Av Marie Mundal og Steinar Søraa Lian

Vi våkner til nok en dag med dokumentarfilm og sol. Noen er bakfulle, andre forventningsfulle. Det todelte viser seg å bli et gjennomgangstema. To filmer av ulik lengde sendes på nøyaktig samme klokkeslett. Hver andre time fra klokken 10 på morgenen blir man møtt med et dilemma. Hva er det rette valget? Er gresset grønnere på det andre lerretet? Det er ikke alltid like lett å vite hva som er verdt å se. Du kan fort ledes av markedsføring, f.eks. på et toalett. Et klistermerke på en dorull kan skrike mot deg at GALSKAPEN er veien til toppen, signert filmen Bredo Greve – Filmrebell (se foto øverst i saken, av Eivind Øverås) og det kan være nok til at du går dit dopapiret vil. Et tørk senere og vi er i jungelen. Etter å ha myst i hver vår dokfilmbrosjyre en stund oppdager vi et eksklusivt tegn som pryder noen av torsdagens filmer. Premiere. Vi lar dette bli vår rettesnor for dagen.

Varmt ute, hett i kinosalen

Den første premierefilmen blir Magne Havnaa, en hyllest til Norges eneste mannlige verdensmester i profesjonell boksing. En glemt idrettshelt, som med en enorm drivkraft presset seg selv til ytterpunktet. Om enn noe pompøst fremstilt, blir man likevel rørt av viljestyrken og slagkraften, og spesielt av det sterke samholdet mellom brødrene Havnaa. Regissør og tidligere proffbokser, Thomas Hansvoll, har med denne filmen klart å få banket inn budskapet til publikum med en straighforward dokumentarfilm som kler boksesjangeren.

Senere blir vi introdusert for det norske, kristne, dødsmetallbandet Extol. De startet i 1993 og skapte seg et navn som en av de største norske, og utenlandske aktørene innen death metal-sjangeren på 90-tallet. Med langt hår og headbanging, utfordret de metallsjangeren med spørsmålet: Gud eller satan.

I et anti-kristent musikkmiljø måtte de finne seg i å bli outsidere, men også blandt sine trosfeller kunne de bli utstøtt på grunn av sin høylytte metallmusikk.

Produsent og vokalist i bandet, Peter Espevold, forteller at han er fornøyd etter premierevisningen av Extol: Of Light and Shade.

— Bandet var hjertebarnet mitt fra jeg var 14 år. Målet med filmen var å ha det gøy, skape brobygging mellom miljøer. Espevold tar opp sin egen angstlidelse i filmen, med mål om å ufarliggjøre temaet som han mener det i dagens åpne samfunn fremdeles er for lite snakket om.

—Det har vært en fin dag her i Volda, blant fjord og fjell, smiler den avmålte vokalisten, som var imponert over et publikum som taklet 68 minutter med dødsmetall så tidlig på dagen.

En frekk faen

Langs veien mot filmen som hadde fristet oss med toalettreklame, møter vi en eldre mann antrukket beige klær. Han har krusete hvitt hår på toppen, og sko som former seg etter tærne på bunnen, rettere sagt tåsko. Han spør om veien til samfunnshuset. Denne beige karakteren viser seg å være Bredo Greve. Mannen som ikke ville se filmen om seg selv. Men det ville vi!

I dokumentaren Bredo Greve – Filmrebell får vi vite at mannen var anarkist og provokatør, undergrunnsfilmskaper og en frekk faen på 70-tallet. Flere av veteranene innen norsk filmbransje i dag begynte karrieren sin hos han. Likevel er det få som kjenner til Bredo Greve. I filmen blir du tatt med på en reise gjennom hans forunderlige og rare, egne og nakne filmhistorie. Regissør Aleksander U.Seigerstad, produsent Adrian Ophus, forteller at de alltid har vært intressert i B-filmer, og har brukt tre år på Bredo.

— Han turte å gi faen, hadde guts og gav aldri opp. Det inspirerte, sier regissør Aleksander Serigstad.

Filmsnutt av Charlotte Oliversen, Randi Elise Midtskog og Amanda Dahlborg – Knudsen

– Gode historier overalt

Det er ikke bare valfarting fra kinosal til kinosal som preger festivalen, mellom slagene tar folk gjerne seg en pust i bakken ute i solsteiken. Kaia Johnsen Viki (25) og Trine Lise Sviggum Helgerud (25) tar begge master i dokumentar ved Høgskulen i Volda, og har satt seg godt til rette i festivalens lille parkområde bak kinosalen.

– Vi har fått besøk av alle de gamle studievennene våre og har brukt mye tid på det i dag, men har fått sett Kari Nygård Tilde sin film Pølse og Jesus. Vi måtte jo stille opp siden hun går i klassen over oss. Kanskje står vi der en dag selv, smiler Trine Lise.

Rundt de to jentene sitter flere tidligere klassekamerater, og det er nærmest blitt tradisjon for gamle elever ved høgskulen å komme tilbake på besøk under festivalen. Mens noen reiser fra Volda etter endt bachelor, har Trine Lise og Kaia valgt å satse på dokumentar på høgskulen.

– Det er veldig inspirerende å være her på festivalen og kunne se regissører som er helt i startfasen av karrieren sin. Drømmen er jo å kunne vise en film på Dokfilm som man er skikkelig stolt over, og få venner til å komme ned hit som man kan vise den frem til, sier Kaia.

Trine Lise forklarer at hun har fått intervjue Susann Østigård, en av regissørene av den indiske boksedokumentaren «Light fly, fly high», og forteller at Østigård kom med et tips til henne under intervuet.

– Nå har jo de riktignok vært i India og funnet en god historie der, men hun ville si at gode historier kan du finne her i nærområdet også. Gode historier finner du overalt, sier den unge dokumentarstudenten.

Kreative Søre Sunnmøre: Dokfilm Edition

Mens vi hastet fra premiere til premiere rakk vi også å ta turen innom et av dagens arrangementer, Kreative Søre Sunnmøre: DokfilmEdition.

Kreative Søre Sunnmøre ble arrangert som et samarbeid mellom Den Norske Dokumentarfilmfestivalen, Norsk Animasjonssentrum og Kreativfylket på Sunnmøre Kulturnæringshage. Eirik Vaage fra Vestnorsk Filmsenter ønsket velkommen til et variert program: Åpning av den nye utstillingen om filmskaperen Norman McLaren og en presentasjon av Flimmer Films dokumentarprosjekt, Døden – en serie om livet, der første episode som er på årets festivalprogram og ble vist på Samfunnshuset på torsdag.

– Vi ønsker å skape et kreativt forum der kreative kan møtes og inspireres av hverandre, sier Vaage.

Norsk Animasjonssentrums nye utstilling viser verk fra den skotsk-canadiske filmskaperen og kunstneren Norman McLaren, som er det største navnet innen kunst- og eksperimentell animasjon. Utstillinga viser blant annet originale malerier og McLarens egne filmer og dokumentarer som viser hvordan han arbeidet.

McLaren vant Oscar for beste korte dokumentarfilm med den animerte «Neighbours» i 1952.

– Da filmen «Neighbours» kom, var Oscar-juryen usikker på hvilken sjanger de skulle putte den i, forteller Ivan Dujmusic, leder for Norsk Animasjonssentrum.
– Til slutt bestemte de seg for dokumentarsjangeren. Nettopp dette skal det være et seminar om på lørdag : Hva er egentlig animert dokumentar?

«Døden – en serie om livet» er en dokumentarserie som er laget av Flimmer Film for NRK. Serien sikter høyt, og er blitt et internasjonalt prosjekt med locations i over 20 land.

— Premisset var at det måtte bli en serie om døden for hele familien, sier regissør Paulo Chavarria til humring fra publikum. — Døden er noe alle i verden må forholde seg til. Derfor ville vi lage et prosjekt med bredde, som tar for seg døden som tema på en underholdende måte, og ikke bare dyster og trist.

Filmskaperne var opptatte av å gjøre serien tilgjengelig for så mange som mulig, noe som skapte utfordringer for utformingen av serien. Blant annet har de skapt to fiktive karakterer, far Peter D. og datter Tonje, som går igjen gjennom serien.

— Det var veldig vanskelig å finne den riktige balansen mellom lett og tungt, humor og alvor i et tema som døden,  dette har preget hele produksjonen. Vi skapte Peter D. og Tonje for å tilføre serien litt humor og skape identifikasjon, spesielt for de yngste, og vi jobbet mye med å få dette til å fungere, sier Stian Indrevoll, ansvarlig for klipping.

«Døden – en serie om livet» er en serie som vil skape et rom for å kunne diskutere døden i stedet for å gjemme bort temaet. Samtidig vil ikke serien kun se på døden isolert, for som Indrevoll sier: Dette er en serie om livet, for uten liv finnes ikke død.

Directors cut av «The Act of Killing»

Det er riktignok snart to måneder siden Oscarutdelingen, men når en nesten norsk film, nesten vinner Oscar for beste dokumentar, er det jo selfølgelig på sin plass å feire dette med en visning av «The act of Killing». Filmen som har norsk co-produsent gjennom produksjonselskapet Piraya, ble vist som siste film på torsdag under et arrangement kalt «Oscarnatt». Vi ble servert en «Directors Cut» av filmen, og selv om «The act of killing» ikke er på det ordinære festivalprogrammet, har filmen klart å bli en snakkis her også, selv lenge etter utgivelsen. Historien om de indonesiske dødsskvadronene slutter ikke å forbløffe og sjokkere.

Bortsett fra spesialvisningen av «The act of killing» har torsdag, for oss, vært premieredagen. Premierefilmer kommer fortsatt til å rulle og gå de neste to dagene av festivalen, men fredagen vil handle mer om spennende seminarer og konkurranser. Den tradisjonsrike pitchetevlingen går av stabelen i morgen, og flere seminarer vil bli holdt, blandt annet med KriStine Ann Skaret fra Norsk Filminstitutt, og Henrik Underbjerg, produsent for filmen «Sepideh – Draumen om stjernene».

Hver dag under hele festivalen oppdaterer studenter fra Volda Rushprints lesere med både tekst og video. Les rapport fra første dagen.