• Foto: Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama – en av mange filmer spilt inn utenfor Norge
  

Kjære Finn Gjerdrum!

I ditt innlegg 11. november skriver du bl.a. at ”deltakelse av norsk stab på utenlandske produksjoner … gir selvfølgelig viktige erfaringer for den enkelte filmarbeider, men for bransjen som helhet, er det vår erfaring som produsent, at utbyttet er minimalt. Det viderebringes ingen kontakter, nettverk eller kompetanse som vi kan dra nytte av og bruke i nye produksjoner. Slike perspektiver ivaretar produsentene”.

Det var dette perspektivet jeg tok fatt i. Overskriften ble lagt til fra redaksjonen i Rushprint, så den kan jeg ikke ta til min inntekt.

I ditt tilsvar 16.11 skriver du at jeg har bommet grovt på ditt hovedpoeng som du fremhever er innrettet på co-produksjonsordningen. At det var ditt hovedpoeng klarte ikke jeg å lese meg til, selv om det var ett av poengene dine. Du hevder også at jeg skriver at ”poengberegning er det eneste vi har som kan minne om de spendkrav andre land har”. Og at dette er ”feilinformasjon Pedersen gjentar og bruker i debatten om filminsentiver og næringspolitikk”.

Kjære Finn Gjerdrum: Kan du ikke gjengi det jeg faktisk skriver og uttaler? Jeg uttaler meg ikke om poengberegningen, men om ordningen som sådan, hvor Filmforbundet støtter at det skal stilles krav til deltakelse av norsk stab.

Jeg er glad for at du ikke er imot spendkrav, og Filmforbundet har – som vi skriver og uttaler i forskjellige sammenhenger – ingen ting i mot at filmer som for eksempel Kon- Tiki spilles inn i utlandet, rett og slett fordi historien utspiller seg i utlandet og vanskelig kunne vært innspilt i Sognefjorden eller Oslofjorden for den saks skyld. Men det er jo ikke dette debatten dreier seg om.

Jeg viser gjerne til det produksjonsdesigner Martin Gant skriver i sin kommentar til ditt tilsvar:

“With all respect – I am in Budapest now with a Norwegian film and was in Praha 3 years ago with another, for no other reason than that it is cheaper to make films down here. The same can be said for many other Norwegian films. Sad, but true. The craft backbone of Norwegian film, at least of the art department, is slowly being squeezed to death…”

Det er dette debatten bør dreie seg om. Ønsker vi en bærekraftig norsk film- og TV-bransje for framtiden? Fakta er at i løpet av de par siste årene har følgende spillefilmer blitt helt eller delvis planlagt/produsert i utlandet:

Tre døgn i april, Detektiv Downs, Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama, Birkebeinerne, 1001 gram, Kule Kidz gråter ikke, Karsten og Petra blir bestevenner, Karsten og Petra på vinterferie, Karsten og Petras vidunderlige jul, Karsten og Petra på safari, Miss Julie, Louder than bombs, Død snø II, Bølgen, Doktor Proktor 1 & 2 og Her er Harold.

Noen av disse filmene har selvsagt gode kunstneriske begrunnelser for at de spilles inn i utlandet. Men ingen kan vel, med bakgrunn i fakta, forundres over at film- og TV-arbeidere gir opp en framtid i bransjen vår og at frustrasjonsnivået som en følge av utflaggingen er påtakelig? Ryssevikrapporten peker også på denne utviklingen og advarer mot at det ikke bare vil gå ut over enkelte fagområder, men vil undergrave grunnlaget for film og tv-bransjen som sådan.

Det er flott at du og mange produsenter med deg mener at norsk film blir best ved å produseres i Norge. Der er vi helt enige. Jeg setter også stor pris på at du har den dypeste respekt for norske filmarbeidere. Jeg prøver ikke å framstille det annerledes.

Når det gjelder produksjonen av Etterfølgeren i Mosambik i 1996, hadde vi med over 40 norske filmarbeidere i 4,5 måneder under 70 % av historien som utspilte seg i Mosambik.

Du hevder også at jeg ikke gir produsenter og produksjonsselskaper honnør for å bidra til utviklingen i bransjen. Og igjen spør jeg – hvor skrev jeg eller uttalte jeg det?

Filmforbundet gjentar gjerne at vi ønsker oss kompetente, dyktige og ryddige produsenter og sterke produksjonsselskaper som styrer både store og små produksjoner. Vi mener at produsentene er svært viktige aktører i bransjen vår, for dere skal få det beste ut av både regissører, manusforfattere og stab. Filmproduksjon er teamarbeid og produsentene er viktige deltakere i teamene.

Vi går gjerne inn i en diskusjon med deg og andre produsenter om innretningen på ordninger i NFI-systemet, og jeg tror sikkert også at vi vil enes i mange av de spørsmålene.

Denne gangen dreier det seg imidlertid om utflagging og spendkrav, og der er det produsentenes praksis som må dokumentere om de vil bidra til å bygge en bærekraftig norsk film- og TV-bransje. Det er ikke lett å lese i dag, heller ikke i ditt utspill.

Sverre Pedersen, forbundsleder i Norsk Filmforbund