Joachim Trier har studert film ved National Film School i London. Eskil Vogt er utdannet regissør ved den nasjonale franske filmskolen La fémis. Tommy Wirkola har gått på filmskole i Australia mens Joachim Rønning, Espen Sandberg og Bent Hamer har alle gjort sine studier ved filmskolen i Stockholm.

Erik Poppe er utdannet ved Dramatiska Institutet i Stockholm, Morten Tyldum ved School of Visual Arts i New York. Harald Zwart ved The Dutch Film Academy i Amsterdam, Hans Petter Moland har studert i Boston og Torill Kove ved McGill University i Canada.

Nordmenn som gjør det stort internasjonalt akkurat nå har i stor grad sin utdannelse fra utenlandske institusjoner. Nå startet de fleste av disse sine utdanningsløp før Den norske filmskolen ble opprettet, så man kan jo argumentere for at de ikke hadde så mye valg. Likevel er det interessant å  se utdanning og anerkjennelse under ett. Er internasjonal utdannelse en nødvendighet for å hevde seg stort i utlandet?

– Det er fullstendig naturlig at det er modne filmskapere som kommer inn på de store festivalene, men disse tilhører jo også generasjonen før filmskolens tid, bemerker dekan og professor ved Den norske filmskolen, Thomas Stenderup.

– Og det er jo ikke riktig at bare filmskapere utdannet i utlandet gjør det stort. Om vi ser til en stor festival som Sundance har Anne Sewitsky vært der to ganger. Hallvar Witzø var med Cannes i fjor, og Sara Johnsen har også vært på flere interessante festivaler med sine filmer, forteller Stenderup om tidligere elevene ved filmskolen.

– Det er kun et spørsmål om tid. Folk uteksaminert fra Lillehammer har absolutt begynt å røre på seg, mener han.

Fordypning med master

Diskusjonen rundt hva man kan forvente av filmskolen kommer med jevne mellomrom. Tidligere har Stenderup uttalt at å forvente at en filmskole skal uteksaminere særpregede filmkunstnere på tre år, er helt urealistisk. For tiden pågår arbeidet med å finne ut hvilke studenter som skal tas opp til filmskolens masterutdanninger. I følge Stenderup vil masterløpet la folk gå mer i dybden på sitt felt.

– Nå skal jeg ikke avsløre for mye, men av de som har søkt seg til masterutdanningen er det både folk med utdanningen sin fra Lillehammer, og de som har tatt utdanningen sin i utlandet. Folk vi ikke har hørt om, men som nå har kommet tilbake, forteller Stenderup.

– De har så smått kommet i gang med å lage film, og ser dette som en mulighet til å utvikle seg videre og få noen andre erfaringer.

– Det vil skape et nettverk som vil gå langt utover norske grenser, mener han.

– Prosessen er ikke helt over, men her vil det bli både internasjonale studenter, noen som har gått på filmskole i Norge og norske studenter som har tatt sin bachelorgrad i utlandet. Det blir veldig spennende å se hvordan det går når forskjellige erfaringer skal møtes i et kreativt samarbeid.

Målrettede ambisjoner

Produsent Yngve Sæther mener noe av forklaringen på at internasjonalt utdannede filmskapere gjør det stort i utlandet koker ned til ambisjoner.

– Dette er regissører som kanskje i enda større grad enn andre nordmenn har hatt utlandet og Hollywood som mål for det de gjør.

Han påpeker at også filmskapere fra Den norske filmskolen ser utover landegrensene.

– Roar Uthaug for eksempel, som nå søker seg ut, har gått på filmskolen i Lillehammer. Jeg tror ikke man skal se seg blind på eksemplene hvor nordmenn har gjort det stort i det siste. Jeg tror alle kan finne sin vei.

– Noen kan ha startet på en kjempesmal filmskole og endt opp i Hollywood, mens andre kan ha gått på en stor, bredere anlagt filmskole og får ingenting, mener Sæther

– Det er ikke bare utdanningen som bestemmer, men også hvilke ambisjoner man har.

Filmskaper Unni Straume har flere ganger tidligere stilt seg kritisk til filmskolen på Lillehammer, og etterlyser at filmskolen må bli flinkere til å utdanne filmskapere med selvstendige stemmer.

– Det handler nok mye om Den norske Filmskolens manglende respekt for regissørenes kunstnerisk integritet, og separasjonen mellom kunst og håndverk. Det er viktig med håndverk, men i kunst kan ikke dette skilles fra selve uttrykket. Ledelsen av filmskolen har jo heller aldri vært rekruttert fra regi, eller hatt en tydelig kunstnerisk profil.

– Det er ikke lett å drive god skole, men kunstskoler er nok mer enn de fleste utdanningssteder svært avhengig av enkeltmennesker, både når det gjelder lærekrefter og studenter, mener hun.

– Det holder ikke med retningslinjer og fagkunnskap. Ansettelser av lærere og opptak av studenter blir jo avgjørende for hvilken retning skolen tar. Hvem «ser» talentene og sørger for at de får den utviklingen som skal til for å blomstre?

Filmskapere mot strømmen

Yngve Sæther ser på filmskolen på Lillehammer som en litt allround utdanning.

– Den egenarten du forhåpentligvis har som filmarbeider er noe du selv må bringe til bords, mener han.

– Det gjelder alle utdanninger, tror jeg. Du må selv sørge for at du har en egenart før du begir deg ut på en hovedutdanning. Så må den utdanningen la deg fortsette den lidenskapen du har, om du ønsker å gå den ene eller andre retningen.

Sæther tror at filmskoler alltid vil ha en retning, en profil eller lærerkrefter som i perioder motarbeider folk.

– Men det kan også være det som er med på å skape dem. Da Lars von Trier gikk på Den danske filmskolen i København gikk han motstrøms. Jeg tror det var få der som så for seg at han skulle bli Danmarks største eksportartikkel innen film. Så motstand kan være bra.

Straume på sin side mener at for at talentene skal få utvikle seg, må oppfølgingen av dem individualiseres. Hun forteller at hun i sin tid som regilærer ved Den norske Filmskolen fra 2005 til 2008 opplevde at man i stedet for å tilpasse undervisningsopplegget etter de enkelte regitalentene, måtte disse tilpasse seg skolens opplegg.

– Dermed risikere man å gi slipp på egenart og skaperkraft. Mye originalitet og energi kan gå tapt her, mener hun.

– Det er begrenset hva man får med seg på et treårig studie, så det blir viktig å prioritere, og jeg mener altså man bør prioritere å utvikle de enkelte talenters visjoner, energi og egenart, fremfor håndverksmessig perfeksjonering. Håndverkets nødvendighet kommer når man vet hva man vil fortelle. Som de gamle romerne sa: Rem tene et verba sequntur. Eller litt enkelt oversatt: Det du brenner for kan du også fortelle!

Straume mener en mer individuelt tilpasset undervisning kanskje er noe som butter mot vår nordiske idé om likhet og demokrati.

– Utvikling og realisering av kunstneriske visjoner er vanskelig innenfor demokratiske systemer, der alles stemme har like stor verdi. Det blir litt for mange likegyldige øvelser og for lite plass til å utvikle særegne stemmer.

– Vi er vel også veldig normative og litt redd for «det ville og gale» i Norge. Men det må mye galskap til for å skape god film.

En ramme for utvikling

Også Thomas Stenderup er tydelig på at talentfulle filmskapere ikke er noe filmskolen kan dyrke frem av ingenting.

– Talent er ikke noe vi kan gjøre noe med. Det er noe som må være der, og en sjanse vi tar hver eneste gang vi gjør opptak både til bachelor og master. Skolen kan skape noen rammer hvor talent kan utvikle seg. Det er det vi forsøker på, rett og slett. Men det tar tid. Og store talenter krever mye tid.

– Og det er ikke bare regissører som er interessante her, det gjelder bestemt alle andre fagfunksjoner også. Det har skjedd en utvikling i Norge over de siste årene, med et løft blant mange av fagfunksjonene. Filmskolen spiller en stor rolle for den kvalitetsutviklingen vi har sett i norsk film, mener han.

–Vi kan si det som det er, de som kommer inn i Hollywood er det ikke så mange av. Men jeg er rimelig overbevist om at de vi kommer til å se gjøre det stort de neste ti årene blant annet vil komme fra filmskolen på Lillehammer.

Yngve Sæther er avslutningsvis påpasselig med å understreke at filmfolk må tåle litt.

– Vi må ikke tenke at filmskapere bare er skjøre fugleunger som må strykes med hårene. De må tåle litt motstand, hvis ikke har de kanskje ikke noe i denne bransjen å gjøre. Dessuten er det mange som ikke har filmutdannelse i det hele tatt som har blitt eminente regissører. Det er flere veier til målet. Jeg tror vi først og fremst skal være glad for å ha en seriøs og god filmutdanning i Norge, med høyt nivå – men den passer ikke for alle.