Så heldig du er, som får jobbe med film!

Så heldig du er, som får jobbe med film!

– Man har rett til å bli gammel – selv om man jobber med film, sier Hilde Elise Helgesen. I sin masteroppgave har hun undersøkt hvorfor så mange i norsk film- og tv-bransje blir utbrente. Og hvorfor bransjen nesten er fri for folk over 50.

– Vi vet at høy turnover ikke er bra for lønnsomheten – med høy utskiftning mister man mye verdifull kunnskap. Men det virker å være annerledes i film- og tv-bransjen. Der ser det ut til å være mest om å gjøre å få tak i de billigste arbeiderne, forteller Hilde Elise Helgesen.

I sin masteroppgave «Bak lerretet» i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Oslo og Akershus, ser hun på sammenhengen mellom arbeidsmiljø og utbrenthet i norsk film- og tv-bransje. Dessuten ville hun undersøke årsaken til bransjens lave gjennomsnittsalder. Ifølge ulike data er det få i norsk film og tv som er over 50 år.

– Man kan tenke seg at film- og tv-arbeidere ikke er like motivert av lønn som i andre deler av arbeidslivet. Det handler ofte mer om å kunne skape noe og det å være en kunstner, forteller Helgesen.

– Men det er høyt arbeidspress, ubekvem arbeidstid med lange dager og lav lønn, og som frilanser opplever man ikke støtte fra faste kolleger på samme måte som fast ansatte. Dette henger sammen med utvikling av utbrenthet, og vi ser at mange forlater bransjen når det blir tid for å stifte familie.

Ukultur

Helgesens studie er basert på en spørreundersøkelse blant film- og tv-arbeidere, og flere av respondentenes mer utdypende svar er gjengitt i oppgaven.

«Ettersom det er svært få produksjoner, er det som å måtte lære seg å sykle igjen når man hopper på en produksjon. Dette er utrolig slitsomt, fordi man er nervøs for å gjøre de samme tabbene på nytt som man skulle ha lært seg å unngå gjennom lang utdannelse og jobbe på noen produksjoner. Man blir rett og slett en urutinert filmarbeider, med en usikkerhet som ikke er tiltrekkende»

Mannlig assistent

Helgesen forteller at flere studier fastslår høyere forekomst av psykiske plager hos midlertidig ansatte enn hos fast ansatte, men at regjeringen likevel åpner for økt bruk av midlertidige ansettelser. Hun ser det som problematisk.

– Jeg har sett hvordan det er å ha en slik midlertidig tilværelse, og i hvor stor grad det preger hvordan man har det. Det er viktig at man ser man ser arbeidssituasjonen fra et slikt perspektiv også, ikke bare det økonomiske.

«Ustabil økonomi, usikker fremtid og umulig å planlegge ferier. Følelsen av å «selge» seg inn til enhver tid og aldri kunne senke skuldrene litt.»

Tv-regissør om usikkerheten ved å være frilanser

Helgesen sitter igjen med et inntrykk av mye ukultur i bransjen.

– Det må en endring til. Jeg har møtt flere som lurer på hvorfor jeg tar for meg dette, som ser ut til å mene at bransjen bare er sånn, og at det ikke er noe vits i å jobbe mot noe som bare kommer til å øke; at frilanservirksomhet bare blir mer og mer utbredt.

Men det må ikke nødvendigvis være sånn. Helgesen mener det er særlig to ting som må til for at bransjen skal bli annerledes. Film- og tv-arbeidere må stå sammen for den endringen de ønsker, og produksjonsselskapene må tørre å tenke nytt, så flere kan få sikrere jobb.

– Særlig i tv-bransjen er det slik at mye blir produsert på høsten, så folk går arbeidsledige i vårhalvåret. Hvis man tenkte litt nytt kunne flere hatt faste jobber hele året, i stedet for mange midlertidig ansettelser på høsten. Det gjelder å satse på de folkene man har, og utvikle folk.

Samhold

Når det kommer til hva film- og tv-arbeiderne selv kan gjøre, oppfordrer Helgesen til å solidaritet og felles organisering.

– Studien min viser at det spesielt er en utfordring at unge ikke ser poenget med å være fagorganiserte. Man må jobbe for å få med alle, og følge Filmforbundets satser og kjøreregler. Og man må fortsette å kjempe for de rettighetene man ønsker, og se verdien av å stå sammen.

Dette er særlig viktig når det er mange om beinet.

– Det er for stor konkurranse om jobbene, så man aksepterer dårligere arbeidsvilkår for å kunne få jobb. Og gjør man det, forverrer det situasjonen for alle, mener Helgesen.

Den store andelen av ufaglært arbeidskraft er også med på å gjøre bransjen til et sted med mye usikkerhet.

–Dette er en frustrasjon for dem med relevant utdanning. Det må legges til rette for at de med utdanning får jobbene fremfor de ufaglærte. Men det er et valg produksjonsselskapene må ta. Nå ser det i større grad ut til å handle om hvem man kjenner, og ikke egentlig hva du har gjort tidligere. Det er også utrolig frustrerende for mange. Det hjelper liksom ikke hva man gjør om man ikke kjenner de riktige menneskene.

Mer kontinuitet, bedre innhold

– Hovedproblemet slik jeg ser det er at det ikke er noen reell filmindustri. Dette kan endre seg med en insentivordning. Likevel er de som jobber med film generelt mer fornøyde enn de som jobber med tv, forteller Helgesen.

– Selv om de i filmbransjen opplever høyere arbeidspress og mer ubekvemme arbeidstider. De har et høyere engasjement. Flere ønsker å jobbe med film enn tv.

Ifølge studien er det mange som synes det er vanskelig å si fra om dårlige arbeidsvilkår, av frykt for å ikke få jobb senere. Men Helgesen mener det ikke bare er disses jobb å bedre situasjonen. Også produksjonsselskapene kan bli flinkere til å se verdien av kontinuitet og å ta godt vare på sine medarbeidere.

– I enkelte deler av bransjen er det dårlig med evaluering fra produksjon til produksjon, for eksempel. Så de samme feilene blir gjort gang på gang. Hvis man da bruker de samme folkene over tid, og har en kontinuitet, vil det lønne seg økonomisk, mener Helgesen.

– Det er nærliggende å tenke at det også blir bedre kvalitet på innholdet om folk får jobbe kontinuerlig med det samme, og at man får jobbe med de samme menneskene. Ved å gi arbeiderne bedre vilkår, og gjennom økt bruk av fast ansettelse, får medarbeiderne større trygghet. Og folk jobber best når de føler seg trygge.

En bransje for de unge

«Det er ikke en glamorøs bransje, selv om mange utenforstående kanskje mener det å jobbe i filmbransjen gir en høy status. Men å få høre at jeg er heldig som får drive med det jeg gjør, at jeg attpåtil burde være takknemlig som i tillegg får betalt, det provoserer meg! Det er hardt arbeid (…)»

Filmfotograf

Som fotografens utsagn indikerer, folk som arbeider i film og tv får til stadighet høre hvor heldige de er. Helgesen advarer mot å se på bransjen som et sted for de heldigste.

– Det virker som man er med på å underbygge dette selv også – å jeg er så heldig som får lov til å jobbe med dette. Men det er hardt arbeid. man sliter seg nesten i hjel, man er ikke heldig, selv om man jobber med noe man i utgangspunktet liker å holde på med.

– Det finnes andre folk enn film- og tv-arbeidere som liker jobben sin! Og det er kamp om mange andre jobber også – hvor man har bedre vilkår. Så jeg synes ikke man skal føle på dette med at man er heldig.

Hvilke råd har du til unge, spirende film- og tv-arbeidere?

– Jeg har ikke med denne studien lyst til å si at sånn er det eller sånn du ha det. Jeg vil heller si: ikke ødelegg for hverandre. Ikke undergrav din egen fagfunksjon ved å ta dårlig betalt eller ved å akseptere dårlige arbeidsforhold, for da ødelegger du for alle andre også. Og så ville jeg lagt til at før det skjer en endring, vil dette være et tøft yrkesvalg å ta.

«Jeg skulle gitt meg for 18 år siden! Men det er for sent og angre på det … .jeg må start 100% på NAV. Tror det er eneste muligheten nå …»

En mann i aldersgruppen 40-49 år, som sliter med å få arbeidsoppdrag.

I studien forteller Helgesen om en kvinne mellom 50 og 59 år som har fått høre rett ut på jobbintervju at hun begynte å bli for gammel for bransjen. Og om en kvinne i 60-årene som forteller at hun ikke får jobb på grunn av alderen – at produsentene sier hun er for dyr. «Jeg elsker jobben min, men slipper ikke til.»

Helgesen ser ingen enkle løsninger på endringer i film- og tv-bransjen. Men hun håper de som arbeider der tør å kjempe for de samme rettighetene som alle andre har.

– Film- og tv-arbeidere har også rett til å kjempe for bedre lønn og mer trygghet. Man har rett til å få barn – og man har rett til å bli gammel – selv om man jobber med film.

Oppgaven i sin helhet kan leses her.

8 kommentarer til Så heldig du er, som får jobbe med film!

  1. Dette er et reelt problem, og viktig å belyse. Det er interessant å lese påstanden om en ny samfunnsklasse (prekariatet), som mangler en grunnleggende trygghet i sitt arbeidsliv. Men hvordan kan dette være en Masteroppgave i administrasjon og økonomi, uten å kommentere disse utfordringene med økonomiske verktøy?

    Bransjens største utfordring er grunnleggende strukturelle. Tv-, og spesielt filmproduksjonsbransjen er den minst lønnsomme bransjen i verden (bortsett fra flyselskaper, som taper 12% i gjennomsnitt hvert år), og konkurrerer i stadig større utstrekning internasjonalt. Norge, som lønnsleder i verden, har lite å gå på her.

    Prosjektstrukturen er lite kontinuerlig i TV, og overhodet ikke kontinuerlig innen filmproduksjon. Bedrifter som øker sine faste kostnader, kan ikke overleve. Det er jo ikke slik at man kan ansette faste filmarbeidere til en brøkdel av hva de koster som freelancere. Dette er også på samme måte i hele verden.

    Det ujevne arbeidspresset i bransjen, er noe produksjonsselskapene selvfølgelig skulle ønske seg bort fra. De som arbeider i, og de som eier selskapene, merker stort sett disse svingningene med samme kraft som filmarbeiderene. Men her er det jo som regel indivividuelt, rasjonelle og økonomiske årsaker i forbindelse med hvert enkelt prosjekt, som må analyseres og aggregeres for eventuelt å kunne se om det finnes bedre modeller.

    Jeg synes også at det er viktig å kommentere hvordan «norsk film- og tvbransje» ofte blir omtalt som en gruppe, uten å ta hensyn til at det finnes en stor bransje bestående av meget profesjonelle aktører, med en (ofte uorganisert) underskog av selskaper som forsøker å komme inn. De førstnevnte arbeider sjelden på kanten av arbeidsmiljøloven, og de betaler avtalt og tarrifert lønn. Det må ikke skapes et inntrykk av at hele bransjen er cowboyer. Det er den ikke. Og det er ikke slik at 80% av de som produserer de fleste filmer og tvprogram er enkeltpersonssfirmaer, selv om man kan finne så mange firrmaer innenfor samme bransjekode.

    På samme måte, finnes det en gruppe meget vel ansette og erfarne filmarbeidere, langt over både 40 og 50, og til og med 60 år, som ikke har noen problemer med å finne seg jobb, til tarrifert lønn. Her kan kanskje en kilde til utsagnene som har kommet i oppgaven også være hvem som har svart (oppgaven har en svarprosent på 15,6%)?

    • Angående ditt spørsmål om hvordan dette kan være en masteroppgave i øk.adm: Studiet økonomi og administrasjon har mange ulike fordypningsområder. Min fordypning er organisasjon og ledelse, og oppgaven baserer seg på organisasjonsteorier med tanke på arbeidsmiljø og helse. Et økonomisk styringsperspektiv er utelatt fra oppgaven av den grunn at den ville bli for omfattende å gjennomføre på ett semester. Oppgavens hensikt var å gi et bilde av arbeidsforholdene i bransjen fra arbeidstakernes synspunkt. Jeg stod fritt til å velge denne synsvinkelen på tross av at det kanskje er noe uvanlig sett i øk.adm.-sammenheng.

      Videre kan jeg bare kommentere på bakgrunn av undersøkelsens resultater og informantenes utsagn. Flere mener at med bedre planlegging kan produksjonene, særlig blant de største selskapene i TV-bransjen, gjennomføres mer kontinuerlig. Dermed kan man også ha en mer kontinuerlig arbeidsstokk og for eksempel tilby årskontrakter. Dette vil gi arbeiderne større sikkerhet/forutsigbarhet og mulighet til å senke skuldrene noe. Men her er man også avhengig av at TV-kanalene spiller på lag. Alle parter må tenke nytt. Når det gjelder filmproduksjon er saken annerledes, det er jeg enig i.

      Du har rett i at man ikke skal svartmale hele bransjen. Mange opplever at forholdene har bedret seg etter overenskomsten mellom Filmforbundet og Produsentforeningen/Virke. Likevel rapporteres det om at det er mange aktører som fortsatt jobber for å omgå avtalen. Likeledes har jeg inntrykk av at de aller fleste trives med friheten som freelancer, men at problemene oppstår når man skal stifte familie eller når man blir eldre og taper jobbkampen mot unge som ikke krever så mye. De fleste forlater ikke bransjen fordi de ønsker det selv, men fordi de ikke har noe annet valg. Survival of the fittest.

  2. Filmforbundet har egentlig gjennom en årrekke ignorert nærmest hele problemstillingen. Og det er kanskje ikke så rart i og med at de ikke har ressurser til å ta kampen dit den egentlig bør ligge..

    Jeg har selv vært i en rettssak hvor dommeren fastsatte film arbeiderens lønn til ca 50kr/time. Advokatene fikk godkjent henholdsvis 1500 og 3000/time. Hvordan skal en enkelt arbeider kunne ta kampen når rettsvesenet praktiserer slike holdninger? Budskapet var klart : hvorfor skal du få lønn når du er så heldig å få lage film?

    Jeg er ikke i tvil om at en *mulig* løsning på problemet ligger hos politikerne; de må lovfeste minstelønn. I tillegg kan man nok fastsette en rekke krav i forbindelse med bruk av norske selskaper, norske arbeidere, og innspilling i Norge også. Det høres hardt ut men hvorfor er dette så vanskelig å få til? Teknologi-bransjen, eksempelvis, hever jo store norske lønninger til tross for at kompetansenivå er langt høyere i «billigland» som Polen og India.

    Budskapet er altså at det er politikerne som må ta kampen. Ikke de enkelte arbeiderne, for det er helt urealistisk å tro at det vil hende.

  3. Dette gjelder for alle «artist» yrker.

    Etter 40 år med 10-timers dager fylt med anatomilære, fargeteori og studier så har man endelig lært nok til å bli en dyktig illustratør. – Men det man hører daglig er heldig man er som er født med slikt talent.

  4. Denne problemstillingen er høyst reel ikke bare i Norge, men endel ting kan man gjøre både blant freelanserne og i selskapene her hjemme. I indie Film som er et dokumentarfilmselskap er det idag fem fast ansatte, hvorav tre filmskapere og to produsenter. Dette er en relativt stor stab for et slikt selskap, men det gir oss muligheten til å bruke denne kompetansen spredt på de prosjektene vi har i portefølgen, fordelt på forskjellige produksjonsfaser. Dokumentarproduksjon er noe anderledes enn fiksjon, men allikevel er det her noen muligheter i fremtiden også for fiksjon vil jeg mene, spesielt hvis det går den veien sittende regjering antyder, med mer forutsigbare offentlige støtteordninger. Ellers vil jeg nevne at det er et visst forbedringspotensial mellom filmskaperne (samt til dels forfatterne og andre fagsjefer) og produksjonsselskapene i å satse på mer langsiktig samarbeid (selv om det til tider er utfordrende).

  5. I de fleste yrker er du på høyden som 50-åring, både lønns- og statusmessig. Men innen filmbransjen har de fleste nådd et bunnpunkt da, og du er fattigere enn noe sinne. Skjønner utmerket godt at folk ikke orker mer, og at det nå handler om å «redde det som reddes kan». I andre bransjer får du, men her skal du tas i fra!

Svar til Pål Gengenbach Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Så heldig du er, som får jobbe med film!

Så heldig du er, som får jobbe med film!

– Man har rett til å bli gammel – selv om man jobber med film, sier Hilde Elise Helgesen. I sin masteroppgave har hun undersøkt hvorfor så mange i norsk film- og tv-bransje blir utbrente. Og hvorfor bransjen nesten er fri for folk over 50.

– Vi vet at høy turnover ikke er bra for lønnsomheten – med høy utskiftning mister man mye verdifull kunnskap. Men det virker å være annerledes i film- og tv-bransjen. Der ser det ut til å være mest om å gjøre å få tak i de billigste arbeiderne, forteller Hilde Elise Helgesen.

I sin masteroppgave «Bak lerretet» i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Oslo og Akershus, ser hun på sammenhengen mellom arbeidsmiljø og utbrenthet i norsk film- og tv-bransje. Dessuten ville hun undersøke årsaken til bransjens lave gjennomsnittsalder. Ifølge ulike data er det få i norsk film og tv som er over 50 år.

– Man kan tenke seg at film- og tv-arbeidere ikke er like motivert av lønn som i andre deler av arbeidslivet. Det handler ofte mer om å kunne skape noe og det å være en kunstner, forteller Helgesen.

– Men det er høyt arbeidspress, ubekvem arbeidstid med lange dager og lav lønn, og som frilanser opplever man ikke støtte fra faste kolleger på samme måte som fast ansatte. Dette henger sammen med utvikling av utbrenthet, og vi ser at mange forlater bransjen når det blir tid for å stifte familie.

Ukultur

Helgesens studie er basert på en spørreundersøkelse blant film- og tv-arbeidere, og flere av respondentenes mer utdypende svar er gjengitt i oppgaven.

«Ettersom det er svært få produksjoner, er det som å måtte lære seg å sykle igjen når man hopper på en produksjon. Dette er utrolig slitsomt, fordi man er nervøs for å gjøre de samme tabbene på nytt som man skulle ha lært seg å unngå gjennom lang utdannelse og jobbe på noen produksjoner. Man blir rett og slett en urutinert filmarbeider, med en usikkerhet som ikke er tiltrekkende»

Mannlig assistent

Helgesen forteller at flere studier fastslår høyere forekomst av psykiske plager hos midlertidig ansatte enn hos fast ansatte, men at regjeringen likevel åpner for økt bruk av midlertidige ansettelser. Hun ser det som problematisk.

– Jeg har sett hvordan det er å ha en slik midlertidig tilværelse, og i hvor stor grad det preger hvordan man har det. Det er viktig at man ser man ser arbeidssituasjonen fra et slikt perspektiv også, ikke bare det økonomiske.

«Ustabil økonomi, usikker fremtid og umulig å planlegge ferier. Følelsen av å «selge» seg inn til enhver tid og aldri kunne senke skuldrene litt.»

Tv-regissør om usikkerheten ved å være frilanser

Helgesen sitter igjen med et inntrykk av mye ukultur i bransjen.

– Det må en endring til. Jeg har møtt flere som lurer på hvorfor jeg tar for meg dette, som ser ut til å mene at bransjen bare er sånn, og at det ikke er noe vits i å jobbe mot noe som bare kommer til å øke; at frilanservirksomhet bare blir mer og mer utbredt.

Men det må ikke nødvendigvis være sånn. Helgesen mener det er særlig to ting som må til for at bransjen skal bli annerledes. Film- og tv-arbeidere må stå sammen for den endringen de ønsker, og produksjonsselskapene må tørre å tenke nytt, så flere kan få sikrere jobb.

– Særlig i tv-bransjen er det slik at mye blir produsert på høsten, så folk går arbeidsledige i vårhalvåret. Hvis man tenkte litt nytt kunne flere hatt faste jobber hele året, i stedet for mange midlertidig ansettelser på høsten. Det gjelder å satse på de folkene man har, og utvikle folk.

Samhold

Når det kommer til hva film- og tv-arbeiderne selv kan gjøre, oppfordrer Helgesen til å solidaritet og felles organisering.

– Studien min viser at det spesielt er en utfordring at unge ikke ser poenget med å være fagorganiserte. Man må jobbe for å få med alle, og følge Filmforbundets satser og kjøreregler. Og man må fortsette å kjempe for de rettighetene man ønsker, og se verdien av å stå sammen.

Dette er særlig viktig når det er mange om beinet.

– Det er for stor konkurranse om jobbene, så man aksepterer dårligere arbeidsvilkår for å kunne få jobb. Og gjør man det, forverrer det situasjonen for alle, mener Helgesen.

Den store andelen av ufaglært arbeidskraft er også med på å gjøre bransjen til et sted med mye usikkerhet.

–Dette er en frustrasjon for dem med relevant utdanning. Det må legges til rette for at de med utdanning får jobbene fremfor de ufaglærte. Men det er et valg produksjonsselskapene må ta. Nå ser det i større grad ut til å handle om hvem man kjenner, og ikke egentlig hva du har gjort tidligere. Det er også utrolig frustrerende for mange. Det hjelper liksom ikke hva man gjør om man ikke kjenner de riktige menneskene.

Mer kontinuitet, bedre innhold

– Hovedproblemet slik jeg ser det er at det ikke er noen reell filmindustri. Dette kan endre seg med en insentivordning. Likevel er de som jobber med film generelt mer fornøyde enn de som jobber med tv, forteller Helgesen.

– Selv om de i filmbransjen opplever høyere arbeidspress og mer ubekvemme arbeidstider. De har et høyere engasjement. Flere ønsker å jobbe med film enn tv.

Ifølge studien er det mange som synes det er vanskelig å si fra om dårlige arbeidsvilkår, av frykt for å ikke få jobb senere. Men Helgesen mener det ikke bare er disses jobb å bedre situasjonen. Også produksjonsselskapene kan bli flinkere til å se verdien av kontinuitet og å ta godt vare på sine medarbeidere.

– I enkelte deler av bransjen er det dårlig med evaluering fra produksjon til produksjon, for eksempel. Så de samme feilene blir gjort gang på gang. Hvis man da bruker de samme folkene over tid, og har en kontinuitet, vil det lønne seg økonomisk, mener Helgesen.

– Det er nærliggende å tenke at det også blir bedre kvalitet på innholdet om folk får jobbe kontinuerlig med det samme, og at man får jobbe med de samme menneskene. Ved å gi arbeiderne bedre vilkår, og gjennom økt bruk av fast ansettelse, får medarbeiderne større trygghet. Og folk jobber best når de føler seg trygge.

En bransje for de unge

«Det er ikke en glamorøs bransje, selv om mange utenforstående kanskje mener det å jobbe i filmbransjen gir en høy status. Men å få høre at jeg er heldig som får drive med det jeg gjør, at jeg attpåtil burde være takknemlig som i tillegg får betalt, det provoserer meg! Det er hardt arbeid (…)»

Filmfotograf

Som fotografens utsagn indikerer, folk som arbeider i film og tv får til stadighet høre hvor heldige de er. Helgesen advarer mot å se på bransjen som et sted for de heldigste.

– Det virker som man er med på å underbygge dette selv også – å jeg er så heldig som får lov til å jobbe med dette. Men det er hardt arbeid. man sliter seg nesten i hjel, man er ikke heldig, selv om man jobber med noe man i utgangspunktet liker å holde på med.

– Det finnes andre folk enn film- og tv-arbeidere som liker jobben sin! Og det er kamp om mange andre jobber også – hvor man har bedre vilkår. Så jeg synes ikke man skal føle på dette med at man er heldig.

Hvilke råd har du til unge, spirende film- og tv-arbeidere?

– Jeg har ikke med denne studien lyst til å si at sånn er det eller sånn du ha det. Jeg vil heller si: ikke ødelegg for hverandre. Ikke undergrav din egen fagfunksjon ved å ta dårlig betalt eller ved å akseptere dårlige arbeidsforhold, for da ødelegger du for alle andre også. Og så ville jeg lagt til at før det skjer en endring, vil dette være et tøft yrkesvalg å ta.

«Jeg skulle gitt meg for 18 år siden! Men det er for sent og angre på det … .jeg må start 100% på NAV. Tror det er eneste muligheten nå …»

En mann i aldersgruppen 40-49 år, som sliter med å få arbeidsoppdrag.

I studien forteller Helgesen om en kvinne mellom 50 og 59 år som har fått høre rett ut på jobbintervju at hun begynte å bli for gammel for bransjen. Og om en kvinne i 60-årene som forteller at hun ikke får jobb på grunn av alderen – at produsentene sier hun er for dyr. «Jeg elsker jobben min, men slipper ikke til.»

Helgesen ser ingen enkle løsninger på endringer i film- og tv-bransjen. Men hun håper de som arbeider der tør å kjempe for de samme rettighetene som alle andre har.

– Film- og tv-arbeidere har også rett til å kjempe for bedre lønn og mer trygghet. Man har rett til å få barn – og man har rett til å bli gammel – selv om man jobber med film.

Oppgaven i sin helhet kan leses her.

8 Responses to Så heldig du er, som får jobbe med film!

  1. Dette er et reelt problem, og viktig å belyse. Det er interessant å lese påstanden om en ny samfunnsklasse (prekariatet), som mangler en grunnleggende trygghet i sitt arbeidsliv. Men hvordan kan dette være en Masteroppgave i administrasjon og økonomi, uten å kommentere disse utfordringene med økonomiske verktøy?

    Bransjens største utfordring er grunnleggende strukturelle. Tv-, og spesielt filmproduksjonsbransjen er den minst lønnsomme bransjen i verden (bortsett fra flyselskaper, som taper 12% i gjennomsnitt hvert år), og konkurrerer i stadig større utstrekning internasjonalt. Norge, som lønnsleder i verden, har lite å gå på her.

    Prosjektstrukturen er lite kontinuerlig i TV, og overhodet ikke kontinuerlig innen filmproduksjon. Bedrifter som øker sine faste kostnader, kan ikke overleve. Det er jo ikke slik at man kan ansette faste filmarbeidere til en brøkdel av hva de koster som freelancere. Dette er også på samme måte i hele verden.

    Det ujevne arbeidspresset i bransjen, er noe produksjonsselskapene selvfølgelig skulle ønske seg bort fra. De som arbeider i, og de som eier selskapene, merker stort sett disse svingningene med samme kraft som filmarbeiderene. Men her er det jo som regel indivividuelt, rasjonelle og økonomiske årsaker i forbindelse med hvert enkelt prosjekt, som må analyseres og aggregeres for eventuelt å kunne se om det finnes bedre modeller.

    Jeg synes også at det er viktig å kommentere hvordan «norsk film- og tvbransje» ofte blir omtalt som en gruppe, uten å ta hensyn til at det finnes en stor bransje bestående av meget profesjonelle aktører, med en (ofte uorganisert) underskog av selskaper som forsøker å komme inn. De førstnevnte arbeider sjelden på kanten av arbeidsmiljøloven, og de betaler avtalt og tarrifert lønn. Det må ikke skapes et inntrykk av at hele bransjen er cowboyer. Det er den ikke. Og det er ikke slik at 80% av de som produserer de fleste filmer og tvprogram er enkeltpersonssfirmaer, selv om man kan finne så mange firrmaer innenfor samme bransjekode.

    På samme måte, finnes det en gruppe meget vel ansette og erfarne filmarbeidere, langt over både 40 og 50, og til og med 60 år, som ikke har noen problemer med å finne seg jobb, til tarrifert lønn. Her kan kanskje en kilde til utsagnene som har kommet i oppgaven også være hvem som har svart (oppgaven har en svarprosent på 15,6%)?

    • Angående ditt spørsmål om hvordan dette kan være en masteroppgave i øk.adm: Studiet økonomi og administrasjon har mange ulike fordypningsområder. Min fordypning er organisasjon og ledelse, og oppgaven baserer seg på organisasjonsteorier med tanke på arbeidsmiljø og helse. Et økonomisk styringsperspektiv er utelatt fra oppgaven av den grunn at den ville bli for omfattende å gjennomføre på ett semester. Oppgavens hensikt var å gi et bilde av arbeidsforholdene i bransjen fra arbeidstakernes synspunkt. Jeg stod fritt til å velge denne synsvinkelen på tross av at det kanskje er noe uvanlig sett i øk.adm.-sammenheng.

      Videre kan jeg bare kommentere på bakgrunn av undersøkelsens resultater og informantenes utsagn. Flere mener at med bedre planlegging kan produksjonene, særlig blant de største selskapene i TV-bransjen, gjennomføres mer kontinuerlig. Dermed kan man også ha en mer kontinuerlig arbeidsstokk og for eksempel tilby årskontrakter. Dette vil gi arbeiderne større sikkerhet/forutsigbarhet og mulighet til å senke skuldrene noe. Men her er man også avhengig av at TV-kanalene spiller på lag. Alle parter må tenke nytt. Når det gjelder filmproduksjon er saken annerledes, det er jeg enig i.

      Du har rett i at man ikke skal svartmale hele bransjen. Mange opplever at forholdene har bedret seg etter overenskomsten mellom Filmforbundet og Produsentforeningen/Virke. Likevel rapporteres det om at det er mange aktører som fortsatt jobber for å omgå avtalen. Likeledes har jeg inntrykk av at de aller fleste trives med friheten som freelancer, men at problemene oppstår når man skal stifte familie eller når man blir eldre og taper jobbkampen mot unge som ikke krever så mye. De fleste forlater ikke bransjen fordi de ønsker det selv, men fordi de ikke har noe annet valg. Survival of the fittest.

  2. Filmforbundet har egentlig gjennom en årrekke ignorert nærmest hele problemstillingen. Og det er kanskje ikke så rart i og med at de ikke har ressurser til å ta kampen dit den egentlig bør ligge..

    Jeg har selv vært i en rettssak hvor dommeren fastsatte film arbeiderens lønn til ca 50kr/time. Advokatene fikk godkjent henholdsvis 1500 og 3000/time. Hvordan skal en enkelt arbeider kunne ta kampen når rettsvesenet praktiserer slike holdninger? Budskapet var klart : hvorfor skal du få lønn når du er så heldig å få lage film?

    Jeg er ikke i tvil om at en *mulig* løsning på problemet ligger hos politikerne; de må lovfeste minstelønn. I tillegg kan man nok fastsette en rekke krav i forbindelse med bruk av norske selskaper, norske arbeidere, og innspilling i Norge også. Det høres hardt ut men hvorfor er dette så vanskelig å få til? Teknologi-bransjen, eksempelvis, hever jo store norske lønninger til tross for at kompetansenivå er langt høyere i «billigland» som Polen og India.

    Budskapet er altså at det er politikerne som må ta kampen. Ikke de enkelte arbeiderne, for det er helt urealistisk å tro at det vil hende.

  3. Dette gjelder for alle «artist» yrker.

    Etter 40 år med 10-timers dager fylt med anatomilære, fargeteori og studier så har man endelig lært nok til å bli en dyktig illustratør. – Men det man hører daglig er heldig man er som er født med slikt talent.

  4. Denne problemstillingen er høyst reel ikke bare i Norge, men endel ting kan man gjøre både blant freelanserne og i selskapene her hjemme. I indie Film som er et dokumentarfilmselskap er det idag fem fast ansatte, hvorav tre filmskapere og to produsenter. Dette er en relativt stor stab for et slikt selskap, men det gir oss muligheten til å bruke denne kompetansen spredt på de prosjektene vi har i portefølgen, fordelt på forskjellige produksjonsfaser. Dokumentarproduksjon er noe anderledes enn fiksjon, men allikevel er det her noen muligheter i fremtiden også for fiksjon vil jeg mene, spesielt hvis det går den veien sittende regjering antyder, med mer forutsigbare offentlige støtteordninger. Ellers vil jeg nevne at det er et visst forbedringspotensial mellom filmskaperne (samt til dels forfatterne og andre fagsjefer) og produksjonsselskapene i å satse på mer langsiktig samarbeid (selv om det til tider er utfordrende).

  5. I de fleste yrker er du på høyden som 50-åring, både lønns- og statusmessig. Men innen filmbransjen har de fleste nådd et bunnpunkt da, og du er fattigere enn noe sinne. Skjønner utmerket godt at folk ikke orker mer, og at det nå handler om å «redde det som reddes kan». I andre bransjer får du, men her skal du tas i fra!

Leave a Reply to Pål Gengenbach Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY