Nordisk råds filmpris: hvorfor ingen norsk vinner?

Nordisk råds filmpris: hvorfor ingen norsk vinner?

– Det svekker tiltroen til prisen at man har forbigått Nordens største filmtalent, Joachim Trier, hele to ganger, mener redaktøren av Danmarks ledende filmmagasin. Vi har snakket med ham og en svensk redaktørkollega om tingenes tilstand i dansk, svensk og norsk film i forkant av nordisk filmhelg og utdelingen av Den nordiske filmprisen.

– Kanskje har de norske, riktig utmerkede filmene glimret med sitt fravær? lurer Jacob Lundström, redaktør av det svenske filmbladet FLM, om hvorfor Nordisk råds filmpris fortsatt har til gode å gå til en norsk film. Prisen ble første gang utdelt i 2002, og har etter 2005 blitt utdelt årlig.

– Men så har jo norske Hisham Zaman vunnet Beste nordiske film under Göteborgs filmfestival to ganger, påpeker Lundström.

Denne helgen viser Cinemateket i Oslo de nominerte filmene til Nordisk råds filmpris. Selve kåringen finner sted i Stockholm onsdag 29. oktober. Konkurransen står mellom finske Concrete Night av Pirjo Honkasalo, Islands Om hester og menn av Benedikt Erlingsson, Lars von Trier med Nymphomaniac for Danmark, Norges Blind av Eskil Vogt og svenske Turist av Ruben Östlund.

Jacob Lundström oppfatter Sveriges nominerte regissør Ruben Östlund som en høyst samtidig kunstskaper.

– Östlund er som skapt for vårt debattsamfunn med sine bevisst provoserende filmer. Samtidig har ikke filmene hans et overtydelig budskap. De er åpne for tolkning.

Claus Christensen, redaktør i det danske filmmagasinet Ekko, ser på den danske nominasjonen som en av regissørens beste verk.

– Lars von Trier er en levende legende, og det er ingen som er i nærheten av å true hans posisjon som Danmarks store, visjonære filmkunstner. Som regissør er han still going strong, og storverket Nymphomaniac er en av hans beste filmer. Men Trier er ikke lenger det lokomotivet for den danske filmbransjen og de yngre talenter som han var for 15-20 år siden.

– Hans selskap Zentropa har kastet inn håndklet, og satser, bortsett fra på Triers egne filmer, på mainstreamfilm á la filmatiseringer av Jussi Adler-Olsens krimbøker, og Kristian Levrings pastiche-western The Salvation, mener Christensen.

– En gang sto Zentropa i opposisjon til «oldnordisk film», som man kalte filmmastodonten Nordisk. I dag har Zentropa utviklet seg til det man tidligere gjorde opprør mot. Dansk film har mistet et kunstnerisk kraftsenter som utviklet unge, fandenivoldske filmtalenter på samlebånd og tok mange sjanser. Det er inntil videre ingen som står klare til å ta over for der hvor Zentropa slapp. Det er et problem.

Svensk dyktig kjedsomhet

Filmproduksjon i Sverige akkurat nå, er i følge Jacob Lundström preget av forutsigbar kommersialisering.

– Dyktig, men kjedelig. Profesjonell, men forutsigbar. I kjølevannet av de populære krimseriene har det dessuten blitt en mer internasjonal orientering, som fører til mer provinsielt orienterte kassasuksesser. Men det finnes selvsagt mer kunstnerisk nysgjerrige unntak. Jeg gleder meg for eksempel til John Skoogs, Toxa Mozards og Viktor Johanssons kommende prosjekter.

Lundström bruker landets filmutdanning som eksempel på både positive og negative sider ved svensk film.

– Den statlige filmutdanningen har blitt kritisert for ikke å ha fostret en fremtredende regissør siden Lukas Moodysson. Men til gjengjeld finnes det gledelig nok en større åpenhet mot andre felt og disipliner. Blant annet har det kommet flere debutanter fra kunstverdenen, med Anna Odells kritiker- og publikumssuksess Gjenforeningen fra fjoråret som et godt eksempel.

Er skyggen av Ingmar Bergman fortsatt tydelig i svensk film?

– Jeg tror ikke unge filmskapere i dag bryr seg om, eller en gang ser Bergman. Selv om Östlund med Turist gjør et forsøk på å innordne seg i en Bergmansk tradisjon og har laget Scener fra et ekteskap 2. Dramatiska Institutet, senere Stockholms dramatiska högskola, hadde lenge følgende motto: «Her leser vi ikke om å lage kunst, vi lager kunst.» Jeg mistenker at det er en slags forrakt for filmhistorien som dessverre fortsatt gjør seg gjeldende.

Årets vinner?

Lundströms inntrykk av norsk film generelt, er at den ligner mye på den svenske.

– Mange kompetente sjangerfilmer av varierende kvalitet. Dessverre er det få norske filmer som når svenske kinoer. Det ligger rundt tre stykker i året. Joachim Triers filmer holder jeg høyt, Oslo 31. august fikk jo til og med svensk kinopremiere. Det fikk skammelig nok ikke Som du ser meg, som sannsynligvis er den beste norske filmen jeg har sett. Jeg ser veldig frem mot Dag Johan Haugeruds nyeste film.

Hvem fortjener å vinne Nordisk råds filmpris i år?

– Jeg har sett alle de nominerte filmene ­– untatt den norske, sier Lundström.

– Og jeg skulle gjerne sett at Pirjo Honkasalo mottok blomsterbuketten i år.

Claus Christensen er først forsiktig med å gjette en vinner, men undrer seg over filmene som ikke har vunnet tidligere.

– På et slikt kunstnerisk nivå er det naturligvis ingen fasit, og en hver som kjenner litt til juryarbeide vet at det som setter én jury i ekstase, etterlater en annen jury ristende på hodet. Når det er sagt, forundrer det meg at man har kunnet forbigå Nordens største filmtalent Joachim Trier hele to ganger, først med Reprise, så med Oslo, 31. august. Begge filmer er etter min mening moderne mesterverk som inneholder alt det Nordisk råds filmpris burde belønne. Det svekker tiltroen til prisen at man ikke har anerkjent en så enestående regissør.

Så hvem bør vinne i år?

– I år snakker vi kanskje om den sterkeste konkurransen noensinne. Umiddelbart vil svaret selvfølgelig være at Lars von Trier bør få prisen for sin mesterlige undersøkelse av seksualitetens og filmdramaturgiens grenser. Men så er det nå en gang slik at det ikke er von Triers directors cut som er nominert til prisen. Og vil det ikke være absurd å gi ham prisen for en versjon han har vært tvunget til å akseptere? Ruben Östlund har foretatt et kvantesprang med Turist, som er en sterk kandidat. Men også Eskil Vogt har laget en fremragende film, så med sjanse for å bli dømt for landsforræderi, mener jeg nok at prisen bør gå til Sverige eller Norge.

Du kan se de nominerte filmene under Cinematekets visninger denne helgen, der også regissører og skuespillere fra filmene er tilstede.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Nordisk råds filmpris: hvorfor ingen norsk vinner?

Nordisk råds filmpris: hvorfor ingen norsk vinner?

– Det svekker tiltroen til prisen at man har forbigått Nordens største filmtalent, Joachim Trier, hele to ganger, mener redaktøren av Danmarks ledende filmmagasin. Vi har snakket med ham og en svensk redaktørkollega om tingenes tilstand i dansk, svensk og norsk film i forkant av nordisk filmhelg og utdelingen av Den nordiske filmprisen.

– Kanskje har de norske, riktig utmerkede filmene glimret med sitt fravær? lurer Jacob Lundström, redaktør av det svenske filmbladet FLM, om hvorfor Nordisk råds filmpris fortsatt har til gode å gå til en norsk film. Prisen ble første gang utdelt i 2002, og har etter 2005 blitt utdelt årlig.

– Men så har jo norske Hisham Zaman vunnet Beste nordiske film under Göteborgs filmfestival to ganger, påpeker Lundström.

Denne helgen viser Cinemateket i Oslo de nominerte filmene til Nordisk råds filmpris. Selve kåringen finner sted i Stockholm onsdag 29. oktober. Konkurransen står mellom finske Concrete Night av Pirjo Honkasalo, Islands Om hester og menn av Benedikt Erlingsson, Lars von Trier med Nymphomaniac for Danmark, Norges Blind av Eskil Vogt og svenske Turist av Ruben Östlund.

Jacob Lundström oppfatter Sveriges nominerte regissør Ruben Östlund som en høyst samtidig kunstskaper.

– Östlund er som skapt for vårt debattsamfunn med sine bevisst provoserende filmer. Samtidig har ikke filmene hans et overtydelig budskap. De er åpne for tolkning.

Claus Christensen, redaktør i det danske filmmagasinet Ekko, ser på den danske nominasjonen som en av regissørens beste verk.

– Lars von Trier er en levende legende, og det er ingen som er i nærheten av å true hans posisjon som Danmarks store, visjonære filmkunstner. Som regissør er han still going strong, og storverket Nymphomaniac er en av hans beste filmer. Men Trier er ikke lenger det lokomotivet for den danske filmbransjen og de yngre talenter som han var for 15-20 år siden.

– Hans selskap Zentropa har kastet inn håndklet, og satser, bortsett fra på Triers egne filmer, på mainstreamfilm á la filmatiseringer av Jussi Adler-Olsens krimbøker, og Kristian Levrings pastiche-western The Salvation, mener Christensen.

– En gang sto Zentropa i opposisjon til «oldnordisk film», som man kalte filmmastodonten Nordisk. I dag har Zentropa utviklet seg til det man tidligere gjorde opprør mot. Dansk film har mistet et kunstnerisk kraftsenter som utviklet unge, fandenivoldske filmtalenter på samlebånd og tok mange sjanser. Det er inntil videre ingen som står klare til å ta over for der hvor Zentropa slapp. Det er et problem.

Svensk dyktig kjedsomhet

Filmproduksjon i Sverige akkurat nå, er i følge Jacob Lundström preget av forutsigbar kommersialisering.

– Dyktig, men kjedelig. Profesjonell, men forutsigbar. I kjølevannet av de populære krimseriene har det dessuten blitt en mer internasjonal orientering, som fører til mer provinsielt orienterte kassasuksesser. Men det finnes selvsagt mer kunstnerisk nysgjerrige unntak. Jeg gleder meg for eksempel til John Skoogs, Toxa Mozards og Viktor Johanssons kommende prosjekter.

Lundström bruker landets filmutdanning som eksempel på både positive og negative sider ved svensk film.

– Den statlige filmutdanningen har blitt kritisert for ikke å ha fostret en fremtredende regissør siden Lukas Moodysson. Men til gjengjeld finnes det gledelig nok en større åpenhet mot andre felt og disipliner. Blant annet har det kommet flere debutanter fra kunstverdenen, med Anna Odells kritiker- og publikumssuksess Gjenforeningen fra fjoråret som et godt eksempel.

Er skyggen av Ingmar Bergman fortsatt tydelig i svensk film?

– Jeg tror ikke unge filmskapere i dag bryr seg om, eller en gang ser Bergman. Selv om Östlund med Turist gjør et forsøk på å innordne seg i en Bergmansk tradisjon og har laget Scener fra et ekteskap 2. Dramatiska Institutet, senere Stockholms dramatiska högskola, hadde lenge følgende motto: «Her leser vi ikke om å lage kunst, vi lager kunst.» Jeg mistenker at det er en slags forrakt for filmhistorien som dessverre fortsatt gjør seg gjeldende.

Årets vinner?

Lundströms inntrykk av norsk film generelt, er at den ligner mye på den svenske.

– Mange kompetente sjangerfilmer av varierende kvalitet. Dessverre er det få norske filmer som når svenske kinoer. Det ligger rundt tre stykker i året. Joachim Triers filmer holder jeg høyt, Oslo 31. august fikk jo til og med svensk kinopremiere. Det fikk skammelig nok ikke Som du ser meg, som sannsynligvis er den beste norske filmen jeg har sett. Jeg ser veldig frem mot Dag Johan Haugeruds nyeste film.

Hvem fortjener å vinne Nordisk råds filmpris i år?

– Jeg har sett alle de nominerte filmene ­– untatt den norske, sier Lundström.

– Og jeg skulle gjerne sett at Pirjo Honkasalo mottok blomsterbuketten i år.

Claus Christensen er først forsiktig med å gjette en vinner, men undrer seg over filmene som ikke har vunnet tidligere.

– På et slikt kunstnerisk nivå er det naturligvis ingen fasit, og en hver som kjenner litt til juryarbeide vet at det som setter én jury i ekstase, etterlater en annen jury ristende på hodet. Når det er sagt, forundrer det meg at man har kunnet forbigå Nordens største filmtalent Joachim Trier hele to ganger, først med Reprise, så med Oslo, 31. august. Begge filmer er etter min mening moderne mesterverk som inneholder alt det Nordisk råds filmpris burde belønne. Det svekker tiltroen til prisen at man ikke har anerkjent en så enestående regissør.

Så hvem bør vinne i år?

– I år snakker vi kanskje om den sterkeste konkurransen noensinne. Umiddelbart vil svaret selvfølgelig være at Lars von Trier bør få prisen for sin mesterlige undersøkelse av seksualitetens og filmdramaturgiens grenser. Men så er det nå en gang slik at det ikke er von Triers directors cut som er nominert til prisen. Og vil det ikke være absurd å gi ham prisen for en versjon han har vært tvunget til å akseptere? Ruben Östlund har foretatt et kvantesprang med Turist, som er en sterk kandidat. Men også Eskil Vogt har laget en fremragende film, så med sjanse for å bli dømt for landsforræderi, mener jeg nok at prisen bør gå til Sverige eller Norge.

Du kan se de nominerte filmene under Cinematekets visninger denne helgen, der også regissører og skuespillere fra filmene er tilstede.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY