TV 2 kaster seg inn i det norske seriedrama-landskapet med ‘Det tredje øyet’. Trygve Allister Diesen er seriens ‘konseptuelle regissør’. Men hva ligger under den beskrivelsen? – For meg er det å være konseptuell regissør på tv veldig likt det å være spillefilmregissør, forteller han.
Krimserien Det tredje øyet er aktuell på TV 2 i skrivende stund. Gjennom 10 episoder tar vi del i politietterforsker Viggo Lust’ søken etter hva som skjedde med datteren Christina den dagen hun sporløst forsvant 10 år tilbake i tid. Hver episode skildrer en ny krimsak i tillegg til det gjennomgående mysteriet om datterens forsvinning. Trygve Allister Diesen er seriens konseptuelle regissør, og skisserer en mye større tilknytning til utformingen av serien enn en rendyrket regissør-posisjon.
– Som konseptuell regissør er man med på å skape fiksjonsuniverset. Jeg kom inn i prosjektet sent i forhold til manus, og det var mye som hadde blitt gjort innen jeg kom om bord. Men jeg var med på å prege og justere manuset sammen med produsenter og forfattere. Å jobbe som konseptuell regissør handler om å lage fiksjonsverdenen, finne cast, lokasjoner, sette sammen en funksjonell stab – sammen med produsenten. Man legger listen for regissørene som tar over etter deg. For meg er det å være konseptuell regissør på tv er veldig likt det å være spillefilmregissør. Forskjellen er at du lager noe som er såpass velfungerende at det skal kunne gis videre uten problemer.
Diesens justering av manus handlet om å være åpen for endringer ettersom prosessen skred fremover, forteller han.
– Som regissør handler det mye om å gjøre hver enkelt scene så troverdig som mulig – det handlet det mye om. Jeg jobbet mot å gjøre hvert episodemanus så helhetlig som mulig, kontra manusforfatteren som ser på de store linjene i historien. Det var eksempelvis noen manus vi valgte å endre fullstendig ettersom prosessen gikk fremover: når casten kommer på plass har de gode kvalifiserte meninger, det samme med fotografen.
Serien har fått blandet mottagelse hos kritikerne, men publikum responderte: 425.000 fikk med seg premieren. Én kritikk serien ikke har fått er at den har lite troverdig dialog eller dårlig teknisk lyd – en kritikk som har ridd norsk film og tv-drama som en mare. Dette var et problem Diesen helt bevisst ville unngå i Det tredje øyet.
– Lydmessig har vi hatt Kenneth Gustavsen som har gjort en meget god jobb under opptak. I tillegg har Bård Ingebretsen hos Storyline gjort en kjempejobb med design og etterarbeid, og alltid gitt dialogen førsteprioritet. Lydkritikken skulle ikke ramme oss, noe den knapt heller ikke har gjort. Dette lærte jeg også etter serien Torpedo – som jeg gjorde, og som også ble rammet av den kritikken. Jeg var klar på at det skulle ikke skje igjen. Og det er et problem som er lett fikset. Jeg jobbet på en amerikansk serie – The Assets – rett etter Torpedo, og der var ikke dette et problem de engang tenkte på. Det var tatt for gitt at lyden skulle sitte, og dialogen skulle være med hjem.
– Når det gjelder den skrevne dialogen har forfatteren hatt mange gjennomganger, jeg har kommet med innspill og skuespillerne har i stor grad bidratt. De ble gitt rom til å forme sin egen karakter og hvordan de snakker. Personlig jobber jeg mye med å unngå for mye eksposisjon i dialogen i scener. Informasjon skal heller formidles innforstått. Hver scene trenger heller ikke en full tre-akt-struktur, og jeg foreslår ofte å stryke både de første og siste replikkene i hver scene. Det skaper en større spenning når scenen slutter i det man vil vite mer, kontra når alt er litt overforklart. Dialogarbeidet handler mye om å stryke, stryke, stryke. Også i klipperommet. Det som sies skal ha en faktisk betydning. Små justeringer hadde vi frihet til å ta under opptak, større ting ble selvsagt gjort av forfatterne. Ofte gjorde vi begge deler – skjøt manuset som det var, og en variant med noen justerte replikker. Og så hadde vi valget i klippen.
Så langt er det få norske dramaserier som har klatret helt til topps i kritikernes øyne. Tilbakemeldingene spenner oftest fra «dårlig» til «god underholdning». Nøkkelen til å lage godt tv-drama ligger i å skaffe de beste folkene, men også å kunne se muligheter i begrensninger, forteller Diesen.
– Det handler om å finne de beste folkene man kan få tak i til de rollene man har definert. Både foran og bak kamera. Det var jeg opptatt av her. Og ofte klager man over små budsjetter, og det med rette. Men har man sagt ja gjelder det å bruke de midlene man har til rådighet på riktig måte. Eksempelvis skytes Det tredje øyet på mindre kameraer enn vanlig (Canon C300) – lettere utstyr. De er mer enn gode nok – ikke misforstå – men uten den samme nyanserikdommen som f.eks. på Red eller Alexa. Da stilte Pål Bugge Haagenrud og jeg oss spørsmålet – hvordan kan vi bruke dette til seriens fordel? Jo, med små kameraer velger vi å jobbe tett på skuespillerne, også rent fysisk. Vi har dårlig tid? Ok, da skyter vi mer rolig håndholdt. Dette gir liv, tilstedeværelse og nerve – det blir mindre polert. Noe som igjen passer med formatet. Det kan vi bruke som en styrke til å skape et eget uttrykk. Vi ville ikke gjenskape noe annet, men skape vårt eget. Vi valgte å dyrke frem en varmere fargepalett en typisk krim, som ofte er veldig grått og blått i Skandinavia, eksempelvis. Legge opp til litt håp og varme i bildene som forteller en alvorlig historie, avslutter han.
TV 2 kaster seg inn i det norske seriedrama-landskapet med ‘Det tredje øyet’. Trygve Allister Diesen er seriens ‘konseptuelle regissør’. Men hva ligger under den beskrivelsen? – For meg er det å være konseptuell regissør på tv veldig likt det å være spillefilmregissør, forteller han.
Krimserien Det tredje øyet er aktuell på TV 2 i skrivende stund. Gjennom 10 episoder tar vi del i politietterforsker Viggo Lust’ søken etter hva som skjedde med datteren Christina den dagen hun sporløst forsvant 10 år tilbake i tid. Hver episode skildrer en ny krimsak i tillegg til det gjennomgående mysteriet om datterens forsvinning. Trygve Allister Diesen er seriens konseptuelle regissør, og skisserer en mye større tilknytning til utformingen av serien enn en rendyrket regissør-posisjon.
– Som konseptuell regissør er man med på å skape fiksjonsuniverset. Jeg kom inn i prosjektet sent i forhold til manus, og det var mye som hadde blitt gjort innen jeg kom om bord. Men jeg var med på å prege og justere manuset sammen med produsenter og forfattere. Å jobbe som konseptuell regissør handler om å lage fiksjonsverdenen, finne cast, lokasjoner, sette sammen en funksjonell stab – sammen med produsenten. Man legger listen for regissørene som tar over etter deg. For meg er det å være konseptuell regissør på tv er veldig likt det å være spillefilmregissør. Forskjellen er at du lager noe som er såpass velfungerende at det skal kunne gis videre uten problemer.
Diesens justering av manus handlet om å være åpen for endringer ettersom prosessen skred fremover, forteller han.
– Som regissør handler det mye om å gjøre hver enkelt scene så troverdig som mulig – det handlet det mye om. Jeg jobbet mot å gjøre hvert episodemanus så helhetlig som mulig, kontra manusforfatteren som ser på de store linjene i historien. Det var eksempelvis noen manus vi valgte å endre fullstendig ettersom prosessen gikk fremover: når casten kommer på plass har de gode kvalifiserte meninger, det samme med fotografen.
Serien har fått blandet mottagelse hos kritikerne, men publikum responderte: 425.000 fikk med seg premieren. Én kritikk serien ikke har fått er at den har lite troverdig dialog eller dårlig teknisk lyd – en kritikk som har ridd norsk film og tv-drama som en mare. Dette var et problem Diesen helt bevisst ville unngå i Det tredje øyet.
– Lydmessig har vi hatt Kenneth Gustavsen som har gjort en meget god jobb under opptak. I tillegg har Bård Ingebretsen hos Storyline gjort en kjempejobb med design og etterarbeid, og alltid gitt dialogen førsteprioritet. Lydkritikken skulle ikke ramme oss, noe den knapt heller ikke har gjort. Dette lærte jeg også etter serien Torpedo – som jeg gjorde, og som også ble rammet av den kritikken. Jeg var klar på at det skulle ikke skje igjen. Og det er et problem som er lett fikset. Jeg jobbet på en amerikansk serie – The Assets – rett etter Torpedo, og der var ikke dette et problem de engang tenkte på. Det var tatt for gitt at lyden skulle sitte, og dialogen skulle være med hjem.
– Når det gjelder den skrevne dialogen har forfatteren hatt mange gjennomganger, jeg har kommet med innspill og skuespillerne har i stor grad bidratt. De ble gitt rom til å forme sin egen karakter og hvordan de snakker. Personlig jobber jeg mye med å unngå for mye eksposisjon i dialogen i scener. Informasjon skal heller formidles innforstått. Hver scene trenger heller ikke en full tre-akt-struktur, og jeg foreslår ofte å stryke både de første og siste replikkene i hver scene. Det skaper en større spenning når scenen slutter i det man vil vite mer, kontra når alt er litt overforklart. Dialogarbeidet handler mye om å stryke, stryke, stryke. Også i klipperommet. Det som sies skal ha en faktisk betydning. Små justeringer hadde vi frihet til å ta under opptak, større ting ble selvsagt gjort av forfatterne. Ofte gjorde vi begge deler – skjøt manuset som det var, og en variant med noen justerte replikker. Og så hadde vi valget i klippen.
Så langt er det få norske dramaserier som har klatret helt til topps i kritikernes øyne. Tilbakemeldingene spenner oftest fra «dårlig» til «god underholdning». Nøkkelen til å lage godt tv-drama ligger i å skaffe de beste folkene, men også å kunne se muligheter i begrensninger, forteller Diesen.
– Det handler om å finne de beste folkene man kan få tak i til de rollene man har definert. Både foran og bak kamera. Det var jeg opptatt av her. Og ofte klager man over små budsjetter, og det med rette. Men har man sagt ja gjelder det å bruke de midlene man har til rådighet på riktig måte. Eksempelvis skytes Det tredje øyet på mindre kameraer enn vanlig (Canon C300) – lettere utstyr. De er mer enn gode nok – ikke misforstå – men uten den samme nyanserikdommen som f.eks. på Red eller Alexa. Da stilte Pål Bugge Haagenrud og jeg oss spørsmålet – hvordan kan vi bruke dette til seriens fordel? Jo, med små kameraer velger vi å jobbe tett på skuespillerne, også rent fysisk. Vi har dårlig tid? Ok, da skyter vi mer rolig håndholdt. Dette gir liv, tilstedeværelse og nerve – det blir mindre polert. Noe som igjen passer med formatet. Det kan vi bruke som en styrke til å skape et eget uttrykk. Vi ville ikke gjenskape noe annet, men skape vårt eget. Vi valgte å dyrke frem en varmere fargepalett en typisk krim, som ofte er veldig grått og blått i Skandinavia, eksempelvis. Legge opp til litt håp og varme i bildene som forteller en alvorlig historie, avslutter han.
Legg igjen en kommentar