Problemet med kvinnene

Problemet med kvinnene

Kjære manusforfattere, kan dere ikke begynne å skrive historier der det å være kvinne ikke er et problem i seg selv, ber skuespiller Rolf Kristian Larsen.

Søkelyset går for tiden på hvor det blir av kvinner i norske tv-serier. Det er et viktig søkelys og det må utvides til selvsagt også å gjelde for film og for dramatisk tekst for scene.

Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen stiller i sin kronikk i Dagbladet flere spørsmål om hvorfor det er slik, (vil vi ikke se kvinner?) og kommer med forslag til virkemidler for å motvirke trenden (kvotering). Men de tilbyr ikke så mange svar på sine egne spørsmål: nettopp svaret på dette hvorfor? NRKs ansvarlige for eksterne dramaproduksjoner, Tone Rønning forsøkte seg med det mildt lattervekkende «kvinner beveger seg ikke like mye ut av komfortsonen som menn». Men kvinner har levd utenfor komfortsonen i cirka 200 000 år. Jeg tror Rønning her rett og slett forveksler fiksjon og virkelighet; det stemmer, i fiksjonen beveger de seg ikke så ofte utenfor komfortsonen. Dessverre. Og gjør de det, går det ofte ille for dem til slutt (Thelma & Louise). Men i virkeligheten? Kvinner i komfortsonen? Hah!

Bache-Wiig og Eliassen kaster litt småstein i glasshus med sine spørsmål, all den tid de selv har skapt en serie med mannlig hovedrolle, der «konvensjoner kom i veien». Det vakre med fiksjon er jo nettopp at den kan være i forkant av konvensjoner, og at den også kan yte konvensjoner motstand. Det var ikke troverdig da Nora forlot Helmer. Så utroverdig var det, at det på premieren i København ble ramaskrik, og i Tyskland ble slutten rett og slett skrevet om slik at Nora, troverdig nok, i stedet ble hjemme, ulykkelig, med mann og barn.  

Jeg spør: kunne ikke Bache-Wiig og Eliassen valgt å hoppe bukk over dette «troverdige» og heller bare påstå at jo! – det er naturlig å tro at det er den kvinnelige kjæresten som har gjort det. Det er naturlig i denne bygda, denne fiktive, fiktive bygda. Der alle snakker forskjellige dialekter. Og Santelmann og Broch er brødre.

Jeg tror publikum fint kunne levd med det. Og jeg tror publikum trenger å se det.

Så hva er svaret da? Hvorfor er det så få kvinnelige protagonister? Jeg tror det er fordi de ofte forfølges av samme problemet; når protagonisten er en kvinne så er ofte også et av protagonistens største, hvis ikke det største problemet at hun nettopp er kvinne.  

Hennes kamp blir ofte mot sitt eget kjønn, eller mot konvensjoner om sitt eget kjønn. Nevnte Thelma & Louise. Nora. Og hver gang en kvinnelig karakter skal bli med på noe kult i et historisk drama så dukker den opp, den der «but Sir… Sir… she’s ..well Sir, she’s a WOMAN?!»-replikken levert av en eller annen britisk underoffiser og som fører til at kvinnekarakterens primære kamp blir å motbevise dem alle. At joda, «kvinner kan da også være tøffe/smarte/flinke».

Jeg tror det er dette vi ikke lenger gidder å se.

Som manusforfatter ønsker man å alltid sette karakterene sine mest mulig under press, det ligger i gode forfatteres natur, men dessverre betyr det for kvinnen ofte at hun også får et problem med at hun er kvinne. (Dersom en mann er protagonist er det sjelden at protagonisten får et problem fordi han er mann, tvert i mot)

Så hva gjør man for å bøte på det? Jo, ofte er løsningen å gjøre den kvinnelige protagonisten mer maskulin; den der ene she’s got balls-dama som knuser sine mannlige motstandere ved å regelrett utmanne dem. Eller businessdamer i bukser. Eller Ellen Ripley.

Hvordan kan vi løse dette? Er kvotering av tematikk løsningen? Jeg vet ikke om vi bør kvotere historier, men jeg tror alle manusforfattere må begynne å skrive historier om kvinner der «det å være kvinne» ikke blir et problem for karakteren. Skal historiene lykkes på det brede plan så må problemet til protagonisten være universelt. Det må være gjenkjennbart, for begge kjønn.

Vi må la kvinnelige protagonister sloss mot problemene i verden, i stedet for at de skal sloss mot seg selv. Vi må vise kvinnelig karakterer som slipper å subjektivt redde familien sin, og heller la de objektivt få redde verden.

Den enorme sultkatastrofen på kvinnelige protagonister i film og tv-serier er rett og slett selve historiefortellingens største problem på nåværende tidspunkt. Vi har alt på plass ellers: overdrevne budsjetter, proffer i alle ledd, og med internett, en mulighet til å nå ut til mennesker på hele kloden.

Vil vi da virkelig bare fortelle historien om menn? Ser vi for eksempel på top250 på imdb.com så finner vi kun 10 filmer med historier om en kvinnelig protagonist. Noen flere om vi regner med filmer der én mann og én kvinne er begge protagonister (f. eks Gone with the Wind og It Happend One Night), men ekstremt få likevel.

Dersom dramatikere og manusforfattere ønsker å påvirke verden for sine døtre, så vel som sine sønner, så må de altså våge mer. Og min tese blir derfor at dette er et problem som kan ha en manusfaglig løsning, ikke nødvendigvis bare en politisk (kvotering). 

Så, kjære manusforfattere og dramatikere: Gi oss historiene om kvinnelige karakterer. La de møte masse problemer, de samme universelle problemene som menn, og la de kjempe mot problemene selv, og til slutt løse de samme problemene selv, uten hjelpen fra menn, uten å være superseksualiserte eller overmaskuliniserte, uten å brekke negler eller begå selvmord (Antigone, Anna Karenina, Hedda Gabler, Lady Macbeth, Ophelia(!), Julie Capulet og Thelma & Louise). Uten alt dette? Ja. Det er fullt mulig.

Fortell nå historien om denne vanlige personen, som må løse et uvanlig problem.

Og la problemet være hva som helst i verden. Bare ikke problematiser at hun er kvinne hver gang. Og vær så, vær så jævla snill: ikke kall henne en «sterk kvinne» bare fordi hun har meninger og får til noe.

Rolf Kristian Larsen er skuespiller

9 kommentarer til Problemet med kvinnene

  1. Dette er så spot on at jeg bare nikker gjennom hele teksten. Tusen takk for at du skrev dette innlegget – håper mange tar deg på ordet!

  2. Du har helt rett i at det finnes historier der det er irrelevant om hovedkarakteren er kvinne eller en mann. Og at kvinner kan ha masse interessante problemer som ikke handler om å være kvinne. Men det finnes også viktige historier som er kjønnsspesifikke – både om kvinner og om menn. Der relevansen nettopp ligger i kjønn. Frikjent handler om en mann fordi den speiler en norsk virkelighet der fem ganger så mange menn begår drap som kvinner, og der alle menn risikerer en helt annen grad av forhåndsdømming enn kvinner. Vi mener historien hadde blitt mindre relevant om vi, for å vri på det, hadde laget en kvinnelig hovedkarakter. På samme måte som, og uten sammenligning forøvrig, Et dukkehjem hadde blitt mindre relevant for sin samtid om det var Helmer som måtte bryte ut av undertrykkelsen.
    Jeg er uansett usikker på om det er laget så mange filmer, serier og stykker om problemet med å være kvinne til at vi kan konkludere med at det er det som er problemet. Undertrykking er vel dessuten universelt, selv den som rammer kvinner?
    Vår erfaring er at historier om kvinner blir møtt på en annen måte enn historier om menn, også når det handler om noe annet enn å være kvinne. Hele svaret på hvorfor det er slik har vi ikke, men vi tror at noe ligger i at menns problemer lettere oppfattes som universelle enn kvinners – uansett hva problemet er.

  3. «Og vær så, vær så jævla snill: ikke kall henne en «sterk kvinne» bare fordi hun har meninger og får til noe.» <3

  4. Siv Rajendram Eliassen: Her føler jeg du skyggebokser litt mot stråmenn. Jeg tror vi langt på vei er enige om målet, og mye av veien, og det er i grunn lite poeng å henge seg opp i akkurat Frikjent. Jeg registrerer at det i Dagbladet-intervjuet, angående mannlig eller kvinnelig protagonist, gikk fra å være «kunne kanskje?» til «Larsen mener burde!».
    Det er litt leit, men for å klargjøre:

    Angående Frikjent så er ikke det min hjertesak å angripe den eller dere; jeg stiller jeg bare det åpne spørsmålet: Kunne det kanskje blitt gjort med kvinnelig protagonist? Hva ville i såfall konsekvensene blitt etc.

    Jeg spør om følgende scenario er en umulighet?:
    «Frikjent for drap. Dømt for livet. Anine Borgen ble som tenåring frikjent for drapet på kjæresten, Karl. Hun returnerer ikke før 20 år senere. Hennes hjemkomst minner folk på det fryktelige drapet som aldri ble løst, og Anine innser at hun ikke er velkommen i Lifjord.»

    Jeg lurer, kunne denne serien vært severdig? Jeg føler ikke helt jeg får et tilfredstillende svar på hvorfor ikke i såfall, og jeg tror det kunne vært en interessant historie, det også? Jeg tror alle kan leve seg inn i det grusomme å bli beskyldt for noe man ikke har gjort.
    Men det er nå greit. Nok om Frikjent fra min del.
    Angående resten av det du skriver så føler jeg som sagt du setter opp stråmenn. For å presisere:
    Jeg mener altså ikke:
    -at kjønn er irrelevant for enhver historie.
    -at kjønn er irrelevant spesifikt for «Et dukkehjem».
    -at kjønn aldri skal problematiseres.
    -at konvensjoner aldri skal speiles.

    Men jeg mener vi for sjelden forteller historien der protagonisten er kvinnelig, og når vi først gjør det, enda sjeldnere bare lar henne være et menneske, med universelle problemer, og lar henne helt og holdent slippe problematisering rundt kjønnet sitt. (merk igjen: for sjelden)

    Angående spørsmålet ditt om undertrykking, så er det for meg, et for vidt begrep til å være «universelt». Som hvit mann i Norge er ikke kjønnsdiskriminering det første jeg kjenner meg igjen nei, og i den grad jeg gjør det så er det på et diametralt motsatt plan enn kvinners. Det er altså ikke universelt. Det er kjønnspesifikt. Jeg vet nemlig ikke hvordan det føles at folk klår på meg på bussen for eksempel, eller på et utested, eller stirrer på brystkassen min når jeg snakker.

    Og til slutt: «Vår erfaring er at historier om kvinner blir møtt på en annen måte enn historier om menn, også når det handler om noe annet enn å være kvinne. Hele svaret på hvorfor det er slik har vi ikke, men vi tror at noe ligger i at menns problemer lettere oppfattes som universelle enn kvinners – uansett hva problemet er.»
    Det er dette jeg føler at jeg tilbyr svar på i kronikken. Og det er nettopp dette jeg føler dere ikke svarer på.

    Svaret dere tilbyr er: «Vi tror at noe ligger i at menns problemer lettere oppfattes som universelle enn kvinners», men det er egentlig ikke et svar på noe som helst, dessverre. Det er bare å gjenta spørsmålet.

    Og det er i hvertfall ingen løsning. Jeg føler jeg i kronikken tilbyr løsning.

    Jeg tror som sagt at vi må fortelle historier der kovensjoner er konvensjoner, og så må vi noen ganger være i forkant av konvensjoner, og også være i krig mot konvensjoner, og noen ganger, kanskje viktigst av alt, så må vi totalt bare talk-to-the-hand overse konvensjoner. Sånn at konvensjoner kan gå på rommet og tenke seg om litt. Og det siste tror jeg spesielt gjelder for kjønnskonvensjoner.

    Vennlig hilsen, Rolf Kristian

  5. Alle som tenker nytt vil få en ahaopplevelse, men dogmet er at om du tenker nytt så går alt galt for noen. Livet i seg selv er noen ganger verdt tenke på. Ikke hva alle andre gjør.
    En kvinnes frihet kan være kjærlighet, og menns frihet går på kjærlighet det også. Men taperne som vi får se i filmer er ikke det verste å bry seg om. Dermed kan kvinner bli ultimate akkurat som menn. Spiller ingen rolle hvilke klær du har på deg. Keiseren var naken. Men ikke gå på gata naken da.

  6. Ja, er det noe som er kvinnediskriminerende, så er det jo å forutsette at kvinner er mer kvinner enn mennesker. Mens menn primært er mennesker.
    Christian

  7. Takk, Rolf Kristian Larsen. For at du satt ord på det. Ord som har vært fraværende. Det minner meg på en diskusjon jeg hadde med en pakistansk filmskaper. Jeg opplevde at alle filmer med pakistanske hovedkarakter handelt om tvangsgifting. – Driver man ikke med noe mer, spurte jeg? Nå har vi jo også sett på tv at de kjører taxi, men jeg opplever konflikten rundt arrangerte ekteskap som et underliggende element der også. Og det er ikke mange år siden – og er vel i stor grad slik fremdeles i amerikansk film og tv – at man som svart skuespiller enten er banditt, eller politisjef. Jeg har sagt flere ganger at en løsning, for oss manusforfattere, er å skrive ut historien med mannlig hovedkarakter, og så bytte kjønn. Dette har jeg fått endel pepper for. Fordi man da lager en vel maskulin kvinnekarakter. Og det er godt mulig jeg fortjener pepperet. Men jeg har mange ganger undret meg over at man ikke oftere gjør det. I hvert fall på scenen. Min kjepphest er å la kvinner spille Elling og Kjell Bjare. Vi har allerede sett Ane Dahl Torp spille Elling i «Lunch». Men vil man se en tykk og litt dum dame som kun er interessert i sex og mat? Jeg tror problemet er at også kvinnene rygger unna dette – og da snakker jeg om dem som tar økonomiske avgjørelser. Man tror at både mannlig og kvinnelige publikum vil vende dette ryggen. Jeg har testet ideen på min 17 år gamle datter, og hun vil ikke se noe sånt …
    Kvikk fix finnes ikke. Men det hjelper når noen kommer med gode tanker og innspill. Takk igjen. Jeg har virkelig fått noe å tenke på.

  8. Rolf Kristian: Vi er enige om målet – og løsningsforslag er alltid av det gode. Vi som forteller historier kan helst sikkert bli mer nytenkende, og vi skal ta vår del av ansvaret. Men etter å ha vært i bransjen i mange år VET jeg at veien frem for historier om kvinner er lenger enn historier om menn, noe som også ble dokumentert med NFI-tallene. Det finnes vilje hos manusforfattere til å fortelle historiene du etterlyser, men de ender for ofte som en pitch i en bunke på et bord. At en historie oppleves som mer universell når den handler om en mann er selvsagt ingen løsning på dette problemet – det er selve problemet. Løsningen Anna Bache-Wiig og jeg foreslo – en mild form for kvotering, kall det gjerne prioritering, hos NFI – ville kunne oppmuntre produsenter og kringkastere til å tenke utenfor konvensjonene, til å tørre å satse på kvinneroller av alle slag – også dem de frykter at publikum kanskje ikke vil se. For det har du helt rett i: Det er ofte de publikum ender med å elske.
    Hilsen Siv

  9. Jeg skriver kvinneroller i tre ulike prosjekter; Dokumentardramaet «Pasifisten» hvor jeg fant en svær politisk historie og hvor to knallgode jenter fra Bergen skal spille, i det er overvekt av kvinner for å få den politiske kabalen til å fungere og når to kvinner er rivaler så blir det spennende å skrive videre …. jeg fant ei ekse med noen fotos og så begynte jeg å grave …
    i FISKE ETTER ØRRET, GULL & HJEMLØSE JULETRÆR så vokste de kvinnelige karakterene inn i Shik/Shiva og jeg ender opp med cirka 50/50 om en regner med de mytiske … og i BEILE og SINEAD – en vikingefilm er det noe overvekt med menn, men hovedrollene er kvinnen og menn jevnsterke på hvert sitt vis …
    men i de ulike prosjektene så kom historiene og i det første og tredje er de universielle, i serien hadde jeg kalle og bamse og skapte kjærestene deres dykkeren og helikopterflyveren og det var ikke vanskelig å skape to kvinnelige karakterer …
    uansett det spørs hvilke historier som nfi vil at vi skal dyrke fram

    men her er et tips

    hun dobbelagenten under krigen som jeg leste om på nasjonalbiblioteket der ligger det en god kvinnehistorie for en manusforfatter med teft – kvinnelig eller mannlig – og så var det hun dobbelagenten i begynnelsen av krigen som dro til spania … spennende om hun som sto i begge leire … lykke til
    tore severin

Svar til Christian Vennerød Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Problemet med kvinnene

Problemet med kvinnene

Kjære manusforfattere, kan dere ikke begynne å skrive historier der det å være kvinne ikke er et problem i seg selv, ber skuespiller Rolf Kristian Larsen.

Søkelyset går for tiden på hvor det blir av kvinner i norske tv-serier. Det er et viktig søkelys og det må utvides til selvsagt også å gjelde for film og for dramatisk tekst for scene.

Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen stiller i sin kronikk i Dagbladet flere spørsmål om hvorfor det er slik, (vil vi ikke se kvinner?) og kommer med forslag til virkemidler for å motvirke trenden (kvotering). Men de tilbyr ikke så mange svar på sine egne spørsmål: nettopp svaret på dette hvorfor? NRKs ansvarlige for eksterne dramaproduksjoner, Tone Rønning forsøkte seg med det mildt lattervekkende «kvinner beveger seg ikke like mye ut av komfortsonen som menn». Men kvinner har levd utenfor komfortsonen i cirka 200 000 år. Jeg tror Rønning her rett og slett forveksler fiksjon og virkelighet; det stemmer, i fiksjonen beveger de seg ikke så ofte utenfor komfortsonen. Dessverre. Og gjør de det, går det ofte ille for dem til slutt (Thelma & Louise). Men i virkeligheten? Kvinner i komfortsonen? Hah!

Bache-Wiig og Eliassen kaster litt småstein i glasshus med sine spørsmål, all den tid de selv har skapt en serie med mannlig hovedrolle, der «konvensjoner kom i veien». Det vakre med fiksjon er jo nettopp at den kan være i forkant av konvensjoner, og at den også kan yte konvensjoner motstand. Det var ikke troverdig da Nora forlot Helmer. Så utroverdig var det, at det på premieren i København ble ramaskrik, og i Tyskland ble slutten rett og slett skrevet om slik at Nora, troverdig nok, i stedet ble hjemme, ulykkelig, med mann og barn.  

Jeg spør: kunne ikke Bache-Wiig og Eliassen valgt å hoppe bukk over dette «troverdige» og heller bare påstå at jo! – det er naturlig å tro at det er den kvinnelige kjæresten som har gjort det. Det er naturlig i denne bygda, denne fiktive, fiktive bygda. Der alle snakker forskjellige dialekter. Og Santelmann og Broch er brødre.

Jeg tror publikum fint kunne levd med det. Og jeg tror publikum trenger å se det.

Så hva er svaret da? Hvorfor er det så få kvinnelige protagonister? Jeg tror det er fordi de ofte forfølges av samme problemet; når protagonisten er en kvinne så er ofte også et av protagonistens største, hvis ikke det største problemet at hun nettopp er kvinne.  

Hennes kamp blir ofte mot sitt eget kjønn, eller mot konvensjoner om sitt eget kjønn. Nevnte Thelma & Louise. Nora. Og hver gang en kvinnelig karakter skal bli med på noe kult i et historisk drama så dukker den opp, den der «but Sir… Sir… she’s ..well Sir, she’s a WOMAN?!»-replikken levert av en eller annen britisk underoffiser og som fører til at kvinnekarakterens primære kamp blir å motbevise dem alle. At joda, «kvinner kan da også være tøffe/smarte/flinke».

Jeg tror det er dette vi ikke lenger gidder å se.

Som manusforfatter ønsker man å alltid sette karakterene sine mest mulig under press, det ligger i gode forfatteres natur, men dessverre betyr det for kvinnen ofte at hun også får et problem med at hun er kvinne. (Dersom en mann er protagonist er det sjelden at protagonisten får et problem fordi han er mann, tvert i mot)

Så hva gjør man for å bøte på det? Jo, ofte er løsningen å gjøre den kvinnelige protagonisten mer maskulin; den der ene she’s got balls-dama som knuser sine mannlige motstandere ved å regelrett utmanne dem. Eller businessdamer i bukser. Eller Ellen Ripley.

Hvordan kan vi løse dette? Er kvotering av tematikk løsningen? Jeg vet ikke om vi bør kvotere historier, men jeg tror alle manusforfattere må begynne å skrive historier om kvinner der «det å være kvinne» ikke blir et problem for karakteren. Skal historiene lykkes på det brede plan så må problemet til protagonisten være universelt. Det må være gjenkjennbart, for begge kjønn.

Vi må la kvinnelige protagonister sloss mot problemene i verden, i stedet for at de skal sloss mot seg selv. Vi må vise kvinnelig karakterer som slipper å subjektivt redde familien sin, og heller la de objektivt få redde verden.

Den enorme sultkatastrofen på kvinnelige protagonister i film og tv-serier er rett og slett selve historiefortellingens største problem på nåværende tidspunkt. Vi har alt på plass ellers: overdrevne budsjetter, proffer i alle ledd, og med internett, en mulighet til å nå ut til mennesker på hele kloden.

Vil vi da virkelig bare fortelle historien om menn? Ser vi for eksempel på top250 på imdb.com så finner vi kun 10 filmer med historier om en kvinnelig protagonist. Noen flere om vi regner med filmer der én mann og én kvinne er begge protagonister (f. eks Gone with the Wind og It Happend One Night), men ekstremt få likevel.

Dersom dramatikere og manusforfattere ønsker å påvirke verden for sine døtre, så vel som sine sønner, så må de altså våge mer. Og min tese blir derfor at dette er et problem som kan ha en manusfaglig løsning, ikke nødvendigvis bare en politisk (kvotering). 

Så, kjære manusforfattere og dramatikere: Gi oss historiene om kvinnelige karakterer. La de møte masse problemer, de samme universelle problemene som menn, og la de kjempe mot problemene selv, og til slutt løse de samme problemene selv, uten hjelpen fra menn, uten å være superseksualiserte eller overmaskuliniserte, uten å brekke negler eller begå selvmord (Antigone, Anna Karenina, Hedda Gabler, Lady Macbeth, Ophelia(!), Julie Capulet og Thelma & Louise). Uten alt dette? Ja. Det er fullt mulig.

Fortell nå historien om denne vanlige personen, som må løse et uvanlig problem.

Og la problemet være hva som helst i verden. Bare ikke problematiser at hun er kvinne hver gang. Og vær så, vær så jævla snill: ikke kall henne en «sterk kvinne» bare fordi hun har meninger og får til noe.

Rolf Kristian Larsen er skuespiller

9 Responses to Problemet med kvinnene

  1. Dette er så spot on at jeg bare nikker gjennom hele teksten. Tusen takk for at du skrev dette innlegget – håper mange tar deg på ordet!

  2. Du har helt rett i at det finnes historier der det er irrelevant om hovedkarakteren er kvinne eller en mann. Og at kvinner kan ha masse interessante problemer som ikke handler om å være kvinne. Men det finnes også viktige historier som er kjønnsspesifikke – både om kvinner og om menn. Der relevansen nettopp ligger i kjønn. Frikjent handler om en mann fordi den speiler en norsk virkelighet der fem ganger så mange menn begår drap som kvinner, og der alle menn risikerer en helt annen grad av forhåndsdømming enn kvinner. Vi mener historien hadde blitt mindre relevant om vi, for å vri på det, hadde laget en kvinnelig hovedkarakter. På samme måte som, og uten sammenligning forøvrig, Et dukkehjem hadde blitt mindre relevant for sin samtid om det var Helmer som måtte bryte ut av undertrykkelsen.
    Jeg er uansett usikker på om det er laget så mange filmer, serier og stykker om problemet med å være kvinne til at vi kan konkludere med at det er det som er problemet. Undertrykking er vel dessuten universelt, selv den som rammer kvinner?
    Vår erfaring er at historier om kvinner blir møtt på en annen måte enn historier om menn, også når det handler om noe annet enn å være kvinne. Hele svaret på hvorfor det er slik har vi ikke, men vi tror at noe ligger i at menns problemer lettere oppfattes som universelle enn kvinners – uansett hva problemet er.

  3. «Og vær så, vær så jævla snill: ikke kall henne en «sterk kvinne» bare fordi hun har meninger og får til noe.» <3

  4. Siv Rajendram Eliassen: Her føler jeg du skyggebokser litt mot stråmenn. Jeg tror vi langt på vei er enige om målet, og mye av veien, og det er i grunn lite poeng å henge seg opp i akkurat Frikjent. Jeg registrerer at det i Dagbladet-intervjuet, angående mannlig eller kvinnelig protagonist, gikk fra å være «kunne kanskje?» til «Larsen mener burde!».
    Det er litt leit, men for å klargjøre:

    Angående Frikjent så er ikke det min hjertesak å angripe den eller dere; jeg stiller jeg bare det åpne spørsmålet: Kunne det kanskje blitt gjort med kvinnelig protagonist? Hva ville i såfall konsekvensene blitt etc.

    Jeg spør om følgende scenario er en umulighet?:
    «Frikjent for drap. Dømt for livet. Anine Borgen ble som tenåring frikjent for drapet på kjæresten, Karl. Hun returnerer ikke før 20 år senere. Hennes hjemkomst minner folk på det fryktelige drapet som aldri ble løst, og Anine innser at hun ikke er velkommen i Lifjord.»

    Jeg lurer, kunne denne serien vært severdig? Jeg føler ikke helt jeg får et tilfredstillende svar på hvorfor ikke i såfall, og jeg tror det kunne vært en interessant historie, det også? Jeg tror alle kan leve seg inn i det grusomme å bli beskyldt for noe man ikke har gjort.
    Men det er nå greit. Nok om Frikjent fra min del.
    Angående resten av det du skriver så føler jeg som sagt du setter opp stråmenn. For å presisere:
    Jeg mener altså ikke:
    -at kjønn er irrelevant for enhver historie.
    -at kjønn er irrelevant spesifikt for «Et dukkehjem».
    -at kjønn aldri skal problematiseres.
    -at konvensjoner aldri skal speiles.

    Men jeg mener vi for sjelden forteller historien der protagonisten er kvinnelig, og når vi først gjør det, enda sjeldnere bare lar henne være et menneske, med universelle problemer, og lar henne helt og holdent slippe problematisering rundt kjønnet sitt. (merk igjen: for sjelden)

    Angående spørsmålet ditt om undertrykking, så er det for meg, et for vidt begrep til å være «universelt». Som hvit mann i Norge er ikke kjønnsdiskriminering det første jeg kjenner meg igjen nei, og i den grad jeg gjør det så er det på et diametralt motsatt plan enn kvinners. Det er altså ikke universelt. Det er kjønnspesifikt. Jeg vet nemlig ikke hvordan det føles at folk klår på meg på bussen for eksempel, eller på et utested, eller stirrer på brystkassen min når jeg snakker.

    Og til slutt: «Vår erfaring er at historier om kvinner blir møtt på en annen måte enn historier om menn, også når det handler om noe annet enn å være kvinne. Hele svaret på hvorfor det er slik har vi ikke, men vi tror at noe ligger i at menns problemer lettere oppfattes som universelle enn kvinners – uansett hva problemet er.»
    Det er dette jeg føler at jeg tilbyr svar på i kronikken. Og det er nettopp dette jeg føler dere ikke svarer på.

    Svaret dere tilbyr er: «Vi tror at noe ligger i at menns problemer lettere oppfattes som universelle enn kvinners», men det er egentlig ikke et svar på noe som helst, dessverre. Det er bare å gjenta spørsmålet.

    Og det er i hvertfall ingen løsning. Jeg føler jeg i kronikken tilbyr løsning.

    Jeg tror som sagt at vi må fortelle historier der kovensjoner er konvensjoner, og så må vi noen ganger være i forkant av konvensjoner, og også være i krig mot konvensjoner, og noen ganger, kanskje viktigst av alt, så må vi totalt bare talk-to-the-hand overse konvensjoner. Sånn at konvensjoner kan gå på rommet og tenke seg om litt. Og det siste tror jeg spesielt gjelder for kjønnskonvensjoner.

    Vennlig hilsen, Rolf Kristian

  5. Alle som tenker nytt vil få en ahaopplevelse, men dogmet er at om du tenker nytt så går alt galt for noen. Livet i seg selv er noen ganger verdt tenke på. Ikke hva alle andre gjør.
    En kvinnes frihet kan være kjærlighet, og menns frihet går på kjærlighet det også. Men taperne som vi får se i filmer er ikke det verste å bry seg om. Dermed kan kvinner bli ultimate akkurat som menn. Spiller ingen rolle hvilke klær du har på deg. Keiseren var naken. Men ikke gå på gata naken da.

  6. Ja, er det noe som er kvinnediskriminerende, så er det jo å forutsette at kvinner er mer kvinner enn mennesker. Mens menn primært er mennesker.
    Christian

  7. Takk, Rolf Kristian Larsen. For at du satt ord på det. Ord som har vært fraværende. Det minner meg på en diskusjon jeg hadde med en pakistansk filmskaper. Jeg opplevde at alle filmer med pakistanske hovedkarakter handelt om tvangsgifting. – Driver man ikke med noe mer, spurte jeg? Nå har vi jo også sett på tv at de kjører taxi, men jeg opplever konflikten rundt arrangerte ekteskap som et underliggende element der også. Og det er ikke mange år siden – og er vel i stor grad slik fremdeles i amerikansk film og tv – at man som svart skuespiller enten er banditt, eller politisjef. Jeg har sagt flere ganger at en løsning, for oss manusforfattere, er å skrive ut historien med mannlig hovedkarakter, og så bytte kjønn. Dette har jeg fått endel pepper for. Fordi man da lager en vel maskulin kvinnekarakter. Og det er godt mulig jeg fortjener pepperet. Men jeg har mange ganger undret meg over at man ikke oftere gjør det. I hvert fall på scenen. Min kjepphest er å la kvinner spille Elling og Kjell Bjare. Vi har allerede sett Ane Dahl Torp spille Elling i «Lunch». Men vil man se en tykk og litt dum dame som kun er interessert i sex og mat? Jeg tror problemet er at også kvinnene rygger unna dette – og da snakker jeg om dem som tar økonomiske avgjørelser. Man tror at både mannlig og kvinnelige publikum vil vende dette ryggen. Jeg har testet ideen på min 17 år gamle datter, og hun vil ikke se noe sånt …
    Kvikk fix finnes ikke. Men det hjelper når noen kommer med gode tanker og innspill. Takk igjen. Jeg har virkelig fått noe å tenke på.

  8. Rolf Kristian: Vi er enige om målet – og løsningsforslag er alltid av det gode. Vi som forteller historier kan helst sikkert bli mer nytenkende, og vi skal ta vår del av ansvaret. Men etter å ha vært i bransjen i mange år VET jeg at veien frem for historier om kvinner er lenger enn historier om menn, noe som også ble dokumentert med NFI-tallene. Det finnes vilje hos manusforfattere til å fortelle historiene du etterlyser, men de ender for ofte som en pitch i en bunke på et bord. At en historie oppleves som mer universell når den handler om en mann er selvsagt ingen løsning på dette problemet – det er selve problemet. Løsningen Anna Bache-Wiig og jeg foreslo – en mild form for kvotering, kall det gjerne prioritering, hos NFI – ville kunne oppmuntre produsenter og kringkastere til å tenke utenfor konvensjonene, til å tørre å satse på kvinneroller av alle slag – også dem de frykter at publikum kanskje ikke vil se. For det har du helt rett i: Det er ofte de publikum ender med å elske.
    Hilsen Siv

  9. Jeg skriver kvinneroller i tre ulike prosjekter; Dokumentardramaet «Pasifisten» hvor jeg fant en svær politisk historie og hvor to knallgode jenter fra Bergen skal spille, i det er overvekt av kvinner for å få den politiske kabalen til å fungere og når to kvinner er rivaler så blir det spennende å skrive videre …. jeg fant ei ekse med noen fotos og så begynte jeg å grave …
    i FISKE ETTER ØRRET, GULL & HJEMLØSE JULETRÆR så vokste de kvinnelige karakterene inn i Shik/Shiva og jeg ender opp med cirka 50/50 om en regner med de mytiske … og i BEILE og SINEAD – en vikingefilm er det noe overvekt med menn, men hovedrollene er kvinnen og menn jevnsterke på hvert sitt vis …
    men i de ulike prosjektene så kom historiene og i det første og tredje er de universielle, i serien hadde jeg kalle og bamse og skapte kjærestene deres dykkeren og helikopterflyveren og det var ikke vanskelig å skape to kvinnelige karakterer …
    uansett det spørs hvilke historier som nfi vil at vi skal dyrke fram

    men her er et tips

    hun dobbelagenten under krigen som jeg leste om på nasjonalbiblioteket der ligger det en god kvinnehistorie for en manusforfatter med teft – kvinnelig eller mannlig – og så var det hun dobbelagenten i begynnelsen av krigen som dro til spania … spennende om hun som sto i begge leire … lykke til
    tore severin

Leave a Reply to Christian Vennerød Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY