Redselen for «skitne» penger gjør at filmskaperne begrenser seg til partnerskap med fond eller organisasjoner som i mange tilfeller er like fattige som dem selv. Mens millioner av sponsorkroner løper femmil under skiene til Northug, skriver Cecilie Stranger-Thorsen.
Om to uker går Good Pitch Europe av stabelen i Oslo. Et eksklusivt utviklingsforløp for syv prosjekter ender på scenen i Oslo operahus. Her får prosjektene pitche foran publikum og et knippe håndplukkede ideelle organisasjoner, interessert i partnerskap og finansiering av prosjektene.
Gode intensjoner i alle bauer og kanter – både hos filmskapere og organisasjoner – og det er jo i og for seg utmerket. Britdocs innsatser er imponerende, det er viktig å dyrke opp ny mark for finansieringen av viktige historier. Men dokumentarfilmens utfordringer løses ikke gjennom å kopiere gårsdagens finansieringsmodeller.
Tilbake til fremtiden
“You filmmakers do a fantastic job!” Slik startet Britdoc sin presentasjon av initiativet i København før jul. Og responsen lot ikke vente på seg. Rørte og kjærlighetstørste filmskapere tok ordet og takket for støtten: Det var mange år siden de hadde hørt dette!
Good pitch-presentasjonen ble en reise tilbake til fremtiden på flere måter: Gjennom å hylle filmskaperes innsats bekreftes deres selvbilde som truet art som må vernes av et nøye kuratert utvalg partnere. Og gjennom å arbeide med å hente inn nye portvoktere til en gammel finansieringsmodell bekreftes filmskapernes håp om at egentlig har ingenting endret seg – vi kan arbeide akkurat som før.
«Før» er trygt, fordi det er kjent. Så da aksepteres maktbalansen i den gamle modellen, hvor portvoktere med penger sitter på scenen – og filmskaperne er nervøse i kulissene. Man må nærmest være filmskaper selv for å ikke se paradokset i insisteringen på at det er denne modellen som beskytter filmskaperes integritet.
Når vi unngår å snakke om hvordan bransjen må endre mentalitet og spilleregler mister vi også sjansen til å snakke om fremtiden. Ja, det er komplekst å arbeide annerledes, i et terreng med publikumsengasjement, nye distributører og et mangfold av ulike typer partnere, hvor det ikke fins noe etablert kart. Men med kompleksiteten kommer også en mengde muligheter. Til å synes nye steder, til å se publikum i øynene, til å tjene penger på nye måter.
Millionen Martin Schibbye har dratt inn til sitt pilot-prosjekt Blank Spot – brukerfinansiert utenriksjournalistikk – må ha kostet blod, svette og tårer å skrape sammen. Det er vanskelig å regne på kostnaden av å få inn penger på crowdfunding. Men det er også vanskelig å regne på gevinsten: Kvitteringen på at journalistisk integritet er en verdi publikum er interessert – og engasjementet og forventningene jeg som som backer allerede har investert i prosjektet.
Integritet må redefineres
Da jeg rakk opp hånden under Good Pitch presentasjonen og spurte hva filmskaperne fikk av sine samarbeidspartnere utover penger – som kunnskap om distribusjon og målgruppe – fikk jeg beskjed om at partnerne ikke hadde noen som helst slags innflytelse, både fra filmskaperen på scenen og fra Britdoc. Slik speiles og forsterkes bransjens paranoia: redselen for at nye samarbeidspartnere, være seg organisasjoner, finansiører eller publikum, skal gå ut over filmskaperens integritet.
Redselen for «skitne» penger gjør at filmskaperne begrenser seg til partnerskap med fonder eller organisasjoner som i mange tilfeller er like fattige som dem selv, på jakt etter samme støttekroner. Mens millioner av sponsorkroner løper femmil under skiene til Northug.
Operahuset, den statsfinansierte juvelen i oljekrona symboliserer også utfordringene med å finne nye partnerskap i Norden. Kultursponsing har aldri funnet en form som fungerer for innholdsprodusenter og det finnes ingen incentiver for nye finansieringsformer i det offentlige. Tvert imot utelukkes Public Service-distribusjon i Norden om man har ekstern finansiering, likegyldig hvor «rene» pengene er. Har man ikke en kinodokumentar står man dermed uten distributør og i fare for å miste både nasjonale og nordiske støttekroner. Prisen for å eksperimentere er høy.
Good pitch er en flott mulighet for store, internasjonale kinodokumentarer som har appell for utenlandske fonder og organisasjoner. Men fremtida for norsk dokumentar handler om å dyrke opp landskapet her hjemme.
Vi må diskutere hvordan støttekroner og public service-distribusjon kan støtte opp under nye muligheter – ikke hindre innovasjon. Og overbevise næringsliv og organisasjoner om at kultur er mer enn symfoniorkester.
Og viktigst: avvikle bransjens paranoia. Det handler ikke om å selge sjela si – det handler om å finne rett partnerskap for å sikre at viktige norske fortellinger blir produsert, også i fremtiden. Integritet kan ikke måles i antall gram av final cut. Integritet er en verdi man fortjener og som man forvalter. Og bygger filmskapere fremtidens forretningsmodeller på sin integritet vil det være få partnere som ønsker å stjele den.
Cecilie Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett.
Redselen for «skitne» penger gjør at filmskaperne begrenser seg til partnerskap med fond eller organisasjoner som i mange tilfeller er like fattige som dem selv. Mens millioner av sponsorkroner løper femmil under skiene til Northug, skriver Cecilie Stranger-Thorsen.
Om to uker går Good Pitch Europe av stabelen i Oslo. Et eksklusivt utviklingsforløp for syv prosjekter ender på scenen i Oslo operahus. Her får prosjektene pitche foran publikum og et knippe håndplukkede ideelle organisasjoner, interessert i partnerskap og finansiering av prosjektene.
Gode intensjoner i alle bauer og kanter – både hos filmskapere og organisasjoner – og det er jo i og for seg utmerket. Britdocs innsatser er imponerende, det er viktig å dyrke opp ny mark for finansieringen av viktige historier. Men dokumentarfilmens utfordringer løses ikke gjennom å kopiere gårsdagens finansieringsmodeller.
Tilbake til fremtiden
“You filmmakers do a fantastic job!” Slik startet Britdoc sin presentasjon av initiativet i København før jul. Og responsen lot ikke vente på seg. Rørte og kjærlighetstørste filmskapere tok ordet og takket for støtten: Det var mange år siden de hadde hørt dette!
Good pitch-presentasjonen ble en reise tilbake til fremtiden på flere måter: Gjennom å hylle filmskaperes innsats bekreftes deres selvbilde som truet art som må vernes av et nøye kuratert utvalg partnere. Og gjennom å arbeide med å hente inn nye portvoktere til en gammel finansieringsmodell bekreftes filmskapernes håp om at egentlig har ingenting endret seg – vi kan arbeide akkurat som før.
«Før» er trygt, fordi det er kjent. Så da aksepteres maktbalansen i den gamle modellen, hvor portvoktere med penger sitter på scenen – og filmskaperne er nervøse i kulissene. Man må nærmest være filmskaper selv for å ikke se paradokset i insisteringen på at det er denne modellen som beskytter filmskaperes integritet.
Når vi unngår å snakke om hvordan bransjen må endre mentalitet og spilleregler mister vi også sjansen til å snakke om fremtiden. Ja, det er komplekst å arbeide annerledes, i et terreng med publikumsengasjement, nye distributører og et mangfold av ulike typer partnere, hvor det ikke fins noe etablert kart. Men med kompleksiteten kommer også en mengde muligheter. Til å synes nye steder, til å se publikum i øynene, til å tjene penger på nye måter.
Millionen Martin Schibbye har dratt inn til sitt pilot-prosjekt Blank Spot – brukerfinansiert utenriksjournalistikk – må ha kostet blod, svette og tårer å skrape sammen. Det er vanskelig å regne på kostnaden av å få inn penger på crowdfunding. Men det er også vanskelig å regne på gevinsten: Kvitteringen på at journalistisk integritet er en verdi publikum er interessert – og engasjementet og forventningene jeg som som backer allerede har investert i prosjektet.
Integritet må redefineres
Da jeg rakk opp hånden under Good Pitch presentasjonen og spurte hva filmskaperne fikk av sine samarbeidspartnere utover penger – som kunnskap om distribusjon og målgruppe – fikk jeg beskjed om at partnerne ikke hadde noen som helst slags innflytelse, både fra filmskaperen på scenen og fra Britdoc. Slik speiles og forsterkes bransjens paranoia: redselen for at nye samarbeidspartnere, være seg organisasjoner, finansiører eller publikum, skal gå ut over filmskaperens integritet.
Redselen for «skitne» penger gjør at filmskaperne begrenser seg til partnerskap med fonder eller organisasjoner som i mange tilfeller er like fattige som dem selv, på jakt etter samme støttekroner. Mens millioner av sponsorkroner løper femmil under skiene til Northug.
Operahuset, den statsfinansierte juvelen i oljekrona symboliserer også utfordringene med å finne nye partnerskap i Norden. Kultursponsing har aldri funnet en form som fungerer for innholdsprodusenter og det finnes ingen incentiver for nye finansieringsformer i det offentlige. Tvert imot utelukkes Public Service-distribusjon i Norden om man har ekstern finansiering, likegyldig hvor «rene» pengene er. Har man ikke en kinodokumentar står man dermed uten distributør og i fare for å miste både nasjonale og nordiske støttekroner. Prisen for å eksperimentere er høy.
Good pitch er en flott mulighet for store, internasjonale kinodokumentarer som har appell for utenlandske fonder og organisasjoner. Men fremtida for norsk dokumentar handler om å dyrke opp landskapet her hjemme.
Vi må diskutere hvordan støttekroner og public service-distribusjon kan støtte opp under nye muligheter – ikke hindre innovasjon. Og overbevise næringsliv og organisasjoner om at kultur er mer enn symfoniorkester.
Og viktigst: avvikle bransjens paranoia. Det handler ikke om å selge sjela si – det handler om å finne rett partnerskap for å sikre at viktige norske fortellinger blir produsert, også i fremtiden. Integritet kan ikke måles i antall gram av final cut. Integritet er en verdi man fortjener og som man forvalter. Og bygger filmskapere fremtidens forretningsmodeller på sin integritet vil det være få partnere som ønsker å stjele den.
Cecilie Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett.
Legg igjen en kommentar