Morten Tyldum traff perfekt på hoppkanten med sin første amerikanske film, The Imitation Game, som nå er nominert til åtte Oscarpriser. Men han føler seg fortsatt som en outsider i Hollywood, og det passer ham utmerket.
”Beklager, det koker akkurat nå”, erklærer en lett stresset Morten Tyldum som befinner seg i andre enden av en transatlantisk Skype-forbindelse. Han sitter i solskinnet i egen hage i Los Angeles, sammen med hustru og kreativ partner Janne. Fuglene kvitrer og Harvey Weinstein har akkurat sendt ham en email som popper opp på skjermen. Tyldums første amerikanske film, The Imitation Game, har amerikansk premiere denne dagen og det hagler med henvendelser. Tyldum ser ut til å ha truffet perfekt med filmen: ikke bare ble den en publikums- og kritikersuksess under premieren på London Film Festival tidligere på høsten, men den kom sterkt i oppløpet til Hollywood Awards i november der han vant regiprisen, og nå er han altså nominert til en Oscar for beste regi. Det har aldri skjedd med en nordmann før.
– Det har vært en veldig god prosess. Det er lett å drukne her i Hollywood, det lages tusenvis av filmer i året. Når jeg så får regissere den ene av de ti filmene det snakkes mest om ved enden av året, kan jeg ikke be om mer, sier han.
Tyldum hadde is i magen etter suksessen med Hodejegerne. Han har tatt den tiden som skulle til for å finne det rette prosjektet. The Imitation Game er skrevet av Graham Moore og basert på en biografi om Alan Turing, matematikeren som knekket Nazi-Tysklands Enigma-kode under Annen verdenskrig. Filmen skildrer kappløpet med tiden fram mot avsløringen av koden og betydningen det får for krigens utfall. Men den kaster også lys over Turings tragiske skjebne som straffeforfulgt for sin homfile legning etter krigen.
– Hadde noen fortalt meg at min første amerikanske film skulle bli en britisk ”period movie”, så hadde jeg blitt overrasket. Men jeg ble veldig fascinert av historien om denne datamaskinens far som få i dag har kjennskap til. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å gjøre en såpass liten produksjon, det gjorde at jeg kunne jobbe nært med produsentene og forfatteren. Det er en liten independentfilm. Men en rekke omstendigheter, som at Harvey Weinstein involverte seg og Benedict ble en enda større stjerne, har gjort at mange oppfatter den som en storfilm.
Sterkt motiverte medarbeidere
Fra starten var filmen en underdog, understreker Tyldum. Både han og produsentene var noen outsidere i Hollywood. Det var ikke gitt at dette skulle bli en så stor suksess.
– Manuset var kjent, for det hadde ligget på Blacklist (en database med manus som søker produsent). Men vi var fullstendig under radaren med prosjektet. Og det var vi helt til Harvey kjøpte filmen på Berlin film festival. Det ble på en måte et vendepunkt for filmprosjektet, og siden har ballen bare rullet videre. Budsjettet på 15 millioner dollar er som en stor skandinavisk film. Det innebar at mange gikk ned i lønn, enten det var Keira Knightley eller klipperen William Goldenberg som fikk Oscar for Argo og kunne jobbet med hvem som helst. Alexandre Desplat lagde musikken for lavere lønn enn vanlig – han gikk fra Godzilla til denne vesle filmen. Alle ville veldig gjøre dette prosjektet og det har vært en fantastisk opplevelse å jobbe med en så engasjert gjeng.
Som med alle populære biografiske filmer har den også fått kritikk. Bare det faktum at en nordmann ankommer London for å lage en amerikansk film om et britisk ikon, kan være en provokasjon for noen. Men den britiske responsen har i hovedsak vært positiv, synes Tyldum, ikke minst fra Turings egen familie. Det har vært et åpent sår, den behandlingen Turing fikk etter krigen da han ble straffeforfulgt som homofil. Og mange har derfor hilst filmen velkommen.
– Filmen har gått kjempebra i Storbritannia, der den åpnet i London film festival i høst. Både presse og publikum har vært veldig positive. Men noen har reagert på ulike sider ved den, slik vil det alltid være, som at Turings homofili ikke er skildret utførlig. Men da synes jeg de misforstår. Det er nettopp savnet Turing opplever når han mister sin ungdoms store kjærlighet Christopher, som fører til at han vil realisere ideen om en datamaskin som kan tenke. Det er den ufullbyrdede kjærligheten som får han til å utvikle denne maskinen
Den elektromagnetiske maskinen er en karakter i seg selv, en forløper til den moderne datamaskinen. Sammen med produksjonsdesigner Maria Djurokovic har Tyldum blåst liv i den gammelmodige gjenstanden ved å åpne den opp slik at vi får se inn i den.
– Ja, den er en karakter vi jobbet mye med. Vi innførte de røde kablene som representerer noen slags blodårer inn til maskinen. Vi kalte den for Christopher, som kjælenavn, for å gi inntrykk av at dette var mer enn bare en maskin for Turing. Vi er kun menneskelige i den forstand at vi får andre til å oppleve oss som det. Om en maskin kan overbevise oss om at den har menneskelige egenskaper – er den da en maskin?
En slags forløper til Spike Jonzees Her?
– Ja, det er så mye som har hatt sitt utspring i Turings tanker om kunstig intelligens. På den tiden var det å forestille seg en tenkende maskin som tar valg basert på informasjon helt revolusjonerende. Det som fascinerer meg er at nettopp fordi Turing var en outsider, en som ikke passet inn noen steder, så betraktet han verden på en helt annen måte enn alle andre. Og det var det som gjorde at han knekte Enigmakoden.
Holde avstand til Sherlock
Det finnes så å si ingen opptak, verken i form av lyd eller levende bilder, som kan fortelle oss om hvordan Turing snakket eller hvordan kroppsspråket hans var. Det finnes få bilder av ham. Tyldum forteller at de støttet seg på mange beskrivelser. Blant annet snakket de med 14 familiemedlemmer, der den yngste var 18 da han sist så Turing. Hele familien mener at Cumberbatch har klart å fange essensen av hvordan Turing var som person, forteller Tyldum, som samtidig var veldig bevisst på å holde avstand til den berømte Sherlock-figuren mange knytter til Cumberbatch.
– Vi ville unngå å bli knyttet til den. Derfor tok vi blant annet ut en morsom scene fra manus i starten, fordi den minnet for mye om Sherlock. Turing var en veldig kompleks karakter, han er både sterk og følsom, en outsider som har gitt opp andre mennesker, men som lever med et sterkt savn. Jeg synes Benedict får veldig godt fram denne kompleksiteten, du merker at det skjer noe bak øynene hans. Jeg så alltid for meg Benedict i rollen. Jeg hadde møter med en del andre skuespillere, men for meg var han den rette hele veien.
Cumberbatch, som er favoritt til å vinne en Oscar for beste skuespiller, kan ikke Tyldum få prist nok.
– Benedict er ikke en skuespiller du bare ber om å si de og de replikkene, eller bevege seg herfra til dit. Nei, du må gå bakenfor og finne ut hvordan denne karakteren tenker og føler. Vi gikk helt tilbake til barndommen til Turing for å fastslå hvem han var. Hvordan det påvirket ham at foreldrene dro til India da han var liten, da han begynte å stamme. Vi bygget opp karakteren fra grunnen og det kan ikke ha vært mange psykologiske aspekter ved Turing vi ikke diskuterte under den prosessen. Benedict hadde rykte på seg for å være krevende, men han er snarere perfeksjonistisk. Han krever mye av deg som regissør, han forventer når han stiller spørsmål at du kan svare. Han sparer ikke seg selv. Turing var en maratonløper i det virkelige liv, han løp for å koble av fra den frenetiske tankevirksomheten. Og det gjorde at Benedict løp hver morgen til settet, for komme i rett modus.
Det sterke teamet foran kamera matches av de bak: Tyldum vil fremheve spesielt samarbeidet med Goldenberg og Desplat, sistnevnte kjent for sine samarbeid med blant annet Wes Anderson, David Fincher og Roman Polanski.
– Det har vært fantastisk å jobbe med begge. Noen av de beste i verden, vil jeg påstå. William er en lun og hardt arbeidende klipper og fin historieforteller. Han er samtidig veldig respektfull overfor regissørens visjon. Alexandre skrev musikken på to og en halv uke. Han bor i Paris og kom hit til L.A og jobbet sammen med oss de ukene. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan han fikk det til, men han jobbet ekstremt hardt. En god historieforteller, han også.
Filmen veksler mellom ulike tidsepoker det var viktig å gjenskape på en troverdig måte. De filmet blant annet på skolen Turing gikk på, forteller Tyldum, men også ved basen for den britiske etterretningstjenestens kodebryteroperasjoner, som i dag er museum.
– En god del av interiørscenene er filmet i Bletchley Park der de jobbet med å knekke koden. Vi har fått god hjelp fra museet der. Alle Enigma-maskinene i filmen er tro kopier av de maskinene han bygde. Vi åpnet vår maskin opp mer, vi la til blant annet de røde kablene for å gi den flere menneskelige egenskaper. Alt papirarbeidet og den tekniske ekspertisen rundt maskinen forsøkte vi å innlemme på settet på en troverdig måte.
(neste video: Morten Tyldum i samtale med Jolie, Nolan, Linklater, Leigh og Miller:)
Norden som døråpner
The Imitation Game kom inn Oscar-kappløpet som en outsider, og nettopp denne posisjonen som nykommer til filmkolonien i Hollywood er noe Tyldum ser ut til å trives med.
– Det å være outsider er ikke nødvendigvis noe handicap her. Hollywood består jo av filmskapere fra hele verden. For meg har det likevel vært viktig å beholde bakkekontakten og noen av de norske verdiene.
Tyldums forrige film, Hodejegerne, ble sterkt knyttet til Nordic Noir. Tyldum kan bekrefte at amerikanerne opplever særlig de nordiske karakterene som friske innslag i en sjanger som lenge har vært overfylt med klisjeer.
– Det nordiske fungerer som en døråpner. Om jeg er i møte med HBO eller Warner, så spør alle sammen: hva skjer i Norge? Ser du noe du liker som vi kan utvikle sammen? De er ekstremt på utkikk etter ”det nye”, særlig innen nordisk film og tv-serier. Nå har jeg og Janne startet vårt eget utviklingsselskap her, som heter Norscope. For tiden leter vi etter norske bøker, tegneserier, som vi kan utvikle for det amerikanske markedet. Men det er ikke bare krim og noir, amerikanerne tiltrekkes av vår måte å se verden på, de spørsmålene vi stiller har en appell her akkurat nå. Det omfatter også norsk fantasy, norske familiedramaer. Det er en dybde i karakterene, som er fulle av feil og skavanker, og det er noe som slår an.
Å gå fra et nordisk system med statlig utnevnte ”smaksdommere” som bevilger støtte, til et studiosystem som følger en ekstrem markedslogikk, har vært interessant, forteller Tyldum. Det ideelle må være det beste fra begge verdener.
– Det er veldig fort gjort å gå seg vill her nede og forsvinne i mengden. Man kan kobles på prosjekter som er i evig utvikling og aldri blir noe av. Det hender folk sender meg mailer og spør hva man bør gjøre for å lykkes i Hollywood. Men det er ikke noe bestemt man bør gjøre, bortsett fra å kunne fungere i møter, kunne pitche historier. Det dummeste man gjør er å prøve å imponere eller si ting du tror de vil like. Vær ærlig og kompromissløs, si hva du liker og ikke liker. De setter pris på ærlighet.
– Det er et spill her man kan velge å ikke være med på. Jeg var koblet på et prosjekt der jeg syntes det ble for mye taktikkeri, for mye styr, og da trakk jeg meg midlertidig ut av det. Det kan fort bli mange interesser, så mange ulike agenter, særlig i forhold til stjernene. Når politikk og taktikk begynner å dominere et prosjekt, så er det viktig å sette seg ned og spørre seg selv om hvorfor man holder på med dette. Eller så kan man bli spist opp av hele systemet.
Det er vel da de skandinaviske verdiene slår inn. Det er fordelen med å jobbe i Norden, sier Tyldum. Man slipper sånt styr.
– Men vi har andre ting vi sliter med, som de politiske føringene som bidrar til å bestemme hvilke filmer vi skal lage. Fokus på ”kvalitetsfilm” og kvotering. For meg er det støy i prosessen. Men når vi først bestemmer oss for å gjennomføre noe, er det veldig rene linjer og direkthet mellom de som skal lage filmen. Her blir det så mange mellomledd og store prosesser. Det kan fort oppstå en situasjon der man sitter igjen med en stjerne på et prosjekt, som noen trodde at noen ville ha, men som ingen egentlig ville ha.
Plutselig er det som en episode av Entourage?
– Ja, det blir fort sånn. Jeg var i kontakt med en stor stjerne som var tilknyttet et større film jeg var ment å gjøre. Det var et supert prosjekt på mange måter, men jeg måtte stanse opp og spørre meg: vil jeg virkelig dette?
Konstruktiv Weinstein
En personlighet det er knyttet mange historier til er Harvey Wenstein. Økenavnet ”scissorhand” har enkelte regissører fått merke betydningen av. Men Tyldum har bare positivt å si om samarbeidet. Han oppfattet innspillene fra den garvede produsenten hele veien som konstruktive.
– Det har fungert kjempefint. Jeg tror at slike overstyrende sider hos en produsent merker man når filmen har problemer. Når han opplever at noe er grunnleggende galt, da går han inn og gjør som han vil. Men han har vært veldig støttende under denne prosessen.
Weinstein er en av flere Tyldum nå er i samtaler med om nye filmprosjekter. Han hoppet av Tordenskiold-prosjektet for å kunne gjøre The Imitation Game, og har ingen umiddelbare planer om en ny norsk film.
– Akkurat nå har jeg to prosjekter her nede som jeg gjerne vil gjøre. Hvilket som kommer først, vet jeg ikke, men planen er at et av dem blir noe av i løpet av våren eller sommeren. Akkurat nå får jeg mange tilbud her. Men på sikt kunne jeg tenke meg å gjøre en skandinavisk film igjen.
På spørsmål om hva som er en Morten Tyldum-film, kommer svaret kontant: De skal være forskjellige.
– Jeg ønsker at min neste film skal være noe annet enn Hodejegerne og The Imitation Game. Jeg tror likevel at man kan se at det er noen kjerner ved karakterene som jeg alltid er tiltrukket av: Det er gjerne karakterer som sliter med å passe inn, som Roger Brown og Alan Turing. Jeg liker også narrativer som har spenningsmomenter og vendinger som kan fortelles fram og tilbake, med stor frihet.
Det er et sterkt visuelt trøkk i Tyldums filmer som ikke er vanlig i norsk film. Det er en ubønnhørlig framdrift, det svinger virkelig av scenene. Og noe av det tror han kan tilskrives sin bakgrunn innen musikk og dans.
– Det har betydd mye. Både i forhold til rytme og instruksjonen av skuespillerne. Jeg holdt på med musikk, spilte i band, danset. Det er egentlig mitt råd til de som vil jobbe med film: du bør holde på med alt annet før du begynner med film. En regissør må vite litt om alt. Under arbeidet med musikken på filmen sa Alexandre til meg at han syntes filmen var satt sammen på en musikalsk måte, at det gjorde det lettere å jobbe med musikken. Det var veldig fint sagt.
”Beklager, det koker akkurat nå”, erklærer en lett stresset Morten Tyldum som befinner seg i andre enden av en transatlantisk Skype-forbindelse. Han sitter i solskinnet i egen hage i Los Angeles, sammen med hustru og kreativ partner Janne. Fuglene kvitrer og Harvey Weinstein har akkurat sendt ham en email som popper opp på skjermen. Tyldums første amerikanske film, The Imitation Game, har amerikansk premiere denne dagen og det hagler med henvendelser. Tyldum ser ut til å ha truffet perfekt med filmen: ikke bare ble den en publikums- og kritikersuksess under premieren på London Film Festival tidligere på høsten, men den kom sterkt i oppløpet til Hollywood Awards i november der han vant regiprisen, og nå er han altså nominert til en Oscar for beste regi. Det har aldri skjedd med en nordmann før.
– Det har vært en veldig god prosess. Det er lett å drukne her i Hollywood, det lages tusenvis av filmer i året. Når jeg så får regissere den ene av de ti filmene det snakkes mest om ved enden av året, kan jeg ikke be om mer, sier han.
Tyldum hadde is i magen etter suksessen med Hodejegerne. Han har tatt den tiden som skulle til for å finne det rette prosjektet. The Imitation Game er skrevet av Graham Moore og basert på en biografi om Alan Turing, matematikeren som knekket Nazi-Tysklands Enigma-kode under Annen verdenskrig. Filmen skildrer kappløpet med tiden fram mot avsløringen av koden og betydningen det får for krigens utfall. Men den kaster også lys over Turings tragiske skjebne som straffeforfulgt for sin homfile legning etter krigen.
– Hadde noen fortalt meg at min første amerikanske film skulle bli en britisk ”period movie”, så hadde jeg blitt overrasket. Men jeg ble veldig fascinert av historien om denne datamaskinens far som få i dag har kjennskap til. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å gjøre en såpass liten produksjon, det gjorde at jeg kunne jobbe nært med produsentene og forfatteren. Det er en liten independentfilm. Men en rekke omstendigheter, som at Harvey Weinstein involverte seg og Benedict ble en enda større stjerne, har gjort at mange oppfatter den som en storfilm.
Sterkt motiverte medarbeidere
Fra starten var filmen en underdog, understreker Tyldum. Både han og produsentene var noen outsidere i Hollywood. Det var ikke gitt at dette skulle bli en så stor suksess.
– Manuset var kjent, for det hadde ligget på Blacklist (en database med manus som søker produsent). Men vi var fullstendig under radaren med prosjektet. Og det var vi helt til Harvey kjøpte filmen på Berlin film festival. Det ble på en måte et vendepunkt for filmprosjektet, og siden har ballen bare rullet videre. Budsjettet på 15 millioner dollar er som en stor skandinavisk film. Det innebar at mange gikk ned i lønn, enten det var Keira Knightley eller klipperen William Goldenberg som fikk Oscar for Argo og kunne jobbet med hvem som helst. Alexandre Desplat lagde musikken for lavere lønn enn vanlig – han gikk fra Godzilla til denne vesle filmen. Alle ville veldig gjøre dette prosjektet og det har vært en fantastisk opplevelse å jobbe med en så engasjert gjeng.
Som med alle populære biografiske filmer har den også fått kritikk. Bare det faktum at en nordmann ankommer London for å lage en amerikansk film om et britisk ikon, kan være en provokasjon for noen. Men den britiske responsen har i hovedsak vært positiv, synes Tyldum, ikke minst fra Turings egen familie. Det har vært et åpent sår, den behandlingen Turing fikk etter krigen da han ble straffeforfulgt som homofil. Og mange har derfor hilst filmen velkommen.
– Filmen har gått kjempebra i Storbritannia, der den åpnet i London film festival i høst. Både presse og publikum har vært veldig positive. Men noen har reagert på ulike sider ved den, slik vil det alltid være, som at Turings homofili ikke er skildret utførlig. Men da synes jeg de misforstår. Det er nettopp savnet Turing opplever når han mister sin ungdoms store kjærlighet Christopher, som fører til at han vil realisere ideen om en datamaskin som kan tenke. Det er den ufullbyrdede kjærligheten som får han til å utvikle denne maskinen
Den elektromagnetiske maskinen er en karakter i seg selv, en forløper til den moderne datamaskinen. Sammen med produksjonsdesigner Maria Djurokovic har Tyldum blåst liv i den gammelmodige gjenstanden ved å åpne den opp slik at vi får se inn i den.
– Ja, den er en karakter vi jobbet mye med. Vi innførte de røde kablene som representerer noen slags blodårer inn til maskinen. Vi kalte den for Christopher, som kjælenavn, for å gi inntrykk av at dette var mer enn bare en maskin for Turing. Vi er kun menneskelige i den forstand at vi får andre til å oppleve oss som det. Om en maskin kan overbevise oss om at den har menneskelige egenskaper – er den da en maskin?
En slags forløper til Spike Jonzees Her?
– Ja, det er så mye som har hatt sitt utspring i Turings tanker om kunstig intelligens. På den tiden var det å forestille seg en tenkende maskin som tar valg basert på informasjon helt revolusjonerende. Det som fascinerer meg er at nettopp fordi Turing var en outsider, en som ikke passet inn noen steder, så betraktet han verden på en helt annen måte enn alle andre. Og det var det som gjorde at han knekte Enigmakoden.
Holde avstand til Sherlock
Det finnes så å si ingen opptak, verken i form av lyd eller levende bilder, som kan fortelle oss om hvordan Turing snakket eller hvordan kroppsspråket hans var. Det finnes få bilder av ham. Tyldum forteller at de støttet seg på mange beskrivelser. Blant annet snakket de med 14 familiemedlemmer, der den yngste var 18 da han sist så Turing. Hele familien mener at Cumberbatch har klart å fange essensen av hvordan Turing var som person, forteller Tyldum, som samtidig var veldig bevisst på å holde avstand til den berømte Sherlock-figuren mange knytter til Cumberbatch.
– Vi ville unngå å bli knyttet til den. Derfor tok vi blant annet ut en morsom scene fra manus i starten, fordi den minnet for mye om Sherlock. Turing var en veldig kompleks karakter, han er både sterk og følsom, en outsider som har gitt opp andre mennesker, men som lever med et sterkt savn. Jeg synes Benedict får veldig godt fram denne kompleksiteten, du merker at det skjer noe bak øynene hans. Jeg så alltid for meg Benedict i rollen. Jeg hadde møter med en del andre skuespillere, men for meg var han den rette hele veien.
Cumberbatch, som er favoritt til å vinne en Oscar for beste skuespiller, kan ikke Tyldum få prist nok.
– Benedict er ikke en skuespiller du bare ber om å si de og de replikkene, eller bevege seg herfra til dit. Nei, du må gå bakenfor og finne ut hvordan denne karakteren tenker og føler. Vi gikk helt tilbake til barndommen til Turing for å fastslå hvem han var. Hvordan det påvirket ham at foreldrene dro til India da han var liten, da han begynte å stamme. Vi bygget opp karakteren fra grunnen og det kan ikke ha vært mange psykologiske aspekter ved Turing vi ikke diskuterte under den prosessen. Benedict hadde rykte på seg for å være krevende, men han er snarere perfeksjonistisk. Han krever mye av deg som regissør, han forventer når han stiller spørsmål at du kan svare. Han sparer ikke seg selv. Turing var en maratonløper i det virkelige liv, han løp for å koble av fra den frenetiske tankevirksomheten. Og det gjorde at Benedict løp hver morgen til settet, for komme i rett modus.
Det sterke teamet foran kamera matches av de bak: Tyldum vil fremheve spesielt samarbeidet med Goldenberg og Desplat, sistnevnte kjent for sine samarbeid med blant annet Wes Anderson, David Fincher og Roman Polanski.
– Det har vært fantastisk å jobbe med begge. Noen av de beste i verden, vil jeg påstå. William er en lun og hardt arbeidende klipper og fin historieforteller. Han er samtidig veldig respektfull overfor regissørens visjon. Alexandre skrev musikken på to og en halv uke. Han bor i Paris og kom hit til L.A og jobbet sammen med oss de ukene. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan han fikk det til, men han jobbet ekstremt hardt. En god historieforteller, han også.
Filmen veksler mellom ulike tidsepoker det var viktig å gjenskape på en troverdig måte. De filmet blant annet på skolen Turing gikk på, forteller Tyldum, men også ved basen for den britiske etterretningstjenestens kodebryteroperasjoner, som i dag er museum.
– En god del av interiørscenene er filmet i Bletchley Park der de jobbet med å knekke koden. Vi har fått god hjelp fra museet der. Alle Enigma-maskinene i filmen er tro kopier av de maskinene han bygde. Vi åpnet vår maskin opp mer, vi la til blant annet de røde kablene for å gi den flere menneskelige egenskaper. Alt papirarbeidet og den tekniske ekspertisen rundt maskinen forsøkte vi å innlemme på settet på en troverdig måte.
(neste video: Morten Tyldum i samtale med Jolie, Nolan, Linklater, Leigh og Miller:)
Norden som døråpner
The Imitation Game kom inn Oscar-kappløpet som en outsider, og nettopp denne posisjonen som nykommer til filmkolonien i Hollywood er noe Tyldum ser ut til å trives med.
– Det å være outsider er ikke nødvendigvis noe handicap her. Hollywood består jo av filmskapere fra hele verden. For meg har det likevel vært viktig å beholde bakkekontakten og noen av de norske verdiene.
Tyldums forrige film, Hodejegerne, ble sterkt knyttet til Nordic Noir. Tyldum kan bekrefte at amerikanerne opplever særlig de nordiske karakterene som friske innslag i en sjanger som lenge har vært overfylt med klisjeer.
– Det nordiske fungerer som en døråpner. Om jeg er i møte med HBO eller Warner, så spør alle sammen: hva skjer i Norge? Ser du noe du liker som vi kan utvikle sammen? De er ekstremt på utkikk etter ”det nye”, særlig innen nordisk film og tv-serier. Nå har jeg og Janne startet vårt eget utviklingsselskap her, som heter Norscope. For tiden leter vi etter norske bøker, tegneserier, som vi kan utvikle for det amerikanske markedet. Men det er ikke bare krim og noir, amerikanerne tiltrekkes av vår måte å se verden på, de spørsmålene vi stiller har en appell her akkurat nå. Det omfatter også norsk fantasy, norske familiedramaer. Det er en dybde i karakterene, som er fulle av feil og skavanker, og det er noe som slår an.
Å gå fra et nordisk system med statlig utnevnte ”smaksdommere” som bevilger støtte, til et studiosystem som følger en ekstrem markedslogikk, har vært interessant, forteller Tyldum. Det ideelle må være det beste fra begge verdener.
– Det er veldig fort gjort å gå seg vill her nede og forsvinne i mengden. Man kan kobles på prosjekter som er i evig utvikling og aldri blir noe av. Det hender folk sender meg mailer og spør hva man bør gjøre for å lykkes i Hollywood. Men det er ikke noe bestemt man bør gjøre, bortsett fra å kunne fungere i møter, kunne pitche historier. Det dummeste man gjør er å prøve å imponere eller si ting du tror de vil like. Vær ærlig og kompromissløs, si hva du liker og ikke liker. De setter pris på ærlighet.
– Det er et spill her man kan velge å ikke være med på. Jeg var koblet på et prosjekt der jeg syntes det ble for mye taktikkeri, for mye styr, og da trakk jeg meg midlertidig ut av det. Det kan fort bli mange interesser, så mange ulike agenter, særlig i forhold til stjernene. Når politikk og taktikk begynner å dominere et prosjekt, så er det viktig å sette seg ned og spørre seg selv om hvorfor man holder på med dette. Eller så kan man bli spist opp av hele systemet.
Det er vel da de skandinaviske verdiene slår inn. Det er fordelen med å jobbe i Norden, sier Tyldum. Man slipper sånt styr.
– Men vi har andre ting vi sliter med, som de politiske føringene som bidrar til å bestemme hvilke filmer vi skal lage. Fokus på ”kvalitetsfilm” og kvotering. For meg er det støy i prosessen. Men når vi først bestemmer oss for å gjennomføre noe, er det veldig rene linjer og direkthet mellom de som skal lage filmen. Her blir det så mange mellomledd og store prosesser. Det kan fort oppstå en situasjon der man sitter igjen med en stjerne på et prosjekt, som noen trodde at noen ville ha, men som ingen egentlig ville ha.
Plutselig er det som en episode av Entourage?
– Ja, det blir fort sånn. Jeg var i kontakt med en stor stjerne som var tilknyttet et større film jeg var ment å gjøre. Det var et supert prosjekt på mange måter, men jeg måtte stanse opp og spørre meg: vil jeg virkelig dette?
Konstruktiv Weinstein
En personlighet det er knyttet mange historier til er Harvey Wenstein. Økenavnet ”scissorhand” har enkelte regissører fått merke betydningen av. Men Tyldum har bare positivt å si om samarbeidet. Han oppfattet innspillene fra den garvede produsenten hele veien som konstruktive.
– Det har fungert kjempefint. Jeg tror at slike overstyrende sider hos en produsent merker man når filmen har problemer. Når han opplever at noe er grunnleggende galt, da går han inn og gjør som han vil. Men han har vært veldig støttende under denne prosessen.
Weinstein er en av flere Tyldum nå er i samtaler med om nye filmprosjekter. Han hoppet av Tordenskiold-prosjektet for å kunne gjøre The Imitation Game, og har ingen umiddelbare planer om en ny norsk film.
– Akkurat nå har jeg to prosjekter her nede som jeg gjerne vil gjøre. Hvilket som kommer først, vet jeg ikke, men planen er at et av dem blir noe av i løpet av våren eller sommeren. Akkurat nå får jeg mange tilbud her. Men på sikt kunne jeg tenke meg å gjøre en skandinavisk film igjen.
På spørsmål om hva som er en Morten Tyldum-film, kommer svaret kontant: De skal være forskjellige.
– Jeg ønsker at min neste film skal være noe annet enn Hodejegerne og The Imitation Game. Jeg tror likevel at man kan se at det er noen kjerner ved karakterene som jeg alltid er tiltrukket av: Det er gjerne karakterer som sliter med å passe inn, som Roger Brown og Alan Turing. Jeg liker også narrativer som har spenningsmomenter og vendinger som kan fortelles fram og tilbake, med stor frihet.
Det er et sterkt visuelt trøkk i Tyldums filmer som ikke er vanlig i norsk film. Det er en ubønnhørlig framdrift, det svinger virkelig av scenene. Og noe av det tror han kan tilskrives sin bakgrunn innen musikk og dans.
– Det har betydd mye. Både i forhold til rytme og instruksjonen av skuespillerne. Jeg holdt på med musikk, spilte i band, danset. Det er egentlig mitt råd til de som vil jobbe med film: du bør holde på med alt annet før du begynner med film. En regissør må vite litt om alt. Under arbeidet med musikken på filmen sa Alexandre til meg at han syntes filmen var satt sammen på en musikalsk måte, at det gjorde det lettere å jobbe med musikken. Det var veldig fint sagt.
Good to see your back home safe..»it involves camphage and chocolates»………..now that was a good start…look forward to seeing what you made..Julia
Good to see your back home safe..»it involves camphage and chocolates»………..now that was a good start…look forward to seeing what you made..Julia