TROMSØ FILM FESTIVAL

Under årets åpningskonferanse i Tromsø kom kulturminister Thorhild Widvey med meldingen som på mange måter var ventet. Det er nøyaktig to år siden forrige NFI-direktør Nina Refseth på samme konferanse tok til orde for en revurdering av etterhåndsstøtten. Thomas Robsahm gikk den gangen enda hardere til verks og mente at ordningen var den største tabben i norsk film på mange år.

Å skape en balansert ordning for etterhåndsstøtte som fungerer for alle type filmer er en komplisert utfordring. Filmer har forskjellige forutsetninger.

Kulturministerens forslag, om at norske filmer må oppnå 35 000 besøkende (mot tidligere 10 000) for å være garantert statlig støtte i etterkant, vil plassere støttepotten enda lenger unna rekkevidde for aktører som kun er ute etter å «take the money and run».  Samtidig vil det kunne ramme den kunstnerisk ambisiøse lavbudsjettfilmen (les mer om høringsbrevet om etterhåndsstøtten til slutt i kommentaren).

Eskil Vogt har uttrykt bekymring og mener at hans film, Blind, ikke kunne blitt laget innenfor denne ordningen. Hans bekymring er forståelig. Som DN skriver ville 14 av filmene fra 2014 ikke blitt realisert under en sånn ordning for etterhåndsstøtte.

35 000 er likevel ikke fryktinngytende høyt, men det er sannsynligvis litt for høyt. Den nåværende grensen på 10 000 gjør at en del prosjekter av for lav kvalitet blir realisert. Jeg ville tro at om grensen lå på 20-25 000 ville den treffe målsettingene bedre. Og med en større bevissthet rundt markedsføringen av de mindre filmene, ville flere nå målet.

Ser vi de små og mellomstore filmenes skjebne i et større, internasjonalt perspektiv, tegner det seg et urovekkede bilde.

Det pågår en hard kamp internt i de fleste europeiske filmnasjoner om hva som er en riktig dynamikk mellom de små, mellomstore og store filmene. Mens myndighetene diskuterer tiltak holder markedet på å utrydde de mellomstore og små.

Produsentene vil, helt forståelig, tjene penger og derfor satse på de større filmene, ikke minst for å kunne konkurrere med de amerikanske storfilmene. Filmregissørene har gjerne en litt annen agenda, men har liten gjennomslagskraft.

I høst gikk Den danske regissørforeningen ut med krav om at langt mer av filmstøtten burde øremerkes lavbudsjettfilmer. De danske regissørene mener at angsten for å feile nå har lammet filmbransjen; produsentene satser kun på storfilmer de er sikre på vil gi dem pengene tilbake, med desto lavere kunstnerisk vågemot.

Det er foreløpig ingen tilsvarende utspill i norsk filmbransje, men det vil kanskje komme. Forfatter Nikolaj Frobenius gikk hardt ut mot storfilm-syndromet på Facebook, i kjølvannet av publikumssvikten på Beatles, men lot det være med det.

Kanskje vil kritikersuksessen Mot Naturen, som er tatt ut til filmfestivalene i Berlin, kunne sette spørsmålet på agendaen. Den er et utmerket eksempel på hvordan filmskapere på lave budsjetter kan ta større kunstneriske sjanser og oppnå internasjonal kritiker- og festivalsuksess. Filmen er laget innenfor Norsk filminstitutts talentordning, Nye Veier, som er ment å skape fornyelse i norsk film. Men ordningen har vært en prøveordning, og med tanke på hvor få spillefilmprosjekter som så langt er utviklet der (det er kun Jeg er din og Mot Naturen så langt), virker den sårbar. Det gjenstår å se hvordan Norsk filminstitutt vil prioritere den når de nå ønsker å satse på færre og større filmer.

Det kan virke som det vekselbruket mellom det brede og det smale som NFI hele tiden har lovet norske filmskapere, ikke lenger fungerer helt etter hensikten. I tillegg til den varslede prioriteringen av storfilmene, ser vi at stadig nye, små sideordninger har vannet ut støttesystemet og et voldsomt fokus på besøkstall skaper urealistiske forventninger hos både publikum, presse og bransjen selv. Den nåværende markedsandelen på nær 25 prosent er et historisk unntak, og nesten noe enestående i europeisk sammenheng. Skal det være barometeret for all videre suksess, har norsk film satt seg selv i en kattepine.

Den vegringen for å ta sjanser som danske filmregissører har ropt varsko om, kan vi også se hos norske produsenter. I økonomisk usikre tider velger de å lage film av etablerte merkevarer og vet at barnefilmen er den sikreste investeringen.  Det er mye som står på spill: Mens kulturmyndighetene tidligere i høst kuttet i støtten, holder den tradisjonelle forretningsmodellen på å kollapse. Men i sin iver etter å kvalitetssikre etterhåndsstøtten risikerer ministeren og bransjen å undergrave den typen kvalitetsfilm for voksne som Blind og Mot Naturen er gode eksempler på.

Nylig hevdet filmlegenden Terry Gilliam at filmindustrien er blitt som resten av samfunnet: de store filmene forvalter mesteparten av midlene, mens kvalitetsfilmene i midten er på kraftig retur og de aller minste lages på dugnad. Den norske og nordiske modellen for filmstøtte har lengre representert motsatsen til denne utviklingen, og har gjort oss til annerledeslandet, også der. Er det denne modellen som nå holder på å slå sprekker?

(I høringsbrevet om etterhåndsstøtten kommer det fram at «NFI har allerede etter gjeldende rett adgang til å fastsette lavere terskel for å oppnå etterhåndstilskudd for kort- og dokumentarfilmer, jf. § 2-5 i forskrift om tilskudd til audiovisuelle produksjoner. Departementet foreslår at denne adgangen utvides til også å gjelde filmer som har mottatt forhåndsstøtte etter kunstnerisk vurdering, jf. § 2-1.  Begrunnelsen er at filmer som vurderes å ha høy kunstnerisk verdi, men likevel har en lav publikumsoppslutning, ikke bør bli skadelidende av endringen».)

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint