mest personlige filmene i norsk filmhistorie (Unni Straumes Remake me (2014), og de har laget noen av de viktigste politiske filmene (Drone) – ofte i en kombinasjon (som for eksempel Flink pike og Kroppen min). De har ikke minst laget fortellinger om kvinners liv og om kvinnelig erotikk (Den alvarsamma leken, De nærmeste, Kvinner i for store herreskjorter). De har gitt oss innsikter i barns verden; mange av de beste norske filmene om barn er laget/skrevet av kvinner (Anne+Jørgen er sant, Liten Ida, Løperjenten og Torunn Lians Bare skyer beveger stjernene).

Jeg ønsker meg altså mer fra kvinner, og om kvinner i norsk film. Men jeg vil avslutte med to hjertesukk. Den såkalte Bechdel-testen har blitt anvendt som et likestillingsmål på film. Testen består av tre spørsmål: Er det to eller flere navngitte kvinner med i filmen? Snakker de sammen? Snakker de om noe annet enn en mann? Hvis alle tre svarene er ja, er testen bestått. Det siste punktet er et litt ømt punkt også for kvinnelige filmskapere, tenker jeg. Lager ikke kvinner litt for ofte filmer som handler om nettopp «de nærmeste»? Og nå tenker jeg ikke på nevnte Den allvarsamme leken og De nærmeste, som jeg mener er utmerkede eksempler på filmer som handler om mer enn forholdet mellom mann og kvinne.

Det største hjertesukket er likevel: Med hvilket blikk ser vi på kvinners film i 2015? Jeg har selv bidratt til dette i min gjennomgang – vi ser på kvinnene. Nå trenger vi også å se forbi kvinnene og se filmene.

Dette er en bearbeidet tekst basert på innlegget Anne Gjelsvik holder under seminaret «Kvinnelig blikk» på filmfestivalen i Haugesund.

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU og professor II ved Universitetet i Tromsø. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet mellom film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøker om filmkritikk og vold, og hennes siste bøker er Hva er film (2013) og Clint Eastwood’s Iwo Jima (2013).