Cinematek-striden i Oslo: Hvorfor flytter man ikke operaen til Rockefeller Music Hall?

Cinematek-striden i Oslo: Hvorfor flytter man ikke operaen til Rockefeller Music Hall?

Når opera og bildekunst får sine nasjonale signalbygg, tar man det som en selvfølge at uttrykksformene krever og fortjener formålsbygde og nøye planlagte anlegg. Likevel later både Kulturdepartementet og Venstres Trine Skei Grande til å tro at et cinematek er noe man bare kan ta under armen og plassere i et nær sagt hvilket som helst kinobygg, skriver Torkell Sætervadet, ekspert på filmprojeksjon og kinodesign.

Norge brukte tiår på å etablere et operahus av internasjonale dimensjoner som kunne ta over for en heller kummerlig tilværelse i Folketeaterpassasjen. Behovet for oppgraderte lokaler for Munchmuseet har på samme måte vært på den kulturelle dagsordenen i en årrekke. Ingen foreslår at man kan flytte operaen til Rockefeller Music Hall eller Sentrum Scene. Likeledes er det ingen som i sin villeste fantasi kommer på å flytte Munchmuseet til et lite privat galleri på Grünerløkka. På den annen side ser det ut til at norske kulturpolitikere tror at det er helt OK å overlate Cinemateket til en uforutsigbar tilværelse, i verste fall som husmann i et tilfeldig kino- eller kulturanlegg.

Denne skrikende kontrasten skyldes enten uvitenhet om tekniske og arkitekturmessige forutsetninger eller en manglende respekt for filmen som kunstart. Det siste kan man gjøre lite med, annet enn å minne om at film er den kunstarten som berører flest personer i vårt moderne samfunn. Uvitenhet om hvilke krav som stilles til et cinematek finnes det derimot en kur for. Første dose av den kuren kommer her.

Skreddersøm – en forutsetning for et profesjonelt cinematek

Cinemateket i Oslo har tidligere hatt tilsvarende utfordringer med tanke på lokaliteter som Den norske opera i sin tid hadde i Folketeateret. Det gamle militærhospitalet på Grev Wedels plass som var Cinematekets forrige hjem hadde ikke bare dårlige siktlinjer som ville vært et problem for en hvilken som helst kino: Det var umulig å innrede maskinrom og kinosal slik at samtlige historiske filmformater kunne presenteres i tråd med filmskapernes intensjoner. Tilsvarende utfordringer hadde man da forgjengeren Kinoteket holdt til i Klingenberg-kjelleren.

Da Filmens Hus ble etablert i 1995 kunne endelig Cinemateket flytte inn i lokaler som var skreddersydd for projeksjon av klassiske filmformater. To formålsbygde kinosaler med den påkrevde romgeometrien, akustikken og maskinromskapasiteten sto klar for cinematekdrift hver dag, hele året. Filmpublikummet er like fornøyd med det «nye» Cinemateket som operapublikummet ble etter at det nye operahuset åpnet.

Siden den gang har Cinemateket blitt opprustet videre til høykvalitets digital projeksjon og moderne lydformater som supplement til den spesielle analoge teknologien. Ingen andre kinoer i Norge er i nærheten av å ha en tilsvarende bredde og kvalitet innen analog og digital projeksjonsteknologi, som igjen gir den repertoarfriheten som et nasjonalt cinematek skal og må ha.

Kinosalene er optimalisert for å kunne huse plasskrevende og unik prosjeksjonsteknologi. Spesialdesignet maskinrom er en forutsetning for en historisk riktig filmformidling – og spesialutrustning er et krav for i det hele tatt å få låne sjeldne filmruller fra verdens arkiver.

Teknologien er ikke bare unik – den er også til dels uerstattelig siden mye av den for lengst har gått ut av produksjon. Trine Skei Grande sier at hun «har hørt» at Cinematekets teknikk kan flyttes til planlagte Vega Scene i Hausmannsgate. Hvor Grande har hørt dette, er det vanskelig å si. Dersom Vega Scenes saler og maskinrom designes som tro kopi av dagens cinematek, har hun i og for seg rett. Vi som har jobbet med kinodesign vet imidlertid at det hører til unntakene at man kan ta utstyr direkte fra én sal og flytte til en annen. Om ikke gamle og nye saler har identisk forhold mellom projeksjonsavstand og bildestørrelse, er man henvist til Ebay for eksempelvis å erstatte mye projeksjonsoptikken for analog film. Det er ikke betryggende!

Erfaringsmessig gjør også bygningstekniske utfordringer det svært krevende å finne egnede lokaler eller bygningstomter for kino. Selv kommersielle kinobedrifter med langt enklere krav til maskinrom og lerretssystemer sliter som dyr for å finne egnede lokaler i Oslo en by med et allment anerkjent underskudd av kinosaler.

Ikke minst er det viktig å advare mot flerbruksbygg: Like lite som akustikken på Rockefeller er egnet for opera, vil for eksempel en teaterscene være egnet for cinematekkino.

Alternativet har feilet før

Resultatet av cinemateksalenes kvalitet i Filmens Hus og Cinematekets albuerom med to saler som de kan bruke hver kveld – hele året – er fjorårets besøksrekord.

Tidligere erfaringer med et cinematek som leilending i en regulær kino har vi erfaring med fra kinotekfortiden i Oslo for 30 år siden og dagens cinematek i Trondheim, som må kjempe om plassen med kassasuksesser og popcorn. Likeledes har vi sett hva som skjer når verken den økonomiske basisen eller kinobyggets forutsetninger er på plass – i cinematekfortiden på Grev Wedels plass i Oslo og ved dagens cinematek i Bergen.

Resultatet kan måles i tall som også Kulturdepartementet må kunne se betydningen av. Et eksempel: Norges nasjonale cinematek i Oslo feirer bredfilmformater gjennom den populære 70mm-festivalen. Den oppnådde dobbelt så høyt besøk på beskjedne ti dager som Cinemateket i Trondheim gjorde på et helt år! Det selges like mange billetter til 70mm-festivalen i Oslo som på ni måneder med full cinematekdrift i Bergen.

På vårt nasjonale cinematek i Oslo selges det én billett på ti innbyggere. Tilsvarende tall for Trondheim er én billett på hundre – for Bergen én på femti. Det er nærliggende å tro at de fysiske og økonomiske forutsetningene spiller en rolle. Om modellen for cinematek i Norge skal harmoniseres, er det situasjonen i Oslo som burde være mal for Trondheim og Bergen, ikke omvendt.

Cinemateket må sette premissene

Det er selvsagt ingen naturlov som tilsier at Cinemateket i Oslo må ligge i Dronningens gate 16, like lite som Den norske opera fortsatt må ligge i Bjørvika. Man kan naturligvis bygge nytt for å feire filmkunsten med noe som er langt mer synlig enn dagens Filmens Hus, slik man har gjort i Nederland gjennom signalbygget «Eye». Verken Skei Grande eller Kulturdepartementet har imidlertid nevnt «Eye» som visjon for hva de vil oppnå med omorganiseringen og flyttingen av Cinemateket.

En eventuell flytting bør skje på basis av en klar tanke om hva man vil oppnå. Det må defineres et problem før problemet løses. Er det husleien i Filmens Hus som er for høy, må man gjøre en analyse av hva det vil koste å bygge og innrede saler av tilsvarende eller høyere kvalitet et annet sted. (Alternativt må politikerne innrømme at de vil ofre kvalitet for å spare småpenger.)

Den geografiske plasseringen må dessuten sees i forhold til tilgjengelighet for hele Norge og Oslo ikke bare for kulturavantgardistene på Grünerløkka.

Hvis det er kostnadsbevissthet som ligger til grunn for departementets ønske om å flytte, er det betimelig å minne om at offentlige midler som allerede ligger i veggene i Filmens Hus er vanskelig å ta med seg når man flytter ut. Kinoer kan brukes til svært lite annet enn kinovirksomhet, og en uhorvelig stor del av en kinosal er naglefast. Dermed er investeringene for en stor del tapt når man flytter. Uten betydelige investeringer er det helt urealistisk å se for seg at Cinemateket igjen kan få de forutsetningene de har i dag for å fortelle filmhistorien til de kommende generasjonene.

Skrekkscenariet er om poltikerne tror at man kan leie en kino på det åpne markedet eller være del av et større bofellesskap, hvor cinematekfilmen både med tanke på teknologi, arkitektur, kinodesign og spilletider må bryte håndbak med regulære kinobedrifter med helt andre behov. Blir dette fasiten, står vi overfor en planlagt nedbygging av kulturinstitusjonen Cinemateket.

Artikkelforfatter Torkell Sætervadet er ekspert på filmprojeksjon og kinodesign for cinematek og filminstitutter, og han har hatt institusjoner som British Film Institute, Pacific Film Archive, Cineteca Nacional i Mexico, Cineteca di Bologna, Norsk filminstitutt og Finnish Film Archive på kundelisten. På oppdrag fra Den internasjonal føderasjonen av filmarkiver (FIAF) har han skrevet bøkene «FIAF Digital Projection Guide» og «The Advanced Projection Manual». Sistnevnte har blitt et standardverk for projeksjon av filmklassikere med moderne teknologi.

Relatert sak: Hvorfor i all verden flytte Cinemateket til Hausmania?

2 kommentarer til Cinematek-striden i Oslo: Hvorfor flytter man ikke operaen til Rockefeller Music Hall?

  1. Kanskje en burde sette ned husleien til et minimum – dagbladet har jo flytta på økern og mine venner som holdt til i årevis i kvadraturen – er nå på tøyen – Bygg en sal til i filmens hus og ha fire til fem små saler samtidig og vis all eksperimentelle film hele tiden så får dere mer for samme kvadratmeterpris og la nasjonabilbiotekteket ved aslak overta cinemateket så detn kommer under riktig administrasjon hvor historie hører hjemme og nede på NFI er de jo som kjent historieløse.

    Så hvor stor er husleien? Det vil jeg gjerne vite.

    tore severin von oksen o´netland
    thorshaug kulturlaug

    • Hvor er det står opplest og vedtatt at Cinematek bare skal vise «eksperimentell film»? Eller godt mulig jeg misforstod deler av innlegget ditt…

Svar til tore severin netland Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Cinematek-striden i Oslo: Hvorfor flytter man ikke operaen til Rockefeller Music Hall?

Cinematek-striden i Oslo: Hvorfor flytter man ikke operaen til Rockefeller Music Hall?

Når opera og bildekunst får sine nasjonale signalbygg, tar man det som en selvfølge at uttrykksformene krever og fortjener formålsbygde og nøye planlagte anlegg. Likevel later både Kulturdepartementet og Venstres Trine Skei Grande til å tro at et cinematek er noe man bare kan ta under armen og plassere i et nær sagt hvilket som helst kinobygg, skriver Torkell Sætervadet, ekspert på filmprojeksjon og kinodesign.

Norge brukte tiår på å etablere et operahus av internasjonale dimensjoner som kunne ta over for en heller kummerlig tilværelse i Folketeaterpassasjen. Behovet for oppgraderte lokaler for Munchmuseet har på samme måte vært på den kulturelle dagsordenen i en årrekke. Ingen foreslår at man kan flytte operaen til Rockefeller Music Hall eller Sentrum Scene. Likeledes er det ingen som i sin villeste fantasi kommer på å flytte Munchmuseet til et lite privat galleri på Grünerløkka. På den annen side ser det ut til at norske kulturpolitikere tror at det er helt OK å overlate Cinemateket til en uforutsigbar tilværelse, i verste fall som husmann i et tilfeldig kino- eller kulturanlegg.

Denne skrikende kontrasten skyldes enten uvitenhet om tekniske og arkitekturmessige forutsetninger eller en manglende respekt for filmen som kunstart. Det siste kan man gjøre lite med, annet enn å minne om at film er den kunstarten som berører flest personer i vårt moderne samfunn. Uvitenhet om hvilke krav som stilles til et cinematek finnes det derimot en kur for. Første dose av den kuren kommer her.

Skreddersøm – en forutsetning for et profesjonelt cinematek

Cinemateket i Oslo har tidligere hatt tilsvarende utfordringer med tanke på lokaliteter som Den norske opera i sin tid hadde i Folketeateret. Det gamle militærhospitalet på Grev Wedels plass som var Cinematekets forrige hjem hadde ikke bare dårlige siktlinjer som ville vært et problem for en hvilken som helst kino: Det var umulig å innrede maskinrom og kinosal slik at samtlige historiske filmformater kunne presenteres i tråd med filmskapernes intensjoner. Tilsvarende utfordringer hadde man da forgjengeren Kinoteket holdt til i Klingenberg-kjelleren.

Da Filmens Hus ble etablert i 1995 kunne endelig Cinemateket flytte inn i lokaler som var skreddersydd for projeksjon av klassiske filmformater. To formålsbygde kinosaler med den påkrevde romgeometrien, akustikken og maskinromskapasiteten sto klar for cinematekdrift hver dag, hele året. Filmpublikummet er like fornøyd med det «nye» Cinemateket som operapublikummet ble etter at det nye operahuset åpnet.

Siden den gang har Cinemateket blitt opprustet videre til høykvalitets digital projeksjon og moderne lydformater som supplement til den spesielle analoge teknologien. Ingen andre kinoer i Norge er i nærheten av å ha en tilsvarende bredde og kvalitet innen analog og digital projeksjonsteknologi, som igjen gir den repertoarfriheten som et nasjonalt cinematek skal og må ha.

Kinosalene er optimalisert for å kunne huse plasskrevende og unik prosjeksjonsteknologi. Spesialdesignet maskinrom er en forutsetning for en historisk riktig filmformidling – og spesialutrustning er et krav for i det hele tatt å få låne sjeldne filmruller fra verdens arkiver.

Teknologien er ikke bare unik – den er også til dels uerstattelig siden mye av den for lengst har gått ut av produksjon. Trine Skei Grande sier at hun «har hørt» at Cinematekets teknikk kan flyttes til planlagte Vega Scene i Hausmannsgate. Hvor Grande har hørt dette, er det vanskelig å si. Dersom Vega Scenes saler og maskinrom designes som tro kopi av dagens cinematek, har hun i og for seg rett. Vi som har jobbet med kinodesign vet imidlertid at det hører til unntakene at man kan ta utstyr direkte fra én sal og flytte til en annen. Om ikke gamle og nye saler har identisk forhold mellom projeksjonsavstand og bildestørrelse, er man henvist til Ebay for eksempelvis å erstatte mye projeksjonsoptikken for analog film. Det er ikke betryggende!

Erfaringsmessig gjør også bygningstekniske utfordringer det svært krevende å finne egnede lokaler eller bygningstomter for kino. Selv kommersielle kinobedrifter med langt enklere krav til maskinrom og lerretssystemer sliter som dyr for å finne egnede lokaler i Oslo en by med et allment anerkjent underskudd av kinosaler.

Ikke minst er det viktig å advare mot flerbruksbygg: Like lite som akustikken på Rockefeller er egnet for opera, vil for eksempel en teaterscene være egnet for cinematekkino.

Alternativet har feilet før

Resultatet av cinemateksalenes kvalitet i Filmens Hus og Cinematekets albuerom med to saler som de kan bruke hver kveld – hele året – er fjorårets besøksrekord.

Tidligere erfaringer med et cinematek som leilending i en regulær kino har vi erfaring med fra kinotekfortiden i Oslo for 30 år siden og dagens cinematek i Trondheim, som må kjempe om plassen med kassasuksesser og popcorn. Likeledes har vi sett hva som skjer når verken den økonomiske basisen eller kinobyggets forutsetninger er på plass – i cinematekfortiden på Grev Wedels plass i Oslo og ved dagens cinematek i Bergen.

Resultatet kan måles i tall som også Kulturdepartementet må kunne se betydningen av. Et eksempel: Norges nasjonale cinematek i Oslo feirer bredfilmformater gjennom den populære 70mm-festivalen. Den oppnådde dobbelt så høyt besøk på beskjedne ti dager som Cinemateket i Trondheim gjorde på et helt år! Det selges like mange billetter til 70mm-festivalen i Oslo som på ni måneder med full cinematekdrift i Bergen.

På vårt nasjonale cinematek i Oslo selges det én billett på ti innbyggere. Tilsvarende tall for Trondheim er én billett på hundre – for Bergen én på femti. Det er nærliggende å tro at de fysiske og økonomiske forutsetningene spiller en rolle. Om modellen for cinematek i Norge skal harmoniseres, er det situasjonen i Oslo som burde være mal for Trondheim og Bergen, ikke omvendt.

Cinemateket må sette premissene

Det er selvsagt ingen naturlov som tilsier at Cinemateket i Oslo må ligge i Dronningens gate 16, like lite som Den norske opera fortsatt må ligge i Bjørvika. Man kan naturligvis bygge nytt for å feire filmkunsten med noe som er langt mer synlig enn dagens Filmens Hus, slik man har gjort i Nederland gjennom signalbygget «Eye». Verken Skei Grande eller Kulturdepartementet har imidlertid nevnt «Eye» som visjon for hva de vil oppnå med omorganiseringen og flyttingen av Cinemateket.

En eventuell flytting bør skje på basis av en klar tanke om hva man vil oppnå. Det må defineres et problem før problemet løses. Er det husleien i Filmens Hus som er for høy, må man gjøre en analyse av hva det vil koste å bygge og innrede saler av tilsvarende eller høyere kvalitet et annet sted. (Alternativt må politikerne innrømme at de vil ofre kvalitet for å spare småpenger.)

Den geografiske plasseringen må dessuten sees i forhold til tilgjengelighet for hele Norge og Oslo ikke bare for kulturavantgardistene på Grünerløkka.

Hvis det er kostnadsbevissthet som ligger til grunn for departementets ønske om å flytte, er det betimelig å minne om at offentlige midler som allerede ligger i veggene i Filmens Hus er vanskelig å ta med seg når man flytter ut. Kinoer kan brukes til svært lite annet enn kinovirksomhet, og en uhorvelig stor del av en kinosal er naglefast. Dermed er investeringene for en stor del tapt når man flytter. Uten betydelige investeringer er det helt urealistisk å se for seg at Cinemateket igjen kan få de forutsetningene de har i dag for å fortelle filmhistorien til de kommende generasjonene.

Skrekkscenariet er om poltikerne tror at man kan leie en kino på det åpne markedet eller være del av et større bofellesskap, hvor cinematekfilmen både med tanke på teknologi, arkitektur, kinodesign og spilletider må bryte håndbak med regulære kinobedrifter med helt andre behov. Blir dette fasiten, står vi overfor en planlagt nedbygging av kulturinstitusjonen Cinemateket.

Artikkelforfatter Torkell Sætervadet er ekspert på filmprojeksjon og kinodesign for cinematek og filminstitutter, og han har hatt institusjoner som British Film Institute, Pacific Film Archive, Cineteca Nacional i Mexico, Cineteca di Bologna, Norsk filminstitutt og Finnish Film Archive på kundelisten. På oppdrag fra Den internasjonal føderasjonen av filmarkiver (FIAF) har han skrevet bøkene «FIAF Digital Projection Guide» og «The Advanced Projection Manual». Sistnevnte har blitt et standardverk for projeksjon av filmklassikere med moderne teknologi.

Relatert sak: Hvorfor i all verden flytte Cinemateket til Hausmania?

2 Responses to Cinematek-striden i Oslo: Hvorfor flytter man ikke operaen til Rockefeller Music Hall?

  1. Kanskje en burde sette ned husleien til et minimum – dagbladet har jo flytta på økern og mine venner som holdt til i årevis i kvadraturen – er nå på tøyen – Bygg en sal til i filmens hus og ha fire til fem små saler samtidig og vis all eksperimentelle film hele tiden så får dere mer for samme kvadratmeterpris og la nasjonabilbiotekteket ved aslak overta cinemateket så detn kommer under riktig administrasjon hvor historie hører hjemme og nede på NFI er de jo som kjent historieløse.

    Så hvor stor er husleien? Det vil jeg gjerne vite.

    tore severin von oksen o´netland
    thorshaug kulturlaug

    • Hvor er det står opplest og vedtatt at Cinematek bare skal vise «eksperimentell film»? Eller godt mulig jeg misforstod deler av innlegget ditt…

Leave a Reply to tore severin netland Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY