Han ene irriterende

Han ene irriterende

Jeg har fortsatt en forkjærlighet for studenten som under forelesningen ikke greier å legge bånd på seg, men bare MÅ si det som ikke bør sies. Han ene irriterende.

Denne følelsen av at hjernen forstår meg ikke. Eller kanskje det er omvendt? Hva vet man egentlig om alt det som foregår oppe i hodet? Du skal ikke jobbe lenge i en bedrift før noen tvinger deg med på kurs om rømningsveier, ventilasjon og reglene for gode sittestillinger, men har du noensinne fått utdelt brosjyrer med nøkkelfacts om hvordan huet ditt virker?

Jeg tenker, altså er jeg, var det vel han sa, Descartes, og siden den gang har saken vært ansett som ferdig utredet i norske klasserom. Det å tenke er beviset på at jeg fins, liksom, og selv om det står en kø av filosofer, teologer og mystikere for å utdype eller kødde til enkelheten i det egentlig ubegripelige utsagnet til Descartes, sover vi godt om natten i vissheten om at å tenke det er å leve. Det blir litt som å tro man har fått et godt grep om evigheten idet man får sitt første armbåndsur, men la oss nå i hvert fall glede oss over at stadig flere ungdommer velger å ha noe på armen som gir en vag fornemmelse av at det meste er forgjengelig. La oss holde Gud utenfor dette.

I løpet av året møter jeg en god del studenter og skoleelever. Særlig innenfor mediefagene og såkalte kreative fag. Man høres jo ut som rett før bisettelsen når man begynner å bruke formuleringer som at det er spennende og inspirerende å møte unge mennesker som skal utgjøre morgendagens bransje, så la meg heller si at det er dritinteressant å se hvordan generasjon æ-ø-å tenker og er skrudd sammen, og jeg er slett ikke sikker på om de utgjør morgendagens bransje. Ikke fordi det er noe galt med dem, men akkurat i skrivende stund er omveltningene så store i denne bransjen, at ingen aner hvordan den ser ut eller hvor den er hen om ti år.

Det er like fruktbart å bruke begrepet Gud som ordet fjernsyn eller tv.  Det er farlig å si det direkte til folk under 25, men sannheten er at selv om de kan kjøpe brennevin, kjøre både bil og scooter og avgi stemme ved begge valg, er ikke hjernene deres ferdig utviklet, verden er ikke helt slik den ser ut for dem. Og selv om vi både tror og håper at kjønn er et kulturelt påfunn og påføres oss gjennom fargene på leker og julepresanger i to-årsalderen, sier forskningen og alle foreldres erfaring at det er faktiske forskjeller på gutter og jenters måte å tenke på i tyveåralderen. Man sier rett og slett at gutter ikke helt balanserer forholdet mellom det kortsiktige og det langsiktige, eller sagt på en annen måte – de er ganske dårlige på risikoanalyse og å se sammenhenger frem til de bikker 25.

Og tenker jeg nærmere etter, var det jo i akkurat den alderen jeg stadig vekk brakk armene, ble sparket i ansiktet av menn som var sterkere og større enn meg. Jeg husker jeg stod sammen med en jente i Bygdø Allé natt til en søndag og forsøkte å få klint, da en diger mann i førtiårsalderen passerte med en jente under armen og jeg ropte at jasså, skal dere hjem og pule? Tyve sekunder senere var jeg på vei til Legevakten. Endel år senere tenker jeg nøyaktig likt, min kognitive stil har ikke endret seg nevneverdig, men jeg evner i større grad å gjøre risikoanalyser. Modnere? Feigere? Smartere? Jeg aner ikke, men bedre impulskontroll, kanskje. Ikke mye, men sist gang jeg slåss i en drosjekø begynner å bli noen år siden.

Jeg har fortsatt en forkjærlighet for studenten som under forelesningen ikke greier å legge bånd på seg, men bare MÅ si det som ikke bør sies. Han ene irriterende. Når foreleser sier at gode historier alltid har én hovedperson, kommer det gjerne en guttehånd i været, en  som hevder at det umulig kan være en regel. Eller når du veileder på en prosjektoppgave og du sterkt anbefaler gruppen å stryke fem scener som er umulige å gjennomføre og ikke tilfører historien noe nytt, bare for å møte dem en uke senere og de ikke bare ga faen i hva du sa, de har også lagt inn fem nye og nesten klin like scener for liksom å understreke at de har trua.

Jeg har alltid vært en av disse som møter verden med utgangspunktet at alle andre er idioter. Man lærer jo å nikke til andres innspill, men innerst inne er du så føkkings mye smartere enn alle andre og ser det hele så klart, synes du. Det rare er at folk med den kognitive stilen og mangel på et par tre essensielle filtre, ofte er tilsvarende ubegripelige for andre. Det går ikke en dag uten at jeg lurer på hvorfor noen andre ser det på en annen måte enn meg. Her er familie et godt konsept. Venner også. Man kan bli korrigert på en ikke altfor diplomatisk måte. Man lærer å gi og ta. Kompromisse. Holde kjeft en gang i blant. Lytte, kanskje. Men du verden så vanskelig det skal være for denne gruppen av oss som vader rundt i brakklandet mellom ADHD, Tourettes og det bipolare, grandiose, narsissistiske og grensepsykopatiske terrenget.  Det er hårfine grenser mellom kreativitet og kriminalitet.

Jeg pleier å lure disse unge Steve Jobsene med å dele tricks som gjør det lettere å manipulere andre. I virkeligheten er det bare å øke bevisstheten om hvordan ulike folk tikker, og jeg tror ikke man blir noe dårligere menneske av å forsøke å tilpasse seg andres kognitive filtre. Og som forfatter vet man etter hvert noe om hvordan folks psykologi og holdninger manifesterer seg i dialog, og hvordan de fleste av oss viser det frem i møtet med andre uten å vite det, det som vi ofte kaller undertekst.

Noen mennesker er auditive, de lytter og hører ting i sitt indre. De sier at de hører hva du sier, men kanskje at de ikke hører noe nytt. Andre ser bilder, og språket deres preges av det visuelle, mens atter andre er sanselige og emosjonelle og føler seg ditt eller datt og bruker ord som frysninger, gåsehud, drukning og kvelning når de er ukomfortable. Du når kanskje lettere frem til visuelt orienterte folk ved selv å bruke bilder og oppnår nok lettere kontakt med de sanselige om du spiller på noe som har med hud å gjøre. Det kan umulig skade å forsøke å speile den andre, forsøke å forstå dem, men uten å bli totalt teppeselger.

Burde vi ikke fått utdelt noen brosjyrer fra myndighetene som ønsker deg velkommen til virkeligheten og voksenlivet, slik virker hjernen din? Hvorfor preges foredragene, workshopene og seminarene om kreativitet av gladkreative folk som virkelig tror at veien blir til mens man går og at det viktigste er å være blid og ikke blokkere? Hva heter det faget som skal trene hjernen din, utvikle kreativitet, empatien, musikaliteten og kognitive ferdigheter? Ikke er det gym og ei heller matte, norsk eller generell studiekompetanse. Jeg snakker om de teknikkene som nærmer seg alkymi, mystisisme, religion og ut av kroppen-opplevelser. Den dialogen med delene av bevisstheten som etter hvert gjør at du bare vet at du kan levere to tusen tegn imorgen klokken ti, selv om du samtidig aner at du kanskje tar grunnleggende feil. Verdensmester og idiot.

Jeg går til en coach med bekymringene for at telefonen skal slutte å ringe en dag og at alt er over. De større spørsmålene, fornemmelsen av å være på vei til helvete for eksempel, tar jeg med en nonne av den kontemplative sorten. Skift script, sier den ene. Hold deg ved korsets fot, sier den andre. Begge sier at det kommer til å gå bra.

 Arne Berggren er forfatter og serieskaper og fast spaltist i Rushprint.

Berggren

1 kommentar til Han ene irriterende

Svar til Wenche Bødtker-Lund Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Han ene irriterende

Han ene irriterende

Jeg har fortsatt en forkjærlighet for studenten som under forelesningen ikke greier å legge bånd på seg, men bare MÅ si det som ikke bør sies. Han ene irriterende.

Denne følelsen av at hjernen forstår meg ikke. Eller kanskje det er omvendt? Hva vet man egentlig om alt det som foregår oppe i hodet? Du skal ikke jobbe lenge i en bedrift før noen tvinger deg med på kurs om rømningsveier, ventilasjon og reglene for gode sittestillinger, men har du noensinne fått utdelt brosjyrer med nøkkelfacts om hvordan huet ditt virker?

Jeg tenker, altså er jeg, var det vel han sa, Descartes, og siden den gang har saken vært ansett som ferdig utredet i norske klasserom. Det å tenke er beviset på at jeg fins, liksom, og selv om det står en kø av filosofer, teologer og mystikere for å utdype eller kødde til enkelheten i det egentlig ubegripelige utsagnet til Descartes, sover vi godt om natten i vissheten om at å tenke det er å leve. Det blir litt som å tro man har fått et godt grep om evigheten idet man får sitt første armbåndsur, men la oss nå i hvert fall glede oss over at stadig flere ungdommer velger å ha noe på armen som gir en vag fornemmelse av at det meste er forgjengelig. La oss holde Gud utenfor dette.

I løpet av året møter jeg en god del studenter og skoleelever. Særlig innenfor mediefagene og såkalte kreative fag. Man høres jo ut som rett før bisettelsen når man begynner å bruke formuleringer som at det er spennende og inspirerende å møte unge mennesker som skal utgjøre morgendagens bransje, så la meg heller si at det er dritinteressant å se hvordan generasjon æ-ø-å tenker og er skrudd sammen, og jeg er slett ikke sikker på om de utgjør morgendagens bransje. Ikke fordi det er noe galt med dem, men akkurat i skrivende stund er omveltningene så store i denne bransjen, at ingen aner hvordan den ser ut eller hvor den er hen om ti år.

Det er like fruktbart å bruke begrepet Gud som ordet fjernsyn eller tv.  Det er farlig å si det direkte til folk under 25, men sannheten er at selv om de kan kjøpe brennevin, kjøre både bil og scooter og avgi stemme ved begge valg, er ikke hjernene deres ferdig utviklet, verden er ikke helt slik den ser ut for dem. Og selv om vi både tror og håper at kjønn er et kulturelt påfunn og påføres oss gjennom fargene på leker og julepresanger i to-årsalderen, sier forskningen og alle foreldres erfaring at det er faktiske forskjeller på gutter og jenters måte å tenke på i tyveåralderen. Man sier rett og slett at gutter ikke helt balanserer forholdet mellom det kortsiktige og det langsiktige, eller sagt på en annen måte – de er ganske dårlige på risikoanalyse og å se sammenhenger frem til de bikker 25.

Og tenker jeg nærmere etter, var det jo i akkurat den alderen jeg stadig vekk brakk armene, ble sparket i ansiktet av menn som var sterkere og større enn meg. Jeg husker jeg stod sammen med en jente i Bygdø Allé natt til en søndag og forsøkte å få klint, da en diger mann i førtiårsalderen passerte med en jente under armen og jeg ropte at jasså, skal dere hjem og pule? Tyve sekunder senere var jeg på vei til Legevakten. Endel år senere tenker jeg nøyaktig likt, min kognitive stil har ikke endret seg nevneverdig, men jeg evner i større grad å gjøre risikoanalyser. Modnere? Feigere? Smartere? Jeg aner ikke, men bedre impulskontroll, kanskje. Ikke mye, men sist gang jeg slåss i en drosjekø begynner å bli noen år siden.

Jeg har fortsatt en forkjærlighet for studenten som under forelesningen ikke greier å legge bånd på seg, men bare MÅ si det som ikke bør sies. Han ene irriterende. Når foreleser sier at gode historier alltid har én hovedperson, kommer det gjerne en guttehånd i været, en  som hevder at det umulig kan være en regel. Eller når du veileder på en prosjektoppgave og du sterkt anbefaler gruppen å stryke fem scener som er umulige å gjennomføre og ikke tilfører historien noe nytt, bare for å møte dem en uke senere og de ikke bare ga faen i hva du sa, de har også lagt inn fem nye og nesten klin like scener for liksom å understreke at de har trua.

Jeg har alltid vært en av disse som møter verden med utgangspunktet at alle andre er idioter. Man lærer jo å nikke til andres innspill, men innerst inne er du så føkkings mye smartere enn alle andre og ser det hele så klart, synes du. Det rare er at folk med den kognitive stilen og mangel på et par tre essensielle filtre, ofte er tilsvarende ubegripelige for andre. Det går ikke en dag uten at jeg lurer på hvorfor noen andre ser det på en annen måte enn meg. Her er familie et godt konsept. Venner også. Man kan bli korrigert på en ikke altfor diplomatisk måte. Man lærer å gi og ta. Kompromisse. Holde kjeft en gang i blant. Lytte, kanskje. Men du verden så vanskelig det skal være for denne gruppen av oss som vader rundt i brakklandet mellom ADHD, Tourettes og det bipolare, grandiose, narsissistiske og grensepsykopatiske terrenget.  Det er hårfine grenser mellom kreativitet og kriminalitet.

Jeg pleier å lure disse unge Steve Jobsene med å dele tricks som gjør det lettere å manipulere andre. I virkeligheten er det bare å øke bevisstheten om hvordan ulike folk tikker, og jeg tror ikke man blir noe dårligere menneske av å forsøke å tilpasse seg andres kognitive filtre. Og som forfatter vet man etter hvert noe om hvordan folks psykologi og holdninger manifesterer seg i dialog, og hvordan de fleste av oss viser det frem i møtet med andre uten å vite det, det som vi ofte kaller undertekst.

Noen mennesker er auditive, de lytter og hører ting i sitt indre. De sier at de hører hva du sier, men kanskje at de ikke hører noe nytt. Andre ser bilder, og språket deres preges av det visuelle, mens atter andre er sanselige og emosjonelle og føler seg ditt eller datt og bruker ord som frysninger, gåsehud, drukning og kvelning når de er ukomfortable. Du når kanskje lettere frem til visuelt orienterte folk ved selv å bruke bilder og oppnår nok lettere kontakt med de sanselige om du spiller på noe som har med hud å gjøre. Det kan umulig skade å forsøke å speile den andre, forsøke å forstå dem, men uten å bli totalt teppeselger.

Burde vi ikke fått utdelt noen brosjyrer fra myndighetene som ønsker deg velkommen til virkeligheten og voksenlivet, slik virker hjernen din? Hvorfor preges foredragene, workshopene og seminarene om kreativitet av gladkreative folk som virkelig tror at veien blir til mens man går og at det viktigste er å være blid og ikke blokkere? Hva heter det faget som skal trene hjernen din, utvikle kreativitet, empatien, musikaliteten og kognitive ferdigheter? Ikke er det gym og ei heller matte, norsk eller generell studiekompetanse. Jeg snakker om de teknikkene som nærmer seg alkymi, mystisisme, religion og ut av kroppen-opplevelser. Den dialogen med delene av bevisstheten som etter hvert gjør at du bare vet at du kan levere to tusen tegn imorgen klokken ti, selv om du samtidig aner at du kanskje tar grunnleggende feil. Verdensmester og idiot.

Jeg går til en coach med bekymringene for at telefonen skal slutte å ringe en dag og at alt er over. De større spørsmålene, fornemmelsen av å være på vei til helvete for eksempel, tar jeg med en nonne av den kontemplative sorten. Skift script, sier den ene. Hold deg ved korsets fot, sier den andre. Begge sier at det kommer til å gå bra.

 Arne Berggren er forfatter og serieskaper og fast spaltist i Rushprint.

Berggren

One Response to Han ene irriterende

Leave a Reply to Wenche Bødtker-Lund Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY