Wieland Speck har jobbet med Panorama-programmet på Berlinalen siden 1992. For de fleste filmskapere som har blitt internasjonale størrelser i løpet av denne perioden, uansett hvor de kommer fra, har han vært en sentral portvokter.  Mange av hovedtendensene fra de siste 25 årene i internasjonal film har først gjort seg gjeldende på Panorama, fra den latinamerikanske bølgen like etter årtusenskiftet til bl.a de rumenske og greske kunstneriske nybrottene i nyere tid.  Panorama har gjerne et fokus på tematisk sterke fiksjonsfilmer og dokumentarer fra debutanter og andregangsregissører, og har siden 1997 vært ledet av Speck. Han er opptatt av at seksjonen har stor frihet og at det er noe som gir den sin egenart.

– Navnet sier jo alt – vi har et 360 graders fokus, noe som gir oss stor kunstnerisk frihet. Vi kan ha med både store og små produksjoner, innen alle sjangre. Vi bruker mye tid på å plassere filmene på riktig kino, på riktig måte, fordi vi ønsker at filmen skal “ta av” fra Berlin. Vi tenker også på det livet filmen har etter festivalpremieren.

Kan man sammenlikne forholdet mellom Panorama og hovedkonkurransen med forholdet mellom Un Certain Regard og hovedkonkurransen i Cannes?

– Det er fellestrekk i forholdet, ja. Samtidig er Un Certain Regard mer som en forlengelse av konkurranseprogrammet i Cannes, mens her er det mer utfyllende. Vi har en leder og har derfor stor frihet til å ta egne valg.

(«20000 days on earth», en dokumentar om Nick Cave.)

Til tross for det globale perspektivet, eller kanskje på grunn av det, er Panorama like mye preget av den byen den befinner seg i, Berlin, og den lokale liberale holdningen som råder der. Speck har i mange år stått i bresjen for Teddyprisen, festivalens LGBT-pris (forkortelse for lesbian, Gay, bisexual and transgender) og er stolt av festivalens åpne holdning.

– Det er noe av årsaken til at jeg har holdt på med dette så lenge: det er publikum som motiverer meg. Så lenge publikum er fornøyd med meg, er jeg takknemlig for å kunne fortsette med dette. Det lokale publikummet utgjør omtrent halvparten av det totale som er på ca 100 000 mennesker. Resten er bransjefolk fra hele verden. Mange festivalprogrammerere kommer til Berlin, filmkritikere og oppkjøpere, osv.

(The better angels med Diane Kruger)

Du plukker ut filmer fra en vanvittig mengde…

– Ja, antallet påmeldte filmer har økt dramatisk de siste 15 årene, noe som har klar sammenheng med digitaliseringen av filmen. Vi har et sted mellom 3500 og 3800 påmeldte filmer hvert år (av ca 7000 påmeldinger til festivalen i sin helhet), og vi har bare plass til femti filmer, innen fiksjon og dokumentar. Jeg gir utrolig mange avslag for hvert tilslag, noe som er deprimerende.

Selve utvelgelsesprosessen er kompleks. Festivalen har en gruppe på 25 personer som siler filmer fra selve søknadsbunken.

– I Berlin har vi flere grupper som plukker ut kandidater fra alle filmene som sendes til oss, og de gir meg en liste som jeg plukker filmer fra. Vi har også delegater som bor i de ulike landene som rapporterer direkte til oss. I Argentina bruker vi feks en av de ledende kritikerne der til å hjelpe oss med å velge filmer. Han er i kontakt med den lokale filmindustrien og fungerer som et innledende filter. Når jeg så reiser til Argentina, møtes vi for en prat om filmene jeg ser i løpet av en tre-fire dager. Så tar jeg med meg noen av disse til Berlin. Kanskje har jeg allerede invitert noen av filmene og kanskje vil jeg anbefale noen for hovedkonkurransen, Generation eller Forum, om jeg synes at de passer bedre der. Vi samarbeider tett med hovedkonkurransen.

(Concerning Violence av Göran Hugo Olsson)

Kan du si noe om hvordan dere endte opp med Blind i Panorama? Det er den eneste skandinaviske kandidaten i år.

– Ja, vi har hatt bedre årganger med skandinavisk film. Blind var en herlig oppdagelse for meg. Manuset var veldig godt skrevet, skuespillerne er strålende. Blindhet står i en slags motsetning til filmen, vil noen mene. Men Vogt viser jo at det ikke er tilfelle. Vi er stolte av å kunne vise filmen i Panorama.

Speck synes det er vanskelig å peke på tendenser fra år til år. Man må se det i et større perspektiv.

– Du må strekke perspektivet over minst tre år for å kunne se hvordan spesifikke land eller verdensdeler markerer seg, om de er på en oppadgående eller nedadgående formkurve. Vi har med to italienske filmer i år, etter at italiensk film lenge gjorde lite av seg. I gresk film ser vi hvordan den sosiale krisen i landet fortsatt finner veien inn i spennende filmer. De siste årene har tysk film markert seg etter mange års fravær. Så det går opp og ned. Det er for tidlig å si nøyaktig hva som skjer i asiatisk film, men vi har plukket ut to filmer fra Hong Kong. De siste årene har Hong Kong vært i en liten identitetskrise, stilistisk og tematisk, den utpregede actionfilmen var begynt å bli forslitt. Men nå er en ny generasjon på vei med spennende ting, der de mikser tradisjonen med noe nytt. Det er helt avgjørende når det gjelder sjangerfilm: om den ikke utvikler seg, men forblir statisk, vil den synkne hen.

– Fra fastlands-Kina har vi en film laget under radaren, av en 21-åring som har en utrolig stilbevisst, emosjonell og frisk tilnærming til seksualitet. Den minner en god del om underground-filmene fra det tidlige 70-tallet i Europa. Vi har to filmer fra Taiwan, der den ene utspiller seg i Myanmar og er veldig politisk. Så asiatisk film framstår som mer variert enn på flere år. Vi har også to filmer fra Fillipinene som føyer seg inn i tradisjonen derfra om å se på dagliglivet på uventede og originale måter. Og katastrofen ved Fukushima fortsetter å gjøre seg gjeldende innen japansk film.

(Den kinesiske filmen Ice Poison (Bing Du)

Speck mener det ikke er mulig å yte alle filmer full rettferdighet når man plukker ut så få filmer fra så mange. Det er alltid gode filmer som ikke kommer med. Men han føler et ansvar for bredden i utvalget, at det er en geografisk spredning, selv om det ikke skal være avgjørende for om en film kommer med.

– Du har det i bakhodet, men det er aldri noe som påvirker programmeringen direkte. Jeg skulle gjerne sett at vi fikk med flere filmer fra Afrika eller filmer fra India som ikke hører inn under Bollywood-tradisjonen. Derfor er vi heldige i år fordi vi har med to indiske filmer som utfordrer sitt lokale publikum, og sikkert vårt publikum, også, om hva en indisk film er for noe. En av filmene, Papilio Buddha, ble så hatet av sensurmyndighetene at den ikke fikk noen sensur – noe som betyr at filmen ikke får distribusjon. Filmskaperne måtte få en rettsavgjørelse for å få en sensur på filmen – og når de omsider fikk en sensur, ble det kuttet i 40 scener i filmen. Resultatet ble at filmskaperne ikke ville vise filmen hjemme, men jeg er stolt av at vi skal vise hele deres versjon.

(Papilio Buddha)