Blod, svette og VHS

Blod, svette og VHS

Årets musikkvideoprogram i Grimstad er stenket i blant annet blod, okkulte halvveis-obskøniteter, ensomhet, barndom, 90-tallet, white trash og mest påfallende i 2015 – VHS. Lars Åndheim anmelder her videoene som du også kan se i sin helhet.

På overflaten er bredden som vanlig så bred som den kan bli – det er ingenting å si på variasjon i former og farger. Likevel er det sjangre, visuelle virkemidler og tematiske nisjer som norske musikkvideoregissører vender tilbake til gang på gang, med utrettelig entusiasme: blod, utmattende fysisk aktivitet, okkulte halvveis-obskøniteter, tvetydige (eventuelt ubetydelige) transportscener i skog og mark, Harmony Korine, ensomhet, barndom (de to sistnevnte stikkordene opptrer gjerne sammen), 90-tallet, dokumentarflørt, white trash og mest påfallende i 2015 – VHS.

Rekordmange filmer flørter i år med de videotekniske skavankene vi 90-tallsbarn assosierer med bilder og lyd gjengitt via magnetbånd. Dette er en helt naturlig utvikling – generasjonen før oss var tilsvarende forelsket i Super 8 og fant da også etterhvert svært spennende og ekspressive bruksområder for det uforutsigbare, kornete og intenst nostalgiske formatet.

Det bedrives ikke akkurat nybrottsarbeid i å redefinere filmatisk ekspresjonisme med VHS i Grimstad, men noen av filmskaperne har skjønt formatets uhyggelige potensial. For i motsetning til hjemmevideoens bestefar – altså Super 8 – er VHS-bildene blasse, kjølige og digitale. Fargeeksplosjoner forårsaket av lysinnslipp er erstattet med bølgete, horisontale linjer, skurr og snø. Det er kanskje naturlig at store deler av programmet føles mørkt.

Et annet og mindre flatterende fellestrekk for mange av videoene, er at de har en eller flere internasjonal ekvivalenter – filmer som prøver på det samme – men som i de fleste tilfeller føles penere, farligere eller mer fokuserte. Filmskaperne vil selvsagt – og med rette – fryde seg over å ha laget noe som ligner på noe de beundrer. For den årvåkne publikummer blir det imidlertid en noe forutsigbar seanse som riktignok underholder, men dessverre sjeldent overrasker. Her er en gjennomgang av filmene det er verdt å snakke om – noen er gode, andre bærer på uforløst potensial.

Grand Island – Bold Line (Regi: Runar Sørheim, Øyvind Langdalen & Thomas Grotmol)

Programmets første del innledes ikke uventet med spolelyd, bildeforstyrrelser, en satanisk tatovert tenåringsnakke og melankolsk gitarklimpring. Bold Line er en slags miniatyrutgave av Harmony Korines Gummo. Det er en vellaget white trash-hommage som blander farger og formater på uanstrengt og musikalsk vis, og som byr på et imponerende omfang av stemninger og sanselige inntrykk.

Likevel blir den aldri noe mer enn en stilstudie med sterkere preg av ønsket om å representere en representasjon, enn ønsket om å utforske miljøet filmen utspiller seg i. Filmskaperne forstår sigarettrøykens, joggebuksenes og jaktvåpnenes plass i universet, men ingen av disse elementene blir noe mer enn kosmetiske bekreftelser på sine omgivelsers opphav i fiksjonens verden.

Grand Islands konforme indierock forsterker det noe konstruerte og estetiserte preget. Når Gamle Erik sjøl dukker opp med rød hud og bukkehorn, er det omtrent like overraskende som når Kramer stikker hodet inn døra i Seinfeld.

Dette sier noe om hvilke konsekvenser nettopp Gummo hadde for fremstillingen av denne typen miljøer i ettertid, men også noe om det ureflekterte forholdet filmskapere har til filmen. Det er strengt å forlange like stor grad av grundighet og dybde fra en musikkvideo som fra en spillefilm, men filmskaperne kunne muligens ha lært noe av å studere hvordan Korine på ubehagelig vis knytter det sataniske og dyriske opp mot de hjelpeløse og heslige, men fundamentalt menneskelige menneskene i Gummo. Hvis dette i det hele tatt var intensjonen – tross alt er dette en underholdende og relativt ambisiøs musikkvideo.

Todd Terje – Leisure Suit Preben (Regi: Emil Høgset og Espen Friberg.)

En film som åpner med å bokstavelig talt pisse på sin egen tittel er alltid verdt å merke seg. Når den i samme åndedrag parafraserer Iggy Pops (og David Bowies) subbende og burleske Nightclubbing, blir man pent nødt til å se videre.

Ikke overraskende dreier det seg om nattlige vandringer preget av billig narkotika og et nært forestående nervøst sammenbrudd. Ekstra gøy er det at filmskaperne tar dataspillreferansen i sangtittelen videre. Leisure Suit Larry er nemlig intet mindre enn et legendarisk proto pek-og-klikk-spill fra Sierra Software hvor man måtte svare på en 70-tallsrelatert quiz for å bevise at man var gammel nok til å spille det, hvor neonfargede obskøniteter lurte bak et hvert hjørne, og hvor man faktisk kunne pådra den polyesterbekledde spillkarakteren aids.

Emil Høgset og Espen Friberg tar ikke referansen for bokstavelig, men lar store deler av filmen utspille seg som en slags side-scroller hvor en lettere animert lurendreier med dobbelthake og dress sjangler gjennom Oslos gater – hjemsøkt av et hjemmesnekret, men forstyrrende kvinneansikt av noe som umiddelbart identifiseres som pappmasjé eller trolldeig. Den noe statiske ferden er maniert og amatørmessig utført ved hjelp av greenscreen-effekter fra nederste hylle og stock-bilder som stort sett ikke matcher skuespillerens ganglag.

Tro det eller ei – i denne konteksten er ord som maniert og amatørmessig hedersbetegnelser – for dette er både litt skummelt og litt gøy på en og samme tid.

Dessverre makter den ikke å holde deg like interessert hele veien – på et eller annet tidspunkt blir filmen en absurd NRK-sketsj fra 1992, hvor man på grunn av pengemangel har måttet bruke folk fra redaksjonen som statister. Det ender kledelig nok i en klønete dance-off med scenelys og røykmaskin. Location minner om en ungdomsklubb i Groruddalen som er i ferd med å stenge dørene for godt som følge av GHB-distribusjon på dass og groteske voldsepisoder. Galskapen er definitivt til stede, men færre repetisjoner og høyere frekvens av ideer ville ha løftet dette til høyder som er den fantastiske låta til Todd Terje verdig. På en eller annen måte minner dette om absurdistgeniet Eric Wareheims tidligste musikkvideoer og filmskaperne er herved oppfordret til å sjekke ut hva som skjer når dårlig film lages med uovertruffen sjangerforståelse og tilsvarende gi faen-faktor som de selv åpenbart besitter.

Kaja Gunnufsen – Au (Regi: Kenneth Karlstad)

 «Nå har snøen begynt å falle/ Å faen ta alle»

 Bare så det er sagt først som sist – Kenneth Karlstad er et talent. Han er representert med to filmer i årets program og begge bærer løfter om at spennende ting er i gjære.

Programmet beskriver Au som «Små historier om mennesker på en trikk» og mer presist kan det neppe sies. Opplevelsen farges umiddelbart av det påfallende formgrepet. Karlstad har skutt dette i sanntid, men antakelig instruert skuespillerne til å halvere tempoet i sine gjøremål, for så å skru opp farten igjen i etterarbeidet.

Ved første øyekast – en fiffig effekt som minner både om stumfilm og stop motion-animasjon, og som man kan gjøre et par artige filmtriks med. Ved nærmere ettersyn – og her må vi ta Karlstads empatiske blikk og Gunnufsens nydelige, melankolske musikk med i regnestykke – en fantastisk billedliggjøring av indre spenninger og rastløshet. Dette er fenomener som ofte oppstår i møte med kjølige, slapsete bygater, og hvis du bor i Oslo, eller en annen mellomstor by på den nordlige halvkule, er det stor sannsynlighet for at du selv har befunnet deg i denne filmen. Det er sent, du puster frostrøyk, tenker på kjipe ting, du setter deg på trikken, ser ut av vinduet og på menneskene rundt deg. Han ved siden av deg hører på musikk, men ser ut til å gruble over ett eller annet, en gammel dame ser demonstrativt med rynkede øyebryn på en ung jente som roper til noen i telefonen og helt bakerst sitter det et par og kliner.

Trikken blir en synekdoke for en liten, kald by befolket av interessante mennesker. Karlstad gir oss ekspressive glimt av innbyggerne sine liv – på akkurat riktig tidspunkt – slik av vi både forstår og undrer oss. Men dette er milevis fra iakttagende realisme – det er rom får både humoristiske observasjoner, prosaiske detaljer som revitaliseres gjennom Karlstads lekne blikk, samt upretensiøst visuelt krydder som kortkunster og dansenummer. Filmen er en oppfordring til å se og føle – en slags kur mot Gunnufsens misantropiske åpningsstrofe. Den er upåklagelig gjennomført i alle ledd og en av de beste filmene i programmet.

Röyksopp feat. Robyn – Monument (Regi: Stian Andersen)

Fotograf og regissør Stian Andersen kjenner du kanskje som mannen bak Lars Vaulars Legender eller Kvelertaks Kvelertak. Sistnevnte er en uvøren turnéfilm i sorthvitt og Andersen gir Røyksopp tilsvarende behandling med Monument.

Personlig synes jeg at denne musikkvideosjangeren for det meste fostrer filmatiske gjesp som det går 113 på dusinet av, men det Andersen gjør her føles spennende og overdådig. Filmen følger riktignok samme oppskrift som røkla, men tilfører nok spetakkel til at spolelysten knebles.

Den er åpenbart blitt til i den luksuriøse tilstand det er å ha tilgang til timesvis med spennende råmateriale som skal klippes ned til en fem minutter lang film. Råvarene er gode – mennesker med interessant utseende som gjør det de elsker, spektakulære sceneshow som byr på lekre motlysslør og symmetriske avgrensninger av bilderammen, noen tusen publikummere i 20-åra som drikker og danser.

Disse elementene hadde selvsagt ikke kommet til rette uten Andersens fantastiske bilder, rytmesans og smakfulle bruk av – bombe – VHS-effekter. Filmen er lekker og kroppslig, og langt mer spennende å se på enn Røyksopps alternative video til låta – en påkostet, svensk og ufrivillig komisk suppe av navlebeskuende samtidsdans og 2001: En romodyssé.

Æ – Låt alla gamla drömmar dö (Regi: Thor Brenne)

Thor Brenne vant nylig en Nordic Music Video Award for denne dystre og underfundige skildringen av nordnorsk kultur og den er absolutt verdt å få med seg. Filmen demonstrerer utmerket kraften til regional filmskaping – dette er en film antakelig ikke kunne ha blitt laget noe annet sted.

Den åpner uhyre interessant med en monolog av en lastebilsjåfør som stolt og med bred dialekt blant annet proklamerer at han har vært i Texas. Et klapp fra en klapper markerer begynnelsen på nok en monolog, men denne gangen gir Brenne mikrofonen til tre goth-jenter som hater «snuten, kommunen, fylkeskommunen, den nye Narvesen». Karakterene presenteres i stiliserte portretter – mykt lyssatt mot farget bakgrunn.

Fortellingen som følger er fortalt gjennom en rekke interessante bilder, selv om helheten ikke helt er til å bli klok på. Den opererer i grenselandet mellom dokumentar og fiksjon – den later i det minste som om den gjør det. Jeg leser den som en slags anti-coming-of-age-histore – en fortelling om forventninger som aldri ble innfridd, muligens kvelt av stolthet og leddiggang. Virkeligheten som gjengis er ikke spesielt tiltrekkende – en verden uten lys, hvor det alltid er overskyet, hvor den daglige dietten består av en joint røyket i en seig skinnsoffa, harske pommes frites med ketsjup og en flaske whisky. Den uventede linken mellom lastebilsjåføren og jentene er spennende, men uutforsket – de forenes av sitt utenforskap, men hva representerer forholdet deres? Hva tilfører de hverandre?

Nok en gang dukker skyggen av Harmony Korine opp i et bilde som nærmest er hentet rett ut fra hans kortfilm Snowballs – jentene og lastebilsjåføren i taus, nærmest skulpturell omfavnelse. Brennes versjon av dette enkle bildet vitner om god stemningsforståelse, og er langt mer virkningsfullt enn filmens mer høylytte, kruttrøykbefengte elementer.

Cold Mailman – Moments (Regi: Trond Kvig Andreassen)

Road-trip’en – et særs filmbart fenomen som har inspirert såpass mange fortellinger at den gjengse publikummer ikke skulle trenge noen utfyllende introduksjon.

Trond Kvig Andreassen har vært på rundreise i USA og vendt kamera ut gjennom bilvinduet – fremfor inn i kupeen – på sjåføren og eventuelle passasjerer. I 30 sekunder tenkte jeg at dette var en usedvanlig enkel, frisk og upretensiøs tilnærming til å gjengi en reise – filmen byr tidvis på usedvanlig vakre landskapsmalerier i bevegelse, på tilfeldig forbipasserende og det tempoet man skulle forvente å oppnå på amerikanernes påkostede og velholdte motorveier, med en eller annen godlåt spillende fra stereoanlegget. Kanskje skulle vi også få små, indirekte glimt av og hint om hvem som reiste, hvor de var på vei eller hva de reiste fra?

Men nei – etter 30 sekunder tyr Andreassen til den kardinalsynden det er å klippe til billige kaleidoskopeffekter med utgangspunkt i bildematerialet – en av de mest utbrukte og åpenbare grepene i moderne musikkvideo.

Filmen klipper lystig og ubekymret mellom landskaps -og effektbilder, helt uvitende om at den har drept fantasien min og manet frem følelsen av at jeg har sett det den hadde å by på i løpet av så altfor kort tid. Her er et klassisk eksempel på hva som skjer når man føler at man må være musikkvideoaktig for å lage en fullverdig musikkvideo – en oppfordring til å gi seg selv strenge rammer, stole på nydelige bilder og la dem få snakke for seg selv.

The Fjords – All In (Line Klungseth Johansen, Øystein Moe)

Viktige ingredienser i en 90-tallsoppvekst: tilgang til NES, en håndfull Star Wars-leker, en mørk skog og en gjeng med lokale bøller som heng ved en sted hvor man kunne få kjøpt hamburger og/ eller Prince mild.

Det er egentlig ikke så mye annet å si om Line Klungseth Johansens og Øystein Moes video annet enn at den er et av årets høydepunkter – over gjennomsnittlig underholdende og vellaget.

Med utgangspunkt i universelle 90-tallsfenomener og filmspråklige troper hentet fra samme tiår, byr de en mørk fabel hvor en tiåring tar et oppgjør med bøllegjengen på hjørnet, væpnet kun med sin trofaste Nintendo, den tilhørende pistolen (som man brukte når man spilte Duckhunt), og spill som har ulike funksjoner som er knyttet til tittelen på coveret.

Spillet Rocket utløser et hylende prosjektil som eksploderer i et flammehav, mens tittelen Knives forespeiler et blodig stikk i brystkassen til en spesielt ondsinnet og skjeggete mann som prøver å kvele filmens protagonist. Johansen og Moe har strengt tatt laget en kortfilm – filmspråket er renskåret og funksjonelt – her er alle rytmiske elementer integrert i fortellingen. Jeg husker ikke en eneste strofe av musikken, men håper på det sterkeste at norske Spielberg-fetisjister kommer ut av skapet og lager flere filmer som dette.

Eva & The Heartmaker – Told You (Regi: Kenneth Karlstad)

Kenneth Karlstads andre video er også beskrevet svært presist i programmet: «En høyhastighets musikkvideo filmet i én tagning, om en artist som opptrer i sin egen musikkvideo».

Dette er et betimelig fuck you til alle som måtte mene (meg selv inkludert) at det ikke er mer saft å presse ut av performance-formatet og at musikkvideoregissører bør konsentrere seg om viktigere ting.

Filmen representerer ikke noe annet enn en redigert samling med inspirerte innfall som er blitt til i møte med musikken, rammet inn av en kameratagning filmet i sorthvitt. Den er vanskeligere å skrive om enn Kaja Gunnufsens video, for dette er en ren visuell opplevelse som simpelthen strutter med skaperglede og forøvrig også er en teknisk maktdemonstrasjon.

Nok en gang benytter Karlstad seg av fortfilmgrepet – filmen sitrer av kuet energi og indre spenninger, men oppleves langt mørkere enn sin melankolske lillesøster.

Følgende elementer lekes med: en vei, en bil, en vokalist, en hestekjerre med tilhørende kusk, nødbluss, røyk, tre syklister og en drøss med statister som blant annet assisterer sceneskiftene i filmen, før de danner en fakkelbærende mobb som hyttende og svertende forfølger vokalisten.

Det høres ikke spesielt oppløftende ut, men Karlstads humor og lekenhet får selv en korsfestelse til å se ut som et bevegelig Buster Keaton-tablå. Han viser en fantastisk evne til koreografi og timing – «Told You» er en veldig rytmisk film på tross av at den ikke inneholder et eneste klipp. Den fremstår også som antitesen til den generiske entagningsvideoen hvor ideen egentlig bare var at man skulle lage noe som man filmet i en tagning. Karlstad står i det hele tatt for to av årets beste norske, musikkvideoer.

jpg Had – Edges (Regi: Thomas Simonsen Balmbra)

(Foreløpig har vi ikke kunnet publisere videoen og legger isteden her ved et konsertopptak av sangen).

Edges høres ut som en Joy Division b-side og videoen Thomas Simonsen Balmbra har laget ser ut som noe Ian Curtis kunne ha sagt ja til, hvis han noen gang hadde fått mulighet til å bestille en musikkvideo. Dette er en film som – i motsetning til 80 % av programmet – tar deg med til et helstøpt univers som er utformet med stilsikker beherskelse av mise-en-scène.

Hvis en filmskolestudent ble bedt om å analysere den, ville hun eller han sikkert ha skrevet et eller annet diffust om grådighet, men utover en slags krystall som utløser besettelse og en rekke skumle hendelser, skal det godt gjøres å dechiffrere denne allegorien (eller hva det nå enn er).

Vi befinner oss i et usedvanlig dystert univers – tenk 80-tallet på sitt mørkeste og mest Cronenbergske – gjengitt i 4:3 og gjennom kornete og støvete 16mm film. En fyr med samme blikk som Jack Nance hadde i Eraserhead finner en død kråke på bakken, fjerner nebbet og finner en munn på innsiden. Den beveger på seg, til komisk og forstyrrende effekt. Tenk animatronics av enkleste og mest analoge sort (også her er Eraserhead en treffende referanse).

Pandoras eske er åpnet, hovedpersonen spiser kråka og begir seg ut i Oslos gater, som for øyeblikket ser ut som Manchester i 1979. Etter tyveri av en øredobb forfølges hovedpersonen av en rekke kråkelignende skikkelser før han til slutt blir en av dem. Filmen lander på en slags oppblåst og statisk utgave av dødens dans-motivet fra Bergmans Det sjuende insegletskikkelser fanget i et bilde – og i et eller annet drabantbylignende limbo hvor himmelen blir til væske og sakte toner til sort. Hvis man ser bort fra ugjennomtrengelig symbolikk og generell følelse av verdens forestående undergang, er dette en morsom film som ikke tar sitt eget uttrykk for seriøst, selv om det åpenbart er lagt mye jobb i å perfeksjonere det. En usedvanlig stemningsfull og annerledes norsk musikkvideo.

Hanna Von Bergen – Spraypainted Love (Regi: Ida Grimsgaard)

En liten kudos til den siste filmen jeg velger å omtale. Hanna Von Bergen lager indiepop med eksotisk vri og denne vrien har Ida Grimsgaard klart å gi et underfundig og taktilt visuelt motstykke til. Filmen består av en rekke mikrokosmiske tablåer av landskap bygget av hovedsaklig mat -og særlig dessertrelatert dekor. Jeg får en merkelig lyst til å ta og smake på disse landskapene – isskjeks som drypper oppover, pastellfargede, dissende minipuddinger og spaghetti som svaier i vinden som gress.

Filmen rommer usedvanlig mange gode visuelle ideer og hadde den vært enda mer gjennomarbeidet – bedre lyssatt og med større fokus på å perfeksjonere symmetrien – kunne dette blitt en enda større perle enn det den allerede er. Ingen andre filmer i programmet lefler med det abstrakte på et såpass humoristisk, søtt og lekent vis.

Lars Åndheim er regissør.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Blod, svette og VHS

Blod, svette og VHS

Årets musikkvideoprogram i Grimstad er stenket i blant annet blod, okkulte halvveis-obskøniteter, ensomhet, barndom, 90-tallet, white trash og mest påfallende i 2015 – VHS. Lars Åndheim anmelder her videoene som du også kan se i sin helhet.

På overflaten er bredden som vanlig så bred som den kan bli – det er ingenting å si på variasjon i former og farger. Likevel er det sjangre, visuelle virkemidler og tematiske nisjer som norske musikkvideoregissører vender tilbake til gang på gang, med utrettelig entusiasme: blod, utmattende fysisk aktivitet, okkulte halvveis-obskøniteter, tvetydige (eventuelt ubetydelige) transportscener i skog og mark, Harmony Korine, ensomhet, barndom (de to sistnevnte stikkordene opptrer gjerne sammen), 90-tallet, dokumentarflørt, white trash og mest påfallende i 2015 – VHS.

Rekordmange filmer flørter i år med de videotekniske skavankene vi 90-tallsbarn assosierer med bilder og lyd gjengitt via magnetbånd. Dette er en helt naturlig utvikling – generasjonen før oss var tilsvarende forelsket i Super 8 og fant da også etterhvert svært spennende og ekspressive bruksområder for det uforutsigbare, kornete og intenst nostalgiske formatet.

Det bedrives ikke akkurat nybrottsarbeid i å redefinere filmatisk ekspresjonisme med VHS i Grimstad, men noen av filmskaperne har skjønt formatets uhyggelige potensial. For i motsetning til hjemmevideoens bestefar – altså Super 8 – er VHS-bildene blasse, kjølige og digitale. Fargeeksplosjoner forårsaket av lysinnslipp er erstattet med bølgete, horisontale linjer, skurr og snø. Det er kanskje naturlig at store deler av programmet føles mørkt.

Et annet og mindre flatterende fellestrekk for mange av videoene, er at de har en eller flere internasjonal ekvivalenter – filmer som prøver på det samme – men som i de fleste tilfeller føles penere, farligere eller mer fokuserte. Filmskaperne vil selvsagt – og med rette – fryde seg over å ha laget noe som ligner på noe de beundrer. For den årvåkne publikummer blir det imidlertid en noe forutsigbar seanse som riktignok underholder, men dessverre sjeldent overrasker. Her er en gjennomgang av filmene det er verdt å snakke om – noen er gode, andre bærer på uforløst potensial.

Grand Island – Bold Line (Regi: Runar Sørheim, Øyvind Langdalen & Thomas Grotmol)

Programmets første del innledes ikke uventet med spolelyd, bildeforstyrrelser, en satanisk tatovert tenåringsnakke og melankolsk gitarklimpring. Bold Line er en slags miniatyrutgave av Harmony Korines Gummo. Det er en vellaget white trash-hommage som blander farger og formater på uanstrengt og musikalsk vis, og som byr på et imponerende omfang av stemninger og sanselige inntrykk.

Likevel blir den aldri noe mer enn en stilstudie med sterkere preg av ønsket om å representere en representasjon, enn ønsket om å utforske miljøet filmen utspiller seg i. Filmskaperne forstår sigarettrøykens, joggebuksenes og jaktvåpnenes plass i universet, men ingen av disse elementene blir noe mer enn kosmetiske bekreftelser på sine omgivelsers opphav i fiksjonens verden.

Grand Islands konforme indierock forsterker det noe konstruerte og estetiserte preget. Når Gamle Erik sjøl dukker opp med rød hud og bukkehorn, er det omtrent like overraskende som når Kramer stikker hodet inn døra i Seinfeld.

Dette sier noe om hvilke konsekvenser nettopp Gummo hadde for fremstillingen av denne typen miljøer i ettertid, men også noe om det ureflekterte forholdet filmskapere har til filmen. Det er strengt å forlange like stor grad av grundighet og dybde fra en musikkvideo som fra en spillefilm, men filmskaperne kunne muligens ha lært noe av å studere hvordan Korine på ubehagelig vis knytter det sataniske og dyriske opp mot de hjelpeløse og heslige, men fundamentalt menneskelige menneskene i Gummo. Hvis dette i det hele tatt var intensjonen – tross alt er dette en underholdende og relativt ambisiøs musikkvideo.

Todd Terje – Leisure Suit Preben (Regi: Emil Høgset og Espen Friberg.)

En film som åpner med å bokstavelig talt pisse på sin egen tittel er alltid verdt å merke seg. Når den i samme åndedrag parafraserer Iggy Pops (og David Bowies) subbende og burleske Nightclubbing, blir man pent nødt til å se videre.

Ikke overraskende dreier det seg om nattlige vandringer preget av billig narkotika og et nært forestående nervøst sammenbrudd. Ekstra gøy er det at filmskaperne tar dataspillreferansen i sangtittelen videre. Leisure Suit Larry er nemlig intet mindre enn et legendarisk proto pek-og-klikk-spill fra Sierra Software hvor man måtte svare på en 70-tallsrelatert quiz for å bevise at man var gammel nok til å spille det, hvor neonfargede obskøniteter lurte bak et hvert hjørne, og hvor man faktisk kunne pådra den polyesterbekledde spillkarakteren aids.

Emil Høgset og Espen Friberg tar ikke referansen for bokstavelig, men lar store deler av filmen utspille seg som en slags side-scroller hvor en lettere animert lurendreier med dobbelthake og dress sjangler gjennom Oslos gater – hjemsøkt av et hjemmesnekret, men forstyrrende kvinneansikt av noe som umiddelbart identifiseres som pappmasjé eller trolldeig. Den noe statiske ferden er maniert og amatørmessig utført ved hjelp av greenscreen-effekter fra nederste hylle og stock-bilder som stort sett ikke matcher skuespillerens ganglag.

Tro det eller ei – i denne konteksten er ord som maniert og amatørmessig hedersbetegnelser – for dette er både litt skummelt og litt gøy på en og samme tid.

Dessverre makter den ikke å holde deg like interessert hele veien – på et eller annet tidspunkt blir filmen en absurd NRK-sketsj fra 1992, hvor man på grunn av pengemangel har måttet bruke folk fra redaksjonen som statister. Det ender kledelig nok i en klønete dance-off med scenelys og røykmaskin. Location minner om en ungdomsklubb i Groruddalen som er i ferd med å stenge dørene for godt som følge av GHB-distribusjon på dass og groteske voldsepisoder. Galskapen er definitivt til stede, men færre repetisjoner og høyere frekvens av ideer ville ha løftet dette til høyder som er den fantastiske låta til Todd Terje verdig. På en eller annen måte minner dette om absurdistgeniet Eric Wareheims tidligste musikkvideoer og filmskaperne er herved oppfordret til å sjekke ut hva som skjer når dårlig film lages med uovertruffen sjangerforståelse og tilsvarende gi faen-faktor som de selv åpenbart besitter.

Kaja Gunnufsen – Au (Regi: Kenneth Karlstad)

 «Nå har snøen begynt å falle/ Å faen ta alle»

 Bare så det er sagt først som sist – Kenneth Karlstad er et talent. Han er representert med to filmer i årets program og begge bærer løfter om at spennende ting er i gjære.

Programmet beskriver Au som «Små historier om mennesker på en trikk» og mer presist kan det neppe sies. Opplevelsen farges umiddelbart av det påfallende formgrepet. Karlstad har skutt dette i sanntid, men antakelig instruert skuespillerne til å halvere tempoet i sine gjøremål, for så å skru opp farten igjen i etterarbeidet.

Ved første øyekast – en fiffig effekt som minner både om stumfilm og stop motion-animasjon, og som man kan gjøre et par artige filmtriks med. Ved nærmere ettersyn – og her må vi ta Karlstads empatiske blikk og Gunnufsens nydelige, melankolske musikk med i regnestykke – en fantastisk billedliggjøring av indre spenninger og rastløshet. Dette er fenomener som ofte oppstår i møte med kjølige, slapsete bygater, og hvis du bor i Oslo, eller en annen mellomstor by på den nordlige halvkule, er det stor sannsynlighet for at du selv har befunnet deg i denne filmen. Det er sent, du puster frostrøyk, tenker på kjipe ting, du setter deg på trikken, ser ut av vinduet og på menneskene rundt deg. Han ved siden av deg hører på musikk, men ser ut til å gruble over ett eller annet, en gammel dame ser demonstrativt med rynkede øyebryn på en ung jente som roper til noen i telefonen og helt bakerst sitter det et par og kliner.

Trikken blir en synekdoke for en liten, kald by befolket av interessante mennesker. Karlstad gir oss ekspressive glimt av innbyggerne sine liv – på akkurat riktig tidspunkt – slik av vi både forstår og undrer oss. Men dette er milevis fra iakttagende realisme – det er rom får både humoristiske observasjoner, prosaiske detaljer som revitaliseres gjennom Karlstads lekne blikk, samt upretensiøst visuelt krydder som kortkunster og dansenummer. Filmen er en oppfordring til å se og føle – en slags kur mot Gunnufsens misantropiske åpningsstrofe. Den er upåklagelig gjennomført i alle ledd og en av de beste filmene i programmet.

Röyksopp feat. Robyn – Monument (Regi: Stian Andersen)

Fotograf og regissør Stian Andersen kjenner du kanskje som mannen bak Lars Vaulars Legender eller Kvelertaks Kvelertak. Sistnevnte er en uvøren turnéfilm i sorthvitt og Andersen gir Røyksopp tilsvarende behandling med Monument.

Personlig synes jeg at denne musikkvideosjangeren for det meste fostrer filmatiske gjesp som det går 113 på dusinet av, men det Andersen gjør her føles spennende og overdådig. Filmen følger riktignok samme oppskrift som røkla, men tilfører nok spetakkel til at spolelysten knebles.

Den er åpenbart blitt til i den luksuriøse tilstand det er å ha tilgang til timesvis med spennende råmateriale som skal klippes ned til en fem minutter lang film. Råvarene er gode – mennesker med interessant utseende som gjør det de elsker, spektakulære sceneshow som byr på lekre motlysslør og symmetriske avgrensninger av bilderammen, noen tusen publikummere i 20-åra som drikker og danser.

Disse elementene hadde selvsagt ikke kommet til rette uten Andersens fantastiske bilder, rytmesans og smakfulle bruk av – bombe – VHS-effekter. Filmen er lekker og kroppslig, og langt mer spennende å se på enn Røyksopps alternative video til låta – en påkostet, svensk og ufrivillig komisk suppe av navlebeskuende samtidsdans og 2001: En romodyssé.

Æ – Låt alla gamla drömmar dö (Regi: Thor Brenne)

Thor Brenne vant nylig en Nordic Music Video Award for denne dystre og underfundige skildringen av nordnorsk kultur og den er absolutt verdt å få med seg. Filmen demonstrerer utmerket kraften til regional filmskaping – dette er en film antakelig ikke kunne ha blitt laget noe annet sted.

Den åpner uhyre interessant med en monolog av en lastebilsjåfør som stolt og med bred dialekt blant annet proklamerer at han har vært i Texas. Et klapp fra en klapper markerer begynnelsen på nok en monolog, men denne gangen gir Brenne mikrofonen til tre goth-jenter som hater «snuten, kommunen, fylkeskommunen, den nye Narvesen». Karakterene presenteres i stiliserte portretter – mykt lyssatt mot farget bakgrunn.

Fortellingen som følger er fortalt gjennom en rekke interessante bilder, selv om helheten ikke helt er til å bli klok på. Den opererer i grenselandet mellom dokumentar og fiksjon – den later i det minste som om den gjør det. Jeg leser den som en slags anti-coming-of-age-histore – en fortelling om forventninger som aldri ble innfridd, muligens kvelt av stolthet og leddiggang. Virkeligheten som gjengis er ikke spesielt tiltrekkende – en verden uten lys, hvor det alltid er overskyet, hvor den daglige dietten består av en joint røyket i en seig skinnsoffa, harske pommes frites med ketsjup og en flaske whisky. Den uventede linken mellom lastebilsjåføren og jentene er spennende, men uutforsket – de forenes av sitt utenforskap, men hva representerer forholdet deres? Hva tilfører de hverandre?

Nok en gang dukker skyggen av Harmony Korine opp i et bilde som nærmest er hentet rett ut fra hans kortfilm Snowballs – jentene og lastebilsjåføren i taus, nærmest skulpturell omfavnelse. Brennes versjon av dette enkle bildet vitner om god stemningsforståelse, og er langt mer virkningsfullt enn filmens mer høylytte, kruttrøykbefengte elementer.

Cold Mailman – Moments (Regi: Trond Kvig Andreassen)

Road-trip’en – et særs filmbart fenomen som har inspirert såpass mange fortellinger at den gjengse publikummer ikke skulle trenge noen utfyllende introduksjon.

Trond Kvig Andreassen har vært på rundreise i USA og vendt kamera ut gjennom bilvinduet – fremfor inn i kupeen – på sjåføren og eventuelle passasjerer. I 30 sekunder tenkte jeg at dette var en usedvanlig enkel, frisk og upretensiøs tilnærming til å gjengi en reise – filmen byr tidvis på usedvanlig vakre landskapsmalerier i bevegelse, på tilfeldig forbipasserende og det tempoet man skulle forvente å oppnå på amerikanernes påkostede og velholdte motorveier, med en eller annen godlåt spillende fra stereoanlegget. Kanskje skulle vi også få små, indirekte glimt av og hint om hvem som reiste, hvor de var på vei eller hva de reiste fra?

Men nei – etter 30 sekunder tyr Andreassen til den kardinalsynden det er å klippe til billige kaleidoskopeffekter med utgangspunkt i bildematerialet – en av de mest utbrukte og åpenbare grepene i moderne musikkvideo.

Filmen klipper lystig og ubekymret mellom landskaps -og effektbilder, helt uvitende om at den har drept fantasien min og manet frem følelsen av at jeg har sett det den hadde å by på i løpet av så altfor kort tid. Her er et klassisk eksempel på hva som skjer når man føler at man må være musikkvideoaktig for å lage en fullverdig musikkvideo – en oppfordring til å gi seg selv strenge rammer, stole på nydelige bilder og la dem få snakke for seg selv.

The Fjords – All In (Line Klungseth Johansen, Øystein Moe)

Viktige ingredienser i en 90-tallsoppvekst: tilgang til NES, en håndfull Star Wars-leker, en mørk skog og en gjeng med lokale bøller som heng ved en sted hvor man kunne få kjøpt hamburger og/ eller Prince mild.

Det er egentlig ikke så mye annet å si om Line Klungseth Johansens og Øystein Moes video annet enn at den er et av årets høydepunkter – over gjennomsnittlig underholdende og vellaget.

Med utgangspunkt i universelle 90-tallsfenomener og filmspråklige troper hentet fra samme tiår, byr de en mørk fabel hvor en tiåring tar et oppgjør med bøllegjengen på hjørnet, væpnet kun med sin trofaste Nintendo, den tilhørende pistolen (som man brukte når man spilte Duckhunt), og spill som har ulike funksjoner som er knyttet til tittelen på coveret.

Spillet Rocket utløser et hylende prosjektil som eksploderer i et flammehav, mens tittelen Knives forespeiler et blodig stikk i brystkassen til en spesielt ondsinnet og skjeggete mann som prøver å kvele filmens protagonist. Johansen og Moe har strengt tatt laget en kortfilm – filmspråket er renskåret og funksjonelt – her er alle rytmiske elementer integrert i fortellingen. Jeg husker ikke en eneste strofe av musikken, men håper på det sterkeste at norske Spielberg-fetisjister kommer ut av skapet og lager flere filmer som dette.

Eva & The Heartmaker – Told You (Regi: Kenneth Karlstad)

Kenneth Karlstads andre video er også beskrevet svært presist i programmet: «En høyhastighets musikkvideo filmet i én tagning, om en artist som opptrer i sin egen musikkvideo».

Dette er et betimelig fuck you til alle som måtte mene (meg selv inkludert) at det ikke er mer saft å presse ut av performance-formatet og at musikkvideoregissører bør konsentrere seg om viktigere ting.

Filmen representerer ikke noe annet enn en redigert samling med inspirerte innfall som er blitt til i møte med musikken, rammet inn av en kameratagning filmet i sorthvitt. Den er vanskeligere å skrive om enn Kaja Gunnufsens video, for dette er en ren visuell opplevelse som simpelthen strutter med skaperglede og forøvrig også er en teknisk maktdemonstrasjon.

Nok en gang benytter Karlstad seg av fortfilmgrepet – filmen sitrer av kuet energi og indre spenninger, men oppleves langt mørkere enn sin melankolske lillesøster.

Følgende elementer lekes med: en vei, en bil, en vokalist, en hestekjerre med tilhørende kusk, nødbluss, røyk, tre syklister og en drøss med statister som blant annet assisterer sceneskiftene i filmen, før de danner en fakkelbærende mobb som hyttende og svertende forfølger vokalisten.

Det høres ikke spesielt oppløftende ut, men Karlstads humor og lekenhet får selv en korsfestelse til å se ut som et bevegelig Buster Keaton-tablå. Han viser en fantastisk evne til koreografi og timing – «Told You» er en veldig rytmisk film på tross av at den ikke inneholder et eneste klipp. Den fremstår også som antitesen til den generiske entagningsvideoen hvor ideen egentlig bare var at man skulle lage noe som man filmet i en tagning. Karlstad står i det hele tatt for to av årets beste norske, musikkvideoer.

jpg Had – Edges (Regi: Thomas Simonsen Balmbra)

(Foreløpig har vi ikke kunnet publisere videoen og legger isteden her ved et konsertopptak av sangen).

Edges høres ut som en Joy Division b-side og videoen Thomas Simonsen Balmbra har laget ser ut som noe Ian Curtis kunne ha sagt ja til, hvis han noen gang hadde fått mulighet til å bestille en musikkvideo. Dette er en film som – i motsetning til 80 % av programmet – tar deg med til et helstøpt univers som er utformet med stilsikker beherskelse av mise-en-scène.

Hvis en filmskolestudent ble bedt om å analysere den, ville hun eller han sikkert ha skrevet et eller annet diffust om grådighet, men utover en slags krystall som utløser besettelse og en rekke skumle hendelser, skal det godt gjøres å dechiffrere denne allegorien (eller hva det nå enn er).

Vi befinner oss i et usedvanlig dystert univers – tenk 80-tallet på sitt mørkeste og mest Cronenbergske – gjengitt i 4:3 og gjennom kornete og støvete 16mm film. En fyr med samme blikk som Jack Nance hadde i Eraserhead finner en død kråke på bakken, fjerner nebbet og finner en munn på innsiden. Den beveger på seg, til komisk og forstyrrende effekt. Tenk animatronics av enkleste og mest analoge sort (også her er Eraserhead en treffende referanse).

Pandoras eske er åpnet, hovedpersonen spiser kråka og begir seg ut i Oslos gater, som for øyeblikket ser ut som Manchester i 1979. Etter tyveri av en øredobb forfølges hovedpersonen av en rekke kråkelignende skikkelser før han til slutt blir en av dem. Filmen lander på en slags oppblåst og statisk utgave av dødens dans-motivet fra Bergmans Det sjuende insegletskikkelser fanget i et bilde – og i et eller annet drabantbylignende limbo hvor himmelen blir til væske og sakte toner til sort. Hvis man ser bort fra ugjennomtrengelig symbolikk og generell følelse av verdens forestående undergang, er dette en morsom film som ikke tar sitt eget uttrykk for seriøst, selv om det åpenbart er lagt mye jobb i å perfeksjonere det. En usedvanlig stemningsfull og annerledes norsk musikkvideo.

Hanna Von Bergen – Spraypainted Love (Regi: Ida Grimsgaard)

En liten kudos til den siste filmen jeg velger å omtale. Hanna Von Bergen lager indiepop med eksotisk vri og denne vrien har Ida Grimsgaard klart å gi et underfundig og taktilt visuelt motstykke til. Filmen består av en rekke mikrokosmiske tablåer av landskap bygget av hovedsaklig mat -og særlig dessertrelatert dekor. Jeg får en merkelig lyst til å ta og smake på disse landskapene – isskjeks som drypper oppover, pastellfargede, dissende minipuddinger og spaghetti som svaier i vinden som gress.

Filmen rommer usedvanlig mange gode visuelle ideer og hadde den vært enda mer gjennomarbeidet – bedre lyssatt og med større fokus på å perfeksjonere symmetrien – kunne dette blitt en enda større perle enn det den allerede er. Ingen andre filmer i programmet lefler med det abstrakte på et såpass humoristisk, søtt og lekent vis.

Lars Åndheim er regissør.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY